Kjetils Blå Bølger

Make waves – Don’t float through life!

Nandana Reddy om «Barnearbeiderdagen» 30.april

Bruk fem minutter på å lese dette innlegget som jeg har tillatt meg å låne av av Nandana Reddy om hvordan dagen før 1.mai ble valgt av barnearbeiderne selv til å bli «barnearbeiderdagen»:

Twenty five years ago, April 30th, the day before Labour Day, was chosen by Bhima Sangha, a union of working children, as Child Labour Day – a day to draw attention to themselves and their concerns. This was adopted by many working children’s unions in India. In 1996 the International Movement of Working Children at their first International Meeting in Kundapura decided on December 9th as the International Working Children’s Day to commemorate the Kundapur Declaration jointly drafted by working children from 33 countries. At that meeting, working children and adolescents from three continents demanded of States and International Agencies that they be consulted, their initiatives recognised and their products not boycotted; that their work be respected and made safe; that they have access to appropriate education, professional training and quality health care; that poverty be addressed aggressively and that rural development to stem rural urban migration be made a priority; and most of all, to put a stop to the exploitation of their labour. These issues were enumerated by Working Children in their Kundapura Declaration and are highlighted every Child Labour Day.

Ironically, National and International Agencies working on child labour have declared an ‘Anti Child Labour Day’ highlighting their objective to eradicate child labour through ‘raid and rescue’ operations that have now become standard operating procedure for the whole spectrum of child work from the intolerable to the enabling. Working children ask; “Do they want to eradicate us like pests using pesticide, are we not human beings with rights deserving respect?”

We remember how before the Commonwealth Games in 2010, barricades were erected along the roads to the Games to hide our poor from the world and nearly 400,000 people from slums in Delhi were ‘relocated’. It was said that such indiscriminate evictions without proper resettlement had not been experienced since the Emergency and spending billions of dollars on ‘building national pride’ was a shame when India really required massive investment in social development programs.

Working children have and continue to be subjected to similar approaches for similar reasons. Thirty five years after the Child Labour Act, the ‘raid and rescue’ strategy has only resulted in sweeping the problem under the carpet and hiding working children from view. They are rounded-up like stray dogs and locked away in State Homes till they are 18 and unfit for anything.

Instead of conceding to the working children’s demand for rural development and poverty eradication through the development of agriculture and employment generation, we have perpetuated poverty with the sops we meet out in the form of one rupee rice and BPL Cards.

Instead of providing quality and appropriate education, we promote an education that is tailor made to feed Corporate India churning out mindless young men and women totally cut off from their roots and inept for the hundreds of other occupations this country needs while also robbing these occupations of their dignity.

We always seem to bite the wrong end of the stick. When inclusive development should be our priority we focus on a phoney face lift, but then the nature of State has change from a humanitarian one to a pro Corporate one focused on GDP and the stock market. So instead of ‘Garibhi Hatao’ we go in for ‘Garabhi Chupao’.

When one in three Indians lives below the poverty line and 40% of the hungry live in India, when 46% of India’s children and 55% of women are malnourished, legislation has to be enabling. We know from historical experience that legislation cannot be enforced without a dramatic change in the reality of people’s lives. They have to experience development that is beneficial to them and improves their circumstances. ‘Compulsion’, the current weapon of choice, only brings about a feigned and synthetic sense of success, a device that Gandhi abhorred. So the proposed Child Labour Bill that will extend the ban that now applies to children below 14 years to cover all children below 18, will not change anything.

While the absolute numbers of child labourers are growing, policy makers are reluctant to admit their failure though every labour inspector and child welfare officer in this country knows that the fate of almost every child they have rescued is worse because of their intervention.

The proponents of the total ban persist in their simplistic equations and draconian strategies, the children who are victimised by it are written off as collateral damage.

Manju, a working child once used a metaphor to describe India’s policy on child labour. He said that we were like a pot of boiling rice and our policies for child labour just kept scooping the froth from the top. What we needed to do, he said was “to remove the fire beneath”.

We are experiencing an artificial calm, a fearful silence that conceals all our ills. It is a dam ready to burst and when it does the pot will boil over.

NANDANA REDDY
Social and political activist; Initiator of the question that resulted in the Gurupadaswamy Committee Report 1979; Author of the Child Labour [Employment, Regulation, Training and Development] Bill 1985; and Founder of The Concerned for Working Children nominated for the Nobel Peace Prize in 2012, 2013 and 2014.

Reklamer

30/04/2015 Posted by | barnearbeid mm, India, Utenrikspolitikk | , , , | Legg igjen en kommentar

Prosjekt 2016: Å vandre fra Kundapur til Bangalore (400 km)

I løpet av sommeren har jeg vandret gjennom alle Trondheims veier. Hva nå?

Under feiringen av min 60-årsdag i India nylig gikk jeg ut med mitt neste store vandreprosjekt. Jeg vil gå fra kystbyen Kundapur til storbyen Bangalore i India en gang til neste år. Sannsynligvis i februar. Dette er en strekning på i overkant av 400 kilometer og med en stigning på ca 900 meter fra kyststripa og opp til Deccan-platået hvor Bangalore ligger. Her ser du et kart som viser en mulig rute.

Temperaturen i februar kan variere noe, men kan passere 30 grader på det varmeste. Det er derfor viktig å starte de daglige vandringene tidlig om morgenen for å slippe den sterkeste varmen.

Planen er å vandre ca 20km hver dag. Det betyr at hele strekningen er tilbakelagt i løpet av ca 3 uker. En slik fremdrift gir også store muligheter til å stoppe underveis for å møte og snakke med folk, og tid for å reflektere over det jeg opplever.

Denne vandringen har føere aspekter som jeg vil komme tilbake til og fortelle mer om senere. Men et mål er å samle penger til den nindiske barnerettsorganisasjonen The Concerned for Working Children (CWC). Jeg håper at så mange som mulig bidrar med 50 øre for hver kilometer jeg vandrer. Det betyr ca 200 kr pr giver. Men man kan naturligvis gi mer om man ønsker det. CWC startet sin virksomhet på 80-tallet i Kundapur og er nå etablert med sitt hovedkontor og virksomhet også i Bangalore. Det er bakgrunnen for at akkurat denne strekningen ble valgt.

Ta gjerne kontakt med meg eller legg igjen en beskjed hvis du vil bidra på et eller annet vis.

03/03/2015 Posted by | barnearbeid mm, India, kultur, Kundapur - Bangalore 2016 | , , , , | Legg igjen en kommentar

«Can’t wait for tomorrow’s leaders! «

SAMSUNG CAMERA PICTURES

SAMSUNG CAMERA PICTURES

SAMSUNG CAMERA PICTURESSAMSUNG CAMERA PICTURESSAMSUNG CAMERA PICTURESSAMSUNG CAMERA PICTURESSAMSUNG CAMERA PICTURES

Byron (14) og Tatiana (11) hadde aldri sett havet før. De fikk også se en oppvaskmaskin for første gang. De to ungdommene fra Nicaragua er ikke rike på penger. Men når de med den største selvfølge strenet opp til talerstolen i bystyresalen i Trondheim og holdt innlegg for ordfører Rita Ottervik, leder for Stortingets familie- og kulturkomite Svein Harberg og andre øvrighetspersoner viste de at de likevel var ressurssterke.

Annapoorna (15) fra Kundapur har en gang besøkt sin delstatshovedstad Bangalore i India. Forøvrig har hun ikke vært langt fra hjemplassen før hun for første gang var ombord i et fly og reiste til Trondheim sammen med Venkatesh (18). Også disse to ungdommene bidro med sine kunnskaper og erfaringer under fem arrangeenter med «barns rett til å bli hørt» som tema. De snakket med øvrighetspersoner i bystyresalen og på Vestfrontmøtet foran Nidarosdomen med stor trygghet.

Atle (16) og Pia (16) var to av medlemmene av Ungdommens bystyre og Ungdommens fylkesutvalg som deltok. ALLE engasjerte seg i krevende samtaler med reflekterte bidrag. Alt på engelsk. Mens Atle ledet det to timer lange møtt i bystyresalen på engelsk på en måte som imponerte alle tilstedeværende var det Pia som snakket på Vestfrontplassen. Og ikke bare snakket hun. Hun fremførte også en selvskrevet sang om barns rettigheter.

Den uka som har gått har gitt meg noen av mitt livs største opplevelser. Disse arrangementene under Olavsfestdagene har vært som «a dream coming through» for meg etter at jeg første gang fikk gjennomslag i bystyret for tre år siden for ideen om å organisere en slik «konferanse». Det hele holdt på å gå i vasken fordi Trondheim kommune aldri fikk svar fra Barne- og likestillingsdepartementet om å stå ansvarlig for en slik konferanse, før de etter et og et halvt år svarte at de var feil adressat for en slik søknad! Det var da jeg tok kontakt med Olavstdagene og deres nyansatte direktør Petter Myhr. Der var resposen positiv fra første stund. Olavsfestdagene valgte å bruke både tid og ressurser på å få dette til og som prosjektleder har jeg opplevd en positiv velvilje og profesjonell gjennomføringsevne i Olavsfestdagenes organisasjon som har berørt meg sterkt.

Ungdommens bystyre i Trondheim er kanskje landets fremste ungdomsråd, men en svakhet har både Ungdommens bystyre i Trondheim og sannsynligvis de fleste tilsvarende organ i Norge og den vestlige verden forøvrig. De består nesten bare av ressurssterke ungdommer. I land som India er det motsatt. Der er det de mest marginaliserte som engasjerer seg. Dette var bakgrunnen for at vi ønsket å starte denne uken med en workshop for ungdommer om vanligvis ikke blir hørt. Under ledelse av Berit og Moa fra NTNU ble et tyvetalls innvandrerungdommer som er i Norge uten foreldre samlet. Men også fire av medlemmene av ungdommens bystyre fikk anledning til å delta. Det la mange føringer for resten av uka og Ungdommens bystyre ønsker nå å endre måten de arbeider på. For eksemel ved at Enhet for Voksenopplæring (hvor innvandrerne får sin første utdanning i Norge etter at de er blitt bosatt i Trondheim) også blir representert i Ungdommens bystyre. De ønsker også to «friplasser» som kan benyttes av andre som ikke få tilgang til UB gjennom sin skole. Det gjelder for eksempel ungdommer om dropper ut av den videregående skolen.

En annen sak som innvandrerungdommene var opptatt av var en raskere integrering. De må alt for lenge gå på sin egen skole adskilt fra vanlige norske ungdommer i den ordinære norske skolen. Som en av dem sa: «Det er ikke lett å lære norsk når dine venner snakker arabisk». Deltagerne fra India var imponerte over at medlemmene i Ungdommens bystyre engasjerte seg så sterkt på vegne av de som har det vanskeligst. Og skal vi tro signalene fra ordfører Rita Ottervik, kommunalråd Merethe Baustad Ranum og leder i oppvekstkomiteen Marte Løvik er det stor sjanse for at de endringene som UB ønsker blir gjennomført.

Vi har lett for å tro at det er vi i det rike vesten som kan lære bort til mennesker i den fattige del av verden. Dette ønsket vi å snu på denne gangen. Derfor inviterte vi organisasjonen Concerned for Working Children (CWC) i India under ledelse av Kavita Ratna til å lede to workshoper om «children and governance» og «children and information management». Det ble to tøffe dager for medlemmene av Ungdommens Bystyre som virkelig ble utfordret på sine meninger. Men det ble to dager som jeg er sikker på kommer til å skape resulater både lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Barns rett til å bli hørt handler naturligvis om å skape muligheter or barn og unge til å hevde sine meninger, men det hjelper lite hvis ingen voksne beslutningstagere er tilstede og lytter. Derfor var det viktig at både bystyre, fylkesting, storting og regjering var tilstede. I tillegg til de tidligere nevnte deltok leder for kultur- idrett- og miljøkomiteen i Fylkestinget, Kirsti Leirtrø, domprost Ragnhild Jepsen og statssekretær for Erna Solberg, Laila Bokhari under et etter flere arrangementer. Og jeg er helt sikker på at de unge gjorde inntrykk på dem alle. Jeg synes det er grunn til å sitere Laila Bokharis statusoppdatering på Facebook:

«After a trying few days for our country, getting into Trondheim and meeting those who matter the most: the next generation! This gives me hope, warms my heart. If something is worth fighting for – and with – it is them. With children like these, the future is here! Kids from among others India, Nicaragua, Norway on «The right to be heard» @Vestfrontmøtet Olavfestdagene . Can’t wait for tomorrow’s leaders! — på OLAVSFESTDAGENE.»

Er det da bare positive ting å si?

Nesten. Uken ble avsluttet med pizzaselskap på fredag før de utenlandske gjestene tok tidlig farvel ettersom de hadde et tidlig fly neste morgen. Tårene rant hos mange og de fleste hadde klump i halsen. Disse dagene har påvirket oss for livet på en måte som jeg tror vil skape positive endringer. For min egen del har jeg allerede begynt å planlegge mitt første besøk til Nicaragua. Og hvert eneste år besøker jeg India for å lære.

Men hvor var media? For en måned siden ble det arrangert et lokalt arrangement med ungdomsdemokrati som tema. Adresseavisen stilte opp og laget en sak som fokuserte på Jonas Gahr Støre som var gjest. Ungdommene ble nesten glemt. Denne gang var Adressas «Snakk Ut» på plass og lagde en flott sak sist torsdag. Byavisa hadde dessuten en forhåndsomtale på sine nettsider. Forøvrig var både Adressas, NRK’s og andre avisers nyhetsjournalister fraværende. Dette var ikke viktig nok for dem. Heller ikke «røde bånd»-seremonien på Torvet hvor ungdommene skapte en flott visuell ramme egnet for TV- og avisbilder ved å knytte fem røde bånd rundt et tre som symbol for fem krav til forbedringer av barns situasjon lokalt, nasjonalt og internasjonalt, ble verdiget oppmerksomhet. Når de kravene er oppfylt blir de røde båndene erstattet med hvite bånd. Svein Harberg, som leder Stortingets fmilie- og kulturkomite tok imidlertd imot kravene på vegne av verdens voksne beslutningstagere og var klar på at vi snarest mulig burde se et tre med kun hvite bånd.

03/08/2014 Posted by | barnearbeid mm, India, kultur, Lokal politikk, Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Tre barnerettsorganisasjoner nominert til Nobels fredspris

Også i år har Linda Hofstad Helleland (H) og Gunn Karin Gjul (A) nominert Redd Barna, UNICEF og Concerned for Working Children (CWC) til Nobels fredspris for organisasjonenes arbeid for at barn skal bli hørt. Her er teksten på nominasjonsbrevet:

 

 

Nominasjon til Nobels fredspris 2013

Det er et stort privilegium for oss å nominere to organisasjoner som arbeider for å fremme barns rettigheter: The Concerned for Working Children (CWC) og Save the Children til Nobels fredspris for 2013.

Den 20 november 1989 vedtok FNs generalforsamling den første internasjonale menneskerettighetskonvensjonen for å gi barn en klarere juridisk status: FNs konvensjon om barns rettigheter (UNCRC). UNCRC blir ofte referert til som den mest «komplette» menneskerettighetstraktat – ved at den inneholder alle de sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle menneskerettigheter for barn, og dekker også noen områder som vanligvis assosieres med internasjonal humanitær rett. UNCRC understreker på nytt at barn er innehavere av rettigheter, og deres rettigheter dekker alle aspekter av deres liv. Det gjelder for alle mennesker under 18 år.

Men barns rett til å delta eller barns rett til selvbestemmelse, den viktigste rettighet for en rettighetshaver, er også en rettighet som ofte blir møtt med ignoranse eller mangel på respekt. Dette skjer i stor grad fordi det er vanskelig å oppfylle og gjennomføre den i praksis. Dessverre befatter mye av retorikken rundt barns rettigheter seg med brudd på barns rettigheter og beveger seg raskt videre til behovet for å «gi» barn de «rettigheter» de har blitt fratatt.

 

 

Man hopper over konsekvensene av rettigheter for rettighetshaverne selv og deres rett til å bestemme kvaliteten og innholdet i disse rettighetene. Det er tilstrekkelig bevis for å vise at ignorerer man barns grunnleggende rett til å bestemme sin nåtid og fremtid kan det føre til en frustrasjon som manifesterer seg i voldelige handlinger og atferd.

 

 

 

 

General Comment No. 12: The right to self-determination of peoples (Art. 1):  13/03/84.

CCPR General Comment No. 12. (General Comments)

 

The right to self-determination of peoples

1. In accordance with the purposes and principles of the Charter of the United Nations, article 1 of the International Covenant on Civil and Political Rights recognizes that all peoples have the right of self-determination. The right of self-determination is of particular importance because its realization is an essential condition for the effective guarantee and observance of individual human rights and for the promotion and strengthening of those rights. It is for that reason that States set forth the right of self-determination in a provision of positive law in both Covenants and placed this provision as article 1 apart from and before all of the other rights in the two Covenants.

 

 

 

Det er «rett til selvbestemmelse» som er grunnsteinen i Rights Discourse. Uten det, vil alle engasjement med det sivile samfunn bare være begrenset til beskyttelse eller bestemmelse. For rett til selvbestemmelse skal utøves mest effektivt, er det behov for

 

 

 

Det er «rett til selvbestemmelse» som er grunnsteinen i diskusjonen om menneskerettighetene. Uten en slik rett vil ethvert sivilt engasjement være begrenset til liv og helse. For at rett til selvbestemmelse skal utøves mest effektivt, er det behov for at deltakelse vil føre til eller være et resultat av «myndiggjøring» og  bør sikre gjensidig ansvarliggjøring mellom rettighetshaverne og ansvarsbærerne.

Barnas rett til medvirkning «eller» selvbestemmelse «er klart formulert i artikkel 12 i Barnekonvensjonen. Barns medvirkning er en menneskerett, og har sine røtter i menneskerettigheter. Barns medvirkning er et middel som de kan kreve, få tilgang til og benytte for å sikre alle sine andre rettigheter til overlevelse, beskyttelse og utvikling. Denne prosessen gir barn styrke til å forhandle med ansvarsbærerne for å bestemme kvaliteten og innholdet i tjenestene som gis. Artikkel 12 i FN-konvensjonen om barns rettigheter sier at barn har rett til å gi uttrykk for sine synspunkter i alle saker som berører deres liv og at deres syn skal tillegges vekt.

The Concerned for Working Children (CWC)
The Concerned for Working Children er nasjonalt i India og internasjonalt anerkjent som en ledende barnerettsorganisasjon med et spesielt fokus på barns medvirkning og styring. Få, om noen, andre nasjonale organisasjoner andre steder har bidratt så mye til arbeidet med barns rett til deltakelse i en ideologisk ramme som opprettholder likestilling, fred, ikke vold, rettferdighet og deltakende demokrati.

CWC har vært tilretteleggere for at barn skal være ambassadører for endring. De har utvidet barn og unges muligheter for å komme fram til vinn-vinn-løsninger, ved hjelp av fredelige og inkluderende metoder. Som et resultat, har generasjoner av unge borgere kunnet stå opp mot voldelig og diskriminerende praksis og erstatte dem med humane og kjønnssensitive løsninger som har fungert selv i svært krevende situasjoner. De har vært i stand til å heve fornuftens stemme som motvekt mot fundamentalistiske fordommer .
CWC arbeider, både nasjonalt og internasjonalt, med det sivile samfunn, herunder barn og unge, slik at barna sikres medvirkning. De har også opprettet «barnearbeiderfrie  ‘Panchayats’ (kommuner)  og deres ”Panchayat Toofan” modell er ansett som et helhetlig svar på barnearbeid. Organisasjonen og dens nettverk har vært pionerer i å utvikle prosesser og metoder for å sikre barns deltakelse i forskning, offentlig planlegging, ungdomsdemokrati, media og andre områder.

CWC hevder at anerkjennelse av barns rett til ytringsfrihet og meningsfrihet, og deres deltakelse i en rettferdig ideologisk ramme er av stor verdi for det enkelte barn, familien, samfunnet, skolen, staten og et fredelig, ikke- voldelig demokratisk samfunn generelt.

Det faktum at barn er en særlig sårbar og utsatt gruppe, spesielt i tider med krig og annen krise, er en ekstra begrunnelse for å lytte til og vurderer deres synspunkter og å fremme fredelige løsninger på kriser. CWC’s arbeid har demonstrert hvordan man gjennom involvering av barn i demokratiske prosesser, ikke bare ivaretar barnets interesser, men unge borgere utdannes i demokratiske prosesser og pliktoppfyllende statsborgerskap. Slikt opplyst statsborgerskap er den eneste bærekraftige måte å motarbeide vold og sosiale normer som opprettholder aksept for diskriminering, vold, misbruk, utnyttelse og for å sikre fred, harmoni, rettferdighet og likhet..

CWC har satt barn og voksne i mange deler av verden i stand til for å gjennomføre et paradigmeskifte i måten barn blir sett – fra det tradisjonelle synet på barn som hjelpeløse, uvitende og individer med mindre viktige meninger sammenlignet med voksne som er kunnskapsrike og ressurssterke – å bli erstattet av et partnerskap basert  ‘likhet’, ‘demokrati’ og ‘deltakelse’. De har lagt til rette for dannelsen av barneorganisasjoner ledet av barn. Disse har holdt ansvarsbærere slik som statlige myndigheter ansvarlige for sine handlinger gjennom fredelige og kreative virkemidler og har bidratt til at statlige aktører i økende grad ser på  barn som borgere i dag, ikke i morgen.

CWC’s erfaringer har vist at når barn, særlig de mest marginaliserte, har muligheter til å uttrykke sine synspunkter, får tilgang til informasjon, etablerer sine egne foreninger, deltar i beslutninger som angår dem og iverksetter tiltak for å oppfylle sine rettigheter, ofte blir bedre rustet til å beskytte seg selv, hevde sine rettigheter og holde voksne ansvarlige.

CWC legger til rette for at barn og unge skal organisere seg for å få styrke, informasjon og en identitet. Organisasjonen har skapt strukturer som styrker deres medvirkning og knytter deres organisasjoner  til lokale myndigheter. Den lovbestemte retten til medvirkning for demokratisk dannede barne-og ungdomsorganisasjoner har ført til de facto ansvarliggjøring av lokale myndigheter. CWC’s arbeid viser hvordan deltakelse er en menneskerett for å styrke og engasjere barn, familier og lokalsamfunn. Demokratiene i verden må bli tilført ny vitalitet. Dette innebærer  inkludering av barn og unge i den demokratiske prosessen, gi dem en  opplevelse av hvordan ‘statsborgerskap’ fungerer, og skape og gi næring til et demokrati som opprettholder fred.

 

Save the Children (Redd Barna)
Redd Barna definerer seg selv som en organisasjon som er talsmenn for barns rettigheter. Redd Barnas visjon er en verden der alle barn har rett til overlevelse, beskyttelse, personlig utvikling og deltakelse. Siden starten i 1919 har organisasjonen tatt til orde for interessene til barn over hele verden. Videre har de fremmet barns evne til å uttrykke sine meninger.

 

Redd barna er en global bevegelse for barn bestående av 30 nasjonale organisasjoner og flere koordinerende kontorer.
Save the Children International utfører sine programmer internasjonalt for å sikre størst mulig effekt for barn. Organisasjonen har et lite senter i London og sju regionale kontorer.

De nasjonale organisasjonene arbeider sammen for å drive kampanje for å bedre situasjonen for barn. I tillegg har Redd Barna fire kontorer som koordinere lobbyvirksomhet og kampanjer til fordel for verdens barn.

Sikring av barns rettigheter underbygger alt Redd Barnas arbeid. Ved å sørge for at regjeringene oppfylle barns rettigheter, oppnår organisasjonen positive resultater for barn.

Redd Barna fremmer endringer fra grunnen av, ved å engasjere barn, familier og det sivile samfunn for å styrke barns rettigheter. Og organisasjonen sørger for at regjeringer og internasjonale organer oppfyller sine forpliktelser med hensyn til disse rettighetene.
Etter langvarig lobbyvirksomhet fra Redd Barna og 80 partnerorganisasjoner, kan barn som krenkes nå klage til FN. For første gang har barn samme tilgang til rettferdighet som voksne, og tvinger regjeringene til å ta barns rettigheter på alvor. I fem afrikanske land, utvikler Redd Barna metoder for å dokumentere nasjonale og regionale myndigheters  utgifter til barnet underernæring.

Redd Barna involverer barn i beslutninger som påvirker deres liv. For eksempel, støttet organisasjonen barnegrupper i Nicaragua for å påvirke lokale myndigheter, som fører til en 70% økning i kommunale  satsinger på barn.

 

 

UNICEF

 

UNICEF, FN’s barnefond, ble opprettet i 1946 for å hjelpe krigsrammede barn etter 2.verdenskrig, men har senere utvidet virksomheten og har hjulpet 25 millioner barn.

 

UNICEF er i dag verdens største barnerettsorganisasjon.  Organisasjonen bidrar i mange land til å sette barn og unge i stand til å kjempe for egne interesser gjennom programmer for ungdomsdialog, lederopplæring for unge, deltagelse i utforming av nasjonale utviklingsplaner osv.


UNICEF har over 161 landkontorer som jobber direkte med utviklingshjelp og nødhjelp. Her fokuserer vi hjelpen innenfor de områder som er aller viktigst for barna. Dette gjør vi i tett samarbeid med en rekke aktører, fra nasjonale myndigheter til barna selv. En av organisasjons prioriterte områder er barns rettigheter, og dermed barns rett til å bli hørt.

UNICEFs forskningssenter (Innocenti Research Centre i Italia) ble etablert i 1988 for å styrke forskningskapasiteten til UNICEF og forsterke organisasjonens stemme som talsperson for barn over hele verden. Dokumentasjon er en helt avgjørende del av arbeidet for at barn dksl bli hørt.

 

 

 

 

Avsluttende kommentarer
Barnets rett til å gi uttrykk for sine synspunkter i alle forhold som vedrører barnet er ennå ikke gitt tilstrekkelig oppmerksomhet fra det internasjonale samfunnet. Siden ratifiseringen av UNCRC har organisasjoner over hele verden kjempet med denne oppgaven med liten eller moderat suksess. Bortsett fra noen få bemerkelsesverdige eksempler, hvorav tre er nevnt her, har organisasjoner som arbeider med barns problemer holdt seg innenfor sine tradisjonelle arbeidsområder og spiller rollen som beskyttere og tilbydere. Slik forsterkes et velgjører-mottaker modus.

Alle unntatt to av FNs medlemsland har ratifisert konvensjonen om barns rettigheter.
En pris til disse tre organisasjonene vil i stor grad bidra til en sårt tiltrengt økning i det globale fokus og oppmerksomhet på barnets rett til deltakelse og å skape et internasjonalt miljø som ikke bare snakker pent om barns medvirkning men genuint bekrefter vår forpliktelse til realisering av barns rettigheter, verden over.

 

 

 

 

 

Med vennlig hilsen                       

Linda Hofstad Helleland               Gunn Karen Gjul

Stortingsrepresentant                    Stortingsrepresentant

13/02/2013 Posted by | barnearbeid mm, India, Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , , | Legg igjen en kommentar

Venkatesh får jobben gjort

Vi svinger opp foran rådhuset i den lille kommunen. Noe av det første vi ser er et tre med seks hvite og seks røde bånd knyttet rundt. Det er søndag og stengt, men etter en kort stund kommer den forrige ordføreren i kommunen kjørende på sin moped og deretter dukker også tre medlemmer i ungdommens kommunestyre (Makkala Panchayat) opp. Vi setter oss på gulvet under et tak for å slippe den sterke sola.

Ordføreren forteller først litt om kommunen og om hvordan kommunestyret samarbeider med ungdommens kommunestyre. Ungdommene har stilt 12 krav til kommunen og seks krav er foreløpig innfridd. Et av disse er sikring og skilting av en vanndam.

Jeg ber Venkatesh, som er ordfører i ungdommens kommunestyre,  å redegjøre for de seks kravene som ennå ikke er oppfylt av kommunen. I tur og orden lister han dem opp mens ordføreren får forklare hvordan det ligger an med gjennomføringen.

–          Reparasjon av toaletter på en skole. Arbeidet er i gang.

–          Bygging av en brønn på en skole. Arbeidet er i gang.

–          Bygging av to gangbroer over bekker som ble store i regntiden. Den ene broen var bygd. Den andre hadde ikke kommunen penger til, men de hadde søkt penger fra storkommunen (Taluk) og hadde fått det.

Slik fortsatte det. Samarbeidet var åpenbart godt mellom ungdommens kommunestyre og de voksnes kommunestyre.

–          Mens vi voksne politikere ofte har vært opptatt av enkeltvelgeres krav og behov viser det seg at ungdommene og barna fremmer krav som gjelder en hel gruppe. Dessuten er det både voksne og barn som drar nytte av de tiltakene som barna kjemper for. Vi har lært mye av barna, sier ex-ordføreren.

Venkatesh tar oss etterpå med for å vise oss den broa som kommunen hadde bygget. Det var ikke store greiene, broa var kanskje fire meter lang og under sildret en liten bekk. Men i regntiden øker vannføringen kraftig og nok til at både barn og voksne må ta en stor omvei for å komme seg til veien og bussen til skole eller arbeid. Det hadde kostet 30.000 rupier (3000 kr) å bygge broa.

Denne dagen fikk vi også møte en annen ordfører i hans nybygde rådhus. I denne kommunen hadde de ennå ikke fått i stand et ungdommens kommunestyre, men de arrangerte det de kalte et barnas ”Gram Sabha” eller et allmøte for alle ungdommer en gang pr år. Her ble krav fra ungdommene fremmet og neste år måtte kommunestyremedlemmene stå til rette for hva de hadde utført. Nå skulle kommunen lage en handlingsplan for oppfylling av barnas krav.

Kundapurregionen er på mange måter et mønsterområde for barns og unges medvirkning i India. CWC har bidratt til å lære opp både barn og voksne i hvordan ungdomsdemokratiet kan fungere. Og i de fleste av regionens 46 kommunen fungerer det bra. Etter min oppfatning langt bedre enn i Norge. De unges innsats i Norge er kanskje like bra, men samarbeidet på grasrotplan ser ut til å fungere bedre i India. Det India sliter med er en ekstrem grad av sentralisering sammenlignet med Norge. Jeg kunne ønske meg langt større grad av lokalt selvstyre i Norge også, men i India er det svært liten makt og få ressurser som blir overlatt til de lokale politikerne. Vi kan altså si at barnas innflytelse over lokalpolitikken er større i dette området enn i Norge, men det hjelper lite når lokalpolitikerne mangler makt.

28/01/2013 Posted by | India, Lokal politikk, Utenrikspolitikk | , , | Legg igjen en kommentar

Manjus tragedie

Jeg har sett Manju i arbeid med barna. Han var leder for CWC’s feltprogram i Bangalore og nøt en ubetinget tillit blant barna, både fordi han hadde et usedvanlig lag med barn, men også fordi han hadde vist at CWC’s arbeid nyttet.

I fjor kom meldingen om at en av hans døtre hadde mistet livet i en ulykke. Under mitt besøk i Kundapur fikk jeg høre hele den dramatiske historien. Og hvorfor det hadde vært unødvendig hvis myndighetene hadde gjort jobben sin.

Manjus datter druknet i et vanndam. Samtidig druknet de tre barna til hans søster og hennes mann. Dammen var kunstig gravd ut som et vannmagasin og på bunnen av dammen var det gjørme og vekster som barna hadde satt seg fast i slik at de ikke kom seg løs. Noen prøvde å redde de andre og druknet også.

Denne vanndammen og mange andre vanndammer i området var uten inngjerding og uten fareskilt. Problemet er at sikring av slike dammer ikke er påkrevd i følge indisk lov. Samtidig trengs ingen lokal godkjenning for å grave slike hull. De besluttes gjerne av høyere myndigheter uten at kommunen informeres engang.

Etter den store ulykken startet et arbeid i regi av CWC sammen med barna i området og ungdommens kommunestyrer et arbeid for å få myndighetene til å ta ansvar både ved å kompensere de skadelidte familiene, for å sikre dammene og for å informere barna om farene som eksisterte. Det viste seg raskt at denne ulykken ikke var den eneste. Til sammen hadde 14 personer, hovedsakelig barn, mistet livet i slike ulykker.

Primærkommunene har små budsjetter, typisk noen hundretusen kroner pr år, og sliter derfor med å finansiere arbeidet. Og høyere myndigheter tar intet ansvar. Derfor skjedde arbeidet oftest i form av frivillighet, både innsamlingsaksjoner for ofrene og dugnadsarbeid for å bygge gjerder. Vi fikk se flere av disse ulykkesstedene og møtte både lokale politikere og frivillige som hadde bidratt.

Dugnad og frivillighet er med andre ord ikke noe vi er alene om i Norge.

 

28/01/2013 Posted by | barnearbeid mm, India, Utenrikspolitikk | , | Legg igjen en kommentar

På tide med en fredspris til verdens barn

Når stortingsrepresentantene Linda Hofstad Helleland, Gunn Karin Gjul og Andre Oktay Dahl valgte å nominere tre barnerettsorganisasjoner til Nobels fredspris for 2012 var det på tide. Både UNICEF, Save the Children (Redd Barna) og ikke minst Concerned for Working Children (CWC) fortjener fredsprisen. Men saken er viktigere enn organisasjonene.

Populært sagt pleier man å si at FN’s barnekonvensjon hviler på tre påler eller p-er:

Provision – å sørge for at alle barn får det de trenger for å vokse opp.
Protection – å sørge for at barn blir beskyttet mot de mange farer som truer de som er mest sårbare.

UNICEF har faktisk fått fredsprisen tidligere. I 1965 fikk de fredsprisen for sitt humanitære arbeid overfor barn (Provision og Protection)

Men den siste p-en har blitt glemt av mange:

Participation – Barns deltagelse og rett til å bli hørt.

Og kanskje er det paragraf 12 i barnekonvensjonen som er den aller viktigste. Slik lyder den i Redd Barnas kortversjon:

12. Å si sin mening og bli hørt
Barnet har rett til å si sin mening i alt som vedrører det og barnets meninger skal tillegges vekt.

Hvis vi blir flinkere til å lytte til barnas meninger i saker som vedrører dem vil livet bli enklere for barn som sliter med problemer.

En forskningsrapport viser at antallet barn i barnevernssaker i Trondheim som blir hørt før beslutning tas har blitt nesten halvert de siste årene.

I kriger og konflikter er barn blant de aller mest sårbare og utsatte. Istedet for at de som fører krig lytter til barna blir barna ofte brukt som redskaper av krigsherrer.

For å stoppe barnearbeid i fattige land bedriver vi boikottaksjoner i vesten i stedet for å spørre barna hva de ønsker og uten å skaffe barna et alternativ til barnearbeid.

I Norge har vi innført en ordning med ungdommens kommunestyre som på papiret skal gi barn og unge større innflytelse. Men hvor godt fungerer dette i praksis når også medlemmene i ungdommens kommunestyre må forholde seg til tungt forståelige saksutredninger laget av eksperter?

Eksemplene er mange på at barn ikke blir hørt. Vi har kommet langt i Norge, men har fortsatt en lang vei å gå. I andre deler av verden kan det ofte stå langt verre til. En fredspris som setter fokus på barns rett til å bli hørt kan bidra til at mye kan bli bedre. For de organisasjonene som er nominert vil nominasjonen i seg selv representere en stor mulighet til å få saken i fokus. Den muligheten vil de benytte seg av.

Barnas rett til å bli hørt betyr naturligvis ikke at barn og unge alltid skal få viljen sin. En naturlig del av arbeidet med barns deltagelse i demokratiske prosesser er å lære metoder for prioritering, forhandlinger og hvordan man kan fremskaffe egen informasjon. Dette er en av CWC’s spesialiteter. De har sammen med barna utarbeidet en ordning som ser ut til å fungere utmerket i de fleste kommuner i Sør-India hvor de er prøvd ut. Helt fra grasrota deltar barn i arbeidet med å fremskaffe informasjon, prioritere hva som er viktigst for barn og unge, deltagelse i offentlige planleggingsprossesser og mye annet. Jeg har sett det med egne øyne og har hatt mange samtaler med dem.

Jeg fikk gleden av å informere Concerned for Working Children (CWC) om nominasjonen under mitt besøk i India tidligere denne måneden. Gleden over nyheten var enorm. De er en liten, men likevel viktig og innflytelsesrik organisasjon lokalt, nasjonalt og internasjonalt. For dem er nominasjonen fra Linda Hofstad Helleland, Andre Oktay Dahl og Gunn Karin Gjul både et stort løft og til voldsom inspirasjon. De tre stortingsrepresentantene kan være stolte over hva de har gjort.

Både UNICEF og Redd Barna er nærmest selvskrevne kandidater til fredsprisen når vi snakker om barns rett til å bli hørt. Det er de to største internasjonale barnerettsorganisasjonene med en tilhørende stor innflytelse. De har også begge et klart standpunkt i arbeidet for å styrke barns rett til å bli hørt. Likevel er ikke alle deler av disse organisasjonene like fokusert på dette temaet. En titt på hjemmesidene til Redd Barna i Norge viser et voldsomt engasjement på saken. En tilsvarende titt på de internasjonale nettsidene til organisasjonen viser ikke det samme engasjementet. Men slik vil det alltid være i store internasjonale organisasjoner som har mange viktige oppgaver.

CWC har på sin side vært en pioner i dette arbeidet helt siden organisasjonen ble etablert for ca 30 år siden. På et tidspunkt hvor få andre i det hele tatt snakket om barns og unges rett til å bli hørt var dette hele fundamentet for CWC. Siden mitt første av 4 besøk hos CWC i 2009 har jeg også fått utallige muligheter til å drøfte alle sider ved dette saksområdet. Jeg har blitt presentert for gode eksempler på hvordan vi kan bli bedre og jeg har fått møte barnearbeidere, skolebarn, medlemmer i ungdommens kommunestyre (Makkala Panchayat), journalister, politikere på mange nivå, representanter for andre lokale barneorganisasjoner og byråkrater. Respekten for CWC’s arbeid er stor blant alle.

Men selv om CWC først og fremst er en lokal organisasjon har de stort internasjonalt gjennomslag. De brukes som rådgivere av FN, de holder foredrag på store internasjonale konferanser, de deltar i internasjonalt forskningssamarbeid og mye mer.

Arbeidet for at barn skal bli hørt dreier seg ikke minst om å oppdra en ny generasjon voksne som er langt flinkere enn dagens voksne til å delta i de demokratiske prosessene. Lykkes vi i det vil vi skape en bedre verden.

Jeg er ganske sikker på at risikoen for krig og konflikt blir langt mindre hvis vi lytter mere til barn og unge.

Ingen fortjener en fredspris mere enn de som arbeider for denne saken.

21/02/2012 Posted by | barnearbeid mm, India, Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , , | 1 kommentar

Damos hus

Det var definitivt ikke Block Watne som hadde satt opp Damos bolig, og det var ikke Burger King som hadde komponert menyen. Damo hadde invitert meg og Julie hjem til seg til middag før vi skulle reise fra Kundapur. Julie med nattbuss til Bangalore og fly hjem til New Delhi. Jeg med nattbuss til Hospet og Hampi.

Når vi går inn den brede døra til Damos hus og tar noen trappetrinn ned er det første vi ser et hindutempel. Damos hus er nemlig bygd rundt hindutempelet. Tidligere var huset brukt som et lokalt forsamlingshus. I dag er det andre bygg som har overtatt denne funksjonen, og Damo valgte å kjøpe det spesielle huset. Men tempelet er fortsatt i drift. Det er nok ikke mange, heller ikke i India, som har eget tempel innebygd i privatboligen sin.

Damo er en av grunnleggerne av Concerned for Working Children, og inntil nå har han vært ”executive director” for organisasjonen. Han går kledd i tradisjonelle, indiske klær, og fremtrer som en mild og kunnskapsrik mann med autoritet. For ikke lenge siden ga han og Nandanna Reddy beskjed om at de ønsket å trekke seg tilbake fra ledelsen av den daglige virksomheten etter å ha ledet organisasjonen i ca 25 år. I fremtiden vil de konsentrere seg om mer langsiktige spørsmål som de er opptatt av. I stedet formes en ny og langt flatere organisasjonsstruktur hvor den enkelte medarbeider får langt større frihet.

Damo er vegetarianer. Til vanlig inntas måltidene i hans hus sittende på gulvet etter indisk tradisjon, men av hensyn til de utenlandske gjestene setter vi oss rundt et bord rett bak tempelet. Vertskapet kommer først med bananpalmeblader som blir lagt på bordet som en slags tallerken. Oppå bladet serveres den ene fantastiske vegetarrett etter den andre, til sammen mellom 12 og 15 retter. I Norge er de fleste av oss vant til å spise kjøtt og utvalget av vegatarmat er begrenset. Med slike smakfulle alternativer vil ingen kjøttspiser være skuffet.

Noen ganger spiser man for å bli mett. Andre ganger er hele måltidet en opplevelse. Dette var definitivt tilhørende den siste kategorien. Vi var nok sulten, men den helhetlige opplevelsen med omgivelsene, vertskapet og selve måltidet var slik at vi sent vil glemme det.

22/05/2011 Posted by | barnearbeid mm, India, kultur | , , | Legg igjen en kommentar

India – mitt andre hjemland?

Det var Kavita Ratna, damen som første gang inviterte meg til India, som sa det. India er ditt andre hjemland.

India grep meg allerede første gang jeg kom hit, i januar/februar 2009. Og det må sies at jeg var advart. Min gode venn Bård Schjølberg sa til meg allerede før jeg besøkte India første gang at enten vil jeg elske eller hate India, men jeg vil ikke forbli upåvirket. Når han snakket om å hate tenkte han nok blant annet på menneskemengdene, støyen, de store forskjellene mellom fattig og rik, urettferdigheten. Som turist kan du også irriteres og du kan lures av kyniske indere som vil tjene noen kroner på deg.

Men det kan være mange grunner til å elske India også. Underverket Taj Mahal er virkelig verdt besøket alene. Et vakrere arkitektonisk byggverk finner du neppe på denne jord. Og landet er så fullt av historie, kultur, arkitektur, mat og opplevelser at du ikke vil oppleve mer enn en brøkdel selv om du skulle dedikere resten av livet ditt til å reise i India.

Men for meg er det intet av dette som gjør at jeg har blitt glad i India. Det er menneskene, og da mener jeg menneskene jeg har truffet i og gjennom organisasjonen Concerned for Working Children. Hvert eneste minutt jeg oppholder meg på besøk hos dem lærer jeg noe nytt. Både hjerne, hjerte og sjel har utbytte av dette besøket. Det startet med et besøk i 2009. Den gang reiste jeg hit uten helt å vite hva jeg ville oppleve. Når den gang 16 år gamle Rajeshwari spurte meg om hva jeg ville gjøre med det hun og de andre barnearbeiderne hadde fortalt meg visste jeg ikke hva jeg skulle svare og avga et tomt politikersvar som kanskje tilfredsstilte Rajeshwari, men ikke meg selv. Det var faktisk først på besøkets siste dag at brikkene begynte å falle på plass. Dette kunne ikke bli det siste besøket. På den ene side visste jeg at jeg hadde så mye å lære som jeg kunne ta med meg til Norge. På den andre side tror jeg at jeg kan være i stand til å hjelpe CWC, barnearbeiderne og de mange andre jeg har truffet. Det er kun et spørsmål om å benytte mine kunnskaper, min kreativitet og mitt nettverk. Kanskje blir ikke mine bidrag store, men alle bidrag er viktige.

Og hva er det med CWC som fascinerer meg? Naturligvis møter jeg både usedvanlig hyggelige og dyktige mennesker i organisasjonen. Og jeg møter barn som til tross for sitt dårlige utgangspunkt imponerer på en måte som gjør det umulig ikke å bli glade i dem. Men det er kanskje først og fremst måten CWC arbeider og tenker på som appellerer. Seriøsiteten, positiviteten, evnen til å finne nye løsninger og arbeidsmåter forbauser stadig. CWC tror på menneskene. Ikke gir de barna penger eller mat, men de setter dem i stand til selv å kjempe sin sak, kjenne sine rettigheter og å skape seg et liv. De gjør det ikke ved å fortelle barna hva de skal gjøre eller mene, men de hjelper dem til selv å finne sine løsninger og utnytte sine ressurser. Og de dømmer ingen for de valg de gjør. Og det beste av alt: Det virker.

I Norge ville vi kanskje tro at det ikke kan fungere. Vet barn sitt eget beste? Kan de gjøre valg? Vet de virkelig hva som er viktig i livet? Kan de prioritere mellom mange viktige oppgaver? Forstår de vanskelige saker? I India viser det seg at alle svarene er ja. Det viser seg at barn og unge har uante ressurser, at de kan løse de vanskeligste problemer, at de forstår mer enn vi tror. Så kan det være at vi burde la barn være barn. Det burde ikke være nødvendig at barn skal løse mange av voksenverdenens store problemer. Men slik er den verden vi voksne har skapt. Og når vi først har skapt en slik verden skylder vi i hvert fall barna å gjøre vårt beste for gi dem den hjelp vi kan.

I dag var jeg og Julie Skarland tilstede på et kveldsarrangement for en sommercamp for ca 40 fattige barn. Og på mange måter var det vi som ble hovedattraksjonen. Det er ikke hver dag disse barna kan bli bedre kjent med noen rare og annerledes mennesker langt borte fra. En del av underholdningen var en sesjon hvor barna fikk spørre oss om hva de ville angående Norge. Det varierte fra hva som var Norges nasjonaldyr til hvilken styringsform Norge hadde. Men en av jentene spurte meg også om hva det var som gjorde at jeg likte India.

Svaret var enkelt: Menneskene.

Det var bare i en bisetning at Kavita nærmest konstaterte at India var blitt mitt andre hjemland. Og hun har rett.

14/05/2011 Posted by | barnearbeid mm, India, kultur, Utenrikspolitikk | , | Legg igjen en kommentar

14 år og bygningsarbeider

Han er 14 år eller kanskje 15. Jeg spør om alderen, men han vet ikke sikkert. Men han har droppet ut av skolen og begynt som hjelpegutt/lærling på en byggeplass. Flesteparten av de barna jeg treffer blant en samling rønner og telt i Bangalore går faktisk på skolen, men arbeider også. De er migranter. Sammen med foreldrene har de flyttet fra landsbygda hvor tørke i mange år har gjort det umulig å livnære seg. I Bangalore er migrantene ønsket velkommen som arbeidskraft, men ikke som innbyggere. Ikke får de noe permanent sted å bo, ikke får de vann og ikke får de stemmerett.

Barna har organisert seg i Bhima Sangha, barnas fagforening som er etablert i samarbeid med Concerned for Working Children (CWC). Medlemskapet i Bhima Sangha er viktig for dem. En snill ”områdesjef” har sørget for at de får besøk av vannvogna en gang pr uke. Faktisk kommer vogna akkurat mens vi er der og de fleste som snakker med oss styrter av gårde for å fylle opp med vann. De hadde også lenge kjempet for å få et gatelys. Gatelyset ville de ha slik at de kunne lese skolebøker på kveldene. For de hadde naturligvis ikke lys i teltene sine.

Men arbeidet for gatelys var nesten bortkastet, for nå hadde landeieren som hadde leid ut jorda hvor de slo seg ned bestemt seg for å bygge et tempel på denne plassen. Migrantene ble derfor spredt på tre forskjellige steder i Bangalore. Dette vanskeliggjorde også Bhima Sanghas arbeid, ettersom medlemmene også ble spredt for alle vinder.

Men at Bhima Sangha betydde mye for dem var de ikke i tvil om. Først og fremst ga medlemsskapet, og det gule medlemskortet de fleste bar i ei snor rundt halsen, dem beskyttelse. Hvis politiet eller en frivillig organisasjon tok dem og satte dem i fengsel eller en institusjon visste de at de fikk hjelp fra CWC. Men stort sett opplevde de at politiet og andre lot dem i fred nettopp fordi de hadde dette kortet.

Det er også kjent at medlemsskap i Bhima Sangha i mange tilfeller har forhindret barneekteskap fordi voksne som har villet gjennomføre barneekteskap har visst at barn som er medlemmer i Bhima Sangha vil få hjelp. Da prøver de heller ikke…

Dette er barn som i all hovedsak ikke jobber fordi de er tvunget til det, men fordi familien er i en slik situasjon at de ikke kan overleve uten barnas arbeidslønn. Det gjelder også de barna som ved å jobbe som ”Ragpickers” tjener 3 kroner (20 rupies) pr dag. Skal vi gjøre noe med utbredelsen av barnearbeid er det ikke forbud som er rette løsning. Forbud løser ikke barnas problem selv om det finnes en del i LO, Arbeiderpartiet og til dels SV som tror det. Vi trenger en helhetlig tilnærming som angriper årsakene til barnearbeid.

14/05/2011 Posted by | barnearbeid mm, India, Utenrikspolitikk | , , | 1 kommentar