Kjetils Blå Bølger

Make waves – Don’t float through life!

Hvilken reiserute skal jeg velge fra Trondheim til Bangalore med sykkel?

Hvis jeg bestemmer meg for å sykle fa Norge til India, hvilken rute bør jeg velge? Gi meg gjerne råd og tips hvis du kjenner deler av denne strekningen godt.

Når reiseruten skal planlegges er det mange hensyn å ta.

Lengden på ruten.
Fra Trondheim til Bangalore er det ca 10.000 kilometer å sykle, kanskje tusen kilometer færre hvis jeg velger å ta båt over Svartehavet. Men det kan bli mer hvis jeg velger en omvei som kanskje likevel kan være lettere av andre grunner.
I utgangspunktet har jeg sett mest på denne ruten:
Trondheim – Stockholm – Ventspils (Latvia) – Litauen – Hviterussland – Ukraina – Moldova – båt fra Chornomorsk i Ukraina til Batumi i Georgia – Tyrkia – Iran – Pakistan – India langs kysten til Kundapur og inn til Bangalore.

Terreng
Terrenget har naturligvs stor betydning for hvor lett eller tungt det blir å sykle. Det kan også ha betydning for temperaturen. Kan jeg finne en rute som omgår høye fjell i så stor utstrekning som mulig? Hvor er det egentlig fjell på denne ruten? Jeg kan se at det er fjell i grenseområdene mellom Tyrkia og Iran. Hva med resten av strekningen? Høye fjell gjør det for eksempel lite attraktivt å velge en rute gjennom Nepal og Himalaya.

Bebyggelse
Jeg ser i utgangspunktet for meg at jeg ønsker å overnatte innendørs. Da bør jeg sykle gjennom befolkede områder hvor det finnes muligheter for å leie et rom. Men kanskje er det områder hvor det er så lite befolket uansett at jeg må ha med meg telt for å overnatte utendørs? Og hva da med sikkerheten?

Uro og sikkerhet
Noen steder gjør krig og konflikt det både risikofylt å reise. Dette gjelder naturligvis Syria og Irak. Men også deler av Pakistan, Ukraina og Kaukasus. Enkelte steder fører også konflikten til at grensepassering gjøres umulig. Det kan også finnes områder som er utsatt for kriminalitet, enten det gjelder landeveisrøvere eller kriminelle i storbyområder. Kan jeg unngå slike områder eller begrense risikoen? Og hva med grensepasseringer mellom land som ikke er gode venner slik som mellom India og Pakistan?

Opplevelser
Når jeg velger reiserute vil jeg også legge vekt på mulighetene for opplevelser. Jeg vil besøke land jeg ikke har besøkt før, se attraksjoner jeg ikke har sett, treffe mennesker jeg ikke har møtt. Kanskje er det verdt å ta en liten omvei eller ta en liten pause for å oppleve noe ekstra?

Hjelp og bistand underveis

Hvis sykkelen sykkelen svikter trenger jeg hjelp. Finnes det i det hele tatt noen som kan fikse en elsykkel i Iran? Eller bør jeg satse på vanlig sykkel for sikkerhets skyld? Og hva med nettilgang og mobildekning? Man kan jo greie seg uten, men det hadde vært greit å kunne kommunisere med omverdenen, i hvert fall mesteparten av veien. Og er jeg avhengig av kontanter store deler av veien? Hva gjør det med sikkerheten hvis jeg må ha med et stort kontantbeløp? Eller kan jeg bruke VISA? Dette er faktorer som også kan få konsekvenser for hvilken rute som er mest hensiktsmessig.

Reklamer

21/10/2016 Posted by | India, Kundapur - Bangalore 2016 | , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

5000 asylsøkere pr uke?

TV2-Nyhetene kunne i går fortelle at vi enkelte uker kan tenkes å få 5000 nye asylsøkere til Norge. I forrige uke kom det 1400 nye. Tallene viser at vårens debatt om opptil 10000 kvoteflyktninger i løpet av 2-3 år blir litt meningsløs. Og tallet viser at tidligere Høyre-statsråd Victor Norman var inne på noe når han for en tid siden skrev i Dagens Næringsliv at Norge burde ta i mot 100.000 flyktninger.

Den norske forfatteren Ingvar Ambjørnsen som bor i Tyskland har et reflektert og interessant syn på hvordan vi håndterer denne flyktningekrisen. I et stort intervju i Adresseavisen er han tydelig på at at vi må stille opp for flyktningene, men han advarer også:

«Ambjørnsen har i alle år irritert seg over bezzerwizzere og salongradikalere. Han raljerer litt over «svermerne» som nå oppfatter flyktningkrisen som en slags folkefest.

Utsiktene er ikke bare rosenrøde og i Ambjørnsens mer analyserende hjernehalvdel murrer bekymringene. Hvordan skal de nye flyktningene behandles i forhold til de som er her allerede og ikke har bosted? Hvordan vil de 4,5 millioner fattigtyskerne reagere på en million flyktninger? Hva med uro flyktningene i mellom når noen etniske grupper får bli og andre blir sendt ut? Vil nazi-partiene vokse på uroen? Sånne ting plager Ambjørnsen.

– «Folkefestfolket» tenker ikke på at det er problematisk at så mange er her uten å være registrert. Oversikten er jo helt borte akkurat nå. Det er ingenting med denne krisa som er uproblematisk.»

Nei, dette blir ikke uproblematisk. Det vil sette oss på store prøver, og det vil kreve at vi tenker helt nytt på mange områder slik som Victor Norman beskriver i sin kronikk. Men vi er forpliktet etter internasjonale avtaler til å stille opp for flyktninger. Og enda viktigere. Vi er moralsk forpliktet. Dessuten. Hvis vi gjør dette riktig kan vi få mye igjen for innsatsen.

Adresseavisen skrev nylig om at presset øker på de som jobber med integrering. Hver enkelt ansatt må håndtere flere flyktninger og nye folk må ansettes. Og Hero som driver flyktningemottak har planlagt 20 nye mottak. Og dette er nok bare starten.

Aftenposten skriver i dag at Sverige er proppfullt. Et og et halvt Stockholm må bygges for å gi plass til de som har kommet og vil komme til Sverige.

1400 flyktninger pr uke gir 70.000 pr år. I tillegg kommer kvoteflyktninger og familiegjenforening. Så skal naturligvis en del returneres fordi de blir vurdert å ikke ha beskyttelsesbehov. Det vil likevel ikke overraske om vi vil se 50.000 nye landsmenn som en følge av flyktningekrisen de neste 12 månedene. På 24 måneder tilsvarer det Victor Normans tall på 100.000. Dette tallet utgjør likevel ikke mer enn de innvandringstallene vi har sett de siste årene. En stor arbeidsinnvandring har ført innvandringen opp til ca 50.000 pr år. For Trondheims del tilsvarer det ca 3500 nye innbyggere på to år. De siste årene har folketallet økt med 2500-3000 hvert år.

Men det vil kreve mye av oss. Vi mangler asylmottak, tolker, helsepersonell, boliger, praksisplasser osv osv Derfor må vi tenke nytt. Denne oppgaven kan ikke overlates til offentlige myndigheter. Bedrifter, frivillige organisasjoner, utdanningsinstitusjoner, menigheter og hver enkelt av oss må stille opp. Og vi må tenke nytt. Finne nye løsninger. Løsne opp på den måten vi gjør ting på i dag. Det engasjementet vi ser fra folk i dagens akutte flyktningekatastrofe må vi sørge for å bevare på permanent basis slik at vi alle også bidrar når flyktningene skal bosettes og integrereres.

Dette var bakgrunnen for at jeg i mitt siste formannskapsmøte foreslo at kommunen arrangerer en stor idedugnad hvor alle som er interessert kan delta for å komme med sine gode ideer og løsninger. Forslaget ble enstemmig vedtatt.

Nei, dette blir ikke enkelt. Men vi greier det.

01/10/2015 Posted by | Lokal politikk, Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , , , | 1 kommentar

Lokaldemokrati i Norge og India

Jeg forundres stadig over likhetene, og forskjellene, mellom Norge og India. Jeg har tidligere skrevet om frafallet i indisk og norsk skole. I India er det mange som slutter i skolen og begynner som barnearbeidere. I yrkesfaglig studieretning i Norge er det 45 prosent som ikke fullfører innen normert tid. Mange av disse ende i et liv på trygd utenfor arbeidslivet.

For to dager siden møttes over 8000 kommunestyremedlemmer i delstaten Karnataka til møter og demonstrasjoner i Bangalore. De protesterte mot delstatsmyndighetene som ikke ville de lokale myndighetene forvalte en større del av pengene. I Karnataka er det 5600 kommuner med tilsammen over 100.000 kommunestyremedlemmer. Jeg har møtt en del av dem, og er ikke i tvil om at de fint ville være i stand til å forvalte pengene vel så bra som nasjonale myndigheter og delstatspolitikere.

 

 

 

 

 

Uansett om vi befinner oss i Norge eller India vil det være de som befinner seg nærmest grasrota som best vet hvilke løsninger som fungerer best i lokalsamfunnet. Nasjonale politikere har en tendens til å tro at de vet best.

For noen dager siden gikk Erna Solberg ut i Aftenposten og ville ha en ny boligpolitikk. Behovet for nye boliger i storbypmrådene måtte prioriteres foran jordvernhensyn og de 22 statige instansene som involverer seg i slike prosjekter måtte få mindre makt slik at de ikke får stoppet eller forsinket boligbyggingen. En representant fra Arbeiderpartiet er ut med et leserinnlegg i landets aviser hvor hun kritiserer Høyre fordi det er viktig å ta vare på matjord og natur. Det har hun naturligvis rett i, men hvorfor tror hun at lokale politikere ikke er i stand til å gjøre de riktige avveiningene mellom hensynet til boliger, jordbruk og natur?

Forskjellene mellom India og Norge er naturligvis også store.En norsk kommune har tross alt langt større makt enn en indisk kommune. En gang besøkte jeg Yedthave kommune i Kundapurprovinsen og ordføreren fortalte meg at de hadde et årsbudsjett på noen hundretusen kroner. Denne kommunen hadde knapt 10000 innbyggere. En norsk kommune av tilsvarende størrelse ville ha et milliardbudsjett.

 

19/07/2012 Posted by | India, Lokal politikk, Nasjonal politikk | , , | Legg igjen en kommentar

95 millioner fra Jens til Obama?

Jeg setter dette litt på spissen. Men en ny amerikansk lov kan faktisk føre til at den norske stat vil betale 95 millioner kroner pr år til den amerikanske statskassen!

Bakgrunnen er som følger:
Norge subsidierer hvert år Tine med 95 millioner kroner for at Tine skal kunne selge Jarlsbergost til USA til en konkurransedyktig pris. Nå har imidlertid Representantenes Hus i Washington vedtatt en lov som skal beskytte amerikanske produkter mot konkurranse fra subsidierte produkter fra andre land. Blir denne loven gjort gjeldende for norsk subsidiert ost må altså Tine betale en avgift til den amerikanske statskassen som kanskje blir like stor som det Tine får i eksportsubsidier i Norge.

Med andre ord kunne Jens like godt overføre de 95 millionene direkte til Obama!

Saken illustrerer galskapen i dagens landbrukssubsidier. En ting er subsidier som er nødvendige for å opprettholde en viss bærekraftig norsk produksjon. Noe annet er det når mange land verden over subsidierer landbruksprodukter for eksport til andre land. Samtidig prøver vi å beskytte egen produksjon i form av høyere toll.

I februar kunne Tine fortelle at de ønsket en økning i den norske tollbeskyttelsen:

«Vi vil at barrièren for å importere ost blir større. Det må til for å trygge de norske produktene, sier konserndirektør Stein Øiom i Tine til Aftenposten etter at han hadde presentert Tines resultater i morgentimene i går.

I fjor økte importen av utenlandsk ost med 14 prosent og vi importerer nå 11.000 tonn ost. Det mener Tine er en faretruende stor økning og tar bekymringen så alvorlig at de på nytt foreslår å endre tollsatsene fra kroner til prosentsats.»

Mens Norge er opptatt av å beskytte seg mot blant annet franske oster (ønsker vi beskyttelse mot fransk ost?) kunne vi for noen dager siden høre at Frankrikes president Sarkozy ville lage en «Kjøp Europeisk» kampanje for å få franskmenn og andre europeere til å kjøpe franske og europeiske varer i stedet for importvarer – for eksempel fra USA…

Dermed har vi den perfekte runddans. Amerikanerne beskytter seg mot norsk ost, Norge beskytter seg mot fransk ost og Frankrike beskytter segt mot amerikansk ost!

Da skulle vi tro at ingen vinner og ingen taper på leken. Men så enkelt er det ikke.Forbrukerne taper på dårlig konkurranse, høyere priser og mindre utvalg. Og u-landene som ikke har råd til å subsidiere landbruksvarer slipper ikke til på markedene våre, og fattige bønder mister jobbene sine. Kanskje er det ikke ost de vil eksportere til oss i Vesten, men den samme proteksjonismen gjør seg gjeldende på mange felter.

Når skal det bli slutt på galskapen?

16/03/2012 Posted by | kultur, Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , , , , | Legg igjen en kommentar

Trenger vi et innvandrermonument?

Vi har utallige monumenter i Trondheim og Norge forøvrig. I tidligere tider var det gjerne krigere og konger som ble beæret med et monument. I dag blir monumenter brukt til å ære både enkeltpersoner og saker av alle slag. Mange steder i landet er det satt opp monumenter som minner utvandrerne fra Norge til Amerika. Mens vi vil minnes dem som reiste fra landet vårt er det vanskeligere å finne monumenter over de mange som har valgt å satse på Norge som sitt hjemland. Hvorfor er det slik?

Nå er det vel strengt tatt ikke slik at vi ikke finner statuer over innvandrere. På et vis var jo Olav Tryggvason, Trondheims grunnlegger, en innvandrer. Han ble riktig nok født i Norge, men måtte flykte fra landet som toåring og vokste opp og fikk sin kulturelle ballast i andre land. Så valgte han å reise tilbake til Norge for å bringe en fremmed religion hit.

Både Kong Haakon og Kong Harald er dessuten født i et annet land og er derfor innvandrere. Vi finner mange statuer av dem rundt omkring. Pr definisjon er også Kong Harald innvandrer ettersom begge hans foreldre er født i utlandet.

Ved å google litt fant jeg også et eksempel på et innvandrermonument. I Vadsø har de for eksempel satt opp et monument for å markere finsk innvandring fra 1700-tallet. Det finnes sikkert andre eksempler som jeg ikke kjenner til også.

Innvandrere har preget Norge i lang tid. Når Trondheim hadde sin forreige storhetstid på 1700-tallet skyldes det en betydelig innvandring av handelsmenn fra kontinentet. Jeg tror vi trenger et tilskudd av nytt blod, nye tanker og andre kulturer for å utvikle et samfunn videre. På NTNU er en fjerdeldel av de vitenskapelig ansatte innvandrere. Hvordan ville norsk kulturliv være uten kontakt med utlandet? Og hva har ikke innvandringen betydd for mangfold i mat og drikke?

Et monument ville være en flott måte å feire det mangfoldige Norge på.

14/08/2011 Posted by | kultur, Lokal politikk, Nasjonal politikk | , , , | Legg igjen en kommentar

Norske elever «best» i demokrati?

Internasjonale undersøkelser av skolekvalitet har de siste årene vært tildels trist lesning for oss i Norge. I grove trekk har undersøkelsene vist at Norge har ligget midt i laget og tildels under gjennomsnittet når det gjelder norske elevers evner til lesing, skriving og regning. Ettersom Norge bruker mer penger på utdanningssektoren enn noe annet land er dette skuffende.

Denne uken kom en undersøkelse som tilsynelatende kan gi oss større grunn til å være fornøyde. Norske ungdomsskoleelever tar 5.plassen blant elever fra 38 land i en internasjonal dekokratiundersøkelse. I rapportens innledning kan vi lese hva som er hensikten med undersøkelsen:

«hensikten med ICCS (International Civic and Citizenship Education Study) 2009 er å kartlegge elevers demokratiske beredskap og engasjement. Studien analyserer data om elevenes oppfatninger av samfunns- og skoleforhold, deres holdninger og engasjement og deres kunnskaper og ferdigheter. Analysen gjøres på bakgrunn av skolenes arbeid med utdanning til demokrati og medborgerskap, og på bakgrunn av hjemmeforhold og elevenes liv utenfor skolen.»

I en kommentar i Dagens Næringsliv skriver Kjetil Wiedswang at kunnskapsminister Kristin Halvorsen gleder seg. Rødgrønne politikere har alltiod vært mer opptatt av at skolen skal være en oppdrager og en bidragsyter til å skape et demokratisk engasjement enn at skolen skal gi kunnskap.

Men er resultatet så godt som det kan se ut til. Ikke helt. Mens de fleste land har undersøkt holdningene og kunnskapen i 8.klassene har Norge spurt like mange 9.klasser som 8.klasser. Dette har skjedd fordi de norske elevene starter tidligere på skolen enn elevene i våre naboland og for å få svaret på hva elever på+ samme alder i de nordiske landene mener har man valgt å spørre 9.klassingene også. Dermed er det 9.klassingene i Norge som kommer på 5.plass sdammenlignet med 8.klassinger i de fleste andre land. De norske 8.klassingene er «bare» nr 13 av 38. Likevel må vi si at norske skoleelever må få absolutt godkjent for disse resultatene.

Men hvor gode er norske ungdommer når det gjelder å bruke sine gode demokrati- og samfunnskunnskaper til å utøve demokratideltagelse i praksis? Kjetil Wiedswang stiller det samme spørsmålet. Er norsk ungdom mer engasjert i politiske ungdomspartier, frivillige organisasjoner? Og deltar de oftere i valg enn «mindre engasjerte» jevnaldrende i andre land? Undersøkelsen gir ikke noe svar på det.

Mange norske kommuner har etablert en ordning med ungdommens kommunestyre. Hvor godt fungerer den sammenlignet med andre land? Jeg synes tanken er god, men tror ikke minst vi har mye å lære fra ordningen med «Makkala Panchayat» i Kundapur-området langt sør i India. Vi tror gjerne at vi kan dette med demokrati så mye bedre enn andre, ikke minst sammenlignet med verdens fattige land. Men indiske ungdommer har vist at vi har en lang vei å gå før vi kan matche dem i demokratisk engasjement og deltagelse.

Min påstand er at selv om ordningen med ungdommens kommunestyre er grunnleggende god, og de som tar på seg verv gjør en flott innsats, er det bare et lite mindretall av elevene som deltar aktivt. Elevene velger et elevråd og elevrådet velger et medlem av Ungdommens kommunestyre. Men hvor ofte engasjerer den enkelte elev seg i sakene som ungdommens kommunestyre tar opp? Sannsynligvis de færreste.

I delstaten Karnataka i India er barns rett til medinnflytelse i det kommunale demokratiet lovbestemt. Det har ført til at barnearbeiderorganisasjonen Bhima Sangha har utarbeidet et opplegg for ungdommens kommunestyre som på det lokale språket kannada heter Makkala Panchayat. Makkala Panchayat fungerer slik:

Kommunen er delt i et antall valgkretser. Valgkretsene er ikke bare delt inn geografisk, men også i forhold til kjønn og andre forhold. Det kan for eksempel være en valgkrets for jenter som er barnearbeidere, en for gutter som bor i et bestemt område osv. Tanken er at alle slags grupper skal bli representert i kommunestyret. Hvid det er to jenter som stiller til valg i en valgkrets drar de sammen fra hus til hus i valgkretsen og presenterer seg sammen for alle barna som har stemmerett i kretsen. Alle mellom 6 og 18 år har stemmerett mens alle mellom 13 og 18 år kan stille som kandidat. Ettersom de som blir valgt har snakket med alle barna som tilhører kretsen kjenner de godt til hva barna er opptatt av. Mellom møtene i ungdommens kommunestyre snakker de også med barna i kretsen sin for å engasjere alle sammen i beslutningsprosessen. Alle har også rett til å møte opp på kommunestyremøtet og alle kan ta ordet.

Ungdommens kommunestyre velger en president, en visepresident og en sekretær. Med jevne melloomrom møter de voksen-kommunestyret for å forhandle om å få gjennomført sine saker. Og en gang i året møter alle kommunens barn sammen med ungdommens kommunestyre og det ordinæåre kommunestyret. De voksne må fortelle om hva de har gjort for å gjennomføre kravene for ungdommen og nye krav blir fremført på det store møtet, Gram Sabha.

Ungdommene og barna blir også trent opp for å kunne få størst mulig innflytelse: De trenes i forskning og dokumentasjon slik at de kan begrunne kravene sine godt, de tgrenes i forhandlinger og de trenes i det å kunne prioritere. Ikke alt er like viktig og ikke alt kan gjennomføres umiddelbart. Gjennom samtaler både med medlemmer i disse Makkala Panchayats og med ordførerer og kommunestyremedlemmer i de voksnes kommunestyre har jeg forstått at det er en stor grad av respekt fra de voksnes side for innspillene fra ungdommene, ikke minst fordi de unge ofte dokumenterer side forslag langt bedre enn de voksne gjør.

Jeg tror at de fleste ungdommens kommunestyre i Norge kan lære mye både i forhold til det å engasjere flest mulig barn og unge i de demokratiske prosessene men også på hvordan man arbeider. Når disse barna i India blir voksne har de lært seg demokratisk deltagelse på en måte som hver enkelt og samfunnet som helhet drar stor nytte av.

På den andre side er dette ennå bare små spirer i det indiske samfunnet. I Kundapurområdet fungerer ordningen bra, mens den andre steder ikke fungerer i det hele tatt. De fleste indiske skoler er dessuten rene teoretiske skoler som ikke gir elevene opplæring i praktiske hverdagsbehov – «life skills» – og i holdninger som for eksempel likestilling. Her har indisk skole mye å lære fra norsk skole. I India fører den altfor teoretiske skolen til at fattige barn dropper ut og ender i barnearbeid i stedet. Selv om situasjonen er forskjellig i Norge tror jeg det store frafallsproblemet i yrkesfaglig studieretning i videregående skoler kan sammenlignes. En alt for teoretisk skole som elevene ikke føler er relevant for sin hverdag bidrar til frafallet.

Til tross for store forskjeller har vi mange like utfordringer i norsk og indisk skole, og vi kan lære av hverandre.

01/07/2010 Posted by | barnearbeid mm, India, Lokal politikk, Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Tror Trond Giske at verden står stille?

Det har skapt oppmerksomhet når Trond Giske i går uttalte til Dagens Næringsliv at » Vi har funnet vår varige samarbeidsform med EU» og at tilhengere av norsk EU-medlemsskap bør gi opp.

Sannsynligvis er dette bare et taktisk utspill som har til hensikt å utnytte den økte EU-motstanden i Norge som har fulgt de økonomiske problemene i flere EU-land. Men la oss ta et tanke eksperiment og forutsette at Giske virkelig mener det han sier:

La oss for eksempel gå ti år tilbake i tid. Det er ikke så lenge siden, men mye har skjedd og forandret seg siden den gang. I år 2000 var mobiltelefoner og internett blitt vanlig, men fortsatt var det bare rundt halvparten av nordmenn som brukte det. I andre deler av verden var det forsatt ganske uvanlig. Vi hadde ennå ikke opplevd terroren mot USA den 11.september 2001, som igjen førte til langt sterkere satsing på antiterrortiltak, invasjonen i Afghanistan og innføring av datadirektivet i EU. Vi har i mellomtiden hatt flere store økonomiske kriser som har fordret et internasjonalt samarbeid om gode og fungerende reguleringer. Stadig flere flyktinger og arbeidsinnvandrere flytter over grensene og i Norge har innvandrerbefolkningen blitt doblet. EU har økt antall medlemsland fra 15 til 27.

Mye har skjedd på 10 år og det er ingen grunn til å tro at mindre vil skje de neste 10 årene. La oss tenke oss at følgende KAN skje:

EU utvides videre med blant andre Island, flere land på Balkan og Tyrkia. Norge må firedoble bidraget sitt til EU fordi alternativet er at norske produkter blir utelukket fra EU-markedet. Norsk oljeproduksjon er halvert siden 2010 og gassreservene viser seg å ikke være så store som vi har trodd. EØS-avtalen står i fare for å opphøre.

Og om 20 år:
En rekke nye land, inkludert Ukraina, har kommet med i EU. Russland har blitt medlem av EØS sammen med Norge og Lichtenstein. Ikke bare mangler vi innflytelse i EU, men ettersom Russland nå er med i EØS blir dette samarbeidet dominert av dette store landet. Eksport av olje og gass fra Nord-Russland passerer norskekysten i store tankere med langt svakere miljøkrav enn vi har i Norge. For EU er det langt viktigere med et godt forhold til Russland enn til utenforlandet Norge. Våre inntekter fra eksport av olje og gass har blitt sterkt redusert og vi begynner å bruke av oljefondet mer og mer for hvert år. På grunn av manglende satsing på infrastruktur begynner forfallet å bli stort. Vi har ikke satset på forskning og utdanning i de gode årene og når begynner det å slå ut i et svekket næringsliv og økende arbeidsløshet.

Poenget er at verden står ikke stille. Verden vil være en helt annen om 10, 20 og 50 år. Da blir det naturligvis helt meningsløst å si at vi nå har funnet det perfekte og varige forholdet til EU. Jonas Gahr Støre har naturligvis rett når han sier at: «Alle vet at EU-debatten ikke er på dagsordenen i dag, men det blir litt tvilsom historiefortelling å sitte i 2010 og fortelle hva man skal gjøre i fremtiden», til Aftenposten.

At Giske, som den egoisten han er, er glad for at Norge ikke er medlem av EU i dag og derfor slipper å bidra til å løse de økonomiske problemer som ikke minst er skapt av hans sosialdemokratiske venner i Hellas, Spania og Storbritannia er så sin sak. Men også Giske kunne tatt høyde for at det kan komme en tid da også Norge trenger bistand fra våre europeiske venner.

Dagens Næringsliv beskriver situasjonen på en god måte i sin lederartikkel i dag:

«I en tid hvor en rekke land sliter med statsfinansene er det vanskelig å se at medlemslandene i lengden vil godta at Norge får fordelene, uten å ta belastningene.

Oljeepoken er på hell og Norges gassfremtid er usikker. Om noen tiår vil vi trolig uansett banke på EU-døren. Å vise solidaritet i dag vil være en god investering i en petroleumsløs fremtid. Nordmenn flest ser ikke ut til å ha tatt dette poenget. Landets næringsminister har i hvert fall ikke gjort det.»

26/06/2010 Posted by | Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , , | Legg igjen en kommentar

Er det politikerne eller kapitalistene som har ansvaret for problemene i verdensøkonomien?

En av landets mest kyniske aksjespekulanter, Øystein Stray Spetalen, skapte stor furore da han for få dager siden gikk ut i Dagens Næringsliv og varslet slutten for kapitalismen. Spetalen har rett i mye av sin kritikk mot dagens system, for eksempel kritikken mot de store utenlandske bankene som tar en uforholdsmessig stor risiko ved å investere i risikofylte papirer, betaler store bonuser og til slutt lar myndighetene redde dem. Spetalen har rett i at den som mottar gevinstene når spekulasjonene slår til også betale regningen når det går galt. Når du må ta konsekvensen av egne feilvurderinger vil du også være mer forsiktig med hvordan du investerer, og mer av pengene vil gå til sunne investeringer i langsiktige industriprosjekter og infrastrukturprosjekter.

Men Spetalen er også kjent for å komme med dommedagsprofetier når det gagner ham selv, for eksempel ved å spå aksjemarkedet nord og ned når han selv sitter klar med masse cash for å kjøpe seg opp til lavest mulig priser. Jeg er også enig i kritikken fra Elisabeth Grieg:

«Grieg mener det blir helt feil ikke å ville delta i det europeiske fellesskapet: – Det er en egoistisk holdning å innta, og det står i motsetning til det Spetalen egentlig prøver å få frem; nemlig at det ikke er de få, rike som skal tjene på systemet. På denne måten slår han ihjel sin egen argumentasjon. Jeg har tro på fellesskapsløsninger. Vi er i en usedvanlig heldig situasjon i dette landet, og det bør vi ta innover oss,» sier Grieg til DN.

Kommentarene fra regjeringskvartalet var ganske forutsigbare. «Det er ikke jeg som er enig med Spetalen, men Spetalen som er blitt enig med oss. Vi har i flere tiår stått for en politikk som handler om å redde arbeidsplassene og institusjonene, ikke de private investorene,» sier Stoltenberg til DN.

Noen mente at bankkrisen fra 2008 ville ha vært unngått med mer reguleringer fra myndighetene. Men oppryddingsprosessen har vist at det ikke først og fremst har vært for lite reguleringer. I USA, hvor finanskrisen ble skapt, var det massevis av reguleringer av bankene. De to store halvoffentlige «husbankene» «Fannie Mae» og «Freddy Mac» ble for eksempel pålagt av President Clinton å gi såkalte subprime lån (lån med dårlig sikkerhet) for å lette husfinansieringen for folk som knapt hadde råd til å betale renter og avdrag. President George Bush på sin side påla disse institusjonene å øke mengden subprime lån. Problemet med regulareingen av bankene var feil reguleringer og mangelen på internasjonale reguleringer. Dette er et politisk ansvar.

Den begynnende krisen vi opplever i Europa nå, eksemplifisert ved «den greske tragedie» er i all hovedsak et politisk ansvar. Av alle europeiske land er det bare Norge og Sveits som har overskudd på sine statsbudsjetter. Alle andre land har et større eller mindre underskudd, ikke bare et enkelt år, men år etter år. Og for de fleste land har underskuddet blitt større og større. Underskuddet blir finansiert gjennom låneopptak, og før eller siden må naturligvis dette gå galt.

Dette kan sammenlignes med en privatperson som tjener 20000 kroner pr måned etter skatt, men han bruker 22000 kroner hver eneste måned. Det blir 24000 kroner i året mer enn han tjener. Etterhvert blir gjelden større og større og rentene mer og mer tyngende. Til slutt blir gjelden så høy at banken sier stopp. Han må begynne å betale tilbake. Dermed må han redusere forbruket sitt ikke bare til 20000 pr måned, men til 18000 kroner eller enda mindre. Han må altså bruke 4000 mindre hver måned på mat, bensin, reiser, restaurantbesøk, konsertbilletter, leker til barna og alt mulig annet. Det kan nok de fleste leve med. Problemet er at nesten alle andre må gjøre det samme. Dermed rammer det alle de som produserer, transporterer og selger biler, matvarer osv. Folk mister jobben sin eller får redusert lønna si. Det er det som er i ferd med å skje i Europa nå¨fordi politikere i de fleste land gjennom mange år har gitt etter for kravene fra velgerne og lovet for mye.

Norge er tilsynelatende en øy av velstand i dette havet av økonomiske problemer. Men så enkelt er det ikke. Når lønningene går opp i Norge og ned i andre land blir norske produkter og arbeidsplasser lite konkurransedyktige. Samtidig rammes også vi av at etterspørselen etter varer og tjenester går ned over hele kontinentet. Ansatte i det offentlige greier seg naturligvis bra inntil videre fordi staten har oljepengene. De fleste som selger varer og tjenester til nrodmenn greier seg også bra av samme grunn. Men det næringslivet som er avhengige av å selge til utlandet eller som konkurrerer med utenlandske produkter og tjenester i Norge vil tape. Så kan man jo si at de som mister jobben i eksportindustrien kan få seg jobb i det offentlige. Vi trenger flere dyktige folk i skoleverket og helsevesenet. Men på lang sikt, når oljeinntektene går nedover trenger vi et konkurransedyktig næringsliv som selger produkter som utlendingene vil ha. Det er et politisk ansvar.

Enda mer problematisk er det at selv om staten har godt om penger, så brukes de ikke på fremtidsrettede investeringer i veier og annen infrastruktur samt i skole, høyere utdanning og forskning. Det er et politisk ansvar.

14/06/2010 Posted by | Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , , , , , | 2 kommentarer

Israel over grensen

Det som skjer i Israel er trist. Da tenker jeg ikke først og fremst på konvoideltagerne som har mistet livet under den israelske bordingen av de fem skipene, selv om det er trist nok for venner og familie. Jeg tenker på det som skjer i det israelske samfunnet.

Jeg har hele mitt voksne liv regnet meg som en venn av Israel. Det begynte kanskje mens jeg som Unge Høyre medlem deltok på en konferanse på Trønderheimen i oktober 1973. Meldingen om Egypts og Syrias overraskende angrep på Israel under den jødiske høytiden Jom Kippur skapte sterke reaksjoner og høyt engasjement blant oss som var tilstede. I 1978 og 1980 fikk jeg førstehånds mulighet til å bli kjent med konflikten og med folkene i Midt-Østen gjennom min deltagelse i FN’s fredsbevarende styrker – UNIFIL. For meg ble dette en mulighet til å lære mest mulig om områdets historie ved å snakke med folk, lese aviser og bøker. Mitt vennskap med Israel besto etter dette, men oppholdet førte også til at jeg like mye kunne kalle med Libanon-venn eller Palestina-venn. Det var lett å finne kritikkverdige forhold ved begge parter, men begge parter hadde samtidig et sterkt og legitimt behov for et liv i trygghet i et eget hjemland. De store kjeltringene i saken var egentlig tidligere vestlige okkupanter (Ikke minst Storbritannia) og mektige arabiske land som skjøv palestinerne foran seg i en maktkamp som hadde helt andre motiver enn palestinernes beste.

Når vi i Norge og andre vestlige land har kritisert Israel har det naturligvis vært vel begrunnet ut fra rene rasjonelle betraktninger, men vi har samtidig vist liten forståelse for hvordan jødenes lange historie som forfulgte I Europa, Midt-Østen og Nord-Afrika har skapt en mangel på tillit til omverdenen som har ført til at de har opptrådt tøffere i konflikter enn det vi i Vesten har satt pris på.

Jødene har gjennom historien vært de som har snudd det andre kinnet til enten det gjelder pogromer i Russland eller når de i Venezia ble tvunget til å leve i bydelen Ghetto. De har funnet løsninger på en vanskelig livssituasjon gjennom kreativitet. Når de ikke fikk lov til å livnære seg av håndverk slo de seg istedet opp som finansmenn (som f.eks. Rotchild) eller innen kultur og akademia. Beslutningen om å satse på å etablere sin egen stat vokste frem og førte til dannelsen av staten Israel i 1948 etter FN-vedtak. Vedtaket innebar en deling av det gamle Palestina under engelsk herredømme mellom jøder og arabere (Palestinere). Vedtaket ble undergravd av engelskmennene og ikke akseptert av de mektige arabiske nabostatene. Etter en kamp mellom David og Goliat vant israelerne likevel mot alle odds. Så kom det nye kriger i tur og orden i 1956, 1967 og 1973. I alle tilfeller var det araberne som var de aggressive, men Israel vant likevel til tross for en tallmessig overmakt.

De siste årene ser Israel ut til å ha endret sin strategi. De har opptrådt langt mer aggressivt enn før og markert seg som stormakten i Midt-Østen. Hver gang de har valgt å gå til angrep har de kunnet begrunne det i terroraksjoner og bombing. De har sluttet å snu det andre kinnet til.

Denne gang har Israel gått over opptil flere grenser. De har bordet en sivil konvoi med forsyninger i internasjonalt farvann – utenfor eget territorialfarvann. Med det har de gått over grensen for hva det internasjonale samfunnet kan akseptere. Og de har gått over grensen for hva jeg kan akseptere.

Dagens Næringsliv skriver i dag på lederplass at «Sannsynligvis er israelernes beskrivelse nærmest sannheten.» Det er jeg enig i. 4 skip ble bordet og overtatt i rolige former. På det femte skipet kan det se ut som om de israelske soldatene ble møtte med kamp og tapte menneskeliv som resultat. Av de 700 deltagerne i «fredskonvoien» var det nok noen som skjønte at en væpnet konflikt og tap av menneskeliv ville være politisk gunstig.

Men som DN også skriver: «Det vil ikke hjelpe landet det aller minste.» Israels embargo av Gaza har skapt uakseptable forhold for sivilbefolkningen i området og konvoien var et resultat av dette. Når Israel går til angrep i internasjonalt farvann går de langt over grensen for hva som som kan aksepteres.

Den symbolske betydningen av denne hendelsen er stor. Under kampene i 1948 var «illegale» konvoier helt avgjørende for at israel som stat skulle overleve. Engelskmennene gjorde hva de kunne for å stoppe sjøveis konvoier til Israel, inkludert bruk av militær makt. Mens Jerusalem var nesten isolert fra omverdenen bortsett fra veien opp i fjellene fra kysten gikk mange liv tapt mens forsyninger ble forsøkt ført frem til byen. Den som har besøkt Israel har sikkert lagt merke til gamle bilvrak som ligger langs veien som historiske monumenter over kampen for overlevelse i 1948. Dermed blir det desto sterkere og symboltungt når Israel selv bruker makt for å stoppe forsyninger til Gaza.

Den politiske effekten blir naturligvis ekstra stor fordi det her dreier seg om konvoideltagere fra 40 land. Verden er slik skrudd sammen at vi engasjerer oss mye sterkere når egne borgere blir involvert. Det er ikke noe moral i dette. 10 menneskeliv tapt i Middelhavet burde ikke telle mer enn når tusener av menneskeliv går tapt i andre deler av verden. Men slik er virkeligheten. Også slik har israel gått over en grense.

Så er det naturligvis slik at det alltid er noen som vil slå politisk mynt på slike hendelser. Kristin Halvorsen vil nå ha boikott av Israel. Hun er selv medlem av en regjering som har flertall i Stortinget og dermed kan vedta boikott hvis de ønsker det. Det kommer de ikke til å gjøre, blant annet fordi Norge har hatt en innarbeidet politikk hvor vi forholder oss til FN i slike spørsmål.

Jeg vil fortsatt regne meg som en venn av Israel. Fordi Israel ikke bare er staten Israel. Det er også et mangfoldig land med 6-7 millioner innbyggere og enkeltmennesker (inkludert over en million arabere). Det er et land som tillater en fri debatt og hvor man har en mer mangfoldig debatt om Midt-Østen konflikten enn det vi har i Norge. Det er israelerne selv som må ta tak i hvordan denne konflikten har fått utvikle seg. Sitter de stille og lar maktapparatet fortsette å ture frem slik de har gjort nå setter de sitt lands fremtidige eksistens i fare. Det bør ikke skje.

NB: Den israelske storavisen Haaretz kommenterer operasjonen på en svært kritisk måte under overskriften «Syv idioter i regjeringen»: «So the septet will persist in its evil ways, endangering us more than any ship could, for madness will rule us. That gang in Jerusalem will insist on drowning us again and again, for there is no courage to change even after all the disasters. And we will continue to fear our leaders – as if we didn’t have enough to fear in Mahmoud Ahmadinejad.»

01/06/2010 Posted by | Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , , , , , , , , | 12 kommentarer

Solidaritet, egoisme og den greske tragedie

La det være sagt med en gang: Grekerne har seg selv å takke for den situasjonen de har kommet i. Istedet for å rase mot EU, og spesielt Tyskland, som er villige til å hjelpe dem ut av krisen, burde de si takk! Ved å opprette et krisefornd på flere tusen milliarder kroner viser EU solidaritet med sine medborgere i Hellas og andre land som sliter etter mange års manglende styring.

Angela Merkel, verdens fremste kvinnelige politiker, har tatt den politiske belastningen ved denne solidaritetspolitikken. Velgerne i Nordrhein-Westfalen ga hennes konservative parti en skikkelig smekk i helgas delstatsvalg. Sosialdemokratene, som stemte blankt i spørsmålet om å bidra til en redningsaksjon for Hellas, unngikk en betydelig tilbakegang.

Av en eller annen merkelig grunn har sosialister og sosialdemokrater fått gjennomslag for at venstresiden er snillere, mer solidariske og mer opptatt av å hjelpe de svake enn oss på høyresiden. Slik er det naturligvis ikke i virkeligheten. Det viste sosialdemokratene i Tyskland klart og tydelig i denne saken.

Men også utviklingen i Hellas er illustrerende i så henseende. Krisen er et resultat av snillisme, sosialdemokratisk politikk, korrupsjon og byråkrati. Over alt for mange år har grekerne bevilget seg goder i form av tidlig pensjonsalder, offentlige ansettelser av alt for mange byråkrater og andre goder. Vi klager over byråkratiet i Norge, men det er ti ganger verre i Hellas. Tilslutt har det gått for langt. Det EU har gjort feil er kanskje at de ikke har satt ned foten tidligere. Men uten EU ville det vært langt verre for grekerne nå.

I Norge går EU-motstanden opp. Nordmenn liker ikke tanken på at vi som medlemmer av EU kanskje hadde måttet vise solidaritet og stille opp med lån til Hellas. Når Island opplevde noe av det samme, et vanstyre av økonomien som ikke bare rammet egne innbyggere, men også bankkunder i andre land, var imidlertid nordmenn villige til å stille opp. Solidariteten ser altså ut til å være avhengig av at vi «kjenner» dem som får hjelp.

Selv om Norge idag er i en heldig situasjon med store oljeinntekter og et oljefond som gir trygghet et godt stykke inn i fremtiden, er det ikke gitt at denne situasjonen varer evig. Faren for en «hollandsk syke» – en situasjon hvor vi venner oss til et høyt forbruk, manglende effektivitet, mange velferdsgoder og manglende satsing på infrastruktur , forskning og utdanning – kan raskt føre oss ut i en krise i fremtiden. Det som idag oppfattes som en solidarisk velferdspolitikk kan i praksis vise seg å bli en norsk tragedie. Men kanskje blir vi reddet av et solidarisk EU?

11/05/2010 Posted by | Nasjonal politikk, Uncategorized, Utenrikspolitikk | , , , , , | Legg igjen en kommentar