Er klimakampen miljøets verste fiende?

Inntil utbyggingen av vindkraften på Frøya skulle starte var det lett å tro at det var få motsetninger mellom miljø og klima. Det var to sider av samme sak. Men så oppdaget beboerne på Frøya at vindmøller ville påvirke livskvaliteten til hele Frøyasamfunnet. Og selv om vindraft på linje med annen fornybar energi bidrar til et bedre klima gjennom redusert bruk av fossilt brensel, mente et stort flertall av Frøyværingene at dette ville de ikke ha.

Man kan naturligvis mene at det finnes andre og bedre måter å produsere fornybar energi på. Eller at Frøya og Trøndelag har tatt sin del belastningen med utbygging av vindkraft. Jeg tror riktignok at også alternative energiformer, som vannkraft, også har store ulemper. Og disse ulempene må veies opp mot hverandre for å finne de beste løsningene.
Men hovedpoenget mitt er at klimatiltak også har ulemper. Ikke minst for miljøet. Da må vi velge hva som er viktigst, eller finne andre løsninger som ikke har de samme ulempene.
Den diskusjonen vil vi få i Trondheim også selv om vindkraft i noen særlig utstrekning neppe er aktuelt her..
I Trondheim har den rødgrønne koalisjonen lagt frem et program som av flere beskrives som ambisiøst på klimafeltet. Utslippene skal ned med 30 % i 2023 (fra 1991) og med 80 % innen 2030. Nye bydeler som Nyhavna skal bli utslippsfri. Det siste synes ikke er spesielt ambisiøst. Hvis hele Norge skal bli klimanøytralt innen 2050 må naturligvis noen (nye) områder bli pluss-bydeler. Dvs at de produserer mer fornybar energi enn de bruker. Hvis vi ikke lykkes i å gjøre Nyhavna til en Pluss-bydel med sin sjønære beliggenhet og gode solforhold og med beliggenhet i teknologihovedstaden hvordan skal vi da lykkes med de nasjonale målsettingene?

Skal vi tillate sterk fortetting i småhusområdene på Byåsen, Tyholt og Nardo? Jeg mener nei. Bomiljø er også en del av miljøet. I den rødgrønne plattformen er fortetting i småhusområder ikke nevnt med et ord. Vi kan altså ikke være sikre på at et godt bomiljø blir ofret av hensyn til klimaet. Dette skal vi ikke akseptere!

Konflikter ser vi også etter at Metrobussystemet er kommet i drift. Skal vi utelukke biler gjennom Midtbyen for å prioritere buss og sykkel? Skal politi og ambulanser stå fast i trafikken fordi vi bare har to felt og ikke gir mulighet til forbikjøringer? Skal ikke taxier få stå på holdeplass i Olav Tryggvasons gate fredag og lørdag natt fordi 5-10 syklister skal sykle gjennom byen på denne tiden? Kanskje er det til tider så mange busser som skal gjennom sentrum at det heller ikke ville hjulpet med forbud mot biler? For klimapolitikken er det kanskje en fordel at bilene fjernes, men vil det skape så store konflikter og motstand at man utløser en motreaksjon?

I konservativ ideologi snakker vi om å forandre for å bevare. Mye må forandres hvis vi skal bevare en verden vi kan bo i og stoppe den globale oppvarmingen. Men hvis vi forandrer for mye for fort risikerer vi det slår tilbake. Folk vil ikke akseptere det. Og hvis vi ødelegger gode bomiljøer eller gjør hverdagen vanskelig for folk av hensyn til klimaet er vi på feil vei. Vi kan få et opprør på linje med vindkraftopprøret på Frøya.

Hva er alternativet? For det første er det som Erling Norvik sa, forskjell på å barbere seg og skjære av seg haka. I teknologihovedstaden må vi også ha tro på teknologiens muligheter. Og vi må slippe alle gode krefter til. Når bystyrets flertall sier nei til å bruke penger på solcellepanel på kommunale bygg bør vi ihvertfall la kommersielle aktører gjøre det for egen regning og risiko. Så langt har flertallet sagt nei både til å bruke egne midler og å slippe til andre.

Hva vil vi ofre for å få VM på ski?

Er vi villige til å bruke en milliard kroner på Granåsen hvis det rammer breddeidretten i bydelene?

Jeg har vært en entusiastisk tilhenger av VM på ski i Trondheim. Men kanskje bør vi gi opp VM-drømmen?

Trondheim kommune har brukt ca fem millioner kroner på to søknadsrunder som til sammen har kostet ca 10 millioner. Det har vært riktig. Og kostnaden ved å søke en eller to ganger til (Nord-Amerika har ikke hatt VM siden 1995 og vil nok få arrangementet om de søker) er ikke større enn at vi tåler det.

De store kostnadene er knyttet til investeringene i VM-anlegget, anslått til ca en milliard kroner, hvorav halvparten til hoppbakken. Riktignok uttaler flere politikere at de ikke aksepterer at det skal være nødvendig å bruke mer enn 300 mill til hoppbakken, men samtidig vet vi at usikkerheten er stor og at kravene til hoppanlegg som skal brukes til mesterskap øker.

Ingenting av dette er nytt. Det som er nytt er at Rådmannen i Trondheim har lagt frem en sak for bystyret som viser at summen av alle planlagte investeringer i regi av Trondheim kommune er langt større enn det kommunen har råd til. Blir planene realisert blir kommunens gjeld mer enn doblet til over 30 milliarder kroner frem til 2031, og sannsynligvis er dette tallet for lavt fordi det ennå ikke er lagt planer for de siste årene i denne langtidsperioden. I sum må kommunen kutte mer enn ti milliarder på sine investeringsplaner. Kanskje mye mer.

Så kan man naturligvis spare en del ved å tenke nytt i hvordan man bygger. For eksempel gjennom Offentlig Privat Samarbeid (OPS). Det handler om å involvere entreprenører, utbyggere og leveranderer tidlig i planleggingsprosessen slik at man kan finne billigere måter å bygge på. Men så langt har Arbeiderpartiet vært lite villige til å prøve det.

Bystyret vedtok i sin tid at man skulle forske å få private med på laget i utviklingen av Granåsen-anlegget. Rådmannen har imidlertid valgt å tolke dette vedtaket som om man skulle begrense seg til å be om at næringslivet skulle betale en del av regningen. Det har det vært liten interesse for, i hvert fall før Trondheim har fått VM. Det rådmannen burde gjort var å involvere private utbyggere, entreprenører og leverandører tidlig i prosessen. Erfaringsmessig kan det gi store besparelser i bygge- og driftskostnader.

Da står vi tilbake med å prioritere det som er viktigst først. Ordføreren har uttalt at hun vil prioritere skole og helse foran kultur og idrett selv om hun i den samme artikkelen sier at hun samtidig skal satse på idrett og kultur. Det er å lure velgerne å late som om man ikke må ta noen tøffe valg.

Det er et slikt valg ja eller nei til en ny VM-søknad er. For en søknad betyr en forpliktelse til å bruke en milliard pluss minus i Granåsen. Mye av det er breddeanlegg. Men en halv milliard til en hoppbakke er det ikke mange i breddeidretten som får nytte av uansett hvor fantastisk det ville vært med et nytt VM i Trondheim.

Lettere har det ikke vært etter at flertallet i bystyret har vedtatt at kommunen skal bruke 28  millioner kroner på leie av nye Trondheim Spektrum. Hvert år. Det som blir igjen til andre idrettsformål har blitt mindre.

Det er klart Trondheim kan bruke en milliard på Granåsen. Men vi må være oppmerksomme på at konsekvensen er mindre penger til investeringer i anlegg til breddeidretten rundt omkring i byen. Vi kan bygge en del spilleflater for håndball, ishockey og fotball for en slik sum. Eller vi kan utsette byggingen av skoler og sykehjem. Eller vi kan låne mer penger og i stedet kutte i bevilgningene til drift av eldreomsorgen, skolene, rusomsorgen eller annet.

VM på ski og byjubileet i 1997 var en stor opplevelse, og mange mener at Trondheim ble en annen by med tro på seg selv og hvilke muligheter byen hadde etter 1997. Det er vanskelig å sette en pris på slikt. Et nytt VM vil sikkert også være en opplevelse for livet, og en anledning til å arrangere VM slik vi mener det bør gjøres, med nøysomhet, høye etiske standarder, ytringsfrihet og etisk refleksjon.

Men skal vi søke om VM en gang til må vi vite at det koster. Og at det vil gå ut over noe annet.  Vi har ikke en utømmelig Sareptas krukke.

 

#MeToo – Det vi helst ikke vil snakke om

• Er du ledig? Beklager at jeg ikke tar den første drosjen, men jeg har opplevd ting. Jeg er ikke rasist, men foretrekker å kjøre med en nordmann.

 

Alt for ofte opplever jeg at kvinner ikke vil eller ikke tør kjøre drosje med en innvandrer bak rattet. I noen tilfeller er det kanskje rasistiske holdninger, i mange tilfeller er det en ubegrunnet fremmedfrykt, men i noen tilfeller er det også snakk om virkelige og dårlige erfaringer hvor en drosjesjåfør med innvandrerbakgrunn har begått seksuell trakassering.

Jeg har lenge lurt på om jeg skulle skrive om dette. Noen vil umiddelbart beskrive det som rasistisk når jeg hevder at flerkulturelle innvandrere er overrepresentert når det gjelder seksuell trakassering i blant annet drosjenæringen. Andre, og det er jeg nok mer redd for, vil bruke slike uttalelser som bevis på at innvandrere generelt oppfører seg slik. Slik er det naturligvis ikke. De aller fleste innvandrere som kjører drosje oppfører seg ordentlig og gjør en fantastisk jobb.

For mange år siden jobbet jeg i restaurantbransjen. Der opplevde vi at grupper av enslige innvandrere oppsøkte utesteder og var verstinger i å beføle kvinnelige gjester og servitører. Når enkelte utesteder nektet noen av disse adgang ble de beskyldt for diskriminering i media. Uten at jeg kjenner til situasjonen i utelivsbransjen i dag vil jeg være positivt overrasket om situasjonen er annerledes i dag.

Og offentlige myndigheter gjør det heller ikke enklere. For noen år siden fikk Høyres Torhild Aarbergsbotten vedtatt i Fylkestinget at taxisentralene var forpliktet til å gjennomføre «etisk opplæring» nettopp for å bekjempe en uhøvisk opptreden fra drosjesjåførenes side. Selskaper som Trøndertaxi har fulgt opp dette og jobber systematisk for å unngå at seksuell trakassering skjer og for at de få tilfellene som rapporteres blir håndtert på en god måte. Det skal rett og slett være nulltoleranse for slik opptreden. Men når de nye taxisentralene slapp til i fjor «glemte» fylkeskommunen å stille de samme kravene til de nye selskapene.

Jeg har mange venner blant innvandrerne og vet at de aller fleste oppfører seg bra. Men hvis vi skyver under en stol at noen av mennene har med seg uakseptable holdninger til kvinner fra sitt hjemland vil vi heller ikke løse problemet. Dessverre hjelper det ikke bare med informasjon. Gjennom introduksjonsprogrammet og andre ordninger blir innvandrere informert om norsk kultur, norske regler og lover. Likevel skjer dette. Kanskje ikke så rart. Norske menn begår også overgrep og seksuell trakassering selv om de er født og oppvokst i Norge.

Derfor har MeToo-kampanjen vært viktig. Den har ført til at mange har blitt tvunget til å ta temaet på alvor. Mange organisasjoner og virksomheter har skjerpet sine rutiner og sine tiltak mot seksuell trakassering. Dette må skje også i innvandrermiljøet og i regi av alle offentlige aktører og andre som arbeider med integrering.

Derfor håper jeg på den samme åpenhet om holdningene til kvinner blant enkelte menn med innvandrerbakgrunn som vi har hatt ellers etter at MeToo-kampanjen startet.

Vil fremtidens studenter stille andre krav til universitetscampus enn dagens studenter?

Utforming og plassering av den nye universitetscampusen i Trondheim skaper stor debatt. På den ene side ønsker NTNU en campus med kortest mulig gangavstand internt på campus slik at studenter og ansatte kan samarbeide på tvers av fag. På den andre side ønsker politikerne i Trondheim en campus som i større grad er integrert med byen og med en betydelig tilstedeværelse i Midtbyen. Studentene har hele tiden vært opptatt av en bynær campus, men befinner seg nok midt imellom disse to synspunktene.

Trondheim og NTNU er avhengige av hverandre. Uten NTNU «dør» Trondheim. Og uten en attraktiv by vil NTNU tape konkurransen om studentene.

Utbygging av campus er et hundreårsprosjekt. Vi må bygge en campus som er attraktiv for studenter og forskere ikke bare i dag, men også i fremtiden. Men hvem er fremtidens studenter? La meg presentere noen tanker om fremtiden.

Påstanden om at den som anser seg ferdig utlært ikke er utlært, men ferdig, vil bli enda mer treffende i fremtiden enn i dag. Teknologien og den samlede kunnskapen i verden utvikler seg stadig raskere. Problemet er at vi mennesker ikke greier å følge med. Det vi lærer på skolen må oppdateres og vi må kanskje skifte yrke oftere fordi det yrket vi har fått utdanning i forsvinner.

Samtidig opplever vi at nesten alle jobber krever kunnskap og kompetanse. Hvis vi ikke fyller på med kunnskap dropper vi ut av arbeidslivet. Manuelle jobber blir mer og mer automatisert. Det betyr ikke at det ikke er behov for arbeidskraften vår, en vi må oppdatere kompetansen vår slik at vi blir istand til å utføre de nye jobbene.

Derfor vil det være behov for at vi returnerer til skolebenken og universitetet med jevne mellomrom resten av livet. Det behøver heller ikke å stoppe når vi blir pensjonist. Vi kan jobbe lenger enn før, men vi har også lyst til å fylle pensjonistlivet med noe av verdi. Derfor vil stadig flere vende tilbake til skolebenken både som 60- 70- og kanskje etter hvert 80-åringer.

Relasjonene mellom forskning, utdanning og næringsliv vil også utvikle seg. Stadig oftere vil vitenskapelig ansatte veksle mellom universitetet og næringslivet som arbeidsgiver. Eller kombinere de to. Og det samme vil gjelde studenter. Jeg ser for meg at skillene mellom arbeid og utdanning viskes ut.

Ved mange universiteter, slik som MIT, får næringslivet lokalisere seg i tilknytning til universitetet. Den såkalte «watercooler»-effekten, at ansatte og studenter treffer hverandre i kantina eller over watercooleren fører til at ideer spres og nye samarbeid oppstår. Hvorfor ikke tenke den samme tanken for kommunale enheter. Hvis Byplankontoret og Byutvikling kan lokaliseres sammen med arkitektstudiet, Oppvekstavdelingen sammen med lærerstudiet osv kan kunnskap overføres daglig fra forskningsmiljøene til kommunens fagfolk, samtidig som kommunen i større grad blir tilgjengelig for praksis, forskningssamarbeid, jobber osv.

Naturligvis mere av utdanningen skje via internett, men fysisk tilstedeværelse mister ikke sin verdi.

Hvis vi får en slik utvikling må NTNU og andre universiteter tilpasse seg denne. Det betyr at skille mellom by og universitet må bygges ned. Mens studentene i dag i hovedsak er mellom 20 og 30 år vil vi i fremtiden få studenter i alle aldersgrupper. Flere vil kombinere studier med arbeid. Og flere vil studere uten å befinne seg hele tiden i Trondheim. Med livslang læring vil mange av studentene sannsynligvis bare bo og studere kortere perioder i Trondheim. Kanskje tar de med seg jobb og familie til Trondheim i perioder. Hva vil dette kreve av universitetet og til det kommunale tjenestetilbudet?

Når NTNU’s campus skal utformes må vi ta hensyn til denne utviklingen. Det blir enda viktigere at NTNU vokser inn i Midtbyen samtidig som byen vokser inn på Gløshaugen.

 

 

Visste du at flere hundre spiller cricket i Trondheim? Men at cricketbanen mangler en pitch?

Cricket? Hva er nå det? De fleste av oss har hverken spilt cricket eller sett cricket bli spilt. Mens flere hundre spiller cricket i Trondheim må likevel hjemmekampene i den nasjonale serien spilles i Oslo fordi vi mangler en såkalt pitch på den nye cricketbanen i Trondheim. I dag hadde jeg og Ismail Muhyadin gleden av møte tre engasjerte representanter fra cricketidretten i Trondheim for å lære mer om idretten og om hvordan vi kan legge bedre til rette for idretten som stadig flere driver med i byen vår. De tre var Rijumon Sasidharan, Jeevan Rentswaran og Mohmoodd Saud.

Slik beskrives cricket i Wikipedia:

«Cricket er en lagsport for to lag, hver med elleve spillere. Sporten er av engelsk opphav, og utøves med cricketball og balltre på en elliptisk gressbane. I sentrum av banen er det en avlang stripe med hardere mark, hvor storparten av spillet foregår. Målet er å score flere poeng enn motstanderen. Hvert lag har en eller to omganger hvor laget er inne og slår etter ballen for å score poeng, mens utelaget prøver å få dem ut og unngå at innelaget scorer poeng. Spillet avbrytes med en gang et lag har fått flere poeng enn det er mulig for motstanderen å oppnå, noe som ofte skaper forvirring når resultatene skal presenteres for nybegynnere.»

Det er denne stripen med hardere mark (i Norge må vi bruke betong på grunn av frosten) som er pitchen. Denne stripen på ca 30-35 meters lengde og 3-3,5 meters bredde må være av betong for at ballen skal sprette riktig. På vanlig gress eller kunstgress vil det ikke fungere. Vinterstid spiller man cricket i idrettshaller som har et hardt dekke.

Rådmannen har ikke funnet de fire hundretusen kronene som man mener det koster å anlegge denne betongstripa samt noen mindre investeringer som skal til for å få et fullverdig anlegg. Dette må vi finne en løsning på. Lagene er villige til å stille med dugnadsmannskaper og om nødvendig betale for mindre investeringer selv. I dag bruker de 100.000 kroner pr år i reisekostnader for å spille hjemmekamper i Oslo.

I Trondheim er det nå syv lag tilknyttet cricketforbundet. Snart kommer et åttende og i tillegg er det flere lag som ikke er medlemmer i forbundet. Kanskje så mange som 500 personer fra regionen deltar i idretten, og flere lag og spillere er på vei. Det er også lag flere steder i Trøndelag utenfor Trondheim. Og skal vi tro de tre representantene vi møter er det mange svært talentfulle ungdommer som kan gjøre Trondheim til en god cricketby og heve landslaget vårt til et godt europeisk nivå.

Cricket er nasjonalsport i flere land hvor flyktninger kommer fra slik som Afghanistan og flere av cricketlagene i Trondheim har derfor engasjert seg for å gi et godt aktivitetstilbud til flyktningene for å bidra til raskere integrering.

Jeg har fattet interesse for cricketsporten fordi cricketsporten er nasjonalsport i «mitt andre hjemland», India. Men jeg har ennå kun opplevd cricket på TV. Neste år håper jeg å oppleve cricket «live» her i Trondheim. Etter hva jeg forstår er ikke cricketkamper bare et sportsarrangement. Det er også et sosialt samlingspunkt hvor folk lager mat, hygger seg og møter kjente. En cricketkamp kan vare i mange timer og folk får derfor tid til mye mer enn idretten.

 

 

Storhallutredningen – en oppskrift på politisk manipulasjon

I bystyrets septembermøte fikk rådmannen i oppdrag å utrede alternativene til utbygging på Nidarø. Men fra første øyeblikk var det åpenbart at utredningen bare var skuebrød. Hverken ordfører eller rådmann ønsket en reell utredning. La oss ta det kronologisk:

1. Den 16.september sier Rita Ottervik dette til Adresseavisen:

– Det er fint at bystyret får en oppdatert og grundig gjennomgang av alternativer til en storhall på Nidarø. Men mitt standpunkt står ved lag.

Ordføreren har altså bestemt seg for konklusjon allerede før utredningen er vedtatt.

2. Allerede i bystyrets vedtak begynner arbeidet fra maktpartiene for å begrense utredningen. Ingrid Skjøtskift legger på vegne av Høyre, SV og Venstre frem et alternativt forslag som innledes slik:

«Bystyret ber om at det gjennomføres en reell utredning av alternativ plassering av en storbyhall. Det legges til grunn at alternativene skal være sammenlignbare med hensyn til investeringskostnader, driftskostnader og levetid. Utredningen må belyse de praktiske og  økonomiske konsekvenser av de ulike alternativene slik at bystyret får en god forståelse av realismen for de ulike alternativene.»

Nøkkelpunktene er «reell» og «sammenlignbare med hensyn til investeringskostnader, driftskostnader og levetid». Det er ikke nok med en overfladisk og lettvint sammenstilling av gamle tall hvis sammenligningen skal bli riktig. Mer om dette senere. Men forslaget ble naturligvis nedstemt.

3. Den 1.november vedtar maktpartiene i formannskapet etter forslag fra rådmannen å begrense hva som skal utredes. Blant annet ble følgende punkt vedtatt:

«Hvis det skal bygges en storbyhall et annet sted enn på Nidarø, forutsettes det at Trondheim Spektrum rives og området frigjøres til annen bruk. Det legges til grunn at storbyhallen skal tilby minimum 36.000 kvm bruttoareal for messeformål, 9 håndballflater og en hall for større idrettsarrangement og konserter med kapasitet for 8000 i tribune og 12000 tilskuere på flatt golv.»

Gjennom dette vedtaket utelukket man utredning av et delt og mye rimeligere alternativ slik som foreslått av Ivar Koteng.

Alle som kjenner byggebransjen vet også at et nytt og moderne bygg er mye mer effektivt enn et gammelt bygg. Ved å forutsette at et nybygg for eksempel på Sluppen skal være like stort målt i kvadratmeter som et delvis gammelt anlegg på Nidarø blir sammenligningen feil. På Sluppen kan man få plass til like mange håndballbaner, like stort messeareal og like mange tilskuere med 26.000 kvadratmeter som Trondheim Spektrum gjør på 36.000 kvadratmeter.

4. Når rådmannen legger frem utredningen synes han åpenbart at bystyrets oppdrag er for ambisiøst til tross for at maktpartiene har begrenset oppdraget. Han skriver dette:

«Bystyrets vedtak i sak 140/16 grenser opp til et vedtak om en konseptvalgutredning (KVU) for lokalisering av en storbyhall i Trondheim.»

Som unnskyldning for ikke å gjennomføre oppdraget fra bystyret bruker han et gammelt vedtak fra bystyret i 2013 hvor det bystyret mente det ikke skulle igangsettes en konseptvalgutredning.

5. Selv om formannskapets flertall har bedt ham om å utelate en delt løsning fra utredningen omtaler han likevel en slik løsning. Men han argumenterer mot en delt løsning som er konstruert av ham selv og som er annerledes enn den som Ivar Koteng faktisk har foreslått. Og han konkluderer med at den delte løsningen som ingen har foreslått ikke er hensiktsmessig. Rådmannen har også bedt Idrettsrådet kommentere den løsningen ingen har foreslått og ganske forutsigbart er de kritiske. Rådmannen sier ingenting om den delte løsningen som Koteng faktisk har foreslått.
6. En ny hall utenfor Nidarø koster ifølge rådmannen 1500 millioner kroner (i tillegg til 200 millioner i rivekostnader mm på Nidarø) millioner kroner skal vi tro NRK’s referat fra Rådmannens presentasjon overfor Byutviklingskomiteen:

 

«Formannskapet har tidligere bestemt at kommunen kun skal være leietaker i det nye anlegget, og de har ikke satt av penger til å betale. En ny hall er beregnet å koste 1,5 milliarder kroner. I tillegg vil det koste over 200 millioner å rive dagens anlegg på Nidarø.»

Arkitekt Knut Selberg som har arbeidet med Sluppenalternativet mener imidlertid at en hall der vil koste 1100 millioner. Ved bygge moderne og smart kan Sluppen spare 400 millioner kroner. Men det tar rådmannen ikke hensyn til i sin sammenligning fordi maktpartiene har bestemt at han ikke skal gjøre det. Ordføreren og rådmannen mener at en dels gammel og urasjonell hall som knapt har fremtidige utvidelsesmuligheter er likeverdig med en ny og effektiv hall

Å forutsette at alle eksisterende haller på Nidarø må rives er naturligvis også meningsløst når breddeidretten i Trondheim mangler treningshaller.

En ny og effektiv hall på 26000 kvadratmeter vil også spare store summer årlig på vedlikehold, energi og renhold. Men Trondheim Spektrum vil ikke opplyse hva dette koster og dermed blir det vanskelig å beregne hvor stor innsparingen blir og hvor stor kapital det kan forrente. Men vi snakker fort om en kapital på over hundre millioner kroner.

Til slutt vil en utbygging på Sluppen gi treningsplass til elevene på flere skoler i næromrdet. Dermed spares kommunen rundt hundre millioner kroner. Uten at rådmannen har tatt hensyn til det.

7. I samtalen mellom rådmannen og utbyggerne har rådmannen opplyst at spørsmålet om finansiering ikke skulle drøftes på nåværende tidspunkt. Når utredningen legges frem siterer imidlertid Adresseavisen rådmannen slik:

«Selv om det finnes alternative tomter for lokalisering og bygging av en storbyhall, er den største utfordringen at det ikke foreligger finansieringsplaner for de alternative prosjektene.»

Til NRK sier Morten Wolden: » Rådmannen sier også at de ikke kan gå i forhandlinger med Kjeldsberg og Coop fordi de da vil få trøbbel med anbudsreglementet.»

Man kan jo spørre seg hvorfor det er uproblematisk å forhandle om finansiering med Trondheim Spektrum (som har samme administrasjon som Norfishing AS hvor rådmann Morten Wolden er styremedlem)  samtidig som det er problematisk å forhandle med andre. Eller vi kunne tenkt oss en løsning hvor alle, inkludert Spektrum fikk delta i en anbudsrunde for å få frem det beste prosjektet. Men det synes ikke aktuelt hverken for Rådmannen eller maktpartiene.

8. Når bystyret vedtok utredningen var trafikkforhold en del av det som skulle utredes:

«En oversikt over alternativ plassering av storbyhallen, herunder Sluppen og Sorgenfri. De alternativene som er utredet tidligere oppdateres med ny kostnadsoversikt. Oversikten må vise kostnader og konsekvenser ved de forskjellige plasseringene, herunder kollektivdekning, trafikkavvikling og i hvor stor grad plasseringen ivaretar hensynet til idrett, kultur og messeaktivitet. I tillegg må oversikten drøfte om områdene er tilgjengelig for utbygging, og eventuelle rekkefølgekrav som ikke er finansiert.»

Kollektivdekning, trafikkavvikling og beredskap ble knapt omtalt i vurderingen av Nidarøalternativet med henvisning til at det skulle behandles i forbindelse med reguleringsplanen i februar. Da burde man kanskje utsatt denne utredningen til februar også slik at disse viktige forholdene også ble ivaretatt. Mens Sluppen vil ligge rett ved et kollektivknutepunkt med veier til all deler av Trondheim og med lett tilgang for utrykningskjøretøyer er det motsatte tilfelle med Nidarø. Store investeringer i oppgradering av Klostergata og eventuelt en ny bro over Nidelva må kanskje til. Eller man må sperre nesten all trafikk på fem punkter ved større arrangementer. Kostnadene er ikke beregnet. Ulempene er ikke utredet.

Som man roper i skogen får man svar. Slik manipulerer man bystyret og byens befolkning. En større skandale må man langt tilbake i tid for å finne.

Hvor utgangspunktet er galest, blir titt resultatet originalest (Nidarøsaken)

Rådmannen la i dag frem sin innstilling i Nidarøsaken etter at bystyret ba om at alternative plasseringer skulle utredes. Som ventet fikk maktpartiene den konklusjonen de ba om.

Det er mye i denne saksutredningen jeg kan ta tak i. I første omgang har jeg sett på rådmannens argumenter mot en delt løsning. Formannskapet sa nei til å få dette utredet og sørget derfor for at det kanskje rimeligste alternativet ikke ble utredet.

Interessant nok argumenterer rådmannen mot et forslag til delt løsning som ingen har foreslått.

Det var Ivar Koteng som foreslo en slik løsning på Sorgenfri, men løsningen kunne fungere like godt på andre tomter. Kort beskrevet besto hans løsning av følgende elementer:

• De fem spilleflatene i D- og F-hallene beholdes. De er ganske nye og det vil være råflott å rive dem.
• A- og C-hallene mm med 1,5 spilleflater rives. Disse hallene er i dårlig stand og mye må uansett gjøres med dem hvis de skal beholdes. På frigitt areale bygges boliger, men vi snakker ikke om en intensiv utbygging. Det vil derfor også bli plass for større grøtarealer.
• På Sorgenfri (eller annet sted) bygges konserthall/idrettshall med fire spilleflater. D
• I tillegg bygges en messehall over to plan i tilknytning til idrettshallen.
• Dette er en billig løsning fordi en enkel messehall er mye billigere å bygge enn en idrettshall. Om man ønsker det kan man senere legge idrettsgulv etc for å legge til rette for idrett også i messehallen.

Rådmannen skriver imidlertid i saksutredningen at «En delt løsning vil derfor ikke kunne erstatte Trondheim Spektrum som arena for gjennomføring av de store fiskerimessene i Trondheim. Ved avvikling av messene benyttes hele anlegget i Trondheim Spektrum, inklusiv utearealet rundt anlegget.»

«Hvor utgangspunktet er galest, blir titt resultatet originalest,» skrev Ibsen. Når rådmannen argumenterer mot et forslag ingen har lansert blir naturligvis konklusjonene like feil.

Rådmannen argumenterer videre med at det er dyrere å drifte to separate anlegg enn et samlet blant annet fordi man trenger to driftsorganisasjoner. Skulle man følge det resonnementet burde vi satse på et gigantisk idrettsanlegg i Trondheim og ingen anlegg i bydelene. Det sier seg selv at det er lite hensiktsmessig.

Selv om kostnadene kan bli noe større behøver ikke det å være mye. To forskjellige anlegg kan ha felles driftsorganisasjon. Et rent og mindre breddeidrettsanlegg på Nidarø kan også bli mye rimeligere å drifte enn dagens kombinasjonsanlegg. Kanskje kan også deler av driften overlates til idretten selv slik det skjer ved mange kommunale idrettshaller fra før.

En slik deling vil ha flere store fordeler:

• Flere hallflater flyttes nærmere der folk bor. Det er mangel på hallkapasitet i området Sluppen-Sorgenfri-Tempe-Nidarvoll.
• Messeaktivitet i en dedikert messehall kommer ikke i konflikt med idrettsaktiviteter. Det blir ikke like nødvendig med avlysning av treningstimer pga et kommersielt arrangement.

Det er merkelig at Idrettsrådet ikke ser disse mulighetene og fortsetter som ukritiske klakkører til forslagene fra rådmannen og maktpartiene i Trondheim.

Den ulempen en slik løsning vil ha for idretten er at store breddeturneringer som i dag bruker hele Nidarøanlegget må deles i to. Fordelene med en løsning som gir lettere kollektivtilgang, mindre belastning for de som bor på Nidarø og mye mer tilsier at båe rådmannen og flertallet i bystyret behandlet en slik delt løsning med større seriøsitet. Men hvis det hele var et spill for galleriet er det kanskje forståelig at man tok lett på oppgaven.

 

Makt korrumperer

«Power tends to corrupt, and absolute power corrupts absolutely.» Det er den engelske historikeren, politikeren og skribenten John Emerich Edward Dalberg-Acton som en gang sa dette. Sitatet passer godt til disse dagers diskusjon om hvordan Arbeiderpartiet styrer Trondheim.

Adresseavisen har avdekket at Arbeiderpartiets bystyremedlem Rune Olsø har hatt en opsjonsavtale på ei tomt på Være som potensielt kan gi ham store inntekter hvis den kan bygges ut samtidig som han har argumentert mot å begrense den grønne streken slik at denne tomta ikke ble omfattet av den.

Både Rune Olsø og hans gode venn og gruppeleder i Arbeiderpartiet, Geir Waage, ser ut til å ha formalitetene i orden.

– Jeg deltok derfor ikke i behandlingen av saken i partiet, og forlot alltid rommet når saken ble diskutert. Da saken ble behandlet i bystyret var jeg på jobbreise i utlandet og meldte forfall til møtet. Jeg deltok altså ikke i behandlingen av saken verken i partiet eller i bystyret, skriver Olsø i en epost til Adresseavisen.

Geir Waage sier dette:

– Vedtak i kommuneplanens arealdel er juridisk bindende, grønn strek er ikke det. I rulleringen av kommuneplanens arealdel vurderer bystyret hva hver enkelt eiendom kan benyttes til. Enkelteiendommer ble ikke vurdert eller diskutert i saken om grønn strek.

I følge Wikipedia kan inhabilitet beskrives slik:

Inhabilitet (av nektende -in og habil) eller ugildhet (det motsatte av uhildet) vil si at det foreligger omstendigheter som gir grunn til å svekke tilliten til at en saksbehandler er upartisk.

I praksis er det ikke alltid like enkelt å vurdere hva som er inhabilitet. Når bystyret i sin tid diskuterte en prøveordning med miljøgate i Innherredsveien ba flere representanter om å få sin habilitet vurdert fordi de bodde i området og kunne tjene på verdistigning på sine boliger. Da kom spørsmålet om hvor langt unna veien man måtte bo for ikke å være inhabile.

I stedet for å diskutere jus bør vi derfor spørre om denne opptredenen fra Arbeiderpartiets representanter er god etikk og tillitvekkende politikk.

Høyres bystyremedlem og tidligere eiendomsutvikler er inne på dette i en kommentar i Adresseavisen. Her skriver han blant annet at «Når velgerne begynner å stille spørsmål ved politikernes integritet, og om alt går skikkelig for seg, er det på høy tid at politikerne går i seg selv.»

Og han avslutter slik:

«Det er tilsynelatende stadig økende strekk i den store sentrum/venstre-koalisjonen, og det er nok noen saftige diskusjoner på kammerset som tidligere gikk for åpen scene i formannskap og bystyre. Også de politiske prosessene preges av dette. I Candy-saken forsøkte ordføreren å tåkelegge sakens realiteter. Og i Nidarø-saken forsøkte hun å stoppe en gryende opposisjon mot plassering av den nye storhallen, da hun på kommunens vegne, lovet Nor Fishing-deltakerne å ha ny hall på Nidarø klar neste gang de kommer til byen. Så må man spørre: Skal de politiske prosesser være slik?»

Selv tok jeg opp problemstillingen i siste bystyremøte under debatten om eierskapsmeldingen. Rådmannen foreslo at både rådmannen selv og bystyrerepresentantene som hovedregel ikke skal være styremedlemmer i selskaper hvor kommunen er majoritetseier. Dette ble delvis begrunnet slik:

«I henhold til forvaltningsloven blir folkevalgte som er styremedlemmer inhabile ved behandling av saker i kommunale organ der selskapet er part. Det kan være uheldig at politikere er inhabile i saker der selskapene er part.»

Candy Peonple-saken, hvor Rune Olsø blandet sitt styreverv i kommunale Trondheim Kino med egne forretningsmessige interesser viser hvor uheldig dette kan være.

Arbeiderpartiet ville imidlertid fortsatt sikre bystyrets medlemmer styreverv i disse selskapene, og fikk flertall for det med 34 mot 33 stemmer. Når saken ble behandlet var ironisk nok 9 av bystyrets medlemmer inhabile og kunne ikke delta i saksbehandlingen.

Internasjonalt har både presidentvalget i USA og brexit-avstemningen i Storbritannia vist en økende avstand mellom folk og politikk.

Vi er i ferd med å oppleve det samme i Trondheim. Tema som arroganse, politikere som fjerner seg fra folket, rolleblanding, avgjørelser tatt i de lukkede rom og mangel på åpenhet har vært tema i den offentlige debatten, i media og folk i mellom.

Professor Linda Lay ved BI skriver dette om makt:

«Makt påvirker både hvordan vi tenker og føler, og hvilke valg vi tar. Forskning viser at personer som får makt, har en tendens til å endre måten de ser på seg selv og andre. Makt gjør at de fleste begynner å se seg selv som mer ansvarsfulle og kompetente enn før. Makt gjør de fleste mer selvsentrerte og mindre medfølende med andre. Makt fører også med seg mer uetisk og kritikkverdig atferd, beleilig nok kombinert med mindre mottakelighet for råd og kritikk fra andre.»

Arbeiderpartiets og ordførerens opptreden i Nidarøsaken  passer godt inn i denne beskrivelsen:

….makt gjør de fleste mer selvsentrerte og mindre medfølende med andre…mindre mottakelighet for råd og kritikk fra andre…

Arbeiderpartiet påberoper seg å ha gjort alt riktig, men har de dermed gjort det rette?

Nytt felles museumsbygg før 2030

Min drøm er at vi i god tid før St. Olav-jubileet i 2030 kan ta i bruk et felles museumsbygg for Trondheim Kunstmuseum, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og kirkekunstsamlingen ved Vitenskapsmuseet og at dette skjer i form av en utvidelse bak og ved siden av Kunstmuseet. Med en ny front og inngang mot Vestfrontplassen ved Nidarosdomen. Tusenårsjubileet for slaget på Stiklestad og Olav den helliges død er et nasjonalt jubileum som krever et nasjonalt engasjement. Bygging av et slikt kunstmuseum som også inneholder kirkekunstsamlingen kan bidra til at området rundt Nidarosdomen og Erkebispegården blir et enda større kirkelig og kulturelt kraftsentrum.

Museene i Sør-Trøndelag har lagt frem en mulighetsstudie som konkluderer med at Trondheim Kunstmuseum og Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum bør lokaliseres i et felles museumsbygg med en felles stab. Til tross for et politisk ønske om også å inkludere den bortgjemte men unike kirkekunstsamlingen i studien, har det ikke skjedd. Det er naturlig at det skjer i fortsettelsen. På samme måte må også kunstforeningen, som i sin tid bygde dagens museumsbygg, blir involvert i planene.

For tre år siden lanserte Trondheim Høyres bystyregruppe en midtbyplan og i den forbindelse lanserte jeg og Yngve Brox ideen om et felles museumsbygg i Adresseavisen. Dette ble senere fulgt opp som et politisk initiativ sammen med daværende leder i kulturkomiteen, Venstres Erling Moe. Resultatet ser vi i den mulighetsstudien som nå er lagt frem.

Begge de to museene har store utfordringer. Vedlikeholdet har vært nærmest ikkeeksisterende i mange år. Det har gitt et stort vedlikeholdsetterslep som ikke kan tas igjen uten å bruke svært store beløp. Det aller verste er at de svært verdifulle samlingene risikerer å bli ødelagt. Kunstmuseet har Norges tredje største samling av malerier. Kunstindustrimuseet har den internasjonalt anerkjente Hanna Ryggen samlingen i tillegg til en rekke andre unike gjenstander. En av utfordringene museene møter er også at det ikke er så lett å få lov til å vise frem spennende objekter fra andre museer hvis man ikke kan garantere for at gjenstandene blir godt ivaretatt. Så sent som i går fikk kulturkomiteen anledning til å besøke de to museene for å lære om deres utfordringer. Man blir bekymret.

Museene har tidligere lagt frem hver sine utvidelsesprosjekter som samlet den gang beløp seg til bortimot en halv milliard kroner uten at man ville oppnå noen fullgod løsning. Beløpet vill vært mye høyere i dag. Det er bakgrunnen for forslaget om et felles museumsbygg. Selv om museene arbeider på forskjellige felter har de en rekke både økonomiske praktiske og faglige gevinster av et felles bygg enten det skjer med hver sin stab og hver sine utstillingslokaler eller om alt blir slått sammen i et stort «designmuseum». Man kan ha en inngang, felles inngangsparti, billettsalg, butikk, toaletter, restaurant og møterom.  Og man kan ha utstillinger over felles tema.

Kirkekunstsamlingen er i motsetning til de to museene ikke underlagt MIST. Det er Vitenskapsmuseet og dermed NTNU  som har ansvaret for den. Samlingen, som er unik i europeisk sammenheng er gjemt bort i et lokale hvor publikum ikke har adgang og kommer derfor ikke til sin rett. Det sier seg selv at det ville være fantastisk å vise frem denne samlingen vis a vis Nidarosdomen.

Direktøren ved Kustmuseet, Johan Børjesson, har tidligere pekt på hvilken fantastisk mulighet som ligger i å snu fronten mot Vestfrontplassen. Børjesson kan også vise til at det den gangen museet ble bygd ble lansert en slags masterplan som innebar et langt større museum. Lokalisering av et felles museumsbygg står ennå ikke på dagsorden, og en utvidelse av dagens museumsbygg kan møte motstand fra antikvarisk hold. Men det er plass mellom kunstmuseet og kunstforeningen og bak de to byggene. I en liten og litt bortgjemt park er en statue av Haakon VII plassert, men den vil komme bedre til sin rett og bli mere synlig ved å flyttes mot eller til Kongsgårdsplassen. Jeg er ikke i tvil om at en plassering av felles museum her vil skape det mest attraktive tilbudet, og alle involverte parter må strekke seg langt for å få det til.

Mens det er bygd kulturbygg for kanskje ti milliarder kroner i Oslo de siste årene i regi av staten gjelder ikke det samme utenfor hovedstaden. Et felles museumsbygg vil ha nasjonal og internasjonal interesse, og hvis kirkekunstsamlingen også lokaliseres her vil bygget kunne bli en viktig satsing frem mot St Olav jubileet i 2030.

 

Innestengt på Nidarø

Skal vi tro på Kjell Håvard Nilsen, prosjektlederen for byhallen på Nidarø, vil de stenge Klostergata under store arrangementer av hensyn til beboerne i området. Det er å snu saken på hodet. Dette gjør de fordi de er tvunget til å gjøre noe med trafikksituasjonen i Klostergata hvis de skal få lov til å bygge ut monsterhallen.

Og så kan vi spørre oss hvor hensynsfull de egentlig er.

Beboerne vil få lov til å kjøre med egen bil, men gjester, familie, venner, håndverkere, vareleveranser osv vil ikke få adgang i området før, under og etter store arrangementer. Man får tilsendt månedlig oversikt over arrangementer og må selv passe på ikke å invitere gjester som kommer med bil disse dagene. Har man planlagt 50-årsdag i god tid på en dag uten arrangement i Spektrum kan man likevel risikere at en ekstrakonsert kolliderer med dagen slik at du enten må flytte på feiringen eller be gjestene parkere et annet sted i byen og gå i finstasen uansett vær og vind og uansett hvor skrøpelige de måtte være (såfremt de ikke har handicapbevis). Du kan heller ikke få besøk av håndverkere eller få levert varer.

Men det kan bli verre. Slik det beskrives i Adresseavisen er det sannsynlig at adgangskontrollen vil skje ved å kontrollere om biler som tilhører beboerne i området kontrolleres, ikke beboerne. Denne løsningen foreslås fordi det kan gjøres enkelt og elektronisk. Da har man ikke tenkt på at langt fra alle har egen bil. Hvis du er skrøpelig og ønsker å ta taxi eller har bedt en venn om å kjøre deg hjem vil denne bilen bli stoppet fordi bilen ikke har tillatelse til å passere. Eldre mennesker uten egen bil eller andre som enten ikke har bil eller ønsker å ta taxi fordi de er syke, været er dårlig eller har drukket alkohol vil ikke få anledning på grunn av trafikkforbudet under store arrangementer,

Prosjektlederen for Trondheim Spektrum bestrider at det er behov for å stenge Klostergata 60 dager pr år slik det ble opplyst i Byutviklingskomiteen. Det er ikke marked for mer enn 6-10 konserter i året mener han. Med andre ord satser han på at den nye Byhallen skal mislykkes. Hensikten med å bygge denne nye hallen er jo å trekke flere arrangementer til Trondheim enten det er konserter, idrettsarrangement eller messer. Når vi bygger ny byhall må vi ha minst et 50-års perspektiv. Om 50 år har Trondheim kanskje 100.000 flere innbyggere. Det kan naturligvis hende at alle disse nye innbyggerne og de forhåpentligvis stadig flere tilreisende til byen ikke vil være interessert i å benytte den nye byhallen. Men hvis byen skal satse mange hundre millioner kroner på en ny hall håper jeg de fleste gjør det fordi man faktisk lykkes i fylle hallen stadig oftere. Da kan det bli langt flere enn 60 dager at Klostergata må stenges.

Det er naturligvis mulig å gjennomføre dette. Men hvorfor skal vi velge Nidarø for vår byhall når beliggenheten er beheftet med så mange ulemper for alle som bor i området og alle som skal besøke hallen? For noen kan stenging av Klostergata bety sosial isolasjon, at de blir fange i eget hus på Nidarø fordi de ikke kommer seg ut når gata stenges.