Kjetils Blå Bølger

Make waves – Don’t float through life!

Prosjekt 2016: Å vandre fra Kundapur til Bangalore (400 km)

I løpet av sommeren har jeg vandret gjennom alle Trondheims veier. Hva nå?

Under feiringen av min 60-årsdag i India nylig gikk jeg ut med mitt neste store vandreprosjekt. Jeg vil gå fra kystbyen Kundapur til storbyen Bangalore i India en gang til neste år. Sannsynligvis i februar. Dette er en strekning på i overkant av 400 kilometer og med en stigning på ca 900 meter fra kyststripa og opp til Deccan-platået hvor Bangalore ligger. Her ser du et kart som viser en mulig rute.

Temperaturen i februar kan variere noe, men kan passere 30 grader på det varmeste. Det er derfor viktig å starte de daglige vandringene tidlig om morgenen for å slippe den sterkeste varmen.

Planen er å vandre ca 20km hver dag. Det betyr at hele strekningen er tilbakelagt i løpet av ca 3 uker. En slik fremdrift gir også store muligheter til å stoppe underveis for å møte og snakke med folk, og tid for å reflektere over det jeg opplever.

Denne vandringen har føere aspekter som jeg vil komme tilbake til og fortelle mer om senere. Men et mål er å samle penger til den nindiske barnerettsorganisasjonen The Concerned for Working Children (CWC). Jeg håper at så mange som mulig bidrar med 50 øre for hver kilometer jeg vandrer. Det betyr ca 200 kr pr giver. Men man kan naturligvis gi mer om man ønsker det. CWC startet sin virksomhet på 80-tallet i Kundapur og er nå etablert med sitt hovedkontor og virksomhet også i Bangalore. Det er bakgrunnen for at akkurat denne strekningen ble valgt.

Ta gjerne kontakt med meg eller legg igjen en beskjed hvis du vil bidra på et eller annet vis.

Reklamer

03/03/2015 Posted by | barnearbeid mm, India, kultur, Kundapur - Bangalore 2016 | , , , , | Legg igjen en kommentar

Nandini, 12 år og leder for barna i teltleiren

Nandini er den åpenbare lederen for barna i teltleiren. Hun er 12 år, har en alkoholisert far og en mor som eneforsørger. Ettersom hun har en hjertefeil må moren sette av mye penger hver måned til medisinsk hjelp. Det krever at hun også hjelper til hjemme på samme måte som de andre barna i leiren med renhold, rydding, passing av mindre søsken, henting av vann og mye mer.

Et eget telt bygd av blå byggeplast er satt av til barnas møter. Nandini organiserer barna og samler dem til møter hver søndag. Her drøfter de hvilke problemer og utfordringer de har, hva de vil gjøre med disse og hva som har skjedd siden forrige søndag. På de fleste måter en imponerende innsats av en ungdom på 12 år.

Det pussige er at når ungdommens bystyre og ungdomsråd samles i Norge er det stort sett bare elever på ungdomsskole og videregående skole som får delta. Slik er det blant annet i Trondheim. Sakene er for vanskelige å forstå for barn under 13 år… Men i India er ei fattig jente som ofte ikke får gå på skolen fordi lærerne ikke synes klærne hennes er fine nok god nok til å ta lederskapet blant barn som har utfordringer større enn de som norske barn er i stand til å forestille seg.

Når Concerned for Working Children (CWC) bistår (men ikke blander seg inn i) arbeidet til slike grupper av barn legger de vekt på dokumentasjon. Situasjonen til barna og de voksne i leiren må dokumenteres. Man må vite hvor mange som bor der, navnene på barna, hvilke problemer hver enkelt av dem har osv. Dette er et arbeid som barna har startet på og resultatene brukes til å kjempe for barnas, og indirekte, de voksnes interesser.
Leiren består av 44 telt med en familie i hvert telt. Teltene er rundt 3×3 meter. Det er oftest laget et gulv av sement, noe som er nødvendig i regntiden. Kortendene av teltene er bygd opp av stein og andre materialer og over en stokk som er lagt mellom kortendene er det strukket en blå bygningsduk av plast. På disse 9 kvadratmeterne bor det en familie bestående av en eller to voksne og en eller flere barn. I snitt sannsynligvis mer enn fire personer. Og det er barna som er ansvarlige for å holde orden hjemme. Etter hva jeg kan se når jeg titter inn i et par avteltene gjør de dette på en prikkfri måte.

Foreldrene jobber lange dager på byggeplassene i området. Derfor er barna stort sett overlatt til seg selv. Disse byggeplassene ligger stort sett i utkanten av Bangalore ettersom det er der utbyggingen skjer. Få offentlige servicetilbud er bygd ut, nærmeste toalett er to kilometer unna, vann kan de hente en time hver dag og trafikken på veien, eller kjerreveien, er stor og farlig.

Et titalls barn er samlet i teltet deres for å fortelle meg om hverdagen sin. Det er Nandini som har samlet dem. Noen kan ikke delta denne gang fordi det nå er vannhentetid. Det er stort sett Nandini som fører ordet, men de andre supplerer henne når de synes det er behov for det. De snakker kannada, det lokale språket, og alt som sies blir oversatt på engelsk til meg.

Den offentlige skolen er et problem fordi den ligger på den andre siden av jernbanesporet og trafikken langs veien er stor og farlig. Ikke minst etter dødsulykken til ni år gamle Bhima Mai har mange barn vært redde for å gå på skolen. Disse migrantbarna er heller ikke så velkomne der fordi de er fattige ofte kledd i slitne klær. Derfor har de en ”tenti school” i leiren hvor de får noe utdanning. Dette er oppvakte unger som ønsker seg utdanning.

Sikkerhet er et tilbakevendende tema. Biltrafikken, togene og ikke minst naboer med kniver som raner dem for de få pengene de har.
Nandini er ikke fornøyd med spørsmålene mine. – Hvorfor spør du ikke om miljøet?

– OK da, hvordan står det til med miljøet?

– Vi har ikke trær. Det er varmt nok fra før her, og enda verre oppleves det når vi ikke blir beskyttet mot sola av trær og vegetasjon.
Etter en og en halv time inne i teltet begynner det å bli uutholdelig. Det er rundt 30 grader ute, og vesentlig varmere inne. Så jeg sier at jeg ikke klarer med. Jeg må ut av teltet.

– Du har vært her i en og en halv time og synes det er uutholdelig, mens vi må bo her hele året, svarte Nandini.

15/02/2014 Posted by | barnearbeid mm, India, Utenrikspolitikk | , , | Legg igjen en kommentar

Bhima Mai ble 9 år. Livet hennes var verdt 20.000 kroner.

Sammen med to representanter fra Conserned for Working Children (CWC) besøker jeg en av teltleirene i utkanten av Bangalore hvor fattige migranter fra Nord-Karnataka har slått leir mens de tjener til livets opphold som bygningsarbeidere. 7-8 barn har lagt ut et teppe på bakken hvor de setter seg ned for å fortelle meg om sin hverdag og de utfordringer de møter.

En av barna er ei jente på rundt ni år. Hun sier ikke så mye, men når temaet kommer inn på sikkerhet får jeg høre at hun og venninna hennes Bhima Mai var ute en tur for ikke lenge siden. En traktor med en tilhenger full av søppel som skulle tømmes rygget på Bhima Mai, kjørte over henne og hun ble drept momentant. Sjåføren hadde øretelefonene på for å høre på musikk og var lite oppmerksom på omgivelsene.

Foreldrene hennes krevde naturligvis at politiet etterforsket saken og at de mottok en rimelig erstatning, men ingenting skjedde. Etter mye press endte det med at politiet konkluderte med at livet til Bhima Mai var verdt 2 lakh rupies eller 20.000 kroner. Ingen ble straffet.

Jeg spør barna om de føler seg trygge der de bor. Nei, det gjør de ikke. De er redd for å bli kidnappet. Det har skjedd før. De er redde for trafikken. Og de er redde for naboer som truer dem med kniv for å få penger fra dem som har aller minst fra før. Hva med politiet da? Får dere ikke hjelp fra dem?

– Politiet gjør ingenting. De skal bare ha penger.

15/02/2014 Posted by | barnearbeid mm, India, Utenrikspolitikk | , | Legg igjen en kommentar

Reisen fra Bangalore til Kundapur

Kjøreturen fra storbyen Bangalore til kystbyen Kundapur hvor CWC har sitt regionale senter Namma Bhoomi med den nye ”mønsterskolen for India”, Namma Nalanda er lang. Bare rundt 40 mil i avstand, men trafikk og veistandard bidrar til å forlenge reisen. Vanligvis har jeg tatt nattbussen når jeg skulle reise denne strekningen, men denne gang fikk jeg sitte på med sjåfør Manju og leder for CWC’s feltprogrammer, Prabakhar. For første gang reiste jeg på dagtid.

Bangalore ligger på det store og flate Deccan fjellplatået knapt 1000 meter over havet. Selv om trafikken kl seks om morgenen  er mindre enn senere på dagen tar det en times tid å komme ut av den voksende storbyen. Bangalore hadde 100.000 innbyggere i 1948. Nå har tallet nådd 7,5 millioner. Offisielt. 

Jorden er fruktbar her, men mangel på vann eller dårlige vanningssystemer begrenser landbruksproduksjonen.

Når du skal reise fra Bangalore til Kundapur har du i utgangspunktet to veivalg. Du lan kjøre nesten rett vest og ned til kysten for deretter å følge kystriksveien nord til Kundapur. Dette er den korteste veien. Eller du kan, som vi gjorde denne gangen, kjøre nordvestoverover til byen Shimoga for deretter å svinge  ytterligere mot vest og noe sørover.

Trafikkbildet er ganske annerledes enn i Norge. Derfor r jeg glad for at Manju sitter bak rattet.  Veien fungerer både som riksvei mellom de store byene og som lokalvei. Det betyr at du finner alt fra oksekjerrer, fotgjengere,  kyr, villhunder og geiteflokker til auto rickshawer, busser, lastebiler og vanlige biler langs veien. Mens en personbil som vår på enkelte strekninger er opp i 130 kilometer pr time kan andre trafikanter bevege seg svært sakte. Dette er det viktig å være forberedt på. Hvis du har tenkt å passere lastebilen foran deg samtidiig som han (fordi det er nesten alltid en mann) svinger ut for å passere en oksekjerre kan du komme i trøbbel. Dette er hovedårsaken til den omfattende bruken av bilhornet. På lastebilene står det da også ofte ”sound the horn”. Det er rett og slett den beste måten å varsle andre trafikanter om at du kommer. Men samtidig har det blitt så vanlig å bruke hornet at man bruker det også når det ikke er nødvendig. Flere biler er også utstyrt med ”autohorn” slik at du slipper å trykke på hornet kontinuerig.

Den store variasjonen blant trafikantene og den store aktiviteten langs veikanten i form av butikker, salgsboder, spisesteder og alt mulig annet gjør reisen til en opplevelse. Det er ikke kjedelig å reise langs landeveien i India.

Når vi nærmer oss Shimoga ser vi at det er gunstigere forhold for landbruket, mer skog og mer vann. Her dyrkes det kjente produkter som ris og langt flere ukjente grønnsaker. Etter Shimoga blir terrenget periodevis mer kuppert, vi kjører forbi vakre innsjøer og gjennom store skogområder av slanke og høyreiste trær. Når vi nærmer oss kysten stuper plutselig fjellene bratt ned mot kyststripen og den smale veien slynger seg i form av hårnålssvinger nedover fjellsiden. Hele den vakre fjellsiden er bevokst med trær, og på muren som fungerer som veirekkverk sitter apene og glor på oss som kjører forbi.

Nevøen til Prabakhar gifter seg i dag og han benytter muligheten til å stikke innom det store bryllupet for å hilse på og gratulere. Bryllupene i India er storslåtte med flotte nasjonaldrakter,  flotte seremonier og ikke minst masse mat. Det er ikke uvanlig med 3-400 gjester. Alle som mener de har en relasjon til brudeparet er velkommen og bryllupshallene har derfor også blitt en stor industri som skaper arbeid til mange.

Etter bortimot ti timer svinger vi inn på området til Namma Bhoomi, mitt paradis på jord.

25/01/2013 Posted by | India, kultur, Utenrikspolitikk | , , | Legg igjen en kommentar

CWC’s nye feltarbeidere

De er unge og ivrige, nylig utdannet fra universitetet. De fire mennene og den ene damen i første halvdel av 20-årene utgjør det nye felt-teamet for Concerned for Working Children i Bangalore. 3-4 måneder er brukt til intervjue barn og voksne i 8 distrikter i utkanten av  Bangalore. Det er her Bangalore vokser og det er her immigrantene fra landdistriktene og fra andre delstater har flyttet for å finne jobb i byggeindustrien. Noen av dem har flyttet permanent mens andre bare har kommet for noen måneder i en tørre sesongen. Når regnet kommer tar de turen hjem igjen for å jobbe i landbruket. Denne gruppen er kanskje den mest utsatte av alle.

Når de kommer til Bangalore har de ingen rettigheter, de må selv skaffe seg et sted å bo i form av presseningtelt. Det er lokaliseringen av byggeplassen som avgjør hvor de slår seg ned, ikke tilgangen på vann, helsetilbud, skolegang og annet. Lønningene er langt høyere enn i hjemdistriktet, gjerne 200-500 rupier (20-50 kr) pr dag mot bare 100 rupier på hjemplassen, men mange arbeidsgivere er også useriøse.  Mange bryter loven ved å trekke dem i lønn for ting som de ikke har lov å trekke for eller de tilbyr en farlig arbeidsplass.

Men verst er situasjonen ofte for barna.

De unge sosialarbeiderne har gjennom intervju av flere tusen barn og voksne skaffet seg en unik kunnskap om disse menneskene. Hvem er de,? hvor kommer de fra?  alder og kjønn? Går de på skole? Evt hvorfor ikke? Har de tilgang på vann? Hvem er arbeidsgiveren? Hvordan er arbeidsforholdene? Helsetilbud? Hva tjener de? Kjenner de sine rettigheter?

Bare en fjerdedel av barna går på skolen. I noen tilfeller er det barna selv som ikke vil, andre ganger er det foreldrene. Årsakene kan være mange og nettopp derfor er det viktig med individuelle løsninger. Noen ganger må de større barna passe de mindre barna mens foreldrene er på jobb, noen ganger er det språkproblemer (skolen underviser ikke på det språket disse immigrantene bruker) og noen ganger er det for langt (og dyrt) å reise til skolen. Det var også eksempler på at lærere sendte elevene hjem fra skolen fordi de ikke hadde fine nok klær.

På møtet jeg deltar skal de fem presentere resultatet av undersøkelsene sine for ledelsen i CWC. Dette er på mange måter deres eksamen. Og basert på denne diskusjonen skal det besluttes hvordan de skal gå videre i arbeidet sitt. De har forberedt seg godt, har fordelt presentasjonen sin og svarer ivrig, ofte i munnen på hverandre, når de blir stilt spørsmål.

Etter presentasjonen er Nandanna, en av CWC’s grunnleggere, klar på at dette bare er begynnelsen.

– Vi vet nå mye om disse menneskene som gruppe, men vi vet alt for lite om behovene til hver enkelt. Neste trinn må være å fokusere på kun et distrikt og på barna, mener Nandanna.

Det er slik CWC arbeider. CWC skaffer ikke arbeid, skolegang eller helsetilbud til disse menneskene. CWC har vært klare fra første øyeblikk på at de ikke kan hjelpe dem med disse materielle tingene, men de kan legge til rette for at de selv kan løse sine utfordringer. Og alt de gjør skal baseres på kunnskap og dokumentasjon.

Det blir spennende å følge dette arbeidet fremover.

 

 

25/01/2013 Posted by | barnearbeid mm, India | , | Legg igjen en kommentar

Frykten for å måtte flytte – enda en gang

På Til min overraskelse kjente de meg igjen fra fjorårets besøk, de to guttungene på ca 14 år som jeg møtte i dag. Familiene deres har flyttet fra en annen delstat i India og til Bangalore med håp om å finne et utkomme i den voksende storbyen. Uten rett på en tomt hvor de kan bygge seg et fast sted å bo har familiene vært nødt til å finne en ledig tomt og slå opp et telt av presenning, plankebiter og det de måtte finne.

Forrige gang jeg møtte dem sammen med andre medlemmer i barnearbedernes forening Bhima Sangha bodde de på en annen tomt, men denne skulle brukes til et nytt tempel. Dermed måtte de flytte. Rent praktisk er det naturligvis ikke så vanskelig å flytte er slikt telt, men det kan også være skremmende. De mister vennene sine, kanskje flytter de til et sted hvor kommunen ikke er like velvillig til å skaffe dem vann og kanskje kommer de til et farlig område.

Denne gang hadde ikke flytteavstanden vært så lang. De fikk leke med de samme vennene, de fikk fortsatt vann og de fikk bo i et trygt område. Spesielt var de opptatt av at jentene skulle bo trygt. Men frykten var der stadig. Når måtte de flytte neste gang? Og ville det være like godt å bo på en ny plass?

Vi kan forundres over at de er så fornøyd med livet der de bor nå. En hel familie må bo i et filletelt på kanskje 10-20 kvadratmeter. De har noen smale «gater» mellom teltene hvor de kan leke. De to guttene starter dagen kl 0430 når de står opp for å arbeide som bærere på et grønnsak- og fruktmarked. Kl 8 går de på skolen. Når de kommer hjem fra skolen er det lekser og hjelp til huslige sysler i familien. Men ikke nok med det. De to guttene har også engasjert seg i Bhima Sangha. En av dem et medlem av hovedstyret for Bhima Sangha i Bangalore. Etter å ha tatt kontakt med bystyremedlemmet fra denne valgkretsen har de også fått godkjennelse på å få etablert et ungdommens kommunestyre i valgkretsen. I såfall det første av sitt slag i en endisk storby. Imponerende for barnearbeidere på 14 år! Og målet i livet? Den ene vil bli ingeniør, den andre doktor.

31/01/2012 Posted by | barnearbeid mm, India, Utenrikspolitikk | , , | Legg igjen en kommentar

Lørdagskveld i Bangalore

Dette var et helt annet India enn det jeg har sett før. Det nye India.

Hotellet mitt ligger midt i Bangalores utelivssentrum. Når jeg kommer ut på gaten kl 8 på kvelden er det allerede enorme menneskemasser ute. Fortauene er så fulle at man nesten må kjempe for å komme seg frem. Og biltrafikken er større enn på dagtid. Det nye India kler seg mer moderne. De flotte og fargerike kvinnedraktene er borte, men unntak av tiggerne da.

All slags gateselgere prøver å selge deg store og stygge ”Rolexklokker”, solbriller og annet. Det eneste tilbudet jeg slår til på er en plakatselger som blant annet har en plakat som sier at ”It is never wrong to do the right thing”.

Her finnes både internasjonale og nasjonale kjederestauranter. Blant annet Dominos, Pizza Hut og McDonalds. Som prinsipp spiser jeg nesten alltid lokal mat og drikke når jeg er på reise i et annet land. Ganske forunderlig er det derfor når man spør om øl og blir anbefalt australsk Foster og andre internasjonale merker før man foreslår Bangalores egen Kingfisher. Til lunsj prøver jeg Pizza Hut og oppdager til min positive overraskelse at den internasjonale kjederestauranten fullt ut har tilpasset seg indisk matkultur.

På kvelden velger jeg kyllingkjeden Nandos. Det er nok ”the IT crowd” som dominerer blant gjestene her som ellers i kveld. Bangalore erkjent som Indias IT-hovedstad. Her har flere av de store IT-selskapene, slik som Infosys med flere titusener ansatte i Bangalore, sine hovedkvarter og her har India blant annet hovedsetet for sitt romfartsprogram. Landet har for lengst vært på månen og har planer for både bemannede romferder til månen og romferder til mars.

Selv om utelivet er hektisk tar det litt tid før utelivskulturen blir som i vesten. I puben jeg besøker er det bare menn. Bartenderne er også bare menn, men to av servitørene er kvinner. På et skilt ser jeg at fredags kveld er ladies night only på et utested. Såfremt man ikke er gift er jentene ikke så ofte ute med menn og i hovedsak danser gutter med gutter og jenter med jenter. Men det er endringer på gang. Etter at en religiøs fanatiker for to år siden gikk ut i media og protesterte mot Valentinesdagen samtidig som hans tilhengere dro ut på byen og trakasserte ugifte kvinner som gikk på bar opplevde man at rekordmange kvinner markerte sin protest ved nettopp å gå på byen på Valentinesdagen.

Inntil i dag har jeg ikke hørt vestlig pop eller rock en eneste gang i India. Men på utestedene i Bangalore er det vestlig musikk som dominerer. Jeg håper den dunkende musikken ikke varer hele natten. I så fall blir det ikke mye søvn på meg i natt.

22/05/2011 Posted by | India, kultur | , , | Legg igjen en kommentar

Manjula (15) vil bli dataingeniør

Hadde Manjula bodd i Norge ville det nok ikke vært så vanskelig for henne å oppfylle sin drøm om å bli dataingeniør. Hadde foreldrene hennes hatt god økonomi ville nok også drømmen vært enkel å oppnå. Men Manjulas foreldre immigrerte fra delstaten Tamil nadu til Bangalore i delstaten Karnataka i India fordi de ikke hadde noe å leve av der de reiste fra. Og i den ekspanderende storbyen Bangalore søkte de lykken med håp om jobb og et godt liv for seg og sine.

I Bangalore slo de seg ned sammen med 350 andre familier på et ca 10 mål stort område som har fått navnet Kerishnappa Garden. Ulovlig. Tomta eies av et stort industriselskap som helst ikke vil ha dem der, men hvor skulle de ellers bo? På den lille tomta har de over 1500 innbyggerne slått opp sine telt og rønner og skapt seg et liv som etter forholdene synes å være akseptabelt. Ihvertfall var det mange blide barn vi møtte, jeg og Julie Skarland, når Concerned for Working Children, tok oss med på besøk i dag.

Manjula var vårt stolte vertskap. Som leder for den lokale avdelingen av Bhima Sangha (en fagforening for barnearbeidere). En flott og sjarnerende tenåring som umiddelbart fremsto som en lederskikkelse blant barn og unge. På slutten av omvisningsrunden tok hun oss med i den ganske nybygde skolestua. Hele 20000 rupis (ca 3000 kr) hadde det kostet å sette opp murhuset som daglig underviste 15-20 barn.

Manjula var både barnearbeider og gikk på skole. Når hun ble voksen skulle hun bli dataingeniør. Det var ihvertfall hennes store drøm. Og jeg tror hun lykkes. Foreldrene hadde ikke råd til å betale utdannelsen hennes. Derfor måtte hun jobbe som hushjelp i et privat hjem. Og på den fritiden hun hadde sto hun altså i spissen for Bhima Sangha. På et lite jorde hadde de etablert et lekeareal for jentene. Andre utfordringer de slet med var tilgangen på vann. Og en av jentene kunne fortelle at et av barna på den skolen hun gikk hadde blitt kidnappet. Tiltak for å beskytte barn mot slike hendelser sto sentralt i arbeidet. Så Manjula møtte politikere og journalister for arbeide for sine saker. Og hun er ikke alene. Bhima Sagha har 13000 medlemmer. Manjulas bestevenninne heter Rajeshwari. Hun møtte jeg første gang for to år siden og et er åpenbart at Manjula har lært mye av henne. Hun, og de mange andre jentene i Bhima Sangha. For jeg legger merke til at de fleste som er tilstede er jenter og jeg spør om hvorfor det er slik. Kanskje har de større behov for den beskyttelse som Bhima Sangha representerer? Kanskje er guttene mindre interessert i slikt arbeid enn jentene? Kanskje liker jentene bedre å sette seg ned for å samtale om sine utfordringer og hvordan de kan løses.

Uansett – jeg er ganske sikker på at Manjula har kraften som skal til for å lykkes i sine drømmer. Og jeg skulle gjerne møtt henne den dagen hun er ferdig utdannet dataingeniør.

11/05/2011 Posted by | barnearbeid mm, India, kultur, Utenrikspolitikk | , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Årets første regn

”Dette flotte været” var gjennomgangstonen på TV-sendingene etter at Bangalore opplevde årets første regn på mars siste dag. Kanskje ikke så vanskelig å forstå når man har gjennomlevd flere måneder uten en regndråpe. Trærne blir vasket, luktene forsterkes og alt blir så mye friskere.
Mens vi i Norge snakker om at vi kunne ønsket oss litt mer global oppvarming etter en av de kaldeste vintrene på mange tiår, opplever India det motsatte. Opptil 35 varmegrader i Bangalore som ligger i nesten 1000 meters høyde er mer enn de er vant med i mars. På kysten er det til dels enda varmere og i tillegg høy luftfuktighet. Jeg hadde planlagt noen dager i Kerela, men da jeg fikk høre at temperaturene kunne passere 40 varmegrader kom jeg på bedre tanker.
”Dette ufyselige været” var det første jeg fikk høre når jeg i dag kom på besøk til mine venner i Paris. I Paris har man til og med opplevd sne som har blitt liggende i en uke på grunn av temperaturer under frysepunktet. Og regnet i dag falt ikke i smak. Våren har likevel ankommet Paris, mange trær og blomster blomstrer og for meg representerer dette en fin akklimatisering før jeg kommer hjem til et forhåpentligvis snefritt Trondheim…

03/04/2010 Posted by | India | , , | Legg igjen en kommentar

India – et demokrati?

India liker å kalle seg for verdens største demokrati, og sammenlignet med mange andre land er det nok riktig å bruke demokrati-betegnelsen om verdens nest mest folkerike land. Noen ganger kan man imidlertid stille spørsmål ved hvor demokratisk landet i virkeligheten er.

I Bangalore arrangerte man lokalvalg på søndag, tre og et halvt år etter det tidspunkt valget skulle vært avholdt. Hvor demokratisk er det? Kanskje er derfor ikke så vanskelig å forstå at folk i frustrasjon lar være å stemme. Ikke minst gjelder det middelklassen som føler at deres stemme ikke er viktig. Ikke trenger de sosialhjelp som de fattige og ikke trenger de politikernes godvilje for å få kontrakter fra myndighetene. Derfor stemte bare 44 % av de ca 6,6 millioner stemmeberettigede.

I tillegg er det slettes ikke alle som har lyktes i å skaffe seg velger-bevis. Det gjelder først og fremst fattige tilflyttere. Dette skriver jeg om i en egen blogg om vanskelighetene ved og viktigheten av å bli registrert hos myndighetene.

Delstatsregjeringen i Karnataka, som har utgått fra det nasjonalistiske og religiøst pregede BJP-partiet, liker ikke at lokale politikere skal ha særlig innflytelse (hvis noen mener at den norske rødgrønne regjeringen er inne på en lignende linje har de kanskje t poeng…). De skylder på at de lokale politikerne er lite effektive, men kanskje er det nærheten til velgerne og dermed lokale politikeres vilje til å lytte til disse som delstatspolitikerne ikke liker.

I hvert fall skulle det vært lokalvalg i Karnatakas 5600 primærkommuner (Panchayat) i januar. Dette utsatte man til februar og skyldte på at det nasjonale budsjettet måtte på plass først (valgmedarbeiderne skal jo lønnes). Så utsatte man det til mars fordi delstatsbudsjettet måtte vedtas først. Og slik fortsetter man. I mellomtiden har delstatsregjeringen benyttet en nødparagraf i loven til å utnevne lokale byråkrater til å styre. Dette er en paragraf som ble vedtatt for å ha en midlertidig løsning i tilfelle flom eller andre forhold gjorde vanskelig å avvikle valget i enkelte kommuner på en forsvarlig måte. Loven hadde naturligvis ikke til hensikt å brukes for en langvarig utsettelse av valg i alle kommunene. Hvor demokratisk er dette?

CWC har sammen med andre organisasjoner stevnet regjeringen for høyesterett for å sikre en snarlig avvikling av valgene. Dette har skapt hektisk aktivitet på kontorene til CWC og stor oppmerksomhet. I morgen er det innkalt til en større pressekonferanse i forbindelse med stevningen. Selv om det hele vil foregå på det lokale språket kannada vil det bli spennende å være tilstede under pressekonferansen. Det er god grunn til å tro at Høyesterett vil gi ”protestantene” medhold. Så kanskje er India demokratisk likevel?

31/03/2010 Posted by | India, Utenrikspolitikk | , , , , | Legg igjen en kommentar