Kjetils Blå Bølger

Make waves – Don’t float through life!

Riv murene

Den 9.november, på årsdagen for Berlinmurens fall, avdukes et stykke av Berlinmuren ved Gråmølna. Det er kunstverket «Kapitalistischer Realismus» av kunstneren Lars Ø. Ramberg. Vi kunne i sommer lese i Adresseavisen at kunstneren oppfatter kunstverket som et symbolsk forsvarsverk mot kommersialiseringen på Solsiden. Ramberg er inspirert av DDR-diktator Erich Honecker som beskrev muren som en ”anti-imperialistisk forsvarsmur”. Og det virker som om kunstneren deler denne oppfatningen av Berlinmuren.

I virkeligheten var Muren et forsøk på å stenge folk inne, og gjennom dette forsvare Sovjet-regimets og kommunistenes makt og imperialisme. Hvis vi skal dømme etter oppslagene i Adressa har kunstneren altså snudd det hele på hodet.

I Berlin var det folket som rev muren. Modige politikere som forbundskansler Helmut Kohl og et åpent folk i Vest-Tyskland tok i mot den store utfordringen det representerte å ønske velkommen og integrere 16 millioner østtyskere i det moderne Tyskland. Til tross for at de alle var tyskere var kulturen, tradisjonene og systemene svært forskjellige. Det var ingen enkel oppgave, men de lykkes.

Mens enkelte land i Europa nå reiser nye ”murer” langs sine grenser for å stoppe mennesker som søker frihet og trygghet har Tyskland og Angela Merkel også denne gang valgt å ta i mot flyktningene med åpne armer.
Murer løser ingen problemer. Det viste Berlinmuren til fulle.

Selv om flyktningestrømmen synes uendelig snakker vi om et antall flyktninger i år som bare tilsvarer promiller av Europas befolkning. Hvis alle tok sin del av ansvaret burde dette være håndterbart. Når vi setter opp murer skaper vi problemer.

Vi må ikke bare rive de fysiske murene. Vi må også fjerne de menneskelige barrierene vi setter opp mot fremmede. Hver enkelt av oss må ta et ansvar i stort og smått. Hilse på fremmede på gata, invitere de nye naboene på kaffe, ta med en innvandrer på tur i marka. Arrangere språkkafe. Tilby praksisplasser på jobben. Kort sagt behandle flyktningene som medmennesker. Mye kan og skal gjøres av myndighetene. Det meste må gjøres av oss selv.
Heldigvis er det slik at kunstneren alene ikke kan definere hva som er kunstens budskap. Ramberg kan mene hva han vil. Jeg vil ikke rive denne symbolske muren, men for meg vil den være et budskap om at vi skal rive de andre murene.

Reklamer

09/11/2015 Posted by | kultur, Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , , | Legg igjen en kommentar

Bruk våre veteraner i flyktningearbeidet

I disse dager deltar jeg i den nasjonale veterankonferansen her i Trondheim. 300 deltagere; statsråder, statssekretærer, ordførere, militære, politi, hjelpetjenester… og noen veteraner. Vi får høre mange sterke historier og vi får høre hvordan vi har blitt flinkere de siste årene til å vise veteranene den respekt de fortjener og gi dem den oppfølgingen de trenger før de reiser ut, underveis og ikke minst etter at de har kommet hjem igjen.

Det har ikke alltid vært slik. Mange veteraner har sterke historier å fortelle om hvordan de har vært dårlig behandlet, og lenge nølte den tidligere rødgrønne regjeringen med å ta norske veteraner på alvor. I dag er det heldigvis politisk enighet om å behandle veteranene på en måte de fortjener. Og i Trondheim tok daværende kommunalråd Kristian Dahlberg Hauge initiativet til en årlig seremoni for lokale veteraner fra internasjonale operasjoner.

Men den største respekt viser vi ved å ta i bruk den kompetansen som veteranene besitter, og som få i Norge har kunnskap om og forståelse for. Jeg spurte under konferansen om ikke veteranene har en kompetanse og erfaring som kan brukes i dagens situasjon med mange flere flyktninger som ankommer Norge. Svaret fra mange var at dette var en god ide.

Tilsammen har 100.000 nordmenn på et eller annet tidspunkt erfaring fra internasjonale operasjoner. Mange har opplevd krigen med de traumer det kan gi på nært hold. En av konferanse deltagerne fortalte om hvordan det var å lete opp og åpne massegraver med flere hundre lik eller hvordan det var å bruke to dager på å samle sammen kroppsrester etter en selvmordsaksjon. En annen fortalte om hvordan det var å komme som ung politimann og oppleve granatangrep med frykt for livet.

Mange av våre veteraner kan forstå hvilke opplevelser flyktninger fra krig har fordi de har opplevd det selv. Og de har jobbet under krevende forhold sammen med folk fra andre nasjonaliteter, kulturer og religioner. Midt-Østen, Afghanistan og andre muslimske land er blant de landene som har hatt norsk nærvær. Våre veteraner kjenner disse områdene godt.

Selv er jeg også veteran med bakgrunn fra UNIFIL i Libanon i første og femte kontingent. Jeg var heldig og slapp traumatiske opplevelser, men jeg har truffet norske soldater som senere har mistet livet eller som har opplevd å bli angrepet og bombardert. Og jeg har lært meg å sette meg inn i og forstå kulturforskjeller og hvordan mennesker reagerer på krig og menneskelig tragedie.

Jeg er overbevist i at mange av våre veteraner har en kompetanse som kan komme godt til nytte når vi nå skal ta i mot flere flyktninger enn noen gang før. Vi vet at dagens hjelpeapparat ikke har kapasietet til å ta vare på alle som kommer. Vi trenger flere ansatte i dette apparatet, og ikke minst trenger vi flere frivillige som kan bidra.

Den 29. oktober arrangerer Trondheim kommune en stort anlagt idedugnad på Scandic Hotel Lerkendal (etter forslag fra meg i formannskapet). Hensikten er å få frem gode ideer og nye løsninger fra næringsliv, frivillige organisasjoner, akademia, kirke- og trossamfunn og alle andre interesserte. Jeg har sørget for at veteranene også blir invitert til denne idedugnaden. Og jeg er overbevist at de har mye å bidra med.

14/10/2015 Posted by | Lokal politikk, Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , | Legg igjen en kommentar

5000 asylsøkere pr uke?

TV2-Nyhetene kunne i går fortelle at vi enkelte uker kan tenkes å få 5000 nye asylsøkere til Norge. I forrige uke kom det 1400 nye. Tallene viser at vårens debatt om opptil 10000 kvoteflyktninger i løpet av 2-3 år blir litt meningsløs. Og tallet viser at tidligere Høyre-statsråd Victor Norman var inne på noe når han for en tid siden skrev i Dagens Næringsliv at Norge burde ta i mot 100.000 flyktninger.

Den norske forfatteren Ingvar Ambjørnsen som bor i Tyskland har et reflektert og interessant syn på hvordan vi håndterer denne flyktningekrisen. I et stort intervju i Adresseavisen er han tydelig på at at vi må stille opp for flyktningene, men han advarer også:

«Ambjørnsen har i alle år irritert seg over bezzerwizzere og salongradikalere. Han raljerer litt over «svermerne» som nå oppfatter flyktningkrisen som en slags folkefest.

Utsiktene er ikke bare rosenrøde og i Ambjørnsens mer analyserende hjernehalvdel murrer bekymringene. Hvordan skal de nye flyktningene behandles i forhold til de som er her allerede og ikke har bosted? Hvordan vil de 4,5 millioner fattigtyskerne reagere på en million flyktninger? Hva med uro flyktningene i mellom når noen etniske grupper får bli og andre blir sendt ut? Vil nazi-partiene vokse på uroen? Sånne ting plager Ambjørnsen.

– «Folkefestfolket» tenker ikke på at det er problematisk at så mange er her uten å være registrert. Oversikten er jo helt borte akkurat nå. Det er ingenting med denne krisa som er uproblematisk.»

Nei, dette blir ikke uproblematisk. Det vil sette oss på store prøver, og det vil kreve at vi tenker helt nytt på mange områder slik som Victor Norman beskriver i sin kronikk. Men vi er forpliktet etter internasjonale avtaler til å stille opp for flyktninger. Og enda viktigere. Vi er moralsk forpliktet. Dessuten. Hvis vi gjør dette riktig kan vi få mye igjen for innsatsen.

Adresseavisen skrev nylig om at presset øker på de som jobber med integrering. Hver enkelt ansatt må håndtere flere flyktninger og nye folk må ansettes. Og Hero som driver flyktningemottak har planlagt 20 nye mottak. Og dette er nok bare starten.

Aftenposten skriver i dag at Sverige er proppfullt. Et og et halvt Stockholm må bygges for å gi plass til de som har kommet og vil komme til Sverige.

1400 flyktninger pr uke gir 70.000 pr år. I tillegg kommer kvoteflyktninger og familiegjenforening. Så skal naturligvis en del returneres fordi de blir vurdert å ikke ha beskyttelsesbehov. Det vil likevel ikke overraske om vi vil se 50.000 nye landsmenn som en følge av flyktningekrisen de neste 12 månedene. På 24 måneder tilsvarer det Victor Normans tall på 100.000. Dette tallet utgjør likevel ikke mer enn de innvandringstallene vi har sett de siste årene. En stor arbeidsinnvandring har ført innvandringen opp til ca 50.000 pr år. For Trondheims del tilsvarer det ca 3500 nye innbyggere på to år. De siste årene har folketallet økt med 2500-3000 hvert år.

Men det vil kreve mye av oss. Vi mangler asylmottak, tolker, helsepersonell, boliger, praksisplasser osv osv Derfor må vi tenke nytt. Denne oppgaven kan ikke overlates til offentlige myndigheter. Bedrifter, frivillige organisasjoner, utdanningsinstitusjoner, menigheter og hver enkelt av oss må stille opp. Og vi må tenke nytt. Finne nye løsninger. Løsne opp på den måten vi gjør ting på i dag. Det engasjementet vi ser fra folk i dagens akutte flyktningekatastrofe må vi sørge for å bevare på permanent basis slik at vi alle også bidrar når flyktningene skal bosettes og integrereres.

Dette var bakgrunnen for at jeg i mitt siste formannskapsmøte foreslo at kommunen arrangerer en stor idedugnad hvor alle som er interessert kan delta for å komme med sine gode ideer og løsninger. Forslaget ble enstemmig vedtatt.

Nei, dette blir ikke enkelt. Men vi greier det.

01/10/2015 Posted by | Lokal politikk, Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , , , | 1 kommentar

Nandana Reddy om «Barnearbeiderdagen» 30.april

Bruk fem minutter på å lese dette innlegget som jeg har tillatt meg å låne av av Nandana Reddy om hvordan dagen før 1.mai ble valgt av barnearbeiderne selv til å bli «barnearbeiderdagen»:

Twenty five years ago, April 30th, the day before Labour Day, was chosen by Bhima Sangha, a union of working children, as Child Labour Day – a day to draw attention to themselves and their concerns. This was adopted by many working children’s unions in India. In 1996 the International Movement of Working Children at their first International Meeting in Kundapura decided on December 9th as the International Working Children’s Day to commemorate the Kundapur Declaration jointly drafted by working children from 33 countries. At that meeting, working children and adolescents from three continents demanded of States and International Agencies that they be consulted, their initiatives recognised and their products not boycotted; that their work be respected and made safe; that they have access to appropriate education, professional training and quality health care; that poverty be addressed aggressively and that rural development to stem rural urban migration be made a priority; and most of all, to put a stop to the exploitation of their labour. These issues were enumerated by Working Children in their Kundapura Declaration and are highlighted every Child Labour Day.

Ironically, National and International Agencies working on child labour have declared an ‘Anti Child Labour Day’ highlighting their objective to eradicate child labour through ‘raid and rescue’ operations that have now become standard operating procedure for the whole spectrum of child work from the intolerable to the enabling. Working children ask; “Do they want to eradicate us like pests using pesticide, are we not human beings with rights deserving respect?”

We remember how before the Commonwealth Games in 2010, barricades were erected along the roads to the Games to hide our poor from the world and nearly 400,000 people from slums in Delhi were ‘relocated’. It was said that such indiscriminate evictions without proper resettlement had not been experienced since the Emergency and spending billions of dollars on ‘building national pride’ was a shame when India really required massive investment in social development programs.

Working children have and continue to be subjected to similar approaches for similar reasons. Thirty five years after the Child Labour Act, the ‘raid and rescue’ strategy has only resulted in sweeping the problem under the carpet and hiding working children from view. They are rounded-up like stray dogs and locked away in State Homes till they are 18 and unfit for anything.

Instead of conceding to the working children’s demand for rural development and poverty eradication through the development of agriculture and employment generation, we have perpetuated poverty with the sops we meet out in the form of one rupee rice and BPL Cards.

Instead of providing quality and appropriate education, we promote an education that is tailor made to feed Corporate India churning out mindless young men and women totally cut off from their roots and inept for the hundreds of other occupations this country needs while also robbing these occupations of their dignity.

We always seem to bite the wrong end of the stick. When inclusive development should be our priority we focus on a phoney face lift, but then the nature of State has change from a humanitarian one to a pro Corporate one focused on GDP and the stock market. So instead of ‘Garibhi Hatao’ we go in for ‘Garabhi Chupao’.

When one in three Indians lives below the poverty line and 40% of the hungry live in India, when 46% of India’s children and 55% of women are malnourished, legislation has to be enabling. We know from historical experience that legislation cannot be enforced without a dramatic change in the reality of people’s lives. They have to experience development that is beneficial to them and improves their circumstances. ‘Compulsion’, the current weapon of choice, only brings about a feigned and synthetic sense of success, a device that Gandhi abhorred. So the proposed Child Labour Bill that will extend the ban that now applies to children below 14 years to cover all children below 18, will not change anything.

While the absolute numbers of child labourers are growing, policy makers are reluctant to admit their failure though every labour inspector and child welfare officer in this country knows that the fate of almost every child they have rescued is worse because of their intervention.

The proponents of the total ban persist in their simplistic equations and draconian strategies, the children who are victimised by it are written off as collateral damage.

Manju, a working child once used a metaphor to describe India’s policy on child labour. He said that we were like a pot of boiling rice and our policies for child labour just kept scooping the froth from the top. What we needed to do, he said was “to remove the fire beneath”.

We are experiencing an artificial calm, a fearful silence that conceals all our ills. It is a dam ready to burst and when it does the pot will boil over.

NANDANA REDDY
Social and political activist; Initiator of the question that resulted in the Gurupadaswamy Committee Report 1979; Author of the Child Labour [Employment, Regulation, Training and Development] Bill 1985; and Founder of The Concerned for Working Children nominated for the Nobel Peace Prize in 2012, 2013 and 2014.

30/04/2015 Posted by | barnearbeid mm, India, Utenrikspolitikk | , , , | Legg igjen en kommentar

8.mars: Gi sykler til jentene i den tredje verden!

Det enkle er ofte det beste, sier en herværende dagligvarekjede. Det samme skjønte jeg under mitt første besøk hos barnerettsorganisasjonen Concerned for Working Children (CWC) og deres internatskole Namma Bhoomi i 2009. Elevene på skolen fikk tilgang på sykler. Men hvorfor var det så viktig?

I India og mange land i den tredje verden er det slik at sykler blir forbeholdt guttene. Jenter skal holde seg til familiens hjem og ikke bevege seg for mye rundt. Dermed er det heller ikke vanlig at de får sykler. I CWC vil man ikke skille mellom gutter og jenter, eller for den saks skyld mellom forskjellige kaster. Demokratiopplæring er et viktig element i deres skoletilbud. Fordi det er viktig for elevene å være kjente med sine rettigheter. Og fordi demokrati, og likestilling, bidrar til utvikling.

I Norge tar vi det som en selvfølge at både gutter og jenter skal ha den friheten som tilgangen på en sykkel representerer. Slik er det ikke i India. Men når jentene får tilgang til sykkel i Namma Bhoomi lærer både gutter og jenter seg at det er den naturligste ting i verden. Når de går ut fra skolen og reiser tilbake til sin landsby tar de med seg denne holdningen. De skaffer seg en sykkel og den mobiliteten og friheten til å bevege seg utenfor hjemmet det representerer. Etterhvert ser andre jenter at det er naturlig også for dem å benytte sykler. Og andre skoler starter med den saamme praksisen. Holdningene sprer seg og likestilling innføres sykkel for sykkel.

I Norge har vi alle plikt til 10 års skolegang, rett til ytterligere tre år på videregående skole og dessuten en god studiefinansiering for ytterligere studier. Slik er det ikke i India. Svært mange dropper ut av skolen av forkjellige grunner. Jeg har møtt ei jente på 10 år som sluttet på skolen fordi hun ville psse sine yngre søsken slik at foreldrene kunne jobbe og familien overleve. Hun følte at hun ikke hadde noe valg. jeg har møtt Nandinni på 12 år som fikk beskjed av læreren at klærne hennes var for stygge så hun ble sendt hjem fra skolen. Utdanning for alle, ikke minst for jentene, er helt avgjørende for den utviklingen vi trenger for å uttrydde fattigdommen. Og for å styrke demokratiet.

Vår regjering og vår statsminister har et globalt lederskap i arbeidet for utdanning for alle som sin viktigte satsing innen bistandspolitikken. Under den forrige regjeringen stoppet veksten i bevilgningene til dette formålet helt opp. Dagens regjering vil doble bevilgningene. Det er intet annet tiltak fra vår regjering som gjør meg så stolt over å være folkevalgt for Høyre som nettopp denne satsingen.Ingenting er viktigere.

Derfor vil jeg for første gang i mitt liv gå i årets 8.mars-tog. Jeg er slett ikke enig i alle parolene i toget i Trondheim. Men en parole er så god at jeg velger å gå likevel: «Verden vinner med utdanning til alle kvinner.» Jeg håper at riktig mange andre velger å gå under denne parolen.

Vinteren 2016 har jeg bestemt meg for å vandre fra Kundapur til Bangalore i India, en strekning på ca 400 kilometer. En av grunnene til at jeg vandrer denne strekningen er at jeg ønsker å samle penger til organisasjonen CWC, til deres mønsterskole og til deres arbeid som ikke minst hjelper kvinner og jenter til et bedre liv. Til likestilling. Du som leser dette kan støtte arbeidet ved å gi 50 øre pr kilometer jeg vandrer eller 200 kroner. Lik denne Facebooksiden og send meg en melding hvis du vil bidra.

05/03/2015 Posted by | barnearbeid mm, India, Kundapur - Bangalore 2016, Lokal politikk, Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , | Legg igjen en kommentar

Et grenseløst vinter-OL

Søndag 28.februar 2021, på ski-VM’s siste dag, offentliggjør Trondheims ordfører Yngve Brox og fylkesordfører Torhild Aarbergsbotten i Stor-Trøndelag nyheten om at Trondheim og Trøndelag i samarbeid med Jämtland, Åre og Østersund vil søke om vinter-OL i 2030.

Tanken på at Norge igjen skal søke om å få arrangere vinter-OL er nok ikke åpenbar etter den OL-debatten vi har vært gjennom. Prosessen bak valg av norsk arrangementsby og håndteringen av søknadsprosessen har ikke vært god. Nordmenn vil ikke ha et OL med de kostnader vi har blitt forespeilet og med dagens IOC-regime.

Den viktigste forutsetningen for å få aksept for en OL-søknad er dramatiske forandringer i IOC. Den andre forutsetningen er sterkt reduserte kostnader. Men uansett må vi innse at det vil koste å arrangere et gigantarrangement med deltagelse fra hele verden. Den enkleste måten å redusere våre kostnader vil derfor være å dele på dem med våre naboer.

Trøndelag er Norges og verdens fremste vintersportregion. Jämtland er Sveriges fremste. Og vi er naboer. Hvor ellers i verden ligger forholdene like godt til rette for at et grenseløst OL kan arrangeres for første gang?

02/10/2014 Posted by | kultur, Lokal politikk, Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , , , , | 1 kommentar

«Can’t wait for tomorrow’s leaders! «

SAMSUNG CAMERA PICTURES

SAMSUNG CAMERA PICTURES

SAMSUNG CAMERA PICTURESSAMSUNG CAMERA PICTURESSAMSUNG CAMERA PICTURESSAMSUNG CAMERA PICTURESSAMSUNG CAMERA PICTURES

Byron (14) og Tatiana (11) hadde aldri sett havet før. De fikk også se en oppvaskmaskin for første gang. De to ungdommene fra Nicaragua er ikke rike på penger. Men når de med den største selvfølge strenet opp til talerstolen i bystyresalen i Trondheim og holdt innlegg for ordfører Rita Ottervik, leder for Stortingets familie- og kulturkomite Svein Harberg og andre øvrighetspersoner viste de at de likevel var ressurssterke.

Annapoorna (15) fra Kundapur har en gang besøkt sin delstatshovedstad Bangalore i India. Forøvrig har hun ikke vært langt fra hjemplassen før hun for første gang var ombord i et fly og reiste til Trondheim sammen med Venkatesh (18). Også disse to ungdommene bidro med sine kunnskaper og erfaringer under fem arrangeenter med «barns rett til å bli hørt» som tema. De snakket med øvrighetspersoner i bystyresalen og på Vestfrontmøtet foran Nidarosdomen med stor trygghet.

Atle (16) og Pia (16) var to av medlemmene av Ungdommens bystyre og Ungdommens fylkesutvalg som deltok. ALLE engasjerte seg i krevende samtaler med reflekterte bidrag. Alt på engelsk. Mens Atle ledet det to timer lange møtt i bystyresalen på engelsk på en måte som imponerte alle tilstedeværende var det Pia som snakket på Vestfrontplassen. Og ikke bare snakket hun. Hun fremførte også en selvskrevet sang om barns rettigheter.

Den uka som har gått har gitt meg noen av mitt livs største opplevelser. Disse arrangementene under Olavsfestdagene har vært som «a dream coming through» for meg etter at jeg første gang fikk gjennomslag i bystyret for tre år siden for ideen om å organisere en slik «konferanse». Det hele holdt på å gå i vasken fordi Trondheim kommune aldri fikk svar fra Barne- og likestillingsdepartementet om å stå ansvarlig for en slik konferanse, før de etter et og et halvt år svarte at de var feil adressat for en slik søknad! Det var da jeg tok kontakt med Olavstdagene og deres nyansatte direktør Petter Myhr. Der var resposen positiv fra første stund. Olavsfestdagene valgte å bruke både tid og ressurser på å få dette til og som prosjektleder har jeg opplevd en positiv velvilje og profesjonell gjennomføringsevne i Olavsfestdagenes organisasjon som har berørt meg sterkt.

Ungdommens bystyre i Trondheim er kanskje landets fremste ungdomsråd, men en svakhet har både Ungdommens bystyre i Trondheim og sannsynligvis de fleste tilsvarende organ i Norge og den vestlige verden forøvrig. De består nesten bare av ressurssterke ungdommer. I land som India er det motsatt. Der er det de mest marginaliserte som engasjerer seg. Dette var bakgrunnen for at vi ønsket å starte denne uken med en workshop for ungdommer om vanligvis ikke blir hørt. Under ledelse av Berit og Moa fra NTNU ble et tyvetalls innvandrerungdommer som er i Norge uten foreldre samlet. Men også fire av medlemmene av ungdommens bystyre fikk anledning til å delta. Det la mange føringer for resten av uka og Ungdommens bystyre ønsker nå å endre måten de arbeider på. For eksemel ved at Enhet for Voksenopplæring (hvor innvandrerne får sin første utdanning i Norge etter at de er blitt bosatt i Trondheim) også blir representert i Ungdommens bystyre. De ønsker også to «friplasser» som kan benyttes av andre som ikke få tilgang til UB gjennom sin skole. Det gjelder for eksempel ungdommer om dropper ut av den videregående skolen.

En annen sak som innvandrerungdommene var opptatt av var en raskere integrering. De må alt for lenge gå på sin egen skole adskilt fra vanlige norske ungdommer i den ordinære norske skolen. Som en av dem sa: «Det er ikke lett å lære norsk når dine venner snakker arabisk». Deltagerne fra India var imponerte over at medlemmene i Ungdommens bystyre engasjerte seg så sterkt på vegne av de som har det vanskeligst. Og skal vi tro signalene fra ordfører Rita Ottervik, kommunalråd Merethe Baustad Ranum og leder i oppvekstkomiteen Marte Løvik er det stor sjanse for at de endringene som UB ønsker blir gjennomført.

Vi har lett for å tro at det er vi i det rike vesten som kan lære bort til mennesker i den fattige del av verden. Dette ønsket vi å snu på denne gangen. Derfor inviterte vi organisasjonen Concerned for Working Children (CWC) i India under ledelse av Kavita Ratna til å lede to workshoper om «children and governance» og «children and information management». Det ble to tøffe dager for medlemmene av Ungdommens Bystyre som virkelig ble utfordret på sine meninger. Men det ble to dager som jeg er sikker på kommer til å skape resulater både lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Barns rett til å bli hørt handler naturligvis om å skape muligheter or barn og unge til å hevde sine meninger, men det hjelper lite hvis ingen voksne beslutningstagere er tilstede og lytter. Derfor var det viktig at både bystyre, fylkesting, storting og regjering var tilstede. I tillegg til de tidligere nevnte deltok leder for kultur- idrett- og miljøkomiteen i Fylkestinget, Kirsti Leirtrø, domprost Ragnhild Jepsen og statssekretær for Erna Solberg, Laila Bokhari under et etter flere arrangementer. Og jeg er helt sikker på at de unge gjorde inntrykk på dem alle. Jeg synes det er grunn til å sitere Laila Bokharis statusoppdatering på Facebook:

«After a trying few days for our country, getting into Trondheim and meeting those who matter the most: the next generation! This gives me hope, warms my heart. If something is worth fighting for – and with – it is them. With children like these, the future is here! Kids from among others India, Nicaragua, Norway on «The right to be heard» @Vestfrontmøtet Olavfestdagene . Can’t wait for tomorrow’s leaders! — på OLAVSFESTDAGENE.»

Er det da bare positive ting å si?

Nesten. Uken ble avsluttet med pizzaselskap på fredag før de utenlandske gjestene tok tidlig farvel ettersom de hadde et tidlig fly neste morgen. Tårene rant hos mange og de fleste hadde klump i halsen. Disse dagene har påvirket oss for livet på en måte som jeg tror vil skape positive endringer. For min egen del har jeg allerede begynt å planlegge mitt første besøk til Nicaragua. Og hvert eneste år besøker jeg India for å lære.

Men hvor var media? For en måned siden ble det arrangert et lokalt arrangement med ungdomsdemokrati som tema. Adresseavisen stilte opp og laget en sak som fokuserte på Jonas Gahr Støre som var gjest. Ungdommene ble nesten glemt. Denne gang var Adressas «Snakk Ut» på plass og lagde en flott sak sist torsdag. Byavisa hadde dessuten en forhåndsomtale på sine nettsider. Forøvrig var både Adressas, NRK’s og andre avisers nyhetsjournalister fraværende. Dette var ikke viktig nok for dem. Heller ikke «røde bånd»-seremonien på Torvet hvor ungdommene skapte en flott visuell ramme egnet for TV- og avisbilder ved å knytte fem røde bånd rundt et tre som symbol for fem krav til forbedringer av barns situasjon lokalt, nasjonalt og internasjonalt, ble verdiget oppmerksomhet. Når de kravene er oppfylt blir de røde båndene erstattet med hvite bånd. Svein Harberg, som leder Stortingets fmilie- og kulturkomite tok imidlertd imot kravene på vegne av verdens voksne beslutningstagere og var klar på at vi snarest mulig burde se et tre med kun hvite bånd.

03/08/2014 Posted by | barnearbeid mm, India, kultur, Lokal politikk, Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

10 politiske seire

Det å sitte i opposisjon kan innimellom være frustrerende. Men er det slik at opposisjonstilværelse er synonymt med ingen innflytelse? Nedenfor beskriver jeg ti politiske saker med smått og stort som jeg har fått gjennomslag for de siste årene. Listen er ikke fullstendig og den er ikke prioritert.

1. Mini-FN for barn og unge i Trondheim

I august 2011 fikk jeg nærmest enstemmig støtte i bystyret for at Trondheim kommune skulle påta seg å arrangere en internasjonal konferanse hvor barn og unge skulle spille hovedrollene som en del av grunnlovsjubileet. Et slags mini-FN for barn og unge. Kommunen henvendte seg til Barne- og familiedepartementet for å få støtte til dette, men til tross for gjentagne purringer gikk det et og et halvt år før departementet kunne fortelle at de var feil adressat! Da var det gått såpass lang tid at arrangementet i realiteten ikke lot seg gjennomføre. Sist høst tok jeg imidlertid kontakt med Olavsfestdagenes nye direktør Petter Fiskum Myhr som tente på ideen med det resultat at barns rett til å bli hørt blir et viktig tema i form av fem forskjellige arrangementer under Olavsfestdagene i sommer med deltagelse fra blant annet India, Mali, Nigeria, Nicaragua og Norge. På lengre sikt håper jeg dette arrangementet kan utvikle seg til ”Barnas FN”.

2. Nidelvplan og elvepromenade helt opp til Nedre Leirfoss

Bystyrets flertall støttet i februar 2012 dette forslaget fra Høyre, Venstre og Pensjonistpartiet som først ble lansert av meg:
”Bystyret ønsker en helhetlig plan for strekningen opp til Nedre Leirfoss. Hensikten er å øke tilgjengeligheten til Nidelva for byens befolkning. En sammenhengende elvepromenade må være et bærende element i en slik elveplan. Målet er at promenaden i størst mulig grad skal følge elveløpet.”
Dette er et arbeid som vil ta mange år, men som når det blir realisert blir et fantastisk tilbud for byens befolkning.

3. Traineeprogram for potensielle ledere blant innvandrere

Bare en av ca 300 ledere i Trondheim kommune har innvandrerbakgrunn. I bystyrets møte i mars 2014 fikk jeg støtte for dette forslaget som jeg håper kan bidra til at flere innvandrere kvalifiserer seg for lederstillinger:
”Rådmannen bes legge frem en sak om et traineeprogram som kan kvalifisere innvandrere til lederstillinger i Trondheim kommune.”

4. Service i Trondheim kommune

I februar 2010 tok jeg opp spørsmålet om kvaliteten på kommunal service i Trondheim i form av en interpellasjon i bystyret. Jeg ønsket meg blant annet en ordning med smilefjes på kommunale kontorer inspirert av ordningen på restaurantene samt målinger av svartid og andre måter servicekvaliteten kunne måles på. Selv om jeg ikke fikk støtte for forslaget om smilefjes har kommunen etter dette jobbet systematisk for raskere og bedre svar på henvendelser. Målinger som forbrukerrådet har foretatt har vist at Trondheim kommune har blitt langt bedre på service siden den gang.

5. Sosialt entreprenørskap

I februar 2012 fikk jeg støtte i bystyret for et forslag om at rådmannen skulle lage en plan for satsing på sosialt entreprenørskap i Trondheim. Sosiale entreprenører er grundere som løser samfunnsmessige behov med forretningsmessige metoder. Et eksempel er NOEN som gir et tilbud til demente og deres pårørende. Rådmannens forslag til plan var imidlertid heller tafatt og jeg utarbeidet derfor et eget forslag som Tone Stav sørget for at ble vedtatt i formannskapet. Vedtaket var såpass offensivt at FERD Sosiale Entreprenører og eier Johan Andresen på twitter beskrev Trondheim kommune som en foregangskommune i Norge på området!

6. Skjenking på Bakklandet

På Bakklandet ble et nyoppusset restaurantlokale stående tomt fordi bystyret hadde vedtatt et tak på antall bevillinger på Bakklandet. Den forrige restauranten var gått konkurs og før den nye restauranten kunne åpne hadde noen andre ”snappet” skjenkebevillingen. Jeg tenkte at vi her må finne en smidig løsning. Det er forståelig at mange er skeptisk til ubegrenset skjenking til langt på natt i dette boligområdet, men den nye restauranten satset på kortreist mat med drikke til. Ergo utarbeidet jeg et sammen med Tone stav et forslag om å oppheve taket for spisesteder med tidlig stenging og Tone Stav fremmet dette i formannskapet. Etter en ekstra runde innom rådmannen ble dette vedtatt og restauranten har fått skjenkebevilling. Når det gjelder skjenkepolitikken er det likevel en lang vei å gå for å få regler som stimulerer til nyskaping og spennende serveringstilbud.

7. Kulturkort

I september 2013 fikk jeg støtte i bystyret for at rådmannen skulle utrede en ordning med et kulturkort for alle. Ideen er den samme som for månedskortet/periodekortet på bussen. Det er mye ledig kapasitet på museer og andre kulturinstitusjoner. Ved å betale en fast sum pr år eller måned kan innehaverne av kulturkortet besøke så mange museer an vil og i tillegg få rabattert inngang på konserter, teater osv. Saken er ennå ikke ferdig utredet, men målet er at dette kan bli en prøveordning i Trondheim som etter hvert utvides til hele landet.

8. Ytringsfrihet og VM på ski

Arrogansen til IOC og den manglende ytringsfriheten sporet meg til å foreslå at Trondheim som fremtidig arrangør av VM på ski skulle gå foran som et forbilde både for andre ski-VM, men ikke minst også fremtidige OL, når det gjelder ytringsfrihet og refleksjon over etiske spørsmål både for deltagere, tilskuere og andre. Bystyret støttet forslaget enstemmig.

9. Navn på veier og broer

Navn på veier, broer osv opptar folk. Jeg er opptatt av at folk som kjenner lokal geografi og historie og som berøres av vedtakene skal få mer å si når navn fastsettes. Dessuten vil jeg ha mer spenstige navn. Derfor er jeg glad for at mitt forslag om Sjøgangen (basert på innkomne forslag i en navnekonkurranse) fikk gjennomslag først i Kultur- Idretts- og Friluftslivkomiteen og deretter i formannskapet. I Bratsberg var beboerne misfornøyde med at veien de bodde i fikk navnet Leirgjerdvegen og etter initiativ fra meg i KIF-komiteen ble navnet endret til Leirvegen. Nå er det samme situasjonen for beboerne på Østmarkneset som ønsket at veien de bor i skulle bli en forlengelse av Østmarkveien, men kommunen bestemte at veistumpen i stedet skulle bli en forlengelse av Harry Borthens vei. Mye tyder likevel på at vi vil finne en løsning til slutt som beboerne kan være fornøyde med.

10. Kulturbudsjettet

Normalt har vi som tilhører opposisjonen ingen innflytelse på budsjettvedtakene, men denne gang bestemte jeg og Erling Moe (V) oss for å gå ut med vårt alternative kulturbudsjett i god tid slik at vi kunne presse de rødgrønne til en langt sterkere satsing. De rødgrønne partiene vil nok si at de ville satset noen millioner ekstra på kultur uansett, men jeg tror nå likevel vi ga dem et push. Det er i hvert fall lenge siden kulturen har fått et slikt løft som i år i Trondheim.

20/05/2014 Posted by | barnearbeid mm, India, kultur, Lokal politikk, skjenkepolitikk, Utenrikspolitikk | | 1 kommentar

Global utdanning for alle

Sammen med rektor Eva Elisabeth Belboe ved Stavset skole i Trondheim har jeg skrevet denne kronikken som har kommet på trykk i Adresseavisen i dag:

Norge skal ta et globalt lederskap i arbeidet med utdanning for alle. Regjeringen har store og flotte ambisjoner, men dette krever ikke bare mer penger. Det krever en bedre og mer relevant skole i den tredje verden. Hvordan kan vi oppnå det?

12 år gamle Nandini har hjertefeil. Faren hennes er alkoholiker og voldelig. Mora hennes jobber som bygningsarbeider slik at familien kan overleve der de bor sammen med 43 andre familier i en teltleir i utanten av Bangalore i India. I Trondheim ville Nandini vært for ung til å bli medlem av ungdommens bystyre. I Bangalore er Nandini den ubestridte lederen for de unge i denne teltleiren og gjennom systematisk arbeid sørger barna for bedre forhold i leiren også for de voksne. Men Nandini ble sendt hjem fra skolen av læreren fordi klærne hennes ikke var fine nok.

Mitt i de mørkeste bakgatene i Calcuttas red light district finner vi et lite lokale hvor en gruppe barn av prostituerte hadde en trygg møteplass. Organisasjonen Hamari Muskan sørget for at barna fikk gå på en skole utenfor sitt eget nabolag. Slik oppdaget barna at det fantes en alternativ verden hvor prostitusjon ikke gikk i arv.

Den første historien illustrerer hvorfor det er så lett å droppe ut av skolen i mange utviklingsland og hvor viktig skolen kan være. På samme måte som et for stort fokus på teori bidrar til at elever dropper ut av videregående skole i Norge, bidrar en skole som ikke er relevant for elevenes hverdag til at barn velger arbeid fremfor skole i utviklingsland. Den andre historien viser hvor lite som skal til for å utgjøre en forskjell.
Mens utviklingen var positiv frem til 2004 har utviklingen stoppet opp og til dels gått tilbake de senere årene. I Afrika sør for Sahara øker nå andelen barn som ikke går på skole. I India er det mange barn som dropper ut av skolen og ender opp som barnearbeidere fordi skolen er for teoretisk og ikke tilpasset deres behov.
Utdanning for jenter har spesielt mange positive ringvirkninger som å utsette tidspunktet for første fødsel, redusere mødre- og barnedødelighet og å bidra til bedre helse for moren og bedre utdanning for barna hennes. Kvinner som får utdanning blir satt i stand til å ta vare på en hel familie.

Mange steder er det naturligvis mangel på et undervisningstilbud som er årsaken til at mange barn i utviklingsland ikke går på skole, men ofte er det skolens innhold som er årsaken til at elever dropper ut. I tilegg til de teoretiske fagene må skolen forberede barna på livet i arbeid. Evnen til kritisk tenkning, overføring av kunnskap, kreativitet, kommunikasjon, estetikk, arbeidsmoral og etikk, samarbeidsevner, entreprenørskap og sosialt ansvar er noe av det som må læres og utvikles gjennom skolegangen. Når skoler i utviklingsland ikke adresserer disse behovene fører det ofte til frustrasjon, skuffelse og opprør blant de unge.

”Målet for utviklingspolitikken er å bidra til økt demokratisering, realisering av menneskerettighetene og til at mennesker kan arbeide seg varig ut av fattigdom.”

Dette fremgår av regjeringsplattformen. Økt demokratisering og realisering av menneskerettighetene forutsetter at dette er tema som får en bred plass i skolen. Det er i ungdomsårene at man former sine holdninger til blant annet demokrati, ytringsfrihet, likestilling og likeverd.

Selv om det er mye skoleforskning tilgjengelig fra hele verden skjer erfaringsutvekslingen først og fremst nasjonalt. Våre erfaringer tilsier at vi i Norge har mye å lære bort, men vi har også mye å lære fra andre land, også i den tredje verden. Skal vi lære fra hverandre forutsetter det at både lærere, skoleledere og politikere reiser ut for å møte og utveksle erfaringer med de beste, og vi må organisere erfaringsutveksling via nettet og på internasjonale møteplasser.

På Stavset skole har vi etablert et samarbeide med den indiske eksempelskolen Namma Nalanda Vidiyapeeta. Namma Nalanda drives av den Nobelnominerte barnerettsorganisasjonen Concerned for Working Children (CWC) og har som ambisjon å bli en indisk skole hvor skolefolk kan komme både for å bidra med sin kunnskap og å ta med seg det de lærer tilbake til den skolen de kommer fra. Stavset skole bidrar gjennom inntektsskapende arrangementer til å finansiere oppbyggingen av Namma Nalanda. Viktigere er det at lærere fra Stavset har besøkt skolen i Sør-India og i mai kommer lærere fra India på gjenbesøk. I tillegg ønsker vi å kommunisere med våre indiske venner via it-plattformen It’s learning.

Vi er kjent med at regjeringen snart skal legge frem en stortingsmelding om global utdanning. Vi utfordrer utenriksminister Børge Brende til ikke bare satse på økte bevilgninger til utdanning for alle, men også ta initiativ til et internasjonalt nettverk av ”eksempelskoler”. Hensikten med et slikt nettverk må være at skoler, lærere og elever over hele verden kan lære av de gode eksemplene slik at skolen kan bidra til økt demokratisering, realisering av menneskerettighetene og til at mennesker kan arbeide seg varig ut av fattigdom.

20/05/2014 Posted by | barnearbeid mm, India, Lokal politikk, Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , , , , | Legg igjen en kommentar

Glem Kina – sats på India

Skal vi gå på akkord med våre holdninger til menneskerettighetene for å blidgjøre Kina? Eller er tiden inne for å bruke energien på å bygge opp alternative relasjoner? Jeg mener tiden er inne for å satse langt sterkere på Norges forhold til India.

Siden den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo fikk fredsprisen i 2010 har Norges forhold til Kina vært anstrengt. – Vi må være klar over at det ikke finnes noen enkle løsninger i denne saken. Normalisering av forholdet kan fortsatt ta tid, sa Børge Brende i sin utenrikspolitiske redegjørelse mandag 24.mars.

Børge Brende har rett i at det er både i Norges og Kinas interesse å bedre forholdet mellom de to landene, men spørsmålet er hvor store ressurser vi skal bruke på å kjempe denne kampen hvis det finnes alternative markedere slik som India.

FN sier at India vil passere Kinas folketall innen 2028 når begge landene vil ha 1,45 milliatd innbyggere. Andre spår at det vil skje langt raskere og at Kinas folketall vil reduseres på grunn av ettbarnspolitikken.

Økonomisk sett vil imidlertid Kina være langt viktigere enn India i lang tid fremover. Mens Kinas økonomi vokste med 7,8 % til 8280 mrd. USD i 2012 vokste Indias økonomi med 6,2 % til 1873 mrd. USD det samme året. Kinas økonomi er altså 4-5 ganger så stor som den indiske og vokser raskere.

Men vil dette nødvendigvis fortsette slik? på lang sikt er jeg overbevist om at et etter forholdene åpent og demokratisk land som India vil utvikle seg sterkere enn et lukket og udemokratisk land som Kina. Norsk næringsliv vil uansett ha ubegrensede muligheter i et stort og mangfoldig land som India. Men også i India vil Norge møte vanskeligheter. India er gjennomkorrupt. Det har ikke minst Telenor fått erfare og norsk næringsliv som vil satse på dette landet må ikke gå på akkord med sine etiske stadarder enten det dreier seg om korrupsjon, barnearbeid eller miljø.

Jeg har selv vært på besøk hos den indiske IT-kjempen Infosys og sett hvordan deres store hovedcampus i Bangalore overgår alt jeg har opplevd noe sted i verden. Samtidig vet vi at India har vært på månen og planlegger å nå Mars. India representerer det fremste av teknologi samtidig som intet land har flere fattige, flere som ikke går på skole og flere barnearbeidere. Her har norske bedrifter muligheter for å bidra til å utvikle landet og samtidig oppnå store og voksende inntekter.

Også norske universiteter, høgskoler og forskningsinstitusjoner har store muligheter i India. Et forskningssamarbeid med et ufritt Kina må gå på akkord med de fleste forskningsetiske prinsipper, mens et samarbeid med India kan innebære samarbeid med de beste forskerne og de beste institusjonene uten å gå på akkord med ens egne prinsipper.

Under hvert eneste besøk jeg har gjort i India har jeg lært noe nytt. At et land er fattig betyr ikke at det ikke tenkes nye og spennende tanker der. Vi har noe å lære bort til India, men vi har minst like mye å lære fra inderne.

Vi skal ikke glemme Kina, men nå er tiden inne til å snu vårt blikk mot India.

25/03/2014 Posted by | barnearbeid mm, India, Utenrikspolitikk | , , , , , , , | Legg igjen en kommentar