Kjetils Blå Bølger

Make waves – Don’t float through life!

Nandana Reddy om «Barnearbeiderdagen» 30.april

Bruk fem minutter på å lese dette innlegget som jeg har tillatt meg å låne av av Nandana Reddy om hvordan dagen før 1.mai ble valgt av barnearbeiderne selv til å bli «barnearbeiderdagen»:

Twenty five years ago, April 30th, the day before Labour Day, was chosen by Bhima Sangha, a union of working children, as Child Labour Day – a day to draw attention to themselves and their concerns. This was adopted by many working children’s unions in India. In 1996 the International Movement of Working Children at their first International Meeting in Kundapura decided on December 9th as the International Working Children’s Day to commemorate the Kundapur Declaration jointly drafted by working children from 33 countries. At that meeting, working children and adolescents from three continents demanded of States and International Agencies that they be consulted, their initiatives recognised and their products not boycotted; that their work be respected and made safe; that they have access to appropriate education, professional training and quality health care; that poverty be addressed aggressively and that rural development to stem rural urban migration be made a priority; and most of all, to put a stop to the exploitation of their labour. These issues were enumerated by Working Children in their Kundapura Declaration and are highlighted every Child Labour Day.

Ironically, National and International Agencies working on child labour have declared an ‘Anti Child Labour Day’ highlighting their objective to eradicate child labour through ‘raid and rescue’ operations that have now become standard operating procedure for the whole spectrum of child work from the intolerable to the enabling. Working children ask; “Do they want to eradicate us like pests using pesticide, are we not human beings with rights deserving respect?”

We remember how before the Commonwealth Games in 2010, barricades were erected along the roads to the Games to hide our poor from the world and nearly 400,000 people from slums in Delhi were ‘relocated’. It was said that such indiscriminate evictions without proper resettlement had not been experienced since the Emergency and spending billions of dollars on ‘building national pride’ was a shame when India really required massive investment in social development programs.

Working children have and continue to be subjected to similar approaches for similar reasons. Thirty five years after the Child Labour Act, the ‘raid and rescue’ strategy has only resulted in sweeping the problem under the carpet and hiding working children from view. They are rounded-up like stray dogs and locked away in State Homes till they are 18 and unfit for anything.

Instead of conceding to the working children’s demand for rural development and poverty eradication through the development of agriculture and employment generation, we have perpetuated poverty with the sops we meet out in the form of one rupee rice and BPL Cards.

Instead of providing quality and appropriate education, we promote an education that is tailor made to feed Corporate India churning out mindless young men and women totally cut off from their roots and inept for the hundreds of other occupations this country needs while also robbing these occupations of their dignity.

We always seem to bite the wrong end of the stick. When inclusive development should be our priority we focus on a phoney face lift, but then the nature of State has change from a humanitarian one to a pro Corporate one focused on GDP and the stock market. So instead of ‘Garibhi Hatao’ we go in for ‘Garabhi Chupao’.

When one in three Indians lives below the poverty line and 40% of the hungry live in India, when 46% of India’s children and 55% of women are malnourished, legislation has to be enabling. We know from historical experience that legislation cannot be enforced without a dramatic change in the reality of people’s lives. They have to experience development that is beneficial to them and improves their circumstances. ‘Compulsion’, the current weapon of choice, only brings about a feigned and synthetic sense of success, a device that Gandhi abhorred. So the proposed Child Labour Bill that will extend the ban that now applies to children below 14 years to cover all children below 18, will not change anything.

While the absolute numbers of child labourers are growing, policy makers are reluctant to admit their failure though every labour inspector and child welfare officer in this country knows that the fate of almost every child they have rescued is worse because of their intervention.

The proponents of the total ban persist in their simplistic equations and draconian strategies, the children who are victimised by it are written off as collateral damage.

Manju, a working child once used a metaphor to describe India’s policy on child labour. He said that we were like a pot of boiling rice and our policies for child labour just kept scooping the froth from the top. What we needed to do, he said was “to remove the fire beneath”.

We are experiencing an artificial calm, a fearful silence that conceals all our ills. It is a dam ready to burst and when it does the pot will boil over.

NANDANA REDDY
Social and political activist; Initiator of the question that resulted in the Gurupadaswamy Committee Report 1979; Author of the Child Labour [Employment, Regulation, Training and Development] Bill 1985; and Founder of The Concerned for Working Children nominated for the Nobel Peace Prize in 2012, 2013 and 2014.

Reklamer

30/04/2015 Posted by | barnearbeid mm, India, Utenrikspolitikk | , , , | Legg igjen en kommentar

Hvorfor mangler barnearbeiderne et felles internasjonalt talerør?

Jeg stilte spørsmålet første gang til Sumnima i Child Workers in Nepal (CWIN) i forrige uke:

”Det er mange små barnerettsorganisasjoner med hovedfokus på barnearbeiderne og de mest marginaliserte barnas interesser rundt omkring i den tredje verden. Mange av dere har et uformelt nettverk, men det eksisterer ingen felles formalisert organisasjon som kan være deres talerør. Hvorfor er det slik?”

Sumnima trodde det dreide seg om mangel på ressurser, men hun så klart behovet for en slik internasjonal organisasjon. En ting var behovet for et felles talerør, men hun var vel så opptatt av  at en slik organisasjon kunne gjøre det lettere å hjelpe hverandre. Man  har mange tunge stunder og møter mye motstand i dette arbeidet. Ved å samarbeide kan man få nye ideer og inspireres til videre innsats.

Kavita Ratna og Nandanna Reddy i Concerned for Working Children (CWC) i India hadde et annet syn. De var helt enige i at det var behov for et slikt samarbeid, men problemet var ikke ressurser.  CWC har nemlig prøvd å skape et slikt internasjonalt samarbeid. Pengene kom raskt på plass, men motstanden fra mange var stor. Ikke minst representerer ILO, den internasjonale arbeidstagerorganisasjonen, en maktfaktor som motarbeider barnearbeiderne.  På samme måte blir de motarbeidet av fagorganisasjoner som LO i Norge.

På slutten av 90-tallet opplevde CWC at de ikke fikk delta på et internasjonalt arrangement i Oslo om barnearbeid. Stoltenberg I regjeringen styret landet og ville av hensyn til LO ikke tillate organisasjoner som ikke delte LO’s og ILO’s syn på barnearbeid delta. Heldigvis for CWC skiftet Norge regjering til Bondevik I med Krf, SP og Venstre i regjering og den nye utenriksministeren fra Krf var langt mer positivt innstilt til disse synspunktene. Overraskelsen i CWC var stor over at de skulle finne sine støttespillere på borgerlig side og ikke på venstresiden.

Kort tid før dette arrangementet i Oslo hadde nemlig CWC invitert til det første møte i ”verdensbevegelsen for barnearbeidere” i Kundapur i India. Kavita og Nandanna reise verden rundt og lyktes i å skape stort engasjement og økonomisk støtte for et internasjonalt samarbeid mellom barnearbeidernes egne organisasjoner. Hele 36 land ble med. Men til slutt ble motstanden så stor at arbeidet falt sammen.

Det dreier seg naturligvis om mye mer enn motstanden fra ILO.  I Latin-Amerika har barnearbeidernes organisasjoner valgt en mer aggressiv tilnærming mens organisasjonene i Afrika har blitt svekket. I India og en del andre land sliter man paradoksalt med at barnearbeid har blitt forbudt. For hvordan kan en barnearbeider fra India representere indiske barnearbeidere i et internasjonalt samarbeid når barnearbeid pr definisjon ikke skal finnes i India? Forbudet, som sikkert var godt ment, har altså bidratt til å svekke barnearbeidernes rettigheter i praksis.

Hvorfor har vi denne konflikten mellom ILO, LO og andre på den ene siden og barnearbeidernes egne grasrotorganisasjoner på den andre siden? Hovedproblemet ligger sannsynligvis i at vi ser en interessekonflikt. ILO og LO skal naturlig nok først og fremst ivareta interessene til sine medlemmer, de voksne arbeidstagerne. Barnearbeidere kan undergrave deres posisjon. Organisasjoner som CWC er helt klare på at de ønsker å unngå barnearbeid, men deres utgangspunkt er uansett hva som er barnas egne interesser. Hvis alternativet til arbeid er sult og død hjelper det lite med et forbud mot barnearbeid.

Barnekonvensjonens paragraf 12 er også klar på at vi skal lytte til barna. Voksne i ILO og andre organisasjoner mener sikkert at de har barnas beste på hjertet, men langt viktigere er det å vite hva barna selv mener er best for dem. I dette spørsmålet er det et grunnleggende forskjell i syn.

Noen vil innvende at vi har globale organisasjoner som UNICEF og Redd Barna. Dette er gode organisasjoner som gjør mye bra for barn, men med utgangspunkt i New York og London vil deres ståsted uansett en god vilje være annerledes enn det ståstedet lokale grasrotorganisasjoner  rundt omkring i den fattige delen av verden har. Derfor er det et behov for et fungerende nettverk og en felles talerstol for disse organisasjonene. Det er avgjørende for hvem som skal sette premissene for de beslutninger som treffes.

Har Nandanna og Kavita gitt opp muligheten for å skape et varig internasjonalt samarbeid?

–          Nominasjonen av CWC til Nobels fredspris i fjor kunne kanskje gitt oss det momentum som hadde vært nødvendig, men vi var ikke godt nok forberedt, sier Nandanna.

Med andre ord. Håpet må være at en ny nominasjon til Nobels Fredspris i 2013, slik stortingsrepresentant Linda Hofstad Helleland planlegger, fører til at CWC mottar årets fredspris. Det vil være fortjent og det kan sette ny fart i arbeidet for de barna som har det vanskeligst i vår verden.

 

 

25/01/2013 Posted by | barnearbeid mm, India, Utenrikspolitikk | , , , | Legg igjen en kommentar

14 år og bygningsarbeider

Han er 14 år eller kanskje 15. Jeg spør om alderen, men han vet ikke sikkert. Men han har droppet ut av skolen og begynt som hjelpegutt/lærling på en byggeplass. Flesteparten av de barna jeg treffer blant en samling rønner og telt i Bangalore går faktisk på skolen, men arbeider også. De er migranter. Sammen med foreldrene har de flyttet fra landsbygda hvor tørke i mange år har gjort det umulig å livnære seg. I Bangalore er migrantene ønsket velkommen som arbeidskraft, men ikke som innbyggere. Ikke får de noe permanent sted å bo, ikke får de vann og ikke får de stemmerett.

Barna har organisert seg i Bhima Sangha, barnas fagforening som er etablert i samarbeid med Concerned for Working Children (CWC). Medlemskapet i Bhima Sangha er viktig for dem. En snill ”områdesjef” har sørget for at de får besøk av vannvogna en gang pr uke. Faktisk kommer vogna akkurat mens vi er der og de fleste som snakker med oss styrter av gårde for å fylle opp med vann. De hadde også lenge kjempet for å få et gatelys. Gatelyset ville de ha slik at de kunne lese skolebøker på kveldene. For de hadde naturligvis ikke lys i teltene sine.

Men arbeidet for gatelys var nesten bortkastet, for nå hadde landeieren som hadde leid ut jorda hvor de slo seg ned bestemt seg for å bygge et tempel på denne plassen. Migrantene ble derfor spredt på tre forskjellige steder i Bangalore. Dette vanskeliggjorde også Bhima Sanghas arbeid, ettersom medlemmene også ble spredt for alle vinder.

Men at Bhima Sangha betydde mye for dem var de ikke i tvil om. Først og fremst ga medlemsskapet, og det gule medlemskortet de fleste bar i ei snor rundt halsen, dem beskyttelse. Hvis politiet eller en frivillig organisasjon tok dem og satte dem i fengsel eller en institusjon visste de at de fikk hjelp fra CWC. Men stort sett opplevde de at politiet og andre lot dem i fred nettopp fordi de hadde dette kortet.

Det er også kjent at medlemsskap i Bhima Sangha i mange tilfeller har forhindret barneekteskap fordi voksne som har villet gjennomføre barneekteskap har visst at barn som er medlemmer i Bhima Sangha vil få hjelp. Da prøver de heller ikke…

Dette er barn som i all hovedsak ikke jobber fordi de er tvunget til det, men fordi familien er i en slik situasjon at de ikke kan overleve uten barnas arbeidslønn. Det gjelder også de barna som ved å jobbe som ”Ragpickers” tjener 3 kroner (20 rupies) pr dag. Skal vi gjøre noe med utbredelsen av barnearbeid er det ikke forbud som er rette løsning. Forbud løser ikke barnas problem selv om det finnes en del i LO, Arbeiderpartiet og til dels SV som tror det. Vi trenger en helhetlig tilnærming som angriper årsakene til barnearbeid.

14/05/2011 Posted by | barnearbeid mm, India, Utenrikspolitikk | , , | 1 kommentar

Barnas tre

De indiske barna viser en utrolig fantasi og et utrolig pågangsmot for å påvirke offentlige beslutninger. Under mitt besøk i Maravanthe kommune traff jeg både medlemmer av Makkala Panchayat (ungdommens kommunestyre) samt kommunens ordfører og mange andre både unge og eldre fra kommuner i nærområdet. Der fikk jeg høre om barnas tre.

Dinesha (14) hadde ingen problemer med å ta styringen over møtet av unge og voksne. Som aktiv i barneorganisasjonen Bhoomika Sangha hadde han klare meninger om hva som burde gjøres i hjemkommunen Alooy. En av de mange kartleggingsmetodene barn og unge benytter er å tegne et kart hvor de markerer kjente landemerker og ikke minst farlige punkter. Et av de farlige punktene som var merket av på kartet var et stort hull. Men de voksne i kommunestyret gjorde ingenting selv om de fikk kartet med oversikten over alle farlige punkter.

Så var uhellet ute. En gutt falt nedi og døde. Barnas kommunestyre tok opp saken på nytt, men ingenting skjedde. Så kalte de inn et ekstraordinært Gram Sabha, som består av alle kommunens barn. Nå ble de tatt på alvor.

Men de skjønte at det ikke alltid var nok å snakke om de viktige sakene med de voksne, de måtte sørge for at alle visste at de hadde tatt opp en sak uten at noe skjedde. Hva skulle de gjøre. Løsningen ble at de fant et tre rett ved rådhuset. Rundt treet bandt de et rødt bånd for hver uløst sak som de hadde reist. Når saken ble løst ble det røde bandet byttet ut med et hvitt band. Alle medlemmene av det voksne kommunestyret måtte gå forbi treet før hvert møte. Og mange andre gikk også forbi når de skulle besøke rådhuset. Hver gang vil de bli minnet på de uløste sakene.

Treet har spredt seg. Nå har også den samme metoden blitt tatt i bruk i andre kommuner, blant annet i Maravanthe.

Ofte er det jentene som dominerer i disse møtene. Ashwani er visepresident i ungdommens kommunestyre i vertskommunen og ønsket oss velkommen til møtet, mens Geeta, som er visepresident i ungdommens kommunestyre i nabokommunen Padivari kunne fortelle at de hadde undersøkt blant annet alkoholproblemene i sin kommune ved å sjekke hvor det foregikk illegalt salg av arak til 11 rupies pr flaske og hvilke hjem som hadde alkoholproblemer av forskjellig art. Dette gjorde de for å skaffe et faktagrunnlag som kunne påvirke voksenbystyret til å gjøre noe med det store problemet.

S. Janardhana var ordfører i vertskommunen. En ordfører som virket både kunnskapsrik og reflektert. Når han fikk høre at jeg var fra Norge kunne han umiddelbart fortelle at han visste at Norge lå som nr 1 på FN’s levekårsindeks mens India var nr 148… Dessuten var han svært begeistret for arbeidet til ungdommens kommunestyre i kommunen. Kommunen hadde som de første i området foretatt en sosioøkonomisk undersøkelse av befolkningern. Og hvem var det som hadde gjort jobben? Det skjedde i regi av ungdommens kommunestyre. De hadde personlig og med bistand fra arne barn og unge intervjuet alle husholdninger i kommunen og visste både hvor mange og hvem som hadde droppet ut av skolen, slet med økonomien, hadde alkoholproblemer og mye mer. Ikke bare hadde de unge spurt alle innbyggerne. De hadde også utarbeidet spørreskjemaet og analysert svarene. Er dette inntaket som bekrefter regelen? Nei tvert om: I samarbeid med Concerned for Working Children er det snarere en regel uten unntak at de mange barne- og ungdomsgruppene gjør denne type undersøkelser. Og hvorfor gjør de det? Naturligvis fordi informasjon er makt og skal barna få gjennomslag for sine saker mener det at kravene må dokumenteres og begrunnes.

14/05/2011 Posted by | India, Utenrikspolitikk | , , , | 1 kommentar

Hvor er det farlig å gå?

Hvor er det farlig å gå? Det er et av spørsmålene barna i India svarer på etter et opplegg som Concerned for Working Children har laget for at barn skal ha et verktøy til å påvirke samfunnet de lever i. CWC gir dem rett og slett en utskrift fra Google Earth hvor de kan markere hvor det er farlig å gå, hvor det er trygt, hvor de trenger tilgang på vann, et klasserom for å kunne gå på skolen eller annet,

Svarene på det første spørsmålet vil kanskje overraske de fleste som kommer fra Norge.

At barna bør unngå et område hvor de vet at det er mange narkoselgere og kjeltringer overrasker kanskje ingen. Heller ikke at de markerer en farlig og trafikkert vei. Men at politiet stiller i samme klasse er mer overraskende ved første tanke. Og kanskje også at de ofte markerer hvor såkalte NGO’s (Non Government Organisations – frivillige organisasjoner). Men slik er livet for barnearbeiderne. Tigging og «barnearbeid» er forbudt og kan føre til at de blir satt i en tiggerkoloni. På grunn av et korrupt politi kan det godt være at de blir slått og torturert og kun slipper ut hvis de betaler bestikkelser til politiet. Og en del frivillige organisasjoner «tar seg av» barnearbeidere, fjerner dem fra gata og stenger dem inne på en instituasjon Ved å fortelle media at de har «reddet» så og så mange fra barnaarbeid skaffer de seg økte økonomiske bidrag fra inn og utland. At barna ikke får hjelp til å skaffe seg alternativ til barnearbeid betyr åpenbart mindre. For når de slipper ut fra tiggerkolonien eller institusjonen er intet problem løst.

11/05/2011 Posted by | barnearbeid mm, India, Utenrikspolitikk | , | Legg igjen en kommentar

1.mai – maktelitens kampdag

Gjennom mer enn hundre år har 1.mai vært arbeiderbevegelsens felles internasjonale demonstrasjonsdag. Når dagen ble innført i 1889 hadde ennå ikke norske arbeidere fått stemmerett. De demokratiske og sosiale rettigheter var svake og berettigelsen av 1.mai demonstrasjoner stor. Men trenger vi første mai i dag?

I Nettavisen i dag tar Sør-Trøndelag Unge Høyres leder Iris Aunvik til orde for at 1.mai bør avskaffes som nasjonal fridag.:

«- Offisielle helligdager skal representere nasjonalt samhold. Det er rart at en politisk gruppering i Norge har en offisiell helligdag, mens dagen som frigjorde landet fra tyranni og okkupasjon blir en normal arbeidsdag, sier Aunvik – vel vitende om at begge dagene i år faller på en søndag.»

Iris Aunvik har rett i at venstresiden med Arbeiderpartiet i dag har monopolisert 1.mai til å bli en dag hvor de hyller seg selv og går til angrep på sine politiske motstandere. Og i praksis har Høyresidens partier små muligheter til å markere seg.

1.mai har likevel en historisk funksjon. Arbeiderbevegelsens kamp for stemmerett, gode arbeidsbetingelser og mot undertrykking har vært viktig for det samfunnet vi har i dag. Samtidig er det slik at partiene på venstresiden på ingen måte har vært alene om å bidra til fremgangen. Den første arbeider på Stortinget representerte Høyre og folketrygden ble i 1967 gjennomført av en borgerlig regjering. Uansett er det all mulig grunn til å feire denne historien.

Problemet er at det idag er venstresidens partier som sitter ved makten. Det er tilfellet både i Trondheim, Sør-Trøndelag og Norge. Dermed blir 1.mai en dag hvor man kjemper for det bestående. Årets hovedtalere er blant annet Jens Stoltenberg, Raymond Johansen, Helga Pedersen, Jonas Gahr Støre, Anne-Grete Strøm-Erichsen, Sigbjørn Johnsen Raufoss, Anniken Huitfeldt Asker, Trond Giske, Rigmor Aasrud, Hanne Bjurstrøm, Grete Faremo, Lisbeth Berg-Hansen, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, Knut Storberget og Martin Kolberg. Ikke akkurat noen representanter for de de svake og undertrykte.

I bystyret i Trondheim har vi ofte sett at det er Høyre som sammen med de andre borgerlige partiene og partiet Rødt som står på barrikadene for barnevernsbarn, rusmisbrukere og psykisk utviklingshemmede. Det har jeg tidligere blogget om under overskriften «En god by for alle – ikke bare for folk flest». men i dag er det altså partiene som kutter i barnevernet, sier nei til et krafttak for psykisk utviklingshemmede og som fjernet nattbemanningen ved Bakklandet Botiltak (Et tilbud for tidligere rusmisbrukere som vil ut av rusen) som feirer seg selv. Dermed har 1.mai blitt maktelitens kampdag.

Om en ukes tid skal jeg reise på min årlige reise til India. Da håper jeg igjen å få møte Rajeshwari, som har vært leder for Bhima Sangha, en fagforening for barnearbeidere. Rajeshwari og mine mange andre venner i organisasjonen Concerned for Working Children er klare på at det ikke er opp til oss å si at barn ikke skal arbeide. Å arbeide er en del av det å vokse opp og sålenge man ikke har noen annen måte å overleve på blir det helt feil å drive boikott av barnearbeid slik LO i Norge kjemper for. Det betyr ikke at vi skal aksedptere all slags barnearbeid. Det må kombineres med skole, farlig arbeid aksepteres ikke og det må tilpasses det enkelte barn. Det viktigste er at barna selv får innflytelse over livet sitt.

Men Arbeiderbevegelsen i Norge er ikke så opptatt av hva barnearbeiderne selv mener om barnearbeid. LO i Norge mener det vet bedre selv enn barna i India hva som er bra for dem. At de dermed også bryter paragraf 12 i FN’s barnekonvensjon:
«Barnet har rett til å si sin mening i alt som vedrører det og barnets meninger skal tillegges vekt.»

Den dagen Arbeiderbevegelsen tar opp kampen for barnearbeiderne på barnearbeidernes egne premisser skal jeg også gå i 1.mai tog.

01/05/2011 Posted by | barnearbeid mm, India, kultur, Lokal politikk, Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , , , , | Legg igjen en kommentar

Når barn blir business

De 15 jentene fra 14 år og oppover hadde reist den lange veien fra landsbyen sin i nabostaten Andra Pradesh for å jobbe på en konfeksjonsfabrikk i Bangalore. Når de ankom jernbanestasjonen i Bangalore ble de møtt av politiet som (feilaktig) hadde blitt tipset om at de var offer for trafficking. På politistasjonen ble de forhørt og fotografert før politiet tilkalte en frivillig organisasjon som påtok seg å ta seg av barna. Denne organisasjonen tok med seg barna (hvorav mange var over 18 år) til sitt eget senter, forhørte dem på nytt og tilkalte media.

En rekke TV-kanaler, aviser og andre trykte media dukket opp og ble briefet om ”redningsoperasjonen”. Historien om hvordan barna ble reddet fra prostitusjon dukket ikke bare opp i alle lokale Bangalore media, men også i mange media i jentenes hjemstat. Dette førte til mange rykter i jentenes landsbyer og stor bekymring blant deres familier. Jentenes egen versjon av hva som hadde skjedd var naturligvis ikke interessant for media og ettersom den eneste mobiltelefonen jentenene disponerte var fratatt dem fikk de ingen mulighet til å informere sin familie om hva som hadde skjedd.
En sak er at jentene ble behandlet på en uakseptabel måte av myndigheter og denne frivillige organisasjonen som påberopte seg å gjøre dette av hensyn til barna. Dette kommer jeg tilbake til. Vel så interessant er det å se på hvordan barn blir brukt for å fremme interessene til voksnes organisasjoner.

Kavita og Ganaptit i Concerned for Working Children (CWC) forteller at dette har vært en trend i 3-4 år nå. Mange organisasjoner mener nok at de gjør dette av hensyn til barna. Men når de tilkaller media for å få oppmerksomhet er det grunn til å tro at dette gjøres for å gjøre det lettere å samle inn penger til drift av organisasjonen, mens barna blir tatt bilde av som en del av registreringen og rapporteringen. Det påstås til og med at enkelte organisasjoner opererer med kvoter for hvor mange de skal ”redde”, og da kan de dokumentere at målene er nådd gjennom fotos og forhør. Noen av disse organisasjonene sier rett ut at de gjerne lyver til barna når de henter dem inn for å unngå motstand. Dette gjør de bevisst fordi de mener det er til det beste for barna, men hvor er barnas rettigheter opp i dette.

Men det finnes verre eksempler. I Nord-øst India er leveforholdene ekstremt vanskelige hvor mange sliter for å overleve og hvor vold og manglende sikkerhet setter liv og helse i fare. Denne situasjonen benytter noen til å overtale foreldrene til å gi fra seg barna til en ”organisasjon” som lover å ta seg av dem bedre enn det foreldrene kan greie. Så fraktes barna ned til det rikere Sør-India hvor de settes i arbeid, til tigging og prostitusjon. Uten noen som helst kontakt med foreldrene med lite mat, overnatting på gata under en presenning blir barna gitt få muligheter til å endre sin situasjon. I de fleste tilfeller blir denne aktiviteten derfor ikke oppdaget. I ett tilfelle var det imidlertid en journalist som så en gruppe nord-indiske barn og lurte på hva de hadde i Sør-India å gjøre. Han fulgte etter dem og fant ca 50 barn samlet tett i tett under en presenning.

De 15 jentene som ble ”reddet” av den frivillige organisasjonen i Bangalore ble reddet mot sin vilje. De var alle gamle nok til lovlig arbeid, de hadde fått arbeid ved en fabrikk i Bangalore under ordnede forhold og akseptabel lønn. Etter kort tid ble det dokumentert at dette var tilfelle, men ble likevel ikke sluppet fri. Jentene over og under 18 år ble holdt atskilt fra hverandre og ble fratatt muligheten for å kommunisere med familiene sine og de ble behandlet på en uakseptabel måte av media. Heldigvis så CWC mediaomtalen av saken og tok umiddelbart affære. De kontaktet barna, fikk etter hvert opparbeidet tillit hos barna, hjalp til med å varsle familiene og informerte barna om deres rettigheter. Barna slapp etter hvert fri, men valgte å dra hjem til landsbyene sine fremfor å begynne i jobb etter den frustrerende opplevelsen.

Den frivillige organisasjonen benekter nå at de varslet media om saken, selv om barna uavhengig av hverandre har fortalt at dette skjedde. CWC har derfor tatt ut stevning mot media for deres behandling av barna. Media vil sannsynligvis fortelle i retten at de ble varslet av den frivillige organisasjonen, og da får CWC rettslig grunnlag for å ta ut stevning også mot dem. Kavita og Ganaptit innrømmer at det er frustrerende at det skal være nødvendig å bruke tid og penger på å slåss i retten mot organisasjoner som selv påberoper seg å kjempe for barnas interesser. Men de mener det må statueres et eksempel for å stoppe både media og organisasjoner i å opptre på denne måten i fremtiden. Etter at denne saken fikk oppmerksomhet har de også fått mange støtte-erklæringer fra andre barne-arbeider organisasjoner rundt omkring i India. De opplever alle det samme.

31/03/2010 Posted by | barnearbeid mm, India, Utenrikspolitikk | , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Er arbeid et onde for barn?

Mange barn i Norge arbeider. I den enkleste form skjer det ved at barn hjelper til hjemme. Kanskje deltar de i oppvasken, måkker snø eller passer småsøsken når foreldre er borte. Driver foreldrene gård hjelper de kanskje til med husdyrstellet med innhøsting eller annet. Mange husker sikkert potetferien, som nå heter høstferie, hvor også barn og unge fra byen hjalp til med å plukke poteter og vekster. I Lofoten har det vært vanlig at barn i toppsesongen har skåret torsketunger. Noen ganger er kanskje barn også med far eller mor på jobb hvor de enkelte ganger hjelper til med enkelte arbeidsoppgaver. Har noe av dette vært skadelig for barn?
Mange av disse eksemplene dreier seg om ubetalt arbeid, men forskjellige former for betalt arbeid fra relativt ung alder har også vært vanlig. For min egen del husker jeg jordbærplukking mens jeg var på sommerferie i Hardanger, jeg husker snømåkking mot betaling for en slektning, jobb som avisbud og sommerjobber med vindusvask. Har dette vært skadelig?
Går vi lenger tilbake i tid har også vært vanlig at unge gutter har vært såkalt skårunge på fiskebåter eller reist til sjøs med handelsflåten. Unge jenter tok seg ”post” som hushjelp. Etter hvert som velstanden har økt har det nærmest blitt slutt på dette. Men når unge gutter og jenter i land som er langt fattigere enn det Norge var den gangen tar seg jobb i ung alder, sier vi fy fy. Noen vil kalle dette dobbeltmoral.
Ofte er det slik at overgangen mellom arbeid og læring/utdanning har vært flytende. Læring skjer ikke bare i skolen. Den skjer i hjemmet, gjennom fritidsaktiviteter og gjennom arbeid. Og man lærer om arbeid gjennom praktiske oppgaver i skolen. Det meste av dette forbereder oss for et liv etter skolen og når vi må stå på egen hånd. Som Kavita Ratna i CWC sier: Arbeid er en del av det å vokse opp.
I India mangler de i stor grad en skole som er praktisk rettet. Mens en gutt som vil bli bilmekaniker i Norge går på yrkesskole og får lærlingeplass vil en tilsvarende indisk gutt gjerne være hjelpegutt på et bilverksted. Gjennom denne jobben lærer han seg et yrke han kan leve av når han blir voksen. Ei jente som hjelper til på en lokal te-sjappe forbereder også et yrkesliv samtidig som hun lærer seg å regne og å håndtere penger. Dette er viktig kunnskap for å kunne stå på egne ben. Den indiske skolen har også den svakhet at den varer hele dagen og vanskelig lar seg kombinere med yrkesopplæring i den form jeg har nevnt her. Likevel er arbeid forbudt i India. Og når organisasjoner som CWC prøver å utvikle alternative og fungerende skoletilbud som er tilpasset den virkeligheten fattige indiske barn lever i raider man skolene og bringer barna til ”rehabilitering” slik at de kan ”reddes”.
Også den vestlige verden, inkludert Norge, støtter denne forbudspolitikken sterkt påskyndet av LO og den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO. Mens vi selv har vokst opp i et samfunn som ikke bare har tillatt men også støttet at barn har arbeidet forteller vi barnearbeidere i den tredje verden at deres arbeid bør være forbudt. Det som har vært fin lærdom for norske barn er skadelig for barn i den fattige verden!
Så er det naturligvis slik at mange barn i den tredje verden på grunn av sin vanskelige livssituasjon er blitt tvunget inn i farlig arbeid, på arbeidsplasser hvor de kanskje mishandles og får dårlig lønn. Det er under ingen omstendighet akseptabelt. Ingen barn bør bli tvunget til slikt arbeid fordi de ikke har noe alternativ. Men de fleste har valgt dette fordi vi ikke har gitt dem noe bedre alternativ. Arbeid i seg selv er ikke skadelig, det er som Kavita sier en del av det å vokse opp og mye læring skjer gjennom arbeid. Men dette arbeidet må være av en slik art at det er forsvarlig at barn kan utføre det, det må kombineres med en GOD skole og det må være barnas interesser som står i sentrum.

18/03/2010 Posted by | barnearbeid mm, India, Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , , , , | Legg igjen en kommentar

Med fagbevegelsen som medspiller – og motspiller

Når Nandanna Reddy grunnla organisasjonen Concerned for Working Children kom hun fra fagbevegelsen. Fra 1980 til 1985 var CWC faktisk en del av fagbevegelsen, inntil man så at interessene var såpass forskjellige at CWC ble stiftet som egen organisasjon. Paradoksalt nok har CWC, som arbeider for barnearbeidernes interesser, kanskje møtt sterkest motstand i lokal fagbevegelse og kanskje enda mer fra internasjonal fagbevegelse slik som norske LO.
I dag fikk jeg møte Nandanna for første gang, og det ble en flere timer lang spennende og utfordrende samtale. I kveld er både jeg og min reisefelle Steve Hansen fra Stavset skole i Trondheim invitert hjem til henne på middag.
Når hun begynte i fagbevegelsen oppdaget hun raskt at mange av arbeiderne var barn, og det var bakgrunnen for at hun begynte å engasjere seg i barnearbeiderproblematikken. Men fagbevegelsen oppfattet også barna som en konkurrent om arbeidsplassene og de mente også (helt korrekt) at barna bidro til at lønningene ble presset ned. De voksne arbeiderne ville helst ha monopol på lønnet arbeid og dermed oppsto en interessekonflikt.
Det er jo ikke slik at barna velger et ofte farlig arbeid hvis alternativet hadde vært bedre. Arbeid velger barna enten hvis skolen er for dårlig eller hvis fattigdommen tvinger dem til arbeid. Derfor fører forbud mot barnearbeid bare til at barna tvinges ut i noe som er verre, som for eksempel prostitusjon eller en familie i oppløsning uten nok inntekt til livsopphold. Fagbevegelsens ønske om forbud og boikott er derfor i sterk strid med barnas interesser. Barnas løsning er en bedre skole, mulighet for å kombinere skole og enkelte typer arbeid og andre praktiske løsninger som legger til rette for at barna kan ha et akseptabelt liv.
Sett med indiske barnearbeideres øyne er norsk og internasjonal fagbevegelse det største hinder for å oppnå et bra liv. På samme måte har jeg opplevd at nesten hele det politiske spekter i Norge har stor sympati for de holdninger CWC har til barnearbeid. Den første som ga uttrykk for sin støtte tilhørte partiet Rødt. Tilsvarende er det også lett å finne støtte i Frp, Høyre, mellompartiene og i deler av Arbeiderpartiet og SV. De mest ”konservative” kreftene i AP og SV med en sterk og forpliktende link til LO er derimot skeptiske. Kanskje var det derfor at regjeringsrepresentanter fra Arbeiderpartiet på 90-tallet nektet å møte CWC når de kom på Norgesbesøk. Heldigvis for CWC var det valg i Norge før CWC kom på besøk og den nye ministeren fra Krf ville mer enn gjerne møte dem… Kanskje er det derfor at Nandanna trodde at Krf lå til venstre for Arbeiderpartiet i det politiske landskapet. Hun syntes åpenbart at det var overraskende at et sosialdemokratisk parti ikke skulle være villig til å lytte til representanter for barnearbeiderne.
Heldigvis tror jeg at spennvidden i Arbeiderpartiet er såpass stor at det også finnes mange som ser med sympati på synspunktene til barnearbeiderne i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Likevel er det sannsynligvis partier partier på høyresiden i norsk politikk som må ta hovedansvar for å forandre norsk politikk til fordel for barnearbeiderne.
Jeg har spekulert på hvilket resonnement som ligger bak holdningene til mange på venstresiden. Naturligvis er det slik at barnearbeiderne bidrar til enda større konkurranse for bedrifter og arbeidsplasser i den rike del av verden. Og Nandanna har nok rett i at fagbevegelsen i dag representerer de etablerte og sterke og ikke de svake. Egeninteressen fører til at barnearbeidernes interesser blir ofret. Egne arbeidsplasser og høyere lønn for egne medlemmer er viktigere for LO enn at barnearbeiderne skal få et bedre liv.
Et annet argument jeg har hørt er at en absolutt forbuds-linje er nødvendig hvis man skal nå frem på lang sikt med bedre forhold for barna i den tredje verden. Tankegangen er mye lik tankegangen bak kampen mot Apartheid-systemet i Sør-Afrika. Og en lang og kraftfull boikott førte jo frem: Apartheid-styret ble avviklet. Men det er en vesentlig forskjell. Boikotten mot Sør-Afrika hadde full støtte av de svartes organisasjoner i landet. Man var villig til å lide på kort sikt for å oppnå noe på lang sikt. Men skal det være opp til oss i den rike del av verden å si til barna i den fattige del av verden at dere skal lide fordi det vil være best for dere på lang sikt? Eller skal vi akseptere at barna selv må hensyntas?

18/03/2010 Posted by | barnearbeid mm, India, Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , , , , | Legg igjen en kommentar

Norsk og indisk skole – store forskjeller men samme utfordringer

Kan vi lære noe fra India og CWC når det gjelder håndtering av elever som dropper ut fra skolen? Det viser seg at to så forskjellige land med forskjellige forutsetninger likevel strever med noen av de samme utfordringene. Kanskje kan vi lære noe av hverandre?
Til tross for at Concerned for Working Children (CWC) forsvarer barnearbeidernes rett til å velge arbeid fremfor skole, har jeg sjelden truffet noen som er mer opptatt av hvordan skolen kan forbedres slik at barna skal forbli i skolen. CWC påpeker at skolen i India ikke fungerer. Det mange av barna lærer har ingen relevans til deres dagligliv. De lærer at de må drikke rent vann, men hvor finner de rent vann? Hvor finner de i det hele tatt vann? CWC er opptatt av å skille mellom skole og utdanning. Du utdannes ikke bare på skolen. Læring skjer også gjennom arbeid og i dagliglivet. Når skolen ikke hjelper dem med de utfordringene de opplever i det daglige blir skolen mindre relevant for dem og de dropper ut. Dette får meg til å tenke på den norske debatten om yrkesopplæringen. Alt for mange dropper ut av yrkesskolen fordi de oppfatter utdanningen som lite relevant. Den er for teoretisk og ikke godt nok tilpasset det yrket de peiler seg inn på.
CWC har etablert en rekke utdanningstilbud som er tilpasset den virkelige situasjonen til barnearbeiderne og andre og har opplevd stor tilstrømning av elever. Enkelte steder opplevde de at også mange som gikk på ordinære skoler møtte opp på deres kveldsskoler fordi elevene likte deres skole mye bedre enn den ordinære skolen. For CWC ble dette problematisk rett og slett fordi de ikke hadde ressurser nok til å gi et tilbud til alle som ønsket det. Så besøkte de disse ordinære skolene og spurte lærerne om å identifisere de elevene som de mente var håpløse og som lærerne regnet med ville droppe ut. Disse 50-60 elevene fikk da tilbud om å flytte til Namma Bhoomi, CWC’s skole i Kundapur i India. På grunn av sine utradisjonelle læremetoder kunne foreldrene etter en måned registrere at barna deres hadde forandret seg totalt og var motiverte for fortsatt skolegang. Det dreier seg altså om å identifisere barn som ikke trives i den ordinære skolen og gi dem et alternativt tilbud som baserer seg på deres egne forutsetninger og interesser. Kanskje vi i Norge kan lære noe av dette.
Den indiske læreplanen er i utgangspunktet bra. Problemet er at ingen indiske skoler, bortsett fra en skole som spesialiserer seg på å utdanne utøvere av tradisjonell indisk dans, er i stand til å følge opp planen.
CWC har drevet mange undervisningstilbud som har gitt gode resultater. Ett av dem er yrkesskolen Namma Bhoomi i Kundapur. I det samme området har de også drevet det de kaller ”extension schools”. Basert på en videreutviklet versjon av Montessorimetoden var dette fleksible skoletilbud som reiste ut dit elevene bodde eller arbeidet og gjennomførte den samme undervisningen som den ordinære indiske skolen men på sted og tidspunkt som var tilpasset barn som også arbeidet. Etter tre år kunne alle elevene ta eksamen på ordinære indiske skoler og alle valgte å gå videre til videregående skole. Dermed skapte de ”barnearbeiderfrie soner”.
Et lignende opplegg, kalt ”flexi schools” ble satt i gang på ni forskjellige steder i storbyen Bangalore. Disse skolene tiltrakk et stort antall barn som ikke hadde begynt på den ordinære skolen . Tiltak ble satt inn slik at den enkelte elev fikk den hjelp som var nødvendig for at de ville fortsette i det ordinære skolesystemet eller på yrkesskoler. Etter noen måneder ble skolene i tur og orden utsatt for gjentagne ”raids” av arbeidsdepartementet slik barna kunne ”reddes og rehabiliteres”. Resultatet ble traumatiserte barn som nektet å komme tilbake til skolen og et suksessfullt program måtte avsluttes.
Nå er CWC i ferd med å etablere det de kaller en modellskole for India, den første skolen som vil ta i bruk den indiske læreplanen fullt ut. De starter med den yngste årsklassen og vil gradvis bygge ut skolen til en 1-12 skole som er lokalisert ved siden av Namma Bhoomi i Kundapur. Målet er å bruke skolen som et redskap for å forbedre indisk skole ved at lærere og andre kommer på studiebesøk til Namma Nalanda (som er skolens navn). Slik håper de også redusere dropp ut prosenten og redusere antall barnearbeidere.
Hva er det som begrenser denne varslede suksessen? Penger og hjelp til å utvikle skolebøker og undervisningsmnateriell. Namma Nalanda vil gjerne ha hjelp fra Norge enten man kan bidra på den faglige siden eller om man kan bidra med noen få eller noen flere rupies til finansieringen av prosjektet. Jeg er sikker på en ting: Den som vil bidra får mer igjen enn man bidrar med!

16/03/2010 Posted by | barnearbeid mm, India, Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , , , | 2 kommentarer