Kjetils Blå Bølger

Make waves – Don’t float through life!

Valg 2015 – 10 saker jeg brenner for

Valgkampen dreier seg om skole og eldre. Og det er naturligvis de største sakene.

Men mitt engasjement er større for saker som mange glemmer eller ikke tenker så mye på. Her er noen av dem:

FIRE – Foreningen Ett skritt videre er en ideell organisasjon som gir et sosialt og sportslig tilbud til folk som ønsker et trygt, rusfritt miljø. Jeg har personlig hørt historiene til mange av medlemmene. Og jeg blir sterkt berørt hver gang. Ildsjelene i FIRE gjør rett og slett en fantastisk innsats. Men Trondheim kommune synes ikke de fortjener mer enn 25000 kroner i støtte, selv om de sparer kommunen for millioner av kroner. Og FIRE er ikke de eneste som forandrer folks liv uten å få nødvendig oppbacking av Trondheim kommune. Vi må snu måten kommunen tenker på.
Sosialt entreprenørskap dreier seg om folk som tar i bruk forretningsmessige metoder for å løse samfunnsmessige utfordringer. De er flinke til å tenke nytt og løser derfor ofte samfunnets utfordringer både bedre og rimeligere enn det kommune og stat er i stand til på egen hånd. Et eksempel på det er den sosiale entreprenøren NOEN som ansetter folk som har falt utenfor arbeidslivet til personlig tilpasset aktivitet for demente og slik bidrar til et mer meningsfylt liv samtidig som behovet for sykehjemsplass utsettes ett til to år. Men det kommunale systemet er ikke tilpasset utradisjonelle løsninger. Dette vil jeg gjøre noe med.
• Kultur kan trekke turister, bidra til integrering, skape gode lokalmiljø og mye annet. Men det viktigste er å skape god kunst. Jeg kan like eller mislike kulturuttrykk, men det er kvaliteten og ikke hva vi politikere liker som bør ligge til grunn for hva vi støtter. Kulturen vokser best nedenfra. Vi kan ikke planlegge og vedta oss frem til god kunst uten at det har rot i initiativ fra kulturens egne folk. Enten kulturen finansieres av det offentlige eller av private kilder skal finansieringskildene ikke styre de kunstnerlige valgene. Derfor er mangfold viktig. Og derfor er regjeringens frihetsreform viktig.
• Jeg elsker Olavsfestdagene. Etter å ha vært involvert i Olavsfestdagene og miljøet blant ansatte og frivillige som prosjektleder for ”Barns rett til å bli hørt” i 2014 ser jeg hvor viktig denne årlige festivalen er for byen og distriktet. Ikke minst viktig er Olavsfestdagene som arena for dialog og samtale. Derfor er det viktig at festivalen får beholde sine offentlige bevilgninger selv om det ikke behøver å være i form av knutepunktstatusen, som på mange måter er en kunstig konstruksjon.
• Trondheim kommune er dårlig på lokaler til kulturen. Olavshallen holder ikke lenger tritt med dagens behov, vi taper i konkurransen om gode konsertlokaler, Trondheim Kunstmuseum og Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum er nedslitte, har dårlige magasiner, mangler fungerende heis og feiler mye mer. Sammen med en kirkekunstsamling som ikke vises frem trenger vi et nytt felles museumsbygg (ikke en felles institusjon) som kan huse de tre samlingene og deres utstillinger. Det kan gjerne skje som en utvidelse av Trondheim Kunstmuseum hvor inngangspartiet flyttes mot Vestfrontplassen. I tillegg mangler vi fortsatt litteraturhus og flere bydeler, slik som Tiller, mangler kulturlokaler. Dette vil koste store penger og vil ta tid å få på plass. Derfor må vi begynne nå.
• Siden jeg besøkte India første gang i 2009 har jeg vært engasjert i kampen mot barnearbeid og som en avledning av det: Barns rett til å bli hørt. Og det beste av alt barn og unge har ofte friske perspektiver og gode løsninger på våre utfordringer. Ungdommens bystyre er en flott gjeng med engasjerte ungdommer som det er verdt å lytte til.
• Jeg har en grunnleggende tro på at mangfold ikke bare er bra, men en grunnleggende forutsetning for at Trondheim skal vokse og utvikle seg til en bedre og mer interessant by å bo, arbeide og leve i. Byen huser nå godt over 20.000 innvandrere fra ca 170 forskjellige nasjoner. Bybildet forandrer seg dag for dag. Disse endringene skjer ikke uten problemer og konflikter, men de kan vi håndtere. Det viktigste er at vi slutter å se på innvandrere som klienter, men som mennesker vi trenger og som kan bidra i denne byen. Å flytte til et nytt land med en helt annen kultur er vanskelig, hver enkelt av oss må stille opp for å gjøre denne reisen enklere. Samtidig skal vi stille krav til de som kommer hit. Det fortjener de.
• Den historiske trehusbyen med bryggene og bakgårdene er Trondheims sjel og det som skiller Trondheim fra andre byer i Midt-Norge. Jeg har tro på at det er både lønnsomt og riktig å ta vare på denne bebyggelsen og det gjør vi best ved å ta den i bruk til næringsaktivitet, boliger og offentlige kontorer. Det er mye bedre å flytte en rekke offentlige kontorer inn i bryggene slik at eierne får bærekraftig økonomi enn å bygge en gigantblokk for kommunale kontorer på Leuthenhaven. Langs bryggerekka i Kjøpmannsgata må vi legge til rette for utservering og folkeliv. Og kanskje er det noen brygger som kan brukes til lesesaler for NTNU?
Navn på byens gater og veier er tilsynelatende en liten sak, men en sak som opptar mange. Jeg har engasjert meg mye i navnesaker, ikke fordi jeg er så opptatt av å bestemme hvilke navn vi skal bruke og hvilken skrivemåte som er riktig, men fordi jeg er opptatt av at vi skal lytte til de som er oppvokst og bor i området og som kjenner historien. Veinavn er knyttet til identitet og er derfor viktig for mange.
• Etter å ha vandret alle byens gater har jeg lært at man både tenker og samtaler så mye bedre når man er ute og går. Og som politiker er det mest spennende du kan gjøre å lytte til andre. Skulle jeg bli gjenvalgt til bystyret vil jeg derfor lage en fast rutine hvor jeg inviterer alle som ønsker det til en vandring i Midtbyen den første onsdag hver måned kl 1800 med start på Rådhuset. Da kan vi snakke om hva som helst.

Ta også gjerne en titt på denne oversikten over noen av mine politiske seire i tiden som har gått.

11/09/2015 Posted by | barnearbeid mm, India, kultur, Lokal politikk | , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Nandana Reddy om «Barnearbeiderdagen» 30.april

Bruk fem minutter på å lese dette innlegget som jeg har tillatt meg å låne av av Nandana Reddy om hvordan dagen før 1.mai ble valgt av barnearbeiderne selv til å bli «barnearbeiderdagen»:

Twenty five years ago, April 30th, the day before Labour Day, was chosen by Bhima Sangha, a union of working children, as Child Labour Day – a day to draw attention to themselves and their concerns. This was adopted by many working children’s unions in India. In 1996 the International Movement of Working Children at their first International Meeting in Kundapura decided on December 9th as the International Working Children’s Day to commemorate the Kundapur Declaration jointly drafted by working children from 33 countries. At that meeting, working children and adolescents from three continents demanded of States and International Agencies that they be consulted, their initiatives recognised and their products not boycotted; that their work be respected and made safe; that they have access to appropriate education, professional training and quality health care; that poverty be addressed aggressively and that rural development to stem rural urban migration be made a priority; and most of all, to put a stop to the exploitation of their labour. These issues were enumerated by Working Children in their Kundapura Declaration and are highlighted every Child Labour Day.

Ironically, National and International Agencies working on child labour have declared an ‘Anti Child Labour Day’ highlighting their objective to eradicate child labour through ‘raid and rescue’ operations that have now become standard operating procedure for the whole spectrum of child work from the intolerable to the enabling. Working children ask; “Do they want to eradicate us like pests using pesticide, are we not human beings with rights deserving respect?”

We remember how before the Commonwealth Games in 2010, barricades were erected along the roads to the Games to hide our poor from the world and nearly 400,000 people from slums in Delhi were ‘relocated’. It was said that such indiscriminate evictions without proper resettlement had not been experienced since the Emergency and spending billions of dollars on ‘building national pride’ was a shame when India really required massive investment in social development programs.

Working children have and continue to be subjected to similar approaches for similar reasons. Thirty five years after the Child Labour Act, the ‘raid and rescue’ strategy has only resulted in sweeping the problem under the carpet and hiding working children from view. They are rounded-up like stray dogs and locked away in State Homes till they are 18 and unfit for anything.

Instead of conceding to the working children’s demand for rural development and poverty eradication through the development of agriculture and employment generation, we have perpetuated poverty with the sops we meet out in the form of one rupee rice and BPL Cards.

Instead of providing quality and appropriate education, we promote an education that is tailor made to feed Corporate India churning out mindless young men and women totally cut off from their roots and inept for the hundreds of other occupations this country needs while also robbing these occupations of their dignity.

We always seem to bite the wrong end of the stick. When inclusive development should be our priority we focus on a phoney face lift, but then the nature of State has change from a humanitarian one to a pro Corporate one focused on GDP and the stock market. So instead of ‘Garibhi Hatao’ we go in for ‘Garabhi Chupao’.

When one in three Indians lives below the poverty line and 40% of the hungry live in India, when 46% of India’s children and 55% of women are malnourished, legislation has to be enabling. We know from historical experience that legislation cannot be enforced without a dramatic change in the reality of people’s lives. They have to experience development that is beneficial to them and improves their circumstances. ‘Compulsion’, the current weapon of choice, only brings about a feigned and synthetic sense of success, a device that Gandhi abhorred. So the proposed Child Labour Bill that will extend the ban that now applies to children below 14 years to cover all children below 18, will not change anything.

While the absolute numbers of child labourers are growing, policy makers are reluctant to admit their failure though every labour inspector and child welfare officer in this country knows that the fate of almost every child they have rescued is worse because of their intervention.

The proponents of the total ban persist in their simplistic equations and draconian strategies, the children who are victimised by it are written off as collateral damage.

Manju, a working child once used a metaphor to describe India’s policy on child labour. He said that we were like a pot of boiling rice and our policies for child labour just kept scooping the froth from the top. What we needed to do, he said was “to remove the fire beneath”.

We are experiencing an artificial calm, a fearful silence that conceals all our ills. It is a dam ready to burst and when it does the pot will boil over.

NANDANA REDDY
Social and political activist; Initiator of the question that resulted in the Gurupadaswamy Committee Report 1979; Author of the Child Labour [Employment, Regulation, Training and Development] Bill 1985; and Founder of The Concerned for Working Children nominated for the Nobel Peace Prize in 2012, 2013 and 2014.

30/04/2015 Posted by | barnearbeid mm, India, Utenrikspolitikk | , , , | Legg igjen en kommentar

8.mars: Gi sykler til jentene i den tredje verden!

Det enkle er ofte det beste, sier en herværende dagligvarekjede. Det samme skjønte jeg under mitt første besøk hos barnerettsorganisasjonen Concerned for Working Children (CWC) og deres internatskole Namma Bhoomi i 2009. Elevene på skolen fikk tilgang på sykler. Men hvorfor var det så viktig?

I India og mange land i den tredje verden er det slik at sykler blir forbeholdt guttene. Jenter skal holde seg til familiens hjem og ikke bevege seg for mye rundt. Dermed er det heller ikke vanlig at de får sykler. I CWC vil man ikke skille mellom gutter og jenter, eller for den saks skyld mellom forskjellige kaster. Demokratiopplæring er et viktig element i deres skoletilbud. Fordi det er viktig for elevene å være kjente med sine rettigheter. Og fordi demokrati, og likestilling, bidrar til utvikling.

I Norge tar vi det som en selvfølge at både gutter og jenter skal ha den friheten som tilgangen på en sykkel representerer. Slik er det ikke i India. Men når jentene får tilgang til sykkel i Namma Bhoomi lærer både gutter og jenter seg at det er den naturligste ting i verden. Når de går ut fra skolen og reiser tilbake til sin landsby tar de med seg denne holdningen. De skaffer seg en sykkel og den mobiliteten og friheten til å bevege seg utenfor hjemmet det representerer. Etterhvert ser andre jenter at det er naturlig også for dem å benytte sykler. Og andre skoler starter med den saamme praksisen. Holdningene sprer seg og likestilling innføres sykkel for sykkel.

I Norge har vi alle plikt til 10 års skolegang, rett til ytterligere tre år på videregående skole og dessuten en god studiefinansiering for ytterligere studier. Slik er det ikke i India. Svært mange dropper ut av skolen av forkjellige grunner. Jeg har møtt ei jente på 10 år som sluttet på skolen fordi hun ville psse sine yngre søsken slik at foreldrene kunne jobbe og familien overleve. Hun følte at hun ikke hadde noe valg. jeg har møtt Nandinni på 12 år som fikk beskjed av læreren at klærne hennes var for stygge så hun ble sendt hjem fra skolen. Utdanning for alle, ikke minst for jentene, er helt avgjørende for den utviklingen vi trenger for å uttrydde fattigdommen. Og for å styrke demokratiet.

Vår regjering og vår statsminister har et globalt lederskap i arbeidet for utdanning for alle som sin viktigte satsing innen bistandspolitikken. Under den forrige regjeringen stoppet veksten i bevilgningene til dette formålet helt opp. Dagens regjering vil doble bevilgningene. Det er intet annet tiltak fra vår regjering som gjør meg så stolt over å være folkevalgt for Høyre som nettopp denne satsingen.Ingenting er viktigere.

Derfor vil jeg for første gang i mitt liv gå i årets 8.mars-tog. Jeg er slett ikke enig i alle parolene i toget i Trondheim. Men en parole er så god at jeg velger å gå likevel: «Verden vinner med utdanning til alle kvinner.» Jeg håper at riktig mange andre velger å gå under denne parolen.

Vinteren 2016 har jeg bestemt meg for å vandre fra Kundapur til Bangalore i India, en strekning på ca 400 kilometer. En av grunnene til at jeg vandrer denne strekningen er at jeg ønsker å samle penger til organisasjonen CWC, til deres mønsterskole og til deres arbeid som ikke minst hjelper kvinner og jenter til et bedre liv. Til likestilling. Du som leser dette kan støtte arbeidet ved å gi 50 øre pr kilometer jeg vandrer eller 200 kroner. Lik denne Facebooksiden og send meg en melding hvis du vil bidra.

05/03/2015 Posted by | barnearbeid mm, India, Kundapur - Bangalore 2016, Lokal politikk, Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , | Legg igjen en kommentar

Prosjekt 2016: Å vandre fra Kundapur til Bangalore (400 km)

I løpet av sommeren har jeg vandret gjennom alle Trondheims veier. Hva nå?

Under feiringen av min 60-årsdag i India nylig gikk jeg ut med mitt neste store vandreprosjekt. Jeg vil gå fra kystbyen Kundapur til storbyen Bangalore i India en gang til neste år. Sannsynligvis i februar. Dette er en strekning på i overkant av 400 kilometer og med en stigning på ca 900 meter fra kyststripa og opp til Deccan-platået hvor Bangalore ligger. Her ser du et kart som viser en mulig rute.

Temperaturen i februar kan variere noe, men kan passere 30 grader på det varmeste. Det er derfor viktig å starte de daglige vandringene tidlig om morgenen for å slippe den sterkeste varmen.

Planen er å vandre ca 20km hver dag. Det betyr at hele strekningen er tilbakelagt i løpet av ca 3 uker. En slik fremdrift gir også store muligheter til å stoppe underveis for å møte og snakke med folk, og tid for å reflektere over det jeg opplever.

Denne vandringen har føere aspekter som jeg vil komme tilbake til og fortelle mer om senere. Men et mål er å samle penger til den nindiske barnerettsorganisasjonen The Concerned for Working Children (CWC). Jeg håper at så mange som mulig bidrar med 50 øre for hver kilometer jeg vandrer. Det betyr ca 200 kr pr giver. Men man kan naturligvis gi mer om man ønsker det. CWC startet sin virksomhet på 80-tallet i Kundapur og er nå etablert med sitt hovedkontor og virksomhet også i Bangalore. Det er bakgrunnen for at akkurat denne strekningen ble valgt.

Ta gjerne kontakt med meg eller legg igjen en beskjed hvis du vil bidra på et eller annet vis.

03/03/2015 Posted by | barnearbeid mm, India, kultur, Kundapur - Bangalore 2016 | , , , , | Legg igjen en kommentar

«Can’t wait for tomorrow’s leaders! «

SAMSUNG CAMERA PICTURES

SAMSUNG CAMERA PICTURES

SAMSUNG CAMERA PICTURESSAMSUNG CAMERA PICTURESSAMSUNG CAMERA PICTURESSAMSUNG CAMERA PICTURESSAMSUNG CAMERA PICTURES

Byron (14) og Tatiana (11) hadde aldri sett havet før. De fikk også se en oppvaskmaskin for første gang. De to ungdommene fra Nicaragua er ikke rike på penger. Men når de med den største selvfølge strenet opp til talerstolen i bystyresalen i Trondheim og holdt innlegg for ordfører Rita Ottervik, leder for Stortingets familie- og kulturkomite Svein Harberg og andre øvrighetspersoner viste de at de likevel var ressurssterke.

Annapoorna (15) fra Kundapur har en gang besøkt sin delstatshovedstad Bangalore i India. Forøvrig har hun ikke vært langt fra hjemplassen før hun for første gang var ombord i et fly og reiste til Trondheim sammen med Venkatesh (18). Også disse to ungdommene bidro med sine kunnskaper og erfaringer under fem arrangeenter med «barns rett til å bli hørt» som tema. De snakket med øvrighetspersoner i bystyresalen og på Vestfrontmøtet foran Nidarosdomen med stor trygghet.

Atle (16) og Pia (16) var to av medlemmene av Ungdommens bystyre og Ungdommens fylkesutvalg som deltok. ALLE engasjerte seg i krevende samtaler med reflekterte bidrag. Alt på engelsk. Mens Atle ledet det to timer lange møtt i bystyresalen på engelsk på en måte som imponerte alle tilstedeværende var det Pia som snakket på Vestfrontplassen. Og ikke bare snakket hun. Hun fremførte også en selvskrevet sang om barns rettigheter.

Den uka som har gått har gitt meg noen av mitt livs største opplevelser. Disse arrangementene under Olavsfestdagene har vært som «a dream coming through» for meg etter at jeg første gang fikk gjennomslag i bystyret for tre år siden for ideen om å organisere en slik «konferanse». Det hele holdt på å gå i vasken fordi Trondheim kommune aldri fikk svar fra Barne- og likestillingsdepartementet om å stå ansvarlig for en slik konferanse, før de etter et og et halvt år svarte at de var feil adressat for en slik søknad! Det var da jeg tok kontakt med Olavstdagene og deres nyansatte direktør Petter Myhr. Der var resposen positiv fra første stund. Olavsfestdagene valgte å bruke både tid og ressurser på å få dette til og som prosjektleder har jeg opplevd en positiv velvilje og profesjonell gjennomføringsevne i Olavsfestdagenes organisasjon som har berørt meg sterkt.

Ungdommens bystyre i Trondheim er kanskje landets fremste ungdomsråd, men en svakhet har både Ungdommens bystyre i Trondheim og sannsynligvis de fleste tilsvarende organ i Norge og den vestlige verden forøvrig. De består nesten bare av ressurssterke ungdommer. I land som India er det motsatt. Der er det de mest marginaliserte som engasjerer seg. Dette var bakgrunnen for at vi ønsket å starte denne uken med en workshop for ungdommer om vanligvis ikke blir hørt. Under ledelse av Berit og Moa fra NTNU ble et tyvetalls innvandrerungdommer som er i Norge uten foreldre samlet. Men også fire av medlemmene av ungdommens bystyre fikk anledning til å delta. Det la mange føringer for resten av uka og Ungdommens bystyre ønsker nå å endre måten de arbeider på. For eksemel ved at Enhet for Voksenopplæring (hvor innvandrerne får sin første utdanning i Norge etter at de er blitt bosatt i Trondheim) også blir representert i Ungdommens bystyre. De ønsker også to «friplasser» som kan benyttes av andre som ikke få tilgang til UB gjennom sin skole. Det gjelder for eksempel ungdommer om dropper ut av den videregående skolen.

En annen sak som innvandrerungdommene var opptatt av var en raskere integrering. De må alt for lenge gå på sin egen skole adskilt fra vanlige norske ungdommer i den ordinære norske skolen. Som en av dem sa: «Det er ikke lett å lære norsk når dine venner snakker arabisk». Deltagerne fra India var imponerte over at medlemmene i Ungdommens bystyre engasjerte seg så sterkt på vegne av de som har det vanskeligst. Og skal vi tro signalene fra ordfører Rita Ottervik, kommunalråd Merethe Baustad Ranum og leder i oppvekstkomiteen Marte Løvik er det stor sjanse for at de endringene som UB ønsker blir gjennomført.

Vi har lett for å tro at det er vi i det rike vesten som kan lære bort til mennesker i den fattige del av verden. Dette ønsket vi å snu på denne gangen. Derfor inviterte vi organisasjonen Concerned for Working Children (CWC) i India under ledelse av Kavita Ratna til å lede to workshoper om «children and governance» og «children and information management». Det ble to tøffe dager for medlemmene av Ungdommens Bystyre som virkelig ble utfordret på sine meninger. Men det ble to dager som jeg er sikker på kommer til å skape resulater både lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Barns rett til å bli hørt handler naturligvis om å skape muligheter or barn og unge til å hevde sine meninger, men det hjelper lite hvis ingen voksne beslutningstagere er tilstede og lytter. Derfor var det viktig at både bystyre, fylkesting, storting og regjering var tilstede. I tillegg til de tidligere nevnte deltok leder for kultur- idrett- og miljøkomiteen i Fylkestinget, Kirsti Leirtrø, domprost Ragnhild Jepsen og statssekretær for Erna Solberg, Laila Bokhari under et etter flere arrangementer. Og jeg er helt sikker på at de unge gjorde inntrykk på dem alle. Jeg synes det er grunn til å sitere Laila Bokharis statusoppdatering på Facebook:

«After a trying few days for our country, getting into Trondheim and meeting those who matter the most: the next generation! This gives me hope, warms my heart. If something is worth fighting for – and with – it is them. With children like these, the future is here! Kids from among others India, Nicaragua, Norway on «The right to be heard» @Vestfrontmøtet Olavfestdagene . Can’t wait for tomorrow’s leaders! — på OLAVSFESTDAGENE.»

Er det da bare positive ting å si?

Nesten. Uken ble avsluttet med pizzaselskap på fredag før de utenlandske gjestene tok tidlig farvel ettersom de hadde et tidlig fly neste morgen. Tårene rant hos mange og de fleste hadde klump i halsen. Disse dagene har påvirket oss for livet på en måte som jeg tror vil skape positive endringer. For min egen del har jeg allerede begynt å planlegge mitt første besøk til Nicaragua. Og hvert eneste år besøker jeg India for å lære.

Men hvor var media? For en måned siden ble det arrangert et lokalt arrangement med ungdomsdemokrati som tema. Adresseavisen stilte opp og laget en sak som fokuserte på Jonas Gahr Støre som var gjest. Ungdommene ble nesten glemt. Denne gang var Adressas «Snakk Ut» på plass og lagde en flott sak sist torsdag. Byavisa hadde dessuten en forhåndsomtale på sine nettsider. Forøvrig var både Adressas, NRK’s og andre avisers nyhetsjournalister fraværende. Dette var ikke viktig nok for dem. Heller ikke «røde bånd»-seremonien på Torvet hvor ungdommene skapte en flott visuell ramme egnet for TV- og avisbilder ved å knytte fem røde bånd rundt et tre som symbol for fem krav til forbedringer av barns situasjon lokalt, nasjonalt og internasjonalt, ble verdiget oppmerksomhet. Når de kravene er oppfylt blir de røde båndene erstattet med hvite bånd. Svein Harberg, som leder Stortingets fmilie- og kulturkomite tok imidlertd imot kravene på vegne av verdens voksne beslutningstagere og var klar på at vi snarest mulig burde se et tre med kun hvite bånd.

03/08/2014 Posted by | barnearbeid mm, India, kultur, Lokal politikk, Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

10 politiske seire

Det å sitte i opposisjon kan innimellom være frustrerende. Men er det slik at opposisjonstilværelse er synonymt med ingen innflytelse? Nedenfor beskriver jeg ti politiske saker med smått og stort som jeg har fått gjennomslag for de siste årene. Listen er ikke fullstendig og den er ikke prioritert.

1. Mini-FN for barn og unge i Trondheim

I august 2011 fikk jeg nærmest enstemmig støtte i bystyret for at Trondheim kommune skulle påta seg å arrangere en internasjonal konferanse hvor barn og unge skulle spille hovedrollene som en del av grunnlovsjubileet. Et slags mini-FN for barn og unge. Kommunen henvendte seg til Barne- og familiedepartementet for å få støtte til dette, men til tross for gjentagne purringer gikk det et og et halvt år før departementet kunne fortelle at de var feil adressat! Da var det gått såpass lang tid at arrangementet i realiteten ikke lot seg gjennomføre. Sist høst tok jeg imidlertid kontakt med Olavsfestdagenes nye direktør Petter Fiskum Myhr som tente på ideen med det resultat at barns rett til å bli hørt blir et viktig tema i form av fem forskjellige arrangementer under Olavsfestdagene i sommer med deltagelse fra blant annet India, Mali, Nigeria, Nicaragua og Norge. På lengre sikt håper jeg dette arrangementet kan utvikle seg til ”Barnas FN”.

2. Nidelvplan og elvepromenade helt opp til Nedre Leirfoss

Bystyrets flertall støttet i februar 2012 dette forslaget fra Høyre, Venstre og Pensjonistpartiet som først ble lansert av meg:
”Bystyret ønsker en helhetlig plan for strekningen opp til Nedre Leirfoss. Hensikten er å øke tilgjengeligheten til Nidelva for byens befolkning. En sammenhengende elvepromenade må være et bærende element i en slik elveplan. Målet er at promenaden i størst mulig grad skal følge elveløpet.”
Dette er et arbeid som vil ta mange år, men som når det blir realisert blir et fantastisk tilbud for byens befolkning.

3. Traineeprogram for potensielle ledere blant innvandrere

Bare en av ca 300 ledere i Trondheim kommune har innvandrerbakgrunn. I bystyrets møte i mars 2014 fikk jeg støtte for dette forslaget som jeg håper kan bidra til at flere innvandrere kvalifiserer seg for lederstillinger:
”Rådmannen bes legge frem en sak om et traineeprogram som kan kvalifisere innvandrere til lederstillinger i Trondheim kommune.”

4. Service i Trondheim kommune

I februar 2010 tok jeg opp spørsmålet om kvaliteten på kommunal service i Trondheim i form av en interpellasjon i bystyret. Jeg ønsket meg blant annet en ordning med smilefjes på kommunale kontorer inspirert av ordningen på restaurantene samt målinger av svartid og andre måter servicekvaliteten kunne måles på. Selv om jeg ikke fikk støtte for forslaget om smilefjes har kommunen etter dette jobbet systematisk for raskere og bedre svar på henvendelser. Målinger som forbrukerrådet har foretatt har vist at Trondheim kommune har blitt langt bedre på service siden den gang.

5. Sosialt entreprenørskap

I februar 2012 fikk jeg støtte i bystyret for et forslag om at rådmannen skulle lage en plan for satsing på sosialt entreprenørskap i Trondheim. Sosiale entreprenører er grundere som løser samfunnsmessige behov med forretningsmessige metoder. Et eksempel er NOEN som gir et tilbud til demente og deres pårørende. Rådmannens forslag til plan var imidlertid heller tafatt og jeg utarbeidet derfor et eget forslag som Tone Stav sørget for at ble vedtatt i formannskapet. Vedtaket var såpass offensivt at FERD Sosiale Entreprenører og eier Johan Andresen på twitter beskrev Trondheim kommune som en foregangskommune i Norge på området!

6. Skjenking på Bakklandet

På Bakklandet ble et nyoppusset restaurantlokale stående tomt fordi bystyret hadde vedtatt et tak på antall bevillinger på Bakklandet. Den forrige restauranten var gått konkurs og før den nye restauranten kunne åpne hadde noen andre ”snappet” skjenkebevillingen. Jeg tenkte at vi her må finne en smidig løsning. Det er forståelig at mange er skeptisk til ubegrenset skjenking til langt på natt i dette boligområdet, men den nye restauranten satset på kortreist mat med drikke til. Ergo utarbeidet jeg et sammen med Tone stav et forslag om å oppheve taket for spisesteder med tidlig stenging og Tone Stav fremmet dette i formannskapet. Etter en ekstra runde innom rådmannen ble dette vedtatt og restauranten har fått skjenkebevilling. Når det gjelder skjenkepolitikken er det likevel en lang vei å gå for å få regler som stimulerer til nyskaping og spennende serveringstilbud.

7. Kulturkort

I september 2013 fikk jeg støtte i bystyret for at rådmannen skulle utrede en ordning med et kulturkort for alle. Ideen er den samme som for månedskortet/periodekortet på bussen. Det er mye ledig kapasitet på museer og andre kulturinstitusjoner. Ved å betale en fast sum pr år eller måned kan innehaverne av kulturkortet besøke så mange museer an vil og i tillegg få rabattert inngang på konserter, teater osv. Saken er ennå ikke ferdig utredet, men målet er at dette kan bli en prøveordning i Trondheim som etter hvert utvides til hele landet.

8. Ytringsfrihet og VM på ski

Arrogansen til IOC og den manglende ytringsfriheten sporet meg til å foreslå at Trondheim som fremtidig arrangør av VM på ski skulle gå foran som et forbilde både for andre ski-VM, men ikke minst også fremtidige OL, når det gjelder ytringsfrihet og refleksjon over etiske spørsmål både for deltagere, tilskuere og andre. Bystyret støttet forslaget enstemmig.

9. Navn på veier og broer

Navn på veier, broer osv opptar folk. Jeg er opptatt av at folk som kjenner lokal geografi og historie og som berøres av vedtakene skal få mer å si når navn fastsettes. Dessuten vil jeg ha mer spenstige navn. Derfor er jeg glad for at mitt forslag om Sjøgangen (basert på innkomne forslag i en navnekonkurranse) fikk gjennomslag først i Kultur- Idretts- og Friluftslivkomiteen og deretter i formannskapet. I Bratsberg var beboerne misfornøyde med at veien de bodde i fikk navnet Leirgjerdvegen og etter initiativ fra meg i KIF-komiteen ble navnet endret til Leirvegen. Nå er det samme situasjonen for beboerne på Østmarkneset som ønsket at veien de bor i skulle bli en forlengelse av Østmarkveien, men kommunen bestemte at veistumpen i stedet skulle bli en forlengelse av Harry Borthens vei. Mye tyder likevel på at vi vil finne en løsning til slutt som beboerne kan være fornøyde med.

10. Kulturbudsjettet

Normalt har vi som tilhører opposisjonen ingen innflytelse på budsjettvedtakene, men denne gang bestemte jeg og Erling Moe (V) oss for å gå ut med vårt alternative kulturbudsjett i god tid slik at vi kunne presse de rødgrønne til en langt sterkere satsing. De rødgrønne partiene vil nok si at de ville satset noen millioner ekstra på kultur uansett, men jeg tror nå likevel vi ga dem et push. Det er i hvert fall lenge siden kulturen har fått et slikt løft som i år i Trondheim.

20/05/2014 Posted by | barnearbeid mm, India, kultur, Lokal politikk, skjenkepolitikk, Utenrikspolitikk | | 1 kommentar

Global utdanning for alle

Sammen med rektor Eva Elisabeth Belboe ved Stavset skole i Trondheim har jeg skrevet denne kronikken som har kommet på trykk i Adresseavisen i dag:

Norge skal ta et globalt lederskap i arbeidet med utdanning for alle. Regjeringen har store og flotte ambisjoner, men dette krever ikke bare mer penger. Det krever en bedre og mer relevant skole i den tredje verden. Hvordan kan vi oppnå det?

12 år gamle Nandini har hjertefeil. Faren hennes er alkoholiker og voldelig. Mora hennes jobber som bygningsarbeider slik at familien kan overleve der de bor sammen med 43 andre familier i en teltleir i utanten av Bangalore i India. I Trondheim ville Nandini vært for ung til å bli medlem av ungdommens bystyre. I Bangalore er Nandini den ubestridte lederen for de unge i denne teltleiren og gjennom systematisk arbeid sørger barna for bedre forhold i leiren også for de voksne. Men Nandini ble sendt hjem fra skolen av læreren fordi klærne hennes ikke var fine nok.

Mitt i de mørkeste bakgatene i Calcuttas red light district finner vi et lite lokale hvor en gruppe barn av prostituerte hadde en trygg møteplass. Organisasjonen Hamari Muskan sørget for at barna fikk gå på en skole utenfor sitt eget nabolag. Slik oppdaget barna at det fantes en alternativ verden hvor prostitusjon ikke gikk i arv.

Den første historien illustrerer hvorfor det er så lett å droppe ut av skolen i mange utviklingsland og hvor viktig skolen kan være. På samme måte som et for stort fokus på teori bidrar til at elever dropper ut av videregående skole i Norge, bidrar en skole som ikke er relevant for elevenes hverdag til at barn velger arbeid fremfor skole i utviklingsland. Den andre historien viser hvor lite som skal til for å utgjøre en forskjell.
Mens utviklingen var positiv frem til 2004 har utviklingen stoppet opp og til dels gått tilbake de senere årene. I Afrika sør for Sahara øker nå andelen barn som ikke går på skole. I India er det mange barn som dropper ut av skolen og ender opp som barnearbeidere fordi skolen er for teoretisk og ikke tilpasset deres behov.
Utdanning for jenter har spesielt mange positive ringvirkninger som å utsette tidspunktet for første fødsel, redusere mødre- og barnedødelighet og å bidra til bedre helse for moren og bedre utdanning for barna hennes. Kvinner som får utdanning blir satt i stand til å ta vare på en hel familie.

Mange steder er det naturligvis mangel på et undervisningstilbud som er årsaken til at mange barn i utviklingsland ikke går på skole, men ofte er det skolens innhold som er årsaken til at elever dropper ut. I tilegg til de teoretiske fagene må skolen forberede barna på livet i arbeid. Evnen til kritisk tenkning, overføring av kunnskap, kreativitet, kommunikasjon, estetikk, arbeidsmoral og etikk, samarbeidsevner, entreprenørskap og sosialt ansvar er noe av det som må læres og utvikles gjennom skolegangen. Når skoler i utviklingsland ikke adresserer disse behovene fører det ofte til frustrasjon, skuffelse og opprør blant de unge.

”Målet for utviklingspolitikken er å bidra til økt demokratisering, realisering av menneskerettighetene og til at mennesker kan arbeide seg varig ut av fattigdom.”

Dette fremgår av regjeringsplattformen. Økt demokratisering og realisering av menneskerettighetene forutsetter at dette er tema som får en bred plass i skolen. Det er i ungdomsårene at man former sine holdninger til blant annet demokrati, ytringsfrihet, likestilling og likeverd.

Selv om det er mye skoleforskning tilgjengelig fra hele verden skjer erfaringsutvekslingen først og fremst nasjonalt. Våre erfaringer tilsier at vi i Norge har mye å lære bort, men vi har også mye å lære fra andre land, også i den tredje verden. Skal vi lære fra hverandre forutsetter det at både lærere, skoleledere og politikere reiser ut for å møte og utveksle erfaringer med de beste, og vi må organisere erfaringsutveksling via nettet og på internasjonale møteplasser.

På Stavset skole har vi etablert et samarbeide med den indiske eksempelskolen Namma Nalanda Vidiyapeeta. Namma Nalanda drives av den Nobelnominerte barnerettsorganisasjonen Concerned for Working Children (CWC) og har som ambisjon å bli en indisk skole hvor skolefolk kan komme både for å bidra med sin kunnskap og å ta med seg det de lærer tilbake til den skolen de kommer fra. Stavset skole bidrar gjennom inntektsskapende arrangementer til å finansiere oppbyggingen av Namma Nalanda. Viktigere er det at lærere fra Stavset har besøkt skolen i Sør-India og i mai kommer lærere fra India på gjenbesøk. I tillegg ønsker vi å kommunisere med våre indiske venner via it-plattformen It’s learning.

Vi er kjent med at regjeringen snart skal legge frem en stortingsmelding om global utdanning. Vi utfordrer utenriksminister Børge Brende til ikke bare satse på økte bevilgninger til utdanning for alle, men også ta initiativ til et internasjonalt nettverk av ”eksempelskoler”. Hensikten med et slikt nettverk må være at skoler, lærere og elever over hele verden kan lære av de gode eksemplene slik at skolen kan bidra til økt demokratisering, realisering av menneskerettighetene og til at mennesker kan arbeide seg varig ut av fattigdom.

20/05/2014 Posted by | barnearbeid mm, India, Lokal politikk, Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , , , , | Legg igjen en kommentar

Glem Kina – sats på India

Skal vi gå på akkord med våre holdninger til menneskerettighetene for å blidgjøre Kina? Eller er tiden inne for å bruke energien på å bygge opp alternative relasjoner? Jeg mener tiden er inne for å satse langt sterkere på Norges forhold til India.

Siden den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo fikk fredsprisen i 2010 har Norges forhold til Kina vært anstrengt. – Vi må være klar over at det ikke finnes noen enkle løsninger i denne saken. Normalisering av forholdet kan fortsatt ta tid, sa Børge Brende i sin utenrikspolitiske redegjørelse mandag 24.mars.

Børge Brende har rett i at det er både i Norges og Kinas interesse å bedre forholdet mellom de to landene, men spørsmålet er hvor store ressurser vi skal bruke på å kjempe denne kampen hvis det finnes alternative markedere slik som India.

FN sier at India vil passere Kinas folketall innen 2028 når begge landene vil ha 1,45 milliatd innbyggere. Andre spår at det vil skje langt raskere og at Kinas folketall vil reduseres på grunn av ettbarnspolitikken.

Økonomisk sett vil imidlertid Kina være langt viktigere enn India i lang tid fremover. Mens Kinas økonomi vokste med 7,8 % til 8280 mrd. USD i 2012 vokste Indias økonomi med 6,2 % til 1873 mrd. USD det samme året. Kinas økonomi er altså 4-5 ganger så stor som den indiske og vokser raskere.

Men vil dette nødvendigvis fortsette slik? på lang sikt er jeg overbevist om at et etter forholdene åpent og demokratisk land som India vil utvikle seg sterkere enn et lukket og udemokratisk land som Kina. Norsk næringsliv vil uansett ha ubegrensede muligheter i et stort og mangfoldig land som India. Men også i India vil Norge møte vanskeligheter. India er gjennomkorrupt. Det har ikke minst Telenor fått erfare og norsk næringsliv som vil satse på dette landet må ikke gå på akkord med sine etiske stadarder enten det dreier seg om korrupsjon, barnearbeid eller miljø.

Jeg har selv vært på besøk hos den indiske IT-kjempen Infosys og sett hvordan deres store hovedcampus i Bangalore overgår alt jeg har opplevd noe sted i verden. Samtidig vet vi at India har vært på månen og planlegger å nå Mars. India representerer det fremste av teknologi samtidig som intet land har flere fattige, flere som ikke går på skole og flere barnearbeidere. Her har norske bedrifter muligheter for å bidra til å utvikle landet og samtidig oppnå store og voksende inntekter.

Også norske universiteter, høgskoler og forskningsinstitusjoner har store muligheter i India. Et forskningssamarbeid med et ufritt Kina må gå på akkord med de fleste forskningsetiske prinsipper, mens et samarbeid med India kan innebære samarbeid med de beste forskerne og de beste institusjonene uten å gå på akkord med ens egne prinsipper.

Under hvert eneste besøk jeg har gjort i India har jeg lært noe nytt. At et land er fattig betyr ikke at det ikke tenkes nye og spennende tanker der. Vi har noe å lære bort til India, men vi har minst like mye å lære fra inderne.

Vi skal ikke glemme Kina, men nå er tiden inne til å snu vårt blikk mot India.

25/03/2014 Posted by | barnearbeid mm, India, Utenrikspolitikk | , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Ansattesamling på indisk

Klokken er syv om morgenen. Fire tepper er lagt ut i bakgården på huset som ligger ”der ingen kunne tru at nokon kunne bu” opp i den bratte fjellsiden på vestkysten av Sør-India. De ansatte i CWC (Concerned for Working Children) sitter i en sirkel rundt 70 tallet. 70 indere og meg. Både tidspunkt og setting virker ganske fremmed for en som har opplevd tilsvarende ansattesamlinger i Norge.

De starter først med litt allsang. Deretter kommer noe som er ganske gjenkjennbart fra Norge. Alle presenterer seg i tur og orden. Grunnleggerne av CWC, Damo og Nandanna, som har vært i organisasjonen i over 30 år og den nyansatte sjåføren med femten dager bak seg i CWC. Han fortalte meg for øvrig at hans hobby var å fange kobraslanger! Kokkene, kunstneren som stilte det flotte huset sitt til disposisjon for samlingen og alle de andre. India er et hierarkisk samfunn med stor forskjell mellom høy og lav. Ganske stor forskjell fra Norge. Men på dette området er CWC forskjellig fra nesten alle andre arbeidsplasser i India. Alle er likeverdige, alle skal høres og alle tar sin del av jobben. Derfor var Ganapati, som er Brahmin (den høyeste kasten), bevisst på at han satte seg ved risgryta og serverte ris til de ansatte under middagen kvelden før.
Denne samlingen arrangeres en gang i året. Alle ansatte fra CWC’s tre lokasjoner samles for å evaluere fjoråret samtidig som man diskuterer planene for året som skal komme. I lys av de mange voldtektssakene var seksuell trakassering et fokusområde i året som har gått. I året som kommer vil CWC’s forhold til det kommende valget og konsekvensene av det være blant de sakene man vil diskutere.

Jeg var glad for at jeg fikk si noen ord til alle ansatte før jeg dro min vei. Jeg kjenner etter hvert mange av dem godt, men organisasjonen vokser og nye kommer til. Hver eneste en av dem kan lære meg noe nytt. Nå var tiden over for dette årets India-besøk. Nedtellingen tilneste års besøk, som jeg blant annet vil benytte til å feire 60-årsdag, har startet.

21/02/2014 Posted by | barnearbeid mm, India | | Legg igjen en kommentar

Morgenstund i Namma Bhoomi

Jeg våkner i sekstiden. Det er nesten helt stille. Bortsett fra lydene fra trærne som omgir yrkesskolen med internat. En lett vind røsker i grener og blader. Forskjellige fugler jeg ikke kjenner navnet på gir fra seg sine lyder. Og det rasler i buskaset når apekattene beveger seg. Jeg må holde døren til rommet mitt stengt slik at ingen ape kommer inn og rundstjeler meg.

Det er bygd et titalls rom/hytter i murstein som til sammen utgjør ”gjestehuset”. Jeg bor i mitt faste rom i 2.etasje. Taket består av teglstein og det er åpninger mellom tak og vegg som gjør at det er luftig. Dermed blir det heller ikke så varmt som det kan bli.

Jeg ligger i senga og stirrer opp i taket, på den rustne takvifta som snurrer rundt og gir god svalede luft. På den ene veggen ser jeg ei lita firfisle som har kommet seg inn. Etter hvert begynner leiren/skolen å livne til. Det er søndag og derfor stillere enn normalt. Vanligvis starter de rundt 90 barna som bor her med yoga klokken seks om morgenen. Men også i dag hører jeg etter hvert barnestemmer. Dette er alle barn som kommer fra vanskelige kår. Kanskje har de vært barnearbeidere. Kanskje har de en far som er alkoholiker eller en onkel som slår.

Men på Namma Bhoomi har de funnet paradiset. Det er enkle kår her og på ingen måte noen luksustilværelse, men de får gå på skole, de får lære et yrke de kan leve av og de kan bo trygt med voksne som bryr seg om dem. Dette avspeiler seg i barnas opptreden. Glede, latter og nysgjerrighet preger dem.

To og tre rom deler på et baderom. Strømmen går innimellom, men det er bare å vente så kommer den tilbake. Og i år er det ekstra tørt slik at det innimellom mangler vann også. Men man lærer seg til å leve med det også. Rundt og under gjesterommene er det bygd fire ”plattformer” av betong som benyttes som spiseplasser. De er bygd opp fra bakken for å kunne fungere også når monsunen setter inn. Når betjeningen ser at jeg begynner å røre på meg gjøres en kopp chai og frokost klar. Jeg har valgt å spise akkurat det samme som inderne selv ville valgt. Det er slik man best lærer og forstår kulturen. Men jeg spiser med kniv og gaffel og ikke med høyre hånd slik de fleste indere gjør…

De forrige gangene jeg har vært her har hunden Jackie og hennes lille ertende kattevenn underholdt meg. Hun lot alltid katten ”fortrenge” henne fra matfatet og hun aksepterte godmodig at katten lekesloss med henne. Nå er Jackie død og erstattet av seks katter. To av de minste er litt mer sosiale enn de andre og den ene tilbrakte hele natten utenfor døren til rommet mitt i natt. Den andre og minste insisterer på å forstyrre meg og spasere på skrivetastene når jeg skriver dette.

Dagen har våknet til liv i Namma Bhoomi sakte og uten stress. Dette er ferie. Dette er paradis.

17/02/2014 Posted by | barnearbeid mm, India, kultur, Utenrikspolitikk | , | Legg igjen en kommentar