Kjetils Blå Bølger

Make waves – Don’t float through life!

Nytt felles museumsbygg før 2030

Min drøm er at vi i god tid før St. Olav-jubileet i 2030 kan ta i bruk et felles museumsbygg for Trondheim Kunstmuseum, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og kirkekunstsamlingen ved Vitenskapsmuseet og at dette skjer i form av en utvidelse bak og ved siden av Kunstmuseet. Med en ny front og inngang mot Vestfrontplassen ved Nidarosdomen. Tusenårsjubileet for slaget på Stiklestad og Olav den helliges død er et nasjonalt jubileum som krever et nasjonalt engasjement. Bygging av et slikt kunstmuseum som også inneholder kirkekunstsamlingen kan bidra til at området rundt Nidarosdomen og Erkebispegården blir et enda større kirkelig og kulturelt kraftsentrum.

Museene i Sør-Trøndelag har lagt frem en mulighetsstudie som konkluderer med at Trondheim Kunstmuseum og Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum bør lokaliseres i et felles museumsbygg med en felles stab. Til tross for et politisk ønske om også å inkludere den bortgjemte men unike kirkekunstsamlingen i studien, har det ikke skjedd. Det er naturlig at det skjer i fortsettelsen. På samme måte må også kunstforeningen, som i sin tid bygde dagens museumsbygg, blir involvert i planene.

For tre år siden lanserte Trondheim Høyres bystyregruppe en midtbyplan og i den forbindelse lanserte jeg og Yngve Brox ideen om et felles museumsbygg i Adresseavisen. Dette ble senere fulgt opp som et politisk initiativ sammen med daværende leder i kulturkomiteen, Venstres Erling Moe. Resultatet ser vi i den mulighetsstudien som nå er lagt frem.

Begge de to museene har store utfordringer. Vedlikeholdet har vært nærmest ikkeeksisterende i mange år. Det har gitt et stort vedlikeholdsetterslep som ikke kan tas igjen uten å bruke svært store beløp. Det aller verste er at de svært verdifulle samlingene risikerer å bli ødelagt. Kunstmuseet har Norges tredje største samling av malerier. Kunstindustrimuseet har den internasjonalt anerkjente Hanna Ryggen samlingen i tillegg til en rekke andre unike gjenstander. En av utfordringene museene møter er også at det ikke er så lett å få lov til å vise frem spennende objekter fra andre museer hvis man ikke kan garantere for at gjenstandene blir godt ivaretatt. Så sent som i går fikk kulturkomiteen anledning til å besøke de to museene for å lære om deres utfordringer. Man blir bekymret.

Museene har tidligere lagt frem hver sine utvidelsesprosjekter som samlet den gang beløp seg til bortimot en halv milliard kroner uten at man ville oppnå noen fullgod løsning. Beløpet vill vært mye høyere i dag. Det er bakgrunnen for forslaget om et felles museumsbygg. Selv om museene arbeider på forskjellige felter har de en rekke både økonomiske praktiske og faglige gevinster av et felles bygg enten det skjer med hver sin stab og hver sine utstillingslokaler eller om alt blir slått sammen i et stort «designmuseum». Man kan ha en inngang, felles inngangsparti, billettsalg, butikk, toaletter, restaurant og møterom.  Og man kan ha utstillinger over felles tema.

Kirkekunstsamlingen er i motsetning til de to museene ikke underlagt MIST. Det er Vitenskapsmuseet og dermed NTNU  som har ansvaret for den. Samlingen, som er unik i europeisk sammenheng er gjemt bort i et lokale hvor publikum ikke har adgang og kommer derfor ikke til sin rett. Det sier seg selv at det ville være fantastisk å vise frem denne samlingen vis a vis Nidarosdomen.

Direktøren ved Kustmuseet, Johan Børjesson, har tidligere pekt på hvilken fantastisk mulighet som ligger i å snu fronten mot Vestfrontplassen. Børjesson kan også vise til at det den gangen museet ble bygd ble lansert en slags masterplan som innebar et langt større museum. Lokalisering av et felles museumsbygg står ennå ikke på dagsorden, og en utvidelse av dagens museumsbygg kan møte motstand fra antikvarisk hold. Men det er plass mellom kunstmuseet og kunstforeningen og bak de to byggene. I en liten og litt bortgjemt park er en statue av Haakon VII plassert, men den vil komme bedre til sin rett og bli mere synlig ved å flyttes mot eller til Kongsgårdsplassen. Jeg er ikke i tvil om at en plassering av felles museum her vil skape det mest attraktive tilbudet, og alle involverte parter må strekke seg langt for å få det til.

Mens det er bygd kulturbygg for kanskje ti milliarder kroner i Oslo de siste årene i regi av staten gjelder ikke det samme utenfor hovedstaden. Et felles museumsbygg vil ha nasjonal og internasjonal interesse, og hvis kirkekunstsamlingen også lokaliseres her vil bygget kunne bli en viktig satsing frem mot St Olav jubileet i 2030.

 

23/11/2016 Posted by | kultur, Lokal politikk, Nasjonal politikk, Uncategorized | , , , | Legg igjen en kommentar

Valg 2015 – 10 saker jeg brenner for

Valgkampen dreier seg om skole og eldre. Og det er naturligvis de største sakene.

Men mitt engasjement er større for saker som mange glemmer eller ikke tenker så mye på. Her er noen av dem:

FIRE – Foreningen Ett skritt videre er en ideell organisasjon som gir et sosialt og sportslig tilbud til folk som ønsker et trygt, rusfritt miljø. Jeg har personlig hørt historiene til mange av medlemmene. Og jeg blir sterkt berørt hver gang. Ildsjelene i FIRE gjør rett og slett en fantastisk innsats. Men Trondheim kommune synes ikke de fortjener mer enn 25000 kroner i støtte, selv om de sparer kommunen for millioner av kroner. Og FIRE er ikke de eneste som forandrer folks liv uten å få nødvendig oppbacking av Trondheim kommune. Vi må snu måten kommunen tenker på.
Sosialt entreprenørskap dreier seg om folk som tar i bruk forretningsmessige metoder for å løse samfunnsmessige utfordringer. De er flinke til å tenke nytt og løser derfor ofte samfunnets utfordringer både bedre og rimeligere enn det kommune og stat er i stand til på egen hånd. Et eksempel på det er den sosiale entreprenøren NOEN som ansetter folk som har falt utenfor arbeidslivet til personlig tilpasset aktivitet for demente og slik bidrar til et mer meningsfylt liv samtidig som behovet for sykehjemsplass utsettes ett til to år. Men det kommunale systemet er ikke tilpasset utradisjonelle løsninger. Dette vil jeg gjøre noe med.
• Kultur kan trekke turister, bidra til integrering, skape gode lokalmiljø og mye annet. Men det viktigste er å skape god kunst. Jeg kan like eller mislike kulturuttrykk, men det er kvaliteten og ikke hva vi politikere liker som bør ligge til grunn for hva vi støtter. Kulturen vokser best nedenfra. Vi kan ikke planlegge og vedta oss frem til god kunst uten at det har rot i initiativ fra kulturens egne folk. Enten kulturen finansieres av det offentlige eller av private kilder skal finansieringskildene ikke styre de kunstnerlige valgene. Derfor er mangfold viktig. Og derfor er regjeringens frihetsreform viktig.
• Jeg elsker Olavsfestdagene. Etter å ha vært involvert i Olavsfestdagene og miljøet blant ansatte og frivillige som prosjektleder for ”Barns rett til å bli hørt” i 2014 ser jeg hvor viktig denne årlige festivalen er for byen og distriktet. Ikke minst viktig er Olavsfestdagene som arena for dialog og samtale. Derfor er det viktig at festivalen får beholde sine offentlige bevilgninger selv om det ikke behøver å være i form av knutepunktstatusen, som på mange måter er en kunstig konstruksjon.
• Trondheim kommune er dårlig på lokaler til kulturen. Olavshallen holder ikke lenger tritt med dagens behov, vi taper i konkurransen om gode konsertlokaler, Trondheim Kunstmuseum og Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum er nedslitte, har dårlige magasiner, mangler fungerende heis og feiler mye mer. Sammen med en kirkekunstsamling som ikke vises frem trenger vi et nytt felles museumsbygg (ikke en felles institusjon) som kan huse de tre samlingene og deres utstillinger. Det kan gjerne skje som en utvidelse av Trondheim Kunstmuseum hvor inngangspartiet flyttes mot Vestfrontplassen. I tillegg mangler vi fortsatt litteraturhus og flere bydeler, slik som Tiller, mangler kulturlokaler. Dette vil koste store penger og vil ta tid å få på plass. Derfor må vi begynne nå.
• Siden jeg besøkte India første gang i 2009 har jeg vært engasjert i kampen mot barnearbeid og som en avledning av det: Barns rett til å bli hørt. Og det beste av alt barn og unge har ofte friske perspektiver og gode løsninger på våre utfordringer. Ungdommens bystyre er en flott gjeng med engasjerte ungdommer som det er verdt å lytte til.
• Jeg har en grunnleggende tro på at mangfold ikke bare er bra, men en grunnleggende forutsetning for at Trondheim skal vokse og utvikle seg til en bedre og mer interessant by å bo, arbeide og leve i. Byen huser nå godt over 20.000 innvandrere fra ca 170 forskjellige nasjoner. Bybildet forandrer seg dag for dag. Disse endringene skjer ikke uten problemer og konflikter, men de kan vi håndtere. Det viktigste er at vi slutter å se på innvandrere som klienter, men som mennesker vi trenger og som kan bidra i denne byen. Å flytte til et nytt land med en helt annen kultur er vanskelig, hver enkelt av oss må stille opp for å gjøre denne reisen enklere. Samtidig skal vi stille krav til de som kommer hit. Det fortjener de.
• Den historiske trehusbyen med bryggene og bakgårdene er Trondheims sjel og det som skiller Trondheim fra andre byer i Midt-Norge. Jeg har tro på at det er både lønnsomt og riktig å ta vare på denne bebyggelsen og det gjør vi best ved å ta den i bruk til næringsaktivitet, boliger og offentlige kontorer. Det er mye bedre å flytte en rekke offentlige kontorer inn i bryggene slik at eierne får bærekraftig økonomi enn å bygge en gigantblokk for kommunale kontorer på Leuthenhaven. Langs bryggerekka i Kjøpmannsgata må vi legge til rette for utservering og folkeliv. Og kanskje er det noen brygger som kan brukes til lesesaler for NTNU?
Navn på byens gater og veier er tilsynelatende en liten sak, men en sak som opptar mange. Jeg har engasjert meg mye i navnesaker, ikke fordi jeg er så opptatt av å bestemme hvilke navn vi skal bruke og hvilken skrivemåte som er riktig, men fordi jeg er opptatt av at vi skal lytte til de som er oppvokst og bor i området og som kjenner historien. Veinavn er knyttet til identitet og er derfor viktig for mange.
• Etter å ha vandret alle byens gater har jeg lært at man både tenker og samtaler så mye bedre når man er ute og går. Og som politiker er det mest spennende du kan gjøre å lytte til andre. Skulle jeg bli gjenvalgt til bystyret vil jeg derfor lage en fast rutine hvor jeg inviterer alle som ønsker det til en vandring i Midtbyen den første onsdag hver måned kl 1800 med start på Rådhuset. Da kan vi snakke om hva som helst.

Ta også gjerne en titt på denne oversikten over noen av mine politiske seire i tiden som har gått.

11/09/2015 Posted by | barnearbeid mm, India, kultur, Lokal politikk | , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Smålig av Bleken

«Dette er et meget gledelig utfall,» sier Håkon Bleken til Adresseavisen etter at Pontus Kyander har sagt opp sin stilling ved Trondheim Kunstmuseum. Et stort tap for kunstbyen Trondheim synes jeg.

Pontus Kyander kom ikke ubemerket til Trondheim. I løpet av sine knappe to år i byen har han på den ene side skapt et team som jobber godt sammen på Trondheim Kunstmuseum, har har oppgradert museet i Bispegata, og nettopp har også Gråmølna gjenåpnet i ny og bedre stand. Han har hatt store ambisjoner på vegne av museet og et mål om å bli blant de beste regionale kunstmuseer i Europa. Besøket er doblet.

Men Pontus Kyander er også en leder som sier hva han mener og ikke er redd for å ta en konflikt hvis det er nødvendig. Den første konflikten i offentligheten var knyttet til flagget som henger utenfor bygningen i Bispegata. Kyander mener at kunsten er internasjonal og at det ikke er naturlig med et nasjonalt flagg der. Medieoppslag ga inntrykk av at han fjernet et norsk flagg, men noe norsk flagg har aldri hengt der. Dermed var bråket i gang.

Den neste konflikten kom med Håkon Bleken som var misfornøyd med at ikke mere ble gjort for å få mer blest om kunstsamlingen som han og Inger Sitter hadde gitt til museet med utstilling på Gråmølna. I Norge er det vel sannsynligvis bare Munch som kan forsvare et eget museeum, og det var en nærmest umulig oppgave museet hadde tatt på seg når det skulle sikre godt og permanent besøk på Gråmølna med små ressurser. I en opphetet debatt mellom Kyander og Bleken beskyldte førstnevnte Bleken for å lyve. Selv om det kanskje var riktig, var det neppe diplomatisk. Likevel har Kyander tatt grep som kan vitalisere Gråmølna i tiden fremover til fordel ikke minst for Bleken og Sitter.

Håkon Bleken er selv ikke redd for å gå inn i konflikter eller for den saks skyld initiere konflikter. I sin tid malte han sammen med kunstnerkollega Håkon Gullvåg et maleri på en husvegg på Svartlamoen som et ledd i debatten om Svartlamoens fremtid. Siden har han vært i jevnlig konflikt med den samme Gullvåg. Han har gått sterkt ut mot planene for Torvet og 30.mai sa han følgende til Bergens Tidende: «Den ( Trondheim) er meget tilbakestående. Det synd å si så mye negativt om byen sin, men jeg føler nesten at jeg lever i et indre eksil i Trondheim.»

Selv om Bleken i internasjonal sammenheng ikke regnes blant de fremste nålevende trønderske kunstnere, har han en meget sterk posisjon lokalt og nasjonalt. Jeg leser alltid hans uttalelser og innlegg med interesse. Kulturlivet trenger folk med klare synspunkter som tør å si i fra for å skape en nødvendig debatt. Og ofte er jeg også enig med ham.

Derfor er det så paradoksalt at den samme Bleken ikke synes å verdsette andre som har den samme egenskapen til å formidle klare meninger. Det vil være synd om Håkon Bleken skal få ettermæle som en smålig og lite tolerant mann.

Jeg vet ikke om det er konflikten med Bleken som gjør at Pontus Kyander nå har sagt opp sin stilling. Faktisk tror jeg Bleken overvurderer sin påvirkningskraft. Men kulturbyen Trondheim trenger ressurser som Pontus Kyander, vi har behov for et kultur hvor det er høyt under taket og plass for folk som skiller seg ut. Ingen er uunnværlig, men hvis vi gir et signal til omverdenen om at enere som Pontus Kyander ikke er velkommen her, vil vi heller ikke tiltrekke oss de beste søkerne når kulturinstitusjonene skal ansette nye ledere.

Derfor var dette et skritt tilbake for kulturbyen Trondheim.

10/11/2013 Posted by | kultur, Lokal politikk | , , , , , | Legg igjen en kommentar

Trondheim Kunstmuseum + Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum = ?

131011 Felles museum Adressa Yngve og KjetilKulturadressa kunne i dag fortelle om Trondhem Høyres forslag om å utrede et felles nybygg for Trondheim Kunstmuseum og Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i et intervju med Yngve Brox og meg. Hvorfor er dette en viktig debatt?

For Trondheim Høyre er dette forslaget ett av svært mange nytenkende forslag som er presentert i partiets «midtbyplan». I denne planen fastslår vi at kunst og kultur er svært viktig i arbeidet med å ta vare på og vitalisere midtbyen. Derfor er det viktig at de store og de nasjonale institusjonene blir lokalisert i Midtbyen.

Både kunstmuseet og kunstindustrimuseet har behov for utvidelser og mer plass ikke minst for å vise frem sine store samlinger. Mens kunstmuseet har et av landets største kunstsamlinger (og jeg er stolt av at min bestefar Oskar Hokstad, som var æresmedlem i kunstforeningen, er representert i samlingen), er kunstindustrimuseet ikke minst kjent for sin Hanna Ryggen-utstilling.

Begge museene har lansert utbyggingsplaner. Planene viser at det er mulig å utvide begge museumsbyggene, men samtidig er plassen begrenset og beliggenheten sårbar. Det kan godt være at kunstindustrimuseets planer om å bygge ut i bakgården til gullsmed Møller og kunstmuseets planer om å bygge mellom kunstmuseet og kunstforeningen i nabobygget vil vise seg å være den beste løsningen, men dette er også en anledning til å vurdere en helt ny løsning, et stort og felles nybygg et annet sted i Midtbyen.

Kunstmuseets profilerte leder, Pontus Kyander, påpeker i Adresseavisen at den faglige bakgrunnen for en som driver kunsthåndverk og kunst er forskjellig og at det er grenser for hvor store veksler kunst og design kan dra på hverandre. Det har han naturligvis rett i. Derfor er dette først og fremst et forslag om å se på mulighetene for et felles bygg. Hvordan man benytter et slikt fellesbygg til å samarbeide faglig og praktisk må være opp til institusjonene selv og Museene i Sør-Trøndelag (MIST). I Høyre har vi tro på at kulturen skal vokse nedenfra og opp og det vil være uaktuelt fra vår side å trykke noe som helst ned over hodene på de involerte aktørene.

Innimellom kan det likevel tenkes at utenforstående kan komme med innspill som det kan være verdt å tenke over. Kan det for eksempel tenkes at et felles stort museumsbygg vil gjøre det lettere for de to institusjonene å markere seg i nærområdet? Kan man samarbeide om fellesfunksjoner som vakthold, billettsalg, butikk og servering og slik både spare penger og øke inntektene? Kan man samarbeide om enkelte utstillinger enten i form av felles utstillinger eller med to forskjellige utstillinger med samme tema? Kan det være nyttig å ha et felles utstillingsområde som de to institusjonene kan veksle på å benytte for slik å gi rom for større utstillinger enn det hver enkelt kan gi plass til?

Teaterhuset Avant Garden håper i disse dager å få kommunens støtte for en flytting til Rosendal Teater. Der er planen en samlokalisering med filmmiljøet i byen. Ideen er en dør inn men to institusjoner. De håper å spare penger på det, men også å dra nytte av et bredere kunstmiljø hvor ideene kan blomstre. Dette er en tanke jeg har stor tro på og som i flere former har fungert også andre steder i byen. Atelier Ilsvika er et eksempel på det.

Hvor skulle i såfall et stort nytt museumsbygg plasseres? Mulighetene i Midtbyen er ikke så mange, og et slikt museumsbygg hører hjemme i Midtbyen. Jeg kunne godt ha tenkt meg Leuthenhaven. Men der har dessverre flertallet i formannskapet så langt tenkt å bruke et milliardbeløp på et digert kommunalt kontorbygg og en minimal park. Fortidsminneforeningen har da også sendt en klage på dette forslaget. Høyre ønsker en større park og et bygg her som i langt større grad har publikumsrettede aktiviteter. Flytting av Prinsen Kino er aktuelt. Hvorfor ikke i tillegg plassere inkludere et museumsbygg i planene?

For noen år siden gikk Fridtjof Riis ut i Adresseavisen og lanserte tanker om et stort galleri eller museum for private kunstsamlinger. Ideen fikk den gang ikke mye støtte fra ledelsen i MIST og fra lederen i Kulturkomiteen i bystyret ettersom ideen ikke passet med deres planer. Planene kan være aldri så gode, men det hjelper ikke hvis de ikke er forankret i initiativ og engasjement fra involverte parter. Derfor er det så synd at et initiativ blir møtt på en slik måte. Kanskje var det vanskelig å realisere en slik ide, men man bør ikke slakte slike initiativ uten å ha gitt ideen en sjanse. Når jeg og Yngve Brox ble intervjuet igår spurte journalisten om det kunne være aktuelt å se denne ideen om et galleri for private samlinger i sammenheng med Høyres forslag om et felles museum. Det var en ny tanke for oss, men absolutt en tanke som bør vurderes nærmere.

Til slutt vil jeg peke på at vi snart får presentert de konkrete planene for realisering av kunsthallprosjektet. Dette prosjektet har tatt ca 8 år uten at noe har skjedd sålangt og det bidrar til å knekke den største optimist. Det er viktig at et eventuelt nytt felles museumsbygg ikke kommer i stedet for eller i konflikt med de overmodne planene om en kunsthall. Høyre har ønsket en årlig kulturdebatt i bystyret hvor vi også tar standpunkt til en prioritering mellom de mange kulturprosjektene i denne byen. Vi må være klare på hva vi vil prioritere og hvorfor. Trondheim har investert langt mindre enn de andre storbyene på kultursektoren og da kan vi heller ikke vente oss at staten bidrar. I sommer ble det klart at staten har etablert en ordning for støtte til litteraturhus.Bergen var blant de som fikk penger. Hadde bystyret i Trondheim sagt ja til litteraturhuset i fjor høst kunne vi sannsynligvis innkassert et millionbeløp i årlig statsstøtte. Vi må ha ambisjoner for kulturbyen Trondheim hvis vi skal få staten på lag i vår satsing.

11/10/2013 Posted by | kultur, Lokal politikk | , , | 1 kommentar

Trondheim Kunstmuseum og det norske flagget

Pontus Kyander og Trondheim Kunstmuseum har skapt oppmerksomhet ved å slutte å flagge med det norske flagget. Dette er neppe første gang Kyander skaper bølger og forhåpentlitgvis ikke siste gang. Jeg tror vi som er interessert i kultur vil oppleve at Trondheim Kunstmuseum blir langt viktigere og mer interessant i tiden som kommer. Jeg gleder meg.

På museets facebook gruppe  skriver Pontus Kyander ndette om beslutningen:

«From bombs to flags. Somehow the latter is just as engaging, judging from the attention on first our bomb threat, and now a flag debate. Imagine a future when no-one asks about your nationality first, but about your values, likings, mood. Imagine being greeted with: «Hi! Can you teach me something good or valuable, or tell me something interesting? Do you want to learn something from me?» How quickly we would grow and improve. I am sure we still need passports and nations a long while more. But imagining a good future for me is thinking of less borders, less restrictions, more exchange on all levels of human activity.»

Og om overgangen fra norsk til engelsk som språk for FB-gruppen:

»

Are you wondering why we post in English these days?
Much has changed lately, also the demography of our FB page. As for 20 july, our reach was more than 12.000 people, half of them English «speaking» on FB. We estimate the current reach of our FB page to between 15.000 and 20.000. Our «likes» have quadrupled in a couple of weeks, and 1/3 of them are residents outside of Norway. Similar figures apply to «reads» of our posts, and to people talking about them. We are a fast growing page in Norway, and even faster growing outside of Norway. To serve the people following us, or who potentially are interested in what we are doing, we need to use English.»
 
La det være sagt med en gang: Jeg er ikke enig i at bruken av det norske flagget er uttrykk for en negativ nasjonalisme. Tvert i mot er det uttrykk for en stolthet over å være norsk.
 
Men samtidig peker Kyander på noe viktig. Det er så mye som er langt viktigere enn hvor du kommer fra. Jeg er ikke bare nordmann. Jeg er også verdensborger og jeg har verdier, interesser og engasjement som er viktigere enn det å være norsk. Og når jeg besøker andre land oppdager jeg alltid hvor mye jeg har å lære fra menneskene som bor der. Ved å fjerne det norske flagget fra museet bidrar Trondheim Kunstmuseum og Pontus Kyander til at vi blir mer oppmerksomme på dette. Det er kulturens oppgave å provosere for å få oss til å tenke gjennom hvem vi er. Nettopp derfor er kulturens frihet så viktig. Ingen «majoritet», politikere eller myndigheter må få bestemme hvordan Trondheim Kunstmuseum eller andre kulturinstitusjoner skal opptre.
 
I en pressemelding i forbindelse med at Kyander ble ansatt som direktør ved museet uttalte han dette om hvorfor han tok jobben:
 
“Byen har et spennnende miljø for å arbeide med kunst. Den har et kunstmiljø og et intellektuelt miljø gjennom universitetet og Kunstakademiet samt forsknings- og kulturinstitusjonene som er samlet her. Trondheim har et enormt videreutviklingspotensiale i forhold til internasjonalisering.”
 
Og nettopp dette med internasjonalisering er et nøkkelord. På en høring som Sør-Trøndelag Høyre arrangerte i forbindelse med sitt programarbeid foran stortingsvalget noterte jeg blant annet disse punktene fra Pontus Kyanders innledning:
 
* Norge ekspanderer på kultursektoren og det finnes unge uttrykk og vitalitet ute i regionen, mer enn i hovedstadens tunge institusjoner.
* Kulturen er der for å gjøre samfunnet meningsfullt. Det forutsetter en høyere grad av profesjonalisering. Det betyr internasjonalisering.
* Den norske kunstscenen er nasjonal. Det erKø ut på gaten foran kunstinstitusjonene i Europa.Vi burde ha langt flere besøkende. Da må vi ha noe å tilby.
* Vi trenger en internasjonal infrastruktur og samarbeid med institusjoner ute i Europa. De spennende utstillingene som ikke finnes i Oslo.
*I Norge har vi de samme utstillinger på alle institusjoner som demokratisering og alle fremstår som like.
 
Dette er spennende tanker, som jeg håper Kyander og Trondheim Kunstmuseum får anledning til å realisere i årene fremover. Jeg tror at flaggsaken bare er startskuddet på en reise som kan vise seg å være svært spennende i tiden fremover.
 
Men det forutsetter at vi er tolerante nok til å akseptere en kunstinstitusjon som provoserer. Skal vi dømme etter noen av kommentarene på Adresseavisens oppslag om flaggnekten er det ikke grunn til å være for optimistisk:
 
«Kan vi ikke bare sende han ut av landet spå er vi kvitt tullingen!»
«Bare å boikotte Trondheim Kunstmuseum.»
«Har gjort litt research på denne Pontus. Fyren er godt plantet på den ekstreme svenske venstresiden. At han er imot nasjonale symboler er jo som forventet.»
 
Alt snakk om toleranse etter 22/7 er altså ikke like mye verdt to dager senere. Men jeg har tro på at disse representerer et lite mindretall. Vi kan mene hva vi vil om flaggnekten, men den har bidratt til en viktig debatt.

24/07/2012 Posted by | kultur, Lokal politikk, Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , , | 7 kommentarer