Kjetils Blå Bølger

Make waves – Don’t float through life!

Hvilken reiserute skal jeg velge fra Trondheim til Bangalore med sykkel?

Hvis jeg bestemmer meg for å sykle fa Norge til India, hvilken rute bør jeg velge? Gi meg gjerne råd og tips hvis du kjenner deler av denne strekningen godt.

Når reiseruten skal planlegges er det mange hensyn å ta.

Lengden på ruten.
Fra Trondheim til Bangalore er det ca 10.000 kilometer å sykle, kanskje tusen kilometer færre hvis jeg velger å ta båt over Svartehavet. Men det kan bli mer hvis jeg velger en omvei som kanskje likevel kan være lettere av andre grunner.
I utgangspunktet har jeg sett mest på denne ruten:
Trondheim – Stockholm – Ventspils (Latvia) – Litauen – Hviterussland – Ukraina – Moldova – båt fra Chornomorsk i Ukraina til Batumi i Georgia – Tyrkia – Iran – Pakistan – India langs kysten til Kundapur og inn til Bangalore.

Terreng
Terrenget har naturligvs stor betydning for hvor lett eller tungt det blir å sykle. Det kan også ha betydning for temperaturen. Kan jeg finne en rute som omgår høye fjell i så stor utstrekning som mulig? Hvor er det egentlig fjell på denne ruten? Jeg kan se at det er fjell i grenseområdene mellom Tyrkia og Iran. Hva med resten av strekningen? Høye fjell gjør det for eksempel lite attraktivt å velge en rute gjennom Nepal og Himalaya.

Bebyggelse
Jeg ser i utgangspunktet for meg at jeg ønsker å overnatte innendørs. Da bør jeg sykle gjennom befolkede områder hvor det finnes muligheter for å leie et rom. Men kanskje er det områder hvor det er så lite befolket uansett at jeg må ha med meg telt for å overnatte utendørs? Og hva da med sikkerheten?

Uro og sikkerhet
Noen steder gjør krig og konflikt det både risikofylt å reise. Dette gjelder naturligvis Syria og Irak. Men også deler av Pakistan, Ukraina og Kaukasus. Enkelte steder fører også konflikten til at grensepassering gjøres umulig. Det kan også finnes områder som er utsatt for kriminalitet, enten det gjelder landeveisrøvere eller kriminelle i storbyområder. Kan jeg unngå slike områder eller begrense risikoen? Og hva med grensepasseringer mellom land som ikke er gode venner slik som mellom India og Pakistan?

Opplevelser
Når jeg velger reiserute vil jeg også legge vekt på mulighetene for opplevelser. Jeg vil besøke land jeg ikke har besøkt før, se attraksjoner jeg ikke har sett, treffe mennesker jeg ikke har møtt. Kanskje er det verdt å ta en liten omvei eller ta en liten pause for å oppleve noe ekstra?

Hjelp og bistand underveis

Hvis sykkelen sykkelen svikter trenger jeg hjelp. Finnes det i det hele tatt noen som kan fikse en elsykkel i Iran? Eller bør jeg satse på vanlig sykkel for sikkerhets skyld? Og hva med nettilgang og mobildekning? Man kan jo greie seg uten, men det hadde vært greit å kunne kommunisere med omverdenen, i hvert fall mesteparten av veien. Og er jeg avhengig av kontanter store deler av veien? Hva gjør det med sikkerheten hvis jeg må ha med et stort kontantbeløp? Eller kan jeg bruke VISA? Dette er faktorer som også kan få konsekvenser for hvilken rute som er mest hensiktsmessig.

Advertisements

21/10/2016 Posted by | India, Kundapur - Bangalore 2016 | , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

«Klapp igjen, Erna»

I begynnelsen av oktober påpekte Erna Solberg at det er må gjøres mer for å få de mange som faller utenfor arbeidsmarkedet ut i jobb. Arbeiderpartiets nestleder trodde nok hun satte skapet på plass når hun ba «sosial-Erna» om å «klappe igjen». Høyre burde visst overlate til Arbeiderpartiet å snakke om velferd:«Det er irriterende at Høyres leder plutselig leker sosialdemokrat og forsøker å framstå som om hun kjemper for arbeidstakernes rettigheter. Høyres politikk vil aldri bidra til et inkluderende arbeidsliv», sa Pedersen til Dagsavisen. Nå var det riktignok ikke de som er så heldige å være jobb Erna snakket om, men derimot de som faller utenfor arbeidsmarkedet.

Men ordvirtuosen Helga Pedersen ser ut til å ha vansker med å bestemme seg.

– Høyre har konsekvent nektet å snakke om sin egen politikk. I stedet har de fått opptre som kommentatorer til regjeringens politikk. Dette har vi tenkt å endre på under valgkampen, sier Arbeiderpartiets parlamentariske leder, Helga Pedersen, til Avisenes Nyhetsbyrå (ANB).

Dette sier hun etter at Høyre og Erna Solberg har presentert sin nytenkende velferdspolitikk i helga. Kanskje det er på tide at Helga Pedersen bestemmer seg for om Erna skal «klappe igjen» eller om hun skal presentere Høyres standpunkter?

Jeg var selv tilstede på den såkalte Felleskonferansen hvor partiledelsen, Høyres stortingsgruppe og Høyres sekretærkorps deltok. Erna brukte rundt en time på sitt foredrag og tiden brukte hun hovedsakelig på å snakke om hvor viktig det var å ha et godt samarbeid med fagbevegelsen samt en presentasjon av Høyres velferdspolitikk. Hun snakket knapt om Arbeiderpartiet i det hele tatt.

Og Høyres nestleder Bent Høie har rett:

– Det er jo nettopp ett av kjennetegnene til Høyre at vi tar initiativ til egne saker, sier Høie til Avisenes Nyhetsbyrå (ANB) og drar fram flere eksempler på hjertesaker for Høyre.

Og velgerne ser ut til å sette pris på partiets innsats. De fleste meningsmålingene i januar viser Høyre som landets største parti. Bakgrunnstall som vi ble presentert for på Felleskonferansen viser tildels en dramatisk utvikling:

* Mens flere velgere mener Erna Solberg er ærlig er det færre som mener det samme om Jens Stoltenberg.
* Langt flere mener at Erna Solberg har et klart mål for Norge, mens færre mener det samme om Jens Stoltenberg.

Og slik fortsetter det på område etter område.

Her er noen av de viktigste elementene i Høyres velferdspolitikk:

* Fritt behandlingsvalg – brukerne velger fritt mellom offentlige, private og ideelle institusjoner.
* «Allianse for velferd». Ideelle institusjonene som Kirkens Bymisjon og gis selvstendig status gjennom såkalte «smartere velferdsavtaler» med det offentlige.
* Anbudsreglene endres slik at frivillighet/privat engasjement gjøres til et selvstendig kvalitetskriterium, på linje med pris og kvalitet.
* Etablering av Kvalitetsportalen på nett, hvor brukerne sjekker ventetider, kvalitet m.m. hos institusjoner godkjent for «fritt behandlingsvalg».
* Økonomiske incentiver skal sikre langvarig effekt av behandling, ved at deler av utbetaling skjer når dette dokumenteres

– Med et mørkeblått flertall på meningsmålingene som bakgrunn, går vi mot en av de mest ideologiske valgkampene på lenge. Men det er altså ikke uten betydning for folk hvilken ordfører de får etter valget. Når Høyre må på banen, ser vi også at katta er ute av sekken, sier Helga Pedersen til Avisenes Nyhetsbyrå.

Som om Høyre er opptatt av å skjule sin politikk!

I miljøet rundt Høyre skjer det for tiden mer nytenkning enn i noe annet parti. Høyre har visjoner for Norge og visjoner for Trondheim og Sør-Trøndelag. Kanskje er det mangelen på nye tanker og visjoner som skaper frustrasjoner hos de rødgrønne partiene. Kommentator Kjetil Alstadheim i DN peker i dagens avis på at regjeringens visjon synes å være «Ikke blå» Han påpeker at «Allerede i mars ifjor uttalte SV-leder Kristin Halvorsen at det rødgrønne regjeringsprosjektet «.

Videre skriver Alstadheim:

«Det kan virke som om den rødgrønne visjonen er redusert til å være ikke-blå. Særlig for SV må det føles ganske lite tilfredsstillende. Men gårsdagens duell mellom Halvorsen og Høyre-leder Erna Solberg i NRKs Politisk kvarter viser noe av de rødgrønnes problem. Blå politikk høres ikke ut som før.»

Og senere:

«Der ligger også den store svakheten med Halvorsens strategi om å være «ikke-blå». Hun ender i rollen som forsvarer av det eksisterende.»

Noen vil kanskje synes at det er paradoksalt at sosialdemokrater og sosialister skal forsvare det bestående mens Høyre vil reformere, men i grunnen har «forandre for å bevare» alltid vært kjernen i konservativ ideologi.

Skal vi bevare det norske velferdssamfunnet må det forandringer til. Disse forandringene kommer ikke fra Arbeiderpartiet. Så er det en ting jeg kan love er det at vi ikke vil klappe igjen.

25/01/2011 Posted by | Lokal politikk, Nasjonal politikk | , , , , , | 1 kommentar

Har sosialdemokratiet fremtiden bak seg?

Valget i Sverige har innebært en normalisering av den politiske situasjonen i Sverige sammenlignet med resten av Europa. Ikke i noe land har sosialdemokratene stått så sterkt så lenge som i Sverige. Til vanlig har «sossarna» hatt godt over 40 % oppslutning. Denne gang greide de ved en sterk sluttspurt såvidt å holde seg over 30 %. Mens sosialdemokratene hadde et rekorddårlig valg oppnådde Høyres søsterparti moderaterna et rekordbra valg med sine 30 %.

Min påstand er at sosialdemokratiet i Europa har sin storhetstid bak seg. Det er Høyre, Moderaterna og mange av våre søsterpartier i Europa som har fremtidens løsninger.

Også i Norge har vi hatt en normalisering det siste året. Høyre har slitt i valg og på meningsmålinger i mange år, mens vi det siste året har kommet tilbake til et mer normalt nivå og enda bedre enn det. Med enkelte unntak har vi også sett en langsiktig nedadgående tendens for Arbeiderpartiet også. Ved 2009 valget oppnådde AP likevel fremgang på grunn av folks trygghetsbehov under finanskrisen. Nå er partiet på nytt under 30 % igjen, og ingenting tilsier at den langsiktige trenden tilsier ytterligere nedgang.

Hvorfor er det slik. Valgforskeren Kristin Hoff har påpekt at Høyre evner å fremskaffe nye talenter og ny politikk som møter dagens behov. Det er en politikk som er skapt nedenfra og opp og ikke ovenfra og ned slik sosialdemokratiet har en tradisjon for og det er en politikk som tar hensyn til enkeltindividet fremfor sosialdemokratiets gruppetenkning.

Selv om vi må regne med politiske krampetrekninger som skaper midlertidig oppgang for Arbeiderpartiet tror jeg vi kan glede oss over en langsiktig trend hvor partiet om noen år vil slite med å holde seg over 20 %. Det vil være sunt og bra for det norske samfunnet.

21/09/2010 Posted by | Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , , , | Legg igjen en kommentar

En uke fylt av politikk?

For noen vil sikkert Linda Hofstad Hellelands forslag om å arrangere en politisk festival i Trondheim fortone seg som et skrekkscenario. Ei helg eller kanskje ei hel uke fylt med politikk? Er det ikke nok med at politikerne skal plage oss noen uker foran valget annethvert år? Skal de i tillegg prege byen med politikk noen dager hver sommer?

Politikerveckan i Visby på Gotland har blitt en gigantisk suksess. Almedalsveckan har blitt et must for alle svensker som er opptatt av politikk. Og man skal være klar over at politikk er mye mer enn partipolitikk. Her er noen av programpostene i årets uke:

* En bild säger mer än tusen kulor – en samtale mellom flere av Sveriges beste fotografer.
* Framtidens ledarskapsbehov inom vård och social omsorg, seminar.
* Sociala medier Talkshow – Live på plats och på nätet, frokostsamtale.
* Efterfrågat – utfrågning och politisk satir

Politikerveckan startet med at Sosialdemokratene begynte å samle sine tilhengere i Visby hver sommer. Det trakk media dit og deretter begynte de andre partiene i tur og orden å samle sine tilhengere der for å dra nytte av medias tilstedeværelse. Det førte igjen til at alle som var interessert i å påvirke politikerne laget sine egne seminarer, utstillinger og festligheter i Visby for å treffe politikerne. Det var næringsorganisasjoner, bedrifter, miljøorganisasjoner, fagbevegelsen og mange andre. Alle disse menneskene er interessert i politikk i bred fordtand, men ikke bare det. De vil oppleve kultur, spise, drikke og kose seg.

Almedalsveckan har derfor vokst og vokst, spesielt de siste årene. Fra 2001 har antallet arrangementer økt fra 50 til 1395. Helse og omsorg er best populært med 180 arrangementer. Næringsliv har 135 arrangementer og barn og ungdom 130.

Den første uken i juli er et godt tidspunkt for et slikt arrangement også i Trondheim. De besøkende kan ta med seg familien sin ettersom det er ferietid og skolene er stengt. Det er en overgangsperiode mellom jobb opg ferietid. Ved å velge det samme tidpunktet som Sverige vil det også være mulig å dele på internasjonale gjester. Al Gore og Arnold Schwarsenegget kan i løpet av et par dager treffe politisk interesserte mennesker i både Norge og Sverige.

For min egen del er det dessuten morsomt å tenke på at jeg allerede for 5-6 år siden foreslo en slik festival, den gang uten alt for stor respons. Nå håper jeg på større interesse. Et slikt arrangement ligger også godt til rette for et tverrpolitisk samarbeid. Det hjelper ikke om ett av partiene setter igang med noe slikt. Her må ihvertfall alle de store partiene være med.

Et slikt arrangement kan få stor betydning for Trondheim og Trøndelag. Det viktigste er naturligvis at alle som er interessert i politikk i bred forstand kan få noen spennende opplevelser og lære mye nytt. Sett fra reiselivets side vil en politikerfestival skape mye ekstraomsetning i form av gjestedøgn på hotellene, restaurantbesøk, taxiturer, konserter og mye mer. Men viktigere er det at dette også vil være en mulighet for kunnskapsmiljøene og næringslivet i Trondheim til å markere seg overfor det politiske Norge.

Skal vi satse på å etablere Norges første politikkfestival sommeren 2011?

04/07/2010 Posted by | kultur, Lokal politikk, Nasjonal politikk, Uncategorized, Utenrikspolitikk | , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

OL til Trondheim

Det er ikke alltid jeg er enig med Adresseavisens sportskommentator Kjetil Kroksæther. Med deltidsstilling som professor i bedrevitenskap kan han av og til provosere ganske voldsomt. Og det er bra. I dagens avis skriver han om Trondheim som drømmebyen for vinter-OL. Med sin kommentar følger Kroksærher opp lørdagskommentaren til sjefredaktør Arne Blix fra Vancouver-OL’s siste dag.

Blix og Kroksæther har rett. Trondheim er drømmebyen for OL, slik vi var det den gang idrettsstyret valgte å begå mageplask ved å gå for Tromsø. Jeg var nok en av ganske få som faktisk leste søknadene til de tre søkerkandidatene Oslo, Trondheim og Tromsø for noen år siden. Det var derfor ingen overraskelse at Tromsøs budsjetter sprakk som det sang. Trondheims problem den gang var manglende oppbacking på hjemmebane og dårlig representasjon i idrettens sentrale organer. Søknaden og planene i Trondheim var gode nok.

Etter at regjeringen sa nei til garanti for Tromsø-OL sist etter budsjettflausen har det vært tabu å snakke om OL i Norge. Dette snudde etter Norges suksess i Vancouver-OL. En av årsakene var at mange i OL-systemet savner folkefesten som vi nærmest vil være garantert i et norsk OL. En annen årsak er at avstanden til Lillehammer-OL i 1994 øker i tid. Nå snakkes det om 2026, 32 år etter forrige OL på norsk jord. Signalene fra kulturministeren går ut på at vi før eller siden bør ta det store løftet som et OL innebærer. Tiden er snart inne for å få igang debatten igjen. Ikke minst i Trondheim, som vil være bedre egnet enn noe annet sted som arrangør.

Dette har Adresseavisen skjønt. Men så langt har de ikke lyktes med å få hverken politikere, idretten, næringslivet eller folk flest på banen. Bergenserne har imidlertid begynt å snakke om vinter-OL i Bergen. Det bergenserne mangler av egnethet som OL-arrangør tar de nemlig igjen i form av politikere som har ambisjoner på vegne av byen sin! Vi trenger ingen hastebeslutning fra Trondheim om å søke Vinter-OL på nytt. Først og fremst trenger vi en debatt som kan modne byens holdninger til et slikt arrangement.

Kjetil Kroksæther argumenterer for et rimeligere og mer kompakt OL. Det vil sannsynligvis redusere motstanden mot OL i lokalbefolkningen og blant nasjonale politikere som må dekke deler av kostnadene. En annen tilnærmingsmåte kan være å satse på et samarbeid med svenskene. I dag tillater ikke IOC’s regelverk at flere land samarbeider om OL såfremt det ikke er nødvendig fordi det ikke er praktisk mulig å arrangere alt i ett land. Finland har for eksempel ikke store nok fjell til å arrangere utfor og må derfor samarbeide med et annet land for å kunne stå som arrangør. Kanskje er tiden inne for å påvirke IOC til å forandre sitt regelverk slik at to naboland kan stå som felles arrangør med øvelser på begge sider av grensa?

Kan vi arrangere OL langs aksen Trondheim-Østersund kan vi se arrangementet i sammenheng med ny havn for Trondheimsregionen i Muruvik og oppgradering av Meråkerbanen. I mellomtiden får vi vente i spenning for å se hvem som tar opp stafettpinnen som Adresseavisen løper med på første etappe.

09/04/2010 Posted by | kultur, Lokal politikk, Nasjonal politikk | , , | Legg igjen en kommentar

«Jag skiter egentligen i vad Nils Skutle vill»

Hvis Erik Hamren ønsker å bli svensk forbundskaptein (landslagstrener) i fotball blir han naturligvis det, men den svenske fotballpresidenten Lagrell gjør det ikke enklere med sin oppførsel.

I fotball har man masse kontrakter, men hvis fotballspilleren eller treneren ønsker å forlate en klubb betyr kontrakten lite. Bortsett fra at den som vil ut av kontrakten eller den som vil «kjøpe» må betale store summer for å få det som han vil.

Men det er spilleregler i fotball. Noen er formelle og kan medføre straff i en eller annen form hvis reglene brytes, mens andre er mer uformelle. Uansett vil det på lang sikt lønne seg å forholde seg til spillereglene. Da skaper man samarbeidsklima/forhandlingsklima og da skaper man tillit. På lang sikt vinner du alltid hvis omverdenen vet at de kan stole på deg.
Erik Hamren har jeg tillit til. Han har også opptrådt ryddig i denne saken ved å fortelle sin arbeidsgiver at han var invitert til en prat av den svenske fotballpresidenten. Spillereglene når en klubb vil ha en spiller eller trener fra en annen klubb er at det er ok å prate sammen, men det er ikke ok å forhandle før man har formelt varslet gjeldende klubb. Jeg går ut fra at de samme regler gjelder for et fotballforbund/landslag.
Lars-Åke Lagrell varslet ikke Rosenborg. Naturligvis er det en gråsone som gjør det noe uklart hva som er en prat og hva som er forhandlinger. Men når Hamren og Lagrell møtes i fem timer er det mer enn en prat. Fortsatt vil ikke Lagrell snakke med Rosenborg. Det overlater han til Hamren.

Jeg forstår godt at RBK er irriterte over den måten svenskene opptrer på. Det er uryddig, skaper et dårlig forhandlingsklima og dårlig tillit mellom partene.

Rosenborg har kontrakt med Hamren ut 2010. I denne kontrakten er det ingen oppsigelsesklausul med en oppsigelsestid. Selv om lov og regelverk er annerledes for ansatte trenere enn for spillere med kontrakt kan ikke en trener forlate en klubb på dagen uten at klubben aksepterer det. Hvis svenskene tilslutt gir Hamren et tilbud må de forhandle med Rosenborg for å få Hamren frigitt før tiden. Det vil dreie seg om penger og ved sin oppførsel bidrar han ikke til at RBK blir mer fleksible og forhandlingsvillige.

Også i fremtiden har partene behov for å ha et godt forhold. Flere RBK-spillere er eller vil være aktuell for en av de svenske landslagene. De skal frigis til landskamper og den sportslige ledelsen skal samarbeide på forskjellige måter om trening, håndtering av skader og annet. Dette samarbeidet blir best hvis man har tillit til hverandre og har gode erfaringer med tidligere samarbeid. Med Lagrells manglende respekt og ufordragelige oppførsel blir dette vanskelig.

Men Hamren blir svensk landslagstrener. Det koster bare litt mer.

Så gjenstår spørsmålet om hvem som overtar trenerjobben i Rosenborg. Jeg sier bare en ting: Hareide – Nei takk!

27/10/2009 Posted by | Uncategorized, Utenrikspolitikk | , , , | 1 kommentar