Kjetils Blå Bølger

Make waves – Don’t float through life!

Makt korrumperer

«Power tends to corrupt, and absolute power corrupts absolutely.» Det er den engelske historikeren, politikeren og skribenten John Emerich Edward Dalberg-Acton som en gang sa dette. Sitatet passer godt til disse dagers diskusjon om hvordan Arbeiderpartiet styrer Trondheim.

Adresseavisen har avdekket at Arbeiderpartiets bystyremedlem Rune Olsø har hatt en opsjonsavtale på ei tomt på Være som potensielt kan gi ham store inntekter hvis den kan bygges ut samtidig som han har argumentert mot å begrense den grønne streken slik at denne tomta ikke ble omfattet av den.

Både Rune Olsø og hans gode venn og gruppeleder i Arbeiderpartiet, Geir Waage, ser ut til å ha formalitetene i orden.

– Jeg deltok derfor ikke i behandlingen av saken i partiet, og forlot alltid rommet når saken ble diskutert. Da saken ble behandlet i bystyret var jeg på jobbreise i utlandet og meldte forfall til møtet. Jeg deltok altså ikke i behandlingen av saken verken i partiet eller i bystyret, skriver Olsø i en epost til Adresseavisen.

Geir Waage sier dette:

– Vedtak i kommuneplanens arealdel er juridisk bindende, grønn strek er ikke det. I rulleringen av kommuneplanens arealdel vurderer bystyret hva hver enkelt eiendom kan benyttes til. Enkelteiendommer ble ikke vurdert eller diskutert i saken om grønn strek.

I følge Wikipedia kan inhabilitet beskrives slik:

Inhabilitet (av nektende -in og habil) eller ugildhet (det motsatte av uhildet) vil si at det foreligger omstendigheter som gir grunn til å svekke tilliten til at en saksbehandler er upartisk.

I praksis er det ikke alltid like enkelt å vurdere hva som er inhabilitet. Når bystyret i sin tid diskuterte en prøveordning med miljøgate i Innherredsveien ba flere representanter om å få sin habilitet vurdert fordi de bodde i området og kunne tjene på verdistigning på sine boliger. Da kom spørsmålet om hvor langt unna veien man måtte bo for ikke å være inhabile.

I stedet for å diskutere jus bør vi derfor spørre om denne opptredenen fra Arbeiderpartiets representanter er god etikk og tillitvekkende politikk.

Høyres bystyremedlem og tidligere eiendomsutvikler er inne på dette i en kommentar i Adresseavisen. Her skriver han blant annet at «Når velgerne begynner å stille spørsmål ved politikernes integritet, og om alt går skikkelig for seg, er det på høy tid at politikerne går i seg selv.»

Og han avslutter slik:

«Det er tilsynelatende stadig økende strekk i den store sentrum/venstre-koalisjonen, og det er nok noen saftige diskusjoner på kammerset som tidligere gikk for åpen scene i formannskap og bystyre. Også de politiske prosessene preges av dette. I Candy-saken forsøkte ordføreren å tåkelegge sakens realiteter. Og i Nidarø-saken forsøkte hun å stoppe en gryende opposisjon mot plassering av den nye storhallen, da hun på kommunens vegne, lovet Nor Fishing-deltakerne å ha ny hall på Nidarø klar neste gang de kommer til byen. Så må man spørre: Skal de politiske prosesser være slik?»

Selv tok jeg opp problemstillingen i siste bystyremøte under debatten om eierskapsmeldingen. Rådmannen foreslo at både rådmannen selv og bystyrerepresentantene som hovedregel ikke skal være styremedlemmer i selskaper hvor kommunen er majoritetseier. Dette ble delvis begrunnet slik:

«I henhold til forvaltningsloven blir folkevalgte som er styremedlemmer inhabile ved behandling av saker i kommunale organ der selskapet er part. Det kan være uheldig at politikere er inhabile i saker der selskapene er part.»

Candy Peonple-saken, hvor Rune Olsø blandet sitt styreverv i kommunale Trondheim Kino med egne forretningsmessige interesser viser hvor uheldig dette kan være.

Arbeiderpartiet ville imidlertid fortsatt sikre bystyrets medlemmer styreverv i disse selskapene, og fikk flertall for det med 34 mot 33 stemmer. Når saken ble behandlet var ironisk nok 9 av bystyrets medlemmer inhabile og kunne ikke delta i saksbehandlingen.

Internasjonalt har både presidentvalget i USA og brexit-avstemningen i Storbritannia vist en økende avstand mellom folk og politikk.

Vi er i ferd med å oppleve det samme i Trondheim. Tema som arroganse, politikere som fjerner seg fra folket, rolleblanding, avgjørelser tatt i de lukkede rom og mangel på åpenhet har vært tema i den offentlige debatten, i media og folk i mellom.

Professor Linda Lay ved BI skriver dette om makt:

«Makt påvirker både hvordan vi tenker og føler, og hvilke valg vi tar. Forskning viser at personer som får makt, har en tendens til å endre måten de ser på seg selv og andre. Makt gjør at de fleste begynner å se seg selv som mer ansvarsfulle og kompetente enn før. Makt gjør de fleste mer selvsentrerte og mindre medfølende med andre. Makt fører også med seg mer uetisk og kritikkverdig atferd, beleilig nok kombinert med mindre mottakelighet for råd og kritikk fra andre.»

Arbeiderpartiets og ordførerens opptreden i Nidarøsaken  passer godt inn i denne beskrivelsen:

….makt gjør de fleste mer selvsentrerte og mindre medfølende med andre…mindre mottakelighet for råd og kritikk fra andre…

Arbeiderpartiet påberoper seg å ha gjort alt riktig, men har de dermed gjort det rette?

25/11/2016 Posted by | Uncategorized, Lokal politikk, kultur | , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Nytt felles museumsbygg før 2030

Min drøm er at vi i god tid før St. Olav-jubileet i 2030 kan ta i bruk et felles museumsbygg for Trondheim Kunstmuseum, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og kirkekunstsamlingen ved Vitenskapsmuseet og at dette skjer i form av en utvidelse bak og ved siden av Kunstmuseet. Med en ny front og inngang mot Vestfrontplassen ved Nidarosdomen. Tusenårsjubileet for slaget på Stiklestad og Olav den helliges død er et nasjonalt jubileum som krever et nasjonalt engasjement. Bygging av et slikt kunstmuseum som også inneholder kirkekunstsamlingen kan bidra til at området rundt Nidarosdomen og Erkebispegården blir et enda større kirkelig og kulturelt kraftsentrum.

Museene i Sør-Trøndelag har lagt frem en mulighetsstudie som konkluderer med at Trondheim Kunstmuseum og Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum bør lokaliseres i et felles museumsbygg med en felles stab. Til tross for et politisk ønske om også å inkludere den bortgjemte men unike kirkekunstsamlingen i studien, har det ikke skjedd. Det er naturlig at det skjer i fortsettelsen. På samme måte må også kunstforeningen, som i sin tid bygde dagens museumsbygg, blir involvert i planene.

For tre år siden lanserte Trondheim Høyres bystyregruppe en midtbyplan og i den forbindelse lanserte jeg og Yngve Brox ideen om et felles museumsbygg i Adresseavisen. Dette ble senere fulgt opp som et politisk initiativ sammen med daværende leder i kulturkomiteen, Venstres Erling Moe. Resultatet ser vi i den mulighetsstudien som nå er lagt frem.

Begge de to museene har store utfordringer. Vedlikeholdet har vært nærmest ikkeeksisterende i mange år. Det har gitt et stort vedlikeholdsetterslep som ikke kan tas igjen uten å bruke svært store beløp. Det aller verste er at de svært verdifulle samlingene risikerer å bli ødelagt. Kunstmuseet har Norges tredje største samling av malerier. Kunstindustrimuseet har den internasjonalt anerkjente Hanna Ryggen samlingen i tillegg til en rekke andre unike gjenstander. En av utfordringene museene møter er også at det ikke er så lett å få lov til å vise frem spennende objekter fra andre museer hvis man ikke kan garantere for at gjenstandene blir godt ivaretatt. Så sent som i går fikk kulturkomiteen anledning til å besøke de to museene for å lære om deres utfordringer. Man blir bekymret.

Museene har tidligere lagt frem hver sine utvidelsesprosjekter som samlet den gang beløp seg til bortimot en halv milliard kroner uten at man ville oppnå noen fullgod løsning. Beløpet vill vært mye høyere i dag. Det er bakgrunnen for forslaget om et felles museumsbygg. Selv om museene arbeider på forskjellige felter har de en rekke både økonomiske praktiske og faglige gevinster av et felles bygg enten det skjer med hver sin stab og hver sine utstillingslokaler eller om alt blir slått sammen i et stort «designmuseum». Man kan ha en inngang, felles inngangsparti, billettsalg, butikk, toaletter, restaurant og møterom.  Og man kan ha utstillinger over felles tema.

Kirkekunstsamlingen er i motsetning til de to museene ikke underlagt MIST. Det er Vitenskapsmuseet og dermed NTNU  som har ansvaret for den. Samlingen, som er unik i europeisk sammenheng er gjemt bort i et lokale hvor publikum ikke har adgang og kommer derfor ikke til sin rett. Det sier seg selv at det ville være fantastisk å vise frem denne samlingen vis a vis Nidarosdomen.

Direktøren ved Kustmuseet, Johan Børjesson, har tidligere pekt på hvilken fantastisk mulighet som ligger i å snu fronten mot Vestfrontplassen. Børjesson kan også vise til at det den gangen museet ble bygd ble lansert en slags masterplan som innebar et langt større museum. Lokalisering av et felles museumsbygg står ennå ikke på dagsorden, og en utvidelse av dagens museumsbygg kan møte motstand fra antikvarisk hold. Men det er plass mellom kunstmuseet og kunstforeningen og bak de to byggene. I en liten og litt bortgjemt park er en statue av Haakon VII plassert, men den vil komme bedre til sin rett og bli mere synlig ved å flyttes mot eller til Kongsgårdsplassen. Jeg er ikke i tvil om at en plassering av felles museum her vil skape det mest attraktive tilbudet, og alle involverte parter må strekke seg langt for å få det til.

Mens det er bygd kulturbygg for kanskje ti milliarder kroner i Oslo de siste årene i regi av staten gjelder ikke det samme utenfor hovedstaden. Et felles museumsbygg vil ha nasjonal og internasjonal interesse, og hvis kirkekunstsamlingen også lokaliseres her vil bygget kunne bli en viktig satsing frem mot St Olav jubileet i 2030.

 

23/11/2016 Posted by | kultur, Lokal politikk, Nasjonal politikk, Uncategorized | , , , | Legg igjen en kommentar

Innestengt på Nidarø

Skal vi tro på Kjell Håvard Nilsen, prosjektlederen for byhallen på Nidarø, vil de stenge Klostergata under store arrangementer av hensyn til beboerne i området. Det er å snu saken på hodet. Dette gjør de fordi de er tvunget til å gjøre noe med trafikksituasjonen i Klostergata hvis de skal få lov til å bygge ut monsterhallen.

Og så kan vi spørre oss hvor hensynsfull de egentlig er.

Beboerne vil få lov til å kjøre med egen bil, men gjester, familie, venner, håndverkere, vareleveranser osv vil ikke få adgang i området før, under og etter store arrangementer. Man får tilsendt månedlig oversikt over arrangementer og må selv passe på ikke å invitere gjester som kommer med bil disse dagene. Har man planlagt 50-årsdag i god tid på en dag uten arrangement i Spektrum kan man likevel risikere at en ekstrakonsert kolliderer med dagen slik at du enten må flytte på feiringen eller be gjestene parkere et annet sted i byen og gå i finstasen uansett vær og vind og uansett hvor skrøpelige de måtte være (såfremt de ikke har handicapbevis). Du kan heller ikke få besøk av håndverkere eller få levert varer.

Men det kan bli verre. Slik det beskrives i Adresseavisen er det sannsynlig at adgangskontrollen vil skje ved å kontrollere om biler som tilhører beboerne i området kontrolleres, ikke beboerne. Denne løsningen foreslås fordi det kan gjøres enkelt og elektronisk. Da har man ikke tenkt på at langt fra alle har egen bil. Hvis du er skrøpelig og ønsker å ta taxi eller har bedt en venn om å kjøre deg hjem vil denne bilen bli stoppet fordi bilen ikke har tillatelse til å passere. Eldre mennesker uten egen bil eller andre som enten ikke har bil eller ønsker å ta taxi fordi de er syke, været er dårlig eller har drukket alkohol vil ikke få anledning på grunn av trafikkforbudet under store arrangementer,

Prosjektlederen for Trondheim Spektrum bestrider at det er behov for å stenge Klostergata 60 dager pr år slik det ble opplyst i Byutviklingskomiteen. Det er ikke marked for mer enn 6-10 konserter i året mener han. Med andre ord satser han på at den nye Byhallen skal mislykkes. Hensikten med å bygge denne nye hallen er jo å trekke flere arrangementer til Trondheim enten det er konserter, idrettsarrangement eller messer. Når vi bygger ny byhall må vi ha minst et 50-års perspektiv. Om 50 år har Trondheim kanskje 100.000 flere innbyggere. Det kan naturligvis hende at alle disse nye innbyggerne og de forhåpentligvis stadig flere tilreisende til byen ikke vil være interessert i å benytte den nye byhallen. Men hvis byen skal satse mange hundre millioner kroner på en ny hall håper jeg de fleste gjør det fordi man faktisk lykkes i fylle hallen stadig oftere. Da kan det bli langt flere enn 60 dager at Klostergata må stenges.

Det er naturligvis mulig å gjennomføre dette. Men hvorfor skal vi velge Nidarø for vår byhall når beliggenheten er beheftet med så mange ulemper for alle som bor i området og alle som skal besøke hallen? For noen kan stenging av Klostergata bety sosial isolasjon, at de blir fange i eget hus på Nidarø fordi de ikke kommer seg ut når gata stenges.

12/11/2016 Posted by | kultur, Lokal politikk | , , | Legg igjen en kommentar