Kjetils Blå Bølger

Make waves – Don’t float through life!

Vi må tenke nytt om byhall

Det er naturligvis mange gode grunner for å bygge ut Trondheim Spektrum på Nidarø, men vi må spørre oss om det er det vi ønsker oss og om en giganthall på Nidarø er bærekraftig på lang sikt. Jeg mener at svaret er nei.

Det var Høyre og Yngve Brox som i 2011 startet den siste politiske runden om en ny byhall. Realinvest hadde da lansert planene om en storhall med plass til 12000 tilskuere på Brattøra i tilknytning til kongresshotellet.  Også Byåsen Håndball Elite ved styreleder Svein Berg lanserte ideen om en storbyhall på denne tiden.  For Høyres del var det delvis behovet for en arrangementshall for de store idrettsarrangementene og konsertene og behovet for å flytte Trondheim Spektrum til en mer egnet del av byen som lå bak ønsket.

Etter hvert ble det satt i gang en utredningsprosess hvor spesielt Brattøra, Leangen og Sorgenfri ble plukket ut som alternativer i tillegg til Nidarø. Denne prosessen ble aldri ordentlig fullført, sannsynligvis fordi en utvidelse av Nidarø TILSYNELATENDE ville være mye billigere. Har kunne man utvide et eksisterende anlegg og dermed slippe store investeringer.

I Høyre var vi skeptiske, og vi pekte blant annet i en merknad på trafikksituasjonen som måtte løses. Naturligvis burde vi ha stemt mot forslaget om å satse på Nidarø allerede da, men gjorde det ikke fordi vi ikke så noen annen mulighet til å få realisert behovet for en storbyhall på. Siden har prosjektet vokst i størrelse, og trafikkutfordringene har på ingen måte funnet noen tilfredsstillende løsning.

Når Høyres gruppemøte behandlet saken om den nye giganthallen føltes det som en lettelse å sette ned foten. For de fleste, kanskje alle, ble det tilslutt ingen tvil om at å bygge denne giganthallen ille være et gigantisk feilgrep. Vi visste at vi ville møte massiv motstand fra maktpartiene i Trondheim med Arbeiderpartiet og Rita Ottervik i spissen, men vi hadde egentlig ikke noe valg. Det var Høyres kommunalråd Ingrid Skjøtskift som fikk i oppdrag å ta opp kampen, noe hun har gjort på en fremragende måte.

Siden den gang har stadig flere høringsinnspill vist at planene på Nidarø har store svakheter. Kostnadsoverslaget vil neppe holde. En tilfredsstillende trafikkløsning som kan medføre kjøp og ekspropiering av eiendommer kan koste hundrevis av millioner kroner. Både St Olav, Fylkesrådmannen, NTNU, Vegvesenet, naboer og andre er kritiske.

Arbeiderpartiets kommunalråd, den tidligere kommunisten Marek Jasinski ble sendt ut i krigen av ordføreren. Han gjorde det tidlig klart at hallen skulle bygges, lenge før høringsuttalelsene hadde kommet inn. Arbeiderpartiet brukte pisken og sørget for at de samarbeidende partiene enten støttet prosjektet eller i hvert fall ikke gikk ut med kritiske synspunkter i media. Argumentene som er brukt er at det ikke finnes alternativer, og at andre løsninger blir for dyre slik at et nei til Nidarø blir farvel til håndball-EM. Fiskerimessene og store innendørskonserter.

Slik er det naturligvis ikke. Alternativene finnes hvis vi er villige til å tenke nytt. Flere har allerede bidratt med interessante innspill. Trond Åm fra Venstre har tatt et initiativ for å få utredet en hall på Sluppen og Ole Petter Bjørseth i Kjeldsberg Eiendom mener et slikt anlegg kan stå ferdig til håndball-EM. Håvard Ravn Ottesen har organisert en underskriftsaksjon for et såkalt innbyggerinitiativ for å bygge på Dragvoll. Andre har foreslått Brattøra eller Granåsen. Det finnes gode argumenter for alle disse alternativene, men når maktpartiene avkrever Høyre og andre motstandere et klart alternativ før man har gått gjennom en grundig utredningsprosess er det useriøst. De mange innspillene viser at det finnes muligheter, men dette er et prosjekt som er for viktig til en overfladisk behandling.

Det viktige nå er at vi er villige til å tenke nytt også for å få til en byhall uten at det blir for dyrt for Trondheim kommune. Men det krever naturligvis at alle parter ønsker å finne en ny løsning.  La meg ta noen eksempler på hvordan vi kan gjøre dette billigere for kommunen:

  • Når NTNU skal bygge ny campus på Øya trenger studentene treningsfasiliteter i området. I stedet for å bygge et eget anlegg kan NTNU kjøpe seg inn i Trondheim Spektrum. Disse inntektene kan plasseres i en byhall for eksempel på Sluppen.
  • Sør-Trøndelag Fylke skal bygge en ny videregående skole i Trondheim. Sorgenfri/Sluppen kan være en aktuell plassering. Denne skolen vil trenge en idrettshall. I stedet for å bygge på egenhånd kan fylkeskommunen bruke pengene på en byhall som vil gi bedre idrettsfasiliteter enn det fylket har rår til å bygge på egen hånd.
  • Trondheim kommune har planlagt 15 nye hallflater de nærmeste årene. Nidarvollområdet er et av områdene som trenger nye hallflater. Hvis det bygges en byhall på Sluppen vil dette behovet kunne dekkes.

Nå må vi åpne oss for løsninger som ingen har tenkt ennå. Rådmann Morten Wolden, som i sin posisjon skal være forsiktig med å polemisere mot oss som er kritiske til giganthallen på Nidarø, uttalte nylig til Adressa at «Så vidt jeg vet er det bare Trondheim Spektrum som er interessert i å bygge storhall i Trondheim. Ingen andre har banket på døra mi, i alle fall.» Det Wolden unngår å nevne er at Trondheim kommune eier 78 % av Trondheim Spektrum AS og dessuten finansierer halvparten av driften gjennom langt høyere halleie enn det som kreves av andre haller. Det er uansett Trondheim kommune som må ta mesteparten av regningen enten hallen bygges på Nidarø eller annet sted.

For å få frem gode tomter og nytenkning som kan gi oss en god hall med utviklingsmuligheter til en lavest mulig kostnad bør kommunen utlyse en slags anbudskonkurranse. Kommunen fastsetter rammebetingelser i form av størrelse, standard, kapasitet, kollektivtilbud, miljø osv. Utbyggere med tilgang på egnet tomt inviteres til å komme opp med den best mulige løsningen til en rimeligst mulig pris. Hvorvidt kommunen skal kjøpe et nøkkelferdig anlegg og drifte selv eller bidra til finansieringen ved å leie hallkapasitet på samme måte som man gjør i Trondheim Spektrum i dag er noe man kan ta standpunkt til senere. Gjennom en slik prosess kan vi få frem gode muligheter og alternativer vi i dag ikke ser.

Marek Jasinski (A) uttalte på folkemøtet i sommer om Nidarøutbyggingen at han ikke så noe behov for utvidelser i fremtiden etter denne utvidelsen. Er det noe vi kan vøre sikker på er det at han tar feil. Nidarøhallen er utvidet i flere runder. Også i fremtiden vil vi oppleve at det oppstår nye behov som må ivaretas hvis byhallen skal være attraktiv. Dagens prosjekt på Nidarø er i seg selv ødeleggende for området. Enda verre blir det om nye utvidelser skal få plass i fremtiden. Å velge Nidarø i dag er en lettvint, men farlig løsning som kan bli kostbar både økonomisk og miljømessig i fremtiden.

 

 

Advertisements

18/08/2016 Posted by | kultur, Lokal politikk, Uncategorized | 1 kommentar

Kultur for kunnskap og innovasjon

Denne kronikken min ble publisert i Adresseavisen 4.august 2016.

Når Trondheim skal utvikle bydelene Nyhavna og Øya vil kultur, mangfold og toleranse for annerledeshet være nøklene til suksess.

For en tid siden gikk jeg en runde på Dragvoll en lørdag ettermiddag og jeg telte hele tre biler på parkeringsplassen utenfor universitetet. Mye bedre er det ikke ved NTNU på Gløshaugen. Vårt universitet er i altfor stor grad uten aktivitet utenfor ordinær arbeidstid. Felles NTNU-campus rundt Gløshaugen gir oss mulighet for å gjøre noe med det.

Tre eksempler viser hvordan vi kan bruke kultur og mangfold for å skape en bedre by:

Nylig ble vi invitert til Hendelser på Nyhavna hvor bydelens store og vitale kulturliv viste seg frem. Dagens universitetscampuser og Nyhavna har det til felles at vi som bor i denne byen vet for lite om hva som skjer innenfor veggene her.

På forsommeren har bydelsfestivaler som Iladagan, Trondheim Maritime Fest på Fosenkaia, Hendelser på Nyhavna og Svartlamodagen bidratt til å skape liv i bydelene. Men viktigere er det at festivalene skaper og utvikler lokale samarbeidsrelasjoner. Dessuten demonstrerer arrangementene hvilke muligheter som eksisterer i bydelen. Det samme gjør byomfattende festivaler som Kammermusikkfestivalen og Trondheim Calling ved å ta i bruk nye arenaer. Trondheim må bruke disse festivalene og den kunnskap det gir oss når vi skal utvikle de nye bydelene. Kulturlivet, NTNU og byen gå sammen om å teste ut hvilke muligheter Øya og Gløshaugen har.

Svartlamon er både elsket og hatet. Mange er kritiske til samfunnet som har fått utvikle seg der fordi beboerne ikke alltid følger de samme regler som storsamfunnet ellers gjør. Standarden på husene er til dels dårlig og Svartlamon er på ingen måte så ryddig og strømlinjeformet som vi kunne ønske det. Men toleranse for annerledeshet er ikke bare en viktig menneskelig egenskap, det er nødvendig for å skape et bysamfunn som stimulerer til innovasjon og kunnskapsutvikling. For meg dreier ikke Svartlamon seg først og fremst om at de som bor der skal få leve som de vil, men at mennesker og miljøer som skiller seg ut fra flertallet stiller kritiske spørsmål og lanserer andre løsninger enn majoriteten. Slik skapes innovasjon og kunnskap.

Også de stadig flere innvandrerne representerer en annerledeshet som utfordrer oss og beriker oss. En sammenligning av bybildet i dag og for tyve år siden viser ikke minst butikker, kafeer og andre virksomheter med fremmede navn som aldri ville vært her uten byens nye innbyggere.

Richard Floridas bøker om den kreative klasse er velkjente. Hans påstand er enkelt beskrevet at et samfunn som tiltrekker seg kreative mennesker skaper økonomisk vekst. Skal Trondheim beholde og tiltrekke seg kreative mennesker som kan skape innovasjon og utvikle ny kunnskap må disse menneskene trives i og blomstre i byen. Det dreier seg ikke bare om å skape økonomisk vekst men om å bygge en bedre by å leve i for oss alle. Trondheim må bli byen som sprenger grenser og hvor en nobelpris ikke er en sensasjon vi opplever en gang pr århundre. Da må vi skape nye bydeler på Øya og Nyhavna som får det beste ut av alle som arbeider med kunnskap, innovasjon og gründerskap.

NTNUs rektor Gunnar Bovim har lekt med tanken om å bygge om sentralbyggene på Gløshaugen til hybelhus. Det er en interessant tanke, men uten at NTNU åpner seg og slipper byens befolkning inn forblir universitetscampusen en ghetto. I stedet kan Trondheim bli et eneste stort levende laboratorium hvor ny kunnskap, nye løsninger og nye produkter og tjenester prøves ut. Da må byen flytte inn på Gløshaugen og ytterveggene som nå holder oss ute rives ned og åpnes for butikker, kafeer, kulturelle virksomheter og alt annet vi finner i en by. Her må det skapes møteplasser for innovatører, studenter, forskere, kulturarbeidere og resten av byens befolkning.

NTNU er opptatt av å gjøre de interne avstandene på universitetsområdet kortest mulig og bruker det som argument for å ikke strekke seg inn i Midtbyen. Men samtidig kan det begrense mulighetene til samhandling med resten av byen. Selv om mesteparten av universitetet blir liggende på Øya bør NTNU også ta i bruk Midtbyen enten det gjelder å bygge på Leuthenhaven eller å bruke bryggene til lesesaler. Men dette dreier seg ikke bare om bygg. I Olavshallen samarbeider Kulturskolen med NTNU institutt for musikk til glede for alle parter. Uavhengig av hva som skjer med Olavshallen må dette tette samarbeidet i felles lokaler fortsette, og kanskje bør det utvides til å gjelde også andre institutter som for eksempel kunst.

Trondheim Havn er byens største utleier til kulturvirksomhet og det har gitt et mangfold av kultur på Nyhavna som vi må beholde og forsterke selv om bydelen skal huse tusenvis av nye boliger og arbeidsplasser.

Den amerikanske aksjemegleren og forfatteren Henry S. Haskins sa en gang at «hva som ligger bak oss og hva som ligger foran oss er ingenting i forhold til hva som ligger i oss.» Trondheims muligheter er ubegrensede hvis vi bygger på vår historie og omfavner mangfoldet, toleransen og kulturen.

 

08/08/2016 Posted by | kultur, Lokal politikk, Uncategorized | , , , , , | Legg igjen en kommentar