Ordførerens rungende stillhet

Jeg blir så forbannet.

På Messenger ser jeg bildet av en voksen dame med blått øye. Blåøyet fikk hun fordi hennes utviklingshemmede sønn nektet å dra tilbake til botiltaket hvor han bodde fordi han mistrivdes. Hun la bildet av blåøyet ut på Rita Otterviks Facebookside i fjor vinter sammen med noen kommentarer og spørsmål.

Det automatisk genererte svaret kom med det samme:

«Hei! Takk for meldingen! Alt blir lest og svart fortløpende. Viktige henvendelser/spørsmål rettes til epost ordfører.postmottak@trondheim.kommune.no. Ha en fin dag! Hilsen Rita»

Mer enn et år senere har hun ikke fått svar. Kanskje fordi ordføreren ikke mente det var viktig? Damen med blåøyet hadde neppe en fin dag. Ikke da. Ikke nå.

Etter at jeg satte meg fore å ta opp kampen for et verdig tjenestetilbud for de utviklingshemmede i Trondheim har jeg fått mange henvendelser fra pårørende til utviklingshemmede. Noen har vært fornøyde med tjenestene deres sønn eller datter får. De fleste er fortvilte, frustrerte, sinte, slitne, de vet ikke hva de skal gjøre.

Flesteparten har forsøkt å få svar fra ordføreren. De færreste får svar.

Høsten 2019 aksjonerer de utviklingshemmedes organisasjoner før kommunebudsjettet skal behandles. De ber om å få møte ordføreren før bystyremøtet på rådhustrappa. Ingen blir overrasket over at hun sender noen andre.

For i budsjettet som blir vedtatt skriver de rødgrønne partiene dette:

«De rødgrønne partiene er godt fornøyd med utviklingen som har vært på boligsiden for mennesker med utviklingshemming.»

De kan ikke ha lyttet til brukerne og de pårørende. Eller til fylkesmannen som to måneder tidligere etter et tilsyn skrev at «Trondheim kommune har ikke et system som sikrer forsvarlig gjennomføring av personlig assistanse for alle personer med utviklingshemming over 18 år.»

Stillhet er også et svar. Ordførerens rungende stillhet.

Kanskje hadde tidligere kommentator i Adressa Harry Tiller rett når han skrev «Men å satse på slike tilbud vinner ikke valg.»

Er klimakampen miljøets verste fiende?

Inntil utbyggingen av vindkraften på Frøya skulle starte var det lett å tro at det var få motsetninger mellom miljø og klima. Det var to sider av samme sak. Men så oppdaget beboerne på Frøya at vindmøller ville påvirke livskvaliteten til hele Frøyasamfunnet. Og selv om vindraft på linje med annen fornybar energi bidrar til et bedre klima gjennom redusert bruk av fossilt brensel, mente et stort flertall av Frøyværingene at dette ville de ikke ha.

Man kan naturligvis mene at det finnes andre og bedre måter å produsere fornybar energi på. Eller at Frøya og Trøndelag har tatt sin del belastningen med utbygging av vindkraft. Jeg tror riktignok at også alternative energiformer, som vannkraft, også har store ulemper. Og disse ulempene må veies opp mot hverandre for å finne de beste løsningene.
Men hovedpoenget mitt er at klimatiltak også har ulemper. Ikke minst for miljøet. Da må vi velge hva som er viktigst, eller finne andre løsninger som ikke har de samme ulempene.
Den diskusjonen vil vi få i Trondheim også selv om vindkraft i noen særlig utstrekning neppe er aktuelt her..
I Trondheim har den rødgrønne koalisjonen lagt frem et program som av flere beskrives som ambisiøst på klimafeltet. Utslippene skal ned med 30 % i 2023 (fra 1991) og med 80 % innen 2030. Nye bydeler som Nyhavna skal bli utslippsfri. Det siste synes ikke er spesielt ambisiøst. Hvis hele Norge skal bli klimanøytralt innen 2050 må naturligvis noen (nye) områder bli pluss-bydeler. Dvs at de produserer mer fornybar energi enn de bruker. Hvis vi ikke lykkes i å gjøre Nyhavna til en Pluss-bydel med sin sjønære beliggenhet og gode solforhold og med beliggenhet i teknologihovedstaden hvordan skal vi da lykkes med de nasjonale målsettingene?

Skal vi tillate sterk fortetting i småhusområdene på Byåsen, Tyholt og Nardo? Jeg mener nei. Bomiljø er også en del av miljøet. I den rødgrønne plattformen er fortetting i småhusområder ikke nevnt med et ord. Vi kan altså ikke være sikre på at et godt bomiljø blir ofret av hensyn til klimaet. Dette skal vi ikke akseptere!

Konflikter ser vi også etter at Metrobussystemet er kommet i drift. Skal vi utelukke biler gjennom Midtbyen for å prioritere buss og sykkel? Skal politi og ambulanser stå fast i trafikken fordi vi bare har to felt og ikke gir mulighet til forbikjøringer? Skal ikke taxier få stå på holdeplass i Olav Tryggvasons gate fredag og lørdag natt fordi 5-10 syklister skal sykle gjennom byen på denne tiden? Kanskje er det til tider så mange busser som skal gjennom sentrum at det heller ikke ville hjulpet med forbud mot biler? For klimapolitikken er det kanskje en fordel at bilene fjernes, men vil det skape så store konflikter og motstand at man utløser en motreaksjon?

I konservativ ideologi snakker vi om å forandre for å bevare. Mye må forandres hvis vi skal bevare en verden vi kan bo i og stoppe den globale oppvarmingen. Men hvis vi forandrer for mye for fort risikerer vi det slår tilbake. Folk vil ikke akseptere det. Og hvis vi ødelegger gode bomiljøer eller gjør hverdagen vanskelig for folk av hensyn til klimaet er vi på feil vei. Vi kan få et opprør på linje med vindkraftopprøret på Frøya.

Hva er alternativet? For det første er det som Erling Norvik sa, forskjell på å barbere seg og skjære av seg haka. I teknologihovedstaden må vi også ha tro på teknologiens muligheter. Og vi må slippe alle gode krefter til. Når bystyrets flertall sier nei til å bruke penger på solcellepanel på kommunale bygg bør vi ihvertfall la kommersielle aktører gjøre det for egen regning og risiko. Så langt har flertallet sagt nei både til å bruke egne midler og å slippe til andre.

Blågrønn fremtid

Etter et valg hvor systempartiene Høyre og AP gikk tilbake og populistiske partier og ensakspartier gikk frem må Høyre tenke nytt for å vinne fremtidige valg. Jeg tror ikke minst at vi må kunne gi bedre svar på utfordringer som miljø og klima, ulikhet og sentralisering.

Vi står overfor en del motstridende utviklingstrekk som er krevende å håndtere. En del av disse utviklingstrekkene ble beskrevet av Olav Magnus Linge fra Zynk under Mangfoldskonferansen i Trondheim nylig. Zynk analyserer hvilke ord som brukes for å omtale forskjellige forhold på norske nettsider og kan ved hjelp av det si noe om folks holdninger og endringer i disse.

Vi ser på den ene side polarisering og fragmentering. På den annen side er folk mer opptatt av trygghet. Da skulle man tro folk ville stemme på de store systempartiene som har en helhetlig tilnærming til politikken, men valgresultatet viser at nettopp disse partiene taper oppslutning.

Folk er bekymret for klima, miljø, robotisering og automatisering. Skepsisen til reformer og forandring er stor. Men hvordan kan vi redde verden og miljøet hvis vi ikke skal forandre noe?

Og i et samfunn som blir mer polarisert og fragmentert vil folk ha mere fellesskap og mindre individuell frihet. Hva skal vi da være felles om?

Folk blir mindre opptatt av demokrati og demokratiske institusjoner, men er mer opptatt av å bli hørt.

Kanskje har dagens regjering gjennomført for mange reformer på for kort tid og dermed skapt en motreaksjon ikke minst i form av Senterpartiets fremgang. At SP selv deltok i en regjering som var mer sentraliserende har folk glemt. Men for store forandringer på kort tid skaper reaksjoner. Det samme skjedde i innvandringspolitikken. For stor innvandring på kort tid skaper motreaksjoner. Og det samme ville skjedd hvis MDG’s miljøpolitikk skulle vært gjennomført. 200.000 ansatte som ville mistet jobben i oljeindustrien på kort tid ville vært så dramatisk at folk ville fått miljø- og klimapolitikk i vrangstrupen.

En gammel konservativ ide er å forandre for å bevare.

• Når ulikhetene blir for store, selv om de i global sammenheng er svært små i Norge, må vi gjøre forandringer.
• Når folk er bekymret for klimakrise og miljø kan vi ikke fortsette som før.
• Når folk oppfatter det slik at Norge blir mer og mer sentralisert og beslutninger og tjenester flyttes bort fra dem må vi ta det på alvor.

I en verden som forandrer seg raskt enten vi vil eller ikke kan vi ikke stå stille, men vi må finne nye måter å utvikle samfunnet på slik at folk opplever å bli hørt og ivaretatt. Institusjonene og demokratiet må endre seg.

Økt polarisering og fragmentering burde egentlig gi systempartier som Høyre større muligheter, ikke mindre. Det er bare en helhetlig politikk som kan gi den tryggheten og fellesskapet som folk vil ha. Og fellesskap betyr ikke bare stat og myndigheter, men like mye familie, venner, kolleger, nabolag og organisasjoner. Å si nei til forandring er ingen løsning. En næringslivsleder sa at enten måtte bedriften forandre seg 10 % hvert år eller 100 % hvert tiende år. En gradvis forandring er mye lettere å takle enn store og brå forandringer. Grunderen av Norsk Data (Rolf Skår), det norske dataeventyret, ble en gang spurt om hva Norsk Data gjorde som var så genialt. Og svaret var at de ikke gjorde noe genialt, men de bygde en organisasjon som var i stand til å endre seg raskt nok til å tilpasse seg behovene i markedet. Til slutt forsvant de, sannsynligvis på grunn av at evnen til endring ikke var stor nok. For Norge er det viktig å skape et samfunn som er endringsvillig og tilpasningsdyktig. Folk blir mindre redde for forandring hvis de er trygge på at de takler endringene og at de viktige verdiene i deres liv fortsatt er tilstede selv om noe forandres.

Høyre må finne sine løsninger på klima, miljø, sentralisering og ulikhet. Dette må være løsninger som ikke forutsettes at det bare finnes et svar, at vi slipper alle krefter til enten de er offentlige, private eller ideelle, at forandring er nødvendig hvis vi skal kunne beholde det som er viktigst for oss.

Vi må ta lederskap i miljøpolitikken. Vi må finne nye løsninger blant annet i boligpolitikken som gir mindre ulikhet. Og vi må finne nye måter å sikre et godt tjenestetilbud og arbeidsplasser i distriktene selv om stadig flere ønsker å bo i byene. Og det er jeg sikker på at vi klarer.

 

 

 

 

Breddeidretten fortjener at vi kutter i Granåsen

Overskridelser i Granåsen, Trondheim Spektrum og på andre idrettsanlegg kan gå ut over breddeidretten i bydelene. Skal vi akseptere det?

Kultur- Idretts og Friluftslivkomiteen skal i morgen behandle fem saker som gjelder Granåsen. De henger sammen.

Prisen på utbyggingen i Granåsen ligger per nå på 1,25 milliarder kroner. Det er 350 millioner kroner mer enn det rådmann Morten Wolden anslo at det ville koste for snart to år siden, skrev Adressa nylig.  Riktignok bør det sies at kostnadene «bare» hadde steget med 100 millioner kroner siden bystyret besluttet å søke om VM på ski for tredje gang i fjor høst.

Jeg hadde permisjon fra bystyret den gang på grunn av sykkeltur til India, men hadde i forkant gitt utrykk formsterk skepsis til en ny VM-søknad. Begrunnet med at investeringene kunne ramme breddeidretten.

Men dessverre er ikke Granåsen et enestående tilfelle. Nylig påpekte jeg at barna i bydelene må betale regningen for overskridelsene på Nidarø. Sammen med hastverksbygging av en  plasthall på Leangen som Arbeiderpartiet tvang rådmannen til å ferdigstille før valget i 2011 og andre overskridelser på idrettsområdet nærmer vi oss en halv milliard i sprekk på bygging av idrettsanlegg i Trondheim. Slik kan det ikke fortsette.

Derfor fremmer jeg i KIF-komiteen i bystyret i morgen en rekke forslag som kan få oss på ny kurs.

Først vil jeg understreke at selv om jeg var skeptisk til den siste VM-søknaden blir det helt feil å trekke oss nå, kun dager før søknadsfristen går ut. Trondheim blir sannsynligvis eneste søker til VM-på ski.  Da gir det oss en god forhandlingsposisjon, men det gir oss også et ansvar.

Men vi har også et ansvar for breddeidretten og barna i bydelene. Derfor foreslår jeg at bystyret gir rådmannen ordre om å arbeide hardt for å holde kostnadene nede på samme nivå som da bystyret vedtok å søke om VM. Det betyr et kutt på 100 millioner i forhold til de siste tallene. Mange frykter at det blir langt dyrere enn det også. Noen vil derfor si at det er urealistisk å kreve slike kutt, men vi har et ansvar for folk i bydelene også. da må vi legge lista høyt.

Men enda viktigere er det hva vi gjør fremover. Vi må få slutt på de stadige overskridelsene. Vi må få slutt på uansvarlige vedtak fra maktpartiene i bystyret slik som monsterhallen på Nidarø og plasthallen på Leangen. Vi må være villige til å tenke nytt. Som å bruke private løsninger. Private løsninger betyr ikke at ansvaret for anleggsbygging skal overlates private. Eller at vi skal basere oss på milde gaver fra rike sponsorer. Det dreier seg om å involvere alle gode krefter tidlig i planleggingsprosessen. Noen ganger kan en idrettshall inkluderes i et boligprosjekt eller nytt kontorbygg på en måte som gjør at idrettshallen blir billigere. F eks ved at idrettshallen legges i kjeller og første etasje og boligene på taket. Det er bare opp til fantasien å finne slike løsninger. Og fantasi og kunnskap er ikke begrenset  til politikere og kommunale byråkrater. Vi trenger alle gode krefter.

Her er forslagene fra Høyre som skal behandles i morgen:

Overordnet plan for videre arbeid med utbygging i Granåsen – utbyggingsfase 2 – budsjett etter korrigeringer Arkivsak.: 19/7141

Forslag fra Høyre, nytt punkt 4:

Bystyret legger til grunn at målet er å realisere utbyggingen av Granåsen i tråd med saken som ble lagt frem når bystyret behandlet spørsmålet om en ny VM-søknad for 2025 i september 2018. Rådmannen bes legge frem en sak som beskriver hvordan kostnadene kan reduseres i form av minimumsløsninger, fortsatt bruk av eksisterende fasiliteter, bruk av midlertidige løsninger osv.

Forslag fra Høyre, nytt punkt 5:

2. Bystyret ber rådmannens utrede mulige kostnadsreduserende tiltak for en fotballhall som del av fase 2.
3. Bystyret ber rådmannen igangsette en anbudskonkurranse hvor private utbyggere inviteres til å legge frem alternative utbyggingsløsninger andre steder i Trondheim hvor fotballhall kombineres med andre prosjekter for å redusere kostnadene. Utbygging av hall i Granåsen skal være et av alternativene.

 

Investeringer og driftsprosjekter innenfor idrettsområdet 2019 – vedtatte prosjekter og prioriteringer framover. Arkivsak.: 19/7148

Forslag fra Høyre , nytt punkt 3:

Bystyret ber rådmannen prioritere driftsmidler til utredninger av utvidet ishall på Dalgård og Tillertomta i forbindelse med første økonomirapport slik at utredninger kan igangsettes i 2019.

Forslag fra Høyre , nytt punkt 4:

Bystyret ber rådmannen innhente en uavhengig gjennomgang av kommunens håndtering av investeringsprosjekter innen idrettsområdet med henblikk på å skaffe kunnskap om hvorfor det er så store kostnadsavvik og hvorfor disse avvikene nesten alltid dreier seg om overskridelser.

Forslag fra Høyre, nytt punkt 5:

Rådmannen bes invitere til en høring hvor fagfolk og andre interesserte kan bidra med innspill til hvordan anlegg på idrettsområdet kan utbygges til en lavere kostnad enn i dag. Representanter fra idretten, forskningsmiljøer, Næringsforeningen, private utbyggere, utbyggere i andre byer eller andre land som har lykkes i å bygge rimelige og gode idrettsbygg og andre interesserte inviteres. På bakgrunn av innspillene utarbeides en sak som blant annet inneholder vurdering av tiltak som:

• Alternative utbyggingsløsninger hvor eksterne aktører trekkes inn på et tidlig stadium for å redusere kostnadene.
• Kombinasjon med andre utbyggingsprosjekter.
• Færre store fremfor flere små anlegg.
• Tiltak som kan redusere driftskostnadene over anleggets levetid.
• Kommersielle aktiviteter i idrettsanlegg som kan gi inntekter.
• Salg av navnerettigheter, sponsorsamarbeid osv.

Merknad fra Høyre:

Merknadsstillerne er bekymret over de store overskridelsene på idrettsområdet de siste årene som følge av politiske prioriteringer, for dårlig beslutningsunderlag og manglende vilje til å bruke alternative utbyggingsmodeller. Dette rammer breddeidretten i bydelene. Rådmannen bes vurdere tiltak som kan rette opp denne utviklingen.

 

Hopparenaen i Granåsen idrettspark; status og presentasjon av skisser og grove kostnadsestimater for bygging av nytt hoppanlegg Arkivsak.: 19/7161

Forslag fra Høyre, endret punkt 1:

Bystyret ber rådmannen legge fram en egen sak om som viser en minimumsløsning mht bygg og anlegg hvor man i størst mulig grad baserer seg på bruk/renovering av eksisterende bygg og bruk av midlertidige løsninger.

 

Privat forslag – Fotballhall – Erling Moe (V) Arkivsaksnr.: 19/7652

Tilleggsforslag:

Bystyret ber rådmannen igangsette en anbudskonkurranse hvor private utbyggere inviteres til å legge frem alternative utbyggingsløsninger andre steder i Trondheim hvor fotballhall kombineres med andre prosjekter for å redusere kostnadene. Utbygging av hall i Granåsen skal være et av alternativene.

 

Hva vil vi ofre for å få VM på ski?

Er vi villige til å bruke en milliard kroner på Granåsen hvis det rammer breddeidretten i bydelene?

Jeg har vært en entusiastisk tilhenger av VM på ski i Trondheim. Men kanskje bør vi gi opp VM-drømmen?

Trondheim kommune har brukt ca fem millioner kroner på to søknadsrunder som til sammen har kostet ca 10 millioner. Det har vært riktig. Og kostnaden ved å søke en eller to ganger til (Nord-Amerika har ikke hatt VM siden 1995 og vil nok få arrangementet om de søker) er ikke større enn at vi tåler det.

De store kostnadene er knyttet til investeringene i VM-anlegget, anslått til ca en milliard kroner, hvorav halvparten til hoppbakken. Riktignok uttaler flere politikere at de ikke aksepterer at det skal være nødvendig å bruke mer enn 300 mill til hoppbakken, men samtidig vet vi at usikkerheten er stor og at kravene til hoppanlegg som skal brukes til mesterskap øker.

Ingenting av dette er nytt. Det som er nytt er at Rådmannen i Trondheim har lagt frem en sak for bystyret som viser at summen av alle planlagte investeringer i regi av Trondheim kommune er langt større enn det kommunen har råd til. Blir planene realisert blir kommunens gjeld mer enn doblet til over 30 milliarder kroner frem til 2031, og sannsynligvis er dette tallet for lavt fordi det ennå ikke er lagt planer for de siste årene i denne langtidsperioden. I sum må kommunen kutte mer enn ti milliarder på sine investeringsplaner. Kanskje mye mer.

Så kan man naturligvis spare en del ved å tenke nytt i hvordan man bygger. For eksempel gjennom Offentlig Privat Samarbeid (OPS). Det handler om å involvere entreprenører, utbyggere og leveranderer tidlig i planleggingsprosessen slik at man kan finne billigere måter å bygge på. Men så langt har Arbeiderpartiet vært lite villige til å prøve det.

Bystyret vedtok i sin tid at man skulle forske å få private med på laget i utviklingen av Granåsen-anlegget. Rådmannen har imidlertid valgt å tolke dette vedtaket som om man skulle begrense seg til å be om at næringslivet skulle betale en del av regningen. Det har det vært liten interesse for, i hvert fall før Trondheim har fått VM. Det rådmannen burde gjort var å involvere private utbyggere, entreprenører og leverandører tidlig i prosessen. Erfaringsmessig kan det gi store besparelser i bygge- og driftskostnader.

Da står vi tilbake med å prioritere det som er viktigst først. Ordføreren har uttalt at hun vil prioritere skole og helse foran kultur og idrett selv om hun i den samme artikkelen sier at hun samtidig skal satse på idrett og kultur. Det er å lure velgerne å late som om man ikke må ta noen tøffe valg.

Det er et slikt valg ja eller nei til en ny VM-søknad er. For en søknad betyr en forpliktelse til å bruke en milliard pluss minus i Granåsen. Mye av det er breddeanlegg. Men en halv milliard til en hoppbakke er det ikke mange i breddeidretten som får nytte av uansett hvor fantastisk det ville vært med et nytt VM i Trondheim.

Lettere har det ikke vært etter at flertallet i bystyret har vedtatt at kommunen skal bruke 28  millioner kroner på leie av nye Trondheim Spektrum. Hvert år. Det som blir igjen til andre idrettsformål har blitt mindre.

Det er klart Trondheim kan bruke en milliard på Granåsen. Men vi må være oppmerksomme på at konsekvensen er mindre penger til investeringer i anlegg til breddeidretten rundt omkring i byen. Vi kan bygge en del spilleflater for håndball, ishockey og fotball for en slik sum. Eller vi kan utsette byggingen av skoler og sykehjem. Eller vi kan låne mer penger og i stedet kutte i bevilgningene til drift av eldreomsorgen, skolene, rusomsorgen eller annet.

VM på ski og byjubileet i 1997 var en stor opplevelse, og mange mener at Trondheim ble en annen by med tro på seg selv og hvilke muligheter byen hadde etter 1997. Det er vanskelig å sette en pris på slikt. Et nytt VM vil sikkert også være en opplevelse for livet, og en anledning til å arrangere VM slik vi mener det bør gjøres, med nøysomhet, høye etiske standarder, ytringsfrihet og etisk refleksjon.

Men skal vi søke om VM en gang til må vi vite at det koster. Og at det vil gå ut over noe annet.  Vi har ikke en utømmelig Sareptas krukke.

 

#MeToo – Det vi helst ikke vil snakke om

• Er du ledig? Beklager at jeg ikke tar den første drosjen, men jeg har opplevd ting. Jeg er ikke rasist, men foretrekker å kjøre med en nordmann.

 

Alt for ofte opplever jeg at kvinner ikke vil eller ikke tør kjøre drosje med en innvandrer bak rattet. I noen tilfeller er det kanskje rasistiske holdninger, i mange tilfeller er det en ubegrunnet fremmedfrykt, men i noen tilfeller er det også snakk om virkelige og dårlige erfaringer hvor en drosjesjåfør med innvandrerbakgrunn har begått seksuell trakassering.

Jeg har lenge lurt på om jeg skulle skrive om dette. Noen vil umiddelbart beskrive det som rasistisk når jeg hevder at flerkulturelle innvandrere er overrepresentert når det gjelder seksuell trakassering i blant annet drosjenæringen. Andre, og det er jeg nok mer redd for, vil bruke slike uttalelser som bevis på at innvandrere generelt oppfører seg slik. Slik er det naturligvis ikke. De aller fleste innvandrere som kjører drosje oppfører seg ordentlig og gjør en fantastisk jobb.

For mange år siden jobbet jeg i restaurantbransjen. Der opplevde vi at grupper av enslige innvandrere oppsøkte utesteder og var verstinger i å beføle kvinnelige gjester og servitører. Når enkelte utesteder nektet noen av disse adgang ble de beskyldt for diskriminering i media. Uten at jeg kjenner til situasjonen i utelivsbransjen i dag vil jeg være positivt overrasket om situasjonen er annerledes i dag.

Og offentlige myndigheter gjør det heller ikke enklere. For noen år siden fikk Høyres Torhild Aarbergsbotten vedtatt i Fylkestinget at taxisentralene var forpliktet til å gjennomføre «etisk opplæring» nettopp for å bekjempe en uhøvisk opptreden fra drosjesjåførenes side. Selskaper som Trøndertaxi har fulgt opp dette og jobber systematisk for å unngå at seksuell trakassering skjer og for at de få tilfellene som rapporteres blir håndtert på en god måte. Det skal rett og slett være nulltoleranse for slik opptreden. Men når de nye taxisentralene slapp til i fjor «glemte» fylkeskommunen å stille de samme kravene til de nye selskapene.

Jeg har mange venner blant innvandrerne og vet at de aller fleste oppfører seg bra. Men hvis vi skyver under en stol at noen av mennene har med seg uakseptable holdninger til kvinner fra sitt hjemland vil vi heller ikke løse problemet. Dessverre hjelper det ikke bare med informasjon. Gjennom introduksjonsprogrammet og andre ordninger blir innvandrere informert om norsk kultur, norske regler og lover. Likevel skjer dette. Kanskje ikke så rart. Norske menn begår også overgrep og seksuell trakassering selv om de er født og oppvokst i Norge.

Derfor har MeToo-kampanjen vært viktig. Den har ført til at mange har blitt tvunget til å ta temaet på alvor. Mange organisasjoner og virksomheter har skjerpet sine rutiner og sine tiltak mot seksuell trakassering. Dette må skje også i innvandrermiljøet og i regi av alle offentlige aktører og andre som arbeider med integrering.

Derfor håper jeg på den samme åpenhet om holdningene til kvinner blant enkelte menn med innvandrerbakgrunn som vi har hatt ellers etter at MeToo-kampanjen startet.

Med elsykkel til India

Skal du sykle med vanlig sykkel eller med elsykkel har vært et vanlig spørsmål jeg har fått når jeg har fortalt om mine planer om å sykle fra Norge til India. På den ene siden har jeg vært tiltrukket av muligheten for å gjøre bakkene litt lettere ved hjelp av elsykkel. På den andre side har jeg vært usikker på om driftssikkerheten på en elsykkel er god nok og om det finnes sykkelverksteder som kan fikse elektronikken underveis.

Etter mye funderinger frem og tilbake har jeg konkludert med at jeg ønsker å bruke den norske elsykkelen Podbike som nå er under utvikling i Sandnes under forutsetning av at sykkelen er tilstrekkelig testet ut og driftssikker når jeg skal starte turen. Forrige uke var jeg på besøk for å prøve sykkelen og bli kjent med dens fordeler og ulemper.

Podbike er en helt annerledes sykkel. Slik beskriver Podbike sykkelen på sine nettsider:

Traditional bicycles have been available for over a hundred years but lack weather protection and high speed capability and offer zero crash protection. Electric assisted bicycles, or pedelecs, remove the burden from pedalling up steep hills or in strong headwind. But they do not remedy the problem of lack of weather protection, nor do they offer any crash protection. Streamlined velomobiles, cycles with a streamlined body, are much faster, have at least some weather and crash protection but lack the ‘creature comfort’ a modern car offers. The PODBIKE® from Elpedal AS is a new electric assisted velomobile constructed within a sustainable envelope with the following qualities:

 

• Easy for occupants to enter and leave vehicle
• Having lower air drag than a racing bike
• Excellent ride comfort independent of road conditions
• Complete weather protection including roof and windscreen
• First class cornering stability
• Small parking space
• Room for bringing a child within the cabin
• Human powered propulsion using no gears or chains
• Subtle electric assist keeping the velomobile classified as cycle within EU
• Improved safety compared to existing velomobiles
• Easy to mass produce and to ship the ‘IKEA‘ way; with some easy end-user assembly required

By itself each of these targets are not something special, but the sum results in a unique vehicle, 
the PODBIKE®.

Blant de spørsmålene jeg hadde var disse:

• Hvordan blir luftingen i varmt klima?
• Hvordan kan vi installere solcellepanel på sykkelen for å redusere behovet for lading.
• Batterikapasitet
• Hvordan er sittekomforten?
• Hvordan kan podbiken låses eller bæres med opp på overnattingsrommet?
• Reservedeler, slitedeler, hva kan/bør man bringe med, skader, bruk av ikke standard deler, service underveis
• Programvare, programvarefeil, hvordan håndteres det?
• Lading under sykling
• Hvor tung er den å sykle hvis batteriet er tomt?
• Hvordan er synligheten i trafikken? Blir Podbiken sett av andre trafikanter?
• Kan vi benytte en tilhenger for bagasje?
• Klassifisering/godkjenning, grensepasseringer

Spørsmålene ble godt besvart:

Luftingen er god, og overbyggingen av gjennomsiktig glass kan fjernes om nødvendig.

Det an installeres et slags tak med tynne og «myke» solcellepanel. Med gode solforhold betyr dette at lading av batteriene fra strømnettet kan være unødvendig. Ekstra batterier kan medbringes for å sikre drift over flere dager. Det er faktisk også mulig å lade batteriet med fotkraft når sykkelen står stille hvis det skulle være nødvendig. Om det er krise og jeg skulle være sliten kan jeg betale noen ungdommer for å tråkke opp fulladede batterier! Naturligvis også ved sykling i nedoverbakke. Sykkelen kan også sykles manuelt ved krise, men det er naturligvis noe tyngre.

I prototypen jeg prøvde var avstanden mellom setet og pedalene for kort, men dette skal endres. Sykkelen vil være 50 kilo, kan låses eller bæres inn  et hus av sikkerhetsgrunner.

De mest slitasjeutsatte reservedelene kan medbringes. Vanlig elektrikerarbeid, mekanikerarbeid eller karosseriarbeid kan utføres av lokale folk, men det kan være behov for en hovedservice i løpet av turen hvor en representant fra Podbike reiser ned for å gå gjennom og fikse feil osv.

Det er plass til noe bagasje i Podbiken, men en tilhenger med 30-40 kg bagasje vil være mere egnet.

Podbiken er lav, men ved hjelp av blinkende lys samt en stang med vimpel skal den bli godt synlig i trafkken.

Podbike vil godkjennes som sykkel i EU. I andre land er det naturligvis en viss usikkerhet om grensepasseringer tillates, men så lenge sykler og biler tillates går vi utfra at også Podbike vil bli tillatt.

Med andre ord; Podbike ser ut til å være et godt alternativ. Den vil imidlertid ikke være i ordinær produksjon på det tidspunktet turen starter. Det vil derfor være snakk om å benytte en prototyp som ikke er ferdig uttestet. Hvis tester på vårparten ikke viser gode nok resultater kan det være at jeg må finne en annen løsning.

Men en ting er jeg sikker på Podbiken vil bli lagt merke til!

 

 

Vil fremtidens studenter stille andre krav til universitetscampus enn dagens studenter?

Utforming og plassering av den nye universitetscampusen i Trondheim skaper stor debatt. På den ene side ønsker NTNU en campus med kortest mulig gangavstand internt på campus slik at studenter og ansatte kan samarbeide på tvers av fag. På den andre side ønsker politikerne i Trondheim en campus som i større grad er integrert med byen og med en betydelig tilstedeværelse i Midtbyen. Studentene har hele tiden vært opptatt av en bynær campus, men befinner seg nok midt imellom disse to synspunktene.

Trondheim og NTNU er avhengige av hverandre. Uten NTNU «dør» Trondheim. Og uten en attraktiv by vil NTNU tape konkurransen om studentene.

Utbygging av campus er et hundreårsprosjekt. Vi må bygge en campus som er attraktiv for studenter og forskere ikke bare i dag, men også i fremtiden. Men hvem er fremtidens studenter? La meg presentere noen tanker om fremtiden.

Påstanden om at den som anser seg ferdig utlært ikke er utlært, men ferdig, vil bli enda mer treffende i fremtiden enn i dag. Teknologien og den samlede kunnskapen i verden utvikler seg stadig raskere. Problemet er at vi mennesker ikke greier å følge med. Det vi lærer på skolen må oppdateres og vi må kanskje skifte yrke oftere fordi det yrket vi har fått utdanning i forsvinner.

Samtidig opplever vi at nesten alle jobber krever kunnskap og kompetanse. Hvis vi ikke fyller på med kunnskap dropper vi ut av arbeidslivet. Manuelle jobber blir mer og mer automatisert. Det betyr ikke at det ikke er behov for arbeidskraften vår, en vi må oppdatere kompetansen vår slik at vi blir istand til å utføre de nye jobbene.

Derfor vil det være behov for at vi returnerer til skolebenken og universitetet med jevne mellomrom resten av livet. Det behøver heller ikke å stoppe når vi blir pensjonist. Vi kan jobbe lenger enn før, men vi har også lyst til å fylle pensjonistlivet med noe av verdi. Derfor vil stadig flere vende tilbake til skolebenken både som 60- 70- og kanskje etter hvert 80-åringer.

Relasjonene mellom forskning, utdanning og næringsliv vil også utvikle seg. Stadig oftere vil vitenskapelig ansatte veksle mellom universitetet og næringslivet som arbeidsgiver. Eller kombinere de to. Og det samme vil gjelde studenter. Jeg ser for meg at skillene mellom arbeid og utdanning viskes ut.

Ved mange universiteter, slik som MIT, får næringslivet lokalisere seg i tilknytning til universitetet. Den såkalte «watercooler»-effekten, at ansatte og studenter treffer hverandre i kantina eller over watercooleren fører til at ideer spres og nye samarbeid oppstår. Hvorfor ikke tenke den samme tanken for kommunale enheter. Hvis Byplankontoret og Byutvikling kan lokaliseres sammen med arkitektstudiet, Oppvekstavdelingen sammen med lærerstudiet osv kan kunnskap overføres daglig fra forskningsmiljøene til kommunens fagfolk, samtidig som kommunen i større grad blir tilgjengelig for praksis, forskningssamarbeid, jobber osv.

Naturligvis mere av utdanningen skje via internett, men fysisk tilstedeværelse mister ikke sin verdi.

Hvis vi får en slik utvikling må NTNU og andre universiteter tilpasse seg denne. Det betyr at skille mellom by og universitet må bygges ned. Mens studentene i dag i hovedsak er mellom 20 og 30 år vil vi i fremtiden få studenter i alle aldersgrupper. Flere vil kombinere studier med arbeid. Og flere vil studere uten å befinne seg hele tiden i Trondheim. Med livslang læring vil mange av studentene sannsynligvis bare bo og studere kortere perioder i Trondheim. Kanskje tar de med seg jobb og familie til Trondheim i perioder. Hva vil dette kreve av universitetet og til det kommunale tjenestetilbudet?

Når NTNU’s campus skal utformes må vi ta hensyn til denne utviklingen. Det blir enda viktigere at NTNU vokser inn i Midtbyen samtidig som byen vokser inn på Gløshaugen.

 

 

Visste du at flere hundre spiller cricket i Trondheim? Men at cricketbanen mangler en pitch?

Cricket? Hva er nå det? De fleste av oss har hverken spilt cricket eller sett cricket bli spilt. Mens flere hundre spiller cricket i Trondheim må likevel hjemmekampene i den nasjonale serien spilles i Oslo fordi vi mangler en såkalt pitch på den nye cricketbanen i Trondheim. I dag hadde jeg og Ismail Muhyadin gleden av møte tre engasjerte representanter fra cricketidretten i Trondheim for å lære mer om idretten og om hvordan vi kan legge bedre til rette for idretten som stadig flere driver med i byen vår. De tre var Rijumon Sasidharan, Jeevan Rentswaran og Mohmoodd Saud.

Slik beskrives cricket i Wikipedia:

«Cricket er en lagsport for to lag, hver med elleve spillere. Sporten er av engelsk opphav, og utøves med cricketball og balltre på en elliptisk gressbane. I sentrum av banen er det en avlang stripe med hardere mark, hvor storparten av spillet foregår. Målet er å score flere poeng enn motstanderen. Hvert lag har en eller to omganger hvor laget er inne og slår etter ballen for å score poeng, mens utelaget prøver å få dem ut og unngå at innelaget scorer poeng. Spillet avbrytes med en gang et lag har fått flere poeng enn det er mulig for motstanderen å oppnå, noe som ofte skaper forvirring når resultatene skal presenteres for nybegynnere.»

Det er denne stripen med hardere mark (i Norge må vi bruke betong på grunn av frosten) som er pitchen. Denne stripen på ca 30-35 meters lengde og 3-3,5 meters bredde må være av betong for at ballen skal sprette riktig. På vanlig gress eller kunstgress vil det ikke fungere. Vinterstid spiller man cricket i idrettshaller som har et hardt dekke.

Rådmannen har ikke funnet de fire hundretusen kronene som man mener det koster å anlegge denne betongstripa samt noen mindre investeringer som skal til for å få et fullverdig anlegg. Dette må vi finne en løsning på. Lagene er villige til å stille med dugnadsmannskaper og om nødvendig betale for mindre investeringer selv. I dag bruker de 100.000 kroner pr år i reisekostnader for å spille hjemmekamper i Oslo.

I Trondheim er det nå syv lag tilknyttet cricketforbundet. Snart kommer et åttende og i tillegg er det flere lag som ikke er medlemmer i forbundet. Kanskje så mange som 500 personer fra regionen deltar i idretten, og flere lag og spillere er på vei. Det er også lag flere steder i Trøndelag utenfor Trondheim. Og skal vi tro de tre representantene vi møter er det mange svært talentfulle ungdommer som kan gjøre Trondheim til en god cricketby og heve landslaget vårt til et godt europeisk nivå.

Cricket er nasjonalsport i flere land hvor flyktninger kommer fra slik som Afghanistan og flere av cricketlagene i Trondheim har derfor engasjert seg for å gi et godt aktivitetstilbud til flyktningene for å bidra til raskere integrering.

Jeg har fattet interesse for cricketsporten fordi cricketsporten er nasjonalsport i «mitt andre hjemland», India. Men jeg har ennå kun opplevd cricket på TV. Neste år håper jeg å oppleve cricket «live» her i Trondheim. Etter hva jeg forstår er ikke cricketkamper bare et sportsarrangement. Det er også et sosialt samlingspunkt hvor folk lager mat, hygger seg og møter kjente. En cricketkamp kan vare i mange timer og folk får derfor tid til mye mer enn idretten.

 

 

Storhallutredningen – en oppskrift på politisk manipulasjon

I bystyrets septembermøte fikk rådmannen i oppdrag å utrede alternativene til utbygging på Nidarø. Men fra første øyeblikk var det åpenbart at utredningen bare var skuebrød. Hverken ordfører eller rådmann ønsket en reell utredning. La oss ta det kronologisk:

1. Den 16.september sier Rita Ottervik dette til Adresseavisen:

– Det er fint at bystyret får en oppdatert og grundig gjennomgang av alternativer til en storhall på Nidarø. Men mitt standpunkt står ved lag.

Ordføreren har altså bestemt seg for konklusjon allerede før utredningen er vedtatt.

2. Allerede i bystyrets vedtak begynner arbeidet fra maktpartiene for å begrense utredningen. Ingrid Skjøtskift legger på vegne av Høyre, SV og Venstre frem et alternativt forslag som innledes slik:

«Bystyret ber om at det gjennomføres en reell utredning av alternativ plassering av en storbyhall. Det legges til grunn at alternativene skal være sammenlignbare med hensyn til investeringskostnader, driftskostnader og levetid. Utredningen må belyse de praktiske og  økonomiske konsekvenser av de ulike alternativene slik at bystyret får en god forståelse av realismen for de ulike alternativene.»

Nøkkelpunktene er «reell» og «sammenlignbare med hensyn til investeringskostnader, driftskostnader og levetid». Det er ikke nok med en overfladisk og lettvint sammenstilling av gamle tall hvis sammenligningen skal bli riktig. Mer om dette senere. Men forslaget ble naturligvis nedstemt.

3. Den 1.november vedtar maktpartiene i formannskapet etter forslag fra rådmannen å begrense hva som skal utredes. Blant annet ble følgende punkt vedtatt:

«Hvis det skal bygges en storbyhall et annet sted enn på Nidarø, forutsettes det at Trondheim Spektrum rives og området frigjøres til annen bruk. Det legges til grunn at storbyhallen skal tilby minimum 36.000 kvm bruttoareal for messeformål, 9 håndballflater og en hall for større idrettsarrangement og konserter med kapasitet for 8000 i tribune og 12000 tilskuere på flatt golv.»

Gjennom dette vedtaket utelukket man utredning av et delt og mye rimeligere alternativ slik som foreslått av Ivar Koteng.

Alle som kjenner byggebransjen vet også at et nytt og moderne bygg er mye mer effektivt enn et gammelt bygg. Ved å forutsette at et nybygg for eksempel på Sluppen skal være like stort målt i kvadratmeter som et delvis gammelt anlegg på Nidarø blir sammenligningen feil. På Sluppen kan man få plass til like mange håndballbaner, like stort messeareal og like mange tilskuere med 26.000 kvadratmeter som Trondheim Spektrum gjør på 36.000 kvadratmeter.

4. Når rådmannen legger frem utredningen synes han åpenbart at bystyrets oppdrag er for ambisiøst til tross for at maktpartiene har begrenset oppdraget. Han skriver dette:

«Bystyrets vedtak i sak 140/16 grenser opp til et vedtak om en konseptvalgutredning (KVU) for lokalisering av en storbyhall i Trondheim.»

Som unnskyldning for ikke å gjennomføre oppdraget fra bystyret bruker han et gammelt vedtak fra bystyret i 2013 hvor det bystyret mente det ikke skulle igangsettes en konseptvalgutredning.

5. Selv om formannskapets flertall har bedt ham om å utelate en delt løsning fra utredningen omtaler han likevel en slik løsning. Men han argumenterer mot en delt løsning som er konstruert av ham selv og som er annerledes enn den som Ivar Koteng faktisk har foreslått. Og han konkluderer med at den delte løsningen som ingen har foreslått ikke er hensiktsmessig. Rådmannen har også bedt Idrettsrådet kommentere den løsningen ingen har foreslått og ganske forutsigbart er de kritiske. Rådmannen sier ingenting om den delte løsningen som Koteng faktisk har foreslått.
6. En ny hall utenfor Nidarø koster ifølge rådmannen 1500 millioner kroner (i tillegg til 200 millioner i rivekostnader mm på Nidarø) millioner kroner skal vi tro NRK’s referat fra Rådmannens presentasjon overfor Byutviklingskomiteen:

 

«Formannskapet har tidligere bestemt at kommunen kun skal være leietaker i det nye anlegget, og de har ikke satt av penger til å betale. En ny hall er beregnet å koste 1,5 milliarder kroner. I tillegg vil det koste over 200 millioner å rive dagens anlegg på Nidarø.»

Arkitekt Knut Selberg som har arbeidet med Sluppenalternativet mener imidlertid at en hall der vil koste 1100 millioner. Ved bygge moderne og smart kan Sluppen spare 400 millioner kroner. Men det tar rådmannen ikke hensyn til i sin sammenligning fordi maktpartiene har bestemt at han ikke skal gjøre det. Ordføreren og rådmannen mener at en dels gammel og urasjonell hall som knapt har fremtidige utvidelsesmuligheter er likeverdig med en ny og effektiv hall

Å forutsette at alle eksisterende haller på Nidarø må rives er naturligvis også meningsløst når breddeidretten i Trondheim mangler treningshaller.

En ny og effektiv hall på 26000 kvadratmeter vil også spare store summer årlig på vedlikehold, energi og renhold. Men Trondheim Spektrum vil ikke opplyse hva dette koster og dermed blir det vanskelig å beregne hvor stor innsparingen blir og hvor stor kapital det kan forrente. Men vi snakker fort om en kapital på over hundre millioner kroner.

Til slutt vil en utbygging på Sluppen gi treningsplass til elevene på flere skoler i næromrdet. Dermed spares kommunen rundt hundre millioner kroner. Uten at rådmannen har tatt hensyn til det.

7. I samtalen mellom rådmannen og utbyggerne har rådmannen opplyst at spørsmålet om finansiering ikke skulle drøftes på nåværende tidspunkt. Når utredningen legges frem siterer imidlertid Adresseavisen rådmannen slik:

«Selv om det finnes alternative tomter for lokalisering og bygging av en storbyhall, er den største utfordringen at det ikke foreligger finansieringsplaner for de alternative prosjektene.»

Til NRK sier Morten Wolden: » Rådmannen sier også at de ikke kan gå i forhandlinger med Kjeldsberg og Coop fordi de da vil få trøbbel med anbudsreglementet.»

Man kan jo spørre seg hvorfor det er uproblematisk å forhandle om finansiering med Trondheim Spektrum (som har samme administrasjon som Norfishing AS hvor rådmann Morten Wolden er styremedlem)  samtidig som det er problematisk å forhandle med andre. Eller vi kunne tenkt oss en løsning hvor alle, inkludert Spektrum fikk delta i en anbudsrunde for å få frem det beste prosjektet. Men det synes ikke aktuelt hverken for Rådmannen eller maktpartiene.

8. Når bystyret vedtok utredningen var trafikkforhold en del av det som skulle utredes:

«En oversikt over alternativ plassering av storbyhallen, herunder Sluppen og Sorgenfri. De alternativene som er utredet tidligere oppdateres med ny kostnadsoversikt. Oversikten må vise kostnader og konsekvenser ved de forskjellige plasseringene, herunder kollektivdekning, trafikkavvikling og i hvor stor grad plasseringen ivaretar hensynet til idrett, kultur og messeaktivitet. I tillegg må oversikten drøfte om områdene er tilgjengelig for utbygging, og eventuelle rekkefølgekrav som ikke er finansiert.»

Kollektivdekning, trafikkavvikling og beredskap ble knapt omtalt i vurderingen av Nidarøalternativet med henvisning til at det skulle behandles i forbindelse med reguleringsplanen i februar. Da burde man kanskje utsatt denne utredningen til februar også slik at disse viktige forholdene også ble ivaretatt. Mens Sluppen vil ligge rett ved et kollektivknutepunkt med veier til all deler av Trondheim og med lett tilgang for utrykningskjøretøyer er det motsatte tilfelle med Nidarø. Store investeringer i oppgradering av Klostergata og eventuelt en ny bro over Nidelva må kanskje til. Eller man må sperre nesten all trafikk på fem punkter ved større arrangementer. Kostnadene er ikke beregnet. Ulempene er ikke utredet.

Som man roper i skogen får man svar. Slik manipulerer man bystyret og byens befolkning. En større skandale må man langt tilbake i tid for å finne.