Kjetils Blå Bølger

Make waves – Don’t float through life!

Prosjekt 2016: Å vandre fra Kundapur til Bangalore (400 km)

I løpet av sommeren har jeg vandret gjennom alle Trondheims veier. Hva nå?

Under feiringen av min 60-årsdag i India nylig gikk jeg ut med mitt neste store vandreprosjekt. Jeg vil gå fra kystbyen Kundapur til storbyen Bangalore i India en gang til neste år. Sannsynligvis i februar. Dette er en strekning på i overkant av 400 kilometer og med en stigning på ca 900 meter fra kyststripa og opp til Deccan-platået hvor Bangalore ligger. Her ser du et kart som viser en mulig rute.

Temperaturen i februar kan variere noe, men kan passere 30 grader på det varmeste. Det er derfor viktig å starte de daglige vandringene tidlig om morgenen for å slippe den sterkeste varmen.

Planen er å vandre ca 20km hver dag. Det betyr at hele strekningen er tilbakelagt i løpet av ca 3 uker. En slik fremdrift gir også store muligheter til å stoppe underveis for å møte og snakke med folk, og tid for å reflektere over det jeg opplever.

Denne vandringen har føere aspekter som jeg vil komme tilbake til og fortelle mer om senere. Men et mål er å samle penger til den nindiske barnerettsorganisasjonen The Concerned for Working Children (CWC). Jeg håper at så mange som mulig bidrar med 50 øre for hver kilometer jeg vandrer. Det betyr ca 200 kr pr giver. Men man kan naturligvis gi mer om man ønsker det. CWC startet sin virksomhet på 80-tallet i Kundapur og er nå etablert med sitt hovedkontor og virksomhet også i Bangalore. Det er bakgrunnen for at akkurat denne strekningen ble valgt.

Ta gjerne kontakt med meg eller legg igjen en beskjed hvis du vil bidra på et eller annet vis.

03/03/2015 Posted by | barnearbeid mm, India, kultur, Kundapur - Bangalore 2016 | , , , , | Legg igjen en kommentar

Er kulturkomiteen verdiløs?

Som medlem i kulturkomiteen i bystyret i Trondheim jobber jeg hardt for å styrke kultur, idrett og friluftsliv i byen. Men skal jeg tro komiteens leder, Harald Nissen, er ikke det som skjer i komiteen viktig. Det viktige skjer i administrasjonen og internt blant de rødgrønne partiene.

Det var under møtet som Norges Håndballforbund Region Midt-Norge arrangerte om innføring av halleie at katta slapp ut av sekken. Møtet ble arrangert fordi idretten var misfornøyd med at det ble innført halleie fra årsskiftet. Selve saken tar jeg opp i en annen blogg, men poenget denne gang var at jeg under møtet foreslo at KIF-komiteen (Kultur- Idrett og friluftsliv) burde diskutere saken for å se om vi kunne komme frem til en løsning. Dette sa komiteleder Harald Nissen umiddelbart ja til, men som han sa: «Det kan vi godt gjøre, men det viktige er det som skjer i administrasjonen og hos de rødgrønne partiene.»

Med andre ord: De rødgrønne partiene har flertallet og treffer i realiteten de beslutninger de vil uten å ta hensyn til hva som skjer i bystyrets fagkomite for kultur. idrett og friluftsliv. Hørte jeg ordet arrogant?

Det er ikke lenge siden vi hadde en annen sak med en tilsvarende arrogant holdning. Skal vi tro Adresseavisen, og det bør vi sålenge de rødgrønne ikke har dementert det som avisen skrev, hadde de rødgrønne bestemt seg for å gi bort Rosendal til Filmens Hus uten å la andre interessenter presentere seg. Yngve Brox beskrev det hele som bøttekottpolitikk.

At viktige politiske beslutninger skjer i de lukkede rom har vært vanlig i Arbeiderpartiet, men det kan se ut som om denne arbeidsmåten nå har smittet over til rødgrønne samarbeidspartnere både på nasjonalt plan og lokalt plan. Dette er en ukultur som vi snarest bør få slutt på. Det rødgrønne styret er nå i sitt 7.år i Trondheim. Dette er en av flere grunner til at dette styret bør ta slutt i september 2011.

Blogglisten

01/02/2010 Posted by | kultur, Lokal politikk, Nasjonal politikk | , , , , , , | 1 kommentar

Den grønne industriaksen – et valgkamputspill?

I sommer skrev Rune Olsø (AP) en interpellasjon til bystyret i Trondheim under overskriften «Den Grønne Industriaksen – som konkurransefortrinn og vekstskaper.» Kort sagt beskriver interpellasjonen at «Midt-Norge har klare konkurransefortrinn innenfor grønn teknologi og produksjon. Blant annet gjelder dette:

– Silisiumrodukter til solcelleindurstrien i Orkdal
– En rekke spin-offs på miljøteknologi (energi, avfall, med mer) og drivere for grønne bygg i Trondheim
– Bioenergi (teknologi) på Skogn
– Offshore vindmøller i Verdal

Trondheim og Midt-Norge har en unik drivkraft i forskningen og utviklingen som skjer i NTNU- og Sintef-systemene med høy internasjonal standard.» Dette er synspunkter jeg støtter fullt og helt. Med litt andre ord formulerte også Høyre lignende tanker når partiet listet opp «De 10 viktigste trønder-sakene for Høyre»:

«4. Vi vil ha slutt på at familier og industri i Trøndelag betaler mer for strømmen enn andre. Trøndelag har forutsetninger for å bli verdens laboratorium for miljøvennlig energi ved hjelp av kunnskapsmiljøene i Trondheim, grønne sertifikater, naturlige ressurser i landsdelen og økt vannkraftutbygging.»

Dette er altså et politisk område hvor alt skulle kunne ligge til rette for at trønderske politikere kan stå sammen om å skape et bærekraftig og fremtidsrettet næringsliv.

Men så er det dessverre slik at det norske folk har gjenvalgt en regjering som til tross for rekord i oljepengebruk fortsetter hvileskjæret i forskningen. For en ukes tid siden sto representanter for kunnskapsbyen Trondheim frem på rekke og rad for å klage over at deres byggeprosjekter alle var «glemt» i statsbudsjettet:

* Felles HIST campus på Kalvskinnet
* Nytt Vitensenter på Kalvskinnet
* Nytt bygg for samlokalisering av natur- og miljøforskningen ved bl.a. NINA og NTNU
* 5 CO2 laboratorier på NTNU

Ikke minst det siste er en skandale. Regjeringen har tidligere forpliktet seg til å delta i det europeiske forskningssamarbeidet innen CO2 – ESFRI. NTNU skal bygge 5 av 15 europeiske laboratorier og hele laboratoriesatsingen skal koordineres fra Trondheim. De første bevilgningene kom i forbindelse med tiltakspakken i vår. Men i 2010 er det slutt. Ingen bevilgninger over statsbudsjettet innebærer at byggene ikke står klare til å installere utstyret fra 2013 slik Norge har lovt våre europeiske partnere.

Det er nettopp kunnskapsmiljøene i Trondheim som danner fundamentet for en satsing på en grønn industriakse fra orkanger via Trondheim til Verdal. Når disse blir sulteforet og nødvendig forskningsinfrastruktur ikke blir bygget blir det langt vanskeligere å oppfylle denne flotte visjonen.

Interpellasjonen fra Rune Olsø skulle behandles i bystyret torsdag 29.oktober. Jeg så det som en mulighet for å stille et tverrpolitisk krav fra bystyret i Trondheim overfor regjeringen om igjen å satse på forskningen etter 4 års hvileskjær, og sendte derfor inn et slikt forslag.
Men så kom beskjeden: Interpellasjonen er trukket.

Jeg tror at Rune Olsø har et genuint ønske om at forskningsmiljøene i Trondheim skal styrkes slik at hans visjon om en grønn industriakse kan realiseres, og ikke minst vil han ha støtte fra partikollega og fylkesordfører Tore Sandvik. Men så ser han at han ikke får den nødvendige støtten fra partifellene i regjeringen. Fremfor å ta kampen mot de feilaktige prioriteringene i statsbudsjettet, velger han å ligge lavt. Jeg håper han ombestemmer seg.

27/10/2009 Posted by | Lokal politikk, Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Koste hva det koste vil – eller sykehjemsstoler til kr 22000 pr stk

Oppslaget i Adresseavisen nylig om designstolene til kr 22000 pr stykk som beboerne på Øya helsehus ikke engang kunne bruke overrasker ikke. Det ble sagt allerede dengang de rødgrønne var på vei inn i Rådhuset høsten 2003 at holdningene til pengebruk var i ferd med å forandre seg blant de ansatte. Arbeiderpartiet & co hadde som vanlig lovt gull og grønne skoger i valgkampen, og signalene ble tatt på alvor av administrasjon og saksbehandlere.Nå skulle pengepungen åpnes, og den nøysomheten som etter mange års Høyrestyre var innprentet i og gjennomsyret hele organisasjonen slapp raskt taket.

Historien om den løsslupne økonomiske politikken og hva det første til kjenner vi alle. Det er interessant å merke seg Knut Fagerbakkes kommentar til stol-saken: «Fungerende ordfører Knut Fagerbakke tror kommunen hadde vist mer nøkternhet i sine investeringer med dagens økonomi, men viser til at den økonomiske situasjonen var en helt annen da budsjettet ble vedtatt.» Riktignok er situasjonen verre nå enn i 2006, men det er nettopp den manglende nøysomheten siden høsten 2003 som har ført kommunen opp i dagens uføre.

Det er heller ikke slik at ingen var kritiske til det som skjedde på Øya Helsehus i 2006 og under byggingen. Selv jobbet jeg den gang som frilansjournalist i Byens Næringsliv og jeg fattet raskt interesse for dette prosjektet som viste seg å være langt dyrere enn et planlagt storhotell. I denne artikkelen i Byens Næringsliv fra 2006 påviser jeg at kommunen kunne spart ca 50 millioner kroner bare på byggingen ved å velge andre løsninger. Øya helsehus har blitt et praktbygg og tenkningen som ligger bak samlokaliseringen med St Olav sykepleiestudiet og legestudiet er helt riktig Men samtidig hadde man hastverk. Eksempelvis har man benyttet 13 forskjellige romløsninger i stedet for å standardisere og slik spare penger med mer effektiv produksjon. Med noen måneder ekstra til planlegging kunne man greid seg med 3-4 forskjellige romløsninger.

Åpenbart er det ikke bare byggingen som har vært dyr. Nyheten om de dyre stolene får meg til å stille spørsmålet om det er mye annet som har vært unødig dyrt også. Innkjøpsansvarlig Marit Sivertsen spør i Adresseavisen om det er noe verre at disse deisignstolene brukes på Øya helsehus enn at de brukes på Grossvold på NRK. Svaret er JA, det er verre. Og det at hun i det hele tatt stiller spørsmålet viser en mangel på forståelse for nødvendigheten av at de kommunale budsjettene blir brukt med nøysomhet. Det er faktisk slik at sparte penger på dette prosjektet kunne vært brukt på andre og langt viktigere formål.

Det tar tid å bygge opp gode holdninger, men det går fort å rive dem ned igjen. Denne stolsaken er et uttrykk for at organisasjonen ennå ikke har skjønt at Trondheim Kommune er i en alvorlig økonomisk krise. Det er på tide at den politiske ledelsen tar denne saken på alvor. Vi må få svar på om dette bare er et enkelttilfelle eller om det gjennomsyrer hele virksomheten. Da må det full åpenhet til.

11/07/2009 Posted by | Lokal politikk, Uncategorized | , , , , , , , , , , | 2 kommentarer

Skal barnearbeiderne selv få bestemme hva som er best for dem?

Følgende tekst er et leserinnlegg i adresseavisen som et svar på et innlegg fra Trine Utne (ikke i slekt) som kritiserte mine synspunkter på barnearbeid slik de fremkom i en kronikk som også finnes på denne bloggen.

Over 200 millioner barn i verden, hvorav over 50 millioner i India, er i arbeid. Det er langt fra ønskelig, men skal vi i den rike del av verden sette oss til doms over de barna som velger å arbeide? Jeg har skrevet en kronikk i Adresseavisen om barnearbeid som den som er interessert også kan finne på https://kjetilutne.wordpress.com/category/india/ I kronikken har jeg pekt på at debatten i Norge og andre rike land om barnearbeid er alt for ensidig. Vi har fokusert på forbud og boikott som løsning på barnearbeiderproblemet. Dette er en løsning som har liten støtte blant barnearbeiderne selv. Gjennom min kronikk har jeg ønsket å bidra til at den norske debatten også inkluderer barnearbeidernes eget perspektiv.

Min navnesøster Trine Utne har i et innlegg i Adresseavisen kritisert mine synspunkter. Det er bra. Vi trenger nemlig en slik debatt, men viser likevel at det er behov for at jeg utdyper og presiserer noen av mine synspunkter.

Verken jeg eller organisasjonen Concerned for Working Children (CWC) i India støtter en legalisering av barnearbeid, men vi støtter barna som er i en slik situasjon at de er tvunget til å arbeide. Målet må derfor være å gi disse barna alternativer. Og CWC har derfor vært pionerer i arbeidet med å utvikle nye strategier med henblikk på å oppnå dette. Men samtidig er det et faktum at Indias forbud mot barnearbeid har feilet og til dels resultert i verre forhold for barnearbeiderne. Blant annet opplever barna at de blir arrestert og avkrevd penger fra korrupte politifolk for å slippe fri. Det er forbudet som gir politiet denne muligheten.

Det er riktig at det finnes organisasjoner i India som er kritiske til CWC, på samme måte som CWC kan være kritiske til andre, men stadig flere støtter CWC’s strategi som går ut på å sette barna i stand til å stå på egne ben og kjempe for sine interesser. Organisasjonens siste prosjekt er å bygge en ny skole som kan danne modell for Indias øvrige skoler slik at de kan gi et bedre alternativ for barna. Jeg tar gjerne mot henvendelser fra lesere som vil bidra til å realisere dette prosjektet.

Trine Utne spør om det finnes forskning som viser at forbud mot barnearbeid har ledet barn ut i prostitusjon. Jeg kan i den sammenheng nevne en Unicef rapport som ble utarbeidet etter at den amerikanske senator Harkin på 90-tallet introduserte en lov som forbød import av varer laget av barn. Resultatet var at 50.000 barn i Bangladesh mistet sine jobber og endte i prostitusjon og andre farlige aktiviteter.

12/05/2009 Posted by | barnearbeid mm, India | , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

La oss lytte til barnearbeiderne

I vår del av verden har vi ofte enkle svar på vanskelige problemer. Barnearbeid er en uting. Vi ønsker å bli kvitt det og bruker forbud og boikott som virkemiddel for å få det som vi vil. Men hva gjør vi dersom dette gjør livet vanskeligere for barnearbeiderne? Dette er innledningen til min kronikk om barnearbeid i det ideologiske tidsskriftet Minerva i dag. Jeg håper jeg får med meg flere på denne viktige debatten. En mulighet for å engasjere seg har man også på Facebook hvor jeg har etablert en egen gruppe under navnet La oss lytte til barnearbeiderne.. Og i tiden fremover vil det komme flere utspill, kronikker, intervju og reportasjer som tar opp dette viktige temaet. På bloggen min finner du også mer informasjon ved å klikke på kategori for India eller kategori for barnearbeid.

17/04/2009 Posted by | barnearbeid mm, India | , , , | 1 kommentar

Rickshaw og andre fremkomstmidler

New Delhi, 16.februar 09

Arakashan Road, der hotellet mitt i New Delhi ligger, er en vanlig gate, rundt fem meter bred og med ganske smale fortauer i tillegg. Paa fortauene kan man imidlertid ikke gaa. Der er det kanskje parkert en moped eller sykkel eller et «gatekjoekken» er plassert der. Saa skal man bevege seg til fots maa man ut i gata. Men der er det mange andre som skal ogsaa: Biler, autorickshaws, sykkelrickshaws, mopeder og fotgjengere. Ethvert ledig rom blir raskt fylt av et kjoeretoey og ingen tar mye hensyn til fotgjengere. Og alle tuter. Kontinuerlig. Uten at det alltid har en hensikt. Og saa suppleres den vanlige trafikken av en og annen haandtrukket kjaerre, eller en kjaerre trukket av okser. Hunder finner du overalt og innimellom kommer det en ku eller fem gaaende. Og kanskje en rytter til hest. Stort sett samtidig.

Mens New Delhi driver og bygger ut sin gode metro, bygger Bangalore en helt ny metro. Det kan trengs begge steder. Vaer imidlertid oppmerksom paa at det ikke er tillatt aa sitte paa taket av metroen i New Delhi! Det synes imidlertid aa vaere tillatt paa de fleste andre kjoeretoyer. Busser, lastebiler, vanlige biler og auto rickshaw. Eller man kan henge paa utsiden.

En rickshaw som trekkes av et menneske finnes naa bare i Calcutta. Der er det knapt 6000 offentlig godkjente rickshaws og i tillegg 12000 som ikke er godkjent… Nylig ble det fremmet et lovforslag i delstatsforsamlingen som tok sikte paa aa fjerne dette transportmidlet. Det foeles kanskje ubehagelig at en tynn og fattig mann skal loepe med deg paa slep? Men fagforeningen for de 18000 rickshaw-arbeiderne syntes ikke det var ydmykende aa jobbe slik. De mente at det ikke var opp til andre aa bestemme hva som var ydmykende for dem. Lovforslaget ble trukket.

Et alternativ kunne kanskje vaere aa la disse rickshaw-arbeiderne gaa over til aa drive med sykkel-rickshaw istedet. De finnes det fortsatt mange av i hele India og oppfattes som et egnet transportmiddel paa korte avstander. Opptil 5 passasjerer har jeg sett paa en slik sykkel-rickshaw.

Neste trinn paa stigen er auto-rickshawen. Det er enkelt sagt en moped med to bakhjul og overbygg slik. Bak foerersetet er et baksete med plass til 2-3 europeere. Noen ganger har den ogsaa et lite lastebrett bak og et bagasjebrett paa toppen. Og hvor mange kan transporteres med dette kjoeretoyet. Jeg telte ved eksempel 6 passasjerer paa bagasjebrettet bak (to voksne med hvert sitt smaabarn i armene og to litt stoerre barn. I tillegg var den en ung gutt som hang paa utsiden og sammen med sjaafoeren satt det to ungdommer paa det 50 cm brede setet. Hvor mange som satt i baksetet vet jeg ikke. Men i tillegg til hun som satt i «vindusluka» var de sikkert 4 stykker til. Tilsammen minst 15 personer…

Mopedene er ogsaa vanlige transportmidler. Ofte kan hele familien sitte paa. Alltid med pappa foran og mamma bakerst. Saa plasserer de barna mellom seg.

Godstransport er et eget kapittel. Alt som kan transportere mennesker kan ogsaa transportere varer. Og alle transportmidler i India har plass til mye mer enn i Norge. Sykler som trekker vogner paa 6-7 meters lengde, mopeder med 3-4 meter hoye lass paa bagasjebrettet. Lastebiler med et nett spent paa bak bilen av nesten samme stoerrelse som selve bilen osv. Opplevelsene er mange naar man beveger seg lands veien i India. Og det er kanskje dette som gjoer det saa spesielt aa reise i dette landet og i mange andre land i Asia. Det er definivt annerledes enn i Europa.

16/02/2009 Posted by | India, Uncategorized | , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Makkala Panchayat – ungdommens kommunestyre: Har Trondheim noe aa laere?

Namma Bhoomi, Kundapur, 8. februar 09

Jeg maa innroemme at jeg ikke kjenner for godt til hvordan Ungdommens Bystyre i Trondheim fungerer, men har registrert at Elevraadet ved Adolf Oiens skole har kommet med sterk kritikk. Etter et moete med Makkala Panchayat (barnas kommunestyre) i Molahalli kommune utenfor Kundapur i India foeler jeg meg overbevist om at vi har mye aa laere i Trondheim.

I delstaten Karnataka er barnas kommunestyret lovbestemt etter initiativ fra Concerned for Working Children (CWC). Opplegget, som er bestemt av barna selv innebaerer at alle barn mellom 6 og 18 aar har stemmerett mens alle mellom 12 og 18 aar kan stille til valg. Kommunene deles opp i valgkretser hvor det velges en representant fra hver krets. Kandidatene i hver krets gaar sammen paa «doerbankaksjon» og besoeker alle barn i kretsen for aa presentere seg og faa forslag paa hva de skal ta opp hvis de blir valgt.

Det som saerpreger ordningen i Karnataka er at den bidrar til aa laere opp alle barn til aa ta aktivt del i de demokratiske prosessene.
Paa moetet er blant annet president Shelita, visepresident Venkatesh og sekretaer Povitra. Det kan se ut som om de er i alderen 14-16 aar. De forklarer at Makkala Panchayat er en plattform som barn og unge kan benytte for aa reise sine saker. Barnas kommunestyre er delt i flere komiteer, og ogsaa de barna som tapte valgene er medlemmer av disse komiteene.

Sakene kommer gjerne fra en barneorganisasjon foerst, men saker kan ogsaa tas opp direkte i barnas kommunestyre. Paa moetene kan hvem som helst baade moete opp og delta i diskusjonen, men bare de valgte medlemmene har stemmerett. Barnas kommunestyre moeter voksen-kommunestyret for aa presentere sakene sine og faar umiddelbar respons fra dem. – Naar vi staar samlet blir vi hoert paa mener de. Hele verden burde se hvordan vi organiserer dette. Vi har vaert baade i New Delhi, Bangalore og Luxembourg for aa fortelle om oss.

CWC har i tillegg til aa initiere dette opplegget ogsaa fungert som en tilrettelegger med opplaering og trening. – Vi laerer oss aa prioritere, og en lang liste med krav tar tid aa realisere.

I tillegg til 2-3 timer paa selve moetet i kommunestyret bruker medlemmene tid hver uke paa holde kontakten med velgerne sine, barna, for aa diskutere saker med dem.

For jentene ser barnas kommunestyrer ut til aa ha vaert spesielt viktig. Foreldrene har vaert forsiktige med aa slippe jentene bort fra nabolaget, men etter en innkjoeringsperiode faar jentene ogsaa dra paa moetene. Det viser seg at jentene vinner de fleste valgene naar de stiller mot gutter.

16/02/2009 Posted by | India, Uncategorized | , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Elevkrav i India: Privatskoler maa likebehandles!

En gutt paa 17-18 aar reiser seg og tar ordet. «Private skoler diskrimineres. Vi maa faa likebehandling!» Applausen fra de mer enn 500 tilstedevaerende barn i Basrur kommunes Gram Sabha var stor. En gang i aaret samles alle kommunens barn til et stoermoete sammen med medlemmene i kommunestyret og ungdommens kommunestyre (Makkala Panchayat). Etter et initiativ fra Concerned for Working Children (CWC) ble en ordning med barns og ungdoms deltagelse i de lokale beslutningsprosessene proevd ut i Kundapur regionen for noen ar siden. I dag har delstatsmyndighetene besluttet at denne ordningen skal innfoeres i alle kommuner i delstaten.

Gram Sabha er en viktig begivenhet. I forkant har alle elevene laget sine lister over hva de mener boer gjoeres i kommunen. Listene blir samordnet fra klassene og skolene. Jeg besoeker en ungdommskole med nesten 400 elever og blir vist rundt av en stolt rektor. Hver klasse har mellom 65 og 85 elever. Under ledelse av flere elevledere marsjerer elevene til samlingsplassen i kommunen. De synger, roper i kor og baerer plakater med krav. En av elevene har faatt den aerefulle oppgave aa baere en kasse med kravene.

Underveis moeter vi flere andre skoler som er pa vei til Gram Sabha. Pa samlingsplassen er det lagt ut mattrer under noen store og skyggefulle traer hvor elevene kan sitte ned. Foran dem sitter kommunestyremedlemmene og medlemmene av ungdommens kommunestyre.

Det hele skal skje paa ungdommens premisser, men noen laerere har nok ikke laert seg dette ennaa og blander seg litt inn. Foerst far vi hoere litt om hva som har skjedd siden i fjor. Moetet blir ledet av den kvinnelige presidenten i ungdommens bystyre og den kvinnelige sekretaeren. Venkatesh fra CWC forteller meg at der en gutt og ei jente stiller til valg som president vinner vanligvis jenta!

Deretter er det tid for aa fremme kravene fra hver enkelt skole. Kassen med forsl;ag blir bragt frem og en representant fra hver skole forteller om kravene:

– Vi mangler vann til toalettene.
Manglende sykkelskur foerer til at dennene punkterer i varmen.
– Privatskolene blir diskriminert. Vi faar ikke gratis boeker slik som paa de offentlige skolene.
– Ingen gatelys i vaar landsby.
– Det mangler avfallsbokser paa vaar skole.
– Vi har en broenn, men den er ofte tom.
– Flere av elevene er fattige, men har ikke faatt rasjoneringskort.

Det er de viktigste sakene som blir presentert fra scenen. Stoerst applaus far kravet om likebehandliung av privatskolene. – Vi er alle barn og bryr oss ikke om skolen er privat eller offentlig, sier han. Derfor tar Venkatesh fra CWC ordet og foreslaar at elevene vedtar en uttalelse til hoyere myndigheter om likebehandling. Det ble vedtatt med applaus.

Formelt har ikke Gram Sabha eller Makkala Panchayat vedtaksmyndighet. Kravene blir oversendt til det ordinaere kommunestyret. Hvis kommunestyremedlemmene lover noe under Gram Sabha blir det ogsaa vanskelig aa gaa tilbake paa dette.

Etter at samlingen er over blir de to kommunestyrene (voksen og ungdom) samlet. En gruppe med ungdommer fra nabostaten Tamil Nadu vil gjerne gjennomfoere noe lignende og har mange spoersmaal aa stille. Det tar tid. De snakker nemlig ikke samme spraak. Med voksne som tolker blir spoersmalene paa tamil oversatt fra tamil til kannada (spraaket i delstaten Karnataka) via engelsk. Voksenordfoeren mener at det ikke er konflikter og uenighet mellom ungdommens kommunestyre og det vanlige kommunestyret sa langt. Barna reiser i virkeligheten saker paa vegne av lokalsamfunnet og vi stoetter dette. Men ofte har kommunen ikke ressurser til aa gjennomfoere tiltakene og er avhengig av stoette fra hoyere myndigheter.

Hvorfor er det bare skoleelever her og ingen arbeidende barn? Det er en av ungdommene fra Tamil Nadu som spoer om dette. – I denne kommunen er det ingen arbeidende barn svarer presidenten i ungdommens kommunestyre. Hvis vi skulle komme over noen vil de ogsaa bhli invitert.

16/02/2009 Posted by | India, Uncategorized | , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Siste nytt om «a consortium of pub-going, loose and forward women»

Den kreative kampen mot religioese fanatikere i India har saa langt gikk en seier paa knock out for «konsortiet av loesaktige og frempaa kvinnelige pub-gjester». Den som ikke skjoenner hva jeg skriver om boer sjekke mitt tidligere blogginnlegg med samme tittel…

The Times of India forteller om store antall kvinner og menn besoekte pubene rundt omkring i India paa Valentinesdagen. Mange av dem hadde aldri vaert paa pub foer, men ville vise sin motstand mot fundamentalistene paa denne maaten.

I et innlegg i The Observer forteller Susan Nisha om hvorfor hun og noen av hennes venner etablerte Facebookgruppen for en ukes tid siden:

«Earlier in the month, the Sri Ram Sena, a Hindu, right-wing group based in Karnataka state, attacked some young women in a pub in Mangalore. The men were proud of defending Indian culture from cocktail-drinking floozies.

The attack had been caught by a news crew, discussed, dissected, and was ready to be forgotten. It was considered natural that the attackers got out on bail and the girls were afraid to press charges. It was the aftermath which caught our attention.

The SRS was stepping up its efforts. Its leader Pramod Muthalik announced that his group would ensure that no couples were seen together in Karnataka on Valentine’s Day. Any couple who defied them would be married off immediately. One would imagine this would have been the cue for the arrival of the men in white coats. But no. All the spectators understood that SRS, a new and unwelcome franchise of India’s favourite corporation, the moral police, was announcing a play for greater power. Karnataka’s government watched to see what would happen next. Could Muthalik pull off what he boasted?

Our first step was the Pink Chaddi campaign. Chaddi is a childish word for underwear and slang for right-wing hardliner. We invited people who disagreed with Muthalik’s plans to send him pink chaddis. Indian women are aware of our tenuous grip on our rights. We worry that our next move will condemn us: running, sitting in a park, hugging a man, whistling, consensual sex, writing, buying a condom, asking for a share in property, getting a demanding job, leaving a husband.»

Susan peker paa at de naa oensker aa fortsette kampanjen som en generell kampanje mot hvordan religioese ekstremister begrenser vanlige menneskers liv.

Ekstremistene har imidlertid ikke gitt seg uten sverdslag. Her kan vi lese om hvordan en gruppe fanatikere angrep par som feiret Valentinesdagen.

Facebookgruppen har naa mer enn 43000 medlemmer oppnaadd paa en uke og over 6000 debattinnlegg er skrevet!

15/02/2009 Posted by | India, Uncategorized | , , , , , , , | Legg igjen en kommentar