Når ordføreren feilinformerer bystyret

Ordfører Rita Ottervik tar ikke ofte ordet i bystyret. Det er kun når en sak er spesielt viktig for henne hun forlater sin posisjon som ordstyrer og tar ordet i debatten. I det siste bystyret benyttet hun denne muligheten til å feilinformere bystyret, og endret på denne måten utfallet av en sak.

Saken kan ved første øyekast virke uvesentlig, men er prinsipielt meget viktig. Dette er saken:

Trondheim kommune har fem råd som representerer forskjellige grupper. Ungdommens Bystyre, Seniorrådet, Studentrådet, Kommunalt råd for mennesker med nedsatt funksjonsevne (KFU) og Mangfoldsrådet. Rådene uttaler seg om alle saker som berører dem og kan også ta egne initiativ for å få viktige saker på dagsorden. Med unntak av Ungdommens bystyre består rådene av noen politikere men et flertall representanter fra den målgruppen de skal representere.

De fleste rådene bestemmer selv hvem som skal lede rådet. Det er da også helt naturlig. Ungdommens bystyre ville nok blitt ganske sinte hvis de fikk beskjed om at det var en politiker fra bystyret som skal lede møtene deres og uttale seg på vegne av dem. Det samme gjelder naturligvis også studenter og seniorer.

Men når Mangfoldsrådet som representerer byens innvandrere ble etablert i 2008 vedtok bystyret at det er bystyret som skal bestemme hvem som skulle bli leder og nestleder i rådet. I de to første valgperiodene har bystyret valgt Arbeiderpartipolitikere som ledere av rådet. Selv har jeg vært nestleder i Mangfoldsrådet de siste fire årene. Rådet består av tre politikere og seks representanter for innvandrerorganisasjonene i tillegg til noen observatører fra forskjellige offentlige kontorer som er involvert i integreringsoppgaver. Når hensikten med rådet er å formidle innvandrernes syn på forskjellige saker til bystyret er det merkelig at det er bystyremedlemmer som skal lede det organet som skal gi råd til resten av bystyret.

Dette er bakgrunnen for at jeg har foreslått at Mangfoldsrådet bør konstituere seg selv. Når Mangfoldsrådet behandlet saken var det bare de to representantene fra Arbeiderpartiet og SV som stemte mot dette forslaget. Forslaget fikk senere enstemmig støtte fra Kultur- Idretts- og Friluftslivkomiteen og Helse- og Velferdskomiteen før saken ble sluttbehandlet i bystyret sist torsdag.

Det var da ordføreren tok ordet for å rette opp det hun kalte en faktafeil i mitt innlegg. Hun kunne fortelle at det også var andre råd i kommunen som ikke konstituerer seg selv og at det derfor var riktig å diskutere dette på prinsipielt grunnlag, og ikke kun for Mangfoldsrådet. Et stort flertall i bystyret stemte etter dette mot mitt forslag om å la Mangfoldsrådet konstituere seg selv.

Når ordføreren korrigerer deg på denne måten blir du i tvil om du har forstått dette riktig, så jeg sjekket raskt retningslinjene for de forskjellige rådene. Denne faktasjekken viste at både Ungdommens bystyre, Seniorrådet og Studentrådet konstituerte seg selv slik jeg trodde. Rådet for mennesker med nedsatt funksjonsevne (KSU) var unntaket hvor bystyret konstituerte rådet (valgte leder og nestleder). Men også i KSU’s tilfelle har bystyret tilstrebet å velge representanter for organisasjonene som ledere i rådet. De siste årene har det imidlertid vært vanskelig å finne noen som har vært villige til å påta seg disse vervene. Ordførerens informasjon var derfor i beste fall misvisende og i verste fall bevisst feilinformasjon.

Når ordføreren ønsker å diskutere ordningen for valg av rådenes ledere prinsipielt må det forståes slik at man ønsker en likebehandling av rådene, enten at alle rådene konstituerer seg selv eller at alle ledere og nestledere velges av bystyret. Det betyr i så fall at ordføreren åpner for at Ungdommens bystyre, Studentrådet og Seniorrådet skal få valgte ledere oppnevnt av bystyret i stedet for dagens ordning hvor de bestemmer selv. Skulle det skje er jeg sikker på at vi ville få et ramaskrik fra disse gruppene. De vil nok ha seg frabedt at bystyret skal bestemme hvem som skal snakke på vegne av dem. For Ungdommens bystyres vedkommende vil jeg også mene at en slik endring ville være i strid med paragraf 12 i FN’s barnekonvensjon som dreier seg om barns rett til å bli hørt.

Hvorfor skal da innvandrerne behandles annerledes? Er ikke det diskriminering? Jeg mener ja. Det er Mangfoldsrådet medlemmer som bør bestemme hvem som skal lede rådet. Hvis de ønsker å velge en politiker som leder for rådet er det ok, men det er rådets medlemmer som må gjøre dette valget, ikke flertallet i bystyret.

Hvorfor er det så viktig å stoppe dette forslaget? Er det så viktig for Arbeiderpartiet å kontrollere lederrollen i Mangfoldsrådet for å sikre sin innflytelse i innvandrermiljøet at de ikke vil la innvandrerne selv velge hvem som skal representere seg? En prinsipiell diskusjon er greit, men alt annet enn en konklusjon som tilsier at rådene skal konstituere seg selv er utenkelig og uakseptabel for meg. Om få måneder skal bystyret velge det neste Mangfoldsrådet. Bystyrets vedtak betyr kanskje at den prinsipielle avklaringen ikke skjer før dette valget har skjedd. Og Arbeiderpartiet kan sikre seg lederen i Mangfoldsrådet i fire nye år.

Rita Ottervik må ta ansvar for egen politikk

«Alt gikk galt da håndballen skulle få ny plasthall på Leangen» skriver Adresseavisen i dagens største sak.

I ingressen gir de et raskt og greit sammendrag av hva det dreier seg om:

«Tidlig julaften for idretten» het det da sentrum-venstrealliansen i Trondheim slapp nyheten om en ny, stor plasthall i desember 2010. Nå viser en revisjonsrapport om prosjektet at omtrent alt som kunne gå galt, har gått galt.»

Men ordfører Rita Ottervik vil ikke ta noe ansvar på vegne av de rødgrønne partiene:

«Dette er slepphendt arbeid», sier hun og skylder på de ansatte.

Men la oss starte med begynnelsen.

I desember 2010 la Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne frem sitt felles budsjettforslag for 2011. Et sentralt element var forslaget om å bygge en plasthall. I budsjettdokumentet kan vi lese dette:

«Det bygges storhall med fire flater som settes i drift innen 1.september 2011. Rådmannen bes om å utrede lokalisering som er rimelig og enkel å ta i bruk. 3,7 millioner kr fra tidligere bevilget beløp til haller omdisponeres til dette formålet. I tillegg bevilges 15 millioner kroner.»

Dette var altså et initiativ som ikke kom fra rådmannen, men fra det politiske flertallet i Trondheim. Og det var satt en tidsfrist for å få prosjektet ferdig som passet godt inn i valgkampen foran valget i 2011. Med valgdg mandag den 12.september passset det godt med en offisiell åpning innen 1.september. Kommandoen fra det politiske flertallet var klar. Dette skulle realiseres til fastsatt tid.

Det normale hvis man ønsket å bygge en idrettshall ville være å sette av et beløp på budsjettet og be rådmannen komme tilbake med en sak som ikke bare omfattet lokalisering, men også kostnader og byggemåte. En slik stor plasthall for idrettsformål har ikke vært bygget før i Trondheim (bortsett fra ABRAhallen i Malvik som også har hatt sine problemer), og det sier seg selv at prosjektet ville være befengt med stor usikkerhet.

Hvorfor hastet det slik for Arbeiderpartiet å vise handlekraft når det gjelder bygging av idrettshaller?

En forklaring kan være at Håndballregion Midt-Norge hadde dokumentert et etterslep tilsvarende 15 hallflater. Tidligere samme høst hadde de borgerlige partiene under ledelse av Høyre lansert «Idrettsløftet», en gjennomarbeidet og langsiktig plan for å bygge rimelige idrettshaller i samarbeide mellom idretten, næringslivet og kommunen med sikte på å fjerne etterslepet. Trondheim bygde alt for dyre haller. Mens hallene på Munkvoll og Rosenborg hadde kostet 60-70 million kroner for en spilleflate hadde man nettopp bygd en dobbelt så stor hall på Røros for samme prisen. Derfor måtte Arbeiderpartiet demonstrere at de var bedre enn Høyre for idretten. Ellers kunne de risikere å tape valget.

Men vi vet alle at hastverk kan være lastverk.

Hallen som til slutt ble bygget på Leangen ble halvparten så stor og dobbelt så dyr som De rødgrønne partiene hadde budsjettert, er allerede sterkt nedslitt etter tre års bruk og bruker mye mer strøm enn forutsatt. Det er ingen tvil om at planlegging og gjennomføring har vært dårlig fra administrativt nivå, men de politikerne som har presset gjennom dette hallprosjektet må også ta ansvar for prosessen. Det gjør ikke de rødgrønne.

Og det er ikke eneste gang.

I denne ukens møte i Kultur- Idretts- og Friluftslivkomiteen ble vi presentert for det arbeidet som skjer med oppgradering av idrettsanlegget på Dalgård. Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet tok i vår et initiativ for et krafttak for flere kunstgressbaner. Som et svar på dette fulgte også de rødgrønne partiene opp med å bruke noen millioner kroner som ekstraordinær støtte til flere kunstgressbaner. Det er bra. Problemet er at partiene pekte ut hvilke baner som skulle få disse millionene uten først å få en utredning fra rådmannen. Det førte til at arbeidet med å bygge om den eksisterende kombinerte naturgressbanen/friidrettsanlegget på Dalgård til en kunstgressbane ble igangsatt umiddelbart. Det gir en flott kunstgressbane som kan brukes av langt flere enn i dag, men det begrenser mulighetene til å trene på kastøvelser. Derfor har det vært en viss kritikk fra friidrettsmiljøet mot det som har skjedd. Dette fulgte både Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne opp i komitemøtet med en sterk kritikk mot rådmannen som ikke hadde informert dem om disse konsekvensene. Rådmannen kan alltids kritiseres for at denne informasjonen ikke ble formidlet, men det var tross alt det rødgrønne flertallet som hadde foreslått dette uten å spørre rådmannen før man gjorde vedtaket. Da må man også kunne ta ansvar for beslutningen. Men det er alltid lettere å ta æren for offensive forslag enn å ta ansvaret for negative konsekvenser. Etter min oppfatning var det likevel en riktig beslutning. For en beskjeden pengesum har vi fått et anlegg som kan brukes av langt flere, mens bare et lite antall utøvere (mindre enn 10) må finne seg i å øve et annet sted.

Nå blir sannsynligvis sluttresultatet av plasthallskandalen på Leangen at vi mister to spilleflater og har kastet bort 30-40 millioner kroner. Og vi har en ordfører som ikke har ryggrad til å ta ansvar for beslutninger hun har tatt.

NB. Og hvor har Adresseavisen vært? Jeg tok opp denne saken med en sportsjournalist i Adressa for snart et år siden uten at vedkommende syntes det var særlig interessant. Det var Kontrollkomiteen under ledelse av Høyres Rolf Jarle Brøske og kommunerevisjonen som gjorde denne jobben.

«Can’t wait for tomorrow’s leaders! «

Byron (14) og Tatiana (11) hadde aldri sett havet før. De fikk også se en oppvaskmaskin for første gang. De to ungdommene fra Nicaragua er ikke rike på penger. Men når de med den største selvfølge strenet opp til talerstolen i bystyresalen i Trondheim og holdt innlegg for ordfører Rita Ottervik, leder for Stortingets familie- og kulturkomite Svein Harberg og andre øvrighetspersoner viste de at de likevel var ressurssterke.

Annapoorna (15) fra Kundapur har en gang besøkt sin delstatshovedstad Bangalore i India. Forøvrig har hun ikke vært langt fra hjemplassen før hun for første gang var ombord i et fly og reiste til Trondheim sammen med Venkatesh (18). Også disse to ungdommene bidro med sine kunnskaper og erfaringer under fem arrangeenter med «barns rett til å bli hørt» som tema. De snakket med øvrighetspersoner i bystyresalen og på Vestfrontmøtet foran Nidarosdomen med stor trygghet.

Atle (16) og Pia (16) var to av medlemmene av Ungdommens bystyre og Ungdommens fylkesutvalg som deltok. ALLE engasjerte seg i krevende samtaler med reflekterte bidrag. Alt på engelsk. Mens Atle ledet det to timer lange møtt i bystyresalen på engelsk på en måte som imponerte alle tilstedeværende var det Pia som snakket på Vestfrontplassen. Og ikke bare snakket hun. Hun fremførte også en selvskrevet sang om barns rettigheter.

Den uka som har gått har gitt meg noen av mitt livs største opplevelser. Disse arrangementene under Olavsfestdagene har vært som «a dream coming through» for meg etter at jeg første gang fikk gjennomslag i bystyret for tre år siden for ideen om å organisere en slik «konferanse». Det hele holdt på å gå i vasken fordi Trondheim kommune aldri fikk svar fra Barne- og likestillingsdepartementet om å stå ansvarlig for en slik konferanse, før de etter et og et halvt år svarte at de var feil adressat for en slik søknad! Det var da jeg tok kontakt med Olavstdagene og deres nyansatte direktør Petter Myhr. Der var resposen positiv fra første stund. Olavsfestdagene valgte å bruke både tid og ressurser på å få dette til og som prosjektleder har jeg opplevd en positiv velvilje og profesjonell gjennomføringsevne i Olavsfestdagenes organisasjon som har berørt meg sterkt.

Ungdommens bystyre i Trondheim er kanskje landets fremste ungdomsråd, men en svakhet har både Ungdommens bystyre i Trondheim og sannsynligvis de fleste tilsvarende organ i Norge og den vestlige verden forøvrig. De består nesten bare av ressurssterke ungdommer. I land som India er det motsatt. Der er det de mest marginaliserte som engasjerer seg. Dette var bakgrunnen for at vi ønsket å starte denne uken med en workshop for ungdommer om vanligvis ikke blir hørt. Under ledelse av Berit og Moa fra NTNU ble et tyvetalls innvandrerungdommer som er i Norge uten foreldre samlet. Men også fire av medlemmene av ungdommens bystyre fikk anledning til å delta. Det la mange føringer for resten av uka og Ungdommens bystyre ønsker nå å endre måten de arbeider på. For eksemel ved at Enhet for Voksenopplæring (hvor innvandrerne får sin første utdanning i Norge etter at de er blitt bosatt i Trondheim) også blir representert i Ungdommens bystyre. De ønsker også to «friplasser» som kan benyttes av andre som ikke få tilgang til UB gjennom sin skole. Det gjelder for eksempel ungdommer om dropper ut av den videregående skolen.

En annen sak som innvandrerungdommene var opptatt av var en raskere integrering. De må alt for lenge gå på sin egen skole adskilt fra vanlige norske ungdommer i den ordinære norske skolen. Som en av dem sa: «Det er ikke lett å lære norsk når dine venner snakker arabisk». Deltagerne fra India var imponerte over at medlemmene i Ungdommens bystyre engasjerte seg så sterkt på vegne av de som har det vanskeligst. Og skal vi tro signalene fra ordfører Rita Ottervik, kommunalråd Merethe Baustad Ranum og leder i oppvekstkomiteen Marte Løvik er det stor sjanse for at de endringene som UB ønsker blir gjennomført.

Vi har lett for å tro at det er vi i det rike vesten som kan lære bort til mennesker i den fattige del av verden. Dette ønsket vi å snu på denne gangen. Derfor inviterte vi organisasjonen Concerned for Working Children (CWC) i India under ledelse av Kavita Ratna til å lede to workshoper om «children and governance» og «children and information management». Det ble to tøffe dager for medlemmene av Ungdommens Bystyre som virkelig ble utfordret på sine meninger. Men det ble to dager som jeg er sikker på kommer til å skape resulater både lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Barns rett til å bli hørt handler naturligvis om å skape muligheter or barn og unge til å hevde sine meninger, men det hjelper lite hvis ingen voksne beslutningstagere er tilstede og lytter. Derfor var det viktig at både bystyre, fylkesting, storting og regjering var tilstede. I tillegg til de tidligere nevnte deltok leder for kultur- idrett- og miljøkomiteen i Fylkestinget, Kirsti Leirtrø, domprost Ragnhild Jepsen og statssekretær for Erna Solberg, Laila Bokhari under et etter flere arrangementer. Og jeg er helt sikker på at de unge gjorde inntrykk på dem alle. Jeg synes det er grunn til å sitere Laila Bokharis statusoppdatering på Facebook:

«After a trying few days for our country, getting into Trondheim and meeting those who matter the most: the next generation! This gives me hope, warms my heart. If something is worth fighting for – and with – it is them. With children like these, the future is here! Kids from among others India, Nicaragua, Norway on «The right to be heard» @Vestfrontmøtet Olavfestdagene . Can’t wait for tomorrow’s leaders! — på OLAVSFESTDAGENE.»

Er det da bare positive ting å si?

Nesten. Uken ble avsluttet med pizzaselskap på fredag før de utenlandske gjestene tok tidlig farvel ettersom de hadde et tidlig fly neste morgen. Tårene rant hos mange og de fleste hadde klump i halsen. Disse dagene har påvirket oss for livet på en måte som jeg tror vil skape positive endringer. For min egen del har jeg allerede begynt å planlegge mitt første besøk til Nicaragua. Og hvert eneste år besøker jeg India for å lære.

Men hvor var media? For en måned siden ble det arrangert et lokalt arrangement med ungdomsdemokrati som tema. Adresseavisen stilte opp og laget en sak som fokuserte på Jonas Gahr Støre som var gjest. Ungdommene ble nesten glemt. Denne gang var Adressas «Snakk Ut» på plass og lagde en flott sak sist torsdag. Byavisa hadde dessuten en forhåndsomtale på sine nettsider. Forøvrig var både Adressas, NRK’s og andre avisers nyhetsjournalister fraværende. Dette var ikke viktig nok for dem. Heller ikke «røde bånd»-seremonien på Torvet hvor ungdommene skapte en flott visuell ramme egnet for TV- og avisbilder ved å knytte fem røde bånd rundt et tre som symbol for fem krav til forbedringer av barns situasjon lokalt, nasjonalt og internasjonalt, ble verdiget oppmerksomhet. Når de kravene er oppfylt blir de røde båndene erstattet med hvite bånd. Svein Harberg, som leder Stortingets fmilie- og kulturkomite tok imidlertd imot kravene på vegne av verdens voksne beslutningstagere og var klar på at vi snarest mulig burde se et tre med kun hvite bånd.

Drittsekkjournalistikk

Etter et døgns betenkningstid har jeg bestemt meg for å kalle en spade for en spade: Adresseavisens oppslag om «politiker henger ut kolleger på Facebook» er drittsekkjournalistikk av verste slag. Responsen fra avisas lesere viser heldigvis at avstanden mellom avisa og dets lesere er stor.

Først til saken:

Hvert fjerde år deltar formannskapet på en studietur til utlandet. Denne gangen gikk turen til Bilbao og Santiago de Compostela for å studere blant annet byutvikling og pilegrimssatsing. Som vanlig er det en kombinasjon av et tett faglig program og sosialt samvær når dagens program er over. Til tross for tilhørighet til forskjellige partier er den interne stemningen i formannskapet god. Man spøker med hverandre og har det trivelig i lag. Høyres kommunalråd Merethe Baustad Ranum tar bilder av blant annet Yngve Brox (H) og Geir Waage (A) og publiserer bildene på Facebook med noen morsomme kommentarer. Ingen tar dempå alvor. Dette er tross alt politikere som kjenner hverandre og som også tidligere har benyttet enhver mulighet til å spøke med hverandre på Facebook og andre steder. Ranum har heller ikke spurt om lov til å publisere bildene. Det har da heller ikke vært nødvendig å gjøre ved tidligere anledninger. Man stoler nok på hverandre til at slik publisering kan skje uten noe ondskapsfullt formål.

Kommentarene på Facebook fra politikerkolleger og andre viser da også at ingen tror at Ranums kommentarer er alvorlig ment.

Likefullt er det nok riktig å si at det var uklokt av Ranum å publisere noen av bildene. Ikke fordi bildene på noe som helst vis innebar uthenging av politikerkollegene, men fordi man alltid må regne med at de kan bli plukket opp av en surmaget journalist som enten ikke forstår humor eller som later som man ikke forstår humor slik at man kan lage et skandaleoppslag med god samvittighet. Denne gang var det radarparet By Rise og Ellingsen som plukket opp saken og bestemte seg for å lage en førstesidesak av noe som egentlig var en ikke-sak uten substans.

De ringte opp en humørløs ordfører som benyttet anledningen til å gå til angrep på Merethe Baustad Ranum. Ottervik kan kanskje unnskyldes med at hun er fraværende på sosiale medier som Facebook og derfor uvant med tonen på slike medier. De lykkes også å ta Geir Waage på senga. Waage er vanligvis med på en spøk men denne gang fikk radarparet ham med på å kritisere Ranum. Også Yngve Brox og Merethe Ranum selv «innrømmer» at dette var uklokt.

Merethe Baustad Ranum følger opp med å be om unnskyldning for det som har skjedd. Det er det ingen grunn til. Hvis hun kal be om unnskyldning for noe måtte det være at henns bruk av humor ga Adresseavisen mulighet til å lage en sak av noe som aldri burde vært noen sak.

Heldigvis har Adresseavisen oppegående lesere som avslører avisas uverdige opptreden. Blant kommentarene til saken på nettet finner vi disse:

* Huff,dette blir for dumt!

* Tenke seg til at politikere drikker øl og endatil sover. Skandale !!!

*  ja.. gudene forby at folk skal få se at dere bare er menesklige!

* Ottervik og Waage! Ta dere en banan. Tror dere at folk flest er dumme å ikke forstår bedre? Føler seg tråkket på ja. Uthengt som alkis også kansje. Løsne opp snippen litt å kom ned på grasrota til oss andre, så kansje dere ser litt humor i ting dere også!!!

*Det mest skremmende er vel at en slik ikke-sak faktisk blir presentert som en sensasjon av en ledende norsk avis. Tenk, en politiker som drikker øl. Skandale!

De samme holdningene gjør seg også gjeldende på Facebook og i andre media. Det store flertall synes dette er en ikke sak, man forstår humoren og mener at saken bare viser at politikere er som andre folk. Jeg tror faktisk at også Adresseavisen har nok følere ute til å forstå at de har bommet, men dessverre tror jeg ikke de har ryggrad nok til å be om unnskyldning.

Dessverre har vi heller ikke konkurrenter til Adresseavisen i Trondheim som kunne ha presentert et alternativt syn på saken. NRK Trøndelag kunne vært et slikt alternativ men opptrer i denne saken og i de fleste andre saker som et ekko av Adresseavisen. Derfor er det bra at vi har sosiale medier som Facebook og bloggsfæren som kan gi oss det mangfoldet som tradisjonelle media ikke gir oss. Blant bloggerne som har omtalt saken er Ole Asbjørn Fauske, sjefen ved Luftkrigsskolen i Trondheim:

«For slike politikere vil vi ikke ha. Tenke seg til, reise «for skattebetalernes penger» til et land der det er varmt om kvelden, og så sette seg til på en uterestaurant på sin egen fritid, og drikke øl, i full offentlighet, og til alt overmål ta bilde av hverandre. Og tenke seg til, at etter lange dager med fullt program, underveis i buss til et annet oppdrag, benytte anledningen til å slappe av på bussen. Når de kunne lest dokumenter, eller innstillinger, eller diskutert politikk, eller lest aviser, eller hva det nå er det gjør disse politikerne når de er ute og reiser.»

Adresseavisen gjør et poeng ut av at Merethe Baustad Ranum har publisert bildene på Facebook uten tillatelse fra de avbildede. Så publiserer avisen selv de samme bildene på nett og papir slik at hundre ganger så mange får tilgang til de samme bildene. By Rise og Ellingsen synes åpenbart at de og avisen skal være unntatt fra de samme regler som de kritiserer andre for ikke å følge.

Merethe Baustad Ranum og andre politikere lærer naturligvis av denne episoden. Humor er farlig. Menneskelighet er farlig. Vær alvorlig og seriøs alltid. Er det slike politikere vi ønsker?  Ved sin drittsekkjournalistikk bidrar Adresseavisen til at vi får det.

Men blant folk flest er det ingen tvil om at Merethe Baustad Ranum vant på knock out mot Adresseavisen. Heldigvis.

Har Rita Ottervik intet ansvar for tilstanden i omsorgssektoren i Trondheim?

Trondheim kommunes øverste politiske ledelse har naturligvis også ansvaret for at kommunens innbyggere får den omsorgen de har krav på og at arbeidsmiljøloven og øvrig lovverk blir fulgt. Rita Ottervik har da også brukt valgkampen for å ta æren for alt som har vært bra i Triondheim, mens hun forsøker å skyve ansvaret for alt som er galt over på andre. Det er lite verdig for en ordfører.

En kritisk presse vil vanligvis bidra til søkelys på de som har makt. I denne saken har Adresseavisen spilt rollen som en ukritisk formidler av Arbeiderpartiets og ordførerens versjon. Eller kanskje vi skal si selektivt kritisk. Fordi Adressa har vært kritisk til private tilbydere av helsetjenester. Førstesider og store oppslag med drepende kritikk av Adeccos drift av sykehjemmet i Klæbu og Helsenors utleie av vikarer til Trondheim kommune var tildels berettiget. Men når det har dreid seg om lovbruddene i Trondheim kommune har fokusen vært på de private vikarutleierne. Er det rimelig?

Adresseavisen har ved flere anledninger skrevet at de private vikatutleierne «står bak de groveste lovbruddene». Hva mener egentlig Adressa når men bruker slike ord? Når jeg leser disse ordene tolker jeg det slik at de som står bak en handling er de som aktivt har tatt initiativet til en handling? Er det det som har skjedd? Neppe.

Sykefraværet innen helse og velferd i Trondheim er på ca 13 %. Ofte blir folk syke på kort varsel. Da trenger man en vikar. Arbeidsmiljøloven sier dessuten at man bare kan jobbe hver tredje søndag og det er også andre begrensninger i hvor mye og når man kan jobbe. Derfor blir det ofte vanskelig å finne en vikar å sette inn som både vil og kan jobbe uten at man bryter loven. Og hvis valget står mellom å bryte arbeidsmiljøloven eller å la manglende bemanning gå ut over brukerne velger man heldigvis å prioritere brukerne.

I slike tilfeller er det ansvarshavende på sykehjemmet som spør vikaren om å jobbe ut over det arbeidsmiljøloven tillater. Mange av vikarene vil gjerne jobbe mer eller de stiller opp for å være «snille» mot ledelsen på sykehjemmet og sine kolleger der. Initiativet til lovbruddet kommer altså fra sykehjemmets side, og vikaren sier ja. Er det da riktig å legge ansvaret for lovbruddet på vikarens arbeidsgiver? Etter hva jeg forstår har vikarbyrået Helsenor også en rutine hvor de varsler 8 timer før lovbrudd inntreffer. Det man kan kritisere Helsenor og andre private vikarbyråer for er at de burde satt foten ned overfor Trondheim kommune og varsle om at de ikke aksepterer lovbrudd som er initiert av kommunens ansatte. Men å beskylde vikarbyråene for å stå bak lovbruddene blir helbom. Dette har kanskje også Arbeidstilsynet skjønt ettersom det foreløbig er Trondheim kommune som er anmeldt, ikke vikarbyråene.

Nå er det rådmannen som skal være lynavleder slik at oppmnerksomheten ikke rettes mot den politiske ledelsen. Kommunaldirektør Anne Behrens har ikke gjort jobben sin når hun har glemt å oversende rapporten om de mange lovbruddene til politiet. Dette er kritikkverdig, men ingen uopprettelig feil. Saken blir nå anmeldt. At ordføreren da uttaler at rådmannen har ført henne bak lyset er en overreaksjon. Uttalelsen er såpass sterk at en normal konsekvens burde være at rådmannen ble avskjediget. Men gjennom en slik skarp uttalelse leder hun oppmerksomheten bort fra det faktum at hun snakket usant i slutten av valgkampen når hun hevdet at det var ryddet opp og slutt på lovbruddene. Adresseavisen gikk da også på limpinnen og har i motsetning til NRK nesten ikke fokusert på ordførerens feilinformasjon før valget.

Det har vært konflikt mellom politikere og rådmenn før. Den forrige rådmannen i Trondheim, Snorre Glørstad, gikk av som rådmann (men beholdt lønna) etter at han fikk sterk kritikk fra Yngve Brox for ikke å ha informert politikerne om risikoen ved kraftfondets investering på 400 millioner kroner i høyrisikopapirer. Den gang syntes ikke Rita Ottervik det var grunn til å kritisere rådmannen. I stedet rettet hun kritikken mot Yngve Brox for å ha behandlet rådmannen dårlig. Og så ga hun rådmannen en millionfallskjerm. Det er grunn til å spørre om det er saamsvar i reaksjonene fra ordføreren i de to sakene.

NRK har hatt en helt annen vinkling på denne saken. I dag skriver de: «Fire dager før valget sa Rita Ottervik at kommunen hadde ryddet opp i bruddene på arbeidsmiljøloven i eldreomsorgen. Nå er det klart at kommunen har begått 1585 lovbrudd bare i sommer.» Det var også NRK som rapporterte at Trondheim kommune var anmeldt for brudd på arbeidsmiljøloven, mens Adressa istedet valgte å fokusere på insinuasjoner om at tidligere Høyretopp Frank Jenssen sto bak lekkasjene til NRK (Noe NRK senere avviste).

NRK har altså valgt å fokusere på det politiske ansvaret for det som har skjedd i omsorgssektoren i Trondheim. De fleste som kjenner situasjonen i omsorgssektoren i Trondheim har naturligvis hele tiden skjønt at det er umulig å drive denne virksomheten uten lovbrudd, ihvertfall ikke uten å øke bevilgningene dramatisk. Det kunne da også ledelsen ved Ramnheim Helse- og Velferdssenter bekrefte i Adresseavisen for noen dager siden. Jeg blogget selv om dette og fastslo at det hverken er grunn til å tro at lovbruddene startet 1.januar 2010 eller at de tok slutt når saken ble tatt opp i formannskapet i mars 2011. Når ordføreren derfor likevel valgte å si gjentagne ganger til media at Arbeiderpartiet hadde ryddet opp og at det ikke lenger foregikk lovbrudd er hun enten helt uten kontakt med virkeligheten eller hun snakket mot bedre vitende. Jeg heller til den siste forklaringen. Og når dette skjer i en valgkamp er det alvorlig.

Antall lovbrudd i sommer, 1585 mot over 5000 i fjor sommer, viser at det har vært mulig å gjøre noe med lovbruddene. Det skal admininistrasjonen og ansatte og ledelse ved de mange enhetene innen helse og velferd i Trondheim ha stor takk for. Men når vi ikke har lykkes å redusere antall lovbrudd enda mer er det hovedsakelig et politisk ansvar. Løsningen må ligge på to områder:

* Revisjon av arbeidsmiljøloven og et bedre samarbeid på den enkelte arbeidsplass. Arbeidsgiverforeningen Spekter forteller i dag til NRK om et praktisk eksempel på hvordan loven fungerer:

«Hun legger frem eksempelet om hjelpepleieren som vil delta på foreldremøte på skolen og ønsker å bytte vakt med en kollega. Men ved et slik bytte står sykehjemmet i fare for å bryte loven to uker på rad.
Én ansatt får for mye arbeidstid den ene uken, og den andre får for lang arbeidstid den neste. Slik sørger loven for at situasjonen blir ufleksibel. – Loven må moderniseres slik at vi kan få til tilrettelegging for den enkelte ansatte, sier Bratten til NRK.»

Det er slike enkle og banale forklaringer som ligger bak de fleste lovbruddene. Og slik kan vi ikke ha det. Hvis man på den enkelte arbeidsplass blir gitt støtte frihet til å finne praktiske løsninger i samarbeid mellom ansatte og ledelse vil arbeidsmiljøet for den enkelte ansatte bli bedre og ikke verre.

Men samtidig er det også grunn til å se på de økonomiske rammene som enhetene innen helse og velferd disponerer og mulighetene for å disponere friere innenfor disse rammene. Økonomi kan ikke løse alle problemer, og kommunen har heller ikke økonomi til å tilføre mere midler uten at det går ut over andre gode formål. Men det er uansett et politisk ansvar å finne gode løsninger. En ordfører som er mest opptatt av å skyve ansvaret over på andre gjør det ikke enklere å finne løsninger.

Sirkusparken og politisk sirkus

En ny park er under bygging på Lade på den såkalte «Sirkustomta». På bakgrunn av en grundig høringsprosess og en god faglig og politisk behandling i Kultur- Idretts- og Frliluftslivskomiteen (KIF-komiteen) ble det klart flertall for å kalle den nye parken Sirkusparken. Etter at Lade Arbeiderlag klaget på dette i Adresseavisen sørget ordfører Rita Ottervik for ny behandling av saken og Arbeiderpartiets representanter i KIF-komiteen og formannskapet ble tvunget til å snu slik at navnet nå har blitt Ladeparken med knappest mulig flertall.

I utgangspunktet finnes det mange gode argumenter for å velge Ladeparken som navn. Tilhengerne av Ladeparken gikk først inn for navnet Jarleparken med henvisning til Ladejarlene, men gikk bort fra dette navnet av forskjellige grunner. Både områdets historie og beliggenheten er gode argumenter for Ladeparken.

Utformingen av parken har imidlertid tatt utgangspunkt i tomtas tidligere bruk som sirkustomt og ved å skape en park med en leken form og med klare henvisninger til sirkuslivet som har vært på tomta vil det være naturlig å gi den navnet Sirkusparken.

Høringsrunden har vist delte syn blant beboerne på Lade. Mens de eldre har ønsket Jarleparken eller Ladeparken har ungdommen gått for Sirkusparken.

I KIF-komiteen var flertallet klart. Mot to stemmer vedtok flertallet Sirkusparken. Normalt ville saken stoppet der. Men regelen tilsier at navnesaker som ikke er enstemmige må gå til formannskapet for godkjennelse. Normalt en ren formalitet.

Men når ordføreren uttaler til Adressa at saken må opp til ny behandling så hopper naturligvis Arbeiderpartiets representanter i komiteen. Alle AP-representantene i komiteen skifter plutselig mening og går for Ladeparken. Men ettersom Høyre, Frp, Venstre, SP og MDG vil ha Sirkusparken som navn blir det fortsatt flertall for dette.

I slike saker er praksisen vanligvis at man først foretar en prøvevotering, slik at komiteen kan gjøre et enstemmig vedtak. Men Arbeiderpartiet, som ellers er en ivrig tilhenger av en slik praksis, ville ikke akseptere resultatet av en prøvevotering. Dermed ble komiteen ikke enig og formannskapet fikk anledning til å behandle navnesaken for parken. I formannskapet hadde Senterpartiet gitt etter for pisken fra ordføreren mens SV delte seg. Dermed ble resultatet 6-5 for Ladeparken.

Isolert sett er ikke Ladeparken noe dårlig navn, men prosessen frem, mot navnevalget har vært underlig og udemokratisk.

Arbeiderpartiet ga i KIF-komiteen også klar beskjed om at de fortsatt ønsket å bruke prøvevotering for å skape enstemmige komitevedtak. Det var imidlertid bare alle andre partier som burde forholde seg til flertallet i en prøvevotering. Selv ville de gjøre som det passet seg. Slik kan det naturligvis ikke fungere. Nå har i praksis alle partier blitt fristilt fra dette «gentlemans agreeement». Neste gang stemmer vi som vi vil og tar ikke hensyn til en eventuell prøvevotering.

Verftsbrua ble hetende Blomsterbrua på folkemunne. Ceciliebrua, som passerer Nidelva bak St Olavs Hospital, kaller folk for sykehusbrua fordi ingen vet hva den egentlig heter. For meg heter den nye parken på Lade for Sirkusparken.

Om klokker, tepper og evnen til å lytte

Når vi i forrige uke fikk høre og lese om gavene som statsrådene Gahr Støre, Navarsete og Strøm-Erichsen har mottatt siden de kom inn i regjeringen i 2005, lurte jeg på om de har oppholdt seg i den samme verden som meg. Smøring og korrupsjon har nemlig vært et hett og stadig tilbakevendende tema i media og i samtalen mellom folk siden begynnelsen på 2000-tallet. Men disse regjeringsmedlemmene har likevel mottatt gaver for titusener uten å tenke over det problematiske ved dette. Hva sier dette om deres evne til å lytte til det som rører seg blant forlk flest?

I 2002 eksploderte Statoilsaken. Dagens Næringsliv fikk et tips om at Statoil hadde en avtale med Horton Investments på skatteparadiset Turks & Caicos Islands om å betale tilsammen 115 millioner kroner i «konsulenthonorar» i forbindelse med aktiviteter i Iran. Saken endre med at Statoil innrømmet korrupsjon.

Noen år senere, i 2005, var det SINTEF’s tur. Toppsjefen for Sintef Petroleumsforskning ble tiltalt, og senere frikjent, for korrupsjon, og Sintef betalte en millionbot for forholdet.

I årene fra Statoilsaken oppsto har det i næringslivet vært stor oppmerksomhet rundt dette med smøring og gaver. Mange som før tok imot «smøreturer» til OL og andre store mesterskap sa nå nei. Myndighetene strammet inn skattereglene.

Ingen, og minst av alle vi som er aktive i det politiske liv, bør derfor kunne si at man ikke visste hvor problematisk dette var. Likevel tar utenriksminister Jonas Gahr Støre mot 5 tepper som han tar med hjem (verdi 19.000 kr), Forsvarsminister Anne Grete Strøm-Erichsen tar i mot flere tepper og en klokke (verdi 55.000 kr) og Samferdselsminister Liv Signe Naversete tar i mot et armbånd (verdi 27.000 kr). I tillegg mottok statsminister Jens Stoltenberg teppegaver (verdi kr 39.000)i sin første statsministerperiode.

Flere av statsrådene har vært skjødesløse i forhold til regelverket. Tildels er gavene ikke korrekt taksert eller de er ikke registrert i Stortingets register slik de skulle vært. Alle har imidlertid betalt skatt for gavene. Disse formalitetene burde naturligvis ha vært i orden, men de representerer likevel mindre alvorlige forhold. Jeg tror ikke regjeringsmedlemmene bevisst har unndratt seg regelverket.

Små symbolske gaver er problemfritt, men når vi snakker om verdier på flere titusener, har korrupsjonseksperten John M Andersen rett i at disse gavene er problematiske og muligens i strid med loven.

Det aller mest betenkelige er hva disse sakene sier omregjeringens evne til å lytte. VG spør Navarsete om hun ikke reagerte når hun fikk gaven. – Reagerte du ikke på verdien av gaven?

– Nei, jeg reagerte ikke da. Jeg ante ikke verdien før jeg fikk den taksert flere måneder etterpå, sier Navarsete til VG Nett.

Hverken hun eller de andre statsrådene har altså skjønt hvor alvorlig dette er. Til tross for at det har foregått en nasjonal debatt om korrupsjon og smøring. Tror de at det bare er næringslivsledere og byråkrater som kan påvirkes av gaver? At de selv er ufeilbarlige?

Kan det være at denne manglende forståelsen skyldes det nettverket de har og hvem de omgås i det daglige. Jonas Gahr Støre ble i forbindelse med sin bursdagsfeiring kritisert for at han inviterte kronspinsparet til feiringen. Jeg deler ikke den kritikken. Men det er et problem hvis alle man omgås tilhører det samme miljøet, har de samme «politisk korrekte» holdningene. Er det ingen i denne omgangskretsen som har reagert på at statsrådene har mottatt slike ekstravagante gaver og beholdt dem til privat bruk?

I Trondheim har rådmannen benholdt sin millionlønn selv om han slutter i sin gamle jobb. Det er det ingen grunn til å kritisere ham for. Men det er noen som har gitt ham denne gullkantede avtalen som folk flest reagerer sterkt på etter at han slutter frivillig. Det er grunn til å stille det samme spørsmålet i denne saken. Er det ingen i Rita Otterviks omgangskrets som forteller henne at dette er galt?

I det siste bystyremøtet sa jeg at det er grunn til bekymring når folk i Trondheim opplever at kommunens politikere ikke er i stand til å lytte. Bakgrunnen var innsnevringen av veien inn til sentrum i Ila som har ført til store køer. Politikere må innimellom ta upopulære beslutninger, men hvis folk opplever det de opplever som meningsløst, vil de miste respekten og i neste omgang blir det vanskelig å få folkets aksept for å ta tunge tak når det er nødvendig. Varaordfører Knut Fagerbakke likte ikke det jeg sa. Å lytte til folk er det samme som å være en populist og det bør man ikke være…

Jeg tror evnen, og ikke minst VILJEN, til å lytte til hvilke strømninger som beveger seg blant folk er viktige egenskaper for politikere. Det betyr ikke at alle saker skal avgjøres etter meningsmålingsmetoden. De rødgrønne partiene har mistet stor støtte både nasjonalt og lokalt i Trondheim. Jeg tror det for en stor grad skyldes en manglende åpenhet, ydmykhet og en manglende evne til å lytte. Hvis de ikke er i stand til å korrigere kursen vinner Høyre valget både i 2011 og i 2013.

Rådmannens uhørte «etterlønn»

Reaksjonen blant folk flest på at rådmann Snorre Glørstad i Trondheim får beholde sin millionlønn til tross for at han selv sa opp sin stilling er unisont negativ. I denne saken har «folk flest» rett. Det er uhørt at rådmannen skal gå over i en rettrettstilling med samme lønn. Hvis han blir værende i denne stillingen til pensjonsalderen vil det koste kommunen ca 12 millioner 2010-kroner. Disse pengene har kommunen god bruk for til andre formål.

Trondheim kommune har brukt slike rettrettstillinger tidligere. Da tidligere kommunaldirektør Magnus Heide Westerberg fikk kritikk for overdreven pengebruk på restaurantbesøk endte det i at han fikk beholde lønna si som senior rådgiver. Men det er en stor forskjell fra dagens situasjon. Westerberg sa ikke opp sin stilling.

Naturligvis har enhver arbeidstager et stillingsvern. Det gjelder også en rådmann. Rådmannsstillingen er på linje med andre topplederstillinger svært utsatt. Det vet alle som går inn i slike arbeidsforhold. Det er en av årsakene til at det er vanlig med solide etterlønner. En rådmann som blir oppsagt utsettes for en stor belastning blant annet fordi det blir en svært offentlig sak. Men igjen: I dette tilfellet har rådmannen valgt å si opp selv. Da hadde det vært rimelig å gi ham lønn i den ordinære oppsigelsesperioden.

Snorre Glørstad sier selv at han umulig kunne fortsette fordi opposisjonsleder Yngve Brox hadde beskyldt ham for å lyve og at han derfor ikke hadde den nødvendige tillit fra hele bystyret. Inneforstått: Reellt sett var han derfor sagt opp.

I juridisk sammenheng er det svært alvorlig å beskylde noen for å lyve. Har da Yngve Brox virkelig beskyldt rådmannen for løgn? Det Yngve Brox sa til Adresseavisen var følgende på spørsmål om han mente rådmannen lyver:

«Enten det, eller at han husker ting veldig feil. Jeg tror ikke rådmannen bevisst lyver, men det han sier er ikke riktig.» Noe annet kunne han ikke si etter et rådmannen selv gikk ut i Adresseavisen og sa at han ikke hadde forstått hvor risikofylt investeringene i obligasjonsforetakene III og V var og etter at ekspertpanelets andre medlemmer gjorde det helt klart at alle i panelet forsto risikoen.

Likefullt skyver rådmannen Yngve Brox foran seg når han sier opp sin stilling: «Bakgrunnen er et intervju i Adresseavisen 15. juli hvor jeg av opposisjonslederYngve Brox beskyldes for å lyve.»

Dette skriver han i sin pressemelding selv om Yngve Brox er nøye med å si at han ikke tror rådmannen bevisst lyver.

Merkeligere er det at ordføreren velger å bekrefte rådmannens oppsigelsesgrunn:

«Jeg har forståelse for at rådmannen ikke ønsker å fortsette etter at opposisjonsleder Brox beskylder han for å lyve.»

Det er grunn til å spørre hvorfor ordføreren gir Yngve Brox skylden for oppsigelsen. Har ordfører og varaordfører forhandlet i det skjulte med rådmannen for å komme frem til en avtale? Adresseavisen siterte henne slik når hun omtalte oppsigelsen: “I andre kommuner tar man slikt opp på lukkede møter, og finner frem til avtaler.”

Eller kan det være at Adresseavisen har rett når de skriver følgende på lederplass i dag: «Ordfører Rita Ottervik (Ap) bør mer enn noen andre være opptatt av å få belyst alle sider av kraftfondskandalen. Det later snarere til at hun ønsker å legge lokk på saken. » Prøver Ottervik å få oppmerksomheten bort fra en mangelfull oppfølging av kraftfondskandalen ved å skylde på Yngve Brox?

Eller kan det være at ordføreren har lett etter muligheter for å ramme Yngve Brox ved å bruke oppsigelsen politisk mot Høyre?

Statsviter Anders Todal Jenssen kommenterte til Adresseavisen at ordføreren brukte en svært personlig tone i pressemeldingen som kommenterte oppsigelsen fra rådmannen. Det vil være synd hvis ordførerens ønske om å ramme Yngve Brox og Høyre skal koste byens innbyggere 12 millioner kroner…

…spesielt ettersom dette er en sak som egentlig burde dreie seg om kommunens håndtering av kraftfondskandalen. Kommunens mulige tap på 600 millioner kroner er mer enn god nok grunn til å si opp sin stilling.

Tilliten til kommunen og politikerne svekkes av ordførerens håndtering av denne saken. Det strider mot folks rettferdighetssans at rådmannen skal opprettholde sin millionlønn «til evig tid» etter selv å ha sagt opp og etter å ha pådratt kommunen milliontap i kraftfondet. Vi trenger en kommune som er åpen og ydmyk.

Trondheim ordførers rolle i rådmannssaken

Mens kraftfondskandalen i Trondheim har versert i media og kommunale organer i mer enn et år har ordføreren vært nesten fraværende. Etter at kommunen kan ha tapt opptil 600 millioner kroner sier Rådmannen opp sin stilling ved å¨skylde på manglende tillit fra opposisjonslederen. Nå kommer ordføreren på banen for fullt og retter kritikken mot opposisjonslederen samtidig som hun roser Rådmannen. Er det slik velgernes fremste folkevalgte i Trondheim skal opptre?

La meg først rekapitulere kraftfondsaken:

* Etter at Trondheim kommune solgte sine aksjer i Trondheim Energi i 2002 har pengene vært plassert i Trondheim kommunes kraftfond (TKK). Avkastningen har vært svært god og overskuddet har vært brukt til gode formål i kommunen. Fondet skulle investeres slik at det ga god avkastning nog begrenset risiko.
* Sent høsten 2008 blir det klart at at kommunen må avskrive et stort millionbeløp etter investeringer i Obligasjonsforetakene III og V. Disse investeringene var i regnskapet klassifisert slik at man ville tro det dreide seg om ganske sikre investeringer.
* Høyres Lars Tvete begynner å tvile på at politikerne har fått fullverdig informasjon om disse investeringene og formulerer flere skriftlige spørsmål til Rådmannen for å få klarhet i hva dette egentlig er. Rådmannen bruker usedvanlig lang tid på å svare og når svarene kommer er de såpass uklare at de foranlediger flere nye spørsmål. I Finans- og Næringskomiteen er det bare en annen politiker, Rødts Arne Byrkjeflot, som tar denne saken på alvor.
* Både Byrkjeflot og Tvete stiller nye spørsmål og mer og mer informasjon kommer frem. Det som mange har trodd var en trygg investering i obligasjoner viser seg egentlig å være en slags gjeldsforsikring. TKK har garantert for at obligasjonsutstederne gjør opp for seg og risikerer å tape hele sin investering samt renter hvis mange nok ikke kan betale. Dette skjønner både Tvete, Byrkjeflot og flere andre sommeren 2009, men Rådmannen gir fortsatt ikke noen fullverdig informasjon til politikerne om hva dette er.
* Tidlig høsten 2009 stemmer bystyret over et forslag som innebærer kritikk av hvordan denne saken er håndtert. Alle rødgrønne politikere stemmer mot dednne kritikken.
* Først sent høsten 2009, når kommunerevisjonen har gått gjennom saken, kommer sannheten på bordet i sin fulle bredde. På dette tidspunkt vil også Trondheim Arbeiderpartis leder, Rune Olsø, ha æren for at han hadde engasjert seg i saken, selv om engasjementet fra han og andre rødgrønne politikere har vært fraværende i 6 måneder.
* Etter lang tids passivitet fra media kommer nå spesielt Adresseeavisen på banen og avslører en rekke
uryddige forhold i behandlingen av disse investeringene i kommunen.
* Det hele ender i et svært kritisk vedtak i bystyret i april 2010 mot håndtering og informasjonsstrøm fra Rådmannen til politikerne. Her kunne saken tatt slutt.
* Noen dager senere finner varaordfører Knut fagerbakke at han skal sette seg grundig i den saken han allerede hare vært med på å ferdigbehandle. Han tar en telefon til den forrige Rådmannen og kommer frem til at nåværende Rådmann, Snorre Glørstad, har vært urettferdig behandlet. Dette forteller han i Adressa i et stort oppslag.
* Rådmannen, som har vært sykmeldt i flere måneder, ønsker å komme tilbake på jobb. Men før det skjer snakker han først med ordføreren. Deretter ringer han til gruppelederne for de forskjellige partiene i bystyret for å høre hva de mener. Pussig nok fikk Adresseavisen høre om denne ringerunden før Rådmannen hadde ringt til politikerne. Når Rådmannen snakket med Høyres gruppeleder ga Yngve Brox klar beskjed om hva han mente om Rådmannens jobb i kraftfondsaken.
* I et bredt anlagt intervju med Adresseavisen i juni 2010 forteller Rådmannen om hvordan han ser på denne vanskelige saken. Her tar han selvkritikk på mye av håndteringen og fremhever at han ikke skjønte hvor risikofylt disse investeringene var.
* Kraftfondet har benyttet seg av et ekspertpanel bestående av to av byens mest respekterte finanseksperter til å gi råd om kraftfondets investeringer. En av disse, Frode Hassel, forteller til media at han trekker seg fra panelet og han sier at han ikke tror på Rådmannen når han fortalte til Adresseavisen at han ikke forsto risikoen. Også det andre medlemmet av panelet, Paul Hjelm-Hansen, forteller at panelet fullt ut forsto hvilken risiko man tok.
* Uttalelsene fra Rådmannen og de to medlemmene av ekspertpanelet strider så sterkt mot hverandre at en av dem må ta feil. Når Adresseavisen spør Høyres gruppeleder om han mener at rådmannen lyver svarer han følgende:
«Enten det, eller at han husker ting veldig feil. Jeg tror ikke rådmannen bevisst lyver, men det han sier er ikke riktig. Ekspertpanelet sier at de diskuterte risikoen i full åpenhet og da regner jeg med at de gjorde det.»

Det er denne uttalelsen Rådmannen bruker når han i går sa opp sin stilling som Rådmann
I en pressemelding uttaler han følgende:

«Bakgrunnen er et intervju i Adresseavisen 15. juli hvor jeg av opposisjonslederYngve Brox beskyldes for å lyve. Beskyldningen er framsatt uten at Brox har tatt kontakt med meg, verken på forhånd; eller i ettertid. Liknende påstander er for øvrig også tidligere framført av Arne Byrkjeflot; som heller ikke har snakket med undertegnede. »

Videre uttaler han noe senere dette:

«I tillegg må jeg konstatere at måten en så grov påstand som løgn framsettes på, er brudd på alle de spilleregler som gjelder for hvordan personalpolitikk drives i Trondheim kommune. Mistilliten er derfor gjensidig.»

Adresseavisens politiske redaktør og kommentator Siri Wahl-Olsen setter Rådmannens uttalelser kraftig på plass:

«Glørstad legger skylden for sin avgang på Høyres gruppeleder Yngve Brox. Det fremstår som en ren avledningsmanøver. Han berører ikke det som burde være den naturlige begrunnelsen for å trekke seg, nemlig sin egen rolle i kraftfondskandalen da han var finansdirektør. I stedet gjør han Brox til en slags syndebukk ved å hevde at han ikke har opposisjonslederens tillit.»

Likevel er det forståelig og menneskelig for Rådmannen å flytte ansvaret bort fra seg selv.

Verre er det at ordføreren følger den samme linjen og skylder på Høyres gruppeleder. I en pressemelding sier hun følgende:

«Jeg har forståelse for at rådmannen ikke ønsker å fortsette etter at opposisjonsleder Brox beskylder han for å lyve. Rådmannen har behov for å ha tillit hos og til det brede lag av bystyret som er hans arbeidsgiver. Derfor er rådmannens konklusjon om at det ikke er mulig å fortsette forståelig. Jeg vil beklage at rådmannen går av og at bystyremedlemmer ikke forstår sin rolle som arbeidsgiver.»

I pressemeldingen skryter hun videre av den jobben Rådmannen har gjort for kommunen uten i det hele tatt å berøre bakteppet for at han forlater stillingen sin – kraftfondskandalen.

Ordføreren er valgt av Trondheims innbyggere for å ivareta deres interesser. I kraftfondskandalen har hun vært fraværende fra første stund. Uttalelsene fra Rådmannen og medlemmene av ekspertpanelet har skapt usikkerhet om hvem som snakker sant. Det burde hun som ordfører bidra til å skape klarhet i fremfor å legge skylden for oppsigelsen på Ynge Brox.

Rita Ottervik sier også til Adresseavisen at «Rådmannen kan ikke leve med en arbeidsgiver som påstår at han lyver.» Høyres gruppeleder er ikke rådmannens arbeidsgiver og Yngve Brox gjør rett i å ha størst fokus på at velgerne er hans oppdragsgiver.

Det er også grunn til å merke seg med følgende uttalese fra ordføreren:

«I andre kommuner tar man slikt opp på lukkede møter, og finner frem til avtaler.» Med andre ord: Offentligheten skal ikke få vite hva som skjer, besutningene skal tas i de lukkede rom.» Slik vil vi ikke ha det!

Og til slutt et spørsmål: Rådmannen beholder sin stilling i Trondheim kommune med full lønn. Hadde han blitt sagt opp kan man forstå det. Men i dette tilfellet er det han selv som har valgt å si opp. Hvorfor skal han da beholde lønna?

Trondheimheimsvelgerne vil ha forandring

Torsdagens partimåling for Trondheim i Adresseavisen gir tydelige utslag. Velgerne er lei av Arbeiderpartiet og det rødgrønne styret og Høyre er det foretrukne alternativet. Mens Arbeiderpartiet var tre ganger så store som Høyre ved siste kommunevalg. Nå er forskjellen mellom de to partiene bare 6 prosent. Vi kan ikke se bort fra at Høyre kan ta opp kampen med Arbeiderpartiet om å bli byens største parti ved kommunevalget 12.september 2011!

I Adresseavisen er man visstnok overrasket over de store utslagene selv om de stemmer ganske godt med nasjonale tall. Det burde man ikke være. For min egen del er jeg godt fornøyd med å ha beregnet AP på 32 % og Høyre på 25 % før jeg ble kjent med resultatene. Adressas kommentator og politiske redaktør Siri Wahl-Olsen skriver at ” På den andre siden synes de sterke tallene særlig for Høyre, men også Frp, å være noe mer enn fortjent.” Eller med andre ord: Velgerne vet ikke sitt eget beste. Avisen må naturligvis gjerne få mene det, men kanskje har velgerne en annen oppfatning enn redaktøren av hvem som har gjort en god jobb.

Jeg tror at AP i dag fortsatt drar nytte av å ha den mest kjente bystyrepolitikeren i ordfører Rita Ottervik. I det øyeblikk Høyre har valgt sin ordførerkandidat og kan markedsføre denne aktivt som det vil avstanden mellom de to partiene minske ytterligere.

For øvrig er det såpass få som er spurt i denne undersøkelsen (ca 600) at feilmarginen er betydelig. For de største partiene tror jeg man har truffet godt. Derimot tror jeg SV ligger noe lavere mens Rødt og Pensjonistpartiet ligger høyere enn det denne målingen viser.

Først noen tallfakta hentet fra www.pollofpolls.no:

Oppslutning i prosent. Antall mandater i parentes. Kommunevalg Trondheim.

Valg Ap Høyre Frp SV Sp KrF V Rødt Andre
2007 43.9 (37) 15.0 (13) 14.7 (13) 8.2 (7) 2.7 (2) 3.5 (3) 4.0 (3) 3.4 (3) 4.6 (4)
2003 30.6 (26) 20.3 (18) 11.6 (10) 17.7 (15) 3.1 (3) 3.6 (3) 2.8 (2) 2.7 (2) 7.5 (6)
1999 28.5 (26) 33.4 (30) 8.6 (7) 9.4 (8) 2.2 (1) 5.3 (4) 3.7 (3) 3.9 (3) 5.1 (3)
1995 24.5 (22) 40.3 (36) 7.1 (6) 6.2 (5) 4.1 (3) 4.7 (4) 3.9 (3) 3.1 (2) 6.2 (4)
1991 25.2 (22) 32.6 (29) 5.0 (4) 13.8 (12) 6.5 (5) 5.4 (4) 2.4 (2) 3.1 (2) 6.0 (5)

Sammenligner vi dagens måling med valgresultatene på 90-tallet har Høyre fortsatt noe å gå på, mens Arbeiderpartiet på ingen måte har nådd bunnen. Men perioden på 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet med borgerlig flertall og ordførerne Marvin Wiseth og Anne Kathrine Slungård fra Høyre er i et historisk perspektiv mer unntak enn regel i Trondheim. Det vanlige har vært et klart sosialistisk flertall med et stort og dominerende Arbeiderparti. Når Senterpartiet i tillegg har sluttet seg til den sosialistiske/rødgrønne fløyen er det en sterk prestasjon for de fire ikke-sosialistiske partiene å greie flertall. Det tyder på at velgerne er svært misfornøyd med styret til Rita Ottervik og på at partiene på høyresiden med Høyre i spissen har presentert et troverdig alternativ.

Usikkerheten er imidlertid stor. Ifølge målingen blir verken Pensjonistpartiet eller Demokratene representert i bystyret. I dagens bystyre stemmer disse partiene i hovedsak borgerlig. ”Firkløverpartiene” på borgerlig side har kun et flertall på et mandat og med små forskyvninger vil partiene kunne bli avhengig av støtte fra Pensjonistpartiet eller Demokratene. Det vil gi et mer usikkert styringsgrunnlag. Hvis Rødt kommer på vippen, hvilket er svært sannsynlig basert på dagens måling vil det være enda mer usikkert hva slags styre vi får. Vil de rødgrønne partiene være villige til å basere seg på et valgteknisk samarbeid med Rødt? Eller vil kanskje Senterpartiet ta ansvar og krysse streken over på borgerlig side for å skape et styringsdyktig flertall?
En ting er i hvert fall sikkert. Vi står overfor 452 dager med spennende valgkamp før det hele er avklart.
Målingen er også interessant på en annen måte. Ved kommunevalget i 2007 ble Høyre bare marginalt større enn Fremskrittspartiet (15.0 % for H mot 14.7 % for Frp). Begge fikk 13 representanter i bystyret. Til tross for at også Frp har hatt fremgang siden den gang er Høyre nå ubestridt det største partiet på borgerlig side, ca 50 % større enn Frp. Dermed er det ingen tvil om hvem som vil lede en borgerlig koalisjon. Dette gjør det også lettere for Venstre og Krf å gå inn i et forpliktende borgerlig samarbeid.

Vi skal også være klar over at den rødgrønne siden har hatt en stor fordel i å ha den sittende ordføreren. Folk kjenner til Rita Ottervik. I 2007 var det åpenbart en stor fordel og ordføreren trakk mange ekstra stemmer til Arbeiderpartiet. Mange søker seg mot partier som kan vise at de er styringsdyktige. Men mye tyder på at Ottervik ikke er den samme velgermagneten for AP nå.

Det forhold at Høyre nå klart har tatt ledelsen på borgerlig side vil skape ekstra interesse rundt nominasjonsprosessen i Høyre. I midten av oktober skal Høyre velge sin ordførerkandidat. Mange vil peke på Yngve Brox, som har gjort en flott jobb for å markere partiet siden han overtok som gruppeleder for noe over 2 år siden. Men prosessen har bare så vidt startet, og det er først i disse dager at nominasjonskomiteen innkaller de mest aktuelle toppkandidatene til intervju.

På rødgrønn side er det i realiteten avgjort at Rita Ottervik stiller som deres ordførerkandidat. Først når Høyre har gjort sitt valg i oktober stiller de borgerlige partiene med Høyre i spissen på like linje. Det vil gi Høyre enda bedre muligheter til å markere seg. Valgene på 90-tallet viser at Høyre fortsatt har et uutnyttet potensiale blant velgerne.

Valganalytiker Svein Tore Marthinsen har gjort flere analyser av situasjonen i Trondheim siden valget i 2009. Første gang i desember i fjor. Interessant nok har han hver gang konkludert med at det ligger an til rødgrønt flertall. I desember var hans prognose slik (forutsatt 85 plasser i bystyret som i dag. Siden er bystyret vedtatt redusert til 67) :

Rødt 3,4 +0,1 3 mandater
MDG 2,1 +0,1 2 m
Ap 38,7 -5,2 33 m -4
SV 7,9 -0,3 7 m
Sp 2,4 -0,3 2 m
V 3,9 -0,3 3 m
KrF 2,7 -0,8 2 m -1
H 19,5 +4,5 16 m +4
Frp 17,6 +2,9 15 m +2
PP 1,2 -0,3 1 m
Dem 0,6 -0,3 0 m -1

I skutten av mai har han presentert korrigerte tall:

R 3,5 (+0,1)
SV 7,8 (-0,4)
Ap 39,0 (-4,9)
Sp 2,4 (-0,3)
KrF 2,7 (-0,8)
V 3,9 (-0,1)
H 21,2 (+6,2)
Frp 15,7 (+1,0)
Andre 3,8 (-0,7)

Begge ganger viser valganalytikerens beregninger et klart rødgrønt flertall. Problemet er at slike beregninger i hovedsak forutsetter at det enkelte partis fremgang og tilbakegang er den samme over hele landet. I tillegg kan det se ut som om Marthinsen tror at Rødt er en del av det rødgrønne flertallet, mens han ikke har fått med seg at Miljøpartiet De Grønne er med i denne koalisjonen. Dermed fører mangel på lokalkunnskap til feil slutninger. Men nå må det sies at det ikke er enkelt å følge utviklingen i Trondheim. Adresseavisen foretar svært sjelden slike lokale målinger sammenlignet med mange andre steder i landet. Dermed blir det vanskelig å følge utviklingen. Det øker også usikkerheten ved Adressas måling denne gang. Enkeltstående målinger kan ha stor feilmargin og tilfeldige utslag. Like fullt bekrefter målingen at valgkampen blir spennende og muligheten for et politisk skifte større enn på lenge.

Oppe i det hele er det morsomt at et Unge Høyre i voldsom fremgang arrangerer sitt landsmøte i Trondheim i helga.