Kjetils Blå Bølger

Make waves – Don’t float through life!

Valg 2015 – 10 saker jeg brenner for

Valgkampen dreier seg om skole og eldre. Og det er naturligvis de største sakene.

Men mitt engasjement er større for saker som mange glemmer eller ikke tenker så mye på. Her er noen av dem:

FIRE – Foreningen Ett skritt videre er en ideell organisasjon som gir et sosialt og sportslig tilbud til folk som ønsker et trygt, rusfritt miljø. Jeg har personlig hørt historiene til mange av medlemmene. Og jeg blir sterkt berørt hver gang. Ildsjelene i FIRE gjør rett og slett en fantastisk innsats. Men Trondheim kommune synes ikke de fortjener mer enn 25000 kroner i støtte, selv om de sparer kommunen for millioner av kroner. Og FIRE er ikke de eneste som forandrer folks liv uten å få nødvendig oppbacking av Trondheim kommune. Vi må snu måten kommunen tenker på.
Sosialt entreprenørskap dreier seg om folk som tar i bruk forretningsmessige metoder for å løse samfunnsmessige utfordringer. De er flinke til å tenke nytt og løser derfor ofte samfunnets utfordringer både bedre og rimeligere enn det kommune og stat er i stand til på egen hånd. Et eksempel på det er den sosiale entreprenøren NOEN som ansetter folk som har falt utenfor arbeidslivet til personlig tilpasset aktivitet for demente og slik bidrar til et mer meningsfylt liv samtidig som behovet for sykehjemsplass utsettes ett til to år. Men det kommunale systemet er ikke tilpasset utradisjonelle løsninger. Dette vil jeg gjøre noe med.
• Kultur kan trekke turister, bidra til integrering, skape gode lokalmiljø og mye annet. Men det viktigste er å skape god kunst. Jeg kan like eller mislike kulturuttrykk, men det er kvaliteten og ikke hva vi politikere liker som bør ligge til grunn for hva vi støtter. Kulturen vokser best nedenfra. Vi kan ikke planlegge og vedta oss frem til god kunst uten at det har rot i initiativ fra kulturens egne folk. Enten kulturen finansieres av det offentlige eller av private kilder skal finansieringskildene ikke styre de kunstnerlige valgene. Derfor er mangfold viktig. Og derfor er regjeringens frihetsreform viktig.
• Jeg elsker Olavsfestdagene. Etter å ha vært involvert i Olavsfestdagene og miljøet blant ansatte og frivillige som prosjektleder for ”Barns rett til å bli hørt” i 2014 ser jeg hvor viktig denne årlige festivalen er for byen og distriktet. Ikke minst viktig er Olavsfestdagene som arena for dialog og samtale. Derfor er det viktig at festivalen får beholde sine offentlige bevilgninger selv om det ikke behøver å være i form av knutepunktstatusen, som på mange måter er en kunstig konstruksjon.
• Trondheim kommune er dårlig på lokaler til kulturen. Olavshallen holder ikke lenger tritt med dagens behov, vi taper i konkurransen om gode konsertlokaler, Trondheim Kunstmuseum og Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum er nedslitte, har dårlige magasiner, mangler fungerende heis og feiler mye mer. Sammen med en kirkekunstsamling som ikke vises frem trenger vi et nytt felles museumsbygg (ikke en felles institusjon) som kan huse de tre samlingene og deres utstillinger. Det kan gjerne skje som en utvidelse av Trondheim Kunstmuseum hvor inngangspartiet flyttes mot Vestfrontplassen. I tillegg mangler vi fortsatt litteraturhus og flere bydeler, slik som Tiller, mangler kulturlokaler. Dette vil koste store penger og vil ta tid å få på plass. Derfor må vi begynne nå.
• Siden jeg besøkte India første gang i 2009 har jeg vært engasjert i kampen mot barnearbeid og som en avledning av det: Barns rett til å bli hørt. Og det beste av alt barn og unge har ofte friske perspektiver og gode løsninger på våre utfordringer. Ungdommens bystyre er en flott gjeng med engasjerte ungdommer som det er verdt å lytte til.
• Jeg har en grunnleggende tro på at mangfold ikke bare er bra, men en grunnleggende forutsetning for at Trondheim skal vokse og utvikle seg til en bedre og mer interessant by å bo, arbeide og leve i. Byen huser nå godt over 20.000 innvandrere fra ca 170 forskjellige nasjoner. Bybildet forandrer seg dag for dag. Disse endringene skjer ikke uten problemer og konflikter, men de kan vi håndtere. Det viktigste er at vi slutter å se på innvandrere som klienter, men som mennesker vi trenger og som kan bidra i denne byen. Å flytte til et nytt land med en helt annen kultur er vanskelig, hver enkelt av oss må stille opp for å gjøre denne reisen enklere. Samtidig skal vi stille krav til de som kommer hit. Det fortjener de.
• Den historiske trehusbyen med bryggene og bakgårdene er Trondheims sjel og det som skiller Trondheim fra andre byer i Midt-Norge. Jeg har tro på at det er både lønnsomt og riktig å ta vare på denne bebyggelsen og det gjør vi best ved å ta den i bruk til næringsaktivitet, boliger og offentlige kontorer. Det er mye bedre å flytte en rekke offentlige kontorer inn i bryggene slik at eierne får bærekraftig økonomi enn å bygge en gigantblokk for kommunale kontorer på Leuthenhaven. Langs bryggerekka i Kjøpmannsgata må vi legge til rette for utservering og folkeliv. Og kanskje er det noen brygger som kan brukes til lesesaler for NTNU?
Navn på byens gater og veier er tilsynelatende en liten sak, men en sak som opptar mange. Jeg har engasjert meg mye i navnesaker, ikke fordi jeg er så opptatt av å bestemme hvilke navn vi skal bruke og hvilken skrivemåte som er riktig, men fordi jeg er opptatt av at vi skal lytte til de som er oppvokst og bor i området og som kjenner historien. Veinavn er knyttet til identitet og er derfor viktig for mange.
• Etter å ha vandret alle byens gater har jeg lært at man både tenker og samtaler så mye bedre når man er ute og går. Og som politiker er det mest spennende du kan gjøre å lytte til andre. Skulle jeg bli gjenvalgt til bystyret vil jeg derfor lage en fast rutine hvor jeg inviterer alle som ønsker det til en vandring i Midtbyen den første onsdag hver måned kl 1800 med start på Rådhuset. Da kan vi snakke om hva som helst.

Ta også gjerne en titt på denne oversikten over noen av mine politiske seire i tiden som har gått.

Reklamer

11/09/2015 Posted by | barnearbeid mm, India, kultur, Lokal politikk | , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Ja, NOEN kan gjøre noe med demens, Heidi Eidem.

«Tror kanskje Høyre at demens er en reversibel tilstand som man kan behandle eller har Høyre funnet en kur mot demens?» Det var Arbeiderpartiets leder i Helse- og Velferdskomiteen som i en litt hånlig tone stilte dette retoriske spørsmålet til Høyres Stine Hostad i budsjettdebatten.

Eidems spørsmål kom på bakgrunn av Høyres ønske om å innføre en kvalitetsportal som informerer om kvaliteten på sykehjemmene i Trondheim kommune og andre kommunale helse- og omsorgstilbud. For Høyre er dette et av flere verktøy for å sikre et godt helsetilbud til byens befolkning.

Heidi Eidem har rett i at det ennå ikke er funnet en kur mot demens. Ved riktig pleie og aktivisering er det imidlertid mulig for personer med demens å leve bedre med demensen og kanskje utsette tidspunktet for flytting hjemmefra til sykehjem med flere år.

Den sosiale entreprenøren NOEN AS har vist dette i praksis. På sine hjemmesider beskriver de virksomheten sin slik:

«Vi har spesialisert oss på tjenester til personer som har kognitiv svikt, alzheimer eller en annen demenssykdom. Ingen vet i dag hvordan sykdommen kan helbredes eller hvordan utviklingen kan stoppes, men vi vet at det er mulig å leve godt med sykdommen.»

En pårørende skriver dette:

«Å vite at far hver uke fikk fortsette med noen av sine interesser var viktig – ikke minst for mor. Da hadde de noe nytt å snakke om når hun kom på besøk på institusjonen neste gang. Dette var vel anvendte penger!»

Det er beklagelig at lederen for helse- og velferdskomiteen har så liten tro på at kommunens sykehjem og andre tjenester kan bidra aktivt til bedre livskvalitet for personer med demens.

De gode ideene og løsningene kan komme både innen det offentlige tjenesteapparatet, fra frivillige organisasjoner og fra private aktører. En sosial entreprenør er en virksomhet som løser samfunnsmessige utfordringer ved hjelp av forretningsmessige metoder.
NOEN AS er en slik aktør. Grunderen Heidi Wang har gjort en så god jobb at hun er tatt opp av det internasjonale nettverket av sosiale entreprenører, ASHOKA, som en av svært få norske. Forutsetningen for å bli tatt opp som partner i ASHOKA er at du har utviklet en løsning og en forretningsmodell som har potensial til global systemendring. Det er imponerende.

Skal vi takle fremtidens utfordringer er vi avhengig av sosiale entreprenører som kan finne nye og bedre løsninger. Derfor må vi støtte sosiale entreprenører, ikke hemme dem. Men hverken den forrige regjeringen eller Trondheim kommune har gjort mye for å stimulere fremveksten av sosialt entreprenørskap i Norge. Slik har Norge blitt en sinke på dette området.

Våren 2012 la jeg frem en interpellasjon for bystyret i Trondheim og fikk støtte for et forslag om at rådmannen skulle legge frem en sak for å stimulere sosialt entreprenørskap:

«Bystyret ba i sak 21/12 fra mai 2012 rådmannen om å legge fram en politisk sak som:
* beskriver tiltak for å stimulere til sosialt entreprenørskap,
* beskriver hvordan Trondheim kommune i større grad kan benytte tjenester fra sosiale entreprenører.»

Etter 18 måneder kom saken som viste seg å være svært skuffende og lite ambisiøs. Dette er hva rådmannen foreslår at kommunen skal gjøre:

1. Trondheim kommune vil oppfordre sosiale entreprenører til å benytte de eksisterende organisasjoner ved etablering av næringsvirksomhet.
2. Trondheim kommune vil nevne sosiale entreprenører spesielt i neste avtaleinngåelse med Leiv Eiriksson senter.

Høyre vil naturligvis legge frem flere konkrete forslag til tiltak når formannskapet skal behandle saken den 7.januar.

02/01/2014 Posted by | Lokal politikk, Nasjonal politikk | , , , | Legg igjen en kommentar