Kjetils Blå Bølger

Make waves – Don’t float through life!

Med elsykkel til India

Skal du sykle med vanlig sykkel eller med elsykkel har vært et vanlig spørsmål jeg har fått når jeg har fortalt om mine planer om å sykle fra Norge til India. På den ene siden har jeg vært tiltrukket av muligheten for å gjøre bakkene litt lettere ved hjelp av elsykkel. På den andre side har jeg vært usikker på om driftssikkerheten på en elsykkel er god nok og om det finnes sykkelverksteder som kan fikse elektronikken underveis.

podbike_3-960x540

Etter mye funderinger frem og tilbake har jeg konkludert med at jeg ønsker å bruke den norske elsykkelen Podbike som nå er under utvikling i Sandnes under forutsetning av at sykkelen er tilstrekkelig testet ut og driftssikker når jeg skal starte turen. Forrige uke var jeg på besøk for å prøve sykkelen og bli kjent med dens fordeler og ulemper.

Podbike er en helt annerledes sykkel. Slik beskriver Podbike sykkelen på sine nettsider:

Traditional bicycles have been available for over a hundred years but lack weather protection and high speed capability and offer zero crash protection. Electric assisted bicycles, or pedelecs, remove the burden from pedalling up steep hills or in strong headwind. But they do not remedy the problem of lack of weather protection, nor do they offer any crash protection. Streamlined velomobiles, cycles with a streamlined body, are much faster, have at least some weather and crash protection but lack the ‘creature comfort’ a modern car offers. The PODBIKE® from Elpedal AS is a new electric assisted velomobile constructed within a sustainable envelope with the following qualities:

 

  • Easy for occupants to enter and leave vehicle
  • Having lower air drag than a racing bike
  • Excellent ride comfort independent of road conditions
  • Complete weather protection including roof and windscreen
  • First class cornering stability
  • Small parking space
  • Room for bringing a child within the cabin
  • Human powered propulsion using no gears or chains
  • Subtle electric assist keeping the velomobile classified as cycle within EU
  • Improved safety compared to existing velomobiles
  • Easy to mass produce and to ship the ‘IKEA‘ way; with some easy end-user assembly required

By itself each of these targets are not something special, but the sum results in a unique vehicle, 
the PODBIKE®.

Blant de spørsmålene jeg hadde var disse:

  • Hvordan blir luftingen i varmt klima?
  • Hvordan kan vi installere solcellepanel på sykkelen for å redusere behovet for lading.
  • Batterikapasitet
  • Hvordan er sittekomforten?
  • Hvordan kan podbiken låses eller bæres med opp på overnattingsrommet?
  • Reservedeler, slitedeler, hva kan/bør man bringe med, skader, bruk av ikke standard deler, service underveis
  • Programvare, programvarefeil, hvordan håndteres det?
  • Lading under sykling
  • Hvor tung er den å sykle hvis batteriet er tomt?
  • Hvordan er synligheten i trafikken? Blir Podbiken sett av andre trafikanter?
  • Kan vi benytte en tilhenger for bagasje?
  • Klassifisering/godkjenning, grensepasseringer

Spørsmålene ble godt besvart:podbike_3-960x540

Luftingen er god, og overbyggingen av gjennomsiktig glass kan fjernes om nødvendig.

Det an installeres et slags tak med tynne og «myke» solcellepanel. Med gode solforhold betyr dette at lading av batteriene fra strømnettet kan være unødvendig. Ekstra batterier kan medbringes for å sikre drift over flere dager. Det er faktisk også mulig å lade batteriet med fotkraft når sykkelen står stille hvis det skulle være nødvendig. Om det er krise og jeg skulle være sliten kan jeg betale noen ungdommer for å tråkke opp fulladede batterier! Naturligvis også ved sykling i nedoverbakke. Sykkelen kan også sykles manuelt ved krise, men det er naturligvis noe tyngre.

I prototypen jeg prøvde var avstanden mellom setet og pedalene for kort, men dette skal endres. Sykkelen vil være 50 kilo, kan låses eller bæres inn  et hus av sikkerhetsgrunner.

De mest slitasjeutsatte reservedelene kan medbringes. Vanlig elektrikerarbeid, mekanikerarbeid eller karosseriarbeid kan utføres av lokale folk, men det kan være behov for en hovedservice i løpet av turen hvor en representant fra Podbike reiser ned for å gå gjennom og fikse feil osv.

Det er plass til noe bagasje i Podbiken, men en tilhenger med 30-40 kg bagasje vil være mere egnet.

Podbiken er lav, men ved hjelp av blinkende lys samt en stang med vimpel skal den bli godt synlig i trafkken.

Podbike vil godkjennes som sykkel i EU. I andre land er det naturligvis en viss usikkerhet om grensepasseringer tillates, men så lenge sykler og biler tillates går vi utfra at også Podbike vil bli tillatt.

Med andre ord; Podbike ser ut til å være et godt alternativ. Den vil imidlertid ikke være i ordinær produksjon på det tidspunktet turen starter. Det vil derfor være snakk om å benytte en prototyp som ikke er ferdig uttestet. Hvis tester på vårparten ikke viser gode nok resultater kan det være at jeg må finne en annen løsning.

Men en ting er jeg sikker på Podbiken vil bli lagt merke til!

 

 

Reklamer

23/08/2017 Posted by | India, Sykle til India, Uncategorized | , , | Legg igjen en kommentar

Hvilken reiserute skal jeg velge fra Trondheim til Bangalore med sykkel?

Hvis jeg bestemmer meg for å sykle fa Norge til India, hvilken rute bør jeg velge? Gi meg gjerne råd og tips hvis du kjenner deler av denne strekningen godt.

Når reiseruten skal planlegges er det mange hensyn å ta.

Lengden på ruten.
Fra Trondheim til Bangalore er det ca 10.000 kilometer å sykle, kanskje tusen kilometer færre hvis jeg velger å ta båt over Svartehavet. Men det kan bli mer hvis jeg velger en omvei som kanskje likevel kan være lettere av andre grunner.
I utgangspunktet har jeg sett mest på denne ruten:
Trondheim – Stockholm – Ventspils (Latvia) – Litauen – Hviterussland – Ukraina – Moldova – båt fra Chornomorsk i Ukraina til Batumi i Georgia – Tyrkia – Iran – Pakistan – India langs kysten til Kundapur og inn til Bangalore.

Terreng
Terrenget har naturligvs stor betydning for hvor lett eller tungt det blir å sykle. Det kan også ha betydning for temperaturen. Kan jeg finne en rute som omgår høye fjell i så stor utstrekning som mulig? Hvor er det egentlig fjell på denne ruten? Jeg kan se at det er fjell i grenseområdene mellom Tyrkia og Iran. Hva med resten av strekningen? Høye fjell gjør det for eksempel lite attraktivt å velge en rute gjennom Nepal og Himalaya.

Bebyggelse
Jeg ser i utgangspunktet for meg at jeg ønsker å overnatte innendørs. Da bør jeg sykle gjennom befolkede områder hvor det finnes muligheter for å leie et rom. Men kanskje er det områder hvor det er så lite befolket uansett at jeg må ha med meg telt for å overnatte utendørs? Og hva da med sikkerheten?

Uro og sikkerhet
Noen steder gjør krig og konflikt det både risikofylt å reise. Dette gjelder naturligvis Syria og Irak. Men også deler av Pakistan, Ukraina og Kaukasus. Enkelte steder fører også konflikten til at grensepassering gjøres umulig. Det kan også finnes områder som er utsatt for kriminalitet, enten det gjelder landeveisrøvere eller kriminelle i storbyområder. Kan jeg unngå slike områder eller begrense risikoen? Og hva med grensepasseringer mellom land som ikke er gode venner slik som mellom India og Pakistan?

Opplevelser
Når jeg velger reiserute vil jeg også legge vekt på mulighetene for opplevelser. Jeg vil besøke land jeg ikke har besøkt før, se attraksjoner jeg ikke har sett, treffe mennesker jeg ikke har møtt. Kanskje er det verdt å ta en liten omvei eller ta en liten pause for å oppleve noe ekstra?

Hjelp og bistand underveis

Hvis sykkelen sykkelen svikter trenger jeg hjelp. Finnes det i det hele tatt noen som kan fikse en elsykkel i Iran? Eller bør jeg satse på vanlig sykkel for sikkerhets skyld? Og hva med nettilgang og mobildekning? Man kan jo greie seg uten, men det hadde vært greit å kunne kommunisere med omverdenen, i hvert fall mesteparten av veien. Og er jeg avhengig av kontanter store deler av veien? Hva gjør det med sikkerheten hvis jeg må ha med et stort kontantbeløp? Eller kan jeg bruke VISA? Dette er faktorer som også kan få konsekvenser for hvilken rute som er mest hensiktsmessig.

21/10/2016 Posted by | India, Kundapur - Bangalore 2016 | , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Valg 2015 – 10 saker jeg brenner for

Valgkampen dreier seg om skole og eldre. Og det er naturligvis de største sakene.

Men mitt engasjement er større for saker som mange glemmer eller ikke tenker så mye på. Her er noen av dem:

FIRE – Foreningen Ett skritt videre er en ideell organisasjon som gir et sosialt og sportslig tilbud til folk som ønsker et trygt, rusfritt miljø. Jeg har personlig hørt historiene til mange av medlemmene. Og jeg blir sterkt berørt hver gang. Ildsjelene i FIRE gjør rett og slett en fantastisk innsats. Men Trondheim kommune synes ikke de fortjener mer enn 25000 kroner i støtte, selv om de sparer kommunen for millioner av kroner. Og FIRE er ikke de eneste som forandrer folks liv uten å få nødvendig oppbacking av Trondheim kommune. Vi må snu måten kommunen tenker på.
Sosialt entreprenørskap dreier seg om folk som tar i bruk forretningsmessige metoder for å løse samfunnsmessige utfordringer. De er flinke til å tenke nytt og løser derfor ofte samfunnets utfordringer både bedre og rimeligere enn det kommune og stat er i stand til på egen hånd. Et eksempel på det er den sosiale entreprenøren NOEN som ansetter folk som har falt utenfor arbeidslivet til personlig tilpasset aktivitet for demente og slik bidrar til et mer meningsfylt liv samtidig som behovet for sykehjemsplass utsettes ett til to år. Men det kommunale systemet er ikke tilpasset utradisjonelle løsninger. Dette vil jeg gjøre noe med.
• Kultur kan trekke turister, bidra til integrering, skape gode lokalmiljø og mye annet. Men det viktigste er å skape god kunst. Jeg kan like eller mislike kulturuttrykk, men det er kvaliteten og ikke hva vi politikere liker som bør ligge til grunn for hva vi støtter. Kulturen vokser best nedenfra. Vi kan ikke planlegge og vedta oss frem til god kunst uten at det har rot i initiativ fra kulturens egne folk. Enten kulturen finansieres av det offentlige eller av private kilder skal finansieringskildene ikke styre de kunstnerlige valgene. Derfor er mangfold viktig. Og derfor er regjeringens frihetsreform viktig.
• Jeg elsker Olavsfestdagene. Etter å ha vært involvert i Olavsfestdagene og miljøet blant ansatte og frivillige som prosjektleder for ”Barns rett til å bli hørt” i 2014 ser jeg hvor viktig denne årlige festivalen er for byen og distriktet. Ikke minst viktig er Olavsfestdagene som arena for dialog og samtale. Derfor er det viktig at festivalen får beholde sine offentlige bevilgninger selv om det ikke behøver å være i form av knutepunktstatusen, som på mange måter er en kunstig konstruksjon.
• Trondheim kommune er dårlig på lokaler til kulturen. Olavshallen holder ikke lenger tritt med dagens behov, vi taper i konkurransen om gode konsertlokaler, Trondheim Kunstmuseum og Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum er nedslitte, har dårlige magasiner, mangler fungerende heis og feiler mye mer. Sammen med en kirkekunstsamling som ikke vises frem trenger vi et nytt felles museumsbygg (ikke en felles institusjon) som kan huse de tre samlingene og deres utstillinger. Det kan gjerne skje som en utvidelse av Trondheim Kunstmuseum hvor inngangspartiet flyttes mot Vestfrontplassen. I tillegg mangler vi fortsatt litteraturhus og flere bydeler, slik som Tiller, mangler kulturlokaler. Dette vil koste store penger og vil ta tid å få på plass. Derfor må vi begynne nå.
• Siden jeg besøkte India første gang i 2009 har jeg vært engasjert i kampen mot barnearbeid og som en avledning av det: Barns rett til å bli hørt. Og det beste av alt barn og unge har ofte friske perspektiver og gode løsninger på våre utfordringer. Ungdommens bystyre er en flott gjeng med engasjerte ungdommer som det er verdt å lytte til.
• Jeg har en grunnleggende tro på at mangfold ikke bare er bra, men en grunnleggende forutsetning for at Trondheim skal vokse og utvikle seg til en bedre og mer interessant by å bo, arbeide og leve i. Byen huser nå godt over 20.000 innvandrere fra ca 170 forskjellige nasjoner. Bybildet forandrer seg dag for dag. Disse endringene skjer ikke uten problemer og konflikter, men de kan vi håndtere. Det viktigste er at vi slutter å se på innvandrere som klienter, men som mennesker vi trenger og som kan bidra i denne byen. Å flytte til et nytt land med en helt annen kultur er vanskelig, hver enkelt av oss må stille opp for å gjøre denne reisen enklere. Samtidig skal vi stille krav til de som kommer hit. Det fortjener de.
• Den historiske trehusbyen med bryggene og bakgårdene er Trondheims sjel og det som skiller Trondheim fra andre byer i Midt-Norge. Jeg har tro på at det er både lønnsomt og riktig å ta vare på denne bebyggelsen og det gjør vi best ved å ta den i bruk til næringsaktivitet, boliger og offentlige kontorer. Det er mye bedre å flytte en rekke offentlige kontorer inn i bryggene slik at eierne får bærekraftig økonomi enn å bygge en gigantblokk for kommunale kontorer på Leuthenhaven. Langs bryggerekka i Kjøpmannsgata må vi legge til rette for utservering og folkeliv. Og kanskje er det noen brygger som kan brukes til lesesaler for NTNU?
Navn på byens gater og veier er tilsynelatende en liten sak, men en sak som opptar mange. Jeg har engasjert meg mye i navnesaker, ikke fordi jeg er så opptatt av å bestemme hvilke navn vi skal bruke og hvilken skrivemåte som er riktig, men fordi jeg er opptatt av at vi skal lytte til de som er oppvokst og bor i området og som kjenner historien. Veinavn er knyttet til identitet og er derfor viktig for mange.
• Etter å ha vandret alle byens gater har jeg lært at man både tenker og samtaler så mye bedre når man er ute og går. Og som politiker er det mest spennende du kan gjøre å lytte til andre. Skulle jeg bli gjenvalgt til bystyret vil jeg derfor lage en fast rutine hvor jeg inviterer alle som ønsker det til en vandring i Midtbyen den første onsdag hver måned kl 1800 med start på Rådhuset. Da kan vi snakke om hva som helst.

Ta også gjerne en titt på denne oversikten over noen av mine politiske seire i tiden som har gått.

11/09/2015 Posted by | barnearbeid mm, India, kultur, Lokal politikk | , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Nandana Reddy om «Barnearbeiderdagen» 30.april

Bruk fem minutter på å lese dette innlegget som jeg har tillatt meg å låne av av Nandana Reddy om hvordan dagen før 1.mai ble valgt av barnearbeiderne selv til å bli «barnearbeiderdagen»:

Twenty five years ago, April 30th, the day before Labour Day, was chosen by Bhima Sangha, a union of working children, as Child Labour Day – a day to draw attention to themselves and their concerns. This was adopted by many working children’s unions in India. In 1996 the International Movement of Working Children at their first International Meeting in Kundapura decided on December 9th as the International Working Children’s Day to commemorate the Kundapur Declaration jointly drafted by working children from 33 countries. At that meeting, working children and adolescents from three continents demanded of States and International Agencies that they be consulted, their initiatives recognised and their products not boycotted; that their work be respected and made safe; that they have access to appropriate education, professional training and quality health care; that poverty be addressed aggressively and that rural development to stem rural urban migration be made a priority; and most of all, to put a stop to the exploitation of their labour. These issues were enumerated by Working Children in their Kundapura Declaration and are highlighted every Child Labour Day.

Ironically, National and International Agencies working on child labour have declared an ‘Anti Child Labour Day’ highlighting their objective to eradicate child labour through ‘raid and rescue’ operations that have now become standard operating procedure for the whole spectrum of child work from the intolerable to the enabling. Working children ask; “Do they want to eradicate us like pests using pesticide, are we not human beings with rights deserving respect?”

We remember how before the Commonwealth Games in 2010, barricades were erected along the roads to the Games to hide our poor from the world and nearly 400,000 people from slums in Delhi were ‘relocated’. It was said that such indiscriminate evictions without proper resettlement had not been experienced since the Emergency and spending billions of dollars on ‘building national pride’ was a shame when India really required massive investment in social development programs.

Working children have and continue to be subjected to similar approaches for similar reasons. Thirty five years after the Child Labour Act, the ‘raid and rescue’ strategy has only resulted in sweeping the problem under the carpet and hiding working children from view. They are rounded-up like stray dogs and locked away in State Homes till they are 18 and unfit for anything.

Instead of conceding to the working children’s demand for rural development and poverty eradication through the development of agriculture and employment generation, we have perpetuated poverty with the sops we meet out in the form of one rupee rice and BPL Cards.

Instead of providing quality and appropriate education, we promote an education that is tailor made to feed Corporate India churning out mindless young men and women totally cut off from their roots and inept for the hundreds of other occupations this country needs while also robbing these occupations of their dignity.

We always seem to bite the wrong end of the stick. When inclusive development should be our priority we focus on a phoney face lift, but then the nature of State has change from a humanitarian one to a pro Corporate one focused on GDP and the stock market. So instead of ‘Garibhi Hatao’ we go in for ‘Garabhi Chupao’.

When one in three Indians lives below the poverty line and 40% of the hungry live in India, when 46% of India’s children and 55% of women are malnourished, legislation has to be enabling. We know from historical experience that legislation cannot be enforced without a dramatic change in the reality of people’s lives. They have to experience development that is beneficial to them and improves their circumstances. ‘Compulsion’, the current weapon of choice, only brings about a feigned and synthetic sense of success, a device that Gandhi abhorred. So the proposed Child Labour Bill that will extend the ban that now applies to children below 14 years to cover all children below 18, will not change anything.

While the absolute numbers of child labourers are growing, policy makers are reluctant to admit their failure though every labour inspector and child welfare officer in this country knows that the fate of almost every child they have rescued is worse because of their intervention.

The proponents of the total ban persist in their simplistic equations and draconian strategies, the children who are victimised by it are written off as collateral damage.

Manju, a working child once used a metaphor to describe India’s policy on child labour. He said that we were like a pot of boiling rice and our policies for child labour just kept scooping the froth from the top. What we needed to do, he said was “to remove the fire beneath”.

We are experiencing an artificial calm, a fearful silence that conceals all our ills. It is a dam ready to burst and when it does the pot will boil over.

NANDANA REDDY
Social and political activist; Initiator of the question that resulted in the Gurupadaswamy Committee Report 1979; Author of the Child Labour [Employment, Regulation, Training and Development] Bill 1985; and Founder of The Concerned for Working Children nominated for the Nobel Peace Prize in 2012, 2013 and 2014.

30/04/2015 Posted by | barnearbeid mm, India, Utenrikspolitikk | , , , | Legg igjen en kommentar

«Can’t wait for tomorrow’s leaders! «

SAMSUNG CAMERA PICTURES

SAMSUNG CAMERA PICTURES

SAMSUNG CAMERA PICTURESSAMSUNG CAMERA PICTURESSAMSUNG CAMERA PICTURESSAMSUNG CAMERA PICTURESSAMSUNG CAMERA PICTURES

Byron (14) og Tatiana (11) hadde aldri sett havet før. De fikk også se en oppvaskmaskin for første gang. De to ungdommene fra Nicaragua er ikke rike på penger. Men når de med den største selvfølge strenet opp til talerstolen i bystyresalen i Trondheim og holdt innlegg for ordfører Rita Ottervik, leder for Stortingets familie- og kulturkomite Svein Harberg og andre øvrighetspersoner viste de at de likevel var ressurssterke.

Annapoorna (15) fra Kundapur har en gang besøkt sin delstatshovedstad Bangalore i India. Forøvrig har hun ikke vært langt fra hjemplassen før hun for første gang var ombord i et fly og reiste til Trondheim sammen med Venkatesh (18). Også disse to ungdommene bidro med sine kunnskaper og erfaringer under fem arrangeenter med «barns rett til å bli hørt» som tema. De snakket med øvrighetspersoner i bystyresalen og på Vestfrontmøtet foran Nidarosdomen med stor trygghet.

Atle (16) og Pia (16) var to av medlemmene av Ungdommens bystyre og Ungdommens fylkesutvalg som deltok. ALLE engasjerte seg i krevende samtaler med reflekterte bidrag. Alt på engelsk. Mens Atle ledet det to timer lange møtt i bystyresalen på engelsk på en måte som imponerte alle tilstedeværende var det Pia som snakket på Vestfrontplassen. Og ikke bare snakket hun. Hun fremførte også en selvskrevet sang om barns rettigheter.

Den uka som har gått har gitt meg noen av mitt livs største opplevelser. Disse arrangementene under Olavsfestdagene har vært som «a dream coming through» for meg etter at jeg første gang fikk gjennomslag i bystyret for tre år siden for ideen om å organisere en slik «konferanse». Det hele holdt på å gå i vasken fordi Trondheim kommune aldri fikk svar fra Barne- og likestillingsdepartementet om å stå ansvarlig for en slik konferanse, før de etter et og et halvt år svarte at de var feil adressat for en slik søknad! Det var da jeg tok kontakt med Olavstdagene og deres nyansatte direktør Petter Myhr. Der var resposen positiv fra første stund. Olavsfestdagene valgte å bruke både tid og ressurser på å få dette til og som prosjektleder har jeg opplevd en positiv velvilje og profesjonell gjennomføringsevne i Olavsfestdagenes organisasjon som har berørt meg sterkt.

Ungdommens bystyre i Trondheim er kanskje landets fremste ungdomsråd, men en svakhet har både Ungdommens bystyre i Trondheim og sannsynligvis de fleste tilsvarende organ i Norge og den vestlige verden forøvrig. De består nesten bare av ressurssterke ungdommer. I land som India er det motsatt. Der er det de mest marginaliserte som engasjerer seg. Dette var bakgrunnen for at vi ønsket å starte denne uken med en workshop for ungdommer om vanligvis ikke blir hørt. Under ledelse av Berit og Moa fra NTNU ble et tyvetalls innvandrerungdommer som er i Norge uten foreldre samlet. Men også fire av medlemmene av ungdommens bystyre fikk anledning til å delta. Det la mange føringer for resten av uka og Ungdommens bystyre ønsker nå å endre måten de arbeider på. For eksemel ved at Enhet for Voksenopplæring (hvor innvandrerne får sin første utdanning i Norge etter at de er blitt bosatt i Trondheim) også blir representert i Ungdommens bystyre. De ønsker også to «friplasser» som kan benyttes av andre som ikke få tilgang til UB gjennom sin skole. Det gjelder for eksempel ungdommer om dropper ut av den videregående skolen.

En annen sak som innvandrerungdommene var opptatt av var en raskere integrering. De må alt for lenge gå på sin egen skole adskilt fra vanlige norske ungdommer i den ordinære norske skolen. Som en av dem sa: «Det er ikke lett å lære norsk når dine venner snakker arabisk». Deltagerne fra India var imponerte over at medlemmene i Ungdommens bystyre engasjerte seg så sterkt på vegne av de som har det vanskeligst. Og skal vi tro signalene fra ordfører Rita Ottervik, kommunalråd Merethe Baustad Ranum og leder i oppvekstkomiteen Marte Løvik er det stor sjanse for at de endringene som UB ønsker blir gjennomført.

Vi har lett for å tro at det er vi i det rike vesten som kan lære bort til mennesker i den fattige del av verden. Dette ønsket vi å snu på denne gangen. Derfor inviterte vi organisasjonen Concerned for Working Children (CWC) i India under ledelse av Kavita Ratna til å lede to workshoper om «children and governance» og «children and information management». Det ble to tøffe dager for medlemmene av Ungdommens Bystyre som virkelig ble utfordret på sine meninger. Men det ble to dager som jeg er sikker på kommer til å skape resulater både lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Barns rett til å bli hørt handler naturligvis om å skape muligheter or barn og unge til å hevde sine meninger, men det hjelper lite hvis ingen voksne beslutningstagere er tilstede og lytter. Derfor var det viktig at både bystyre, fylkesting, storting og regjering var tilstede. I tillegg til de tidligere nevnte deltok leder for kultur- idrett- og miljøkomiteen i Fylkestinget, Kirsti Leirtrø, domprost Ragnhild Jepsen og statssekretær for Erna Solberg, Laila Bokhari under et etter flere arrangementer. Og jeg er helt sikker på at de unge gjorde inntrykk på dem alle. Jeg synes det er grunn til å sitere Laila Bokharis statusoppdatering på Facebook:

«After a trying few days for our country, getting into Trondheim and meeting those who matter the most: the next generation! This gives me hope, warms my heart. If something is worth fighting for – and with – it is them. With children like these, the future is here! Kids from among others India, Nicaragua, Norway on «The right to be heard» @Vestfrontmøtet Olavfestdagene . Can’t wait for tomorrow’s leaders! — på OLAVSFESTDAGENE.»

Er det da bare positive ting å si?

Nesten. Uken ble avsluttet med pizzaselskap på fredag før de utenlandske gjestene tok tidlig farvel ettersom de hadde et tidlig fly neste morgen. Tårene rant hos mange og de fleste hadde klump i halsen. Disse dagene har påvirket oss for livet på en måte som jeg tror vil skape positive endringer. For min egen del har jeg allerede begynt å planlegge mitt første besøk til Nicaragua. Og hvert eneste år besøker jeg India for å lære.

Men hvor var media? For en måned siden ble det arrangert et lokalt arrangement med ungdomsdemokrati som tema. Adresseavisen stilte opp og laget en sak som fokuserte på Jonas Gahr Støre som var gjest. Ungdommene ble nesten glemt. Denne gang var Adressas «Snakk Ut» på plass og lagde en flott sak sist torsdag. Byavisa hadde dessuten en forhåndsomtale på sine nettsider. Forøvrig var både Adressas, NRK’s og andre avisers nyhetsjournalister fraværende. Dette var ikke viktig nok for dem. Heller ikke «røde bånd»-seremonien på Torvet hvor ungdommene skapte en flott visuell ramme egnet for TV- og avisbilder ved å knytte fem røde bånd rundt et tre som symbol for fem krav til forbedringer av barns situasjon lokalt, nasjonalt og internasjonalt, ble verdiget oppmerksomhet. Når de kravene er oppfylt blir de røde båndene erstattet med hvite bånd. Svein Harberg, som leder Stortingets fmilie- og kulturkomite tok imidlertd imot kravene på vegne av verdens voksne beslutningstagere og var klar på at vi snarest mulig burde se et tre med kun hvite bånd.

03/08/2014 Posted by | barnearbeid mm, India, kultur, Lokal politikk, Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Global utdanning for alle

Sammen med rektor Eva Elisabeth Belboe ved Stavset skole i Trondheim har jeg skrevet denne kronikken som har kommet på trykk i Adresseavisen i dag:

Norge skal ta et globalt lederskap i arbeidet med utdanning for alle. Regjeringen har store og flotte ambisjoner, men dette krever ikke bare mer penger. Det krever en bedre og mer relevant skole i den tredje verden. Hvordan kan vi oppnå det?

12 år gamle Nandini har hjertefeil. Faren hennes er alkoholiker og voldelig. Mora hennes jobber som bygningsarbeider slik at familien kan overleve der de bor sammen med 43 andre familier i en teltleir i utanten av Bangalore i India. I Trondheim ville Nandini vært for ung til å bli medlem av ungdommens bystyre. I Bangalore er Nandini den ubestridte lederen for de unge i denne teltleiren og gjennom systematisk arbeid sørger barna for bedre forhold i leiren også for de voksne. Men Nandini ble sendt hjem fra skolen av læreren fordi klærne hennes ikke var fine nok.

Mitt i de mørkeste bakgatene i Calcuttas red light district finner vi et lite lokale hvor en gruppe barn av prostituerte hadde en trygg møteplass. Organisasjonen Hamari Muskan sørget for at barna fikk gå på en skole utenfor sitt eget nabolag. Slik oppdaget barna at det fantes en alternativ verden hvor prostitusjon ikke gikk i arv.

Den første historien illustrerer hvorfor det er så lett å droppe ut av skolen i mange utviklingsland og hvor viktig skolen kan være. På samme måte som et for stort fokus på teori bidrar til at elever dropper ut av videregående skole i Norge, bidrar en skole som ikke er relevant for elevenes hverdag til at barn velger arbeid fremfor skole i utviklingsland. Den andre historien viser hvor lite som skal til for å utgjøre en forskjell.
Mens utviklingen var positiv frem til 2004 har utviklingen stoppet opp og til dels gått tilbake de senere årene. I Afrika sør for Sahara øker nå andelen barn som ikke går på skole. I India er det mange barn som dropper ut av skolen og ender opp som barnearbeidere fordi skolen er for teoretisk og ikke tilpasset deres behov.
Utdanning for jenter har spesielt mange positive ringvirkninger som å utsette tidspunktet for første fødsel, redusere mødre- og barnedødelighet og å bidra til bedre helse for moren og bedre utdanning for barna hennes. Kvinner som får utdanning blir satt i stand til å ta vare på en hel familie.

Mange steder er det naturligvis mangel på et undervisningstilbud som er årsaken til at mange barn i utviklingsland ikke går på skole, men ofte er det skolens innhold som er årsaken til at elever dropper ut. I tilegg til de teoretiske fagene må skolen forberede barna på livet i arbeid. Evnen til kritisk tenkning, overføring av kunnskap, kreativitet, kommunikasjon, estetikk, arbeidsmoral og etikk, samarbeidsevner, entreprenørskap og sosialt ansvar er noe av det som må læres og utvikles gjennom skolegangen. Når skoler i utviklingsland ikke adresserer disse behovene fører det ofte til frustrasjon, skuffelse og opprør blant de unge.

”Målet for utviklingspolitikken er å bidra til økt demokratisering, realisering av menneskerettighetene og til at mennesker kan arbeide seg varig ut av fattigdom.”

Dette fremgår av regjeringsplattformen. Økt demokratisering og realisering av menneskerettighetene forutsetter at dette er tema som får en bred plass i skolen. Det er i ungdomsårene at man former sine holdninger til blant annet demokrati, ytringsfrihet, likestilling og likeverd.

Selv om det er mye skoleforskning tilgjengelig fra hele verden skjer erfaringsutvekslingen først og fremst nasjonalt. Våre erfaringer tilsier at vi i Norge har mye å lære bort, men vi har også mye å lære fra andre land, også i den tredje verden. Skal vi lære fra hverandre forutsetter det at både lærere, skoleledere og politikere reiser ut for å møte og utveksle erfaringer med de beste, og vi må organisere erfaringsutveksling via nettet og på internasjonale møteplasser.

På Stavset skole har vi etablert et samarbeide med den indiske eksempelskolen Namma Nalanda Vidiyapeeta. Namma Nalanda drives av den Nobelnominerte barnerettsorganisasjonen Concerned for Working Children (CWC) og har som ambisjon å bli en indisk skole hvor skolefolk kan komme både for å bidra med sin kunnskap og å ta med seg det de lærer tilbake til den skolen de kommer fra. Stavset skole bidrar gjennom inntektsskapende arrangementer til å finansiere oppbyggingen av Namma Nalanda. Viktigere er det at lærere fra Stavset har besøkt skolen i Sør-India og i mai kommer lærere fra India på gjenbesøk. I tillegg ønsker vi å kommunisere med våre indiske venner via it-plattformen It’s learning.

Vi er kjent med at regjeringen snart skal legge frem en stortingsmelding om global utdanning. Vi utfordrer utenriksminister Børge Brende til ikke bare satse på økte bevilgninger til utdanning for alle, men også ta initiativ til et internasjonalt nettverk av ”eksempelskoler”. Hensikten med et slikt nettverk må være at skoler, lærere og elever over hele verden kan lære av de gode eksemplene slik at skolen kan bidra til økt demokratisering, realisering av menneskerettighetene og til at mennesker kan arbeide seg varig ut av fattigdom.

20/05/2014 Posted by | barnearbeid mm, India, Lokal politikk, Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , , , , | Legg igjen en kommentar

Glem Kina – sats på India

Skal vi gå på akkord med våre holdninger til menneskerettighetene for å blidgjøre Kina? Eller er tiden inne for å bruke energien på å bygge opp alternative relasjoner? Jeg mener tiden er inne for å satse langt sterkere på Norges forhold til India.

Siden den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo fikk fredsprisen i 2010 har Norges forhold til Kina vært anstrengt. – Vi må være klar over at det ikke finnes noen enkle løsninger i denne saken. Normalisering av forholdet kan fortsatt ta tid, sa Børge Brende i sin utenrikspolitiske redegjørelse mandag 24.mars.

Børge Brende har rett i at det er både i Norges og Kinas interesse å bedre forholdet mellom de to landene, men spørsmålet er hvor store ressurser vi skal bruke på å kjempe denne kampen hvis det finnes alternative markedere slik som India.

FN sier at India vil passere Kinas folketall innen 2028 når begge landene vil ha 1,45 milliatd innbyggere. Andre spår at det vil skje langt raskere og at Kinas folketall vil reduseres på grunn av ettbarnspolitikken.

Økonomisk sett vil imidlertid Kina være langt viktigere enn India i lang tid fremover. Mens Kinas økonomi vokste med 7,8 % til 8280 mrd. USD i 2012 vokste Indias økonomi med 6,2 % til 1873 mrd. USD det samme året. Kinas økonomi er altså 4-5 ganger så stor som den indiske og vokser raskere.

Men vil dette nødvendigvis fortsette slik? på lang sikt er jeg overbevist om at et etter forholdene åpent og demokratisk land som India vil utvikle seg sterkere enn et lukket og udemokratisk land som Kina. Norsk næringsliv vil uansett ha ubegrensede muligheter i et stort og mangfoldig land som India. Men også i India vil Norge møte vanskeligheter. India er gjennomkorrupt. Det har ikke minst Telenor fått erfare og norsk næringsliv som vil satse på dette landet må ikke gå på akkord med sine etiske stadarder enten det dreier seg om korrupsjon, barnearbeid eller miljø.

Jeg har selv vært på besøk hos den indiske IT-kjempen Infosys og sett hvordan deres store hovedcampus i Bangalore overgår alt jeg har opplevd noe sted i verden. Samtidig vet vi at India har vært på månen og planlegger å nå Mars. India representerer det fremste av teknologi samtidig som intet land har flere fattige, flere som ikke går på skole og flere barnearbeidere. Her har norske bedrifter muligheter for å bidra til å utvikle landet og samtidig oppnå store og voksende inntekter.

Også norske universiteter, høgskoler og forskningsinstitusjoner har store muligheter i India. Et forskningssamarbeid med et ufritt Kina må gå på akkord med de fleste forskningsetiske prinsipper, mens et samarbeid med India kan innebære samarbeid med de beste forskerne og de beste institusjonene uten å gå på akkord med ens egne prinsipper.

Under hvert eneste besøk jeg har gjort i India har jeg lært noe nytt. At et land er fattig betyr ikke at det ikke tenkes nye og spennende tanker der. Vi har noe å lære bort til India, men vi har minst like mye å lære fra inderne.

Vi skal ikke glemme Kina, men nå er tiden inne til å snu vårt blikk mot India.

25/03/2014 Posted by | barnearbeid mm, India, Utenrikspolitikk | , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

«I India har alle hushjelp»

«I India har alle hushjelp», kunne Indias honorære konsul i Trondheim fortelle tilhørerne under et foredrag i forbindelse med feiringen av Diwali i Trondheim sist lørdag. Har også hushjelpene egen hushjelp, spurte jeg Rita Kumar.

Slik beskrives Diwali i Wikipedia:

«Divali (Diwali) eller Dipavali er en lysfest som feires i hinduismen i måneden kartikka (oktober-november). Divali betyr «en rekke med lys». Denne festen er til ære for gudinnen Lakshmi. Gudinnen velsigner hjemmet og skal bringe lykke i året som kommer. Hjemmet gjøres rent og hinduene pynter med lys før gudinnen skal komme på besøk. Festen feires i tre til fem dager. Festen blir også en nyttårsfest da det er i denne perioden hinduenes nye år begynner. Divali regnes som en gunstig anledning for de som vil gifte seg. Nord i India feires også Krishnas beskytting av kyrne på festens dag nummer to.»

Indian Students’ Forum (ISF) i Trondheim har tidligere markert Diwali, men denne gangen hadde de fått med seg kommune og fylke og satset stort ved å leie Byscenen. Her fikk indere i Trondheim og mange andre interesserte spise indisk mat, oppleve indiske og nepalske danser, lytte til interessante foredrag og mye mer. Ikke minst var det interessant å høre Rita Kumar fortelle om hvordan det var å komme til Trondheim for 35 år siden som innvandrer og om forskjeller og misforståelser mellom norsk og indisk kultur. Rina Sunder, som i sin tid ledet ISFIT-styret, kunne fortelle om det moderne India som blant annet for lengst har vært på månen.

Det var under disse foredragene at vi blant annet fikk høre at alle indere hadde hushjelp. Alle indere var dessuten så fokusert på kunnskap og skole at hele familien kansellerte alle andre aktiviteter for å støtte barna før eksamen.

Men India er mangfoldig. Under mine besøk i India har jeg naturligvis truffet indere som har hushjelp i forskjellige former, men langt oftere har jeg snakket med barnearbeidere, migranter fra landsbygda som bor i et skur på ei ledig tomt eller skoleungdom fra fattige familier. Ingen av disse har hushjelp, men mange av dem er hushjelper.

Det er intet galt i at indere i middelklassen engasjerer hushjelp. Det gir arbeidsplasser og inntekt til livsopphold for mange fattige indere. Mange behandler da også hushjelpene godt. Men husarbeid er også den vanligste formen for barnearbeid (selv om indiske myndigheter sier at barnearbeid ikke finnes i India. Det er jo forbudt!), og for noen kan dette arbeidet være det rene slaveriet. Det betyr ikke at husarbeid, heller ikke for barn, bør forbys. Det hjelper ingen. Men for barn er det viktig at det skjer på deres premisser. Det betyr at arbeidet ikke må gå ut over skolen, det må ikke være farlig arbeid og det må lønnes rimelig.

Det er nok heller ikke slik at alle barn får den oppfølgingen i skolearbeidet som det er vanlig blant middelklassefamilier. Svært mange marginaliserte barn i India dropper ut av skolen fordi den ikke føles relevant for deres hverdag. En svært teoretisk skole er til lite hjelp for barn og unge som først og fremst trenger en praktisk opplæring som kan hjelpe dem til et godt yrke og som samtidig er i stand til å lære dem hvilke rettigheter de har.

Utsagn som «I India har alle hushjelp» er et uttrykk for hvilket ståsted og omgangskrets man har. I India er avstanden stor mellom rike, middelklasse og det store flertallet av fattige. De aller fleste i middelklassen kjenner ingen fattige, omgås dem ikke, vet ikke hvordan de bor og lever og hvilke daglige utfordringer de møter. I hovedsak er det også middelklassen og overklassen som blir valgt til politiske verv. Dermed blir det også overklassens og middelklassens behov som blir ivaretatt i de politiske beslutningene og prioriteringene.

Slik er det nok også til en viss grad i Norge, men utfordringene og forskjellene er så mye større i India. Derfor lukker man øynene for de som har det vanskelig.

Middelklassen i India har vokst i størrelse og de har vokst i velstand de siste årene. Men samtidig er forskjellen mellom middelklassen og de fattige vokst ytterligere. Selv om mange har arbeidet seg ut av fattigdom i land som India og Kina de siste årene er de fattige enda fattigere i dag. Dette må vi gjøre noe med.

04/11/2013 Posted by | barnearbeid mm, India, Uncategorized, Utenrikspolitikk | , , | Legg igjen en kommentar

Noen dager i Fort Kochi – fem hundre år etter Vasco da Gama

Denne byen, eller rettere sagt bydelen i byen Kochi eller Kochin, sies å være annerledes enn alle andre indiske byer. Eller kanskje den ligner på Goa som også har en europeisk kolonihistorie? Ettersom jeg ikke har besøkt Goa (ennå) er det vanskelig å si.

Fort Kochi består av små hus, stort sett på en til tre etasjer, på en halvøy utenfor tvillingbyene Kochin og Ernakulam.  Arkitekturen preges av koloniherrene fra Portugal, Holland og England. Fort Kochi var den første europeiske kolonien i India og her var Vasco da Gama gravlagt i 14 år før hans levninger ble returnert til Lisboa.

Livet i denne byen er stort sett mer avslappet enn ellers i India. Biltrafikken i gatene er ikke større enn at det går greit  å bevege seg til fots. Dette er et feriemål du reiser til for å slappe av, vandre i gatene, shoppe og spise god mat. Opplevelsene er såpass mange at du gjerne kan bruke litt tid her.

På min tredje dag i Fort Kochi har jeg fortsatt mye uoppdaget, men jeg har rukket å se de kinesiske fiskenettene, deler av Indias første biennale, det hollandske palasset, vaskeriet, ingefærfabrikken og en rekke gudshus. Lenge før europeerne fant frem til denne byen hadde Fort Kochi nemlig både en jødisk koloni og en koloni av syriske ortodokse kristne. Disse har naturligvis sin synagoge og sin kirke i tillegg til de mange andre kirkene, moskeene, hindutemplene og buddhistenes tempel. I det hele tatt virker det som om folk bor og trives godt sammen på tvers av religion.

Men det er også mye jeg ikke har sett ennå. Verdens eneste krydderbørs hvor alt gjøres opp med krydder og ikke med penger, det jødiske kvarteret og ikke minst utflukter med båt i Kerelas berømte ”backwater”.

Kerela er en av de mest velstående statene i India, forunderlig nok regjert i mange år av kommunistpartiet selv om jeg mener å huske at de har mistet makten her nå. Paradoksalt nok styrte kommunistene lenge både denne rike delstaten og en av de fattigste delstatene, Vest Bengal. Jeg er ikke sikker på i hvilken grad den kommunistiske ideologien slo gjennom i styret av delstaten. Mest sannsynlig var det snakk om en ideologisk merkelapp som ikke preget politikken i så særlig grad.

Månedsskiftet januar/februar synes å være et godt tidspunkt å besøke byen. Det er ikke for varmt med rundt 30 grader på det varmeste (I mai/juni kan gradestokken passere 40) og heller intet regn. Og turister flest velger også andre tidspunkt.

Kerelas kjøkken har imponert så langt. For en rimelig penge kan du få mange flotte kulinariske opplevelser. Four Season Hotel, hvor jeg bor, kan nok ikke matche sine europeiske navnebrødre i standard, men maten i den enkle italienske restauranten deres kan matche de fleste etter hva jeg har erfart så langt. Og hvorfor kaller de restauranten italiensk?  Jeg har ikke smakt på de italienske rettene deres så langt, men tviler på at de kan matche deres lokale retter.

Tiggere er nesten fraværende i Fort Kochin. Derimot plages du noe av pågående selgere. Det kan være de mange butikkene og restaurantene eller det kan være auto rickshawene som vil tilby deg en sightseeingtur til en billig penge. Sannsynligvis tjener de noen kroner ekstra på å dra deg med til butikker som betaler provisjon. Men en times rundtur med auto rickshaw kan være en god måte å få et overblikk av byen på.

To år før hadde jeg planlagt en tur hit, men det lot seg ikke gjøre av forskjellige grunner. Jeg er glad jeg fikk det til i år.

31/01/2013 Posted by | India, kultur, Utenrikspolitikk | , , , , , | Legg igjen en kommentar

Reisen fra Bangalore til Kundapur

Kjøreturen fra storbyen Bangalore til kystbyen Kundapur hvor CWC har sitt regionale senter Namma Bhoomi med den nye ”mønsterskolen for India”, Namma Nalanda er lang. Bare rundt 40 mil i avstand, men trafikk og veistandard bidrar til å forlenge reisen. Vanligvis har jeg tatt nattbussen når jeg skulle reise denne strekningen, men denne gang fikk jeg sitte på med sjåfør Manju og leder for CWC’s feltprogrammer, Prabakhar. For første gang reiste jeg på dagtid.

Bangalore ligger på det store og flate Deccan fjellplatået knapt 1000 meter over havet. Selv om trafikken kl seks om morgenen  er mindre enn senere på dagen tar det en times tid å komme ut av den voksende storbyen. Bangalore hadde 100.000 innbyggere i 1948. Nå har tallet nådd 7,5 millioner. Offisielt. 

Jorden er fruktbar her, men mangel på vann eller dårlige vanningssystemer begrenser landbruksproduksjonen.

Når du skal reise fra Bangalore til Kundapur har du i utgangspunktet to veivalg. Du lan kjøre nesten rett vest og ned til kysten for deretter å følge kystriksveien nord til Kundapur. Dette er den korteste veien. Eller du kan, som vi gjorde denne gangen, kjøre nordvestoverover til byen Shimoga for deretter å svinge  ytterligere mot vest og noe sørover.

Trafikkbildet er ganske annerledes enn i Norge. Derfor r jeg glad for at Manju sitter bak rattet.  Veien fungerer både som riksvei mellom de store byene og som lokalvei. Det betyr at du finner alt fra oksekjerrer, fotgjengere,  kyr, villhunder og geiteflokker til auto rickshawer, busser, lastebiler og vanlige biler langs veien. Mens en personbil som vår på enkelte strekninger er opp i 130 kilometer pr time kan andre trafikanter bevege seg svært sakte. Dette er det viktig å være forberedt på. Hvis du har tenkt å passere lastebilen foran deg samtidiig som han (fordi det er nesten alltid en mann) svinger ut for å passere en oksekjerre kan du komme i trøbbel. Dette er hovedårsaken til den omfattende bruken av bilhornet. På lastebilene står det da også ofte ”sound the horn”. Det er rett og slett den beste måten å varsle andre trafikanter om at du kommer. Men samtidig har det blitt så vanlig å bruke hornet at man bruker det også når det ikke er nødvendig. Flere biler er også utstyrt med ”autohorn” slik at du slipper å trykke på hornet kontinuerig.

Den store variasjonen blant trafikantene og den store aktiviteten langs veikanten i form av butikker, salgsboder, spisesteder og alt mulig annet gjør reisen til en opplevelse. Det er ikke kjedelig å reise langs landeveien i India.

Når vi nærmer oss Shimoga ser vi at det er gunstigere forhold for landbruket, mer skog og mer vann. Her dyrkes det kjente produkter som ris og langt flere ukjente grønnsaker. Etter Shimoga blir terrenget periodevis mer kuppert, vi kjører forbi vakre innsjøer og gjennom store skogområder av slanke og høyreiste trær. Når vi nærmer oss kysten stuper plutselig fjellene bratt ned mot kyststripen og den smale veien slynger seg i form av hårnålssvinger nedover fjellsiden. Hele den vakre fjellsiden er bevokst med trær, og på muren som fungerer som veirekkverk sitter apene og glor på oss som kjører forbi.

Nevøen til Prabakhar gifter seg i dag og han benytter muligheten til å stikke innom det store bryllupet for å hilse på og gratulere. Bryllupene i India er storslåtte med flotte nasjonaldrakter,  flotte seremonier og ikke minst masse mat. Det er ikke uvanlig med 3-400 gjester. Alle som mener de har en relasjon til brudeparet er velkommen og bryllupshallene har derfor også blitt en stor industri som skaper arbeid til mange.

Etter bortimot ti timer svinger vi inn på området til Namma Bhoomi, mitt paradis på jord.

25/01/2013 Posted by | India, kultur, Utenrikspolitikk | , , | Legg igjen en kommentar