Kjetils Blå Bølger

Make waves – Don’t float through life!

Valg 2015 – 10 saker jeg brenner for

Valgkampen dreier seg om skole og eldre. Og det er naturligvis de største sakene.

Men mitt engasjement er større for saker som mange glemmer eller ikke tenker så mye på. Her er noen av dem:

FIRE – Foreningen Ett skritt videre er en ideell organisasjon som gir et sosialt og sportslig tilbud til folk som ønsker et trygt, rusfritt miljø. Jeg har personlig hørt historiene til mange av medlemmene. Og jeg blir sterkt berørt hver gang. Ildsjelene i FIRE gjør rett og slett en fantastisk innsats. Men Trondheim kommune synes ikke de fortjener mer enn 25000 kroner i støtte, selv om de sparer kommunen for millioner av kroner. Og FIRE er ikke de eneste som forandrer folks liv uten å få nødvendig oppbacking av Trondheim kommune. Vi må snu måten kommunen tenker på.
Sosialt entreprenørskap dreier seg om folk som tar i bruk forretningsmessige metoder for å løse samfunnsmessige utfordringer. De er flinke til å tenke nytt og løser derfor ofte samfunnets utfordringer både bedre og rimeligere enn det kommune og stat er i stand til på egen hånd. Et eksempel på det er den sosiale entreprenøren NOEN som ansetter folk som har falt utenfor arbeidslivet til personlig tilpasset aktivitet for demente og slik bidrar til et mer meningsfylt liv samtidig som behovet for sykehjemsplass utsettes ett til to år. Men det kommunale systemet er ikke tilpasset utradisjonelle løsninger. Dette vil jeg gjøre noe med.
• Kultur kan trekke turister, bidra til integrering, skape gode lokalmiljø og mye annet. Men det viktigste er å skape god kunst. Jeg kan like eller mislike kulturuttrykk, men det er kvaliteten og ikke hva vi politikere liker som bør ligge til grunn for hva vi støtter. Kulturen vokser best nedenfra. Vi kan ikke planlegge og vedta oss frem til god kunst uten at det har rot i initiativ fra kulturens egne folk. Enten kulturen finansieres av det offentlige eller av private kilder skal finansieringskildene ikke styre de kunstnerlige valgene. Derfor er mangfold viktig. Og derfor er regjeringens frihetsreform viktig.
• Jeg elsker Olavsfestdagene. Etter å ha vært involvert i Olavsfestdagene og miljøet blant ansatte og frivillige som prosjektleder for ”Barns rett til å bli hørt” i 2014 ser jeg hvor viktig denne årlige festivalen er for byen og distriktet. Ikke minst viktig er Olavsfestdagene som arena for dialog og samtale. Derfor er det viktig at festivalen får beholde sine offentlige bevilgninger selv om det ikke behøver å være i form av knutepunktstatusen, som på mange måter er en kunstig konstruksjon.
• Trondheim kommune er dårlig på lokaler til kulturen. Olavshallen holder ikke lenger tritt med dagens behov, vi taper i konkurransen om gode konsertlokaler, Trondheim Kunstmuseum og Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum er nedslitte, har dårlige magasiner, mangler fungerende heis og feiler mye mer. Sammen med en kirkekunstsamling som ikke vises frem trenger vi et nytt felles museumsbygg (ikke en felles institusjon) som kan huse de tre samlingene og deres utstillinger. Det kan gjerne skje som en utvidelse av Trondheim Kunstmuseum hvor inngangspartiet flyttes mot Vestfrontplassen. I tillegg mangler vi fortsatt litteraturhus og flere bydeler, slik som Tiller, mangler kulturlokaler. Dette vil koste store penger og vil ta tid å få på plass. Derfor må vi begynne nå.
• Siden jeg besøkte India første gang i 2009 har jeg vært engasjert i kampen mot barnearbeid og som en avledning av det: Barns rett til å bli hørt. Og det beste av alt barn og unge har ofte friske perspektiver og gode løsninger på våre utfordringer. Ungdommens bystyre er en flott gjeng med engasjerte ungdommer som det er verdt å lytte til.
• Jeg har en grunnleggende tro på at mangfold ikke bare er bra, men en grunnleggende forutsetning for at Trondheim skal vokse og utvikle seg til en bedre og mer interessant by å bo, arbeide og leve i. Byen huser nå godt over 20.000 innvandrere fra ca 170 forskjellige nasjoner. Bybildet forandrer seg dag for dag. Disse endringene skjer ikke uten problemer og konflikter, men de kan vi håndtere. Det viktigste er at vi slutter å se på innvandrere som klienter, men som mennesker vi trenger og som kan bidra i denne byen. Å flytte til et nytt land med en helt annen kultur er vanskelig, hver enkelt av oss må stille opp for å gjøre denne reisen enklere. Samtidig skal vi stille krav til de som kommer hit. Det fortjener de.
• Den historiske trehusbyen med bryggene og bakgårdene er Trondheims sjel og det som skiller Trondheim fra andre byer i Midt-Norge. Jeg har tro på at det er både lønnsomt og riktig å ta vare på denne bebyggelsen og det gjør vi best ved å ta den i bruk til næringsaktivitet, boliger og offentlige kontorer. Det er mye bedre å flytte en rekke offentlige kontorer inn i bryggene slik at eierne får bærekraftig økonomi enn å bygge en gigantblokk for kommunale kontorer på Leuthenhaven. Langs bryggerekka i Kjøpmannsgata må vi legge til rette for utservering og folkeliv. Og kanskje er det noen brygger som kan brukes til lesesaler for NTNU?
Navn på byens gater og veier er tilsynelatende en liten sak, men en sak som opptar mange. Jeg har engasjert meg mye i navnesaker, ikke fordi jeg er så opptatt av å bestemme hvilke navn vi skal bruke og hvilken skrivemåte som er riktig, men fordi jeg er opptatt av at vi skal lytte til de som er oppvokst og bor i området og som kjenner historien. Veinavn er knyttet til identitet og er derfor viktig for mange.
• Etter å ha vandret alle byens gater har jeg lært at man både tenker og samtaler så mye bedre når man er ute og går. Og som politiker er det mest spennende du kan gjøre å lytte til andre. Skulle jeg bli gjenvalgt til bystyret vil jeg derfor lage en fast rutine hvor jeg inviterer alle som ønsker det til en vandring i Midtbyen den første onsdag hver måned kl 1800 med start på Rådhuset. Da kan vi snakke om hva som helst.

Ta også gjerne en titt på denne oversikten over noen av mine politiske seire i tiden som har gått.

Reklamer

11/09/2015 Posted by | barnearbeid mm, India, kultur, Lokal politikk | , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Når ordføreren feilinformerer bystyret

Ordfører Rita Ottervik tar ikke ofte ordet i bystyret. Det er kun når en sak er spesielt viktig for henne hun forlater sin posisjon som ordstyrer og tar ordet i debatten. I det siste bystyret benyttet hun denne muligheten til å feilinformere bystyret, og endret på denne måten utfallet av en sak.

Saken kan ved første øyekast virke uvesentlig, men er prinsipielt meget viktig. Dette er saken:

Trondheim kommune har fem råd som representerer forskjellige grupper. Ungdommens Bystyre, Seniorrådet, Studentrådet, Kommunalt råd for mennesker med nedsatt funksjonsevne (KFU) og Mangfoldsrådet. Rådene uttaler seg om alle saker som berører dem og kan også ta egne initiativ for å få viktige saker på dagsorden. Med unntak av Ungdommens bystyre består rådene av noen politikere men et flertall representanter fra den målgruppen de skal representere.

De fleste rådene bestemmer selv hvem som skal lede rådet. Det er da også helt naturlig. Ungdommens bystyre ville nok blitt ganske sinte hvis de fikk beskjed om at det var en politiker fra bystyret som skal lede møtene deres og uttale seg på vegne av dem. Det samme gjelder naturligvis også studenter og seniorer.

Men når Mangfoldsrådet som representerer byens innvandrere ble etablert i 2008 vedtok bystyret at det er bystyret som skal bestemme hvem som skulle bli leder og nestleder i rådet. I de to første valgperiodene har bystyret valgt Arbeiderpartipolitikere som ledere av rådet. Selv har jeg vært nestleder i Mangfoldsrådet de siste fire årene. Rådet består av tre politikere og seks representanter for innvandrerorganisasjonene i tillegg til noen observatører fra forskjellige offentlige kontorer som er involvert i integreringsoppgaver. Når hensikten med rådet er å formidle innvandrernes syn på forskjellige saker til bystyret er det merkelig at det er bystyremedlemmer som skal lede det organet som skal gi råd til resten av bystyret.

Dette er bakgrunnen for at jeg har foreslått at Mangfoldsrådet bør konstituere seg selv. Når Mangfoldsrådet behandlet saken var det bare de to representantene fra Arbeiderpartiet og SV som stemte mot dette forslaget. Forslaget fikk senere enstemmig støtte fra Kultur- Idretts- og Friluftslivkomiteen og Helse- og Velferdskomiteen før saken ble sluttbehandlet i bystyret sist torsdag.

Det var da ordføreren tok ordet for å rette opp det hun kalte en faktafeil i mitt innlegg. Hun kunne fortelle at det også var andre råd i kommunen som ikke konstituerer seg selv og at det derfor var riktig å diskutere dette på prinsipielt grunnlag, og ikke kun for Mangfoldsrådet. Et stort flertall i bystyret stemte etter dette mot mitt forslag om å la Mangfoldsrådet konstituere seg selv.

Når ordføreren korrigerer deg på denne måten blir du i tvil om du har forstått dette riktig, så jeg sjekket raskt retningslinjene for de forskjellige rådene. Denne faktasjekken viste at både Ungdommens bystyre, Seniorrådet og Studentrådet konstituerte seg selv slik jeg trodde. Rådet for mennesker med nedsatt funksjonsevne (KSU) var unntaket hvor bystyret konstituerte rådet (valgte leder og nestleder). Men også i KSU’s tilfelle har bystyret tilstrebet å velge representanter for organisasjonene som ledere i rådet. De siste årene har det imidlertid vært vanskelig å finne noen som har vært villige til å påta seg disse vervene. Ordførerens informasjon var derfor i beste fall misvisende og i verste fall bevisst feilinformasjon.

Når ordføreren ønsker å diskutere ordningen for valg av rådenes ledere prinsipielt må det forståes slik at man ønsker en likebehandling av rådene, enten at alle rådene konstituerer seg selv eller at alle ledere og nestledere velges av bystyret. Det betyr i så fall at ordføreren åpner for at Ungdommens bystyre, Studentrådet og Seniorrådet skal få valgte ledere oppnevnt av bystyret i stedet for dagens ordning hvor de bestemmer selv. Skulle det skje er jeg sikker på at vi ville få et ramaskrik fra disse gruppene. De vil nok ha seg frabedt at bystyret skal bestemme hvem som skal snakke på vegne av dem. For Ungdommens bystyres vedkommende vil jeg også mene at en slik endring ville være i strid med paragraf 12 i FN’s barnekonvensjon som dreier seg om barns rett til å bli hørt.

Hvorfor skal da innvandrerne behandles annerledes? Er ikke det diskriminering? Jeg mener ja. Det er Mangfoldsrådet medlemmer som bør bestemme hvem som skal lede rådet. Hvis de ønsker å velge en politiker som leder for rådet er det ok, men det er rådets medlemmer som må gjøre dette valget, ikke flertallet i bystyret.

Hvorfor er det så viktig å stoppe dette forslaget? Er det så viktig for Arbeiderpartiet å kontrollere lederrollen i Mangfoldsrådet for å sikre sin innflytelse i innvandrermiljøet at de ikke vil la innvandrerne selv velge hvem som skal representere seg? En prinsipiell diskusjon er greit, men alt annet enn en konklusjon som tilsier at rådene skal konstituere seg selv er utenkelig og uakseptabel for meg. Om få måneder skal bystyret velge det neste Mangfoldsrådet. Bystyrets vedtak betyr kanskje at den prinsipielle avklaringen ikke skjer før dette valget har skjedd. Og Arbeiderpartiet kan sikre seg lederen i Mangfoldsrådet i fire nye år.

02/09/2015 Posted by | Lokal politikk | , , , | Legg igjen en kommentar

Fargespill og Cecilia Brækhus

Jeg må innrømme at tårene rant når 60 barn og unge fra 30 land fremførte «Nidelven» på Byscenen som en del av forestillingen «Fargespill» i ettermiddag. Selv om mange av de som opptrådte var svært talentfulle var det stort sett unge som sto på en scene for første gang som fremførte denne fantastiske forestillingen. Det var rørende, det var flott og det fikk meg til å bli takknemlig over å bo i en by som de siste årene har blitt fargerik med sine over 160 forskjellige nasjonaliteter.

I går forsvarte Cecilia sine verdensmesterskap i proffboksing i en kamp som ekspertene beskriver som tidenes beste kvinnekamp i boksing. Cecilia er født i Colombia, men oppvokst i Norge. Naturligvis er Cecilia norsk som noen til tross for sine Colombianske røtter. På samme måte som de 60 barna i forestillingen Fargespill nå er norske uavhengig av sin opprinnelse og på samme måte som Bartosz Piasecki med sitt OL-søv i fekting er norsk til tross for at han er født i Polen.

Mens vi alle tar Cecilia og Bartosz til oss som norske gjelder ikke det alle innvandrere. Innvandrere er som etnisk norske forskjellige individer. Innvandrere flest er «de» i motsetning til «oss». Og innvandrere som bryter loven eller skaper uro er med på å skape det inntrykket vi har av alle innvandrere.

Virkeligheten er annerledes. Innvandrere er som Cecilia, Bartosz eller de 60 barna i Fargespill. De bidrar til å skape et bedre samfunn hver på sin måte. De representerer uoppdagede ressurser som kunne bidratt ennå mer hvis vi lar dem slippe til.

Og for de som ikke fikk oppleve Fargespill under Kammermusikkfestivalen i Trondheim i år bør sørge for å skaffe seg billetter til neste år. For dette blir vel ikke eneste gang i Trondheim? Jeg kan love deg et av ditt livs største kulturopplevelser.

23/09/2012 Posted by | kultur, Lokal politikk, Nasjonal politikk | , , , | Legg igjen en kommentar

Norges polske OL-sølv

Fra å være totalt ukjent ble Bartosz Piasecki hele landets yndling når han kjempet seg frem til finale og OL-sølv i fekting. Piasecki er født i Polen og flyttet til Norge med sine foreldre når han var to år gammel. Som mange andre innvandrere viser det seg at han er ressurssterk og har mye å bidra med i det norske samfunnet.

Fekteren er ikke alene om dette. På idrettsbanen er det utallige innvandrere som har gjort suksess. John Carew, Mushaga Bakenga, Kristina Vucucovic og Ezinne Okparaebo er bare noen få av dem. Når de vinner for Norge er det ”vi” som vinner. Plutselig er de ikke innvandrere, men nordmenn.

Og naturligvis er Bartosz Piasecki norsk. På samme måte som de fleste andre innvandrere er norske. Men av en eller annen grunn blir de likevel betraktet som ”de”. Det har kanskje å gjøre med at innvandrere i Norge lenge har blitt behandlet som klienter, som noen vi skal være snille mot og hjelpe. Dermed stakkarliggjør vi mennesker som både kan og vil gjøre en innsats i samfunnet hvis vi lar dem få lov. Og vi trenger dem. Innvandrere utgjør en stadig større del av staben på NTNU og SINTEF, stadig flere leger og sykepleiere kommer fra andre land, Adresseavisen ville ikke blitt levert til abonnentene og mange drosjer ville stå stille på lørdagskvelden hvis vi ikke hadde innvandrerne.

Gratulerer med Norges andre medalje i London-OL, Bartosz. Og takk for at du viser oss hvilken enorm ressurs våre innvandrere representerer!

02/08/2012 Posted by | Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , | 1 kommentar

«undercover» på politistasjonen

Den gode nyheten: De ansatte på Politiets utlendingsavsnitt har begynt å oppføre seg som folk. Den dårlige nyheten: Køene er fortsatt lange.

«Norwegians seem to live on coffee and red tape.» Australieren som ventet sammen med samboeren sin hadde møtt opp i halv åttetiden på morgenen hos Politiet i Trondheim sentrum. Selv om kontoret som behandler søknader om oppholds, arbeids- og bosettingstillatelse først åpner kl 0845 må man være tilstede før kl 8 for å være sikker på å komme frem til skranken før man stenger for dagen kl 1345.

Jeg har bestemt meg for å møte opp for å observere hvordan det offisielle Norge behandler våre utenlandske gjester. Rett etter nyttår er besøket langt mindre enn normalt. Når skranken åpner kl 0845 er det bare ca 30 stk i kø og etter en time er 10 av dem ferdige. Australieren greide seg altså med litt over to timers venting denne gang. Verre var det forrige gang: «Three hours at the police station, one hour at the tax office, and I gave up waiting for the buscard…»

Til vanlig er det visstnok smekkfullt i inngangspartiet til Politiet før de kommer og åpner kl 8 og ikke sjelden slutter de å gi ut kølapper lenge før alle har fått. Så må de møte opp en annen dag, enda litt tidligere, for å være sikker på å få snakket med noen i utlendingsavsnittet.

Uten personnummer er det ikke mye du kan gjøre i Norge. Og som utenlandsk arbeidstager i Norge er det viktig at man slipper å vente for lenge på personnummeret. Uten dette nummeret kan du for eksempel ikke åpne bankkonto, heller ikke depositumkonto. Og uten depositumkonto får du ikke leid en leilighet. Personnummer trenger du også for å skaffe deg et mobilabonnement og til mye annet. Hver eneste dag du må vente skaper ekstra problemer.

Før du kan gå til folkeregisteret for å få personnummer må du få en sticker i passet ditt fra politiet. I Oslo tar det en dag. I Trondheim tar det en uke fordi politiet mangler ressurser. Så går du til folkeregisteret. Med dagens datateknologi burde det gå i en fei. Søkeren har jo allerede oppholdstillatelse i Norge så egentlig burde det være nok å fylle ut nødvendige informasjoner på en datamaskin og så la datamaskinen generere et nummer. Forutsatt at du kan vise frem nødvendig dokumentasjon fra politiet naturligvis.

Men så enkelt er det ikke. Du fyller først ut en søknad som folkeregisteret printer ut og sender til et kontor et annet sted i Norge og til slutt gir deg et personnummer etter 3 uker. Dvs 4 ukers ventetid inkludert ventetiden hos politiet. «They have two photos from before. Now they need another one.» Australieren er fortvilt over det norske byråkratiet. Hvorfor trenger politiet enda et foto når de allerede har to i databasen sin? Dette eksemplet illustrerer hvordan forskjellige norske systemer ikke holder sammen. Har du gitt informasjon og tatt bilder en gang burde det være nok selv om du søker på nytt eller besøker en ny etat. I Oslo, Stavanger og Kirkenes har politiet, folkeregisteret, skatteetaten og UDI etablert et felles servicekontor som koordinerer saksbehandlingen slik at du får hjelp mye raskere. Men ikke i Trondheim. Eller i Bergen.

I Bergen skal det være politidirektoratet som har konkludert med at behovet ikke er stort nok. I Trondheim er det de som sier at det er lokale politiet som ikke er flinke nok til å orientere seg godt nok. Uansett hvem det er må de sette seg sammen og finne en løsning. For behovet er der. Det har jeg sett med egne øyne i dag.

«It’s a tradeoff» sier australieren. Han forstår ikke hvorfor vi har dette håpløse byråkratiet, men han ble tilbudt enspennende jobb som var godt betalt i Trondheim. Og så trives han i byen.

Men er det slik vi ønsker det? På politistasjonen står det en gatebukk med omtrent følgende tekst: «Vis respekt – vent på tur.» For mange utlendinger er respekt viktig. Man forventer ikke at man skal få alt som man vil, men man forventer å bli behandlet med respekt. Det skal være mange som har forlatt politistasjonens utlendingsavsnitt med en sjokkartet opplevelse av dårlig behandling.
Idag var det ikke slik. De som tok imot de ventende smilte faktisk ved et par anledninger og opptrådte forøvrig korrekt.

I desember ble det kjent at en amerikansk forsker ved NTNU valgte å reise hjem fordi kona hans måtte vente et halvt år på oppholdstillatelse. Og ved den årlige fornyelsen måtte hun også vente et halvt år. I denne tiden kunne hun ikke reise ut av Norge, og gjøre jobben sin.

I en kommentar til denne saken kunne opplyse at et halvt års ventetid var normalt. Som om det er en tilfredsstillende forklaring. For et par år siden ble jeg invitert av en inder til å besøke en villmarksstasjon som familien hans eide. Her kunne vi sitte på terrassen og se ville dyr veite og besøke et vannhull. Jeg kjente ikke inderen fra før, men jeg kjente en venn av ham. Hvorfor gjorde han dette for oss? «Vi indere har et ordtak. Min gjest er min gud.»
For mange år siden brukte vi begrepet «gjestearbeider» om utenlandske arbeidstagere i Norge. Ikke nå lenger. Men kanskje burde vi begynne å behandle våre gjester slik som gjester bør behandles?

09/01/2012 Posted by | India, kultur, Lokal politikk, Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , , , | 1 kommentar

Trenger vi et innvandrermonument?

Vi har utallige monumenter i Trondheim og Norge forøvrig. I tidligere tider var det gjerne krigere og konger som ble beæret med et monument. I dag blir monumenter brukt til å ære både enkeltpersoner og saker av alle slag. Mange steder i landet er det satt opp monumenter som minner utvandrerne fra Norge til Amerika. Mens vi vil minnes dem som reiste fra landet vårt er det vanskeligere å finne monumenter over de mange som har valgt å satse på Norge som sitt hjemland. Hvorfor er det slik?

Nå er det vel strengt tatt ikke slik at vi ikke finner statuer over innvandrere. På et vis var jo Olav Tryggvason, Trondheims grunnlegger, en innvandrer. Han ble riktig nok født i Norge, men måtte flykte fra landet som toåring og vokste opp og fikk sin kulturelle ballast i andre land. Så valgte han å reise tilbake til Norge for å bringe en fremmed religion hit.

Både Kong Haakon og Kong Harald er dessuten født i et annet land og er derfor innvandrere. Vi finner mange statuer av dem rundt omkring. Pr definisjon er også Kong Harald innvandrer ettersom begge hans foreldre er født i utlandet.

Ved å google litt fant jeg også et eksempel på et innvandrermonument. I Vadsø har de for eksempel satt opp et monument for å markere finsk innvandring fra 1700-tallet. Det finnes sikkert andre eksempler som jeg ikke kjenner til også.

Innvandrere har preget Norge i lang tid. Når Trondheim hadde sin forreige storhetstid på 1700-tallet skyldes det en betydelig innvandring av handelsmenn fra kontinentet. Jeg tror vi trenger et tilskudd av nytt blod, nye tanker og andre kulturer for å utvikle et samfunn videre. På NTNU er en fjerdeldel av de vitenskapelig ansatte innvandrere. Hvordan ville norsk kulturliv være uten kontakt med utlandet? Og hva har ikke innvandringen betydd for mangfold i mat og drikke?

Et monument ville være en flott måte å feire det mangfoldige Norge på.

14/08/2011 Posted by | kultur, Lokal politikk, Nasjonal politikk | , , , | Legg igjen en kommentar

S-T-U-P-I-D

La meg starte dette blogginnlegget med et sitat fra Thomas L. Friedman:«Bad signal. In an age when attracting the first-round intellectual draft choices from around the world is the most important competitive advantage a knowledge economy can have, why would we add barriers against such brainpower — anywhere? That’s called “Old Europe.” That’s spelled: S-T-U-P-I-D.»

Thomas Friedman er en amerikansk kommentator som kanskje er mest kjent for sin bok «The World is flat».

Sitatet over er hentet fra en kommentar til at senatet i USA i fjor vinter vedtok å begrense muligheten for spesialistinnvandring til USA. Friedman viser til at det er innvandringen som har ført USA dit de er idag som verdens største økonomi:

We live in a technological age where every study shows that the more knowledge you have as a worker and the more knowledge workers you have as an economy, the faster your incomes will rise. Therefore, the centerpiece of our stimulus, the core driving principle, should be to stimulate everything that makes us smarter and attracts more smart people to our shores. That is the best way to create good jobs.

According to research by Vivek Wadhwa, a senior research associate at the Labor and Worklife Program at Harvard Law School, more than half of Silicon Valley start-ups were founded by immigrants over the last decade. These immigrant-founded tech companies employed 450,000 workers and had sales of $52 billion in 2005, said Wadhwa in an essay published this week on BusinessWeek.com.

He also cited a recent study by William R. Kerr of Harvard Business School and William F. Lincoln of the University of Michigan that “found that in periods when H-1B visa numbers went down, so did patent applications filed by immigrants [in the U.S.]. And when H-1B visa numbers went up, patent applications followed suit.”

Trondheim Høyre har en visjon for byen som sier at «Norges fremtid skapes i Trondheim». Vi tenker naturligvis på de sterke kunnskapsmiljøene på NTNU, Sintef, HIST osv og de stadig flere bedriftene som etableres i Trondheim med utgangspunkt i disse miljøene. Disse arbeidsplassene er gjerne godt betalte, og godt betalte arbeidsplasser gir høyere skatteinntekter til kommunen, noe som igjen betyr at Trondheim kommune kan bruke mer penger på skole, helse, omsorg, veier og kultur.

Skal vi skape disse lønnsomme og godt betalte arbeidsplassene må vi gjøre det attraktivt å komme til Trondheim og Norge for talentfulle mennesker uansett hvor de kommer fra. Da hjelper det ikke at spesialist innvandrere og deres familier som allerede har fått jobb må vente i månedsvis på å få oppholds- og arbeidstillatelse. I noen tilfeller får de oppholdstillatelse bare for ett år i gangen. Ettersom de heller ikke kan reise ut av landet mens de søker om fornyelse av oppholdstillatelsen kan de i verste fall risikere at hele sommerferien til hjemlandet går i vasken fordi de sitter og venter på svar på søknaden.

S-T-U-P-I-D ville noen kalle det.

Det er heller ikke så enkelt å få tildelt personnummer. Ettersom det er en datamaskin som tildeler personnummer skulle man tro det ville være tilstrekkelig at man møtte opp hos folkeregisteret, fylte ut et skjema og viste frem dokumentasjon på hvem man var og på at man hadde oppholdstillatelse. Men så enkelt skal det ikke være. Skjemaet må først sendes til Finnmark og etter noen ekstra runder og flere uker i ventetid blir man tildelt personnummer. En sak er at det medfører ekstra kostnader for norske myndigheter å gjøre det slik. Men den som mangler personnummer kan heller ikke åpne bankkonto eller tegne mobiltelefonabonnement. Uten bankkonto kan du heller ikke ordne med en depositumkonto og dermed stiller du svakt på boligmarkedet. Til sammenligning kan du i andre land få tildelt personnummer ved ankomst.

S-T-U-P-I-D kaller jeg det.

Nylig annonserte engelske myndigheter at de vil begrense mulighetene for spesialistinnvandring til Storbritannia, og i Irland fører økonomiske problemer til at mange arbeidsinnvandrere mister jobben. Dette representerer en mulighet for Norge.

En fjerdedel av de vitenskapelig ansatte på NTNU kommer fra utlandet og på SINTEF har man ansatte fra over 60 land. Fortsatt har NTNU relativt få utenlandske studenter (i overkant av ett tusen), men tross alt er NTNU mer populær i utlandet enn de andre universitetene. Vi lever i en verden med stadig større internasjonal konkurranse. Hvis NTNU, SINTEF, HIST og de stadig flere kunnskapsbedriftene ikke tiltrekker seg de beste studentene, forskerne, ansatte og bedriftsgrundere i verden vil vi tape konkurransen om å skape fremtiden.

Det vil være S-T-U-P-I-D

29/11/2010 Posted by | Lokal politikk, Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Alt var så mye bedre før

Klar Tale er navnet på debattboka fra FrPs tidligere partileder. Carl I. Hagen mener Oslo er i ferd med å bli ugjenkjennelig for folk i «visse strøk i byen». Det er NRK som skriver dette.

– Bybildet ser annerledes ut med butikker med utenlandske navn, sier han blant annet. Ja han synes nok at alt var mye bedre før. Tenk hvor mye bedre det ville være å bo i Oslo, eller i Trondheim for den saks skyld, hvis vi slapp å velge mellom kinesiske, indiske, thailandske og vietnamesiske restauranter. Og MacDonalds og Peppes Pizza. Vel, de sistnevnte har jo også utenlandske navn, men de eies av amerikanere og nordmenn, og det er nok ikke dem Hagen tenker på.

Det må også være frustrerende med alle disse innvandrerne som startet butikker med stort utvalg av frukt og grønt og alle slags matvarer som vi knapt kan uttale navnet på. Hvorfor kunne vi ikke greid oss med Coop-en?

Mange av innvandrerne som preger bybildet finner vi som drosjesjåfører, vaskehjelper og bussjåfører. Det var nok bedre før. Riktignok er det mange nordmenn som helst vil slippe disse jobbene, men da fikk vi heller leve med en skitnere by og lengre taxikøer.

For ikke å snakke om kulturen. Vi greide oss godt med norsk kultur uten noen påvirkning utenfra. Riktignok likte vi rock fra USA, disco fra England og svensktoppar fra Sverige før også, men det er den nye og litt annerledes kulturen vi gjerne skulle greid oss uten.

For ikke å snakke om alle forskerne som kommer til Norge. En fjerdedel av alle vitenskapelig ansatt på NTNU er utenlandske. Det var bedre før de kom til landet. I det hele tatt: Hvorfor skal vi plages av folk som tenker annerledes enn oss selv? Det kunne jo være at de kan lære oss noe nytt? Det vil vi ikke ha noe av.

Alt var så mye bedre før.

Bortsett fra at mange nordmenn nå har fått råd til å kjøpe seg hus i Spania. Blant dem er Carl I. Hagen. Så får vi håpe at hans spanske naboer synes det er ok at så mange utlendinger med utenlandske navn bosetter seg i deres nabolag…

25/10/2010 Posted by | kultur, Lokal politikk, Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , | 4 kommentarer

Har vi noe å lære?

– Vi har ingenting å lære av araberne, sa Ola Borten Moe til Adresseavisen og skapte rabalder med beskyldninger om at han er «brun i kantene.» Blant de som ble opprørt over uttalelsene til Borten Moe var fylkesordfører Tore Sandvik. Sandvik er en god og aktiv blogger. Denne gang var han bedre enn noen gang:

«Vi vrenger av oss pysjamasen, som er et plagg fra India, setter føttene i et par
tøfler, en indiansk oppfinnelse. På badet vasker vi oss med såpe, slik araberne har lært oss, og barberer oss kanskje slik de gjorde det i det gamle Mesopotamia (en skikk våre forfedre ikke akkurat var spesielt og utpreget kjent for). Før vi går ut på kjøkkenet kikker gjennom vinduet – egypterne fant opp glasset – og drikker et glass juice fra Kypros og kaffe fra Etiopia med sukker fra Cuba.»

Det ligger i min konservative ryggmargsrefleks å ha sans for mangfold og toleranse for annerledes tenkende. Derfor var det så godt å lese Tores blogginnlegg.

Merethe Baustad Ranum engasjerer seg også i denne debatten og henviser blant annet til Kristin Klemet som blant annet skriver dette i sin blogg:

«Det er en stor overgang for et samfunn når det går fra å være relativt lukket og homogent til å bli mye mer åpent og heterogent. Migrasjonen mellom land, som i global målestokk egentlig ikke er så stor, setter sterkt preg på vår tid. At det er “humper” på veien er ikke rart. Spørsmålet er om vi kan greie å komme ut i den andre enden uten å påføre oss selv, våre medmennesker og samfunnet store sår – og hvilke anstrengelser vi gjør for å greie det. Jeg tror vi greier det.»

Jeg tror Ola Borten Moe bevisst har satt saken på spissen. Og der står den kanskje også best. Det bidrar ihvertfall til en debatt. Og det tror jeg vi trenger. Mange er bekymret for det enkelte kaller islamisering. Man føler at innvandringen er en trussel mot det man kaller norske verdier. Og det må vi ta på alvor. Borten Moe har rett i at «norske verdier» – i betydingen demokrati, ytringsfrihet, likestilling osv – er overlegent andre systemer. Der han tar feil er når han hevder at vi ikke har noe å lære av andre.

Vi vet for eksempel at mange av de som har innvandret til Norge, også fra arabiske land, er langt flinkere til å ta seg av sine eldre og sin familie enn vi er i Norge. Tidligere var dette en viktig norsk verdi som vi de siste årene har mistet fordi vi mener vi kan overlate ansvaret til «samfunnet». Jeg mener vi har noe å lære der.

Selv har jeg gjennom besøk i India lært at mange kommuner er langt flinkere til å la barn og unge engasjeres i demokratiske prosesser enn vi stort sett har i Norge. Der har vi noe å lære.

Jeg tror Ola Borten Moe skjønner dette, men dessverre forenkler han budskapet på en kynisk måte for å appellere til velgere som er redde for det fremmede. Hvis vi har tro på at «våre» verdier er overlegne vil disse verdiene vinne frem i det lange løp. Innvandrings- og integreringspolitikk er i grunnen ganske enkelt. Erling Lae har sagt at det dreier seg om å stille de samme krav og gi de samme rettigheter til innvandre som andre nordmenn. Hverken mer eller mindre.

Muligheten til å lære noe nytt, tenke nye tanker, oppleve nye ting er noe av det som gjør livet verdt å leve for meg. Så får de som tror at vi ikke har noe å lære gjerne gå glipp av denne opplevelsen. Men jeg forbeholder meg retten til å lære av alle, også arabere.

09/07/2010 Posted by | India, kultur, Lokal politikk, Nasjonal politikk, Uncategorized, Utenrikspolitikk | , , , , , , | 4 kommentarer

Gir liberal innvandring økt fattigdom?

En av norges fremste tallknusere, SSB-sjef Ådne Cappelen, sier det er umulig å stoppe fattigdommen om ikke Norge får strengere innvandringspolitikk. Uttalelsen til Dagbladet er uttrykk for en «Skit i Norge – leve Toten» holdning.

Cappelen argumenterer med at hvis vi bare fyller på med fattige innvandrere «i bånn» vil vi opprettholde et stort gap mellom de som tjener godt og de som er fattige fordi det tar tid for fattige innvandrere å skaffe seg kompetanse og godt betalte jobber.

La oss se bort fra at en vesentlig del av innvandringen er arbeidsinnvandring av arbeidstakere som har tildels godt betalte jobber som står og venter på dem når de kommer. Norges tungvinte regler for arbeidstillatelse for ekspertinnvandrere representerer en stor hemsko for norske universiteter, forskningsinstitusjoner og kunnskapsbedrifter som søker etter de dyktigste talentene over hele verden. Dermed hemmes også veksten i norsk økonomi og de beste arbeidstakerne havner i andre land hvor de er etterspurte.

Men det verste med Cappelens uttalelse er at han ser isolert på Norge. Kanskje er det slik at ferske innvandrere blir fattige i norsk målestokk. Ettersom fattigdom defineres som de som ligger under en viss prosentsats av norsk gjennomsnittslønn vil det alltid være mange som blir regnet som fattige, nesten uansett hvor høy gjennomsnittsinntekten blir i Norge. Men sammenlignet med de fleste andre i verden, inkludert den ene milliarden mennesker som sulter, vil også norske «fattige» oppleve at de har det ganske bra. Dermed er påstanden om at liberal innvandring gir økt fattigdom meningsløs.

Så kan man diskutere hvor liberal innvanderingen bør være. En for sterk innvandring kan bli vanskelig å håndtere for det norske samfunnet både ved at vi ikke er istand til å gi innvandrerne et akseptabelt tilbud og fordi det kan skape uro og konflikter.

Min påstand er imidlertid at innvandring totalt sett er til fordel både for økonomien i Norge og i det landet innvandreren kommer fra. De mange polakkene som kom til Norge under høykonjunkturen holdt byggeprisene nede, bidro til å bygge landet og skapte større økonomisk vekst i Norge samtidig som de overførte store summer til familien i hjemlandet. Ekspertinnvandrere styrker kvaliteten på norsk høyere utdanning og forskning og bidrar til å dekke suget etter høykvalifisert arbeidskraft i næringslivet samtidig som de sender store deler av lønna si til familien i fattige land som India.

Kort sagt en vinn-vinn situasjon for alle.

19/10/2009 Posted by | Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , , , | Legg igjen en kommentar