Kjetils Blå Bølger

Make waves – Don’t float through life!

Visste du at flere hundre spiller cricket i Trondheim? Men at cricketbanen mangler en pitch?

Cricket? Hva er nå det? De fleste av oss har hverken spilt cricket eller sett cricket bli spilt. Mens flere hundre spiller cricket i Trondheim må likevel hjemmekampene i den nasjonale serien spilles i Oslo fordi vi mangler en såkalt pitch på den nye cricketbanen i Trondheim. I dag hadde jeg og Ismail Muhyadin gleden av møte tre engasjerte representanter fra cricketidretten i Trondheim for å lære mer om idretten og om hvordan vi kan legge bedre til rette for idretten som stadig flere driver med i byen vår. De tre var Rijumon Sasidharan, Jeevan Rentswaran og Mohmoodd Saud.

Slik beskrives cricket i Wikipedia:

«Cricket er en lagsport for to lag, hver med elleve spillere. Sporten er av engelsk opphav, og utøves med cricketball og balltre på en elliptisk gressbane. I sentrum av banen er det en avlang stripe med hardere mark, hvor storparten av spillet foregår. Målet er å score flere poeng enn motstanderen. Hvert lag har en eller to omganger hvor laget er inne og slår etter ballen for å score poeng, mens utelaget prøver å få dem ut og unngå at innelaget scorer poeng. Spillet avbrytes med en gang et lag har fått flere poeng enn det er mulig for motstanderen å oppnå, noe som ofte skaper forvirring når resultatene skal presenteres for nybegynnere.»

Det er denne stripen med hardere mark (i Norge må vi bruke betong på grunn av frosten) som er pitchen. Denne stripen på ca 30-35 meters lengde og 3-3,5 meters bredde må være av betong for at ballen skal sprette riktig. På vanlig gress eller kunstgress vil det ikke fungere. Vinterstid spiller man cricket i idrettshaller som har et hardt dekke.

Rådmannen har ikke funnet de fire hundretusen kronene som man mener det koster å anlegge denne betongstripa samt noen mindre investeringer som skal til for å få et fullverdig anlegg. Dette må vi finne en løsning på. Lagene er villige til å stille med dugnadsmannskaper og om nødvendig betale for mindre investeringer selv. I dag bruker de 100.000 kroner pr år i reisekostnader for å spille hjemmekamper i Oslo.

I Trondheim er det nå syv lag tilknyttet cricketforbundet. Snart kommer et åttende og i tillegg er det flere lag som ikke er medlemmer i forbundet. Kanskje så mange som 500 personer fra regionen deltar i idretten, og flere lag og spillere er på vei. Det er også lag flere steder i Trøndelag utenfor Trondheim. Og skal vi tro de tre representantene vi møter er det mange svært talentfulle ungdommer som kan gjøre Trondheim til en god cricketby og heve landslaget vårt til et godt europeisk nivå.

Cricket er nasjonalsport i flere land hvor flyktninger kommer fra slik som Afghanistan og flere av cricketlagene i Trondheim har derfor engasjert seg for å gi et godt aktivitetstilbud til flyktningene for å bidra til raskere integrering.

Jeg har fattet interesse for cricketsporten fordi cricketsporten er nasjonalsport i «mitt andre hjemland», India. Men jeg har ennå kun opplevd cricket på TV. Neste år håper jeg å oppleve cricket «live» her i Trondheim. Etter hva jeg forstår er ikke cricketkamper bare et sportsarrangement. Det er også et sosialt samlingspunkt hvor folk lager mat, hygger seg og møter kjente. En cricketkamp kan vare i mange timer og folk får derfor tid til mye mer enn idretten.

 

 

15/12/2016 Posted by | India, kultur, Lokal politikk, Uncategorized | | 2 kommentarer

Hvilken reiserute skal jeg velge fra Trondheim til Bangalore med sykkel?

Hvis jeg bestemmer meg for å sykle fa Norge til India, hvilken rute bør jeg velge? Gi meg gjerne råd og tips hvis du kjenner deler av denne strekningen godt.

Når reiseruten skal planlegges er det mange hensyn å ta.

Lengden på ruten.
Fra Trondheim til Bangalore er det ca 10.000 kilometer å sykle, kanskje tusen kilometer færre hvis jeg velger å ta båt over Svartehavet. Men det kan bli mer hvis jeg velger en omvei som kanskje likevel kan være lettere av andre grunner.
I utgangspunktet har jeg sett mest på denne ruten:
Trondheim – Stockholm – Ventspils (Latvia) – Litauen – Hviterussland – Ukraina – Moldova – båt fra Chornomorsk i Ukraina til Batumi i Georgia – Tyrkia – Iran – Pakistan – India langs kysten til Kundapur og inn til Bangalore.

Terreng
Terrenget har naturligvs stor betydning for hvor lett eller tungt det blir å sykle. Det kan også ha betydning for temperaturen. Kan jeg finne en rute som omgår høye fjell i så stor utstrekning som mulig? Hvor er det egentlig fjell på denne ruten? Jeg kan se at det er fjell i grenseområdene mellom Tyrkia og Iran. Hva med resten av strekningen? Høye fjell gjør det for eksempel lite attraktivt å velge en rute gjennom Nepal og Himalaya.

Bebyggelse
Jeg ser i utgangspunktet for meg at jeg ønsker å overnatte innendørs. Da bør jeg sykle gjennom befolkede områder hvor det finnes muligheter for å leie et rom. Men kanskje er det områder hvor det er så lite befolket uansett at jeg må ha med meg telt for å overnatte utendørs? Og hva da med sikkerheten?

Uro og sikkerhet
Noen steder gjør krig og konflikt det både risikofylt å reise. Dette gjelder naturligvis Syria og Irak. Men også deler av Pakistan, Ukraina og Kaukasus. Enkelte steder fører også konflikten til at grensepassering gjøres umulig. Det kan også finnes områder som er utsatt for kriminalitet, enten det gjelder landeveisrøvere eller kriminelle i storbyområder. Kan jeg unngå slike områder eller begrense risikoen? Og hva med grensepasseringer mellom land som ikke er gode venner slik som mellom India og Pakistan?

Opplevelser
Når jeg velger reiserute vil jeg også legge vekt på mulighetene for opplevelser. Jeg vil besøke land jeg ikke har besøkt før, se attraksjoner jeg ikke har sett, treffe mennesker jeg ikke har møtt. Kanskje er det verdt å ta en liten omvei eller ta en liten pause for å oppleve noe ekstra?

Hjelp og bistand underveis

Hvis sykkelen sykkelen svikter trenger jeg hjelp. Finnes det i det hele tatt noen som kan fikse en elsykkel i Iran? Eller bør jeg satse på vanlig sykkel for sikkerhets skyld? Og hva med nettilgang og mobildekning? Man kan jo greie seg uten, men det hadde vært greit å kunne kommunisere med omverdenen, i hvert fall mesteparten av veien. Og er jeg avhengig av kontanter store deler av veien? Hva gjør det med sikkerheten hvis jeg må ha med et stort kontantbeløp? Eller kan jeg bruke VISA? Dette er faktorer som også kan få konsekvenser for hvilken rute som er mest hensiktsmessig.

21/10/2016 Posted by | India, Kundapur - Bangalore 2016 | , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Sykle til India? El-sykkel eller vanlig sykkel?

Jeg er utfordret til å sykle til India. Og fristes av tanken.

Før jeg bestemmer meg vil jeg innhente mest mulig informasjon. Alle gode råd mottas med takk.

I dag var jeg på besøk på XXL for å få råd om el-sykler.

Jeg har naturligvis som de fleste andre syklet en del gjennom livet, men er ingen ekspert. Og el-sykkel har jeg aldri prøvd. Derfor trenger jeg råd og tips fra folk som er erfarne brukere av både elsykkel og vanlig sykkel, spesielt de som har syklet lange distanser.

Distansen fra Trondheim til Bangalore er ca 11000 kilometer avhengig av hvilken rute jeg sykler, eventuelt sparer jeg ca tusen kilometer hvis jeg tar båt over Svartehavet. En mulig reiserute kan gå gjennom Norge, Sverige, Latvia, Litauen, Hviterussland, Ukraina, Moldova, Georgia, Tyrkia, Iran, Pakistan og India. Ved å sykle. Med dagsetapper på 8-10 mil vil turen ta ca 3-4 måneder.

Fordelen med elsykkel er naturligvis at du får hjelp til å komme deg frem med mindre bru av kraft, spesielt opp tunge bakker. På den andre siden er sykkelen mye tyngre å bruke når du ikke bruker motoren. Hvis batteriet har kapasitet til å greie dagsetapper på opptil 10 mil og hvis sykkelen viser seg driftssikker og motoren fungerer gjennom hele turen vil elsykkel utvilsomt gjøre turen mindre fysisk utfordrende. Hvis motoren bryter sammen eller batteriet slutter å fungere og jeg ikke finner noen som kan reparere sykkelen blir det fysisk tøffere. Eller jeg må rett og slett skaffe meg en ny ordinær sykkel underveis.

På XXL ble jeg satt i kontakt med svenske Christian på XXL i Oslo som hadde mye sykkelerfaring fra lange turer. Hans råd var å velge ordinær sykkel. Selv om batteriet normalt holder mye lenger og de fleste elsykkelmotorer vil holde hele veien, mente han at risikoen var for stor.

Men kanskje kan risikoen reduseres? Kan jeg kartlegge eventuelle forhandlere verksteder som kan reparere en elsykkel underveis? Finnes det i det hele tatt verksteder som har de nødvendige delene i land som Iran og Moldova? Kanskje jeg kan skifte de delene som er mest utsatt for slitasje før de er utslitt på utvalgte verksteder som jeg har lokalisert på forhånd? Er det enkelte sykkelmodeller som er sikrere og mer slitesterke enn andre? Dette er blant de tingene jeg må finne ut av før jeg bestemmer meg.

Naturligvis må jeg anskaffe sykkelen i god tid før jeg skal dra slik at jeg både får trent på den og gjort meg kjent med sykkelen. Men spørsmålet gjenstår ennå: Skal jeg velge elsykkel eller vanlig sykkel?

 

 

 

 

 

18/10/2016 Posted by | India, Sykle til India | Legg igjen en kommentar

Skolenes julegudstjenester – hva er problemet?

Hver jul blusser debatten om skolenes deltagelse i julegudstjenester opp, denne høsten mer enn noen gang. Delvis fordi utdanningsdirektoratet har gått ut med en anbefaling til kommunene og skolene om å kreve aktiv påmelding til julegudstjenester. Og kanskje delvis fordi noen kobler dette spørsmålet til den økte flyktningestrømmen. Visstnok representerer elevenes deltagelse i julegudstjenestene mangel på respekt for det religiøse mangfold som stadig flere innvandrere bidrar til i Norge.

DSC05621[1]Siden 2009 har jeg reist til India og besøkt barnerettsorganisasjonen CWC hvert år. De legger vekt på å være uavhengig av religioner. Det kunne de ha håndtert ved å fjerne alt som er av religiøs art i organisasjonens arbeid. I stedet har de valgt å markere alle de store høytidene som tilhører de store religionene uten at dette har skapt noen som helst debatt eller uro. Barna som som får hjelp er både hinduer, muslimer, kristne og sikkert tilhørende noen andre religioner også. I jula får elevene på en skole CWC driver lære om den kristne høytiden og de setter opp juleevangeliet som skuespill.

For fire år siden var jeg invitert til en juleforestilling som Enhet for Voksenopplæring arrangerte på Lade. Opplesninger fra Juleevangeliet, Lucia-prosesjon og kristne og ikke kristne sanger sto på programmet hvor ungdom fra mange land og religioner opptrådte med stor glede. Jeg skrev dette i en blogg etter opplevelsen:
Lucia
«En musikklærer ved EVO kunne etterpå fortelle meg om en tidligere juleopptreden ved skolen hvor en imam som gikk på skolen deltok i fremføring av norske kristne julesanger før jul og gråt av glede. Jeg tror fullt og fast på at vi ved å bli kjent med andre lands kultur styrker respekten for egen kultur. Det er ingen motsetning mellom norsk kultur og de bidrag våre nye landsmenn kan gi til det norske samfunnet.»

Tidligere denne uka skriver den muslimske kvinnen Laial Ayoub dette på Facebook om å sende datteren sin til julegudstjeneste:

«Leverte Janet på skolen nå, og der la jeg en lapp i hylla hennes til læreren hvor det står at hun SKAL gå i kirka i dag. De har nemlig et opplegg på skolen til alle barna som ikke skal være med i kirka, og vi fikk beskjed om å si i fra om våre barn skal/ikke skal være med. Helt ut av det blå kommer en dame til meg (som har et barn i en annen klasse) og nærmest roper: hvordan kan du sende datteren din i kirka??? Vi er jo muslimer!»

Videre skriver hun:

«Hvem har sagt at vi muslimer ikke kan gå i kirken? For meg er det viktig at Janet lærer om alle religioner og om likhetene mellom de, i steden for om alle ulikhetene. Det er også viktig at hun lærer at vi må akseptere og vise respekt til alle religionene, for det er det islam handler om!
Jeg er vokst opp slik og har både vært i kirker og synagoger da jeg gikk på skole, og det gjorde meg ikke mindre muslim av den grunn. Tvert i mot har jeg en bred forståelse og er en av de som respekterer og aksepterer alle, uansett hva deres tro er.»

Jeg opplever det sik at for de fleste troende uavhengig av religion er det uproblematisk at barna deltar på julegudstjeneste. Det oppfattes ikke som forkynning men som læring om norske tradisjoner og et fellesskap med andre nordmenn. Naturligvis bør det være frivillig slik at man ikke tvinges med på noe man oppfatter som i strid med det man tror på. Men å byråkratisere dette med å kreve aktiv påmelding er unødvendig. Samtidig er det viktig at de som ikke ønsker å delta skal få et relevant og likeverdig tilbud mens de andre elevene er i kirka.

Skolene i Trondheim velger forskjellig tilnærming til spørsmålet. I Klassekampen kan vi blant annet lese dette:

«– Vi har hatt aktiv påmelding både til kirka og til alternativt opplegg. Vi valgte likevel å si at dersom vi ikke mottok svar, så ble elev med i kirka, sier Lars Petter Eggesbø, rektor ved Strindheim skole.

Tradisjonelt har over 95 prosent av de over 600 elevene deltatt i kirka. Antallet kirkegjengere sank i år, men ikke dramatisk. Eggesbø tror det er positivt å delta i julegudstjenesten og mener opplegget er veldig lite forkynnende.

– Jeg tror ingen tar skade av å sitte en time i en kirke. Vi må passe oss så vi ikke ender opp med en slags intoleranse mot vår egen kulturelle historie, sier han.

Ved Saupstad skole, hvor 60 prosent av elevene er minoriteter, har skole og foreldreutvalg engasjert seg aktivt for julegudstjenesten. Kontaktlærere har ringt foreldre med språkvansker for å forklare kravet om påmelding. Kun et fåtall valgte å droppe gudstjenesten.

– I dagens samfunn trenger elevene ulike perspektiver. Det kan ikke være tabu å lære om tro, sier rektor Inger Hasselø.»

Stavset skole er kanskje den skolen som lengst har praktisert aktiv påmelding:

«Stavset barneskole har praktisert aktiv påmelding til skolegudstjenesten siden 2008. Der må barna si ja, enten til julegudstjeneste eller til å være med på julemarkering på skolen. De som blir igjen på skolen, får ta del i en feiring i gymsalen med høytlesning, lystenning og julesanger. I år har rundt halvparten av elevene valgt å gå i kirka. Tidligere måtte de som ikke ville bli med i kirka, aktivt melde seg av. Det førte til at fem–seks elever satt igjen på skolen uten tilbud. Dette ville rektor Eva Elisabeth Belboe ha slutt på.

– De ble sett på som særinger. Det var uverdig, sier Belboe, som ville gi et likeverdig tilbud til alle elevene.»

Jeg oppfatter skolegudstjenesten som en del av undervisningen som det er normalt at de fleste deltar på. I den grad man frykter at den kan virke forkynnende kan dette tas opp i undervisningen slik at elevene utvikler en sunn kritisk holdning.

Hvis det å delta i en mange hundre år gammel tradisjon oppfattes som problematisk kan man like godt tenke seg at kravet om aktiv påmelding kan oppstå i andre sammenhenger. Jeg synes det vil være bra for alle elevene også å oppleve religiøse seremonier i regi av andre enn den norske kirken også. Skal man kreve aktiv påmelding til slike besøk også? Og hva om man inviterte humanetisk forbund inn for å presentere seg og sitt livssyn?

Det ville vært et problem hvis elevene ikke fikk gode alternativer og hvis skolen ikke la opp til lærdom om andre religioner, livssyn og ideologier. Men jeg greier ikke med min beste vilje å forstå hvorfor skolenes julegudstjenester er et problem.

18/12/2015 Posted by | India, kultur, Lokal politikk, Nasjonal politikk | , | Legg igjen en kommentar

Valg 2015 – 10 saker jeg brenner for

Valgkampen dreier seg om skole og eldre. Og det er naturligvis de største sakene.

Men mitt engasjement er større for saker som mange glemmer eller ikke tenker så mye på. Her er noen av dem:

FIRE – Foreningen Ett skritt videre er en ideell organisasjon som gir et sosialt og sportslig tilbud til folk som ønsker et trygt, rusfritt miljø. Jeg har personlig hørt historiene til mange av medlemmene. Og jeg blir sterkt berørt hver gang. Ildsjelene i FIRE gjør rett og slett en fantastisk innsats. Men Trondheim kommune synes ikke de fortjener mer enn 25000 kroner i støtte, selv om de sparer kommunen for millioner av kroner. Og FIRE er ikke de eneste som forandrer folks liv uten å få nødvendig oppbacking av Trondheim kommune. Vi må snu måten kommunen tenker på.
Sosialt entreprenørskap dreier seg om folk som tar i bruk forretningsmessige metoder for å løse samfunnsmessige utfordringer. De er flinke til å tenke nytt og løser derfor ofte samfunnets utfordringer både bedre og rimeligere enn det kommune og stat er i stand til på egen hånd. Et eksempel på det er den sosiale entreprenøren NOEN som ansetter folk som har falt utenfor arbeidslivet til personlig tilpasset aktivitet for demente og slik bidrar til et mer meningsfylt liv samtidig som behovet for sykehjemsplass utsettes ett til to år. Men det kommunale systemet er ikke tilpasset utradisjonelle løsninger. Dette vil jeg gjøre noe med.
• Kultur kan trekke turister, bidra til integrering, skape gode lokalmiljø og mye annet. Men det viktigste er å skape god kunst. Jeg kan like eller mislike kulturuttrykk, men det er kvaliteten og ikke hva vi politikere liker som bør ligge til grunn for hva vi støtter. Kulturen vokser best nedenfra. Vi kan ikke planlegge og vedta oss frem til god kunst uten at det har rot i initiativ fra kulturens egne folk. Enten kulturen finansieres av det offentlige eller av private kilder skal finansieringskildene ikke styre de kunstnerlige valgene. Derfor er mangfold viktig. Og derfor er regjeringens frihetsreform viktig.
• Jeg elsker Olavsfestdagene. Etter å ha vært involvert i Olavsfestdagene og miljøet blant ansatte og frivillige som prosjektleder for ”Barns rett til å bli hørt” i 2014 ser jeg hvor viktig denne årlige festivalen er for byen og distriktet. Ikke minst viktig er Olavsfestdagene som arena for dialog og samtale. Derfor er det viktig at festivalen får beholde sine offentlige bevilgninger selv om det ikke behøver å være i form av knutepunktstatusen, som på mange måter er en kunstig konstruksjon.
• Trondheim kommune er dårlig på lokaler til kulturen. Olavshallen holder ikke lenger tritt med dagens behov, vi taper i konkurransen om gode konsertlokaler, Trondheim Kunstmuseum og Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum er nedslitte, har dårlige magasiner, mangler fungerende heis og feiler mye mer. Sammen med en kirkekunstsamling som ikke vises frem trenger vi et nytt felles museumsbygg (ikke en felles institusjon) som kan huse de tre samlingene og deres utstillinger. Det kan gjerne skje som en utvidelse av Trondheim Kunstmuseum hvor inngangspartiet flyttes mot Vestfrontplassen. I tillegg mangler vi fortsatt litteraturhus og flere bydeler, slik som Tiller, mangler kulturlokaler. Dette vil koste store penger og vil ta tid å få på plass. Derfor må vi begynne nå.
• Siden jeg besøkte India første gang i 2009 har jeg vært engasjert i kampen mot barnearbeid og som en avledning av det: Barns rett til å bli hørt. Og det beste av alt barn og unge har ofte friske perspektiver og gode løsninger på våre utfordringer. Ungdommens bystyre er en flott gjeng med engasjerte ungdommer som det er verdt å lytte til.
• Jeg har en grunnleggende tro på at mangfold ikke bare er bra, men en grunnleggende forutsetning for at Trondheim skal vokse og utvikle seg til en bedre og mer interessant by å bo, arbeide og leve i. Byen huser nå godt over 20.000 innvandrere fra ca 170 forskjellige nasjoner. Bybildet forandrer seg dag for dag. Disse endringene skjer ikke uten problemer og konflikter, men de kan vi håndtere. Det viktigste er at vi slutter å se på innvandrere som klienter, men som mennesker vi trenger og som kan bidra i denne byen. Å flytte til et nytt land med en helt annen kultur er vanskelig, hver enkelt av oss må stille opp for å gjøre denne reisen enklere. Samtidig skal vi stille krav til de som kommer hit. Det fortjener de.
• Den historiske trehusbyen med bryggene og bakgårdene er Trondheims sjel og det som skiller Trondheim fra andre byer i Midt-Norge. Jeg har tro på at det er både lønnsomt og riktig å ta vare på denne bebyggelsen og det gjør vi best ved å ta den i bruk til næringsaktivitet, boliger og offentlige kontorer. Det er mye bedre å flytte en rekke offentlige kontorer inn i bryggene slik at eierne får bærekraftig økonomi enn å bygge en gigantblokk for kommunale kontorer på Leuthenhaven. Langs bryggerekka i Kjøpmannsgata må vi legge til rette for utservering og folkeliv. Og kanskje er det noen brygger som kan brukes til lesesaler for NTNU?
Navn på byens gater og veier er tilsynelatende en liten sak, men en sak som opptar mange. Jeg har engasjert meg mye i navnesaker, ikke fordi jeg er så opptatt av å bestemme hvilke navn vi skal bruke og hvilken skrivemåte som er riktig, men fordi jeg er opptatt av at vi skal lytte til de som er oppvokst og bor i området og som kjenner historien. Veinavn er knyttet til identitet og er derfor viktig for mange.
• Etter å ha vandret alle byens gater har jeg lært at man både tenker og samtaler så mye bedre når man er ute og går. Og som politiker er det mest spennende du kan gjøre å lytte til andre. Skulle jeg bli gjenvalgt til bystyret vil jeg derfor lage en fast rutine hvor jeg inviterer alle som ønsker det til en vandring i Midtbyen den første onsdag hver måned kl 1800 med start på Rådhuset. Da kan vi snakke om hva som helst.

Ta også gjerne en titt på denne oversikten over noen av mine politiske seire i tiden som har gått.

11/09/2015 Posted by | barnearbeid mm, India, kultur, Lokal politikk | , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Nandana Reddy om «Barnearbeiderdagen» 30.april

Bruk fem minutter på å lese dette innlegget som jeg har tillatt meg å låne av av Nandana Reddy om hvordan dagen før 1.mai ble valgt av barnearbeiderne selv til å bli «barnearbeiderdagen»:

Twenty five years ago, April 30th, the day before Labour Day, was chosen by Bhima Sangha, a union of working children, as Child Labour Day – a day to draw attention to themselves and their concerns. This was adopted by many working children’s unions in India. In 1996 the International Movement of Working Children at their first International Meeting in Kundapura decided on December 9th as the International Working Children’s Day to commemorate the Kundapur Declaration jointly drafted by working children from 33 countries. At that meeting, working children and adolescents from three continents demanded of States and International Agencies that they be consulted, their initiatives recognised and their products not boycotted; that their work be respected and made safe; that they have access to appropriate education, professional training and quality health care; that poverty be addressed aggressively and that rural development to stem rural urban migration be made a priority; and most of all, to put a stop to the exploitation of their labour. These issues were enumerated by Working Children in their Kundapura Declaration and are highlighted every Child Labour Day.

Ironically, National and International Agencies working on child labour have declared an ‘Anti Child Labour Day’ highlighting their objective to eradicate child labour through ‘raid and rescue’ operations that have now become standard operating procedure for the whole spectrum of child work from the intolerable to the enabling. Working children ask; “Do they want to eradicate us like pests using pesticide, are we not human beings with rights deserving respect?”

We remember how before the Commonwealth Games in 2010, barricades were erected along the roads to the Games to hide our poor from the world and nearly 400,000 people from slums in Delhi were ‘relocated’. It was said that such indiscriminate evictions without proper resettlement had not been experienced since the Emergency and spending billions of dollars on ‘building national pride’ was a shame when India really required massive investment in social development programs.

Working children have and continue to be subjected to similar approaches for similar reasons. Thirty five years after the Child Labour Act, the ‘raid and rescue’ strategy has only resulted in sweeping the problem under the carpet and hiding working children from view. They are rounded-up like stray dogs and locked away in State Homes till they are 18 and unfit for anything.

Instead of conceding to the working children’s demand for rural development and poverty eradication through the development of agriculture and employment generation, we have perpetuated poverty with the sops we meet out in the form of one rupee rice and BPL Cards.

Instead of providing quality and appropriate education, we promote an education that is tailor made to feed Corporate India churning out mindless young men and women totally cut off from their roots and inept for the hundreds of other occupations this country needs while also robbing these occupations of their dignity.

We always seem to bite the wrong end of the stick. When inclusive development should be our priority we focus on a phoney face lift, but then the nature of State has change from a humanitarian one to a pro Corporate one focused on GDP and the stock market. So instead of ‘Garibhi Hatao’ we go in for ‘Garabhi Chupao’.

When one in three Indians lives below the poverty line and 40% of the hungry live in India, when 46% of India’s children and 55% of women are malnourished, legislation has to be enabling. We know from historical experience that legislation cannot be enforced without a dramatic change in the reality of people’s lives. They have to experience development that is beneficial to them and improves their circumstances. ‘Compulsion’, the current weapon of choice, only brings about a feigned and synthetic sense of success, a device that Gandhi abhorred. So the proposed Child Labour Bill that will extend the ban that now applies to children below 14 years to cover all children below 18, will not change anything.

While the absolute numbers of child labourers are growing, policy makers are reluctant to admit their failure though every labour inspector and child welfare officer in this country knows that the fate of almost every child they have rescued is worse because of their intervention.

The proponents of the total ban persist in their simplistic equations and draconian strategies, the children who are victimised by it are written off as collateral damage.

Manju, a working child once used a metaphor to describe India’s policy on child labour. He said that we were like a pot of boiling rice and our policies for child labour just kept scooping the froth from the top. What we needed to do, he said was “to remove the fire beneath”.

We are experiencing an artificial calm, a fearful silence that conceals all our ills. It is a dam ready to burst and when it does the pot will boil over.

NANDANA REDDY
Social and political activist; Initiator of the question that resulted in the Gurupadaswamy Committee Report 1979; Author of the Child Labour [Employment, Regulation, Training and Development] Bill 1985; and Founder of The Concerned for Working Children nominated for the Nobel Peace Prize in 2012, 2013 and 2014.

30/04/2015 Posted by | barnearbeid mm, India, Utenrikspolitikk | , , , | Legg igjen en kommentar

8.mars: Gi sykler til jentene i den tredje verden!

Det enkle er ofte det beste, sier en herværende dagligvarekjede. Det samme skjønte jeg under mitt første besøk hos barnerettsorganisasjonen Concerned for Working Children (CWC) og deres internatskole Namma Bhoomi i 2009. Elevene på skolen fikk tilgang på sykler. Men hvorfor var det så viktig?

I India og mange land i den tredje verden er det slik at sykler blir forbeholdt guttene. Jenter skal holde seg til familiens hjem og ikke bevege seg for mye rundt. Dermed er det heller ikke vanlig at de får sykler. I CWC vil man ikke skille mellom gutter og jenter, eller for den saks skyld mellom forskjellige kaster. Demokratiopplæring er et viktig element i deres skoletilbud. Fordi det er viktig for elevene å være kjente med sine rettigheter. Og fordi demokrati, og likestilling, bidrar til utvikling.

I Norge tar vi det som en selvfølge at både gutter og jenter skal ha den friheten som tilgangen på en sykkel representerer. Slik er det ikke i India. Men når jentene får tilgang til sykkel i Namma Bhoomi lærer både gutter og jenter seg at det er den naturligste ting i verden. Når de går ut fra skolen og reiser tilbake til sin landsby tar de med seg denne holdningen. De skaffer seg en sykkel og den mobiliteten og friheten til å bevege seg utenfor hjemmet det representerer. Etterhvert ser andre jenter at det er naturlig også for dem å benytte sykler. Og andre skoler starter med den saamme praksisen. Holdningene sprer seg og likestilling innføres sykkel for sykkel.

I Norge har vi alle plikt til 10 års skolegang, rett til ytterligere tre år på videregående skole og dessuten en god studiefinansiering for ytterligere studier. Slik er det ikke i India. Svært mange dropper ut av skolen av forkjellige grunner. Jeg har møtt ei jente på 10 år som sluttet på skolen fordi hun ville psse sine yngre søsken slik at foreldrene kunne jobbe og familien overleve. Hun følte at hun ikke hadde noe valg. jeg har møtt Nandinni på 12 år som fikk beskjed av læreren at klærne hennes var for stygge så hun ble sendt hjem fra skolen. Utdanning for alle, ikke minst for jentene, er helt avgjørende for den utviklingen vi trenger for å uttrydde fattigdommen. Og for å styrke demokratiet.

Vår regjering og vår statsminister har et globalt lederskap i arbeidet for utdanning for alle som sin viktigte satsing innen bistandspolitikken. Under den forrige regjeringen stoppet veksten i bevilgningene til dette formålet helt opp. Dagens regjering vil doble bevilgningene. Det er intet annet tiltak fra vår regjering som gjør meg så stolt over å være folkevalgt for Høyre som nettopp denne satsingen.Ingenting er viktigere.

Derfor vil jeg for første gang i mitt liv gå i årets 8.mars-tog. Jeg er slett ikke enig i alle parolene i toget i Trondheim. Men en parole er så god at jeg velger å gå likevel: «Verden vinner med utdanning til alle kvinner.» Jeg håper at riktig mange andre velger å gå under denne parolen.

Vinteren 2016 har jeg bestemt meg for å vandre fra Kundapur til Bangalore i India, en strekning på ca 400 kilometer. En av grunnene til at jeg vandrer denne strekningen er at jeg ønsker å samle penger til organisasjonen CWC, til deres mønsterskole og til deres arbeid som ikke minst hjelper kvinner og jenter til et bedre liv. Til likestilling. Du som leser dette kan støtte arbeidet ved å gi 50 øre pr kilometer jeg vandrer eller 200 kroner. Lik denne Facebooksiden og send meg en melding hvis du vil bidra.

05/03/2015 Posted by | barnearbeid mm, India, Kundapur - Bangalore 2016, Lokal politikk, Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , | Legg igjen en kommentar

Prosjekt 2016: Å vandre fra Kundapur til Bangalore (400 km)

I løpet av sommeren har jeg vandret gjennom alle Trondheims veier. Hva nå?

Under feiringen av min 60-årsdag i India nylig gikk jeg ut med mitt neste store vandreprosjekt. Jeg vil gå fra kystbyen Kundapur til storbyen Bangalore i India en gang til neste år. Sannsynligvis i februar. Dette er en strekning på i overkant av 400 kilometer og med en stigning på ca 900 meter fra kyststripa og opp til Deccan-platået hvor Bangalore ligger. Her ser du et kart som viser en mulig rute.

Temperaturen i februar kan variere noe, men kan passere 30 grader på det varmeste. Det er derfor viktig å starte de daglige vandringene tidlig om morgenen for å slippe den sterkeste varmen.

Planen er å vandre ca 20km hver dag. Det betyr at hele strekningen er tilbakelagt i løpet av ca 3 uker. En slik fremdrift gir også store muligheter til å stoppe underveis for å møte og snakke med folk, og tid for å reflektere over det jeg opplever.

Denne vandringen har føere aspekter som jeg vil komme tilbake til og fortelle mer om senere. Men et mål er å samle penger til den nindiske barnerettsorganisasjonen The Concerned for Working Children (CWC). Jeg håper at så mange som mulig bidrar med 50 øre for hver kilometer jeg vandrer. Det betyr ca 200 kr pr giver. Men man kan naturligvis gi mer om man ønsker det. CWC startet sin virksomhet på 80-tallet i Kundapur og er nå etablert med sitt hovedkontor og virksomhet også i Bangalore. Det er bakgrunnen for at akkurat denne strekningen ble valgt.

Ta gjerne kontakt med meg eller legg igjen en beskjed hvis du vil bidra på et eller annet vis.

03/03/2015 Posted by | barnearbeid mm, India, kultur, Kundapur - Bangalore 2016 | , , , , | Legg igjen en kommentar

«Can’t wait for tomorrow’s leaders! «

SAMSUNG CAMERA PICTURES

SAMSUNG CAMERA PICTURES

SAMSUNG CAMERA PICTURESSAMSUNG CAMERA PICTURESSAMSUNG CAMERA PICTURESSAMSUNG CAMERA PICTURESSAMSUNG CAMERA PICTURES

Byron (14) og Tatiana (11) hadde aldri sett havet før. De fikk også se en oppvaskmaskin for første gang. De to ungdommene fra Nicaragua er ikke rike på penger. Men når de med den største selvfølge strenet opp til talerstolen i bystyresalen i Trondheim og holdt innlegg for ordfører Rita Ottervik, leder for Stortingets familie- og kulturkomite Svein Harberg og andre øvrighetspersoner viste de at de likevel var ressurssterke.

Annapoorna (15) fra Kundapur har en gang besøkt sin delstatshovedstad Bangalore i India. Forøvrig har hun ikke vært langt fra hjemplassen før hun for første gang var ombord i et fly og reiste til Trondheim sammen med Venkatesh (18). Også disse to ungdommene bidro med sine kunnskaper og erfaringer under fem arrangeenter med «barns rett til å bli hørt» som tema. De snakket med øvrighetspersoner i bystyresalen og på Vestfrontmøtet foran Nidarosdomen med stor trygghet.

Atle (16) og Pia (16) var to av medlemmene av Ungdommens bystyre og Ungdommens fylkesutvalg som deltok. ALLE engasjerte seg i krevende samtaler med reflekterte bidrag. Alt på engelsk. Mens Atle ledet det to timer lange møtt i bystyresalen på engelsk på en måte som imponerte alle tilstedeværende var det Pia som snakket på Vestfrontplassen. Og ikke bare snakket hun. Hun fremførte også en selvskrevet sang om barns rettigheter.

Den uka som har gått har gitt meg noen av mitt livs største opplevelser. Disse arrangementene under Olavsfestdagene har vært som «a dream coming through» for meg etter at jeg første gang fikk gjennomslag i bystyret for tre år siden for ideen om å organisere en slik «konferanse». Det hele holdt på å gå i vasken fordi Trondheim kommune aldri fikk svar fra Barne- og likestillingsdepartementet om å stå ansvarlig for en slik konferanse, før de etter et og et halvt år svarte at de var feil adressat for en slik søknad! Det var da jeg tok kontakt med Olavstdagene og deres nyansatte direktør Petter Myhr. Der var resposen positiv fra første stund. Olavsfestdagene valgte å bruke både tid og ressurser på å få dette til og som prosjektleder har jeg opplevd en positiv velvilje og profesjonell gjennomføringsevne i Olavsfestdagenes organisasjon som har berørt meg sterkt.

Ungdommens bystyre i Trondheim er kanskje landets fremste ungdomsråd, men en svakhet har både Ungdommens bystyre i Trondheim og sannsynligvis de fleste tilsvarende organ i Norge og den vestlige verden forøvrig. De består nesten bare av ressurssterke ungdommer. I land som India er det motsatt. Der er det de mest marginaliserte som engasjerer seg. Dette var bakgrunnen for at vi ønsket å starte denne uken med en workshop for ungdommer om vanligvis ikke blir hørt. Under ledelse av Berit og Moa fra NTNU ble et tyvetalls innvandrerungdommer som er i Norge uten foreldre samlet. Men også fire av medlemmene av ungdommens bystyre fikk anledning til å delta. Det la mange føringer for resten av uka og Ungdommens bystyre ønsker nå å endre måten de arbeider på. For eksemel ved at Enhet for Voksenopplæring (hvor innvandrerne får sin første utdanning i Norge etter at de er blitt bosatt i Trondheim) også blir representert i Ungdommens bystyre. De ønsker også to «friplasser» som kan benyttes av andre som ikke få tilgang til UB gjennom sin skole. Det gjelder for eksempel ungdommer om dropper ut av den videregående skolen.

En annen sak som innvandrerungdommene var opptatt av var en raskere integrering. De må alt for lenge gå på sin egen skole adskilt fra vanlige norske ungdommer i den ordinære norske skolen. Som en av dem sa: «Det er ikke lett å lære norsk når dine venner snakker arabisk». Deltagerne fra India var imponerte over at medlemmene i Ungdommens bystyre engasjerte seg så sterkt på vegne av de som har det vanskeligst. Og skal vi tro signalene fra ordfører Rita Ottervik, kommunalråd Merethe Baustad Ranum og leder i oppvekstkomiteen Marte Løvik er det stor sjanse for at de endringene som UB ønsker blir gjennomført.

Vi har lett for å tro at det er vi i det rike vesten som kan lære bort til mennesker i den fattige del av verden. Dette ønsket vi å snu på denne gangen. Derfor inviterte vi organisasjonen Concerned for Working Children (CWC) i India under ledelse av Kavita Ratna til å lede to workshoper om «children and governance» og «children and information management». Det ble to tøffe dager for medlemmene av Ungdommens Bystyre som virkelig ble utfordret på sine meninger. Men det ble to dager som jeg er sikker på kommer til å skape resulater både lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Barns rett til å bli hørt handler naturligvis om å skape muligheter or barn og unge til å hevde sine meninger, men det hjelper lite hvis ingen voksne beslutningstagere er tilstede og lytter. Derfor var det viktig at både bystyre, fylkesting, storting og regjering var tilstede. I tillegg til de tidligere nevnte deltok leder for kultur- idrett- og miljøkomiteen i Fylkestinget, Kirsti Leirtrø, domprost Ragnhild Jepsen og statssekretær for Erna Solberg, Laila Bokhari under et etter flere arrangementer. Og jeg er helt sikker på at de unge gjorde inntrykk på dem alle. Jeg synes det er grunn til å sitere Laila Bokharis statusoppdatering på Facebook:

«After a trying few days for our country, getting into Trondheim and meeting those who matter the most: the next generation! This gives me hope, warms my heart. If something is worth fighting for – and with – it is them. With children like these, the future is here! Kids from among others India, Nicaragua, Norway on «The right to be heard» @Vestfrontmøtet Olavfestdagene . Can’t wait for tomorrow’s leaders! — på OLAVSFESTDAGENE.»

Er det da bare positive ting å si?

Nesten. Uken ble avsluttet med pizzaselskap på fredag før de utenlandske gjestene tok tidlig farvel ettersom de hadde et tidlig fly neste morgen. Tårene rant hos mange og de fleste hadde klump i halsen. Disse dagene har påvirket oss for livet på en måte som jeg tror vil skape positive endringer. For min egen del har jeg allerede begynt å planlegge mitt første besøk til Nicaragua. Og hvert eneste år besøker jeg India for å lære.

Men hvor var media? For en måned siden ble det arrangert et lokalt arrangement med ungdomsdemokrati som tema. Adresseavisen stilte opp og laget en sak som fokuserte på Jonas Gahr Støre som var gjest. Ungdommene ble nesten glemt. Denne gang var Adressas «Snakk Ut» på plass og lagde en flott sak sist torsdag. Byavisa hadde dessuten en forhåndsomtale på sine nettsider. Forøvrig var både Adressas, NRK’s og andre avisers nyhetsjournalister fraværende. Dette var ikke viktig nok for dem. Heller ikke «røde bånd»-seremonien på Torvet hvor ungdommene skapte en flott visuell ramme egnet for TV- og avisbilder ved å knytte fem røde bånd rundt et tre som symbol for fem krav til forbedringer av barns situasjon lokalt, nasjonalt og internasjonalt, ble verdiget oppmerksomhet. Når de kravene er oppfylt blir de røde båndene erstattet med hvite bånd. Svein Harberg, som leder Stortingets fmilie- og kulturkomite tok imidlertd imot kravene på vegne av verdens voksne beslutningstagere og var klar på at vi snarest mulig burde se et tre med kun hvite bånd.

03/08/2014 Posted by | barnearbeid mm, India, kultur, Lokal politikk, Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

10 politiske seire

Det å sitte i opposisjon kan innimellom være frustrerende. Men er det slik at opposisjonstilværelse er synonymt med ingen innflytelse? Nedenfor beskriver jeg ti politiske saker med smått og stort som jeg har fått gjennomslag for de siste årene. Listen er ikke fullstendig og den er ikke prioritert.

1. Mini-FN for barn og unge i Trondheim

I august 2011 fikk jeg nærmest enstemmig støtte i bystyret for at Trondheim kommune skulle påta seg å arrangere en internasjonal konferanse hvor barn og unge skulle spille hovedrollene som en del av grunnlovsjubileet. Et slags mini-FN for barn og unge. Kommunen henvendte seg til Barne- og familiedepartementet for å få støtte til dette, men til tross for gjentagne purringer gikk det et og et halvt år før departementet kunne fortelle at de var feil adressat! Da var det gått såpass lang tid at arrangementet i realiteten ikke lot seg gjennomføre. Sist høst tok jeg imidlertid kontakt med Olavsfestdagenes nye direktør Petter Fiskum Myhr som tente på ideen med det resultat at barns rett til å bli hørt blir et viktig tema i form av fem forskjellige arrangementer under Olavsfestdagene i sommer med deltagelse fra blant annet India, Mali, Nigeria, Nicaragua og Norge. På lengre sikt håper jeg dette arrangementet kan utvikle seg til ”Barnas FN”.

2. Nidelvplan og elvepromenade helt opp til Nedre Leirfoss

Bystyrets flertall støttet i februar 2012 dette forslaget fra Høyre, Venstre og Pensjonistpartiet som først ble lansert av meg:
”Bystyret ønsker en helhetlig plan for strekningen opp til Nedre Leirfoss. Hensikten er å øke tilgjengeligheten til Nidelva for byens befolkning. En sammenhengende elvepromenade må være et bærende element i en slik elveplan. Målet er at promenaden i størst mulig grad skal følge elveløpet.”
Dette er et arbeid som vil ta mange år, men som når det blir realisert blir et fantastisk tilbud for byens befolkning.

3. Traineeprogram for potensielle ledere blant innvandrere

Bare en av ca 300 ledere i Trondheim kommune har innvandrerbakgrunn. I bystyrets møte i mars 2014 fikk jeg støtte for dette forslaget som jeg håper kan bidra til at flere innvandrere kvalifiserer seg for lederstillinger:
”Rådmannen bes legge frem en sak om et traineeprogram som kan kvalifisere innvandrere til lederstillinger i Trondheim kommune.”

4. Service i Trondheim kommune

I februar 2010 tok jeg opp spørsmålet om kvaliteten på kommunal service i Trondheim i form av en interpellasjon i bystyret. Jeg ønsket meg blant annet en ordning med smilefjes på kommunale kontorer inspirert av ordningen på restaurantene samt målinger av svartid og andre måter servicekvaliteten kunne måles på. Selv om jeg ikke fikk støtte for forslaget om smilefjes har kommunen etter dette jobbet systematisk for raskere og bedre svar på henvendelser. Målinger som forbrukerrådet har foretatt har vist at Trondheim kommune har blitt langt bedre på service siden den gang.

5. Sosialt entreprenørskap

I februar 2012 fikk jeg støtte i bystyret for et forslag om at rådmannen skulle lage en plan for satsing på sosialt entreprenørskap i Trondheim. Sosiale entreprenører er grundere som løser samfunnsmessige behov med forretningsmessige metoder. Et eksempel er NOEN som gir et tilbud til demente og deres pårørende. Rådmannens forslag til plan var imidlertid heller tafatt og jeg utarbeidet derfor et eget forslag som Tone Stav sørget for at ble vedtatt i formannskapet. Vedtaket var såpass offensivt at FERD Sosiale Entreprenører og eier Johan Andresen på twitter beskrev Trondheim kommune som en foregangskommune i Norge på området!

6. Skjenking på Bakklandet

På Bakklandet ble et nyoppusset restaurantlokale stående tomt fordi bystyret hadde vedtatt et tak på antall bevillinger på Bakklandet. Den forrige restauranten var gått konkurs og før den nye restauranten kunne åpne hadde noen andre ”snappet” skjenkebevillingen. Jeg tenkte at vi her må finne en smidig løsning. Det er forståelig at mange er skeptisk til ubegrenset skjenking til langt på natt i dette boligområdet, men den nye restauranten satset på kortreist mat med drikke til. Ergo utarbeidet jeg et sammen med Tone stav et forslag om å oppheve taket for spisesteder med tidlig stenging og Tone Stav fremmet dette i formannskapet. Etter en ekstra runde innom rådmannen ble dette vedtatt og restauranten har fått skjenkebevilling. Når det gjelder skjenkepolitikken er det likevel en lang vei å gå for å få regler som stimulerer til nyskaping og spennende serveringstilbud.

7. Kulturkort

I september 2013 fikk jeg støtte i bystyret for at rådmannen skulle utrede en ordning med et kulturkort for alle. Ideen er den samme som for månedskortet/periodekortet på bussen. Det er mye ledig kapasitet på museer og andre kulturinstitusjoner. Ved å betale en fast sum pr år eller måned kan innehaverne av kulturkortet besøke så mange museer an vil og i tillegg få rabattert inngang på konserter, teater osv. Saken er ennå ikke ferdig utredet, men målet er at dette kan bli en prøveordning i Trondheim som etter hvert utvides til hele landet.

8. Ytringsfrihet og VM på ski

Arrogansen til IOC og den manglende ytringsfriheten sporet meg til å foreslå at Trondheim som fremtidig arrangør av VM på ski skulle gå foran som et forbilde både for andre ski-VM, men ikke minst også fremtidige OL, når det gjelder ytringsfrihet og refleksjon over etiske spørsmål både for deltagere, tilskuere og andre. Bystyret støttet forslaget enstemmig.

9. Navn på veier og broer

Navn på veier, broer osv opptar folk. Jeg er opptatt av at folk som kjenner lokal geografi og historie og som berøres av vedtakene skal få mer å si når navn fastsettes. Dessuten vil jeg ha mer spenstige navn. Derfor er jeg glad for at mitt forslag om Sjøgangen (basert på innkomne forslag i en navnekonkurranse) fikk gjennomslag først i Kultur- Idretts- og Friluftslivkomiteen og deretter i formannskapet. I Bratsberg var beboerne misfornøyde med at veien de bodde i fikk navnet Leirgjerdvegen og etter initiativ fra meg i KIF-komiteen ble navnet endret til Leirvegen. Nå er det samme situasjonen for beboerne på Østmarkneset som ønsket at veien de bor i skulle bli en forlengelse av Østmarkveien, men kommunen bestemte at veistumpen i stedet skulle bli en forlengelse av Harry Borthens vei. Mye tyder likevel på at vi vil finne en løsning til slutt som beboerne kan være fornøyde med.

10. Kulturbudsjettet

Normalt har vi som tilhører opposisjonen ingen innflytelse på budsjettvedtakene, men denne gang bestemte jeg og Erling Moe (V) oss for å gå ut med vårt alternative kulturbudsjett i god tid slik at vi kunne presse de rødgrønne til en langt sterkere satsing. De rødgrønne partiene vil nok si at de ville satset noen millioner ekstra på kultur uansett, men jeg tror nå likevel vi ga dem et push. Det er i hvert fall lenge siden kulturen har fått et slikt løft som i år i Trondheim.

20/05/2014 Posted by | barnearbeid mm, India, kultur, Lokal politikk, skjenkepolitikk, Utenrikspolitikk | | 1 kommentar