Hva vil vi ofre for å få VM på ski?

Er vi villige til å bruke en milliard kroner på Granåsen hvis det rammer breddeidretten i bydelene?

Jeg har vært en entusiastisk tilhenger av VM på ski i Trondheim. Men kanskje bør vi gi opp VM-drømmen?

Trondheim kommune har brukt ca fem millioner kroner på to søknadsrunder som til sammen har kostet ca 10 millioner. Det har vært riktig. Og kostnaden ved å søke en eller to ganger til (Nord-Amerika har ikke hatt VM siden 1995 og vil nok få arrangementet om de søker) er ikke større enn at vi tåler det.

De store kostnadene er knyttet til investeringene i VM-anlegget, anslått til ca en milliard kroner, hvorav halvparten til hoppbakken. Riktignok uttaler flere politikere at de ikke aksepterer at det skal være nødvendig å bruke mer enn 300 mill til hoppbakken, men samtidig vet vi at usikkerheten er stor og at kravene til hoppanlegg som skal brukes til mesterskap øker.

Ingenting av dette er nytt. Det som er nytt er at Rådmannen i Trondheim har lagt frem en sak for bystyret som viser at summen av alle planlagte investeringer i regi av Trondheim kommune er langt større enn det kommunen har råd til. Blir planene realisert blir kommunens gjeld mer enn doblet til over 30 milliarder kroner frem til 2031, og sannsynligvis er dette tallet for lavt fordi det ennå ikke er lagt planer for de siste årene i denne langtidsperioden. I sum må kommunen kutte mer enn ti milliarder på sine investeringsplaner. Kanskje mye mer.

Så kan man naturligvis spare en del ved å tenke nytt i hvordan man bygger. For eksempel gjennom Offentlig Privat Samarbeid (OPS). Det handler om å involvere entreprenører, utbyggere og leveranderer tidlig i planleggingsprosessen slik at man kan finne billigere måter å bygge på. Men så langt har Arbeiderpartiet vært lite villige til å prøve det.

Bystyret vedtok i sin tid at man skulle forske å få private med på laget i utviklingen av Granåsen-anlegget. Rådmannen har imidlertid valgt å tolke dette vedtaket som om man skulle begrense seg til å be om at næringslivet skulle betale en del av regningen. Det har det vært liten interesse for, i hvert fall før Trondheim har fått VM. Det rådmannen burde gjort var å involvere private utbyggere, entreprenører og leverandører tidlig i prosessen. Erfaringsmessig kan det gi store besparelser i bygge- og driftskostnader.

Da står vi tilbake med å prioritere det som er viktigst først. Ordføreren har uttalt at hun vil prioritere skole og helse foran kultur og idrett selv om hun i den samme artikkelen sier at hun samtidig skal satse på idrett og kultur. Det er å lure velgerne å late som om man ikke må ta noen tøffe valg.

Det er et slikt valg ja eller nei til en ny VM-søknad er. For en søknad betyr en forpliktelse til å bruke en milliard pluss minus i Granåsen. Mye av det er breddeanlegg. Men en halv milliard til en hoppbakke er det ikke mange i breddeidretten som får nytte av uansett hvor fantastisk det ville vært med et nytt VM i Trondheim.

Lettere har det ikke vært etter at flertallet i bystyret har vedtatt at kommunen skal bruke 28  millioner kroner på leie av nye Trondheim Spektrum. Hvert år. Det som blir igjen til andre idrettsformål har blitt mindre.

Det er klart Trondheim kan bruke en milliard på Granåsen. Men vi må være oppmerksomme på at konsekvensen er mindre penger til investeringer i anlegg til breddeidretten rundt omkring i byen. Vi kan bygge en del spilleflater for håndball, ishockey og fotball for en slik sum. Eller vi kan utsette byggingen av skoler og sykehjem. Eller vi kan låne mer penger og i stedet kutte i bevilgningene til drift av eldreomsorgen, skolene, rusomsorgen eller annet.

VM på ski og byjubileet i 1997 var en stor opplevelse, og mange mener at Trondheim ble en annen by med tro på seg selv og hvilke muligheter byen hadde etter 1997. Det er vanskelig å sette en pris på slikt. Et nytt VM vil sikkert også være en opplevelse for livet, og en anledning til å arrangere VM slik vi mener det bør gjøres, med nøysomhet, høye etiske standarder, ytringsfrihet og etisk refleksjon.

Men skal vi søke om VM en gang til må vi vite at det koster. Og at det vil gå ut over noe annet.  Vi har ikke en utømmelig Sareptas krukke.

 

#MeToo – Det vi helst ikke vil snakke om

• Er du ledig? Beklager at jeg ikke tar den første drosjen, men jeg har opplevd ting. Jeg er ikke rasist, men foretrekker å kjøre med en nordmann.

 

Alt for ofte opplever jeg at kvinner ikke vil eller ikke tør kjøre drosje med en innvandrer bak rattet. I noen tilfeller er det kanskje rasistiske holdninger, i mange tilfeller er det en ubegrunnet fremmedfrykt, men i noen tilfeller er det også snakk om virkelige og dårlige erfaringer hvor en drosjesjåfør med innvandrerbakgrunn har begått seksuell trakassering.

Jeg har lenge lurt på om jeg skulle skrive om dette. Noen vil umiddelbart beskrive det som rasistisk når jeg hevder at flerkulturelle innvandrere er overrepresentert når det gjelder seksuell trakassering i blant annet drosjenæringen. Andre, og det er jeg nok mer redd for, vil bruke slike uttalelser som bevis på at innvandrere generelt oppfører seg slik. Slik er det naturligvis ikke. De aller fleste innvandrere som kjører drosje oppfører seg ordentlig og gjør en fantastisk jobb.

For mange år siden jobbet jeg i restaurantbransjen. Der opplevde vi at grupper av enslige innvandrere oppsøkte utesteder og var verstinger i å beføle kvinnelige gjester og servitører. Når enkelte utesteder nektet noen av disse adgang ble de beskyldt for diskriminering i media. Uten at jeg kjenner til situasjonen i utelivsbransjen i dag vil jeg være positivt overrasket om situasjonen er annerledes i dag.

Og offentlige myndigheter gjør det heller ikke enklere. For noen år siden fikk Høyres Torhild Aarbergsbotten vedtatt i Fylkestinget at taxisentralene var forpliktet til å gjennomføre «etisk opplæring» nettopp for å bekjempe en uhøvisk opptreden fra drosjesjåførenes side. Selskaper som Trøndertaxi har fulgt opp dette og jobber systematisk for å unngå at seksuell trakassering skjer og for at de få tilfellene som rapporteres blir håndtert på en god måte. Det skal rett og slett være nulltoleranse for slik opptreden. Men når de nye taxisentralene slapp til i fjor «glemte» fylkeskommunen å stille de samme kravene til de nye selskapene.

Jeg har mange venner blant innvandrerne og vet at de aller fleste oppfører seg bra. Men hvis vi skyver under en stol at noen av mennene har med seg uakseptable holdninger til kvinner fra sitt hjemland vil vi heller ikke løse problemet. Dessverre hjelper det ikke bare med informasjon. Gjennom introduksjonsprogrammet og andre ordninger blir innvandrere informert om norsk kultur, norske regler og lover. Likevel skjer dette. Kanskje ikke så rart. Norske menn begår også overgrep og seksuell trakassering selv om de er født og oppvokst i Norge.

Derfor har MeToo-kampanjen vært viktig. Den har ført til at mange har blitt tvunget til å ta temaet på alvor. Mange organisasjoner og virksomheter har skjerpet sine rutiner og sine tiltak mot seksuell trakassering. Dette må skje også i innvandrermiljøet og i regi av alle offentlige aktører og andre som arbeider med integrering.

Derfor håper jeg på den samme åpenhet om holdningene til kvinner blant enkelte menn med innvandrerbakgrunn som vi har hatt ellers etter at MeToo-kampanjen startet.

Vil fremtidens studenter stille andre krav til universitetscampus enn dagens studenter?

Utforming og plassering av den nye universitetscampusen i Trondheim skaper stor debatt. På den ene side ønsker NTNU en campus med kortest mulig gangavstand internt på campus slik at studenter og ansatte kan samarbeide på tvers av fag. På den andre side ønsker politikerne i Trondheim en campus som i større grad er integrert med byen og med en betydelig tilstedeværelse i Midtbyen. Studentene har hele tiden vært opptatt av en bynær campus, men befinner seg nok midt imellom disse to synspunktene.

Trondheim og NTNU er avhengige av hverandre. Uten NTNU «dør» Trondheim. Og uten en attraktiv by vil NTNU tape konkurransen om studentene.

Utbygging av campus er et hundreårsprosjekt. Vi må bygge en campus som er attraktiv for studenter og forskere ikke bare i dag, men også i fremtiden. Men hvem er fremtidens studenter? La meg presentere noen tanker om fremtiden.

Påstanden om at den som anser seg ferdig utlært ikke er utlært, men ferdig, vil bli enda mer treffende i fremtiden enn i dag. Teknologien og den samlede kunnskapen i verden utvikler seg stadig raskere. Problemet er at vi mennesker ikke greier å følge med. Det vi lærer på skolen må oppdateres og vi må kanskje skifte yrke oftere fordi det yrket vi har fått utdanning i forsvinner.

Samtidig opplever vi at nesten alle jobber krever kunnskap og kompetanse. Hvis vi ikke fyller på med kunnskap dropper vi ut av arbeidslivet. Manuelle jobber blir mer og mer automatisert. Det betyr ikke at det ikke er behov for arbeidskraften vår, en vi må oppdatere kompetansen vår slik at vi blir istand til å utføre de nye jobbene.

Derfor vil det være behov for at vi returnerer til skolebenken og universitetet med jevne mellomrom resten av livet. Det behøver heller ikke å stoppe når vi blir pensjonist. Vi kan jobbe lenger enn før, men vi har også lyst til å fylle pensjonistlivet med noe av verdi. Derfor vil stadig flere vende tilbake til skolebenken både som 60- 70- og kanskje etter hvert 80-åringer.

Relasjonene mellom forskning, utdanning og næringsliv vil også utvikle seg. Stadig oftere vil vitenskapelig ansatte veksle mellom universitetet og næringslivet som arbeidsgiver. Eller kombinere de to. Og det samme vil gjelde studenter. Jeg ser for meg at skillene mellom arbeid og utdanning viskes ut.

Ved mange universiteter, slik som MIT, får næringslivet lokalisere seg i tilknytning til universitetet. Den såkalte «watercooler»-effekten, at ansatte og studenter treffer hverandre i kantina eller over watercooleren fører til at ideer spres og nye samarbeid oppstår. Hvorfor ikke tenke den samme tanken for kommunale enheter. Hvis Byplankontoret og Byutvikling kan lokaliseres sammen med arkitektstudiet, Oppvekstavdelingen sammen med lærerstudiet osv kan kunnskap overføres daglig fra forskningsmiljøene til kommunens fagfolk, samtidig som kommunen i større grad blir tilgjengelig for praksis, forskningssamarbeid, jobber osv.

Naturligvis mere av utdanningen skje via internett, men fysisk tilstedeværelse mister ikke sin verdi.

Hvis vi får en slik utvikling må NTNU og andre universiteter tilpasse seg denne. Det betyr at skille mellom by og universitet må bygges ned. Mens studentene i dag i hovedsak er mellom 20 og 30 år vil vi i fremtiden få studenter i alle aldersgrupper. Flere vil kombinere studier med arbeid. Og flere vil studere uten å befinne seg hele tiden i Trondheim. Med livslang læring vil mange av studentene sannsynligvis bare bo og studere kortere perioder i Trondheim. Kanskje tar de med seg jobb og familie til Trondheim i perioder. Hva vil dette kreve av universitetet og til det kommunale tjenestetilbudet?

Når NTNU’s campus skal utformes må vi ta hensyn til denne utviklingen. Det blir enda viktigere at NTNU vokser inn i Midtbyen samtidig som byen vokser inn på Gløshaugen.

 

 

Nytt felles museumsbygg før 2030

Min drøm er at vi i god tid før St. Olav-jubileet i 2030 kan ta i bruk et felles museumsbygg for Trondheim Kunstmuseum, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og kirkekunstsamlingen ved Vitenskapsmuseet og at dette skjer i form av en utvidelse bak og ved siden av Kunstmuseet. Med en ny front og inngang mot Vestfrontplassen ved Nidarosdomen. Tusenårsjubileet for slaget på Stiklestad og Olav den helliges død er et nasjonalt jubileum som krever et nasjonalt engasjement. Bygging av et slikt kunstmuseum som også inneholder kirkekunstsamlingen kan bidra til at området rundt Nidarosdomen og Erkebispegården blir et enda større kirkelig og kulturelt kraftsentrum.

Museene i Sør-Trøndelag har lagt frem en mulighetsstudie som konkluderer med at Trondheim Kunstmuseum og Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum bør lokaliseres i et felles museumsbygg med en felles stab. Til tross for et politisk ønske om også å inkludere den bortgjemte men unike kirkekunstsamlingen i studien, har det ikke skjedd. Det er naturlig at det skjer i fortsettelsen. På samme måte må også kunstforeningen, som i sin tid bygde dagens museumsbygg, blir involvert i planene.

For tre år siden lanserte Trondheim Høyres bystyregruppe en midtbyplan og i den forbindelse lanserte jeg og Yngve Brox ideen om et felles museumsbygg i Adresseavisen. Dette ble senere fulgt opp som et politisk initiativ sammen med daværende leder i kulturkomiteen, Venstres Erling Moe. Resultatet ser vi i den mulighetsstudien som nå er lagt frem.

Begge de to museene har store utfordringer. Vedlikeholdet har vært nærmest ikkeeksisterende i mange år. Det har gitt et stort vedlikeholdsetterslep som ikke kan tas igjen uten å bruke svært store beløp. Det aller verste er at de svært verdifulle samlingene risikerer å bli ødelagt. Kunstmuseet har Norges tredje største samling av malerier. Kunstindustrimuseet har den internasjonalt anerkjente Hanna Ryggen samlingen i tillegg til en rekke andre unike gjenstander. En av utfordringene museene møter er også at det ikke er så lett å få lov til å vise frem spennende objekter fra andre museer hvis man ikke kan garantere for at gjenstandene blir godt ivaretatt. Så sent som i går fikk kulturkomiteen anledning til å besøke de to museene for å lære om deres utfordringer. Man blir bekymret.

Museene har tidligere lagt frem hver sine utvidelsesprosjekter som samlet den gang beløp seg til bortimot en halv milliard kroner uten at man ville oppnå noen fullgod løsning. Beløpet vill vært mye høyere i dag. Det er bakgrunnen for forslaget om et felles museumsbygg. Selv om museene arbeider på forskjellige felter har de en rekke både økonomiske praktiske og faglige gevinster av et felles bygg enten det skjer med hver sin stab og hver sine utstillingslokaler eller om alt blir slått sammen i et stort «designmuseum». Man kan ha en inngang, felles inngangsparti, billettsalg, butikk, toaletter, restaurant og møterom.  Og man kan ha utstillinger over felles tema.

Kirkekunstsamlingen er i motsetning til de to museene ikke underlagt MIST. Det er Vitenskapsmuseet og dermed NTNU  som har ansvaret for den. Samlingen, som er unik i europeisk sammenheng er gjemt bort i et lokale hvor publikum ikke har adgang og kommer derfor ikke til sin rett. Det sier seg selv at det ville være fantastisk å vise frem denne samlingen vis a vis Nidarosdomen.

Direktøren ved Kustmuseet, Johan Børjesson, har tidligere pekt på hvilken fantastisk mulighet som ligger i å snu fronten mot Vestfrontplassen. Børjesson kan også vise til at det den gangen museet ble bygd ble lansert en slags masterplan som innebar et langt større museum. Lokalisering av et felles museumsbygg står ennå ikke på dagsorden, og en utvidelse av dagens museumsbygg kan møte motstand fra antikvarisk hold. Men det er plass mellom kunstmuseet og kunstforeningen og bak de to byggene. I en liten og litt bortgjemt park er en statue av Haakon VII plassert, men den vil komme bedre til sin rett og bli mere synlig ved å flyttes mot eller til Kongsgårdsplassen. Jeg er ikke i tvil om at en plassering av felles museum her vil skape det mest attraktive tilbudet, og alle involverte parter må strekke seg langt for å få det til.

Mens det er bygd kulturbygg for kanskje ti milliarder kroner i Oslo de siste årene i regi av staten gjelder ikke det samme utenfor hovedstaden. Et felles museumsbygg vil ha nasjonal og internasjonal interesse, og hvis kirkekunstsamlingen også lokaliseres her vil bygget kunne bli en viktig satsing frem mot St Olav jubileet i 2030.

 

Forsvaret trenger Luftforsvarets Musikkorps

Etter at regjeringen foreslo å legge ned to av fem militære musikkorps i langtidsplanen for forsvaret har støttespillerne for de nedleggingstruede korpsene kommet på banen. Først og fremst argumenteres det med hvilken betydning militærkorpsene har for lokalsamfunnene. Den er naturligvis stor, men hvorfor skal Forsvaret betale for musikk og annen kultur?

«Allerede i antikken forstod soldatene at det var viktig å ha lyd og musikk som kunne både formidle ordrer og motivere egne soldater. Samtidig kunne musikk også skremme og demoralisere fienden. Fra de fløytespillende hoplitene i gamle Hellas, via germanernes bronselurer, romerske basuner og middelalderens horn har vi i dag militærmusikk som har en rekke oppgaver.»  Dette kan vi lese på Forsvarets egne nettsider.

Musikken har først og fremst hatt en militær betydning. De fem profesjonelle militære musikkorpsene er altså ikke opprettet av hensyn til sin betydning for lokalsamfunnet.

For snart 200 år siden (1817-1818) ble fem militære musikkorps etablert, blant dem korpset som nå heter Luftforsvarets Musikkorps. Disse korps representerte på mange måter starten på den norske korpsbevegelsen. Forbindelsen mellom de militære korpsene og dagens skolekorps og voksenkorps er da også sterk. Det ser vi ikke minst hver 17.mai når korpsene marsjerer disiplinert i 17.maitoget. Tidspunktet for opprettelsen av de fem militærkorpsene kan også knyttes til 1814, norsk selvstendighet og utformingen av Norges grunnlov. Etter noen år med sviktende interesse opplever korpsbevegelsen nå en renessanse med sterkt økende engasjement.

Er det nå slik at militærmusikken har utspilt sin rolle? Absolutt ikke, mener jeg. Selv i en verden hvor forsvaret blir mer og mer teknologisk avansert og antall soldater går ned er menneskene viktigere enn noen gang. Krig og fred avgjøres av mennesker og kultur er viktig for mennesker.

Kultur dreier seg ikke minst om å utvikle og forsvare vår nasjonale identitet. Forsvaret har som hovedoppgave å sørge for at vi beholder vår frihet og dermed forsvarer vår kultur og identitet. Det er derfor vanskelig å se Forsvaret, kulturen og historien løsrevet fra hverandre. I tillegg til musikken er også forsvarets museer og minnesmerker sentrale deler av Forsvarets kulturvirksomhet.

Deltagelse i Forsvarets seremonier er en viktig oppgave for militærkorpsene, og selv om det ikke alltid synes så viktig i fredstid vet jeg med min bakgrunn i FN-styrkene i Libanon at dette er viktig både mens man er ute og ikke minst for at storsamfunnet kan vise sin takknemlighet til de som har deltatt i slike utenlandsoperasjoner. Kultur og musikk er viktig for samhold og moral.

Forsvarets musikk er også brukt som brobygger når Norge har deltatt i utenlandsoperasjoner, for eksempel i Afghanistan.

Når regjeringen har valgt å opprettholde tre profesjonelle korps som en del av Forsvaret må vi tro at regjeringen dermed har akseptert at kulturen er en viktig del av Forsvaret. Et alternativ kunne vært å overføre budsjettansvaret for de militære musikkorpsene til Kulturdepartementet, men dette ville skapt avstand mellom forsvaret og korpsene. Mens korpsene opprinnelig var lokalisert for å dekke hele landet ble Forsvarets musikk for noen år siden omorganisert slik at hver forsvarsgren fikk sitt eget korps. Luftforsvarets Musikkorps i Trondheim har derfor ikke bare et ansvar for Trøndelag, men også for Luftforsvarets virksomhet i andre deler av landet.

På grunn av kjøpet av F-35-flyene er Luftforsvaret den forsvarsgrenen det satses mest på i årene som kommer. Likevel blir denne forsvarsgrenen nå den eneste som ikke får sitt eget korps.

Samtidig konsentreres Luftforsvarets virksomhet enda mer til Trøndelag med kampflybasen på Ørlandet, skolevirksomheten på Værnes og Luftkrigsskolen i Trondheim. Da virker det enda dårligere begrunnet at man legger ned Luftforsvarets Musikkorps i Trondheim.

Derfor kommer mistanken m at dette ikke er en faglig vurdering, men en geografisk kabal som skal gå opp. Trøndelag kommer svært godt ut av forslaget til langtidsplan for forsvaret med hensyn til arbeidsplasser. Når regjeringen har behov for å kutte på enkelte områder for å frigjøre kapital til den storsatsingen som langtidsplanen innebærer har det kanskje vært enkelt å kutte et korps som ligger i en landsdel som har kommet godt ut av forslaget til langtidsplan.

Men faglig der det dårlig begrunnet å nedlegge et musikkorps som i fremtiden ville fått flere soldater å tjene. Samtidig blir det feil når mange, slik som Adresseavisen på lederplass, kun fokuserer på hva en nedleggelse betyr for det lokale kulturlivet. Vi skal beholde Luftforsvarets Musikkorps først og fremst fordi korpset er viktig for Forsvaret.

 

 

 

Helbom fra Kroksæter – Motarbeider Idrettsrådet i Trondheim den norske idrettsmodellen?

Motarbeider Idrettsrådet i Trondheim den norske idrettsmodellen?

Naturligvis ikke, men det er faktisk det Adressas sportskommentator indirekte sier når han i Adresseavisen bruker idrettsminister Linda Hofstad Hellelands satsing på den egenorganiserte idretten som eksempel på at den blå-blå regjeringen «har startet et råkjør mot den norske idrettsmodellen».
Norske idrettslag gjør en fantastisk jobb, men ikke alle finner sin plass i den organiserte idretten. For noen er det høye treningsavgifter som holder dem unna. For lavinntektsfamilier er det vanskelig å sette av tusenvis av kroner til treningsavgifter, deltagelse i cuper, kjøp av utstyr osv.
Andre føler at det tilbudet som den organiserte idretten gir ikke passer for dem. Et typisk eksempel på det er skateboarding. Skateboardforbundet står utenfor idrettsforbundet, men de fleste som driver med skateboard er ikke organisert noe sted.
Egenorganisert idrett dreier seg om en kameratgjeng som spiller fotball på løkka i nabolaget eller tar skiene fatt for en tur i skiløypa. Når treningstid skal fordeles i fulle idrettshaller er det ikke disse som står først i køen. Men det er kanskje mange av disse som har størst behov for å komme seg i aktivitet.
Det er disse som vår idrettsminister har gjort seg til talsperson for når hun har bedt fylkene og kommunene om å prioritere den egenorganiserte idretten når de fordeler spillemidler.
Det Kroksæter åpenbart ikke har skjønt er at det ikke er noen konflikt mellom den organiserte idretten og de som driver egenorganisert idrett. Det har Idrettsrådet i Trondheim vist. De har for eksempel i plassert ny stor skatepark helt opp på 5.plass på sin prioriteringsliste for idrettsanlegg i Trondheim selv om skatingen skjer utenfor den organiserte idretten. Dette gjør de naturligvis fordi hele befolkningen har behov for fysisk aktivitet uansett om de er medlemmer i et idrettslag eller ikke.
Jeg har i 9 år som folkevalgt hatt et engasjement for idretten og spesielt for de som faller utenfor den organiserte idretten. Jeg er glad for at vi har en idrettsminister som deler dette engasjementet. Det er Adressas sportskommentator som er på kollisjonskurs med den norske idrettsmodellen, ikke Linda Hofstad Helleland.

Hijabdebatten: Gir forbud større frihet enn påbud?

På søndag vedtok Nord-Trøndelag Høyre å støtte forbud mot bruk av hijab i barneskolen. I etterkant følger Adresseavisen opp med en påstand om at Sør-Trøndelag Høyre ikke tørr ta debatten om hijab. Det siste er naturligvis ikke tilfelle. Men skal vi diskutere et slikt tema må vi ha et godt og gjennomarbeidet resolusjonsforslag som vi kan legge til grunn.

Jeg er ikke i tvil om at barns bruk av hijab kan gjøre integrering vanskeligere og gjøre det vanskeligere for jentene å bli «en del av gjengen». Jeg tror også at det er grunn til å tro at et seksualisert syn på jentene, tanken om at jentene blir sett på som sexobjekter og at man ved å bruke hijab unngår dette, ofte ligger til grunn for foreldrenes «påbud» om å bruke hijab. Det er derfor viktig å reise debatten om hvordan vi kan møte denne kulturen. Det er ikke akseptabelt at jentene ved å bruke hijab skal løse det problemet som oppstår ved at en del menn betrakter jentene som sexobjekter først og fremst.

Når Konfliktrådet blir kontaktet av jenter som føler seg tvunget til å bruke hijab mot sin vilje er det åpenbart at vi i det norske samfunnet må ta tak i denne utfordringen. Ingen skal tvinges til å bruke hijab eller andre klesplagg mot sin vilje. Det er i strid med våre verdier. Det er i strid med barnekonvensjonens bestemmelser om barns rett til å bli hørt. Og etter grunnlovsendringene i 2014 er det også i strid med grunnloven.

Men hvis det er uakseptabelt at foreldre påbyr sine barn å bruke et klesplagg, hvorfor er det da akseptabelt at staten skal forby barna å bruke det samme plagget? Det er grunn til å tro at mange jenter ønsker å bruke hijab. Hvis staten innfører et lovforbud som ikke tar hensyn til jentenes eget syn er det prinsipielt minst like uakseptabelt som at foreldrene påbyr jentene å bruke hijaben. Mange vil vel si at i den grad beslutningen skal treffes av andre enn barna selv er det riktigere at beslutningen tas av foreldrene enn av staten.

Så er det lite prinsipielt hvis vi innfører et forbud mot et konkret klesplagg, men ikke av andre klesplagg eller religiøse symboler. Hvorfor skal hijab forbys, men ikke en turban?

Og hvis det er slik at bruk av hijab vanskeliggjør integreringen, er svaret da å uniformere barn slik at alle skal være mest mulig like? Ja, barn (og voksne) som skiller seg ut fra flertallet KAN ha større vansker med å få seg venner og bli integrert i miljøet man ferdes i. Det kan skje uavhengig av religion. Men det vil være riktigere å arbeide for større toleranse for mangfold. Hvis vi aksepterer at ulikheter skal fjernes for å sikre integrering har vi gått på et nederlag.

I Høyre har vi ingen tradisjon for å løse utfordringer med forbud. Vi må være tydelige på at ingen jenter skal tvinges til å bruke hijab (eller turban, kors osv) mot sin vilje, men vi må bruke andre virkemidler. Jeg regner med at vi vil fortsette denne debatten i Høyre og andre steder for å skape nye holdninger og finne bedre løsninger.

Skolenes julegudstjenester – hva er problemet?

Hver jul blusser debatten om skolenes deltagelse i julegudstjenester opp, denne høsten mer enn noen gang. Delvis fordi utdanningsdirektoratet har gått ut med en anbefaling til kommunene og skolene om å kreve aktiv påmelding til julegudstjenester. Og kanskje delvis fordi noen kobler dette spørsmålet til den økte flyktningestrømmen. Visstnok representerer elevenes deltagelse i julegudstjenestene mangel på respekt for det religiøse mangfold som stadig flere innvandrere bidrar til i Norge.

Siden 2009 har jeg reist til India og besøkt barnerettsorganisasjonen CWC hvert år. De legger vekt på å være uavhengig av religioner. Det kunne de ha håndtert ved å fjerne alt som er av religiøs art i organisasjonens arbeid. I stedet har de valgt å markere alle de store høytidene som tilhører de store religionene uten at dette har skapt noen som helst debatt eller uro. Barna som som får hjelp er både hinduer, muslimer, kristne og sikkert tilhørende noen andre religioner også. I jula får elevene på en skole CWC driver lære om den kristne høytiden og de setter opp juleevangeliet som skuespill.

For fire år siden var jeg invitert til en juleforestilling som Enhet for Voksenopplæring arrangerte på Lade. Opplesninger fra Juleevangeliet, Lucia-prosesjon og kristne og ikke kristne sanger sto på programmet hvor ungdom fra mange land og religioner opptrådte med stor glede. Jeg skrev dette i en blogg etter opplevelsen:

«En musikklærer ved EVO kunne etterpå fortelle meg om en tidligere juleopptreden ved skolen hvor en imam som gikk på skolen deltok i fremføring av norske kristne julesanger før jul og gråt av glede. Jeg tror fullt og fast på at vi ved å bli kjent med andre lands kultur styrker respekten for egen kultur. Det er ingen motsetning mellom norsk kultur og de bidrag våre nye landsmenn kan gi til det norske samfunnet.»

Tidligere denne uka skriver den muslimske kvinnen Laial Ayoub dette på Facebook om å sende datteren sin til julegudstjeneste:

«Leverte Janet på skolen nå, og der la jeg en lapp i hylla hennes til læreren hvor det står at hun SKAL gå i kirka i dag. De har nemlig et opplegg på skolen til alle barna som ikke skal være med i kirka, og vi fikk beskjed om å si i fra om våre barn skal/ikke skal være med. Helt ut av det blå kommer en dame til meg (som har et barn i en annen klasse) og nærmest roper: hvordan kan du sende datteren din i kirka??? Vi er jo muslimer!»

Videre skriver hun:

«Hvem har sagt at vi muslimer ikke kan gå i kirken? For meg er det viktig at Janet lærer om alle religioner og om likhetene mellom de, i steden for om alle ulikhetene. Det er også viktig at hun lærer at vi må akseptere og vise respekt til alle religionene, for det er det islam handler om!
Jeg er vokst opp slik og har både vært i kirker og synagoger da jeg gikk på skole, og det gjorde meg ikke mindre muslim av den grunn. Tvert i mot har jeg en bred forståelse og er en av de som respekterer og aksepterer alle, uansett hva deres tro er.»

Jeg opplever det sik at for de fleste troende uavhengig av religion er det uproblematisk at barna deltar på julegudstjeneste. Det oppfattes ikke som forkynning men som læring om norske tradisjoner og et fellesskap med andre nordmenn. Naturligvis bør det være frivillig slik at man ikke tvinges med på noe man oppfatter som i strid med det man tror på. Men å byråkratisere dette med å kreve aktiv påmelding er unødvendig. Samtidig er det viktig at de som ikke ønsker å delta skal få et relevant og likeverdig tilbud mens de andre elevene er i kirka.

Skolene i Trondheim velger forskjellig tilnærming til spørsmålet. I Klassekampen kan vi blant annet lese dette:

«– Vi har hatt aktiv påmelding både til kirka og til alternativt opplegg. Vi valgte likevel å si at dersom vi ikke mottok svar, så ble elev med i kirka, sier Lars Petter Eggesbø, rektor ved Strindheim skole.

Tradisjonelt har over 95 prosent av de over 600 elevene deltatt i kirka. Antallet kirkegjengere sank i år, men ikke dramatisk. Eggesbø tror det er positivt å delta i julegudstjenesten og mener opplegget er veldig lite forkynnende.

– Jeg tror ingen tar skade av å sitte en time i en kirke. Vi må passe oss så vi ikke ender opp med en slags intoleranse mot vår egen kulturelle historie, sier han.

Ved Saupstad skole, hvor 60 prosent av elevene er minoriteter, har skole og foreldreutvalg engasjert seg aktivt for julegudstjenesten. Kontaktlærere har ringt foreldre med språkvansker for å forklare kravet om påmelding. Kun et fåtall valgte å droppe gudstjenesten.

– I dagens samfunn trenger elevene ulike perspektiver. Det kan ikke være tabu å lære om tro, sier rektor Inger Hasselø.»

Stavset skole er kanskje den skolen som lengst har praktisert aktiv påmelding:

«Stavset barneskole har praktisert aktiv påmelding til skolegudstjenesten siden 2008. Der må barna si ja, enten til julegudstjeneste eller til å være med på julemarkering på skolen. De som blir igjen på skolen, får ta del i en feiring i gymsalen med høytlesning, lystenning og julesanger. I år har rundt halvparten av elevene valgt å gå i kirka. Tidligere måtte de som ikke ville bli med i kirka, aktivt melde seg av. Det førte til at fem–seks elever satt igjen på skolen uten tilbud. Dette ville rektor Eva Elisabeth Belboe ha slutt på.

– De ble sett på som særinger. Det var uverdig, sier Belboe, som ville gi et likeverdig tilbud til alle elevene.»

Jeg oppfatter skolegudstjenesten som en del av undervisningen som det er normalt at de fleste deltar på. I den grad man frykter at den kan virke forkynnende kan dette tas opp i undervisningen slik at elevene utvikler en sunn kritisk holdning.

Hvis det å delta i en mange hundre år gammel tradisjon oppfattes som problematisk kan man like godt tenke seg at kravet om aktiv påmelding kan oppstå i andre sammenhenger. Jeg synes det vil være bra for alle elevene også å oppleve religiøse seremonier i regi av andre enn den norske kirken også. Skal man kreve aktiv påmelding til slike besøk også? Og hva om man inviterte humanetisk forbund inn for å presentere seg og sitt livssyn?

Det ville vært et problem hvis elevene ikke fikk gode alternativer og hvis skolen ikke la opp til lærdom om andre religioner, livssyn og ideologier. Men jeg greier ikke med min beste vilje å forstå hvorfor skolenes julegudstjenester er et problem.

Riv murene

Den 9.november, på årsdagen for Berlinmurens fall, avdukes et stykke av Berlinmuren ved Gråmølna. Det er kunstverket «Kapitalistischer Realismus» av kunstneren Lars Ø. Ramberg. Vi kunne i sommer lese i Adresseavisen at kunstneren oppfatter kunstverket som et symbolsk forsvarsverk mot kommersialiseringen på Solsiden. Ramberg er inspirert av DDR-diktator Erich Honecker som beskrev muren som en ”anti-imperialistisk forsvarsmur”. Og det virker som om kunstneren deler denne oppfatningen av Berlinmuren.

I virkeligheten var Muren et forsøk på å stenge folk inne, og gjennom dette forsvare Sovjet-regimets og kommunistenes makt og imperialisme. Hvis vi skal dømme etter oppslagene i Adressa har kunstneren altså snudd det hele på hodet.

I Berlin var det folket som rev muren. Modige politikere som forbundskansler Helmut Kohl og et åpent folk i Vest-Tyskland tok i mot den store utfordringen det representerte å ønske velkommen og integrere 16 millioner østtyskere i det moderne Tyskland. Til tross for at de alle var tyskere var kulturen, tradisjonene og systemene svært forskjellige. Det var ingen enkel oppgave, men de lykkes.

Mens enkelte land i Europa nå reiser nye ”murer” langs sine grenser for å stoppe mennesker som søker frihet og trygghet har Tyskland og Angela Merkel også denne gang valgt å ta i mot flyktningene med åpne armer.
Murer løser ingen problemer. Det viste Berlinmuren til fulle.

Selv om flyktningestrømmen synes uendelig snakker vi om et antall flyktninger i år som bare tilsvarer promiller av Europas befolkning. Hvis alle tok sin del av ansvaret burde dette være håndterbart. Når vi setter opp murer skaper vi problemer.

Vi må ikke bare rive de fysiske murene. Vi må også fjerne de menneskelige barrierene vi setter opp mot fremmede. Hver enkelt av oss må ta et ansvar i stort og smått. Hilse på fremmede på gata, invitere de nye naboene på kaffe, ta med en innvandrer på tur i marka. Arrangere språkkafe. Tilby praksisplasser på jobben. Kort sagt behandle flyktningene som medmennesker. Mye kan og skal gjøres av myndighetene. Det meste må gjøres av oss selv.
Heldigvis er det slik at kunstneren alene ikke kan definere hva som er kunstens budskap. Ramberg kan mene hva han vil. Jeg vil ikke rive denne symbolske muren, men for meg vil den være et budskap om at vi skal rive de andre murene.

Bruk våre veteraner i flyktningearbeidet

I disse dager deltar jeg i den nasjonale veterankonferansen her i Trondheim. 300 deltagere; statsråder, statssekretærer, ordførere, militære, politi, hjelpetjenester… og noen veteraner. Vi får høre mange sterke historier og vi får høre hvordan vi har blitt flinkere de siste årene til å vise veteranene den respekt de fortjener og gi dem den oppfølgingen de trenger før de reiser ut, underveis og ikke minst etter at de har kommet hjem igjen.

Det har ikke alltid vært slik. Mange veteraner har sterke historier å fortelle om hvordan de har vært dårlig behandlet, og lenge nølte den tidligere rødgrønne regjeringen med å ta norske veteraner på alvor. I dag er det heldigvis politisk enighet om å behandle veteranene på en måte de fortjener. Og i Trondheim tok daværende kommunalråd Kristian Dahlberg Hauge initiativet til en årlig seremoni for lokale veteraner fra internasjonale operasjoner.

Men den største respekt viser vi ved å ta i bruk den kompetansen som veteranene besitter, og som få i Norge har kunnskap om og forståelse for. Jeg spurte under konferansen om ikke veteranene har en kompetanse og erfaring som kan brukes i dagens situasjon med mange flere flyktninger som ankommer Norge. Svaret fra mange var at dette var en god ide.

Tilsammen har 100.000 nordmenn på et eller annet tidspunkt erfaring fra internasjonale operasjoner. Mange har opplevd krigen med de traumer det kan gi på nært hold. En av konferanse deltagerne fortalte om hvordan det var å lete opp og åpne massegraver med flere hundre lik eller hvordan det var å bruke to dager på å samle sammen kroppsrester etter en selvmordsaksjon. En annen fortalte om hvordan det var å komme som ung politimann og oppleve granatangrep med frykt for livet.

Mange av våre veteraner kan forstå hvilke opplevelser flyktninger fra krig har fordi de har opplevd det selv. Og de har jobbet under krevende forhold sammen med folk fra andre nasjonaliteter, kulturer og religioner. Midt-Østen, Afghanistan og andre muslimske land er blant de landene som har hatt norsk nærvær. Våre veteraner kjenner disse områdene godt.

Selv er jeg også veteran med bakgrunn fra UNIFIL i Libanon i første og femte kontingent. Jeg var heldig og slapp traumatiske opplevelser, men jeg har truffet norske soldater som senere har mistet livet eller som har opplevd å bli angrepet og bombardert. Og jeg har lært meg å sette meg inn i og forstå kulturforskjeller og hvordan mennesker reagerer på krig og menneskelig tragedie.

Jeg er overbevist i at mange av våre veteraner har en kompetanse som kan komme godt til nytte når vi nå skal ta i mot flere flyktninger enn noen gang før. Vi vet at dagens hjelpeapparat ikke har kapasietet til å ta vare på alle som kommer. Vi trenger flere ansatte i dette apparatet, og ikke minst trenger vi flere frivillige som kan bidra.

Den 29. oktober arrangerer Trondheim kommune en stort anlagt idedugnad på Scandic Hotel Lerkendal (etter forslag fra meg i formannskapet). Hensikten er å få frem gode ideer og nye løsninger fra næringsliv, frivillige organisasjoner, akademia, kirke- og trossamfunn og alle andre interesserte. Jeg har sørget for at veteranene også blir invitert til denne idedugnaden. Og jeg er overbevist at de har mye å bidra med.