Kjetils Blå Bølger

Make waves – Don’t float through life!

Vil fremtidens studenter stille andre krav til universitetscampus enn dagens studenter?

Utforming og plassering av den nye universitetscampusen i Trondheim skaper stor debatt. På den ene side ønsker NTNU en campus med kortest mulig gangavstand internt på campus slik at studenter og ansatte kan samarbeide på tvers av fag. På den andre side ønsker politikerne i Trondheim en campus som i større grad er integrert med byen og med en betydelig tilstedeværelse i Midtbyen. Studentene har hele tiden vært opptatt av en bynær campus, men befinner seg nok midt imellom disse to synspunktene.

Trondheim og NTNU er avhengige av hverandre. Uten NTNU «dør» Trondheim. Og uten en attraktiv by vil NTNU tape konkurransen om studentene.

Utbygging av campus er et hundreårsprosjekt. Vi må bygge en campus som er attraktiv for studenter og forskere ikke bare i dag, men også i fremtiden. Men hvem er fremtidens studenter? La meg presentere noen tanker om fremtiden.

Påstanden om at den som anser seg ferdig utlært ikke er utlært, men ferdig, vil bli enda mer treffende i fremtiden enn i dag. Teknologien og den samlede kunnskapen i verden utvikler seg stadig raskere. Problemet er at vi mennesker ikke greier å følge med. Det vi lærer på skolen må oppdateres og vi må kanskje skifte yrke oftere fordi det yrket vi har fått utdanning i forsvinner.

Samtidig opplever vi at nesten alle jobber krever kunnskap og kompetanse. Hvis vi ikke fyller på med kunnskap dropper vi ut av arbeidslivet. Manuelle jobber blir mer og mer automatisert. Det betyr ikke at det ikke er behov for arbeidskraften vår, en vi må oppdatere kompetansen vår slik at vi blir istand til å utføre de nye jobbene.

Derfor vil det være behov for at vi returnerer til skolebenken og universitetet med jevne mellomrom resten av livet. Det behøver heller ikke å stoppe når vi blir pensjonist. Vi kan jobbe lenger enn før, men vi har også lyst til å fylle pensjonistlivet med noe av verdi. Derfor vil stadig flere vende tilbake til skolebenken både som 60- 70- og kanskje etter hvert 80-åringer.

Relasjonene mellom forskning, utdanning og næringsliv vil også utvikle seg. Stadig oftere vil vitenskapelig ansatte veksle mellom universitetet og næringslivet som arbeidsgiver. Eller kombinere de to. Og det samme vil gjelde studenter. Jeg ser for meg at skillene mellom arbeid og utdanning viskes ut.

Ved mange universiteter, slik som MIT, får næringslivet lokalisere seg i tilknytning til universitetet. Den såkalte «watercooler»-effekten, at ansatte og studenter treffer hverandre i kantina eller over watercooleren fører til at ideer spres og nye samarbeid oppstår. Hvorfor ikke tenke den samme tanken for kommunale enheter. Hvis Byplankontoret og Byutvikling kan lokaliseres sammen med arkitektstudiet, Oppvekstavdelingen sammen med lærerstudiet osv kan kunnskap overføres daglig fra forskningsmiljøene til kommunens fagfolk, samtidig som kommunen i større grad blir tilgjengelig for praksis, forskningssamarbeid, jobber osv.

Naturligvis mere av utdanningen skje via internett, men fysisk tilstedeværelse mister ikke sin verdi.

Hvis vi får en slik utvikling må NTNU og andre universiteter tilpasse seg denne. Det betyr at skille mellom by og universitet må bygges ned. Mens studentene i dag i hovedsak er mellom 20 og 30 år vil vi i fremtiden få studenter i alle aldersgrupper. Flere vil kombinere studier med arbeid. Og flere vil studere uten å befinne seg hele tiden i Trondheim. Med livslang læring vil mange av studentene sannsynligvis bare bo og studere kortere perioder i Trondheim. Kanskje tar de med seg jobb og familie til Trondheim i perioder. Hva vil dette kreve av universitetet og til det kommunale tjenestetilbudet?

Når NTNU’s campus skal utformes må vi ta hensyn til denne utviklingen. Det blir enda viktigere at NTNU vokser inn i Midtbyen samtidig som byen vokser inn på Gløshaugen.

 

 

19/05/2017 Posted by | Lokal politikk, Nasjonal politikk, Uncategorized | , , , , | Legg igjen en kommentar

Visste du at flere hundre spiller cricket i Trondheim? Men at cricketbanen mangler en pitch?

Cricket? Hva er nå det? De fleste av oss har hverken spilt cricket eller sett cricket bli spilt. Mens flere hundre spiller cricket i Trondheim må likevel hjemmekampene i den nasjonale serien spilles i Oslo fordi vi mangler en såkalt pitch på den nye cricketbanen i Trondheim. I dag hadde jeg og Ismail Muhyadin gleden av møte tre engasjerte representanter fra cricketidretten i Trondheim for å lære mer om idretten og om hvordan vi kan legge bedre til rette for idretten som stadig flere driver med i byen vår. De tre var Rijumon Sasidharan, Jeevan Rentswaran og Mohmoodd Saud.

Slik beskrives cricket i Wikipedia:

«Cricket er en lagsport for to lag, hver med elleve spillere. Sporten er av engelsk opphav, og utøves med cricketball og balltre på en elliptisk gressbane. I sentrum av banen er det en avlang stripe med hardere mark, hvor storparten av spillet foregår. Målet er å score flere poeng enn motstanderen. Hvert lag har en eller to omganger hvor laget er inne og slår etter ballen for å score poeng, mens utelaget prøver å få dem ut og unngå at innelaget scorer poeng. Spillet avbrytes med en gang et lag har fått flere poeng enn det er mulig for motstanderen å oppnå, noe som ofte skaper forvirring når resultatene skal presenteres for nybegynnere.»

Det er denne stripen med hardere mark (i Norge må vi bruke betong på grunn av frosten) som er pitchen. Denne stripen på ca 30-35 meters lengde og 3-3,5 meters bredde må være av betong for at ballen skal sprette riktig. På vanlig gress eller kunstgress vil det ikke fungere. Vinterstid spiller man cricket i idrettshaller som har et hardt dekke.

Rådmannen har ikke funnet de fire hundretusen kronene som man mener det koster å anlegge denne betongstripa samt noen mindre investeringer som skal til for å få et fullverdig anlegg. Dette må vi finne en løsning på. Lagene er villige til å stille med dugnadsmannskaper og om nødvendig betale for mindre investeringer selv. I dag bruker de 100.000 kroner pr år i reisekostnader for å spille hjemmekamper i Oslo.

I Trondheim er det nå syv lag tilknyttet cricketforbundet. Snart kommer et åttende og i tillegg er det flere lag som ikke er medlemmer i forbundet. Kanskje så mange som 500 personer fra regionen deltar i idretten, og flere lag og spillere er på vei. Det er også lag flere steder i Trøndelag utenfor Trondheim. Og skal vi tro de tre representantene vi møter er det mange svært talentfulle ungdommer som kan gjøre Trondheim til en god cricketby og heve landslaget vårt til et godt europeisk nivå.

Cricket er nasjonalsport i flere land hvor flyktninger kommer fra slik som Afghanistan og flere av cricketlagene i Trondheim har derfor engasjert seg for å gi et godt aktivitetstilbud til flyktningene for å bidra til raskere integrering.

Jeg har fattet interesse for cricketsporten fordi cricketsporten er nasjonalsport i «mitt andre hjemland», India. Men jeg har ennå kun opplevd cricket på TV. Neste år håper jeg å oppleve cricket «live» her i Trondheim. Etter hva jeg forstår er ikke cricketkamper bare et sportsarrangement. Det er også et sosialt samlingspunkt hvor folk lager mat, hygger seg og møter kjente. En cricketkamp kan vare i mange timer og folk får derfor tid til mye mer enn idretten.

 

 

15/12/2016 Posted by | India, kultur, Lokal politikk, Uncategorized | | 2 kommentarer

Storhallutredningen – en oppskrift på politisk manipulasjon

I bystyrets septembermøte fikk rådmannen i oppdrag å utrede alternativene til utbygging på Nidarø. Men fra første øyeblikk var det åpenbart at utredningen bare var skuebrød. Hverken ordfører eller rådmann ønsket en reell utredning. La oss ta det kronologisk:

  1. Den 16.september sier Rita Ottervik dette til Adresseavisen:

– Det er fint at bystyret får en oppdatert og grundig gjennomgang av alternativer til en storhall på Nidarø. Men mitt standpunkt står ved lag.

Ordføreren har altså bestemt seg for konklusjon allerede før utredningen er vedtatt.

  1. Allerede i bystyrets vedtak begynner arbeidet fra maktpartiene for å begrense utredningen. Ingrid Skjøtskift legger på vegne av Høyre, SV og Venstre frem et alternativt forslag som innledes slik:

«Bystyret ber om at det gjennomføres en reell utredning av alternativ plassering av en storbyhall. Det legges til grunn at alternativene skal være sammenlignbare med hensyn til investeringskostnader, driftskostnader og levetid. Utredningen må belyse de praktiske og  økonomiske konsekvenser av de ulike alternativene slik at bystyret får en god forståelse av realismen for de ulike alternativene.»

Nøkkelpunktene er «reell» og «sammenlignbare med hensyn til investeringskostnader, driftskostnader og levetid». Det er ikke nok med en overfladisk og lettvint sammenstilling av gamle tall hvis sammenligningen skal bli riktig. Mer om dette senere. Men forslaget ble naturligvis nedstemt.

  1. Den 1.november vedtar maktpartiene i formannskapet etter forslag fra rådmannen å begrense hva som skal utredes. Blant annet ble følgende punkt vedtatt:

«Hvis det skal bygges en storbyhall et annet sted enn på Nidarø, forutsettes det at Trondheim Spektrum rives og området frigjøres til annen bruk. Det legges til grunn at storbyhallen skal tilby minimum 36.000 kvm bruttoareal for messeformål, 9 håndballflater og en hall for større idrettsarrangement og konserter med kapasitet for 8000 i tribune og 12000 tilskuere på flatt golv.»

Gjennom dette vedtaket utelukket man utredning av et delt og mye rimeligere alternativ slik som foreslått av Ivar Koteng.

Alle som kjenner byggebransjen vet også at et nytt og moderne bygg er mye mer effektivt enn et gammelt bygg. Ved å forutsette at et nybygg for eksempel på Sluppen skal være like stort målt i kvadratmeter som et delvis gammelt anlegg på Nidarø blir sammenligningen feil. På Sluppen kan man få plass til like mange håndballbaner, like stort messeareal og like mange tilskuere med 26.000 kvadratmeter som Trondheim Spektrum gjør på 36.000 kvadratmeter.

  1. Når rådmannen legger frem utredningen synes han åpenbart at bystyrets oppdrag er for ambisiøst til tross for at maktpartiene har begrenset oppdraget. Han skriver dette:

«Bystyrets vedtak i sak 140/16 grenser opp til et vedtak om en konseptvalgutredning (KVU) for lokalisering av en storbyhall i Trondheim.»

Som unnskyldning for ikke å gjennomføre oppdraget fra bystyret bruker han et gammelt vedtak fra bystyret i 2013 hvor det bystyret mente det ikke skulle igangsettes en konseptvalgutredning.

  1. Selv om formannskapets flertall har bedt ham om å utelate en delt løsning fra utredningen omtaler han likevel en slik løsning. Men han argumenterer mot en delt løsning som er konstruert av ham selv og som er annerledes enn den som Ivar Koteng faktisk har foreslått. Og han konkluderer med at den delte løsningen som ingen har foreslått ikke er hensiktsmessig. Rådmannen har også bedt Idrettsrådet kommentere den løsningen ingen har foreslått og ganske forutsigbart er de kritiske. Rådmannen sier ingenting om den delte løsningen som Koteng faktisk har foreslått.
  2. En ny hall utenfor Nidarø koster ifølge rådmannen 1500 millioner kroner (i tillegg til 200 millioner i rivekostnader mm på Nidarø) millioner kroner skal vi tro NRK’s referat fra Rådmannens presentasjon overfor Byutviklingskomiteen:

 

«Formannskapet har tidligere bestemt at kommunen kun skal være leietaker i det nye anlegget, og de har ikke satt av penger til å betale. En ny hall er beregnet å koste 1,5 milliarder kroner. I tillegg vil det koste over 200 millioner å rive dagens anlegg på Nidarø.»

Arkitekt Knut Selberg som har arbeidet med Sluppenalternativet mener imidlertid at en hall der vil koste 1100 millioner. Ved bygge moderne og smart kan Sluppen spare 400 millioner kroner. Men det tar rådmannen ikke hensyn til i sin sammenligning fordi maktpartiene har bestemt at han ikke skal gjøre det. Ordføreren og rådmannen mener at en dels gammel og urasjonell hall som knapt har fremtidige utvidelsesmuligheter er likeverdig med en ny og effektiv hall

Å forutsette at alle eksisterende haller på Nidarø må rives er naturligvis også meningsløst når breddeidretten i Trondheim mangler treningshaller.

En ny og effektiv hall på 26000 kvadratmeter vil også spare store summer årlig på vedlikehold, energi og renhold. Men Trondheim Spektrum vil ikke opplyse hva dette koster og dermed blir det vanskelig å beregne hvor stor innsparingen blir og hvor stor kapital det kan forrente. Men vi snakker fort om en kapital på over hundre millioner kroner.

Til slutt vil en utbygging på Sluppen gi treningsplass til elevene på flere skoler i næromrdet. Dermed spares kommunen rundt hundre millioner kroner. Uten at rådmannen har tatt hensyn til det.

  1. I samtalen mellom rådmannen og utbyggerne har rådmannen opplyst at spørsmålet om finansiering ikke skulle drøftes på nåværende tidspunkt. Når utredningen legges frem siterer imidlertid Adresseavisen rådmannen slik:

«Selv om det finnes alternative tomter for lokalisering og bygging av en storbyhall, er den største utfordringen at det ikke foreligger finansieringsplaner for de alternative prosjektene.»

Til NRK sier Morten Wolden: » Rådmannen sier også at de ikke kan gå i forhandlinger med Kjeldsberg og Coop fordi de da vil få trøbbel med anbudsreglementet.»

Man kan jo spørre seg hvorfor det er uproblematisk å forhandle om finansiering med Trondheim Spektrum (som har samme administrasjon som Norfishing AS hvor rådmann Morten Wolden er styremedlem)  samtidig som det er problematisk å forhandle med andre. Eller vi kunne tenkt oss en løsning hvor alle, inkludert Spektrum fikk delta i en anbudsrunde for å få frem det beste prosjektet. Men det synes ikke aktuelt hverken for Rådmannen eller maktpartiene.

  1. Når bystyret vedtok utredningen var trafikkforhold en del av det som skulle utredes:

«En oversikt over alternativ plassering av storbyhallen, herunder Sluppen og Sorgenfri. De alternativene som er utredet tidligere oppdateres med ny kostnadsoversikt. Oversikten må vise kostnader og konsekvenser ved de forskjellige plasseringene, herunder kollektivdekning, trafikkavvikling og i hvor stor grad plasseringen ivaretar hensynet til idrett, kultur og messeaktivitet. I tillegg må oversikten drøfte om områdene er tilgjengelig for utbygging, og eventuelle rekkefølgekrav som ikke er finansiert.»

Kollektivdekning, trafikkavvikling og beredskap ble knapt omtalt i vurderingen av Nidarøalternativet med henvisning til at det skulle behandles i forbindelse med reguleringsplanen i februar. Da burde man kanskje utsatt denne utredningen til februar også slik at disse viktige forholdene også ble ivaretatt. Mens Sluppen vil ligge rett ved et kollektivknutepunkt med veier til all deler av Trondheim og med lett tilgang for utrykningskjøretøyer er det motsatte tilfelle med Nidarø. Store investeringer i oppgradering av Klostergata og eventuelt en ny bro over Nidelva må kanskje til. Eller man må sperre nesten all trafikk på fem punkter ved større arrangementer. Kostnadene er ikke beregnet. Ulempene er ikke utredet.

Som man roper i skogen får man svar. Slik manipulerer man bystyret og byens befolkning. En større skandale må man langt tilbake i tid for å finne.

09/12/2016 Posted by | kultur, Lokal politikk, Uncategorized | , , | Legg igjen en kommentar

Hvor utgangspunktet er galest, blir titt resultatet originalest (Nidarøsaken)

Rådmannen la i dag frem sin innstilling i Nidarøsaken etter at bystyret ba om at alternative plasseringer skulle utredes. Som ventet fikk maktpartiene den konklusjonen de ba om.

Det er mye i denne saksutredningen jeg kan ta tak i. I første omgang har jeg sett på rådmannens argumenter mot en delt løsning. Formannskapet sa nei til å få dette utredet og sørget derfor for at det kanskje rimeligste alternativet ikke ble utredet.

Interessant nok argumenterer rådmannen mot et forslag til delt løsning som ingen har foreslått.

Det var Ivar Koteng som foreslo en slik løsning på Sorgenfri, men løsningen kunne fungere like godt på andre tomter. Kort beskrevet besto hans løsning av følgende elementer:

  • De fem spilleflatene i D- og F-hallene beholdes. De er ganske nye og det vil være råflott å rive dem.
  • A- og C-hallene mm med 1,5 spilleflater rives. Disse hallene er i dårlig stand og mye må uansett gjøres med dem hvis de skal beholdes. På frigitt areale bygges boliger, men vi snakker ikke om en intensiv utbygging. Det vil derfor også bli plass for større grøtarealer.
  • På Sorgenfri (eller annet sted) bygges konserthall/idrettshall med fire spilleflater. D
  • I tillegg bygges en messehall over to plan i tilknytning til idrettshallen.
  • Dette er en billig løsning fordi en enkel messehall er mye billigere å bygge enn en idrettshall. Om man ønsker det kan man senere legge idrettsgulv etc for å legge til rette for idrett også i messehallen.

Rådmannen skriver imidlertid i saksutredningen at «En delt løsning vil derfor ikke kunne erstatte Trondheim Spektrum som arena for gjennomføring av de store fiskerimessene i Trondheim. Ved avvikling av messene benyttes hele anlegget i Trondheim Spektrum, inklusiv utearealet rundt anlegget.»

«Hvor utgangspunktet er galest, blir titt resultatet originalest,» skrev Ibsen. Når rådmannen argumenterer mot et forslag ingen har lansert blir naturligvis konklusjonene like feil.

Rådmannen argumenterer videre med at det er dyrere å drifte to separate anlegg enn et samlet blant annet fordi man trenger to driftsorganisasjoner. Skulle man følge det resonnementet burde vi satse på et gigantisk idrettsanlegg i Trondheim og ingen anlegg i bydelene. Det sier seg selv at det er lite hensiktsmessig.

Selv om kostnadene kan bli noe større behøver ikke det å være mye. To forskjellige anlegg kan ha felles driftsorganisasjon. Et rent og mindre breddeidrettsanlegg på Nidarø kan også bli mye rimeligere å drifte enn dagens kombinasjonsanlegg. Kanskje kan også deler av driften overlates til idretten selv slik det skjer ved mange kommunale idrettshaller fra før.

En slik deling vil ha flere store fordeler:

  • Flere hallflater flyttes nærmere der folk bor. Det er mangel på hallkapasitet i området Sluppen-Sorgenfri-Tempe-Nidarvoll.
  • Messeaktivitet i en dedikert messehall kommer ikke i konflikt med idrettsaktiviteter. Det blir ikke like nødvendig med avlysning av treningstimer pga et kommersielt arrangement.

Det er merkelig at Idrettsrådet ikke ser disse mulighetene og fortsetter som ukritiske klakkører til forslagene fra rådmannen og maktpartiene i Trondheim.

Den ulempen en slik løsning vil ha for idretten er at store breddeturneringer som i dag bruker hele Nidarøanlegget må deles i to. Fordelene med en løsning som gir lettere kollektivtilgang, mindre belastning for de som bor på Nidarø og mye mer tilsier at båe rådmannen og flertallet i bystyret behandlet en slik delt løsning med større seriøsitet. Men hvis det hele var et spill for galleriet er det kanskje forståelig at man tok lett på oppgaven.

 

01/12/2016 Posted by | kultur, Lokal politikk, Uncategorized | , , | 1 kommentar

Makt korrumperer

«Power tends to corrupt, and absolute power corrupts absolutely.» Det er den engelske historikeren, politikeren og skribenten John Emerich Edward Dalberg-Acton som en gang sa dette. Sitatet passer godt til disse dagers diskusjon om hvordan Arbeiderpartiet styrer Trondheim.

Adresseavisen har avdekket at Arbeiderpartiets bystyremedlem Rune Olsø har hatt en opsjonsavtale på ei tomt på Være som potensielt kan gi ham store inntekter hvis den kan bygges ut samtidig som han har argumentert mot å begrense den grønne streken slik at denne tomta ikke ble omfattet av den.

Både Rune Olsø og hans gode venn og gruppeleder i Arbeiderpartiet, Geir Waage, ser ut til å ha formalitetene i orden.

– Jeg deltok derfor ikke i behandlingen av saken i partiet, og forlot alltid rommet når saken ble diskutert. Da saken ble behandlet i bystyret var jeg på jobbreise i utlandet og meldte forfall til møtet. Jeg deltok altså ikke i behandlingen av saken verken i partiet eller i bystyret, skriver Olsø i en epost til Adresseavisen.

Geir Waage sier dette:

– Vedtak i kommuneplanens arealdel er juridisk bindende, grønn strek er ikke det. I rulleringen av kommuneplanens arealdel vurderer bystyret hva hver enkelt eiendom kan benyttes til. Enkelteiendommer ble ikke vurdert eller diskutert i saken om grønn strek.

I følge Wikipedia kan inhabilitet beskrives slik:

Inhabilitet (av nektende -in og habil) eller ugildhet (det motsatte av uhildet) vil si at det foreligger omstendigheter som gir grunn til å svekke tilliten til at en saksbehandler er upartisk.

I praksis er det ikke alltid like enkelt å vurdere hva som er inhabilitet. Når bystyret i sin tid diskuterte en prøveordning med miljøgate i Innherredsveien ba flere representanter om å få sin habilitet vurdert fordi de bodde i området og kunne tjene på verdistigning på sine boliger. Da kom spørsmålet om hvor langt unna veien man måtte bo for ikke å være inhabile.

I stedet for å diskutere jus bør vi derfor spørre om denne opptredenen fra Arbeiderpartiets representanter er god etikk og tillitvekkende politikk.

Høyres bystyremedlem og tidligere eiendomsutvikler er inne på dette i en kommentar i Adresseavisen. Her skriver han blant annet at «Når velgerne begynner å stille spørsmål ved politikernes integritet, og om alt går skikkelig for seg, er det på høy tid at politikerne går i seg selv.»

Og han avslutter slik:

«Det er tilsynelatende stadig økende strekk i den store sentrum/venstre-koalisjonen, og det er nok noen saftige diskusjoner på kammerset som tidligere gikk for åpen scene i formannskap og bystyre. Også de politiske prosessene preges av dette. I Candy-saken forsøkte ordføreren å tåkelegge sakens realiteter. Og i Nidarø-saken forsøkte hun å stoppe en gryende opposisjon mot plassering av den nye storhallen, da hun på kommunens vegne, lovet Nor Fishing-deltakerne å ha ny hall på Nidarø klar neste gang de kommer til byen. Så må man spørre: Skal de politiske prosesser være slik?»

Selv tok jeg opp problemstillingen i siste bystyremøte under debatten om eierskapsmeldingen. Rådmannen foreslo at både rådmannen selv og bystyrerepresentantene som hovedregel ikke skal være styremedlemmer i selskaper hvor kommunen er majoritetseier. Dette ble delvis begrunnet slik:

«I henhold til forvaltningsloven blir folkevalgte som er styremedlemmer inhabile ved behandling av saker i kommunale organ der selskapet er part. Det kan være uheldig at politikere er inhabile i saker der selskapene er part.»

Candy Peonple-saken, hvor Rune Olsø blandet sitt styreverv i kommunale Trondheim Kino med egne forretningsmessige interesser viser hvor uheldig dette kan være.

Arbeiderpartiet ville imidlertid fortsatt sikre bystyrets medlemmer styreverv i disse selskapene, og fikk flertall for det med 34 mot 33 stemmer. Når saken ble behandlet var ironisk nok 9 av bystyrets medlemmer inhabile og kunne ikke delta i saksbehandlingen.

Internasjonalt har både presidentvalget i USA og brexit-avstemningen i Storbritannia vist en økende avstand mellom folk og politikk.

Vi er i ferd med å oppleve det samme i Trondheim. Tema som arroganse, politikere som fjerner seg fra folket, rolleblanding, avgjørelser tatt i de lukkede rom og mangel på åpenhet har vært tema i den offentlige debatten, i media og folk i mellom.

Professor Linda Lay ved BI skriver dette om makt:

«Makt påvirker både hvordan vi tenker og føler, og hvilke valg vi tar. Forskning viser at personer som får makt, har en tendens til å endre måten de ser på seg selv og andre. Makt gjør at de fleste begynner å se seg selv som mer ansvarsfulle og kompetente enn før. Makt gjør de fleste mer selvsentrerte og mindre medfølende med andre. Makt fører også med seg mer uetisk og kritikkverdig atferd, beleilig nok kombinert med mindre mottakelighet for råd og kritikk fra andre.»

Arbeiderpartiets og ordførerens opptreden i Nidarøsaken  passer godt inn i denne beskrivelsen:

….makt gjør de fleste mer selvsentrerte og mindre medfølende med andre…mindre mottakelighet for råd og kritikk fra andre…

Arbeiderpartiet påberoper seg å ha gjort alt riktig, men har de dermed gjort det rette?

25/11/2016 Posted by | Uncategorized, Lokal politikk, kultur | , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Nytt felles museumsbygg før 2030

Min drøm er at vi i god tid før St. Olav-jubileet i 2030 kan ta i bruk et felles museumsbygg for Trondheim Kunstmuseum, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og kirkekunstsamlingen ved Vitenskapsmuseet og at dette skjer i form av en utvidelse bak og ved siden av Kunstmuseet. Med en ny front og inngang mot Vestfrontplassen ved Nidarosdomen. Tusenårsjubileet for slaget på Stiklestad og Olav den helliges død er et nasjonalt jubileum som krever et nasjonalt engasjement. Bygging av et slikt kunstmuseum som også inneholder kirkekunstsamlingen kan bidra til at området rundt Nidarosdomen og Erkebispegården blir et enda større kirkelig og kulturelt kraftsentrum.

Museene i Sør-Trøndelag har lagt frem en mulighetsstudie som konkluderer med at Trondheim Kunstmuseum og Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum bør lokaliseres i et felles museumsbygg med en felles stab. Til tross for et politisk ønske om også å inkludere den bortgjemte men unike kirkekunstsamlingen i studien, har det ikke skjedd. Det er naturlig at det skjer i fortsettelsen. På samme måte må også kunstforeningen, som i sin tid bygde dagens museumsbygg, blir involvert i planene.

For tre år siden lanserte Trondheim Høyres bystyregruppe en midtbyplan og i den forbindelse lanserte jeg og Yngve Brox ideen om et felles museumsbygg i Adresseavisen. Dette ble senere fulgt opp som et politisk initiativ sammen med daværende leder i kulturkomiteen, Venstres Erling Moe. Resultatet ser vi i den mulighetsstudien som nå er lagt frem.

Begge de to museene har store utfordringer. Vedlikeholdet har vært nærmest ikkeeksisterende i mange år. Det har gitt et stort vedlikeholdsetterslep som ikke kan tas igjen uten å bruke svært store beløp. Det aller verste er at de svært verdifulle samlingene risikerer å bli ødelagt. Kunstmuseet har Norges tredje største samling av malerier. Kunstindustrimuseet har den internasjonalt anerkjente Hanna Ryggen samlingen i tillegg til en rekke andre unike gjenstander. En av utfordringene museene møter er også at det ikke er så lett å få lov til å vise frem spennende objekter fra andre museer hvis man ikke kan garantere for at gjenstandene blir godt ivaretatt. Så sent som i går fikk kulturkomiteen anledning til å besøke de to museene for å lære om deres utfordringer. Man blir bekymret.

Museene har tidligere lagt frem hver sine utvidelsesprosjekter som samlet den gang beløp seg til bortimot en halv milliard kroner uten at man ville oppnå noen fullgod løsning. Beløpet vill vært mye høyere i dag. Det er bakgrunnen for forslaget om et felles museumsbygg. Selv om museene arbeider på forskjellige felter har de en rekke både økonomiske praktiske og faglige gevinster av et felles bygg enten det skjer med hver sin stab og hver sine utstillingslokaler eller om alt blir slått sammen i et stort «designmuseum». Man kan ha en inngang, felles inngangsparti, billettsalg, butikk, toaletter, restaurant og møterom.  Og man kan ha utstillinger over felles tema.

Kirkekunstsamlingen er i motsetning til de to museene ikke underlagt MIST. Det er Vitenskapsmuseet og dermed NTNU  som har ansvaret for den. Samlingen, som er unik i europeisk sammenheng er gjemt bort i et lokale hvor publikum ikke har adgang og kommer derfor ikke til sin rett. Det sier seg selv at det ville være fantastisk å vise frem denne samlingen vis a vis Nidarosdomen.

Direktøren ved Kustmuseet, Johan Børjesson, har tidligere pekt på hvilken fantastisk mulighet som ligger i å snu fronten mot Vestfrontplassen. Børjesson kan også vise til at det den gangen museet ble bygd ble lansert en slags masterplan som innebar et langt større museum. Lokalisering av et felles museumsbygg står ennå ikke på dagsorden, og en utvidelse av dagens museumsbygg kan møte motstand fra antikvarisk hold. Men det er plass mellom kunstmuseet og kunstforeningen og bak de to byggene. I en liten og litt bortgjemt park er en statue av Haakon VII plassert, men den vil komme bedre til sin rett og bli mere synlig ved å flyttes mot eller til Kongsgårdsplassen. Jeg er ikke i tvil om at en plassering av felles museum her vil skape det mest attraktive tilbudet, og alle involverte parter må strekke seg langt for å få det til.

Mens det er bygd kulturbygg for kanskje ti milliarder kroner i Oslo de siste årene i regi av staten gjelder ikke det samme utenfor hovedstaden. Et felles museumsbygg vil ha nasjonal og internasjonal interesse, og hvis kirkekunstsamlingen også lokaliseres her vil bygget kunne bli en viktig satsing frem mot St Olav jubileet i 2030.

 

23/11/2016 Posted by | kultur, Lokal politikk, Nasjonal politikk, Uncategorized | , , , | Legg igjen en kommentar

Innestengt på Nidarø

Skal vi tro på Kjell Håvard Nilsen, prosjektlederen for byhallen på Nidarø, vil de stenge Klostergata under store arrangementer av hensyn til beboerne i området. Det er å snu saken på hodet. Dette gjør de fordi de er tvunget til å gjøre noe med trafikksituasjonen i Klostergata hvis de skal få lov til å bygge ut monsterhallen.

Og så kan vi spørre oss hvor hensynsfull de egentlig er.

Beboerne vil få lov til å kjøre med egen bil, men gjester, familie, venner, håndverkere, vareleveranser osv vil ikke få adgang i området før, under og etter store arrangementer. Man får tilsendt månedlig oversikt over arrangementer og må selv passe på ikke å invitere gjester som kommer med bil disse dagene. Har man planlagt 50-årsdag i god tid på en dag uten arrangement i Spektrum kan man likevel risikere at en ekstrakonsert kolliderer med dagen slik at du enten må flytte på feiringen eller be gjestene parkere et annet sted i byen og gå i finstasen uansett vær og vind og uansett hvor skrøpelige de måtte være (såfremt de ikke har handicapbevis). Du kan heller ikke få besøk av håndverkere eller få levert varer.

Men det kan bli verre. Slik det beskrives i Adresseavisen er det sannsynlig at adgangskontrollen vil skje ved å kontrollere om biler som tilhører beboerne i området kontrolleres, ikke beboerne. Denne løsningen foreslås fordi det kan gjøres enkelt og elektronisk. Da har man ikke tenkt på at langt fra alle har egen bil. Hvis du er skrøpelig og ønsker å ta taxi eller har bedt en venn om å kjøre deg hjem vil denne bilen bli stoppet fordi bilen ikke har tillatelse til å passere. Eldre mennesker uten egen bil eller andre som enten ikke har bil eller ønsker å ta taxi fordi de er syke, været er dårlig eller har drukket alkohol vil ikke få anledning på grunn av trafikkforbudet under store arrangementer,

Prosjektlederen for Trondheim Spektrum bestrider at det er behov for å stenge Klostergata 60 dager pr år slik det ble opplyst i Byutviklingskomiteen. Det er ikke marked for mer enn 6-10 konserter i året mener han. Med andre ord satser han på at den nye Byhallen skal mislykkes. Hensikten med å bygge denne nye hallen er jo å trekke flere arrangementer til Trondheim enten det er konserter, idrettsarrangement eller messer. Når vi bygger ny byhall må vi ha minst et 50-års perspektiv. Om 50 år har Trondheim kanskje 100.000 flere innbyggere. Det kan naturligvis hende at alle disse nye innbyggerne og de forhåpentligvis stadig flere tilreisende til byen ikke vil være interessert i å benytte den nye byhallen. Men hvis byen skal satse mange hundre millioner kroner på en ny hall håper jeg de fleste gjør det fordi man faktisk lykkes i fylle hallen stadig oftere. Da kan det bli langt flere enn 60 dager at Klostergata må stenges.

Det er naturligvis mulig å gjennomføre dette. Men hvorfor skal vi velge Nidarø for vår byhall når beliggenheten er beheftet med så mange ulemper for alle som bor i området og alle som skal besøke hallen? For noen kan stenging av Klostergata bety sosial isolasjon, at de blir fange i eget hus på Nidarø fordi de ikke kommer seg ut når gata stenges.

12/11/2016 Posted by | kultur, Lokal politikk | , , | Legg igjen en kommentar

Hvilken reiserute skal jeg velge fra Trondheim til Bangalore med sykkel?

Hvis jeg bestemmer meg for å sykle fa Norge til India, hvilken rute bør jeg velge? Gi meg gjerne råd og tips hvis du kjenner deler av denne strekningen godt.

Når reiseruten skal planlegges er det mange hensyn å ta.

Lengden på ruten.
Fra Trondheim til Bangalore er det ca 10.000 kilometer å sykle, kanskje tusen kilometer færre hvis jeg velger å ta båt over Svartehavet. Men det kan bli mer hvis jeg velger en omvei som kanskje likevel kan være lettere av andre grunner.
I utgangspunktet har jeg sett mest på denne ruten:
Trondheim – Stockholm – Ventspils (Latvia) – Litauen – Hviterussland – Ukraina – Moldova – båt fra Chornomorsk i Ukraina til Batumi i Georgia – Tyrkia – Iran – Pakistan – India langs kysten til Kundapur og inn til Bangalore.

Terreng
Terrenget har naturligvs stor betydning for hvor lett eller tungt det blir å sykle. Det kan også ha betydning for temperaturen. Kan jeg finne en rute som omgår høye fjell i så stor utstrekning som mulig? Hvor er det egentlig fjell på denne ruten? Jeg kan se at det er fjell i grenseområdene mellom Tyrkia og Iran. Hva med resten av strekningen? Høye fjell gjør det for eksempel lite attraktivt å velge en rute gjennom Nepal og Himalaya.

Bebyggelse
Jeg ser i utgangspunktet for meg at jeg ønsker å overnatte innendørs. Da bør jeg sykle gjennom befolkede områder hvor det finnes muligheter for å leie et rom. Men kanskje er det områder hvor det er så lite befolket uansett at jeg må ha med meg telt for å overnatte utendørs? Og hva da med sikkerheten?

Uro og sikkerhet
Noen steder gjør krig og konflikt det både risikofylt å reise. Dette gjelder naturligvis Syria og Irak. Men også deler av Pakistan, Ukraina og Kaukasus. Enkelte steder fører også konflikten til at grensepassering gjøres umulig. Det kan også finnes områder som er utsatt for kriminalitet, enten det gjelder landeveisrøvere eller kriminelle i storbyområder. Kan jeg unngå slike områder eller begrense risikoen? Og hva med grensepasseringer mellom land som ikke er gode venner slik som mellom India og Pakistan?

Opplevelser
Når jeg velger reiserute vil jeg også legge vekt på mulighetene for opplevelser. Jeg vil besøke land jeg ikke har besøkt før, se attraksjoner jeg ikke har sett, treffe mennesker jeg ikke har møtt. Kanskje er det verdt å ta en liten omvei eller ta en liten pause for å oppleve noe ekstra?

Hjelp og bistand underveis

Hvis sykkelen sykkelen svikter trenger jeg hjelp. Finnes det i det hele tatt noen som kan fikse en elsykkel i Iran? Eller bør jeg satse på vanlig sykkel for sikkerhets skyld? Og hva med nettilgang og mobildekning? Man kan jo greie seg uten, men det hadde vært greit å kunne kommunisere med omverdenen, i hvert fall mesteparten av veien. Og er jeg avhengig av kontanter store deler av veien? Hva gjør det med sikkerheten hvis jeg må ha med et stort kontantbeløp? Eller kan jeg bruke VISA? Dette er faktorer som også kan få konsekvenser for hvilken rute som er mest hensiktsmessig.

21/10/2016 Posted by | India, Kundapur - Bangalore 2016 | , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Sykle til India? El-sykkel eller vanlig sykkel?

Jeg er utfordret til å sykle til India. Og fristes av tanken.

Før jeg bestemmer meg vil jeg innhente mest mulig informasjon. Alle gode råd mottas med takk.

I dag var jeg på besøk på XXL for å få råd om el-sykler.

Jeg har naturligvis som de fleste andre syklet en del gjennom livet, men er ingen ekspert. Og el-sykkel har jeg aldri prøvd. Derfor trenger jeg råd og tips fra folk som er erfarne brukere av både elsykkel og vanlig sykkel, spesielt de som har syklet lange distanser.

Distansen fra Trondheim til Bangalore er ca 11000 kilometer avhengig av hvilken rute jeg sykler, eventuelt sparer jeg ca tusen kilometer hvis jeg tar båt over Svartehavet. En mulig reiserute kan gå gjennom Norge, Sverige, Latvia, Litauen, Hviterussland, Ukraina, Moldova, Georgia, Tyrkia, Iran, Pakistan og India. Ved å sykle. Med dagsetapper på 8-10 mil vil turen ta ca 3-4 måneder.

Fordelen med elsykkel er naturligvis at du får hjelp til å komme deg frem med mindre bru av kraft, spesielt opp tunge bakker. På den andre siden er sykkelen mye tyngre å bruke når du ikke bruker motoren. Hvis batteriet har kapasitet til å greie dagsetapper på opptil 10 mil og hvis sykkelen viser seg driftssikker og motoren fungerer gjennom hele turen vil elsykkel utvilsomt gjøre turen mindre fysisk utfordrende. Hvis motoren bryter sammen eller batteriet slutter å fungere og jeg ikke finner noen som kan reparere sykkelen blir det fysisk tøffere. Eller jeg må rett og slett skaffe meg en ny ordinær sykkel underveis.

På XXL ble jeg satt i kontakt med svenske Christian på XXL i Oslo som hadde mye sykkelerfaring fra lange turer. Hans råd var å velge ordinær sykkel. Selv om batteriet normalt holder mye lenger og de fleste elsykkelmotorer vil holde hele veien, mente han at risikoen var for stor.

Men kanskje kan risikoen reduseres? Kan jeg kartlegge eventuelle forhandlere verksteder som kan reparere en elsykkel underveis? Finnes det i det hele tatt verksteder som har de nødvendige delene i land som Iran og Moldova? Kanskje jeg kan skifte de delene som er mest utsatt for slitasje før de er utslitt på utvalgte verksteder som jeg har lokalisert på forhånd? Er det enkelte sykkelmodeller som er sikrere og mer slitesterke enn andre? Dette er blant de tingene jeg må finne ut av før jeg bestemmer meg.

Naturligvis må jeg anskaffe sykkelen i god tid før jeg skal dra slik at jeg både får trent på den og gjort meg kjent med sykkelen. Men spørsmålet gjenstår ennå: Skal jeg velge elsykkel eller vanlig sykkel?

 

 

 

 

 

18/10/2016 Posted by | India, Sykle til India | Legg igjen en kommentar

Skal trikketraseen utenfor Ila kirke bli den nye drosjeholdeplassen for Trondheim Monstrum?

Tirsdag 4.oktober kunne prosjektleder for utvidelsen av Trondheim Spektrum, Kjell Håvard Nilsen, og byplansjef Hilde Bøkestad fortelle medlemmene i Kultur- Idretts- og Friluftslivkomiteen og Byutviklingskomiteen i bystyret at Klostergata ville bli stengt for nesten all trafikk under store arrangementer når det utvidede Trondheim Spektrum står ferdig. Drosjene skal i stedet levere og hente passasjerer i Kongens gate ved Ilen kirke.

Opplysningene var så overraskende og så lite gjennomtenkt at jeg måtte spørre begge to på nytt om dette virkelig stemte. Og ja, slik var det.

Det er lett å forstå at man må gjøre noe med trafikkforholdene på Nidarø. Lenge før den nye monsterhallen står klar har trafikken i denne blindgata blitt langt større enn det gata og boområdet er dimensjonert for. Det gjelder både når store folkemengder skal til de store arrangementene, men også i det daglige. Problemene er både knyttet til bomiljøet, til trafikksikkerheten og til fremkommeligheten for utrykningskjøretøyer både til Spektrum og til sykehuset.

Tilhengerne av utbygging på Nidarø hevder at kollektivdekningen er god selv om fotgjengere vil bruke enten 4-5 minutter fra Ila eller 12-13 minutter fra Samfundet. Det er klart at de fleste av oss KAN gå, men de fleste av oss ØNSKER ikke å gå så langt hver vei fra nærmeste busstopp. I hvert fall ikke når været er dårlig. Skal man lykkes i å stoppe veksten i trafikken (Målet er ikke å redusere trafikken, men å holde den på nåværende nivå ifølge prosjektleder Kjell Håvard Nilsen) må man derfor sperre Klostergata under store arrangement.
Detaljene er ennå ikke klare, men sperringen vi gjelde for privatbiler med unntak av beboere i området, drosjer med unntak av handicaptransport og så vidt jeg forsto også busser. Sperringen vil skje på store konserter og store idrettsarrangement. Hvorvidt det vil gjelde messene og mellomstore publikumsarrangement var ikke klart. Sperringen vil også gjelde private besøkende til beboerne på Nidarø.

Som drosjesåfør var det flyttingen av drosjeholdeplassen fra Nidarø til Kongens gate som overrasket mest. I dag setter man opp en holdeplass ved snuplassen utenfor Trondheim Spektrum. Ved store arrangementer kan det sikkert stå mer enn 20 drosjer her for å vente på passasjerer. Til vanlig blir den ikke betjent. Det er altså denne «midlertidige» holdeplassen som skal flyttes til Kongens gate utenfor Ilenkirke under store arrangementer.

Prosjektlederen refererte flere ganger til Sverresborg med hensyn til hvordan man løste trafikksituasjonen. På Sverresborg har man hatt opptil 10.000 publikummere mot planlagt opptil 12.000 på Nidarø. Dermed er det en god sammenligning. På Sverresborg sperrer man Sverresborg Alle før, under og etter konsertene. I tillegg til den ordinære taxiholdeplassen ved Wullumsgården oppretter man en midlertidig taxiholdeplass i Roald Amundsens vei opp til krysset med Sverresborg Alle. Taxiholdeplassen består av køstativ som skal holde orden på potensielt flere hundre i taxikø. For å lette trafikkavviklingen ble det lagt opp til at drosjene skulle kjøre opp Roald Amundsens vei og ut Fridtjof Nansens vei. Dette for å unngå at mange drosjer og privatbiler skal snu og skape kaos i krysset. På det meste var det sikkert over 20 drosjer som sto og ventet på passasjer. I tillegg var det gjerne minst fem drosjer som ventet på den ordinære holdeplassen ved Wullumsgården.
Det er altså dette byplankontoret skal finne plass til uten at det skaper trafikkaos i Kongens gate utenfor Ilen kirke. I tillegg må man regne med at mange privatbiler vil benytte den samme plassen for å levere og hente folk. Her skal det være plass til at minst 20 drosjer kan vente på passasjerer, det skal være plass til folk som står i kø eller er på vei ut av eller inn i drosjer og privatbiler, det skal være plass til at mange av drosjene skal snu. Og ikke minst skal det være plass til den ordinære trafikken, inkludert trikken og den planlagte superbussen. Derfor må vi gå ut i fra at selve gaten ikke skal brukes. Uten stoppforbud vil trafikksituasjonen i Kongens gata bli uakseptabel.
Da står vi igjen med å bruke sykkelvei samt gangveien rundt kirka til drosjeholdeplass. Hvis påstigning skjer bak kirka ved enden av Elvegata og drosjene kjører inn mot kirka ved fotgjengerovergangen foran kirka får man kanskje plass til 15-20 drosjer, og så kan man supplere med drosjer som benytter sykkelveien langs Kongens gate. Det blir ingen god og praktisk løsning for drosjene, men kanskje mulig å gjennomføre.

Men hva vil Ilen menighet si om en slik løsning? Det vil neppe være hyggelig å arrangere bryllup i kirka hvis brudepar og gjester skal gå «spissrotgang» mellom drosjene og konsertgjengere. Og muligheten for å parkere for de som besøker kirka på slike tidspunkt forsvinner naturligvis. Sannsynligvis må gangveien til kirka også utvides på bekostning av grøntarealet. Med tanke på at prest Lars Sperre i Ilen menighet deltok i demonstrasjonstoget mot utbyggingen av Trondheim Spektrum for noen uker siden i full «prestemundur» har jeg en mistanke om at menigheten ikke vil se med blide øyne på at området rundt kirka skal omdannes til drosjeholdeplass.

Man skulle tro at drosjenæringen ville bli konsultert før man gikk ut med slike planer. Det kunne jo hende at næringen hadde faglige innspill å komme med. Men som så ofte før hadde man heller ikke denne gang kontaktet Trøndertaxi. Og jeg vil bli overrasket om noen av de andre og mindre sentralene var kontaktet. Slik er det dessverre ofte. Behovene til taxikundene og taxinæringen blir sjelden hørt før det er for sent. Når holdeplassen ved Spektrum ble planlagt hadde man heller ikke snakket med taxinæringen. Først etter at Trøndertaxi hadde tatt kontakt fordi man så at drosjenes behov ikke var ivaretatt gjorde man nødvendige endringer.

Det enkleste er det beste sier en lokal dagligvarekjede. Og det enkleste i dette tilfellet ville naturligvis være å bygge den store og nye byhallen vi trenger et annet sted hvor bussene stopper i nærheten, hallen ikke ødelegger bomiljøet, det er plass til utvidelser og tilbringertrafikken kan foregå uten unødige problemer.
Stenging av Klostergata vil være unødvendig hvis de store arrangementene kan forgå et annet sted. Flytting av den midlertidige taxiholdeplassen til området utenfor Ila kirke er et desperat forsøk på å finne en løsning man kan leve med. Men det er ingen god løsning. Slik det er med så mye annet i dette skandaleprosjektet.

ila-1ila-2ila-3

17/10/2016 Posted by | kultur, Lokal politikk, Uncategorized | , , | Legg igjen en kommentar