Kjetils Blå Bølger

Make waves – Don’t float through life!

Prosjekt 2016: Å vandre fra Kundapur til Bangalore (400 km)

I løpet av sommeren har jeg vandret gjennom alle Trondheims veier. Hva nå?

Under feiringen av min 60-årsdag i India nylig gikk jeg ut med mitt neste store vandreprosjekt. Jeg vil gå fra kystbyen Kundapur til storbyen Bangalore i India en gang til neste år. Sannsynligvis i februar. Dette er en strekning på i overkant av 400 kilometer og med en stigning på ca 900 meter fra kyststripa og opp til Deccan-platået hvor Bangalore ligger. Her ser du et kart som viser en mulig rute.

Temperaturen i februar kan variere noe, men kan passere 30 grader på det varmeste. Det er derfor viktig å starte de daglige vandringene tidlig om morgenen for å slippe den sterkeste varmen.

Planen er å vandre ca 20km hver dag. Det betyr at hele strekningen er tilbakelagt i løpet av ca 3 uker. En slik fremdrift gir også store muligheter til å stoppe underveis for å møte og snakke med folk, og tid for å reflektere over det jeg opplever.

Denne vandringen har føere aspekter som jeg vil komme tilbake til og fortelle mer om senere. Men et mål er å samle penger til den nindiske barnerettsorganisasjonen The Concerned for Working Children (CWC). Jeg håper at så mange som mulig bidrar med 50 øre for hver kilometer jeg vandrer. Det betyr ca 200 kr pr giver. Men man kan naturligvis gi mer om man ønsker det. CWC startet sin virksomhet på 80-tallet i Kundapur og er nå etablert med sitt hovedkontor og virksomhet også i Bangalore. Det er bakgrunnen for at akkurat denne strekningen ble valgt.

Ta gjerne kontakt med meg eller legg igjen en beskjed hvis du vil bidra på et eller annet vis.

Reklamer

03/03/2015 Posted by | barnearbeid mm, India, kultur, Kundapur - Bangalore 2016 | , , , , | Legg igjen en kommentar

Manjus tragedie

Jeg har sett Manju i arbeid med barna. Han var leder for CWC’s feltprogram i Bangalore og nøt en ubetinget tillit blant barna, både fordi han hadde et usedvanlig lag med barn, men også fordi han hadde vist at CWC’s arbeid nyttet.

I fjor kom meldingen om at en av hans døtre hadde mistet livet i en ulykke. Under mitt besøk i Kundapur fikk jeg høre hele den dramatiske historien. Og hvorfor det hadde vært unødvendig hvis myndighetene hadde gjort jobben sin.

Manjus datter druknet i et vanndam. Samtidig druknet de tre barna til hans søster og hennes mann. Dammen var kunstig gravd ut som et vannmagasin og på bunnen av dammen var det gjørme og vekster som barna hadde satt seg fast i slik at de ikke kom seg løs. Noen prøvde å redde de andre og druknet også.

Denne vanndammen og mange andre vanndammer i området var uten inngjerding og uten fareskilt. Problemet er at sikring av slike dammer ikke er påkrevd i følge indisk lov. Samtidig trengs ingen lokal godkjenning for å grave slike hull. De besluttes gjerne av høyere myndigheter uten at kommunen informeres engang.

Etter den store ulykken startet et arbeid i regi av CWC sammen med barna i området og ungdommens kommunestyrer et arbeid for å få myndighetene til å ta ansvar både ved å kompensere de skadelidte familiene, for å sikre dammene og for å informere barna om farene som eksisterte. Det viste seg raskt at denne ulykken ikke var den eneste. Til sammen hadde 14 personer, hovedsakelig barn, mistet livet i slike ulykker.

Primærkommunene har små budsjetter, typisk noen hundretusen kroner pr år, og sliter derfor med å finansiere arbeidet. Og høyere myndigheter tar intet ansvar. Derfor skjedde arbeidet oftest i form av frivillighet, både innsamlingsaksjoner for ofrene og dugnadsarbeid for å bygge gjerder. Vi fikk se flere av disse ulykkesstedene og møtte både lokale politikere og frivillige som hadde bidratt.

Dugnad og frivillighet er med andre ord ikke noe vi er alene om i Norge.

 

28/01/2013 Posted by | barnearbeid mm, India, Utenrikspolitikk | , | Legg igjen en kommentar

Norske elever «best» i demokrati?

Internasjonale undersøkelser av skolekvalitet har de siste årene vært tildels trist lesning for oss i Norge. I grove trekk har undersøkelsene vist at Norge har ligget midt i laget og tildels under gjennomsnittet når det gjelder norske elevers evner til lesing, skriving og regning. Ettersom Norge bruker mer penger på utdanningssektoren enn noe annet land er dette skuffende.

Denne uken kom en undersøkelse som tilsynelatende kan gi oss større grunn til å være fornøyde. Norske ungdomsskoleelever tar 5.plassen blant elever fra 38 land i en internasjonal dekokratiundersøkelse. I rapportens innledning kan vi lese hva som er hensikten med undersøkelsen:

«hensikten med ICCS (International Civic and Citizenship Education Study) 2009 er å kartlegge elevers demokratiske beredskap og engasjement. Studien analyserer data om elevenes oppfatninger av samfunns- og skoleforhold, deres holdninger og engasjement og deres kunnskaper og ferdigheter. Analysen gjøres på bakgrunn av skolenes arbeid med utdanning til demokrati og medborgerskap, og på bakgrunn av hjemmeforhold og elevenes liv utenfor skolen.»

I en kommentar i Dagens Næringsliv skriver Kjetil Wiedswang at kunnskapsminister Kristin Halvorsen gleder seg. Rødgrønne politikere har alltiod vært mer opptatt av at skolen skal være en oppdrager og en bidragsyter til å skape et demokratisk engasjement enn at skolen skal gi kunnskap.

Men er resultatet så godt som det kan se ut til. Ikke helt. Mens de fleste land har undersøkt holdningene og kunnskapen i 8.klassene har Norge spurt like mange 9.klasser som 8.klasser. Dette har skjedd fordi de norske elevene starter tidligere på skolen enn elevene i våre naboland og for å få svaret på hva elever på+ samme alder i de nordiske landene mener har man valgt å spørre 9.klassingene også. Dermed er det 9.klassingene i Norge som kommer på 5.plass sdammenlignet med 8.klassinger i de fleste andre land. De norske 8.klassingene er «bare» nr 13 av 38. Likevel må vi si at norske skoleelever må få absolutt godkjent for disse resultatene.

Men hvor gode er norske ungdommer når det gjelder å bruke sine gode demokrati- og samfunnskunnskaper til å utøve demokratideltagelse i praksis? Kjetil Wiedswang stiller det samme spørsmålet. Er norsk ungdom mer engasjert i politiske ungdomspartier, frivillige organisasjoner? Og deltar de oftere i valg enn «mindre engasjerte» jevnaldrende i andre land? Undersøkelsen gir ikke noe svar på det.

Mange norske kommuner har etablert en ordning med ungdommens kommunestyre. Hvor godt fungerer den sammenlignet med andre land? Jeg synes tanken er god, men tror ikke minst vi har mye å lære fra ordningen med «Makkala Panchayat» i Kundapur-området langt sør i India. Vi tror gjerne at vi kan dette med demokrati så mye bedre enn andre, ikke minst sammenlignet med verdens fattige land. Men indiske ungdommer har vist at vi har en lang vei å gå før vi kan matche dem i demokratisk engasjement og deltagelse.

Min påstand er at selv om ordningen med ungdommens kommunestyre er grunnleggende god, og de som tar på seg verv gjør en flott innsats, er det bare et lite mindretall av elevene som deltar aktivt. Elevene velger et elevråd og elevrådet velger et medlem av Ungdommens kommunestyre. Men hvor ofte engasjerer den enkelte elev seg i sakene som ungdommens kommunestyre tar opp? Sannsynligvis de færreste.

I delstaten Karnataka i India er barns rett til medinnflytelse i det kommunale demokratiet lovbestemt. Det har ført til at barnearbeiderorganisasjonen Bhima Sangha har utarbeidet et opplegg for ungdommens kommunestyre som på det lokale språket kannada heter Makkala Panchayat. Makkala Panchayat fungerer slik:

Kommunen er delt i et antall valgkretser. Valgkretsene er ikke bare delt inn geografisk, men også i forhold til kjønn og andre forhold. Det kan for eksempel være en valgkrets for jenter som er barnearbeidere, en for gutter som bor i et bestemt område osv. Tanken er at alle slags grupper skal bli representert i kommunestyret. Hvid det er to jenter som stiller til valg i en valgkrets drar de sammen fra hus til hus i valgkretsen og presenterer seg sammen for alle barna som har stemmerett i kretsen. Alle mellom 6 og 18 år har stemmerett mens alle mellom 13 og 18 år kan stille som kandidat. Ettersom de som blir valgt har snakket med alle barna som tilhører kretsen kjenner de godt til hva barna er opptatt av. Mellom møtene i ungdommens kommunestyre snakker de også med barna i kretsen sin for å engasjere alle sammen i beslutningsprosessen. Alle har også rett til å møte opp på kommunestyremøtet og alle kan ta ordet.

Ungdommens kommunestyre velger en president, en visepresident og en sekretær. Med jevne melloomrom møter de voksen-kommunestyret for å forhandle om å få gjennomført sine saker. Og en gang i året møter alle kommunens barn sammen med ungdommens kommunestyre og det ordinæåre kommunestyret. De voksne må fortelle om hva de har gjort for å gjennomføre kravene for ungdommen og nye krav blir fremført på det store møtet, Gram Sabha.

Ungdommene og barna blir også trent opp for å kunne få størst mulig innflytelse: De trenes i forskning og dokumentasjon slik at de kan begrunne kravene sine godt, de tgrenes i forhandlinger og de trenes i det å kunne prioritere. Ikke alt er like viktig og ikke alt kan gjennomføres umiddelbart. Gjennom samtaler både med medlemmer i disse Makkala Panchayats og med ordførerer og kommunestyremedlemmer i de voksnes kommunestyre har jeg forstått at det er en stor grad av respekt fra de voksnes side for innspillene fra ungdommene, ikke minst fordi de unge ofte dokumenterer side forslag langt bedre enn de voksne gjør.

Jeg tror at de fleste ungdommens kommunestyre i Norge kan lære mye både i forhold til det å engasjere flest mulig barn og unge i de demokratiske prosessene men også på hvordan man arbeider. Når disse barna i India blir voksne har de lært seg demokratisk deltagelse på en måte som hver enkelt og samfunnet som helhet drar stor nytte av.

På den andre side er dette ennå bare små spirer i det indiske samfunnet. I Kundapurområdet fungerer ordningen bra, mens den andre steder ikke fungerer i det hele tatt. De fleste indiske skoler er dessuten rene teoretiske skoler som ikke gir elevene opplæring i praktiske hverdagsbehov – «life skills» – og i holdninger som for eksempel likestilling. Her har indisk skole mye å lære fra norsk skole. I India fører den altfor teoretiske skolen til at fattige barn dropper ut og ender i barnearbeid i stedet. Selv om situasjonen er forskjellig i Norge tror jeg det store frafallsproblemet i yrkesfaglig studieretning i videregående skoler kan sammenlignes. En alt for teoretisk skole som elevene ikke føler er relevant for sin hverdag bidrar til frafallet.

Til tross for store forskjeller har vi mange like utfordringer i norsk og indisk skole, og vi kan lære av hverandre.

01/07/2010 Posted by | barnearbeid mm, India, Lokal politikk, Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Min gjest er min gud

Dyrene samler seg rundt vannhullet ved den gamle britiske villmarksstasjonen i grenseområdet mellom delstatene Karnataka, Tamil Nadu og Kerela i India. Det er det eneste vannhullet som har vann på denne årstiden og mange dyr søker derfor hit. Vi sitter på terrassen utenfor Karibetta Farm med en god drink og betrakter dyrene fra mindre enn hundre meters avstand.
– Vi har et indisk uttrykk som heter at ”min gjest er min gud” forteller Hannu.
Det har jeg og Steve fått merke til fulle. Vanligvis er det bare familie og gode venner som blir invitert hit. Når vi ble denne æren til del skyldes det at Harry, som er en svært god venn av familien, ba om at de kunne ta i mot oss og oppleve jungel, villmark og dyreliv på denne plassen. Og for en uke siden hadde vi ikke hilst på Harry engang.
Vi kom med nattbussen fra Kundapur til ”kongebyen” Mysore tidlig fredag morgen, ble hentet der og kjørt hjem til Hannu for å stelle oss før han og sønnen kjørte oss de 15 milene opp i fjellene. Det er hans søster Jackie og hennes ektemann som eier og driver denne villmarksstasjonen. Ved å pumpe vann opp i vannhullet fra en grunnvannskilde tiltrekker de seg mange slags dyr. Stasjonen ligger dessuten midt i elefantkorridoren.
Den første kvelden kan vi observere en stor flokk med en slags hjortedyr som beiter i området. Etter hvert kommer også en villsvinhann og tilslutt resten av hans familie på 8. En gruppe påfugler har også vært der og noen av hannene danser og viser sin fulle fjærprakt. Mange andre fugler, krypdyr, ekorn og gigant-ekorn viser seg også. Vi får imidlertid verken se elefanter, bjørner, tiger eller andre kattedyr.
Neste morgen ser vi at minst en bjørn har vært her. Det samme skjer neste natt og denne natten har også elefantene og en bison vært på besøk mens vi sov. Og om morgenen kan Ravi fortelle at en panter er i nærheten uten at den viser seg for oss.
Viktigst med dette besøket er imidlertid den gjestfriheten som våre indiske verter viser oss. De besitter alle en usedvanlig kunnskap om dyrelivet i området og har mange historier å fortelle. Hannus glede over å vise oss det fantastiske landet han bor i.

29/03/2010 Posted by | India, kultur, Utenrikspolitikk | , , , , | Legg igjen en kommentar

Namma Nalanda

Namma Nalanda, den fremtidige mønsterskolen som har fått sitt navn etter en sagnomsust indisk utdanningsinstitusjon fra langt tilbake i historien, er kanskje den viktigste årsaken til at jeg og Steve besøker CWC denne gangen. En bedre indisk skole, som tar opp i seg langt mer enn de tradisjonelle teoretiske fagene, er nøkkelen til å redusere antall elever som dropper ut fra skolen og blir barnearbeidere.
Fra før driver Concerned for Working Children (CWC) Namma Bhoomi, en internatskole med ca 100 elever. Her prøver de ut undervisningsmetoder de har utviklet over 20 år. Mye har de lånt fra Montessoriskolene i form av undervisningsmateriell som gjør det lettere for elevene å forstå grunnleggende matematikk, lesing og skriving. Men de er også opptatt at utdanning er langt mer enn teoretisk utdanning. Elevene må lære et yrke, de må lære deltagelse i demokratiske prosesser, kultur og de må lære seg å beherske dagliglivets utfordringer. Namma Bhoomi brukes ikke minst som et redskap for å hjelpe barn fra vanskelige forhold. Kanskje er det skilsmisse mellom foreldrene eller far er død.
Problemet for Namma Bhoomi er imidlertid at utdanningen ikke er godkjent av indiske myndigheter. Namma Nalanda tar sikte på å bli en mønsterskole som er tilpasset kravene fra indiske myndigheter men som samtidig tar vi bruk de undervisningsmetodene som Namma Bhoomi har lyktes så godt med. Skolen skal få plass til 3-400 elever og i tillegg bygger de en kongresshall med plass til 600 mennesker. Dette skal nemlig ikke bare være en skole, men også et sted hvor andre lærere kan komme og lære og å delta i utveksling av ideer og kunnskap. I indisk sammenheng vil skolen nesten kunne representere en revolusjon som kan få stor innflytelse på den videre utviklingen.
Til tross for gode ideer og ressurssterke medarbeidere greier ikke CWC dette alene. De ønsker hjelp til å utvikle skolen og undervisningsmateriellet og de trenger finansiell bistand. Ikke bare skal de bygge klasserom og andre fasiliteter. Skolen skal også drives, lønninger skal betales og utstyr anskaffes. Dette koster penger, selv om det meste er langt billigere i India enn i Norge.
Rektor Eva Elisabeth Belboe på Stavset skole i Trondheim sa tidlig at dette ønsket hun at skolen skulle være en del av, ikke for å være snill, men fordi hun mente at elevene på Stavset ville ha stor nytte av å lære av hvordan indiske elever lærer og lever. Derfor ble læreren Steve Hansen med meg til India. Så gjenstår det naturligvis å se om det han ser og opplever og lærer her står i samsvar med forventningene. Lar det seg gjøre å finne en form på samarbeidet som gjør det verdt å etablere et langsiktig samarbeid? Jeg tror det. Men dette samarbeidet kan utvikles videre. I 2011 har NTNU valgt India som landtema og Trondheim kommune har med overveldende flertall i bystyret valgt å delta i dette samarbeidet. Mange Trondheimsskoler kan ha stor nytte av å knytte seg til denne linken mellom India og Norge.

29/03/2010 Posted by | barnearbeid mm, India, Utenrikspolitikk | , , , , | Legg igjen en kommentar

Nattbussen til Kundapur

35 mil kan bli lange mil når man reiser i India. Turen fra Bangalore til Kundapur på vestkysten er en kjent strekning for alle som besøker CWC. Mens hovedkontoret ligger i Bangalore er deres regionale senter med blant annet yrkesskolen Namma Bhoomi i Kundapur storkommune. Ved å reise på natta blir trafikken mindre. Likevel tok turen 10 timer på humpete veier. Uten air condition blir det både varmt og klamt inne i bussen, ikke minst etter at vi kommer ned fra fjellplatået som Bangalore ligger på og nærmer oss kysten. Med Bussen er ganske komfortabel ettersom vi kjører ”første klasse” – noen seter fremst i bussen med bare tre seter i bredden. For øvrig finnes også busser med senger.
Man skulle tro at det er rolig natterstid, men så snart vi svinger inn på en busstasjon ser vi at nattrafikken er stor. Her er det styr og ståk, høy indisk musikk og åpne butikker og serveringssteder.
Litt før kl 8 om morgenen blir vi satt av. Sjåføren og hjelpemannen vet nøyaktig hvor vi skal av, og på bussholdeplassen står sjåfør og bil fra Namma Bhoomi klar til å hente oss. Også denne gang fungerer alt som en klokke.
Vi trodde kanskje at 35 grader i Bangalore var varmt nok, men fredagen i Kundapur skulle vise seg å bli varmere og klammere. Nå er jeg glad for at jeg ble overtalt til å kutte ut besøket i Kerela. Her har visstnok temperaturene nådd minst 42 grader. Også lokalbefolkningen synes det er varmt nå.

29/03/2010 Posted by | barnearbeid mm, India, Utenrikspolitikk | , , | Legg igjen en kommentar

Nei til kaffe og ja til Chai

Unge nordmenn slutter å drikke kaffe, skriver Dagens Næringsliv i dag. Istedet er te og ikke minst chai blitt «in». Jeg føler meg som en trendsetter!

På spørsmålet om «Har du drukket kaffe i løpet av de siste 7 dagene» svarer litt over 70 % av alle nordmenn ja, men bare halvparten (ca 35 %) av unge mellom 20 og 24 år svarer det samme. Tilsvarende tall i 1982 var nærmere 90 prosent for alle nordmenn og ca 75 % av de unge. Men det er særlig de siste tre årene at nedgangen i kaffeinteressen blant unge har vært dramatisk fra ca 50 % i 2006 til ca 35 % i 2009!

For en som aldri har vært så begeistret for kaffe er dette bare beviset på at folk endelig er i ferd med å komme til fornuft!

Den samme statistikken sier ingenting om hva folk drikker istedet, men en av trendene er ihvertfall at stadig flere drikker te. Ikke minst har chai blitt mye lettere å få rundt omkring på cafeer og restauranter. Chai betyr egentlig bare te, men i vesten forbinder vi først og fremst ordet chai med te mikset med krydder, urter og melk.

Selv ble jeg forelsket i denne drikken i India. Under mitt besøk i Bangalore og Kundapur ble jeg med jevnlige mellomrom utover dagen servert en kopp chai. Det startet gjerne med at min vert registrerte at jeg var i ferd med å stå opp og få minutter etterpå sto han med en kopp chai på døra. For meg ble det symbolet på India, på gjestfriheten, på ro og fred.

Det er bra at nordmenn følger etter.

09/02/2010 Posted by | India | , , , , , | 5 kommentarer

En barnearbeiders historie

På Urban Childhood konferansen i Trondheim i 1997 holdt barnearbeideren Nagaraj Kolkere en presentasjon som gjør inntrykk, også i dag 12 år senere. Presentasjonen forklarer på en god og pedagogisk måte hva det innebærer å være barnearbeider og hvorfor Nagaraj og mange andre ble det. Vi har i disse dager feiret at det er 20 år siden FN’s barnekonvensjon ble vedtatt, og det er god grunn til å bruke noen minutter på å lese Nagarajs historie:

Today I am taking you all on a journey. This is my journey. This is a journey traversed by millions of children like me, children who are old, young, boys and girls. I am inviting you all on this journey with the fervent hope that you will all participate in this journey and empathize with it.

I am now starting this from a tiny village on the west coastal district of India. This is my grandfather’s era. I am not yet born. This village is called Nagaramata. Naagaramata is on the banks of Mabukala Hole (river). My grandfather’s house was in a corner on this bank. It was surrounded by thick forest, green grasslands, paddy fields, coconut and fruit bearing trees. Ours was a family of weavers. We had a total of five looms at home. The cluttering noise of the looms could be heard throughout the day. Likewise there were basket makers, mat weavers, carpenters, jaggery makers, oil merchants, boatmen, toddy makers and farmers. So many occupations. And all this was located within a radius of 1-2 kms. They used to obtain the raw materials for all these from the forest or from the farms. They all belonged to different castes. There were 15 members in my grandfather’s family. Compared to other families in the village, ours was small. In some families there were 50-100 members.

In our house, besides the looms, we had cattle. We also had some land. So, everybody had work. We had the forest for fodder, grazing land for the cattle, an unpolluted river as a water source, occupations right at home, farms for growing grains and vegetables, house full of people and lots of work for everybody. Everybody at home used to be engaged in reeling, weaving, dyeing and agricultural work. The children in the family used to work according to their capacity. This also enabled them to learn a skill.

This was the scene in most families in the village. The raw materials needed for pottery, cane work, mat making, oil extraction, carpentry and construction was available in the vicinity. My father who was then a young boy used to bring fruits, honey, greens and herbs from the forest. My grandmother used to fetch the fuel and fodder. My grandfather and uncle used to get greens and vegetables. It was easy to get utensils, baskets, ropes, mats, oil and other household essentials from the same village or nearby village. Therefore the villages were self-sufficient or there was mutual dependence. During festivals, at the beginning of the year and village fairs, we had weave new clothes for everybody in the village. Every household had its own occupation. The eldest man in the family was the head of the family. Regardless of who earned how much in the family, everyone had food and clothes. The head of the family was responsible for all kinds of transactions. The womenfolk spent most of their time cooking, cleaning, weaving and helping in agriculture work. Boy children and men were given more prominence. Everybody identified us as the weaver community.

The caste system was clearly visible. Everybody had to take up his or her family occupations. The village craftsmen were not given much prominence. This was being decided on the basis of caste and class. Even though a family learnt an occupation other than its own, it could not take it up as a family occupation. There was a fear of social restrictions. The agricultural land was hired on lease from the landlords. Apart from giving an annual share of the produce, it was necessary for us to work without wages for the landlord during festivals, weddings and such other family functions and give contributions. The employer was the head of the Panchayat (local government). This was a family legacy. Employer, other landlords and priests were members of the Panchayat. All decisions were theirs. Nobody could question them on that count. For whatever we produced, they fixed the prices. The social and economic inequality and the discrimination between boys and girls were clearly visible. A few had an access to education and information. They were the decision makers. But most of these decisions were made at the village level. This situation was common to thousands of villages like Nagaramatha during that time. At times, these social stratifications can become extreme. This can be seen in some parts even to day.

But the villages had agriculture, and allied occupations and cottage industries as their main occupations. The children generally worked under the protection and close scrutiny of the family. There was no exploitation and abuse. There was a hope of learning a life skill. Their help as well as benefits was directly to their families.

But this did not last for long. Once upon a time, from Barkoor, which was near Naagaramata, spices, rice, clothes, jaggery and areca nuts were exported to various places. After the Second World War, these exports were banned. Instead wood and tiles were exported and food grains, cutlery items and clothes were imported from Mumbai.

Urban products from far off cities slowly made an entry into the villages. Mill clothes, metal utensils and cutlery items came. This posed a serious challenge to the native products. Our handloom clothes could not compete against their allure and prices. Nobody questioned the reason for this. Grandfather said, «time has come for the deterioration of the village». The looms at home were relegated to the attic. The foot roads and cart roads disappeared and roads were constructed for vehicles. New things came in. The local goods lost their price and market. The mill cotton was replaced by nylon. Aluminum and plastic made an entry.

The forest produce, paddy and other raw food grains started going out on these very roads. Tile factories came up. Their sales began. Entire forests were brought down to fire these tiles.

Trees were uprooted and sent to paper factories in lorries. The availability of leaves and wastes for agricultural manure became scarce. Chemical manures came from cities. Agriculture became costly. Oil containers came from city mills. The oil refineries in villages closed down. Paddy, copra and sugarcane from villages went to the city mills and in return, polished rice, sugar, polyester sarees and plastic products attacked the village market. As the looms were relegated to the attic, the men folk migrated to far off cities. In our house, my father and his brothers left for Hubli and Hyderabad. The womenfolk started working in the landlord’s family. This story is not restricted to just my family, but this was true for almost all families in the village.

From the data collection we have done we know that there were 100 jaggery refineries in existence 15 years ago in Hattikudru, an island has come down to a mere 20 now. Out of the 125 handlooms at Basrur, only 10 remain today. At Shiriyara, out of 20 families engaged in leatherwork, 55 years old Sanjeevanna is the lone person who knows this trade today.

As migration started, joint families became nuclear. The small agricultural landholding disintegrated and had to be sold for low prices as they became useless. Or they were adjusted towards loans taken. It was inevitable for my mother to work as a labourer to run the family. There was no hope about men who went to the cities. There were too many mouths to be fed at home. Too many problems. My mother left the house with me, my elder brother and younger sister. We built a hut on the five cents land given to us by the government and started living there. We had moved away from the place where we were born, and brought up, the familiar river, forests and story telling grandmother. Kolkere was dry, no water, and no shade. My life began amidst people who had left their houses like us, far from the village, in the huts of the Janata Colony. The nearby town Basrur looked down on the residents of the Janata colony as untouchables and inferiors. From here, we had to walk 2 kms to fetch water, ration, fuel and to go to school. For work one had to go even far. Once upon a time, these people were all from the craftsmen’s families. But now, they were working as labourers.

In the beginning, I was admitted to a school. Every morning, as soon as I got up, I had to run to fetch water. In the evening, I had to walk all the way to Basrur to collect fuel and ration. In the midst of all these, I did not have time for studies. I could not follow what was being taught at the school. I was scared to question the teacher. Beating was the only answer for all of us. Even though we were in the classroom, all our attention would be on the vehicles and the people on the road. The teacher always used to tell me, `It would be better if you go to graze the cattle’. To me and my classmate Gangadhara, school meant boredom and fear.

By then my younger brother was two years old. He was not able to walk. It was inevitable for my mother to work. So, they took me out of school. In a way it was a relief for me. I did not feel that school and education was in any way useful to me. I felt that I had got rid of trouble from my teacher. Now I had to work at home. Looking after my younger brother, cooking, fetching water and fuel, washing clothes and dishes, cleaning the house, buying provision from the market… This spelt my everyday routine.

In Kolkere, like me Raju, Rajiva, Ananda and Lakshmi had also left school by then. While problems at home were one reason, the other reason was the feeling of unhappiness about the school. I had leisure for a while only when my mother came back from work in the evening. At that time, close to my house, Gramshrama activists were running a centre. I was attending it. A lot of working children used to come to the centre.

By the next two years, my younger brother started walking. I had little free time now. I started going to work in a farm near my house in order to help the family. By then, my friends Rajiva and Ananda left for Hyderabad, 800 kms away, to work in a hotel through a middleman. Rajiva and Ananda were very enthusiastic about the fact that they were going to work in a hotel in a big city. I was scared. They were 800 kms away with different language and different people. What will be their future, I used to wonder.

My father had come back home when he was 40 years old. When he came back, he did not bring anything. He was empty handed. He had not learnt any new skill, he had forgotten his old skill. He was not able to do agriculture anymore. His health had deteriorated due to hard work, pressures and abuse. He had to again join a near by hotel. The same labour, same income. The precious time when he could have gained a skill, earned money and grown as an individual was lost in washing plates and dishes in the hotel.

My fears proved to be true. Rajiva and Ananda who had gone to the city were angry that their fathers had driven them into such a situation.

My friend Lakshmi had by then started rolling beedis at home. If girl children are sent away from home, it is to work as domestic helps in others’ homes. Hard work, sexual exploitation, physical abuse, harassment are common. Even if they are at home, they have to face other difficulties. If they are given education, it is difficult to get them married, more education means more dowry, she cannot work as a coolie. There is no opportunity to go to school. Even if she goes, she has to work at home as well.

Vanaja, a girl in our group, had to get up at 5 o’clock in the morning. She had to sweep, fetch water, wash dishes, cook and run to the school. Everyday, she was late to school. Everyday she was beaten and scold at school for being late and not doing the homework. As she was not able to bear the harassment and shame, she dropped out of school. At home also, the same pressure. A feeling that `It is enough if a girl learns household and agricultural work. We will get rid of a load if we get this girl married off’. When she went work at others’ homes, she was not let inside. As she belonged to lower caste, she had to purify the place where she sat with cow dung. She was not supposed to touch anybody. For this reason, she stopped working at others’ homes.

The growth of cities, their allure and attraction, disintegration of villages has led to the large-scale rural-urban migration. Once upon a time it was the migration of elders like my father and uncle. But, today it is the migration of children like Rajiva, Ananda and Lakshmi. The disappearance of rural occupations, diminishing agriculture, fundamental problems and disintegration of joint families has resulted in migration. These children who are without any skill, experience and who are illiterates do not get any job with a future. For jobs with higher incomes, one needs skill. Therefore, these children end up doing small time jobs that are scorned by everybody. They do not offer any security. They do not offer any future.

These children who are uprooted from their native villages and caught in the web of cities are devoid of their culture, social and emotional relationships. They become orphans. The situation of Rajiva and Ananda were very similar. They had to work from four in the morning to ten in the night; work that was scorned and considered as inferior by elders. Cleaning glasses and plates and left over. Children have to work in such shameful and unhealthy conditions. If they lie down tired, they are beaten. Hot water is thrown on them. They do not have any contact with the outside world. If they get any letters from their houses, they do not get it. At night, they are exposed to torture from their older colleagues. It is a kind of bonded labour. Rajiva felt dejected. Even today, Rajiva is scared of cities, big vehicles and machines.

The situation of children who live on the streets and in slums is even more hopeless. They are looked at as criminals; they do not have any protection. They are scorned by everybody as a social affliction. They are harassed by the police and local rowdies every day.

The situation of girl street children is even worse. They do not have anywhere to go or any privacy to answer the nature’s call and for bathing. They are constantly haunted by sexual abuse. They are forced to sell their bodies at a very tender age.

Health, nutritious food, shelter, protection, education and entertainment are all unheard things. But, there is a feeling that working children are a necessity in cities; that some work cannot be done by anybody other than children. In the city of Bangalore itself, number of working children exceeds 100 thousands. Ragpickers, children working in hotels, agarbathi, beedi, sex work, small industries, service sector, garages, construction work and those who work as hawkers – child work has become inevitable in cities. It was only recently that an effort was made to identify our existence in cities. When these cities were being constructed nobody has thought about people who would come there to work, for essential services.

In our country, it is the cities, which have more slums than villages. To the children, the city devoid of its humane face has become a monster.

I do not understand the current paradigm of development or the policies. Balkur is a place near my village. Once upon a time, it was an inexhaustible source of food grains. It was famous for its variety of rice, vegetables and sweet potatoes. There were no roads, no pumpsets. Now, there is rush to grow sugarcane. Loans for cultivation, information on sowing the seeds, chemical manures at door steps, pumpsets for water source, roads for transportation, big lorries to transport sugarcane as soon as the harvest is done, a person from the factory to look after all these arrangements, a marketing system is all in place. There was no rush; there was no availability of all these facilities, and co-operation when the people were growing rice and vegetables.

I do not understand whether the production of rice and vegetables which is the basic need of a majority of people that needs more encouragement or the production of sugar. If I question this, they try to shut my mouth with the explanation, `you do not understand all this. Sugarcane is a commercial crop. It is easier to make money’. I wonder what will happen if tomorrow we do not get any rice. Is it possible to eat only money and sugar?’.

Ours is a country of villages. These villages once had occupations, which were environment-friendly and nature friendly.

In such places, the neglect of environment, opening up of big factories, exodus of entire villages, submergence of land and chemical wastes- all have dealt a heavy blow.

A few years ago when I heard that in cities people had to buy water, I thought it was funny. It was a time when there was an ever lowing, pure water stream by the side of the house. There is a well-known local proverb in usage `does the river need the consent of the feudal lord to flow?’

But today, in the city of Bangalore, the open well water is not suitable for drinking. Near our CWC office, even if we dig five feet deep, we get water. But we cannot use it. When I was young, my grandmother used to say that anybody who poisons water is bound to end up in hell. I used to believe it then. But now, I pray to God let it not come true. If not, just imagine how many people can be accommodated in hell. What can one say about such a development?

People who depended on the forest produce and cottage industries for their livelihood and who never exploited the nature are either ruined or they are counting their days.

I had a belief. According to me `development’ meant more people reaping the benefits of increased facilities, food, clothes, shelter, health and a congenial environment for living. But in reality, development has led to more hungry, more deficiency, costly living and ill health. We have to call all these as results of development. The current paradigm of development has not only proved to be dangerous and harmful to a lot of people, but it has plundered the nature’s wealth, our rich culture, art and heritage.

As Science progressed and with the onset of development, more and more problems have cropped up. For instance, earlier, agricultural work was very safe and healthy. Today, with the advent of machines, chemical manure and insecticides it has become one of the dangerous occupations. The children are working in this sector as well. This model of development converts all kinds of works to dangerous works.

Today, development is characterized by war, oppression, exploitation of the eaker sections, raising number of working children, more diseases, and more hungry people. These are the peaks of development. This very development has strengthened the practice of child labour.

This model of development, which focuses only on urban development, does not talk about rural development, which comprises of 70% of the total population. The rural areas get very little share in our development polices. This one sided development has led to a rise in agricultural expenditure and a fall in production. This has a dealt a severe blow not only to the rural occupations but also on the marketing of rural produce. Lack of raw materials, deforestation, soil erosion and other nature related problems have cropped up. Water sources dried up. Because of all these factors, rural artisans and tribal were pushed into a corner. Their children were forced to work in villages and cities as child labourers. The women and children are forced to face the brunt of all these. This nature of development is faulty. The relationship between man and nature is deteriorating day by day. We do not have an opportunity to become partners in development.

Rajiva and Ananda were brought back by their father. Though they had worked for years, they did not have any money. All their wages were cut towards glasses and plates were broken, their food medicines and loans. They had very little money left with them. They could not even buy a set of a clothes or a pair of slippers. Because they were afraid that whatever money they had would not be sufficient for their return journey.

By next year I, had migrated to a near by town. It all ready had residential areas, commercial establishments, and hotels. Even in our town, we had to pay money to get water. Water bottles were being sold in shops.

We all again met in Kolkere. The Gramashrama activists were running a centre for children. When we met again, the thought of building a collective spread its wings. We formed the Bhima Sangha in Basrur and Bangalore.

Why is our situation like this? What happened to the forest, the ever-flowing river, raw materials and rural occupations? How and When did this happen? From whom do we get an answer for all these? This is not a story that dates back to 30-40 years. It goes beyond that. We put forth all these questions to the quietly flowing Varahi, the river that was our life line once, but is now filled with silt and being sapped in the name of so called `development’.

`Mother Varahi, before you join the ocean’s womb, please tell us what happened to your children today?’ This was the question we children put forth and the experiences that we had with our river Varahi led us to new avenues. We traveled with her from her origin to the point where she met the ocean. It was a journey of mother and children. The one sided system of development so far has been so deformed that there is a rift in the relationship between man and nature. The relationship is on the verge of destruction. The power to take decisions lies with people who do not have an ounce of affection towards environment, water, and natural resources.

In our society that businessmen are always viewed with suspicion. There is a feeling that their every move is profit oriented and that therefore, they always exhibit excessive religious and social concern and capitalise on this for their business.

Today, Capitalistic countries like America exhibit excessive social and environment concern. The way they make use of natural resources is enough to scare us. Their Inventions, their consumption and consumerism are responsible for all our problems. While experiencing this problem on one side, we face the threat of boycott of products made by children. I wonder whether we are untouchables and criminals.

These are the people who sell arms and at the same time propagate peace. Today in our country, the cottage industries, self-sufficiency, decentralistion and protection of weaker sections is being lost in the name structural adjustment. Social concern is exhibited in the name of boycotts and trade sanctions.

Our elders have lost their occupations and their future and have become beggars in cities. Where was this social concern when the Government and international powers forced big technology and machinery on us? They did not ask us then and they will not ask us now. Who are you leaving this world for? What have you done to our mother earth?

Boycotts, trade sanctions and compulsions do more harm than good. There are live examples for this in countries like Bangladesh and Morocco.

You have two approaches towards working children. One approach looks at us with pity and compassion; that children are in a very difficult situation. The parents are illiterates; the family does not have any responsibility towards children. These children should be in school not work. The child should have love affection, play, education, and entertainment. They forget the reality and want to give a dream childhood.

The second approach looks at working children as dirty, uncivilized, a curse to the civilization, that when they grow up, they become thieves. They should not be there, they are a disgrace if seen on the street by foreigners, they should be banned from working, and they should be swept aside like dirt. They do not identify the responsibilities of a working child.

They identify working children as a problem today. But this problem has been forced on us by the current system and the way of developmental. Seeking solution to the problem of child labour without identifying and rectifying the problem in the system is like disinfecting the plants. This is a very cruel approach. When the working child and his family look at work as an avenue, they would have examined different possibilities and arrived at this as a final decision.

I remember the discussion my mother had with me, when I had to leave school to look after the house. Whether an alternate arrangement can be made about my brother? Can the water be fetched in the night? Can mother take the child to her place of work? Can mother get work in a near by place? Can brother be sent to the Creche with other children? Can I take him to school with me?- all these discussions were held and mother asked for my opinion.

Inevitably, my mother was not in a position to take any decision. I took a decision to leave school because of the shame and cruelty I suffered at school. One has to work for basic facilities like water, fuel and fodder when the forest and the common land disappear in the name of `development’. In a worse situation, one has to migrate to cities, start working in hotels, garages, small industries and on the street.

Today, we have become guinea pigs. For children working in hazardous sectors, new formulae like boycott, compulsory education and Prime Minister’s programme are invented and experimented on us year after year. What is the impact and reaction of all these?

These experiments are our biggest problem today. There is no thought about the impact it has on us, our feelings and our needs like rats, monkeys and rabbits, we working children are falling victims to experiments being carried out in the social and economic laboratories. As a result of this experiment, girl children working in the garment sector in Bangladesh were driven to the streets. In Morocco, the lives of girl children have became miserable as a result of fraud and publicity. We have such examples in every country and continent.

It has become inevitable for us to work. This is a sin committed by the adult world. We are proud about our work. In our country, we contribute to 20% of the nation’s economy. We want to stop exploitation at work. We do not want work that is exploitative. We want respect for our work. If every worker in the world is proud being an employee, a master craftsman and if you desire to respect him or her, we too want the same respect. We are proud about our work. We often hear about bringing working children to the mainstream. They talk about our social integration by putting us in school and by banning our work. Do we have an opportunity in the society, in this mainstream? Do we real want such a society? We are hesitant to join a stream where hatred over caste, creed and race prevail, disparity between rich and poor, between first world and third world, discrimination between men and women exist, and where the distorted human face plunders the nature. We dream of a main stream where all these are absent, building a new society. Can you join such a stream? Can you join hands with us in building such a society?

In the midst of all these struggles and pain, we have built a collective with all difficulties. Some adults are not able to recognise this. We have a tough path before us. It is not easy to convince adults. I would like to remind you of a historical event where the working children’s collectives from all over the world met together, despite all these limitations and difficulties, to discuss about working children of the world. We have discussed and arrived at decisions in Kundapur in our country. These decisions have to be kept in mind in all instances where decisions regarding working children are made.

While deciding about any adult group, the decisions are taken with their participation. But when it comes to taking decisions about children’s lives, it appears as if adults think of themselves as eligible for making such decisions. All these mistakes are because of adults’ decisions. When adults hand over this world to children, I hope that they would show modesty to ask us about what kind of a world we would like to live in.

We have to create a social system based on partnership. It is possible to realise our dream only when children are partners in development.

We have to create an opportunity to make this participation happen. This has to happen from the grassroots to the global level. Only then will it be made easier. When we look at the problem of child labour in all its magnitude, it appears to be huge and as if we need a magic wand to seek solution to this problem. But, when we look at it at the local level (decenterlaised), it is easy for us to participate and seek clear solutions.

We have launched ‘Makkala Panchayat’ (Children’s Panchayat) in five Panchayats in Kundapur Taluk on the west coast of India. This is a Panchayat of, by and for working children. The aim of this is to make working children join hands with adults’ Panchayat to draw up rural development plans, keeping children as its main focus. The children have been participating with adults at every level – identifying working children’s problems, seeking solutions and bringing them into effect. It is only when our participation happens equally from village to city to the global level, that we can build a new society. Today we are living under very bad conditions.

The discrepancy between children and adults, men and women, centralization, severing of relations between man and nature, big developmental projects and urban based development – all these have led to this problem.

I dream of building a society where children and adults can together participate, where there is a growing concern about environment, and which is based on decentralization, where there is no discrimination between men and women, creed, language and caste, where there is equal distribution of wealth, where everybody’s basic facilities are met, a world full of peace and abundance.

We have gathered here today in Norway, a country that is one of the champions of children’s rights and has the system of Ombudsmen to protect children’s rights. It is therefore fitting environment to the nature of Urban Childhood. May this conference lead the way to children’s participation and protagonism in addressing the problems of working children? I sincerely hope that the adults present here will be the first to light the way towards this.

25/11/2009 Posted by | barnearbeid mm, India | , , , , , , , | 1 kommentar

Rett til arbeid – ogsaa for barnearbeidere?

– Hvis vi ikke gir barn valgmuligheter – har vi ingen rett til aa fjerne det eneste valget de har. Det er Kavita Ratna, kommunikasjonsdirektoer i Concerned for Working Children (CWC) i Bangalore, India som sier dette. Hvilken rett har vi til aa frata dem det eneste maaltidet de faar? Vi velger alle det som er best for oss. Folks levekaar er det brennende spoersmaalet, sier hun.

I Vesten er ikke barnearbeid stuerent. Vi kan da ikke stoette barnearbeid? Og saa velger vi den lette loesningen for aa faa ren samvittighet: Boikott av multinasjonale og andre selskaper som selger produkter laget av barn. Barn er ikke dumme. I de fleste tilfeller arbeider de ikke fordi de ikke ser noe bedre alternativ. Jeg har selv snakket med barn som har valgt arbeid fremfor skole fordi det er den eneste maaten familien kan overleve paa. For noen aar siden fikk Bjoern Daehlie kritikk fordi hans klesprodukter ble produsert av barn i Kina. Daehlie tok kritikken ad notam og flyttet produksjonen til en annen fabrikk. Presset fra media og andre var saa stort at han ikke hadde noe valg. Hva skjjedde saa med barna som arbeidet paa fabrikken. De mistet jobben sin og mange endte istedet i prostitusjon.

Den 9.desember 1996 var CWC og barneorganisasjonen Bhima Sangha i Karnataka, India vertskap for barnearbeidernes organisasjoner fra Asia, Afrika og Latin-Amerika. Arbeidet med aa starte etablere the International Movement of Working Children startet i paa dette moetet i Kundapur. Ingen av organisasjonene aksepterer boikott som virkemiddel. I Latin-Amerika har man mistet haapet om aa loese problemene og gaar man saa langt at de krever «rett til arbeid». I Asia og Afrika er man mer optimistiske og de har lagt seg paa linjen «rett til aa velge».

Etter 1990 har barnearbeid vaert et internasjonalt diskusjonstema, forteller Kavita. Myndighetene har gaatt inn i et «denial mode» og gjoer ingenting. Dvs det de gjoer er aa «rydde opp». Hver gang noen VIP-er kommer paa besoek fjernes barna og plasseres i «beggar homes@. For aa komme ut derfra maa barna betale… – Folk flest i India blir sinte paa barna. Hvorfor er du ikke paa skolen? Dette har foert til at barna har blitt redde for aa bli sett paa som barnearbeidere og antall medlemmer i barneorganisasjonen Bhima Sangha har blitt redusert.

Kavita forteller ogsaa at myndighetene opererer med falske og alt for lave tall paa barnearbeidere. Delstaten Karnataka hadde engang er aerlig arbeidsminister som ba om aa faa reelle tall paa bordet. Statistikken viste da langt flere barnearbeidere enn i andre stater selv om Karnataka er en av de mest velstaaende delstenene i India og derfor sannsynligvis har langt lavere antall barnearbeidere enn ellers. Ministeren fikk imidlertid saa mye kritikk at han til slutt ga opp sin aerlige linje.

– Arbeid er en del av det aa vokse opp, sier Kavita. Det er en anerkjennelse av at du blir eldre. Hvorfor blir barn i Vesten betalt for aa bidra til arbeidet i familien? Vi setter heller ikke pris paa det arbeidet barnearbeidere gjoer. Vi ser paa det som en skitting og barnaarbeiderne blir ledet til aa tenke at hva jeg gjoer er en forbrytelse. Kavita paapeker at vi istedet burde se paa hva slags arbeid barn gjoer og hvordan dette kan kombineres med skolegang. – Vi kan ikke gi noe fasitsvar («one line solution») paa hva som er rett. Naa foeler vi oss bare bra ved aa fjerne den ene muligheten barna har.. Hvert enkelt barn har forskjellige behov. Noen ser for eksempel ingen verdi i skolen fordi de blir slaatt av laererne der.

Kavita Ratna peker paa at det ikke er en eneste ting, et eneste produkt hvor barna ikke har vaert involvert paa et eller annet stadium i den lange kjeden. – Vi har ingen slagordloesning paa dette, men aerlighet et forste trinn. Vi trenger korrekte tall. For aa holde tallet paa skoleelever oppe er det mange skoler som opererer med lister overr barn som ikke gaar paa skolen. De betaler andre barn for aa levere proever og besvarelser paa vegne av disse fravaerende barna. CWC har faatt barnearbeiderne til aa lage en oversikt over hva slags arbeid som er farlig eller ufarlig for barn avhengig av alder, kjoenn osv. Listene er ogsaa forskjellig fra klandsby til landsby fordi forholdene varierer lokalt. Det viktigste kravet er at vi maa lytte til barna slik at barna faar innflytelse over eget liv, avslutter Kavita. Det siste er i grunnen hovedideen til CWC. I det internasjonale arbeidet for barn og barnearbeidere snakkes det om de tre p-er. Mye vekt har vaert lagt paa Protection og Provision, mens mange glemmer Participation. Barn skal ha en reell innflytelse over sitt eget liv.

Ukene i Soer-India har gitt meg mye aa tenke paa, og det er klart fior meg at vi maa finne andre loesninger enn boikott mot produkter laget av barn. Det vi gjoer maa foerst og fremst dreie seg om aa forbedre situasjonen for de fattigste i verden, og norske og internasjonale selskaper som er engasjert i den tredje verden boer gaa i dialog med organisasjoner som CWC for aa finne praktiske loesninger som setter barnas interesser i hoeysetet. CWC har vaert i en slik dialog med IKEA og har sammen med dem funnet frem til gode loesninger. Hvorfor kan ikke dette arbeidet utvikles til et generelt internationalt regelverk som med lokale tilpasninger kan skape gode loesninger baade for bedriftene og for barna. Telenor er i ferd med aa etablere virksomhet i India. Kanskje Telenor i samarbeid med CWC kan utvikle en pilotloesning.

Saa kan utfordringen gaa til World Economic Forum og Boerge Brende. Hvis et flertall av WEF’s medlemmer blant multinasjonale selskaper aksepterer regelverket som en internasjonal standard vil det bli stadig vanskeligere for selskaper som ikke foelger denne standarden.

Neste trinn i prosessen kan bli aa etablere et uavhengig kontrollorgan. Alle bedrifter som tilfredsstiller kravene kan merke varene sine med et godkjent-merke paa linje med miljoemerking av produkter. Brudd paa betingelsene straffes med fjerning av godkjennelsen og boeter.

Dette er et forslag som trenger mye bearbeiding, men ideen skapte begeistring hos Kavita Ratna.

17/02/2009 Posted by | India, Uncategorized | , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Makkala Panchayat – ungdommens kommunestyre: Har Trondheim noe aa laere?

Namma Bhoomi, Kundapur, 8. februar 09

Jeg maa innroemme at jeg ikke kjenner for godt til hvordan Ungdommens Bystyre i Trondheim fungerer, men har registrert at Elevraadet ved Adolf Oiens skole har kommet med sterk kritikk. Etter et moete med Makkala Panchayat (barnas kommunestyre) i Molahalli kommune utenfor Kundapur i India foeler jeg meg overbevist om at vi har mye aa laere i Trondheim.

I delstaten Karnataka er barnas kommunestyret lovbestemt etter initiativ fra Concerned for Working Children (CWC). Opplegget, som er bestemt av barna selv innebaerer at alle barn mellom 6 og 18 aar har stemmerett mens alle mellom 12 og 18 aar kan stille til valg. Kommunene deles opp i valgkretser hvor det velges en representant fra hver krets. Kandidatene i hver krets gaar sammen paa «doerbankaksjon» og besoeker alle barn i kretsen for aa presentere seg og faa forslag paa hva de skal ta opp hvis de blir valgt.

Det som saerpreger ordningen i Karnataka er at den bidrar til aa laere opp alle barn til aa ta aktivt del i de demokratiske prosessene.
Paa moetet er blant annet president Shelita, visepresident Venkatesh og sekretaer Povitra. Det kan se ut som om de er i alderen 14-16 aar. De forklarer at Makkala Panchayat er en plattform som barn og unge kan benytte for aa reise sine saker. Barnas kommunestyre er delt i flere komiteer, og ogsaa de barna som tapte valgene er medlemmer av disse komiteene.

Sakene kommer gjerne fra en barneorganisasjon foerst, men saker kan ogsaa tas opp direkte i barnas kommunestyre. Paa moetene kan hvem som helst baade moete opp og delta i diskusjonen, men bare de valgte medlemmene har stemmerett. Barnas kommunestyre moeter voksen-kommunestyret for aa presentere sakene sine og faar umiddelbar respons fra dem. – Naar vi staar samlet blir vi hoert paa mener de. Hele verden burde se hvordan vi organiserer dette. Vi har vaert baade i New Delhi, Bangalore og Luxembourg for aa fortelle om oss.

CWC har i tillegg til aa initiere dette opplegget ogsaa fungert som en tilrettelegger med opplaering og trening. – Vi laerer oss aa prioritere, og en lang liste med krav tar tid aa realisere.

I tillegg til 2-3 timer paa selve moetet i kommunestyret bruker medlemmene tid hver uke paa holde kontakten med velgerne sine, barna, for aa diskutere saker med dem.

For jentene ser barnas kommunestyrer ut til aa ha vaert spesielt viktig. Foreldrene har vaert forsiktige med aa slippe jentene bort fra nabolaget, men etter en innkjoeringsperiode faar jentene ogsaa dra paa moetene. Det viser seg at jentene vinner de fleste valgene naar de stiller mot gutter.

16/02/2009 Posted by | India, Uncategorized | , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar