Kjetils Blå Bølger

Make waves – Don’t float through life!

Valg 2015 – 10 saker jeg brenner for

Valgkampen dreier seg om skole og eldre. Og det er naturligvis de største sakene.

Men mitt engasjement er større for saker som mange glemmer eller ikke tenker så mye på. Her er noen av dem:

FIRE – Foreningen Ett skritt videre er en ideell organisasjon som gir et sosialt og sportslig tilbud til folk som ønsker et trygt, rusfritt miljø. Jeg har personlig hørt historiene til mange av medlemmene. Og jeg blir sterkt berørt hver gang. Ildsjelene i FIRE gjør rett og slett en fantastisk innsats. Men Trondheim kommune synes ikke de fortjener mer enn 25000 kroner i støtte, selv om de sparer kommunen for millioner av kroner. Og FIRE er ikke de eneste som forandrer folks liv uten å få nødvendig oppbacking av Trondheim kommune. Vi må snu måten kommunen tenker på.
Sosialt entreprenørskap dreier seg om folk som tar i bruk forretningsmessige metoder for å løse samfunnsmessige utfordringer. De er flinke til å tenke nytt og løser derfor ofte samfunnets utfordringer både bedre og rimeligere enn det kommune og stat er i stand til på egen hånd. Et eksempel på det er den sosiale entreprenøren NOEN som ansetter folk som har falt utenfor arbeidslivet til personlig tilpasset aktivitet for demente og slik bidrar til et mer meningsfylt liv samtidig som behovet for sykehjemsplass utsettes ett til to år. Men det kommunale systemet er ikke tilpasset utradisjonelle løsninger. Dette vil jeg gjøre noe med.
• Kultur kan trekke turister, bidra til integrering, skape gode lokalmiljø og mye annet. Men det viktigste er å skape god kunst. Jeg kan like eller mislike kulturuttrykk, men det er kvaliteten og ikke hva vi politikere liker som bør ligge til grunn for hva vi støtter. Kulturen vokser best nedenfra. Vi kan ikke planlegge og vedta oss frem til god kunst uten at det har rot i initiativ fra kulturens egne folk. Enten kulturen finansieres av det offentlige eller av private kilder skal finansieringskildene ikke styre de kunstnerlige valgene. Derfor er mangfold viktig. Og derfor er regjeringens frihetsreform viktig.
• Jeg elsker Olavsfestdagene. Etter å ha vært involvert i Olavsfestdagene og miljøet blant ansatte og frivillige som prosjektleder for ”Barns rett til å bli hørt” i 2014 ser jeg hvor viktig denne årlige festivalen er for byen og distriktet. Ikke minst viktig er Olavsfestdagene som arena for dialog og samtale. Derfor er det viktig at festivalen får beholde sine offentlige bevilgninger selv om det ikke behøver å være i form av knutepunktstatusen, som på mange måter er en kunstig konstruksjon.
• Trondheim kommune er dårlig på lokaler til kulturen. Olavshallen holder ikke lenger tritt med dagens behov, vi taper i konkurransen om gode konsertlokaler, Trondheim Kunstmuseum og Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum er nedslitte, har dårlige magasiner, mangler fungerende heis og feiler mye mer. Sammen med en kirkekunstsamling som ikke vises frem trenger vi et nytt felles museumsbygg (ikke en felles institusjon) som kan huse de tre samlingene og deres utstillinger. Det kan gjerne skje som en utvidelse av Trondheim Kunstmuseum hvor inngangspartiet flyttes mot Vestfrontplassen. I tillegg mangler vi fortsatt litteraturhus og flere bydeler, slik som Tiller, mangler kulturlokaler. Dette vil koste store penger og vil ta tid å få på plass. Derfor må vi begynne nå.
• Siden jeg besøkte India første gang i 2009 har jeg vært engasjert i kampen mot barnearbeid og som en avledning av det: Barns rett til å bli hørt. Og det beste av alt barn og unge har ofte friske perspektiver og gode løsninger på våre utfordringer. Ungdommens bystyre er en flott gjeng med engasjerte ungdommer som det er verdt å lytte til.
• Jeg har en grunnleggende tro på at mangfold ikke bare er bra, men en grunnleggende forutsetning for at Trondheim skal vokse og utvikle seg til en bedre og mer interessant by å bo, arbeide og leve i. Byen huser nå godt over 20.000 innvandrere fra ca 170 forskjellige nasjoner. Bybildet forandrer seg dag for dag. Disse endringene skjer ikke uten problemer og konflikter, men de kan vi håndtere. Det viktigste er at vi slutter å se på innvandrere som klienter, men som mennesker vi trenger og som kan bidra i denne byen. Å flytte til et nytt land med en helt annen kultur er vanskelig, hver enkelt av oss må stille opp for å gjøre denne reisen enklere. Samtidig skal vi stille krav til de som kommer hit. Det fortjener de.
• Den historiske trehusbyen med bryggene og bakgårdene er Trondheims sjel og det som skiller Trondheim fra andre byer i Midt-Norge. Jeg har tro på at det er både lønnsomt og riktig å ta vare på denne bebyggelsen og det gjør vi best ved å ta den i bruk til næringsaktivitet, boliger og offentlige kontorer. Det er mye bedre å flytte en rekke offentlige kontorer inn i bryggene slik at eierne får bærekraftig økonomi enn å bygge en gigantblokk for kommunale kontorer på Leuthenhaven. Langs bryggerekka i Kjøpmannsgata må vi legge til rette for utservering og folkeliv. Og kanskje er det noen brygger som kan brukes til lesesaler for NTNU?
Navn på byens gater og veier er tilsynelatende en liten sak, men en sak som opptar mange. Jeg har engasjert meg mye i navnesaker, ikke fordi jeg er så opptatt av å bestemme hvilke navn vi skal bruke og hvilken skrivemåte som er riktig, men fordi jeg er opptatt av at vi skal lytte til de som er oppvokst og bor i området og som kjenner historien. Veinavn er knyttet til identitet og er derfor viktig for mange.
• Etter å ha vandret alle byens gater har jeg lært at man både tenker og samtaler så mye bedre når man er ute og går. Og som politiker er det mest spennende du kan gjøre å lytte til andre. Skulle jeg bli gjenvalgt til bystyret vil jeg derfor lage en fast rutine hvor jeg inviterer alle som ønsker det til en vandring i Midtbyen den første onsdag hver måned kl 1800 med start på Rådhuset. Da kan vi snakke om hva som helst.

Ta også gjerne en titt på denne oversikten over noen av mine politiske seire i tiden som har gått.

Reklamer

11/09/2015 Posted by | barnearbeid mm, India, kultur, Lokal politikk | , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

«Can’t wait for tomorrow’s leaders! «

SAMSUNG CAMERA PICTURES

SAMSUNG CAMERA PICTURES

SAMSUNG CAMERA PICTURESSAMSUNG CAMERA PICTURESSAMSUNG CAMERA PICTURESSAMSUNG CAMERA PICTURESSAMSUNG CAMERA PICTURES

Byron (14) og Tatiana (11) hadde aldri sett havet før. De fikk også se en oppvaskmaskin for første gang. De to ungdommene fra Nicaragua er ikke rike på penger. Men når de med den største selvfølge strenet opp til talerstolen i bystyresalen i Trondheim og holdt innlegg for ordfører Rita Ottervik, leder for Stortingets familie- og kulturkomite Svein Harberg og andre øvrighetspersoner viste de at de likevel var ressurssterke.

Annapoorna (15) fra Kundapur har en gang besøkt sin delstatshovedstad Bangalore i India. Forøvrig har hun ikke vært langt fra hjemplassen før hun for første gang var ombord i et fly og reiste til Trondheim sammen med Venkatesh (18). Også disse to ungdommene bidro med sine kunnskaper og erfaringer under fem arrangeenter med «barns rett til å bli hørt» som tema. De snakket med øvrighetspersoner i bystyresalen og på Vestfrontmøtet foran Nidarosdomen med stor trygghet.

Atle (16) og Pia (16) var to av medlemmene av Ungdommens bystyre og Ungdommens fylkesutvalg som deltok. ALLE engasjerte seg i krevende samtaler med reflekterte bidrag. Alt på engelsk. Mens Atle ledet det to timer lange møtt i bystyresalen på engelsk på en måte som imponerte alle tilstedeværende var det Pia som snakket på Vestfrontplassen. Og ikke bare snakket hun. Hun fremførte også en selvskrevet sang om barns rettigheter.

Den uka som har gått har gitt meg noen av mitt livs største opplevelser. Disse arrangementene under Olavsfestdagene har vært som «a dream coming through» for meg etter at jeg første gang fikk gjennomslag i bystyret for tre år siden for ideen om å organisere en slik «konferanse». Det hele holdt på å gå i vasken fordi Trondheim kommune aldri fikk svar fra Barne- og likestillingsdepartementet om å stå ansvarlig for en slik konferanse, før de etter et og et halvt år svarte at de var feil adressat for en slik søknad! Det var da jeg tok kontakt med Olavstdagene og deres nyansatte direktør Petter Myhr. Der var resposen positiv fra første stund. Olavsfestdagene valgte å bruke både tid og ressurser på å få dette til og som prosjektleder har jeg opplevd en positiv velvilje og profesjonell gjennomføringsevne i Olavsfestdagenes organisasjon som har berørt meg sterkt.

Ungdommens bystyre i Trondheim er kanskje landets fremste ungdomsråd, men en svakhet har både Ungdommens bystyre i Trondheim og sannsynligvis de fleste tilsvarende organ i Norge og den vestlige verden forøvrig. De består nesten bare av ressurssterke ungdommer. I land som India er det motsatt. Der er det de mest marginaliserte som engasjerer seg. Dette var bakgrunnen for at vi ønsket å starte denne uken med en workshop for ungdommer om vanligvis ikke blir hørt. Under ledelse av Berit og Moa fra NTNU ble et tyvetalls innvandrerungdommer som er i Norge uten foreldre samlet. Men også fire av medlemmene av ungdommens bystyre fikk anledning til å delta. Det la mange føringer for resten av uka og Ungdommens bystyre ønsker nå å endre måten de arbeider på. For eksemel ved at Enhet for Voksenopplæring (hvor innvandrerne får sin første utdanning i Norge etter at de er blitt bosatt i Trondheim) også blir representert i Ungdommens bystyre. De ønsker også to «friplasser» som kan benyttes av andre som ikke få tilgang til UB gjennom sin skole. Det gjelder for eksempel ungdommer om dropper ut av den videregående skolen.

En annen sak som innvandrerungdommene var opptatt av var en raskere integrering. De må alt for lenge gå på sin egen skole adskilt fra vanlige norske ungdommer i den ordinære norske skolen. Som en av dem sa: «Det er ikke lett å lære norsk når dine venner snakker arabisk». Deltagerne fra India var imponerte over at medlemmene i Ungdommens bystyre engasjerte seg så sterkt på vegne av de som har det vanskeligst. Og skal vi tro signalene fra ordfører Rita Ottervik, kommunalråd Merethe Baustad Ranum og leder i oppvekstkomiteen Marte Løvik er det stor sjanse for at de endringene som UB ønsker blir gjennomført.

Vi har lett for å tro at det er vi i det rike vesten som kan lære bort til mennesker i den fattige del av verden. Dette ønsket vi å snu på denne gangen. Derfor inviterte vi organisasjonen Concerned for Working Children (CWC) i India under ledelse av Kavita Ratna til å lede to workshoper om «children and governance» og «children and information management». Det ble to tøffe dager for medlemmene av Ungdommens Bystyre som virkelig ble utfordret på sine meninger. Men det ble to dager som jeg er sikker på kommer til å skape resulater både lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Barns rett til å bli hørt handler naturligvis om å skape muligheter or barn og unge til å hevde sine meninger, men det hjelper lite hvis ingen voksne beslutningstagere er tilstede og lytter. Derfor var det viktig at både bystyre, fylkesting, storting og regjering var tilstede. I tillegg til de tidligere nevnte deltok leder for kultur- idrett- og miljøkomiteen i Fylkestinget, Kirsti Leirtrø, domprost Ragnhild Jepsen og statssekretær for Erna Solberg, Laila Bokhari under et etter flere arrangementer. Og jeg er helt sikker på at de unge gjorde inntrykk på dem alle. Jeg synes det er grunn til å sitere Laila Bokharis statusoppdatering på Facebook:

«After a trying few days for our country, getting into Trondheim and meeting those who matter the most: the next generation! This gives me hope, warms my heart. If something is worth fighting for – and with – it is them. With children like these, the future is here! Kids from among others India, Nicaragua, Norway on «The right to be heard» @Vestfrontmøtet Olavfestdagene . Can’t wait for tomorrow’s leaders! — på OLAVSFESTDAGENE.»

Er det da bare positive ting å si?

Nesten. Uken ble avsluttet med pizzaselskap på fredag før de utenlandske gjestene tok tidlig farvel ettersom de hadde et tidlig fly neste morgen. Tårene rant hos mange og de fleste hadde klump i halsen. Disse dagene har påvirket oss for livet på en måte som jeg tror vil skape positive endringer. For min egen del har jeg allerede begynt å planlegge mitt første besøk til Nicaragua. Og hvert eneste år besøker jeg India for å lære.

Men hvor var media? For en måned siden ble det arrangert et lokalt arrangement med ungdomsdemokrati som tema. Adresseavisen stilte opp og laget en sak som fokuserte på Jonas Gahr Støre som var gjest. Ungdommene ble nesten glemt. Denne gang var Adressas «Snakk Ut» på plass og lagde en flott sak sist torsdag. Byavisa hadde dessuten en forhåndsomtale på sine nettsider. Forøvrig var både Adressas, NRK’s og andre avisers nyhetsjournalister fraværende. Dette var ikke viktig nok for dem. Heller ikke «røde bånd»-seremonien på Torvet hvor ungdommene skapte en flott visuell ramme egnet for TV- og avisbilder ved å knytte fem røde bånd rundt et tre som symbol for fem krav til forbedringer av barns situasjon lokalt, nasjonalt og internasjonalt, ble verdiget oppmerksomhet. Når de kravene er oppfylt blir de røde båndene erstattet med hvite bånd. Svein Harberg, som leder Stortingets fmilie- og kulturkomite tok imidlertd imot kravene på vegne av verdens voksne beslutningstagere og var klar på at vi snarest mulig burde se et tre med kun hvite bånd.

03/08/2014 Posted by | barnearbeid mm, India, kultur, Lokal politikk, Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar