Kjetils Blå Bølger

Make waves – Don’t float through life!

Skolenes julegudstjenester – hva er problemet?

Hver jul blusser debatten om skolenes deltagelse i julegudstjenester opp, denne høsten mer enn noen gang. Delvis fordi utdanningsdirektoratet har gått ut med en anbefaling til kommunene og skolene om å kreve aktiv påmelding til julegudstjenester. Og kanskje delvis fordi noen kobler dette spørsmålet til den økte flyktningestrømmen. Visstnok representerer elevenes deltagelse i julegudstjenestene mangel på respekt for det religiøse mangfold som stadig flere innvandrere bidrar til i Norge.

DSC05621[1]Siden 2009 har jeg reist til India og besøkt barnerettsorganisasjonen CWC hvert år. De legger vekt på å være uavhengig av religioner. Det kunne de ha håndtert ved å fjerne alt som er av religiøs art i organisasjonens arbeid. I stedet har de valgt å markere alle de store høytidene som tilhører de store religionene uten at dette har skapt noen som helst debatt eller uro. Barna som som får hjelp er både hinduer, muslimer, kristne og sikkert tilhørende noen andre religioner også. I jula får elevene på en skole CWC driver lære om den kristne høytiden og de setter opp juleevangeliet som skuespill.

For fire år siden var jeg invitert til en juleforestilling som Enhet for Voksenopplæring arrangerte på Lade. Opplesninger fra Juleevangeliet, Lucia-prosesjon og kristne og ikke kristne sanger sto på programmet hvor ungdom fra mange land og religioner opptrådte med stor glede. Jeg skrev dette i en blogg etter opplevelsen:
Lucia
«En musikklærer ved EVO kunne etterpå fortelle meg om en tidligere juleopptreden ved skolen hvor en imam som gikk på skolen deltok i fremføring av norske kristne julesanger før jul og gråt av glede. Jeg tror fullt og fast på at vi ved å bli kjent med andre lands kultur styrker respekten for egen kultur. Det er ingen motsetning mellom norsk kultur og de bidrag våre nye landsmenn kan gi til det norske samfunnet.»

Tidligere denne uka skriver den muslimske kvinnen Laial Ayoub dette på Facebook om å sende datteren sin til julegudstjeneste:

«Leverte Janet på skolen nå, og der la jeg en lapp i hylla hennes til læreren hvor det står at hun SKAL gå i kirka i dag. De har nemlig et opplegg på skolen til alle barna som ikke skal være med i kirka, og vi fikk beskjed om å si i fra om våre barn skal/ikke skal være med. Helt ut av det blå kommer en dame til meg (som har et barn i en annen klasse) og nærmest roper: hvordan kan du sende datteren din i kirka??? Vi er jo muslimer!»

Videre skriver hun:

«Hvem har sagt at vi muslimer ikke kan gå i kirken? For meg er det viktig at Janet lærer om alle religioner og om likhetene mellom de, i steden for om alle ulikhetene. Det er også viktig at hun lærer at vi må akseptere og vise respekt til alle religionene, for det er det islam handler om!
Jeg er vokst opp slik og har både vært i kirker og synagoger da jeg gikk på skole, og det gjorde meg ikke mindre muslim av den grunn. Tvert i mot har jeg en bred forståelse og er en av de som respekterer og aksepterer alle, uansett hva deres tro er.»

Jeg opplever det sik at for de fleste troende uavhengig av religion er det uproblematisk at barna deltar på julegudstjeneste. Det oppfattes ikke som forkynning men som læring om norske tradisjoner og et fellesskap med andre nordmenn. Naturligvis bør det være frivillig slik at man ikke tvinges med på noe man oppfatter som i strid med det man tror på. Men å byråkratisere dette med å kreve aktiv påmelding er unødvendig. Samtidig er det viktig at de som ikke ønsker å delta skal få et relevant og likeverdig tilbud mens de andre elevene er i kirka.

Skolene i Trondheim velger forskjellig tilnærming til spørsmålet. I Klassekampen kan vi blant annet lese dette:

«– Vi har hatt aktiv påmelding både til kirka og til alternativt opplegg. Vi valgte likevel å si at dersom vi ikke mottok svar, så ble elev med i kirka, sier Lars Petter Eggesbø, rektor ved Strindheim skole.

Tradisjonelt har over 95 prosent av de over 600 elevene deltatt i kirka. Antallet kirkegjengere sank i år, men ikke dramatisk. Eggesbø tror det er positivt å delta i julegudstjenesten og mener opplegget er veldig lite forkynnende.

– Jeg tror ingen tar skade av å sitte en time i en kirke. Vi må passe oss så vi ikke ender opp med en slags intoleranse mot vår egen kulturelle historie, sier han.

Ved Saupstad skole, hvor 60 prosent av elevene er minoriteter, har skole og foreldreutvalg engasjert seg aktivt for julegudstjenesten. Kontaktlærere har ringt foreldre med språkvansker for å forklare kravet om påmelding. Kun et fåtall valgte å droppe gudstjenesten.

– I dagens samfunn trenger elevene ulike perspektiver. Det kan ikke være tabu å lære om tro, sier rektor Inger Hasselø.»

Stavset skole er kanskje den skolen som lengst har praktisert aktiv påmelding:

«Stavset barneskole har praktisert aktiv påmelding til skolegudstjenesten siden 2008. Der må barna si ja, enten til julegudstjeneste eller til å være med på julemarkering på skolen. De som blir igjen på skolen, får ta del i en feiring i gymsalen med høytlesning, lystenning og julesanger. I år har rundt halvparten av elevene valgt å gå i kirka. Tidligere måtte de som ikke ville bli med i kirka, aktivt melde seg av. Det førte til at fem–seks elever satt igjen på skolen uten tilbud. Dette ville rektor Eva Elisabeth Belboe ha slutt på.

– De ble sett på som særinger. Det var uverdig, sier Belboe, som ville gi et likeverdig tilbud til alle elevene.»

Jeg oppfatter skolegudstjenesten som en del av undervisningen som det er normalt at de fleste deltar på. I den grad man frykter at den kan virke forkynnende kan dette tas opp i undervisningen slik at elevene utvikler en sunn kritisk holdning.

Hvis det å delta i en mange hundre år gammel tradisjon oppfattes som problematisk kan man like godt tenke seg at kravet om aktiv påmelding kan oppstå i andre sammenhenger. Jeg synes det vil være bra for alle elevene også å oppleve religiøse seremonier i regi av andre enn den norske kirken også. Skal man kreve aktiv påmelding til slike besøk også? Og hva om man inviterte humanetisk forbund inn for å presentere seg og sitt livssyn?

Det ville vært et problem hvis elevene ikke fikk gode alternativer og hvis skolen ikke la opp til lærdom om andre religioner, livssyn og ideologier. Men jeg greier ikke med min beste vilje å forstå hvorfor skolenes julegudstjenester er et problem.

18/12/2015 Posted by | India, kultur, Lokal politikk, Nasjonal politikk | , | Legg igjen en kommentar

Jeg mobbet

Odins død og fakkeltogene i går har på nytt satt søkelyset på mobbing som samfunnsproblem. Media er full av stoff om temaet. Den aller beste kommentaren jeg har lest kommer fra Tonie Sofie Aglen i Adresseavisen i dag:

«Alle snakker om hva skolen må gjøre. Om kommunen som svikter. Nå må politikerne gjøre noe med mobbinga. Ingen snakker om den viktigste aktøren, mobberen i deg og meg.»

Så la meg starte med meg selv. Er det slik at jeg aldri har mobbet noen, at jeg alltid har tatt de svakestes parti og stått opp for dem? Svaret er dessverre nei.

Jeg kan huske tre eksempler fra min barndom som gjorde såpass inntrykk på meg at jeg fortsatt husker det godt i dag.

I 3-4.klasse på barneskolen fikk vi en medelev som skilte seg litt ut fra oss andre. Hun var innvandrer fra Sverige og mye høyere enn oss andre på samme alder. Intet galt med det, men det var åpenbart nok til at hun ble mobbet. En gang husker jeg at vi sprang rundt henne i ring og ropte noe til henne. Jeg kan ikke huske hva det var, men det var neppe pent. Jeg tror ikke jeg var blant dem som startet dette, men jeg protesterte heller ikke.

På ungdomsskolen hadde vi en lærer som var snill, men usikker. Det merket vi oss og visste å utnytte det. Ved en anledning bestemte vi oss for å bråke ekstra ved timestart. Det var lett å merke hennes fortvilelse og kanskje skjønte vi at vi gikk over streken, for det gjentok seg ikke.

En annen lærer på ungdomsskolen hadde plukket seg ut en av elevene som kanskje ikke var blant de flinkeste på skolen (men som senere ilivet har greid seg godt) og hakket til stadighet på ham for eksempel ved å krølle sammen et papir og kaste det på ham. Vi elever mislikte det sterkt men ingen av oss gjorde noe med det.

Jeg tror ikke jeg var hverken bedre eller verre enn barn flest, men Tone Sofie Aglen har rett. Skolen, kommunen og politikere kan bidra til å stoppe mobbing. Men jobben må gjøres av hver enkelt av oss.

For min egen æres del er jeg glad for at jeg også har et eksempel på at jeg tok ansvar:

Under militærtjenesten ble jeg valgt som tillitsmann i batteriet. Hver morgen stiller vi opp og batterisjefenformidler forskjellig informasjon. En av rekruttene som kanskje ikke var blant de smarteste hadde dummet seg ut under en skitur. Jeg husker ikke hva som hadde skjedd, men nestkommanderende batterisjef benyttet ihvertfall oppstillingen dagen etter til regelrett mobbing av vedkommende. Hendelsen gjorde meg rasende og etter oppstillingen gikk jeg rett inn på kontoret hans, sa hva jeg mente om hans opptreden og forlangte at han under oppstilling neste dag skulle be om unnskyldning. Jeg tok det samme opp med sjefen hans, og neste dag fikk vi unnskyldningen.

Den som mobber er kanskje ikke alltid bevisst det når det skjer. Derfor er det opp til oss alle å ta tak i det som skjer når det skjer.

17/11/2014 Posted by | Lokal politikk, Nasjonal politikk | , , , | Legg igjen en kommentar

«I India har alle hushjelp»

«I India har alle hushjelp», kunne Indias honorære konsul i Trondheim fortelle tilhørerne under et foredrag i forbindelse med feiringen av Diwali i Trondheim sist lørdag. Har også hushjelpene egen hushjelp, spurte jeg Rita Kumar.

Slik beskrives Diwali i Wikipedia:

«Divali (Diwali) eller Dipavali er en lysfest som feires i hinduismen i måneden kartikka (oktober-november). Divali betyr «en rekke med lys». Denne festen er til ære for gudinnen Lakshmi. Gudinnen velsigner hjemmet og skal bringe lykke i året som kommer. Hjemmet gjøres rent og hinduene pynter med lys før gudinnen skal komme på besøk. Festen feires i tre til fem dager. Festen blir også en nyttårsfest da det er i denne perioden hinduenes nye år begynner. Divali regnes som en gunstig anledning for de som vil gifte seg. Nord i India feires også Krishnas beskytting av kyrne på festens dag nummer to.»

Indian Students’ Forum (ISF) i Trondheim har tidligere markert Diwali, men denne gangen hadde de fått med seg kommune og fylke og satset stort ved å leie Byscenen. Her fikk indere i Trondheim og mange andre interesserte spise indisk mat, oppleve indiske og nepalske danser, lytte til interessante foredrag og mye mer. Ikke minst var det interessant å høre Rita Kumar fortelle om hvordan det var å komme til Trondheim for 35 år siden som innvandrer og om forskjeller og misforståelser mellom norsk og indisk kultur. Rina Sunder, som i sin tid ledet ISFIT-styret, kunne fortelle om det moderne India som blant annet for lengst har vært på månen.

Det var under disse foredragene at vi blant annet fikk høre at alle indere hadde hushjelp. Alle indere var dessuten så fokusert på kunnskap og skole at hele familien kansellerte alle andre aktiviteter for å støtte barna før eksamen.

Men India er mangfoldig. Under mine besøk i India har jeg naturligvis truffet indere som har hushjelp i forskjellige former, men langt oftere har jeg snakket med barnearbeidere, migranter fra landsbygda som bor i et skur på ei ledig tomt eller skoleungdom fra fattige familier. Ingen av disse har hushjelp, men mange av dem er hushjelper.

Det er intet galt i at indere i middelklassen engasjerer hushjelp. Det gir arbeidsplasser og inntekt til livsopphold for mange fattige indere. Mange behandler da også hushjelpene godt. Men husarbeid er også den vanligste formen for barnearbeid (selv om indiske myndigheter sier at barnearbeid ikke finnes i India. Det er jo forbudt!), og for noen kan dette arbeidet være det rene slaveriet. Det betyr ikke at husarbeid, heller ikke for barn, bør forbys. Det hjelper ingen. Men for barn er det viktig at det skjer på deres premisser. Det betyr at arbeidet ikke må gå ut over skolen, det må ikke være farlig arbeid og det må lønnes rimelig.

Det er nok heller ikke slik at alle barn får den oppfølgingen i skolearbeidet som det er vanlig blant middelklassefamilier. Svært mange marginaliserte barn i India dropper ut av skolen fordi den ikke føles relevant for deres hverdag. En svært teoretisk skole er til lite hjelp for barn og unge som først og fremst trenger en praktisk opplæring som kan hjelpe dem til et godt yrke og som samtidig er i stand til å lære dem hvilke rettigheter de har.

Utsagn som «I India har alle hushjelp» er et uttrykk for hvilket ståsted og omgangskrets man har. I India er avstanden stor mellom rike, middelklasse og det store flertallet av fattige. De aller fleste i middelklassen kjenner ingen fattige, omgås dem ikke, vet ikke hvordan de bor og lever og hvilke daglige utfordringer de møter. I hovedsak er det også middelklassen og overklassen som blir valgt til politiske verv. Dermed blir det også overklassens og middelklassens behov som blir ivaretatt i de politiske beslutningene og prioriteringene.

Slik er det nok også til en viss grad i Norge, men utfordringene og forskjellene er så mye større i India. Derfor lukker man øynene for de som har det vanskelig.

Middelklassen i India har vokst i størrelse og de har vokst i velstand de siste årene. Men samtidig er forskjellen mellom middelklassen og de fattige vokst ytterligere. Selv om mange har arbeidet seg ut av fattigdom i land som India og Kina de siste årene er de fattige enda fattigere i dag. Dette må vi gjøre noe med.

04/11/2013 Posted by | barnearbeid mm, India, Uncategorized, Utenrikspolitikk | , , | Legg igjen en kommentar

Barnearbeideren som ble bedriftsleder

Nagaraj Kolkere droppet ut av skolen I India etter at læreren hans kjeftet på ham fordi han så ut av vinduet fremfor å følge med på undervisningen. ”Du egner deg bare som gjeter” sa læreren. Nagaraj slet med å følge med på undervisnngen og droppet ut av skolen etter stadig mobbing fra lærerens side.

Etter at han sluttet på skolen holdt han seg først hjemme og bidra med forskjellige oppgaver I hjemmet, blant annet å passé på sin funksjonshemmede bror. Så tok han etter hvert forskjellige småjobber. En dag stakk han innom et møte hvor en barnerettsorganisasjon orienterte om barnearbeidernes rettigheter. Han sluttet seg til dem.

I dag har det gått 22 år og Nagaraj driver sitt eget byggefirma med 20 ansatte spesialisert på bygging av rimelige og miljøvennlige boliger. Nagaraj er en av flere hundre elever som har gått på Namma Bhoomi, en yrkesskole som også gir allmennutdannelse. De fleste elevene er tidligere barnearbeidere eller andre barn fra fattige familier. Skolen ble startet av organisasjonen Concerned for Working Children (CWC) etter forslag fra barnearbeiderne selv.

I disse dager har CWC begynt å bygge en ny skole som får navnet Namma Nalanda på nabotomta til Namma Bhoomi. Dette skal bli en mønsterskole for India, en skole lærere fra andre skoler i India eller andre land reiser for å utveksle kunnskap og ideer.
Flere norske aktører har engasjert i dette viktige prosjektet. I samarbeid med utviklingsorganisasjonen Forut vil en bank bidra til å finansiere deler av byggearbeidene. I Trondheim har dessuten Stavset skole etablert et samarbeid med Namma Nalanda. Dette samarbeidet går både på å utveksle faglig kunnskap, men Stavset bidrar også tl å finansiere klasserom gjennom innsamlingsaksjoner. Også Trondheim Senior Høyre har bestemt seg for å samle sammen penger nok til å bygge et klasserom (ca kr 75.000 kr).

Det finnes mange eksempler som Nagaraj. De fleste elevene fra Namma Bhoomi får relevant jobb rette etter at skolegangen er ferdig. Men CWC trenger flere partnere for å lykkes fullt ut. Ta gjerne kontakt med meg hvis du vil bidra.
NB. Tre norske stortingsrepresentanter nominerte CWC til Nobels fredspris i år for deres innsats for at barn skal bli hørt.

09/05/2012 Posted by | barnearbeid mm, India | , , , | Legg igjen en kommentar

Den aller viktigste valgkampsaken – som Adressa ikke vil skrive om

Lesekartlegging i Trondheimsskolen i 2010 viser at 16,3 % av elevene i de første tre årstrinnene er i kritisk sone med hensyn til leseferdigheter. Dette er elever som vil slite med andre fag fordi de ikke behrsker lesing og skriving. Når de ko0mmer til ungdomsskolen vil de skape uro i klasserommet og svært mange av dem vil droppe ut av videregående skole. Mange av dem vil ha problemer med å forstå en bruksanvisning eller fylle ut en søknad. De kan bli gående arbeidsledige fordi stadig flere jobber krever økt kompetanse. Muligheten for et verdig liv blir redusert.

Ingen sak burde være viktigere enn denne i valgkampen.

Trondheimsskolen henger etter – Elevene fortjener like gode muligheter som elevene i Stavanger og Oslo. Byer som Stavanger og Oslo gjør det bedre enn oss på nasjonale prøver. For å få trondheimsskolen opp på minst samme nivå, må det forandring til.

Dette var Høyres viktigste budskap i Trondheimsvalgkampen. Derfor ville Høyre gi en lese- og skrivegaranti. Det dreier seg rett og slett om å avdekke hva den enkelte elev trenger og sette inn nødvendig innsats tidlig. Vi forventer at elevene selv gjør en innsats, men gjør de det skal det ikke stå på Trondheim kommune. Det er Høyres ambisjon.

For knapt to uker siden ble Yngve Brox, Torhild Aarbergsbotten og Torbjørn Røe Isaksen intervjuet av Adresseavisen om saken, men den kom aldri på trykk. Avisen måtte jo i stedet gi plass til to repriser på Arbeiderpartiets sykehjemsløfter (Løftene går forøvrig ut på å gjennomføre eldreplanen som bystyret forlengst har vedtatt enstemmig). Først når Høyre purret på avisen valgte Adressa å skrive om Høyres ambisøse og nyskapende skolepolitikk, men i stedet for å presentere politikken på en seriøs måte mente avisen at velgerne istedet ville ha en sak hvor avisen harsellerte med Høyres og andre partiers engasjement i skolepolitikken.

I dag er det slik at bare 4 % får spesialundervisning i første klassetrinn mens 11 % får det i 10.klassetrinn. I stedet bør innsatsen settes inn tidlig slik at mange ikke får behov for det når man blir eldre. Dette er det i utgangspunktet politisk enighet om og staten har bevilget 33 millioner kroner til tidlig innsats i Trondheim kommune, men de rødgrønne partiene bruker bare 7 av disse millionene til dette formålet. Dermed blir det mange barn som ikke får den hjelp de trenger for å lese og skrive godt nok. Det er et stort ansvar de rødgrønne partiene tar på seg når de lar disse barna i stikken på denne måten.

Dette er hva Høyre vil gjøre for å gjøre Trondheimsskolen til Norges beste

1. Lese- og skrivegaranti. Ingen barn skal gå ut av trondheimsskolen uten å kunne lese og skrive godt nok!

2. Tidlig innsats. Vi må tidlig avdekke behovet for innsats og bruke denne kunnskapen til å sette inn nødvendige tiltak for å hjelpe det enkelte barn. Høyre vil satse 100 millioner ekstra på tidlig innsats i kommende fireårsperiode.

3. Etter- og videreutdanning. Høyre vil doble innsatsen videreutdanning fra 60 til 120 lærere pr år og samtidig satse massivt på etterutdanning.

4. Flere undervisningstimer. Høyre vil innføre flere timer i de viktigste fagene, matematikk og norsk. I 2003 hadde Trondheimsskolen 7 flere undervisningstimer enn statens minimumsmål. I dag ligger vi på minimum.

5. Teach First. Rekruttere dyktige folk fra en rekke fagområder som lærere på krevende ungdomsskoler og videregående skoler.

6. Åpenhet om skolenes resultater. En kvalitetsportal som gjør det mulig å sammenligne hver enkelt skoles resultater gjennom flere år, og vurdere resultatmålene over tid. Ogå rapporter fra elevundersøkelser, byggenes tilstand mv skal det være offentlighet rundt.

7. Karakterer. Høyre ønsker bedre elevvurdering på barnetrinnet og la elevene få en introduksjon til karakterer før overgangen til ungdomstrinnet. Vi vil derfor søke om en prøveordning på fire skoler. Elever og foreldre vil dermed også få en mer presis tilbakemelding.

8. Realfagssatsing i trondheimsskolen. Matematikkfaget skal gjøres mer praktisk slik at flere elever opplever mestring og motiveres til økt innsats, og vi må føre en seniorpolitikk som stimulerer eldre, erfarne realfagslærere til å fortsette i skolen. Målet er at flere elever skal ønske å fordype seg i og studere realfag.
9. Faglig fordypning. Høyre vil kreve at lærerne har faglig fordypning i de fagene de underviser i fra første skoletrinn. Særlig gjelder dette basisfagene norsk, realfag og språk.

09/09/2011 Posted by | Lokal politikk, Nasjonal politikk | , , , , | Legg igjen en kommentar

Norske elever «best» i demokrati?

Internasjonale undersøkelser av skolekvalitet har de siste årene vært tildels trist lesning for oss i Norge. I grove trekk har undersøkelsene vist at Norge har ligget midt i laget og tildels under gjennomsnittet når det gjelder norske elevers evner til lesing, skriving og regning. Ettersom Norge bruker mer penger på utdanningssektoren enn noe annet land er dette skuffende.

Denne uken kom en undersøkelse som tilsynelatende kan gi oss større grunn til å være fornøyde. Norske ungdomsskoleelever tar 5.plassen blant elever fra 38 land i en internasjonal dekokratiundersøkelse. I rapportens innledning kan vi lese hva som er hensikten med undersøkelsen:

«hensikten med ICCS (International Civic and Citizenship Education Study) 2009 er å kartlegge elevers demokratiske beredskap og engasjement. Studien analyserer data om elevenes oppfatninger av samfunns- og skoleforhold, deres holdninger og engasjement og deres kunnskaper og ferdigheter. Analysen gjøres på bakgrunn av skolenes arbeid med utdanning til demokrati og medborgerskap, og på bakgrunn av hjemmeforhold og elevenes liv utenfor skolen.»

I en kommentar i Dagens Næringsliv skriver Kjetil Wiedswang at kunnskapsminister Kristin Halvorsen gleder seg. Rødgrønne politikere har alltiod vært mer opptatt av at skolen skal være en oppdrager og en bidragsyter til å skape et demokratisk engasjement enn at skolen skal gi kunnskap.

Men er resultatet så godt som det kan se ut til. Ikke helt. Mens de fleste land har undersøkt holdningene og kunnskapen i 8.klassene har Norge spurt like mange 9.klasser som 8.klasser. Dette har skjedd fordi de norske elevene starter tidligere på skolen enn elevene i våre naboland og for å få svaret på hva elever på+ samme alder i de nordiske landene mener har man valgt å spørre 9.klassingene også. Dermed er det 9.klassingene i Norge som kommer på 5.plass sdammenlignet med 8.klassinger i de fleste andre land. De norske 8.klassingene er «bare» nr 13 av 38. Likevel må vi si at norske skoleelever må få absolutt godkjent for disse resultatene.

Men hvor gode er norske ungdommer når det gjelder å bruke sine gode demokrati- og samfunnskunnskaper til å utøve demokratideltagelse i praksis? Kjetil Wiedswang stiller det samme spørsmålet. Er norsk ungdom mer engasjert i politiske ungdomspartier, frivillige organisasjoner? Og deltar de oftere i valg enn «mindre engasjerte» jevnaldrende i andre land? Undersøkelsen gir ikke noe svar på det.

Mange norske kommuner har etablert en ordning med ungdommens kommunestyre. Hvor godt fungerer den sammenlignet med andre land? Jeg synes tanken er god, men tror ikke minst vi har mye å lære fra ordningen med «Makkala Panchayat» i Kundapur-området langt sør i India. Vi tror gjerne at vi kan dette med demokrati så mye bedre enn andre, ikke minst sammenlignet med verdens fattige land. Men indiske ungdommer har vist at vi har en lang vei å gå før vi kan matche dem i demokratisk engasjement og deltagelse.

Min påstand er at selv om ordningen med ungdommens kommunestyre er grunnleggende god, og de som tar på seg verv gjør en flott innsats, er det bare et lite mindretall av elevene som deltar aktivt. Elevene velger et elevråd og elevrådet velger et medlem av Ungdommens kommunestyre. Men hvor ofte engasjerer den enkelte elev seg i sakene som ungdommens kommunestyre tar opp? Sannsynligvis de færreste.

I delstaten Karnataka i India er barns rett til medinnflytelse i det kommunale demokratiet lovbestemt. Det har ført til at barnearbeiderorganisasjonen Bhima Sangha har utarbeidet et opplegg for ungdommens kommunestyre som på det lokale språket kannada heter Makkala Panchayat. Makkala Panchayat fungerer slik:

Kommunen er delt i et antall valgkretser. Valgkretsene er ikke bare delt inn geografisk, men også i forhold til kjønn og andre forhold. Det kan for eksempel være en valgkrets for jenter som er barnearbeidere, en for gutter som bor i et bestemt område osv. Tanken er at alle slags grupper skal bli representert i kommunestyret. Hvid det er to jenter som stiller til valg i en valgkrets drar de sammen fra hus til hus i valgkretsen og presenterer seg sammen for alle barna som har stemmerett i kretsen. Alle mellom 6 og 18 år har stemmerett mens alle mellom 13 og 18 år kan stille som kandidat. Ettersom de som blir valgt har snakket med alle barna som tilhører kretsen kjenner de godt til hva barna er opptatt av. Mellom møtene i ungdommens kommunestyre snakker de også med barna i kretsen sin for å engasjere alle sammen i beslutningsprosessen. Alle har også rett til å møte opp på kommunestyremøtet og alle kan ta ordet.

Ungdommens kommunestyre velger en president, en visepresident og en sekretær. Med jevne melloomrom møter de voksen-kommunestyret for å forhandle om å få gjennomført sine saker. Og en gang i året møter alle kommunens barn sammen med ungdommens kommunestyre og det ordinæåre kommunestyret. De voksne må fortelle om hva de har gjort for å gjennomføre kravene for ungdommen og nye krav blir fremført på det store møtet, Gram Sabha.

Ungdommene og barna blir også trent opp for å kunne få størst mulig innflytelse: De trenes i forskning og dokumentasjon slik at de kan begrunne kravene sine godt, de tgrenes i forhandlinger og de trenes i det å kunne prioritere. Ikke alt er like viktig og ikke alt kan gjennomføres umiddelbart. Gjennom samtaler både med medlemmer i disse Makkala Panchayats og med ordførerer og kommunestyremedlemmer i de voksnes kommunestyre har jeg forstått at det er en stor grad av respekt fra de voksnes side for innspillene fra ungdommene, ikke minst fordi de unge ofte dokumenterer side forslag langt bedre enn de voksne gjør.

Jeg tror at de fleste ungdommens kommunestyre i Norge kan lære mye både i forhold til det å engasjere flest mulig barn og unge i de demokratiske prosessene men også på hvordan man arbeider. Når disse barna i India blir voksne har de lært seg demokratisk deltagelse på en måte som hver enkelt og samfunnet som helhet drar stor nytte av.

På den andre side er dette ennå bare små spirer i det indiske samfunnet. I Kundapurområdet fungerer ordningen bra, mens den andre steder ikke fungerer i det hele tatt. De fleste indiske skoler er dessuten rene teoretiske skoler som ikke gir elevene opplæring i praktiske hverdagsbehov – «life skills» – og i holdninger som for eksempel likestilling. Her har indisk skole mye å lære fra norsk skole. I India fører den altfor teoretiske skolen til at fattige barn dropper ut og ender i barnearbeid i stedet. Selv om situasjonen er forskjellig i Norge tror jeg det store frafallsproblemet i yrkesfaglig studieretning i videregående skoler kan sammenlignes. En alt for teoretisk skole som elevene ikke føler er relevant for sin hverdag bidrar til frafallet.

Til tross for store forskjeller har vi mange like utfordringer i norsk og indisk skole, og vi kan lære av hverandre.

01/07/2010 Posted by | barnearbeid mm, India, Lokal politikk, Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Norsk og indisk skole – store forskjeller men samme utfordringer

Kan vi lære noe fra India og CWC når det gjelder håndtering av elever som dropper ut fra skolen? Det viser seg at to så forskjellige land med forskjellige forutsetninger likevel strever med noen av de samme utfordringene. Kanskje kan vi lære noe av hverandre?
Til tross for at Concerned for Working Children (CWC) forsvarer barnearbeidernes rett til å velge arbeid fremfor skole, har jeg sjelden truffet noen som er mer opptatt av hvordan skolen kan forbedres slik at barna skal forbli i skolen. CWC påpeker at skolen i India ikke fungerer. Det mange av barna lærer har ingen relevans til deres dagligliv. De lærer at de må drikke rent vann, men hvor finner de rent vann? Hvor finner de i det hele tatt vann? CWC er opptatt av å skille mellom skole og utdanning. Du utdannes ikke bare på skolen. Læring skjer også gjennom arbeid og i dagliglivet. Når skolen ikke hjelper dem med de utfordringene de opplever i det daglige blir skolen mindre relevant for dem og de dropper ut. Dette får meg til å tenke på den norske debatten om yrkesopplæringen. Alt for mange dropper ut av yrkesskolen fordi de oppfatter utdanningen som lite relevant. Den er for teoretisk og ikke godt nok tilpasset det yrket de peiler seg inn på.
CWC har etablert en rekke utdanningstilbud som er tilpasset den virkelige situasjonen til barnearbeiderne og andre og har opplevd stor tilstrømning av elever. Enkelte steder opplevde de at også mange som gikk på ordinære skoler møtte opp på deres kveldsskoler fordi elevene likte deres skole mye bedre enn den ordinære skolen. For CWC ble dette problematisk rett og slett fordi de ikke hadde ressurser nok til å gi et tilbud til alle som ønsket det. Så besøkte de disse ordinære skolene og spurte lærerne om å identifisere de elevene som de mente var håpløse og som lærerne regnet med ville droppe ut. Disse 50-60 elevene fikk da tilbud om å flytte til Namma Bhoomi, CWC’s skole i Kundapur i India. På grunn av sine utradisjonelle læremetoder kunne foreldrene etter en måned registrere at barna deres hadde forandret seg totalt og var motiverte for fortsatt skolegang. Det dreier seg altså om å identifisere barn som ikke trives i den ordinære skolen og gi dem et alternativt tilbud som baserer seg på deres egne forutsetninger og interesser. Kanskje vi i Norge kan lære noe av dette.
Den indiske læreplanen er i utgangspunktet bra. Problemet er at ingen indiske skoler, bortsett fra en skole som spesialiserer seg på å utdanne utøvere av tradisjonell indisk dans, er i stand til å følge opp planen.
CWC har drevet mange undervisningstilbud som har gitt gode resultater. Ett av dem er yrkesskolen Namma Bhoomi i Kundapur. I det samme området har de også drevet det de kaller ”extension schools”. Basert på en videreutviklet versjon av Montessorimetoden var dette fleksible skoletilbud som reiste ut dit elevene bodde eller arbeidet og gjennomførte den samme undervisningen som den ordinære indiske skolen men på sted og tidspunkt som var tilpasset barn som også arbeidet. Etter tre år kunne alle elevene ta eksamen på ordinære indiske skoler og alle valgte å gå videre til videregående skole. Dermed skapte de ”barnearbeiderfrie soner”.
Et lignende opplegg, kalt ”flexi schools” ble satt i gang på ni forskjellige steder i storbyen Bangalore. Disse skolene tiltrakk et stort antall barn som ikke hadde begynt på den ordinære skolen . Tiltak ble satt inn slik at den enkelte elev fikk den hjelp som var nødvendig for at de ville fortsette i det ordinære skolesystemet eller på yrkesskoler. Etter noen måneder ble skolene i tur og orden utsatt for gjentagne ”raids” av arbeidsdepartementet slik barna kunne ”reddes og rehabiliteres”. Resultatet ble traumatiserte barn som nektet å komme tilbake til skolen og et suksessfullt program måtte avsluttes.
Nå er CWC i ferd med å etablere det de kaller en modellskole for India, den første skolen som vil ta i bruk den indiske læreplanen fullt ut. De starter med den yngste årsklassen og vil gradvis bygge ut skolen til en 1-12 skole som er lokalisert ved siden av Namma Bhoomi i Kundapur. Målet er å bruke skolen som et redskap for å forbedre indisk skole ved at lærere og andre kommer på studiebesøk til Namma Nalanda (som er skolens navn). Slik håper de også redusere dropp ut prosenten og redusere antall barnearbeidere.
Hva er det som begrenser denne varslede suksessen? Penger og hjelp til å utvikle skolebøker og undervisningsmnateriell. Namma Nalanda vil gjerne ha hjelp fra Norge enten man kan bidra på den faglige siden eller om man kan bidra med noen få eller noen flere rupies til finansieringen av prosjektet. Jeg er sikker på en ting: Den som vil bidra får mer igjen enn man bidrar med!

16/03/2010 Posted by | barnearbeid mm, India, Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , , , | 2 kommentarer

En ny månelanding

I fjor høst ble det indiske flagget plassert på månen. Noe omtale fikk det i norske media, men mange er det nok ikke som la merke til denne nyheten. Inderne var stolte. Tross alt var det bare USA, Sovjetunionen, Japan (ved et uhell) og The European Space Agency som var tidligere ute.

Når president John F. Kennedy på 60-tallet lanserte visjonen om at amerikanerne skulle sende mennesker til månen var det starten på en satsing som ikke bare lot Neil Armstrong ta de første skrittene på månen den 21.juli 1969 men som også bidro til et stort teknologisk løft for USA. Månelandingen har blitt et symbol på store teknologiske fremskritt. I Norge snakket Stoltenberg om Norges månelandingsprosjekt da planene om CO2-rensing av gasskraftverk ble lansert.

En månelanding er symbolet på at et land behersker avansert teknologi. Som et av verdens fattigste land er det få av oss som tenker på India som en avansert teknologinasjon. Men vi må innse først som sist at India og andre fattige land forlengst er i stand til å konkurrere med oss om avansert teknologi.

For 4 år siden utga New York Times skribenten Thomas Friedman boka «The world is flat«. Boka var inspirert av et besøk hos det indiske IT-firmaet Infosys i Bangalore (Indias «kunnskapshovedstad» og også hjemsted for Indias romorganisasjon ISRO). Under mitt besøk i Bangalore sist vinter benyttet jeg også muligheten til å besøke Infosys campus i Bangalore. Fra oksekjerrer i gata utenfor kom jeg inn i en helt ny og nærmest futuristisk verden innenfor gjerdene. Tittelen på Thomas Friedmans bok henspeiler på det faktum at den rike verden nå har fått konkurrenter som på mange områder har tatt oss igjen eller tildels gått forbi oss.

I fremtiden vil norske bedrifter og arbeidsplasser stadig oftere møte konkurransen fra India og andre utviklingsland. Vi kan og vil ikke konkurrere med lave lønninger. Skal vi ha noe å leve av etter oljealderen må det være basert på kunnskap og kompetanse. Da må vi føre en politikk som fører oss styrket ut av krisen med økt satsing på forskning, høyere utdanning, kunnskap i skolen og gode veier og annen infrastruktur. Det holder ikke med hvileskjær i forskningen og det holder ikke å øke antall studieplasser i høyere utdanning med en prosent når antall søkere øker med 12 %.

India stopper ikke med denne ubemannede romferden til månen, I 2020 planlegger inderne å sette mennesker på månen. Om 50 år tror de det kan være mulig med bosetting på Mars. Kanskje kan vi ha noe å lære av dette landet?

02/06/2009 Posted by | India, Nasjonal politikk, Uncategorized, Utenrikspolitikk | , , , , , , , , , , , , , , | 2 kommentarer

Skitt i skolen – leve trikken!

De nærmeste årene vil det koste nesten 30 millioner kroner hvert år å oppretteholde trikkedriften i Trondheim. Dette kommer i tillegg til det det ville koste å gi et busstilbud til de som idag tar trikk. SV har truet med å bryte det rødgrønne samarbeidet hvis trikken ikke blir opprettholdt og Arbeiderpartiet blir nok med på festen. Til gjengjeld må SV regne med å akseptere at både Kalvskinnet og Berg skoler blir nedlagt. De rødgrønne budsjettene har nedprioritert skole de siste årene og vi må regne med at det er skolebarna som skal ta belastningen når de rødgrønne skal finne penger for å dekke opp de knapt 30 millionene som trikken trenger hvert år for å fortsette.

Disse millionene tilsvarer over 50 lærerårsverk eller like mange lærere som på to skoler av samme størrelse som Stavset skole med sine 50 elever. I de siste ukene har Stavset og andre skoler arbeidet med budsjettkutt. På grunn av mange elever med behov for spesialoppfølging en til en på grunn av forskjellige handicap uten at dette dekkes opp av egne personalressurser må skolen bruke av den ordinære lærerstaben. Dermed blir lærertettheten svært dårlig også for resten av elevene. Stavset skole er ikke alene om denne vanskelige situasjonen.

Men for «skolepartiet» SV er det viktigere å beholde trikken. For Arbeiderpartiet er det lenge siden skole har vært høyt prioritert og det rødgrønne samarbeidet er nok viktigere for dem enn at skolen skal få gode vilkår. Senterpartiet på sin side har gått ut offentlig og støttet nedleggelse av trikken. Men vil de ta konsekvensen av det når budfsjettene skal behandles? Neppe!

Skitt i skolen – leve trikken!

14/04/2009 Posted by | Lokal politikk | , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Bryr vi oss om to millioner skolejenter i Afghanistan?

På TV2 nyhetene i dag får vi høre om 2 millioner Afghanske skolejenter som nå får gå på skole fordi Taliban ikke har styringen i landet. Deres lærere sitter vakt i skoleporten og er innstilt på å kaste seg over eventuelle selvmordsbombere og utløse bombene deres før de får tatt livet av skolejentene. TV2 forteller også om Talibanmedlemmer som kjemper mot jentenes skolegang ved å kaste syre i ansiktene deres. Jeg tenker på regjeringspartiet SV som har kjempet hardt for å få norske militære styrker ut av Afghanistan og ihvertfall stoppe et norsk engasjement i Sør Afghanistan hvor Taliban er den største trusselen for jenters rett til utdannelse.

Ja, det er ikke enkelt å skape fred i Afghanistan med militære styrker. Ja, det er ikke alt som går som vi ønsker i Afghanistan. Og ja, norske liv kan gå tapt. Men for norske soldater må det være godt å vite at de gir et sterkt bidrag for at millioner av jenter kan få en bedre fremtid. Men for SV teller det ikke.

10/03/2009 Posted by | Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , , , , | Legg igjen en kommentar