Kjetils Blå Bølger

Make waves – Don’t float through life!

Valg 2015 – 10 saker jeg brenner for

Valgkampen dreier seg om skole og eldre. Og det er naturligvis de største sakene.

Men mitt engasjement er større for saker som mange glemmer eller ikke tenker så mye på. Her er noen av dem:

FIRE – Foreningen Ett skritt videre er en ideell organisasjon som gir et sosialt og sportslig tilbud til folk som ønsker et trygt, rusfritt miljø. Jeg har personlig hørt historiene til mange av medlemmene. Og jeg blir sterkt berørt hver gang. Ildsjelene i FIRE gjør rett og slett en fantastisk innsats. Men Trondheim kommune synes ikke de fortjener mer enn 25000 kroner i støtte, selv om de sparer kommunen for millioner av kroner. Og FIRE er ikke de eneste som forandrer folks liv uten å få nødvendig oppbacking av Trondheim kommune. Vi må snu måten kommunen tenker på.
Sosialt entreprenørskap dreier seg om folk som tar i bruk forretningsmessige metoder for å løse samfunnsmessige utfordringer. De er flinke til å tenke nytt og løser derfor ofte samfunnets utfordringer både bedre og rimeligere enn det kommune og stat er i stand til på egen hånd. Et eksempel på det er den sosiale entreprenøren NOEN som ansetter folk som har falt utenfor arbeidslivet til personlig tilpasset aktivitet for demente og slik bidrar til et mer meningsfylt liv samtidig som behovet for sykehjemsplass utsettes ett til to år. Men det kommunale systemet er ikke tilpasset utradisjonelle løsninger. Dette vil jeg gjøre noe med.
• Kultur kan trekke turister, bidra til integrering, skape gode lokalmiljø og mye annet. Men det viktigste er å skape god kunst. Jeg kan like eller mislike kulturuttrykk, men det er kvaliteten og ikke hva vi politikere liker som bør ligge til grunn for hva vi støtter. Kulturen vokser best nedenfra. Vi kan ikke planlegge og vedta oss frem til god kunst uten at det har rot i initiativ fra kulturens egne folk. Enten kulturen finansieres av det offentlige eller av private kilder skal finansieringskildene ikke styre de kunstnerlige valgene. Derfor er mangfold viktig. Og derfor er regjeringens frihetsreform viktig.
• Jeg elsker Olavsfestdagene. Etter å ha vært involvert i Olavsfestdagene og miljøet blant ansatte og frivillige som prosjektleder for ”Barns rett til å bli hørt” i 2014 ser jeg hvor viktig denne årlige festivalen er for byen og distriktet. Ikke minst viktig er Olavsfestdagene som arena for dialog og samtale. Derfor er det viktig at festivalen får beholde sine offentlige bevilgninger selv om det ikke behøver å være i form av knutepunktstatusen, som på mange måter er en kunstig konstruksjon.
• Trondheim kommune er dårlig på lokaler til kulturen. Olavshallen holder ikke lenger tritt med dagens behov, vi taper i konkurransen om gode konsertlokaler, Trondheim Kunstmuseum og Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum er nedslitte, har dårlige magasiner, mangler fungerende heis og feiler mye mer. Sammen med en kirkekunstsamling som ikke vises frem trenger vi et nytt felles museumsbygg (ikke en felles institusjon) som kan huse de tre samlingene og deres utstillinger. Det kan gjerne skje som en utvidelse av Trondheim Kunstmuseum hvor inngangspartiet flyttes mot Vestfrontplassen. I tillegg mangler vi fortsatt litteraturhus og flere bydeler, slik som Tiller, mangler kulturlokaler. Dette vil koste store penger og vil ta tid å få på plass. Derfor må vi begynne nå.
• Siden jeg besøkte India første gang i 2009 har jeg vært engasjert i kampen mot barnearbeid og som en avledning av det: Barns rett til å bli hørt. Og det beste av alt barn og unge har ofte friske perspektiver og gode løsninger på våre utfordringer. Ungdommens bystyre er en flott gjeng med engasjerte ungdommer som det er verdt å lytte til.
• Jeg har en grunnleggende tro på at mangfold ikke bare er bra, men en grunnleggende forutsetning for at Trondheim skal vokse og utvikle seg til en bedre og mer interessant by å bo, arbeide og leve i. Byen huser nå godt over 20.000 innvandrere fra ca 170 forskjellige nasjoner. Bybildet forandrer seg dag for dag. Disse endringene skjer ikke uten problemer og konflikter, men de kan vi håndtere. Det viktigste er at vi slutter å se på innvandrere som klienter, men som mennesker vi trenger og som kan bidra i denne byen. Å flytte til et nytt land med en helt annen kultur er vanskelig, hver enkelt av oss må stille opp for å gjøre denne reisen enklere. Samtidig skal vi stille krav til de som kommer hit. Det fortjener de.
• Den historiske trehusbyen med bryggene og bakgårdene er Trondheims sjel og det som skiller Trondheim fra andre byer i Midt-Norge. Jeg har tro på at det er både lønnsomt og riktig å ta vare på denne bebyggelsen og det gjør vi best ved å ta den i bruk til næringsaktivitet, boliger og offentlige kontorer. Det er mye bedre å flytte en rekke offentlige kontorer inn i bryggene slik at eierne får bærekraftig økonomi enn å bygge en gigantblokk for kommunale kontorer på Leuthenhaven. Langs bryggerekka i Kjøpmannsgata må vi legge til rette for utservering og folkeliv. Og kanskje er det noen brygger som kan brukes til lesesaler for NTNU?
Navn på byens gater og veier er tilsynelatende en liten sak, men en sak som opptar mange. Jeg har engasjert meg mye i navnesaker, ikke fordi jeg er så opptatt av å bestemme hvilke navn vi skal bruke og hvilken skrivemåte som er riktig, men fordi jeg er opptatt av at vi skal lytte til de som er oppvokst og bor i området og som kjenner historien. Veinavn er knyttet til identitet og er derfor viktig for mange.
• Etter å ha vandret alle byens gater har jeg lært at man både tenker og samtaler så mye bedre når man er ute og går. Og som politiker er det mest spennende du kan gjøre å lytte til andre. Skulle jeg bli gjenvalgt til bystyret vil jeg derfor lage en fast rutine hvor jeg inviterer alle som ønsker det til en vandring i Midtbyen den første onsdag hver måned kl 1800 med start på Rådhuset. Da kan vi snakke om hva som helst.

Ta også gjerne en titt på denne oversikten over noen av mine politiske seire i tiden som har gått.

Reklamer

11/09/2015 Posted by | barnearbeid mm, India, kultur, Lokal politikk | , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Mangler vi ambisjoner for kulturbyen Trondheim?

Dette leserinnlegget sto på trykk i Adresseavisen lørdag 20.juli:

Skal vi tro Anne B.Ragde er Trondheim ingen kulturby, mens Knut Fagerbakke (SV) og Geirmund Lykke (Krf) nærmest gir uttrykk for at alt er perfekt. De tar alle feil.

Jeg hørte ikke Ragdes spissformuleringer på NRK forleden men hun har åpenbart provosert politikere fra det styrende flertallet i Trondheim til å gå i forsvarsposisjon. Det er det ingen grunn til. Som opposisjonspolitiker og medlem av Kultur- Idretts- og Friluftslivkomiteen får jeg til stadighet oppleve kunst og kultur som gjør meg stolt av byen min.

Trondheim er en kulturby og det er det først og fremst kunstnerne og ildsjelene i kulturlivet som skal ha æren for. Kultur bygges best nedenfra og opp. Det er ikke vi som politikere som skaper kulturbyen Trondheim, men vi kan legge forholdene bedre til rette. Når vi har brukt 8 år på kunsthall, sier nei til initiativet fra litteraturmiljøet om et litteraturhus og legger ned Sør-Trøndelag Teaterverksted bidrar vi ikke til å stimulere engasjementet fra kulturens folk til å skape ny vekst i kulturlivet.

Først og fremst er det det frie kulturfeltet og frivillighetskulturen som trenger større oppmerksomhet samtidig som vi sikrer de store og viktige institusjonene våre. Bystyret har nå enstemmig vedtatt en ambisiøs kulturarenaplan, men det er først når de konkrete prosjektene skal vedtas med bevilgninger at vi får se hvor stor viljen til å satse på kultur er.

Men vi må også ha større nasjonale ambisjoner. Hvorfor er Nationaltheatret en nasjonal institusjon mens regjeringen betrakter Nidarosdomen først og fremst som en menighetskirke når det skal bevilges penger til Steinmeyerorgelet? Hvis vi setter oss ned og er såre fornøyd med alt kommer vi ikke videre. Erkebiskop Desmond Tutu sa en gang noe slikt som at «shoot for the moon if you want to reach the mountain top.»

Vi må ha ambisjoner på vegne av kulturlivet i Trondheim. Vi må bruke mer tid til å lytte til initiativene som kommer fra ildsjelene i kulturlivet enn til å se bakover. Vi må vise at engasjement og gode prestasjoner blir belønnet. Uten aktører som tørr si hva de mener kommer vi ikke videre.

24/07/2013 Posted by | kultur, Lokal politikk | , , , , | Legg igjen en kommentar

Bør man blande kultur inn i en debatt om Trondheim Kino?

Kan man diskutere Trondheim Kinos rammebetingelser uten at man sier et ord om kultur og kulturpolitikk? Det er kanskje vanskelig å tro, men når bystyret i Trondheim igår diskuterte rammebetingelsene for Trondheim unngikk representantene fra Arbeiderpartiet, SV og Rødt å blande kulturspørsmål inn i sine innlegg.

Hva dreide saken seg om?

Rådmannen la frem en sak om rammebetingelser for kinoen med tre forslag:

 

1. Bystyret vedtar at Trondheim Kino AS selv avgjør hvilken arbeidsgivertilknytning selskapet skal ha.

2. Bystyret opprettholder vedtak i bystyresak 216/12, gjengitt her: »

Eksisterende rente- og avdragsfrie lån fra Trondheim kommune til Trondheim Kino AS, på 21,5 millioner kroner, gjøres om til lån på ordinære vilkår fra 1.1.2013

3. Bystyret opprettholder krav til avkastning og utbytte, sist fastsatt i eierskapsmelding i sak 118/11

 

Det var punkt en som skapte debatt. I motsetning til de andre kinoselskapene i Norge er Nemlig Trondheim Kino AS medlem av Kommunenes Sentralforbund. Dermed går ansatte i kinoen på en annen tariffavtale enn andre kinoansatte i Norge, en tariffavtale som ikke er tilpasset behovene til en kinovirksomhet. På en helgekveld (tidspunktet flest er på jobb hos en kino) lønnes en kinovakt ved Trondheim Kino med noe under 300 kroner pr time mens ansatte ved andre kinoer har en timelønn på noe over 150 kr pr time.  På dagtid er forskjellene langt mindre.  Trondheim Kino ønsker naturligvis å ha de samme betingelsene som andre kinoer. Det vil medføre at nye ansatte vil få samme lønnstilbud som på andre kinoer. Nåværende ansatte beholder dagens lønnsbetingelser.

Det er ikke vanskelig å forstå at fagforeningen ønsker å beholde dagens lønnsbetingelser. Deres oppgave er jo å kjempe for egne medlemmer. Men denne ordningen koster Trondheim Kino 7,8 million kroner pr år. Det er ganske mye for et selskap som i 2011 hadde et overskudd på 6,9 millioner kroner.

Det er greit nok at AP, SV og Rødt synes det er viktigere å sikre kinovaktene bedre lønninger enn de fleste av oss andre enn å gi en av byens viktigste kulturinstitusjoner økonomiske rammebetingelser som sikrer kinoens fremtid og et bredt og godt filmtilbud, men hvordan kan man diskutere en slik sak uten å berøre de kulturpolitiske konsekvensene av at Trondheim Kommune som eier gir kinoen dårligere rammebetingelser enn andre kinoer?

Kinomarkedet i Norge er i stor forandring. Den digitale utviklingen gir kinoen nye konkurrenter i form av stadig bedre filmtilbud hjemme i egen sofa selv om film etter min mening fortsatt er best på kino. Samtidig domineres markedet nå av to store private kinokjeder som hver har 20-30 % av kinobesøket i Trondheim. Dette kan påvirke kinoenes rammebetingelser. Også i dette markedet gir størrelse innkjøpsmakt og Trondheim står alene i konkurransen. Nettopp i en slik situasjon må Trondheim Kino gis rammebetingelser og økonomi som gjør at kinoen også i fremtiden er levedyktig.

Man kan gjøre mye med 7,8 million kroner – hvert år – i form av et bredere filmtilbud,støtte til filmfestivaler, investering i filmproduksjon eller investering i nye og bedre kinosaler.  Som politikere bør vi være opptatt av Trondheim Kino og hvordan vi kan benytte kinoen som et kulturpolitisk virkemiddel. Samtidig må vi gi kinoselskapet frihet til innenfor visse rammer å styre sin egen virksomhet. Vi kan godt diskutere om Trondheim Kino drives best med Trondheim kommune som eier, om vi burde selge kinoen til andre eller om vi skal finne samarbeidspartnere som styrker kinoen. Men så lenge vi ønsker å eie kinoen (og jeg er blant de som mener at kommunen skal ha et eierforhold til kinoen, gjerne i samarbeid med andre) bør vi gi den frihet. Uten en slik frihet blir Trondheim kommune en dårlig eier.

Adresseavisen påviser i dag at Trondheim kommune bevilger angt mindre til kultur og kulturbygg enn Bergen kommune. Tidligere har kulturredaktør Stian Wallum i en stort anlagt kronikk pekt på at Trondheim taper posisjon. Det samme gjør tidsskriftet Minerva i en artikkel denne uke.  I en annen artikkel skriver de om «Trondheims kulturelle stagnasjon». Tall kan brukes på så mange måter og jeg deler ikke disse synspunktene fullt og helt. Bystyrets kulturkomite fører mange gode diskusjoner om kulturpolitikk. Dessverre ser det ut til at de rødgrønne politikerne i komiteen ikke har gjennomslag i sine partier. Derfor blir kulturen ikke prioritert i Trondheim. Diskusjonen om Trondheim Kino er et eksempel som viser at vi har et stykke å gå før vi kommer dit Bergen er i dag.

Kunstsosiolog Dag Solhjell har nok mye rett i det han uttaler til Minerva:

«Solhjell peker også på at politikerne i Bergen har større forståelse for kultur og lar institusjonene arbeide i fred.»

 

24/05/2013 Posted by | kultur, Lokal politikk | , , , , , | Legg igjen en kommentar

Høyres stortingsvalgprogram: Kort men godt om kultur

For oss som har arbeidet med innspill til Høyres stortingsvalgprogram var spenningen stor foran presentasjonen av det første programutkastet. Vi snakker tross alt om det programmet som Norge skal styres etter hvis Høyre og partiets borgerlige samarbeidspartnere vinner valget neste høst. Høyre er riktignok bare et av fire mulige samarbeidspartnere, men hvis meningsmålingene slår sånn noenlunde til vil Høyre dominere samarbeidet og Høyre står dessuten i sentrum for de partiene som kan tenkes å delta i samarbeidet. Et kompromiss vil derfor svært ofte ligge tett opp til Høyres politikk.

Sammen med Guro Angell Gimse, Stephen Ørmen Johnsen og Carina Hepsø har jeg vært engasjert i et omfattende arbeid i regi av Sør-Trøndelag Høyre for å utarbeide programforslag innen feltet kultur, idrett og friluftsliv. Gjennom 6 høringer har vi fått innspill fra mer enn 100 personer. Prosessen har vært utrolig spennende. Vi har gått inn i prosessen uten forutinntatte synspunkter og med åpenhet for de innspillene vi har fått. Dermed har også resultatet vært en serie spennende forslag som jeg tror kan bidra til å heve norsk kulturliv, idrett og frivillighet.  I dette blogginnlegget vil jeg fokusere på kulturpolitikken.

Kunst og kulturkapitlet i Høyres stortingsvalgprogram var gjennkjennbart. Både fordi det kunne gjennkjennes som god Høyrepolitikk og fordi flere av forslagene lignet ganske mye på de innspill Sør-Trøndelag Høyres programgruppe for kultur, idrett og frivillighet hadde bidratt med.

Høyres kulturpolitikk vil skille seg klart fra den rødgrønne regjeringens politikk på området. Ikke når det gjelder økonomi, fordi Høyre stort sett har støttet den økonomiske opptrappingen på kulturfeltet og faktisk har plusset på med noen titalls millioner kroner ved hvert statsbudsjett.

Den store forskjellen ser vi når kulturlivets frihet omtales. Den sittende regjeringen har ønsket å bruke kulturpolitikken til å oppnå andre politiske mål og har derfor detaljstyrt kulturinstitusjonene til store protester fra disse. Slik innledes Høyres kunst- og kulturkapittel:

«Kulturlivet bidrar til mangfold og maktbalanse, til å utfordre oss og til å åpne oss for det ukjente. Kunst og kultur har en egenverdi, og skal ikke først og fremst brukes som et verktøy for å nå andre mål. Norge har et rikt og variert kulturliv. I de senere årene har vi imidlertid sett klare tendenser til maktkonsentrasjon og eksempler på politisk innblanding. Et fritt og uavhengig kulturliv må ikke ensidig bli avhengig av statlig finansiering og den maktkonsentrasjon som lett følger av dette.»

Dette er også et område som vi i Sør-Trøndelag har vært opptatt av. Og vi har derfor også spilt inn flere forslag som nettopp vil bidra til større frihet og uavhengighet for kulturlivet:

  • For å skape større mangfold og uavhengighet flyttes Kulturrådet ut av Oslo.
  • Ta initiativet til å utarbeide en ”kulturplakat” som sikrer kunsten og kulturen frihet og uavhengighet.
  • Innføring en gaveforsterkningsordning for frivillig arbeid, idrett og kultur.
  • Fjern frivillighetsmomsen
  • Gjennomgå ansvarsfordelingen mellom nasjonale og lokale myndigheter med hensyn til hva som er nasjonale institusjoner og knutepunktinstitusjoner.
  • Gi lokale myndigheter større innflytelse over finansieringen av knutepunktinstitusjonene.
  • Sikre tunge og uavhengige mediemiljø utenfor Oslo

Flere av disse forslagene er godt reflektert i forslaget til stortingsvalgprogram, men personlig kunne jeg tenke meg enda klarere formuleringer i utkastet til program.

Mange har vært opptatt av byråkratiseringen i kulturlivet. Elbjørg Raknes presenterte oss blant annet for en oversikt hun hadde laget som viste at hun som jazzmusiker og komponist kunne søke på ca 700 forskjellige støtteordninger. Bård Flikke i Pstereo påpekte at arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser ikke var tilpasset kulturlivets og spesielt festivalenes og konsertarrangørenes behov. Og er du arbeidsledig og mottar dagpenger blir du trukket i dagpengene hvis du deltar i frivillig arbeid. Det er derfor bra at Høyre vil redusere byråkratiet i kulturssektoren.

Mens bevilgningene til kunst og kultur generelt har økt sterkt de siste årene har de frivillige organisasjonene innen kulturlivet og frie grupper forøvrig ikke blitt med på dette løftet. Nå er tiden inne til å styrke denne delen av kulturlivet. Dette synet støttes også i Høyres programforslag og det er bra.

Høyre vil også legge til rette for økt entreprenørskap og innovasjon innen kulturfeltet. Det kan for eksempel gjøres ved hjelp av flere kulturinkubatorer slik som Atelier Ilsvika i Trondheim nettopp har etablert.

I det store og hele er kulturkapitlet i stortingsvalgprogrammet meget bra, men jeg kunne tenke meg en større grad av konkretisering. Riktignok er det slik at et stortingsvalgprogram først og fremst skal peke ut retningen. Så blir detaljene utformet underveis. Men Høyre er et kulturparti, og det kunne vi vist på en bedre måte med å utdype våre forslag i større grad.

19/09/2012 Posted by | kultur, Nasjonal politikk | , , , | Legg igjen en kommentar

Når skjenkjekontrollørene driver kulturpolitikk

«Tuller du med meg?» En venn av meg måtte stille dette spørsmålet når jeg fortalte ham om denne saken. Men det er ingen molbohistorie, det bare virker slik…

Nattergalen Bar og Kjøkken søkte i fjor høst om å utvide skjenkearelet sitt. De drev en god del med kulturarrangementer som salsakvelder, jazz og quiz. Og for at disse arrangementene ikke skulle forstyrre den ordinære restaurantvirksomheten ønsket de å ta i bruk kjelleren slik at de lettere kunne kombinere kulturelle arrangementer med den ordinære driften. Men Eierskapskontoret (som administrerer skjenkekontrollen) sa nei fordi flertallet i bystyret hadde vedtatt en skjenkering som ikke tillot utvidelser av skjenkearealet på mer enn 10 % innenfor ringen.

Denne skjenkeringen har en del pussige utslag. 10 % er naturligvis mye mer for et stort serveringssted enn for et lite serveringssted. Hadde Downtown søkt om en slik utvidelse som Nattergalen søkte om ville det vært plankekjøring, men fordi Nattergalen var mye mindre fikk de ikke utvide. Et annet eksempel er de nye serveringsstedene som Frati driver i Sparebank1 bygget. Skjenkeringen går langs Dronningens gt og det gjør også Sparebank1 bygget. Men dette bygger er såpass stort og har formelt adresse til Kongens gate. Dermed slapp de unna og fikk bevilling.

Men dette skal bli mye verre. Politikerne var uenige med skjenkekontrollen og ga utvidet bevilling til Nattergalen. Dermed skulle alt være i orden, trodde man…

Men så sender Eierskapskontoret kontrollører på besøk til Nattergalen. De finner ingen som er for unge til å drikke alkohol. Og de finner ingen som har fått for mye. Faktisk har Nattergalen i løpet av de årene de har vært i drift ikke hatt en eneste anmerkning for å ha skjenket gjester som ikke skulle ha fått kjøpe alkohol. De har også smilefjes på inngangsdøra fordi Mattilsynet mener hygienen er på topp.

Men kanskje de kunne finne noe annet som var galt?

Og det gjorde de. I en rapport skriver de at «alle gjestene oppførte seg som på et helt vanlig diskotek. Videre skriver de at det ble bedrevet dansing til høy musikk, samt at det var åpent for alle!

Eierskapskontoret viser også til en side på Facebook hvor det annonseres med «Beatsoup»:
«Beatsoup er et kliubbkonsept som holder til i Nattergalens Kjeller, i Olav Tryggvasonsgate 33. Musikken som spilles er en god blanding av House, Tech-House/elektronika, presentert av lokale djs, for å fremme manghfoldet innen den elektroniske musikk-kulturen i Trondheim.»

Dette mener Eierskapskontoret ikke er i tråd med godkjent konsept. Skjenkekontrollen lever alstå i en forhistorisk verden hvor det må være «levende musikk» for å være kultur. Hvis lokale djs gjennom en kreativ prosess lager egen musikk hjemme og fremfører den på en restaurant er det ikke kultur, mener de. Selv om Nattergalen ikke har dansegulv opplever de også til sin skrekk at enkelte gjester danser! Ved å snakke med gjester i dokø fikk de også «avslørt» at dette hadde forekommet tidligere!

I disse dager starter UKA på Samfundet. Headlineren i dette som beskrives som en av Norges største kulturarrangementer er DJ og House artist David Guetta. Men han bedriver altså ikke kultur hvis vi skal tro på Eierskapskontoret. Og ingen vil naturligvis danse i det store teltet i Dødens Dal. For gjør de det risikerer de kanskje å bli fratatt skjenkebevillingen sin. Eller kanskje ikke.

For det er naturligvis ikke slik at det er hvorvidt musikken kommer ut av en boks eller av et instrument som avgjør om det er kultur. Dette skjønte norske skattemyndigheter for mer enn 10 år siden. Den gang ble det innført moms på covercharge, men ikke på kulturarrangementer. Et coverbnand som spilte andres musikk ble momsfritt mens et diskotek som engasjerte DJ’er som brukte en kreativ prosess til å skape nye opplevelser ut av musikken måtte betale moms. Dette kunne naturligvis ikke vare. Protestene kom raskt og skattemyndighetene snudde og aksepterte momsfrihet også for den sistnevnte gruppen.

Men skjenkekontrollen i Trondheim har åpenbart ikke fått med seg at verden har utviklet seg. De har ikke skjønt at man ikke er avhengig av et dansegulv for å danse og de har ikke skjønt at kulturbegrepet er under stadig forandring.

Jeg synes igrunnen at hverken byråkrater eller politikere skal bestemme hva som er god og «riktig» kultur, men hvis først Trondheim kommune skal legge seg borti dette bør de ihvertfall overlate en slik vurdering til de som jobber med kultur i kommunen som ansatte eller kulturpolitikere. Det er skremmende hvis tilfeldige skjenkekontrollører skal avgjøre dette. Hvis dette er uttrykk for hvilken kompetanse Eierskapskontoret og deres skjenkekontrollører har på det moderne utelivet er det ingen tvil om at de trenger voksenopplæring.

03/10/2011 Posted by | kultur, Lokal politikk, skjenkepolitikk | , , , , , , | 14 kommentarer

Min kulturelle selvangivelse

Mens jeg gikk på barneskolen sendte min mor meg på musikkskolen. Min musikalske karriere varte en dag. I dag skriver jeg leserinnlegg og undertegner innleggene med «Kjetil Utne, kulturpolitiker (H)». Henger det på greip? Må man ha talent for å utøve kultur for å kalle seg kulturpolitiker? Ikke nødvendigvis.

Jeg fikk S (beste karakter – for de som er for unge til å huske annet enn tallkarakterer) som karakter i tegning på ungdomsskolen av min lærer Carl Johan Flåte. Flåte var en av de mest kjente kunstnerne i Trondheim på den tiden, så han burde vite hva han gjorde. Kanskje var det min tegning i forskjellige grønne nyanser av langrennsløperen Harald Grønningen som gjorde utslaget? Tegningen ble til på fem minutter og jeg ga den tittelen «Gusjegrønningen». Eller var det det faktum at han visste at min bestefar også var en kjent kunstmaler som gjorde at han så med positive øyne på det jeg produserte? Bestefar var æresmedlem i Trondheim Kunstforening, og kanskje hadde jeg arvet et talent fra ham?

Flåte så nok et betydelig innslag av kreativitet hos meg, men forøvrig er de kunstnerlige talentene godt skjult. Jeg spiller ikke noe instrument, er ikke musikalsk, kan knapt danse og er ganske klossete hvis jeg skal forsøke å tegne eller forme noe.

Men kreativiteten og nysgjerrigheten er der i fullt monn. En gang rundt 1990 sto jeg i kø for å komme inn på en heavy metal konsert på Skansen. De andre i køen var rundt 20 år og betydelig yngre enn meg. Det fikk jeg da også høre: «Hei, du har gått feil. Vikingarne spiller på Royal Garden!» Så har jeg da også vært på dansegalla sammen med ti tusen andre og hørt på Vikingarne, jeg har vært i Olavshallen og hørt på tyske lieder, på konsert med Jaga Jazzist i Edinburgh og på ballett i Amsterdam. I Beirut har jeg sett magedans i en godt gjemt privat klubb.

Jeg må innrømme at jeg ikke likte alt like godt, og jeg har ikke forstått alt like godt heller. Noe er mindre tilgjengelig enn annet. Det betyr ikke at det er mindre verdifullt. Og opplevelsene har vært flotte!

Min tegnelærer Carl Johan Flåte deltok i en utstilling i Kunstforeningen (nåværende Trondheim Kunstmuseum) mens jeg gikk på ungdomsskolen. Han hadde bygd en konstruksjon av sponflater som var delt i flere rom. En stålskinne var lagt ved siden av ytterveggen, sannsynligvis for å støtte opp konstruksjonen. Ettersom den stakk litt ut skjedde det rett som det er at folk snublet i skinnen. Dette hadde han gjort helt bevisst fordi folk skulle begynne å tenke. Jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor, men han oppnådde ihvertfall at jeg fortsatt husker denne kunstinstallasjonen 40 år etterpå.

I fjor høst foregikk en teaterfestival i Avant Gardens lokaler. En av de besøkende kunstnerne dreit på scenen som en del av det stykket hun førte opp. Ufyselig! Og ikke skjønner jeg hvorfor. Er dette kunst?

Uansett om de siste to eksemplene er god kunst eller ikke, tror jeg at kunstens evne til å provosere, til å tenke utenfor konvensjonelle rammer, er viktig for samfunnet som helhet og for hver enkelt av oss. Mens jeg bodde i Minneapolis på 90-tallet leste jeg om en reklamemann som nettopp hadde utgitt en lærebok i kreativitet. Hans påstand var at alle kunne lære kreativitet. En teknikk han beskrev var å tenke seg en ytterlighet, for så å ta et skritt tilbake. En vanlig bokhandel består for eksempel av mange bøker av mange forfattere og i mange kategorier. En tenkt ytterlighet vil være en bokhandel uten bøker. Naturligvis er dette meningsløst. Men forfatteren av læreboka i kreativitet tok et skritt tilbake fra denne ytterligheten og valgte å markedsføre boka si ved å etablere en bokhandel med en bok, sin egen.

Utøvelse av kunst og kultur kan ha mange formål. Aktiviteten i seg selv kan være positiv både for de som utøver den og de som «konsumerer» den. Det kan dreie seg om estetikk. Mennesker setter pris på det vakre. Men jeg tror at i tillegg til dette spiller kunsten en rolle ved å sprenge grenser. I renessansetiden viser Leonardo da Vinci at avstanden mellom kunst og vitenskap er kort. Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnsom er gode eksempler på sammenhengen mellom kunst og politikk.

«Norges fremtid skapes i Trondheim» er Trondheim Høyres visjon for byen. Visjonen forutsetter både en vilje og en evne til å sprenge grenser. Jeg tror at det vil være umulig å oppfylle en slik visjon uten at kunsten og kulturen spiller en stor rolle. Men vi kan ikke vedta god kunst. Kulturen utvikler seg best når den er fri. Dyktige administratorer og positive politikere er bra. Men rollefordelingen mellom politikere, administratorer og kunstnere må være slik at initiativene kommer nedenfra, fra kunstnerne. Som politikere må vi ha toleranse og åpenhet til å akseptere at kunsten kan være verdifull selv om vi ikke alltid liker den, forstår den eller synes den er vakker. Vi må være nysgjerrige nok til å slippe til nyskapende uttrykk som kanskje trenger tid og modning før mange av oss setter pris på det.

Ifjor sommer fikk jeg ansvaret for å lede arbeidet med å formulere Trondheim Høyres kulturpolitikk for årene som kommer. Vi valgte å bruke svært mye tid til å lytte og lære. Gjennom høringer, besøk, reiser og skriftlige tilbakemeldinger har det satt igang tankeprosesser som ligger til grunn for mye av det jeg har skrevet i dette blogginnlegget. Det førte også til et oppslag i Adressa og til en begynnende debatt i Artscene Trondheim om kulturpolitikken i Trondheim. Selv ble jeg intervjuet av Kenneth Nygård under tittelen «Høyre om! En ny kulturpolitikk?»

Trond Giske beskrives som en av de største kulturministrene Norge har hatt. Og Giske har vært viktig, ikke minst fordi han har hatt styrke til å øke bevilgningene til kultur vesentlig. I Trondheim er etableringen av det nasjonale pop og rockmuseet, Rockheim, et synlig bevis på at han har lykkes. Men Giske som kulturminister har også hatt en annen, og ikke så positiv side. «Kulturbudsjettet viser at forskjellen på høyre- og venstresiden er hvem som skal bestemme – politiker og byråkrat eller kunstner, bruker og sponsor.» Det var tidsskriftet Minerva som skrev dette i en lederartikkel etter at statsbudsjettet ble lagt frem høsten 2009. Minerva påpeker at Giskes politikk la opp til at kunstnere og andre kulturutøvere gjerne ville være venner med de som bevilget pengene.

Skaper et slikt system den beste kunsten? Etter mitt syn er svaret NEI!

27/03/2011 Posted by | kultur, Lokal politikk, Nasjonal politikk | , , , | Legg igjen en kommentar

La Sør-Trøndelag Teaterverksted leve

Forrige uke besluttet Kultur- og Velferdskomiteen i Fylkestinget at Sør-Trøndelag Teaterverksted bør legges ned. Forslaget, som ble fremmet av Arbeiderpartiet og SV, skjedde uten at en eneste av de ca 100 amatørteatergruppene i fylket som nyter godt av virksomheten ved Teaterverkstedet, var spurt om hva de mente. Dette er feil politikk og det er håpløs saksbehandling.

Formålet for Stiftelsen Sør-Trøndelag Teaterverksted (STV) er:

”å styrke og utvikle amatørteaterarbeidet i Sør-Trøndelag, ved blant annet å drive

kurs- og instruksjonsvirksomhet og yte annen faglig bistand til teatervirksomhet i

fylket.”

Dette formålet har STV åpenbart lykkes med. Ingen andre fylker har så stor amatørteatervirksomhet som Sør-Trøndelag. Takken fra det rødgrønne flertallet i fylket er å avvikle virksomheten.

Høyre mener gode kompetansenettverk innen de forskjellige kulturfeltene er avgjørende for at vi skal lykkes. Derfor gikk også Høyre mot nedleggelsen. Dette betyr ikke at vi ikke kan og bør diskutere hvordan STV og andre kompetansenettverk organiseres og driver sin virksomhet. For eksempel er det slik at STV har kun 1,6 årsverk og man blir derfor svært avhengig av enkeltpersoner. Teater er dessuten en kunstform som kombinerer flere kunstarter slik som dans, sang og musikk i tillegg til teater. Kanskje kan man finne organisasjonsformer som gjør at man samarbeide bedre med disse kultursektorene? STV har allerede vist stor evne til å tilpasse seg nye behov ved å utarbeide nettbaserte ressurser for teatermiljøet.

Kulturpolitikken bør ta faglige innspill på alvor. Kulturen skapes nedenfra og opp og ikke ved at politikere forteller kulturens folk hvordan virksomheten skal drives. Kulturen er i sin natur fri. Nettopp derfor er det så meningsløst at denne beslutningen treffes uten at man hører på de berørte. Nesten hver eneste bygd i fylket vårt har en revygruppe eller et teaterlag. De er ofte små, noen ganger dukker de under for så å gjenoppstå etter noen år. Da trenger de hjelp. Denne hjelpen har de inntil nå fått fra Sør-Trøndelag Teaterverksted. Men om kort tid kan det være slutt.

22/02/2011 Posted by | kultur, Lokal politikk | , , , , | Legg igjen en kommentar

Skitne penger

Musikkfestivalen Bylarm er støttet økonomisk av Statoil. Noe av pengene går til et årlig stipend på 8oo.000 kroner som gis uten betingelser. Dette er ifølge flere artister skitne penger. De samme artistene ser samtidig ingen problemer med å motta penger fra staten selv om dette er penger som i realiteten er «hvitvaskede» oljepenger. Uten rekordbruk på titalls av milliarder kroner årlig ville kulturløftet vært umulig å gjennomføre.

Den kjente jazzartisten Mathias Eick ser ingen problemer med å ta i mot stipendet som gjør det mulig å satse sterkere i utlandet. – Kritikken faller på sin egen urimelighet. Så godt som alle norske artister mottar støtte fra staten. Det er penger som stammer fra olje uansett, sier han.

– Dette stipendet er usedvanlig skitne penger, sier imidlertid Petter Unstad i Bodøgruppa Kråkesølv. – Vi ønsker ikke å bli assosiert med oljeutvinning på denne måten. I framtida må vi satse på mer bærekraftige kilder til energi, understreker Thomas Litangen i Kråkesølv. Paradoksalt nok faller disse uttalelsene den samme uka som det er blitt kjent at Statoil sammen med tre andre partnere ønsker å satse 325 milliarder kroner på vindmøller utenfor Storbritannia. Kråkesølv vil heller ha penger fra staten, den samme staten som har laget så dårlige betingelser for fornybar energi at norske utbyggere flykter landet og istedet satser i blant annet Storbritannia…

Oslo-artisten Sjur Lyseid er provosert. – Bylarm krever at jeg skiller det å være artist fra det å være et politisk engasjert menneske. Min idealisme kommer nå i veien for min sjanse til å vinne et Bylarm-stipend, fastslår Lyseid. Det som provoserer ham er at Bylarm har gått ut på forhånd og spurt om det er noen som ikke ønsker å bli nominert til en pris som finansieres av Statoil. Men hvorfor skal juryen bruke energi på å vurdere artister som kanskje ikke ønsker å motta en pris? Det er jo ikke slik at sponsorer står i kø slik at Lyseid kan velge å motta stipend fra en sponsor han aksepterer.

Lyseid er også blant dem som heller vil ha hvitvaskede statspenger enn penger fra et selskap som drives innen de rammebetingelser som staten har bestemt. – Det å fronte et stort oljeselskap vil jeg ikke være med på. Det er forskjell på å være en del av et samfunn som er avhengig av oljepenger, og det å være plakatgutt for et selskap som driver med oljeutvinning.

Det intereessante i denne debatten er at mange artister åpenbart synes det er problematisk å være avhengig av private penger, mens derimot avhengighet av statspenger er helt ok. Kulturen er i sin natur fri, mangfoldig og uavhengig. En situasjon hvor stadig flere kulturutøvere blir mer avhengige av en enkelt pengekilde (staten) som de siste årene har vist en stadig sterkere vilje til å styre (Trond Giske) samsvarer dårlig med dette.

Styringen skjer ikke nødvendigvis i form av detaljstyring fra kulturministerens side, men faren er at stadig flere kulturutøvere leverer det de tror departementet og statsråden ønsker. Kritikk og mangfold uteblir. På den annen side er det også forståelig at kulturutøvere ikke ønsker å kun være avhengige av det kommersielle marked. Det som selger best i øyeblikket er ikke nødvendigvis det vi vil huske som verdifullt på litt lengre sikt. Men eksemplene Jo Strømgren og Håkon Bleken viser likevel at god kunst også kan selge godt.

Private kilder for kulturstøtte slik som sponsorer, forskjellige fond og stiftelser og private givere er helt avgjørende for at vi skal opprettholde en mangfoldig og fri kultursektor, mens en for dominerende statlig finansiering kan være skadelig. Fordelen med private finansieringskilder er nettopp det at de er mange og uavhengige. Det er ikke politikere og byråkrater som best kan peke ut morgendagens kulturvinnere og mindre mangfold betyr også mindre spennende kulturuttrykk.

Også Trondheim kommune tildeler kulturstipender, uten at noen ennå har vært skeptiske til å ta i mot disse pengene. Jeg har selv opplevd politiske diskusjoner om valg av mottagere av kulturpriser hvor de politiske argumentene har vært viktigere enn å velge den beste kunstneren. Dette betyr ikke at kommunen har valgt en prismottager som ikke har gjort seg fortjent til pengene, men når «politisk korrekthet» i kunsten er viktigere enn kvalitet er vi på gale veier.

Kanskje blir resultatet at kulturutøverne går fra å være kritiske opponenter til det politisk korrekte sosialdemokratiske samfunnet til å være medspillere som gjør seg avhengige av offentlig støtte?

08/01/2010 Posted by | kultur, Lokal politikk, Nasjonal politikk | , , , , | Legg igjen en kommentar

Tidenes kulturminister

Adresseavisen utroper nærmest Trond Giske til tidenes kulturminister i dagens lederartikkel. Og ingen bør bestride at Giske har gjort en kjempejobb, ikke minst innad i regjeringen, for å øke kulturbevilgningene. Det gleder en som representerer kulturpartiet Høyre. Men er store bevilgninger det viktigste kriterium hvis vi skal peke ut tidenes viktgste kulturminister. Å bruke penger er neppe det vanskeligste en politiker kan få i oppgave.

Adresseavisen nevner selv en annen kulturminister som har utmerket seg. Lars Roar Langslet (H) var landets første kulturminister i den daværende Willoch-regjeringen. Å få et eget departement var i seg selv et stort sprang for kulturen, og det var ikke tilfeldig at det var en Høyreledet regjering som tok dette steget. Siden den gang har alle regjeringer brukt mere penger på kultur enn den foregående. Slik vil nok også den som overtar etter Giske bruke mere penger enn Giske på kultur uten at det i seg selv er en prestasjon. Skremselspropagandaen fra de selvoppnevnte aktørene i «Kulturkampen» (med partiboka i AP i orden for flere av dem) om at Frp vil tvinge en borgerlig regjering til en redusert satsing på kultur er ubegrunnet. Ingen av de tre andre borgerlige partiene vil akseptere det.

Men den banebrytende hendelsen under Lars Roar Langslet var opphevelsen av NRK-monopolet. Det startet med nærradioer, fortsatte med kommersiell radio og endte med etableringen av TV2 og andre kommersielle TV-kanaler. Idag tar vi det mangfoldige mediesamfunnet for gitt. Selv om ikke mangfoldet bare er positivt er noen annen medievirkelighet utenkelig. Men den gang var det ingen selvfølge at vi skulle få et slikt mangfold. Folk var stort sett fornøyde med NRK, og motstanden fra Arbeiderpartiet mot opphevelsen av NRK-monopolet var sterk. Men kulturminister Langslet drev frem denne reformen, som et kvart århundre etterpå nærmest kan kalles en revolusjon. En stor del av vår tid går med til å lytte på radio og se på TV samtidig som TV-kanalene også er viktige for utviklingen av nettilbudet. Før eller siden ville kanskje reformene ha vært gjennomført uansett, men det var Lars Roar Langslet som ledet denne utviklingen, og ingen annen kulturminister har gjort noe lignende.

Så berører Adresseavisen noen andre sider av Trond Giskes virke som kulturminister: Hans kamp mot ytringsfriheten i form av nei til politisk reklame til tross for menneskerettighetsdomstolens dom er det ene. Det andre er hans sterke styring av kulturen og kulturinstitusjonene. Han har i stor grad satt inn sine egne representanter i styrene, og har sågar uttalt at han i det hele tatt ikke vil utnevne Frp-ere i styreverv. Kulturen bør i sitt vesen være fri. Slik kan den bidra til alternative tanker og en kritikk av det bestående. Det har alltid vært kulturens oppgave. Kulturministerens kontrollbehov svekker denne rollen. Når man vet hvem som sitter på pengesekken og man vet at vedkommende vil ha full styring kan man også risikere at kulturutøverne tilpasser seg. Slik bør det ikke være. Derfor trenger vi en ny kulturminister, ikke fordi vedkommende vil bruke så mye mer penger enn Giske har brukt, men fordi han eller hun vil slippe kulturen fri.

Les disse sakene:
Regjeringspartiene med nye kulturløfter.
Lover kulturskole for alle.

12/08/2009 Posted by | Nasjonal politikk | , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Kan vi forvente at også kunstnere har folkeskikk?

Erik Fosnes Hansen er en usedvanlig begavet forfatter med en internasjonal suksess av dimensjoner. Etter hva jeg forstår er han nå også blitt medlem av Arbeiderpartiet, og er oppnevnt som medlem av Norsk Kulturråd av sin venn Trond Giske. Erik Fosnes Hansen har med andre ord det meste, bortsett fra alminnelig folkeskikk.

Halvor Sevatdal har en interessant og velskrevet blogg som heter Hablog. Der beskrev han nylig en radiodebatt mellom Erik Fosnes Hansen og Frp-nestleder Per-Arne Olsen:

«Hvordan har vi havnet i en situasjon hvor mange tydeligvis ikke ser på Frp-ere som mennesker som man skal utvise vanlig høflighet mot? Når Erik Fosnes Hansen nekter å hilse på nestleder Olsen, for deretter å skrike og avbryte hele debatten og å avslutte med å kaste papir på ham er det jo tydelig at Frp-eren i Hansens øyne ikke fortjener å bli behandlet som et vanlig menneske.»

Nå kan det jo være at Erik Fosens Hansen har lært av sin venn, kulturministeren, som for noen år siden deltok i en radiodebatt med daværende stortingsrepresentant Børge Brende. Giske forlot studio midt under debatten uten å svare på de kritiske spørsmålene fra Brende.

Forfatteren har engasjert seg i en kulturkamp mot Frp. «Fosnes Hansen mener Jensen er udemokratisk og antiintellektuell – og at hun vil gjøre Norge til et intolerant land.» skriver TV2.no. Så kan man spørre seg om kravet til toleranse ikke strekker seg til å gjelde Frp-ere.

Jeg har ikke noe problem med å forstå at mange kan la seg irritere og frustrere over Frp’s mange useriøse utspill denne sommeren, men man styrker ikke sin egen sak ved å opptre uten folkeskikk. Det er en rotfestet del av norsk kultur og norske verdier at man skal oppføre seg mot andre som man ønsker at andre skal oppføre seg mot en selv. Enda mer spesielt er det når vi i dagens Adressa kan lese at Fosnes Hansens oppførsel ikke var et resultat av en provokasjon og et spontant påfunn. – Det var en overlagt (papir)kule, sier forfatteren.

Frp-folk er stort sett trivelige folk, som folk flest. I Trondheim Bystyre har jeg bare gode erfaringer med samarbeidet mellom Høyre og Frp og de andre borgerlige partiene. Ikke så sjelden opplever vi politisk uenighet. Ikke minst gjelder det kulturfeltet, hvor Frp skiller lag med alle de andre partiene. Men Frp vet de er i mindretall i mange av disse sakene, og aksepterer nederlaget. Slik vil det være med mange av de meningsløse forslagene som partiet har kommet med i løpet av sommeren også. Fosnes Hansen sier at han vil gjøre borgerlige velgere klar over hvem partiene er i ferd med å gå til sengs med. Når tror jeg at borgerlige velgere er i stand til å tenke selv. De trenger ikke et AP-medlem til å fortelle dem hva som er i deres interesse. Vi vet dessuten hvordan en regjeringsdeltagelse er i stand til å endre og disiplinere et parti. Ingen som hadde hørt på SV og Kristin Halvorsen i forrige valgkamp kunne forestille seg at partiet ville forandre politikken sin så dramatisk straks de kom i regjering. Også Frp må i regjering forholde seg til de politiske realiteter og flertallet på Stortinget.

Men tilbake til åpningsspørsmålet: Kan vi forvente at også kunstnere har folkeskikk? Åpenbart ikke, men også kunstnere burde kanskje forstå at man ikke skal kaste stein når man sitter i glasshus.

Som en digresjon har jeg lyst til å kommentere sammensetningen av det nye kulturrådet. Det er sagt at man ønsket å fjerne politikerne fra kulturrådet. En av dem som forsvant ut er den tidligere politikeren og kulturarbeideren Hallgrim Berg. Så kommer altså forfatteren Erik Fosnes Hansen inn i Kulturrådet og takker for utnevnelsen ved å melde seg inn i Arbeiderpartiet og å engasjere seg i partiets valgkamp/kulturkamp.

14/07/2009 Posted by | Lokal politikk, Nasjonal politikk | , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar