Kjetils Blå Bølger

Make waves – Don’t float through life!

Valg 2015 – 10 saker jeg brenner for

Valgkampen dreier seg om skole og eldre. Og det er naturligvis de største sakene.

Men mitt engasjement er større for saker som mange glemmer eller ikke tenker så mye på. Her er noen av dem:

FIRE – Foreningen Ett skritt videre er en ideell organisasjon som gir et sosialt og sportslig tilbud til folk som ønsker et trygt, rusfritt miljø. Jeg har personlig hørt historiene til mange av medlemmene. Og jeg blir sterkt berørt hver gang. Ildsjelene i FIRE gjør rett og slett en fantastisk innsats. Men Trondheim kommune synes ikke de fortjener mer enn 25000 kroner i støtte, selv om de sparer kommunen for millioner av kroner. Og FIRE er ikke de eneste som forandrer folks liv uten å få nødvendig oppbacking av Trondheim kommune. Vi må snu måten kommunen tenker på.
Sosialt entreprenørskap dreier seg om folk som tar i bruk forretningsmessige metoder for å løse samfunnsmessige utfordringer. De er flinke til å tenke nytt og løser derfor ofte samfunnets utfordringer både bedre og rimeligere enn det kommune og stat er i stand til på egen hånd. Et eksempel på det er den sosiale entreprenøren NOEN som ansetter folk som har falt utenfor arbeidslivet til personlig tilpasset aktivitet for demente og slik bidrar til et mer meningsfylt liv samtidig som behovet for sykehjemsplass utsettes ett til to år. Men det kommunale systemet er ikke tilpasset utradisjonelle løsninger. Dette vil jeg gjøre noe med.
• Kultur kan trekke turister, bidra til integrering, skape gode lokalmiljø og mye annet. Men det viktigste er å skape god kunst. Jeg kan like eller mislike kulturuttrykk, men det er kvaliteten og ikke hva vi politikere liker som bør ligge til grunn for hva vi støtter. Kulturen vokser best nedenfra. Vi kan ikke planlegge og vedta oss frem til god kunst uten at det har rot i initiativ fra kulturens egne folk. Enten kulturen finansieres av det offentlige eller av private kilder skal finansieringskildene ikke styre de kunstnerlige valgene. Derfor er mangfold viktig. Og derfor er regjeringens frihetsreform viktig.
• Jeg elsker Olavsfestdagene. Etter å ha vært involvert i Olavsfestdagene og miljøet blant ansatte og frivillige som prosjektleder for ”Barns rett til å bli hørt” i 2014 ser jeg hvor viktig denne årlige festivalen er for byen og distriktet. Ikke minst viktig er Olavsfestdagene som arena for dialog og samtale. Derfor er det viktig at festivalen får beholde sine offentlige bevilgninger selv om det ikke behøver å være i form av knutepunktstatusen, som på mange måter er en kunstig konstruksjon.
• Trondheim kommune er dårlig på lokaler til kulturen. Olavshallen holder ikke lenger tritt med dagens behov, vi taper i konkurransen om gode konsertlokaler, Trondheim Kunstmuseum og Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum er nedslitte, har dårlige magasiner, mangler fungerende heis og feiler mye mer. Sammen med en kirkekunstsamling som ikke vises frem trenger vi et nytt felles museumsbygg (ikke en felles institusjon) som kan huse de tre samlingene og deres utstillinger. Det kan gjerne skje som en utvidelse av Trondheim Kunstmuseum hvor inngangspartiet flyttes mot Vestfrontplassen. I tillegg mangler vi fortsatt litteraturhus og flere bydeler, slik som Tiller, mangler kulturlokaler. Dette vil koste store penger og vil ta tid å få på plass. Derfor må vi begynne nå.
• Siden jeg besøkte India første gang i 2009 har jeg vært engasjert i kampen mot barnearbeid og som en avledning av det: Barns rett til å bli hørt. Og det beste av alt barn og unge har ofte friske perspektiver og gode løsninger på våre utfordringer. Ungdommens bystyre er en flott gjeng med engasjerte ungdommer som det er verdt å lytte til.
• Jeg har en grunnleggende tro på at mangfold ikke bare er bra, men en grunnleggende forutsetning for at Trondheim skal vokse og utvikle seg til en bedre og mer interessant by å bo, arbeide og leve i. Byen huser nå godt over 20.000 innvandrere fra ca 170 forskjellige nasjoner. Bybildet forandrer seg dag for dag. Disse endringene skjer ikke uten problemer og konflikter, men de kan vi håndtere. Det viktigste er at vi slutter å se på innvandrere som klienter, men som mennesker vi trenger og som kan bidra i denne byen. Å flytte til et nytt land med en helt annen kultur er vanskelig, hver enkelt av oss må stille opp for å gjøre denne reisen enklere. Samtidig skal vi stille krav til de som kommer hit. Det fortjener de.
• Den historiske trehusbyen med bryggene og bakgårdene er Trondheims sjel og det som skiller Trondheim fra andre byer i Midt-Norge. Jeg har tro på at det er både lønnsomt og riktig å ta vare på denne bebyggelsen og det gjør vi best ved å ta den i bruk til næringsaktivitet, boliger og offentlige kontorer. Det er mye bedre å flytte en rekke offentlige kontorer inn i bryggene slik at eierne får bærekraftig økonomi enn å bygge en gigantblokk for kommunale kontorer på Leuthenhaven. Langs bryggerekka i Kjøpmannsgata må vi legge til rette for utservering og folkeliv. Og kanskje er det noen brygger som kan brukes til lesesaler for NTNU?
Navn på byens gater og veier er tilsynelatende en liten sak, men en sak som opptar mange. Jeg har engasjert meg mye i navnesaker, ikke fordi jeg er så opptatt av å bestemme hvilke navn vi skal bruke og hvilken skrivemåte som er riktig, men fordi jeg er opptatt av at vi skal lytte til de som er oppvokst og bor i området og som kjenner historien. Veinavn er knyttet til identitet og er derfor viktig for mange.
• Etter å ha vandret alle byens gater har jeg lært at man både tenker og samtaler så mye bedre når man er ute og går. Og som politiker er det mest spennende du kan gjøre å lytte til andre. Skulle jeg bli gjenvalgt til bystyret vil jeg derfor lage en fast rutine hvor jeg inviterer alle som ønsker det til en vandring i Midtbyen den første onsdag hver måned kl 1800 med start på Rådhuset. Da kan vi snakke om hva som helst.

Ta også gjerne en titt på denne oversikten over noen av mine politiske seire i tiden som har gått.

11/09/2015 Posted by | barnearbeid mm, India, kultur, Lokal politikk | , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Sunt med maktskifte, mener Rita Ottervik…

«Når mange har sittet i posisjon over lang tid, blir det gjerne sånn. Vi har veldig godt av å være ute av regjering nå.» Det er Trondheims ordfører, Rita ottervik, som siteres slik i Adresseavisen i dag. For noen dager siden sa Trond Giske noe av det samme.

Og Ottervik har naturligvis rett. Arbeiderpartiet har ikke hatt noen tradisjon for åpenhet og lytting. Partiet har tviholdt på gamle løsninger. I helga har de vedtatt mye ny politikk. Så kan vi være enige eller uenige i de endringene som har skjedd.

I Rita Otterviks egen hjemby, Trondheim, er situasjonen den samme. Partiet har sittet ved makten i 12 år. Både partiet og byen vil ha godt av et bytte. Jeg får håpe at velgerne lytter til det ordføreren sier.

Opposisjonen med Høyre i spissen fremmer stadig forslag til forbedringer, men blir ofte nedstemt nærmest av prinsipp. Et godt eksempel er forslaget om lese- og skrivegaranti som Arbeiderpartiet nå har vedtatt på sitt landsmøte. En av seks skoleelever går ut av skolen uten å kunne lese og skrive godt nok. Det får store konsekvenser for ungdommenes fremtid. En lese- og skrivegaranti vil være en garanti for at kommunen setter inn de tiltak som er nødvendig for at alle skal kunne lese og skrive godt nok. I bystyret i Trondheim foreslo Høyre en slik garantin for flere år siden. Arbeiderpartiet stemte det ned. På nasjonalt plan har valgnederlaget i 2013 bidratt til nødvendig nytenkning i Trondheim.

Et annet eklsempel er Offentlig Privat Samarbeid (OPS). I praksis går det ut på at private aktører inngår en avtale med kommunen hvor de bygger for eksempel en skole, barmehage eller en vei, og de tar også ansvaret for å drifte og vedlikeholde bygget eller veien i for eksempel 25 år. Når du selv skal vedlikeholde et bygg vet du at du må bygge slik at vedlikeholdet blir billigst mulig. Dermed blir det billigere for kommunen i det lange løp. I vrt eget område ble E39 fra Øysand til Thamshavn bygget på denne måten. Slik sto veien ferdig lenge før tiden med god kvalitet og på budsjett. I Trondheim sier Arbeiderpartiet at de er positive til OPS der det er lønnsomt for kommunen, men i praksis stemmer de nei hver gang det er aktuelt. Regningen må byens innbyggere betale gjennom dyrere bygg, dårligere tjenester og mindre penger til gode formål.

Et tredje eksempel er satsingen på de gruppene som har det aller vanskeligst. Et eksempel er aktivitetstilbudet for psykisk utviklingshemmede. I fjor sommer viste en rekke avisoppslag at dette var altfor dårlig i Trondheim. Studerer vi budsjettforslagene fra de rødgrønne partiene og fra Høyre og samarbeidende partiet fra 2008 og fremover ser vi en systematisk forskjell i hvordan områder som barnevern, rus og utviklingshemmede er nedprioritert av Arbeiderpartiet, mens de borgerlige partiene har satset konsekvent på de svakeste i budsjett etter budsjett.

Trondheim trenger nye ideer og bedre løsninger. Da bør velgerne lytte til ordføreren. Arbeiderpartiet vil ha godt av å flytte ut av ordførerkontoret ved valget i høst.

20/04/2015 Posted by | Lokal politikk, Nasjonal politikk | , , , , | Legg igjen en kommentar