Ordførerens rungende stillhet

Jeg blir så forbannet.

På Messenger ser jeg bildet av en voksen dame med blått øye. Blåøyet fikk hun fordi hennes utviklingshemmede sønn nektet å dra tilbake til botiltaket hvor han bodde fordi han mistrivdes. Hun la bildet av blåøyet ut på Rita Otterviks Facebookside i fjor vinter sammen med noen kommentarer og spørsmål.

Det automatisk genererte svaret kom med det samme:

«Hei! Takk for meldingen! Alt blir lest og svart fortløpende. Viktige henvendelser/spørsmål rettes til epost ordfører.postmottak@trondheim.kommune.no. Ha en fin dag! Hilsen Rita»

Mer enn et år senere har hun ikke fått svar. Kanskje fordi ordføreren ikke mente det var viktig? Damen med blåøyet hadde neppe en fin dag. Ikke da. Ikke nå.

Etter at jeg satte meg fore å ta opp kampen for et verdig tjenestetilbud for de utviklingshemmede i Trondheim har jeg fått mange henvendelser fra pårørende til utviklingshemmede. Noen har vært fornøyde med tjenestene deres sønn eller datter får. De fleste er fortvilte, frustrerte, sinte, slitne, de vet ikke hva de skal gjøre.

Flesteparten har forsøkt å få svar fra ordføreren. De færreste får svar.

Høsten 2019 aksjonerer de utviklingshemmedes organisasjoner før kommunebudsjettet skal behandles. De ber om å få møte ordføreren før bystyremøtet på rådhustrappa. Ingen blir overrasket over at hun sender noen andre.

For i budsjettet som blir vedtatt skriver de rødgrønne partiene dette:

«De rødgrønne partiene er godt fornøyd med utviklingen som har vært på boligsiden for mennesker med utviklingshemming.»

De kan ikke ha lyttet til brukerne og de pårørende. Eller til fylkesmannen som to måneder tidligere etter et tilsyn skrev at «Trondheim kommune har ikke et system som sikrer forsvarlig gjennomføring av personlig assistanse for alle personer med utviklingshemming over 18 år.»

Stillhet er også et svar. Ordførerens rungende stillhet.

Kanskje hadde tidligere kommentator i Adressa Harry Tiller rett når han skrev «Men å satse på slike tilbud vinner ikke valg.»