Kjetils Blå Bølger

Make waves – Don’t float through life!

Vil fremtidens studenter stille andre krav til universitetscampus enn dagens studenter?

Utforming og plassering av den nye universitetscampusen i Trondheim skaper stor debatt. På den ene side ønsker NTNU en campus med kortest mulig gangavstand internt på campus slik at studenter og ansatte kan samarbeide på tvers av fag. På den andre side ønsker politikerne i Trondheim en campus som i større grad er integrert med byen og med en betydelig tilstedeværelse i Midtbyen. Studentene har hele tiden vært opptatt av en bynær campus, men befinner seg nok midt imellom disse to synspunktene.

Trondheim og NTNU er avhengige av hverandre. Uten NTNU «dør» Trondheim. Og uten en attraktiv by vil NTNU tape konkurransen om studentene.

Utbygging av campus er et hundreårsprosjekt. Vi må bygge en campus som er attraktiv for studenter og forskere ikke bare i dag, men også i fremtiden. Men hvem er fremtidens studenter? La meg presentere noen tanker om fremtiden.

Påstanden om at den som anser seg ferdig utlært ikke er utlært, men ferdig, vil bli enda mer treffende i fremtiden enn i dag. Teknologien og den samlede kunnskapen i verden utvikler seg stadig raskere. Problemet er at vi mennesker ikke greier å følge med. Det vi lærer på skolen må oppdateres og vi må kanskje skifte yrke oftere fordi det yrket vi har fått utdanning i forsvinner.

Samtidig opplever vi at nesten alle jobber krever kunnskap og kompetanse. Hvis vi ikke fyller på med kunnskap dropper vi ut av arbeidslivet. Manuelle jobber blir mer og mer automatisert. Det betyr ikke at det ikke er behov for arbeidskraften vår, en vi må oppdatere kompetansen vår slik at vi blir istand til å utføre de nye jobbene.

Derfor vil det være behov for at vi returnerer til skolebenken og universitetet med jevne mellomrom resten av livet. Det behøver heller ikke å stoppe når vi blir pensjonist. Vi kan jobbe lenger enn før, men vi har også lyst til å fylle pensjonistlivet med noe av verdi. Derfor vil stadig flere vende tilbake til skolebenken både som 60- 70- og kanskje etter hvert 80-åringer.

Relasjonene mellom forskning, utdanning og næringsliv vil også utvikle seg. Stadig oftere vil vitenskapelig ansatte veksle mellom universitetet og næringslivet som arbeidsgiver. Eller kombinere de to. Og det samme vil gjelde studenter. Jeg ser for meg at skillene mellom arbeid og utdanning viskes ut.

Ved mange universiteter, slik som MIT, får næringslivet lokalisere seg i tilknytning til universitetet. Den såkalte «watercooler»-effekten, at ansatte og studenter treffer hverandre i kantina eller over watercooleren fører til at ideer spres og nye samarbeid oppstår. Hvorfor ikke tenke den samme tanken for kommunale enheter. Hvis Byplankontoret og Byutvikling kan lokaliseres sammen med arkitektstudiet, Oppvekstavdelingen sammen med lærerstudiet osv kan kunnskap overføres daglig fra forskningsmiljøene til kommunens fagfolk, samtidig som kommunen i større grad blir tilgjengelig for praksis, forskningssamarbeid, jobber osv.

Naturligvis mere av utdanningen skje via internett, men fysisk tilstedeværelse mister ikke sin verdi.

Hvis vi får en slik utvikling må NTNU og andre universiteter tilpasse seg denne. Det betyr at skille mellom by og universitet må bygges ned. Mens studentene i dag i hovedsak er mellom 20 og 30 år vil vi i fremtiden få studenter i alle aldersgrupper. Flere vil kombinere studier med arbeid. Og flere vil studere uten å befinne seg hele tiden i Trondheim. Med livslang læring vil mange av studentene sannsynligvis bare bo og studere kortere perioder i Trondheim. Kanskje tar de med seg jobb og familie til Trondheim i perioder. Hva vil dette kreve av universitetet og til det kommunale tjenestetilbudet?

Når NTNU’s campus skal utformes må vi ta hensyn til denne utviklingen. Det blir enda viktigere at NTNU vokser inn i Midtbyen samtidig som byen vokser inn på Gløshaugen.

 

 

19/05/2017 Posted by | Lokal politikk, Nasjonal politikk, Uncategorized | , , , , | Legg igjen en kommentar

Makt korrumperer

«Power tends to corrupt, and absolute power corrupts absolutely.» Det er den engelske historikeren, politikeren og skribenten John Emerich Edward Dalberg-Acton som en gang sa dette. Sitatet passer godt til disse dagers diskusjon om hvordan Arbeiderpartiet styrer Trondheim.

Adresseavisen har avdekket at Arbeiderpartiets bystyremedlem Rune Olsø har hatt en opsjonsavtale på ei tomt på Være som potensielt kan gi ham store inntekter hvis den kan bygges ut samtidig som han har argumentert mot å begrense den grønne streken slik at denne tomta ikke ble omfattet av den.

Både Rune Olsø og hans gode venn og gruppeleder i Arbeiderpartiet, Geir Waage, ser ut til å ha formalitetene i orden.

– Jeg deltok derfor ikke i behandlingen av saken i partiet, og forlot alltid rommet når saken ble diskutert. Da saken ble behandlet i bystyret var jeg på jobbreise i utlandet og meldte forfall til møtet. Jeg deltok altså ikke i behandlingen av saken verken i partiet eller i bystyret, skriver Olsø i en epost til Adresseavisen.

Geir Waage sier dette:

– Vedtak i kommuneplanens arealdel er juridisk bindende, grønn strek er ikke det. I rulleringen av kommuneplanens arealdel vurderer bystyret hva hver enkelt eiendom kan benyttes til. Enkelteiendommer ble ikke vurdert eller diskutert i saken om grønn strek.

I følge Wikipedia kan inhabilitet beskrives slik:

Inhabilitet (av nektende -in og habil) eller ugildhet (det motsatte av uhildet) vil si at det foreligger omstendigheter som gir grunn til å svekke tilliten til at en saksbehandler er upartisk.

I praksis er det ikke alltid like enkelt å vurdere hva som er inhabilitet. Når bystyret i sin tid diskuterte en prøveordning med miljøgate i Innherredsveien ba flere representanter om å få sin habilitet vurdert fordi de bodde i området og kunne tjene på verdistigning på sine boliger. Da kom spørsmålet om hvor langt unna veien man måtte bo for ikke å være inhabile.

I stedet for å diskutere jus bør vi derfor spørre om denne opptredenen fra Arbeiderpartiets representanter er god etikk og tillitvekkende politikk.

Høyres bystyremedlem og tidligere eiendomsutvikler er inne på dette i en kommentar i Adresseavisen. Her skriver han blant annet at «Når velgerne begynner å stille spørsmål ved politikernes integritet, og om alt går skikkelig for seg, er det på høy tid at politikerne går i seg selv.»

Og han avslutter slik:

«Det er tilsynelatende stadig økende strekk i den store sentrum/venstre-koalisjonen, og det er nok noen saftige diskusjoner på kammerset som tidligere gikk for åpen scene i formannskap og bystyre. Også de politiske prosessene preges av dette. I Candy-saken forsøkte ordføreren å tåkelegge sakens realiteter. Og i Nidarø-saken forsøkte hun å stoppe en gryende opposisjon mot plassering av den nye storhallen, da hun på kommunens vegne, lovet Nor Fishing-deltakerne å ha ny hall på Nidarø klar neste gang de kommer til byen. Så må man spørre: Skal de politiske prosesser være slik?»

Selv tok jeg opp problemstillingen i siste bystyremøte under debatten om eierskapsmeldingen. Rådmannen foreslo at både rådmannen selv og bystyrerepresentantene som hovedregel ikke skal være styremedlemmer i selskaper hvor kommunen er majoritetseier. Dette ble delvis begrunnet slik:

«I henhold til forvaltningsloven blir folkevalgte som er styremedlemmer inhabile ved behandling av saker i kommunale organ der selskapet er part. Det kan være uheldig at politikere er inhabile i saker der selskapene er part.»

Candy Peonple-saken, hvor Rune Olsø blandet sitt styreverv i kommunale Trondheim Kino med egne forretningsmessige interesser viser hvor uheldig dette kan være.

Arbeiderpartiet ville imidlertid fortsatt sikre bystyrets medlemmer styreverv i disse selskapene, og fikk flertall for det med 34 mot 33 stemmer. Når saken ble behandlet var ironisk nok 9 av bystyrets medlemmer inhabile og kunne ikke delta i saksbehandlingen.

Internasjonalt har både presidentvalget i USA og brexit-avstemningen i Storbritannia vist en økende avstand mellom folk og politikk.

Vi er i ferd med å oppleve det samme i Trondheim. Tema som arroganse, politikere som fjerner seg fra folket, rolleblanding, avgjørelser tatt i de lukkede rom og mangel på åpenhet har vært tema i den offentlige debatten, i media og folk i mellom.

Professor Linda Lay ved BI skriver dette om makt:

«Makt påvirker både hvordan vi tenker og føler, og hvilke valg vi tar. Forskning viser at personer som får makt, har en tendens til å endre måten de ser på seg selv og andre. Makt gjør at de fleste begynner å se seg selv som mer ansvarsfulle og kompetente enn før. Makt gjør de fleste mer selvsentrerte og mindre medfølende med andre. Makt fører også med seg mer uetisk og kritikkverdig atferd, beleilig nok kombinert med mindre mottakelighet for råd og kritikk fra andre.»

Arbeiderpartiets og ordførerens opptreden i Nidarøsaken  passer godt inn i denne beskrivelsen:

….makt gjør de fleste mer selvsentrerte og mindre medfølende med andre…mindre mottakelighet for råd og kritikk fra andre…

Arbeiderpartiet påberoper seg å ha gjort alt riktig, men har de dermed gjort det rette?

25/11/2016 Posted by | kultur, Lokal politikk, Uncategorized | , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Kultur for kunnskap og innovasjon

Denne kronikken min ble publisert i Adresseavisen 4.august 2016.

Når Trondheim skal utvikle bydelene Nyhavna og Øya vil kultur, mangfold og toleranse for annerledeshet være nøklene til suksess.

For en tid siden gikk jeg en runde på Dragvoll en lørdag ettermiddag og jeg telte hele tre biler på parkeringsplassen utenfor universitetet. Mye bedre er det ikke ved NTNU på Gløshaugen. Vårt universitet er i altfor stor grad uten aktivitet utenfor ordinær arbeidstid. Felles NTNU-campus rundt Gløshaugen gir oss mulighet for å gjøre noe med det.

Tre eksempler viser hvordan vi kan bruke kultur og mangfold for å skape en bedre by:

Nylig ble vi invitert til Hendelser på Nyhavna hvor bydelens store og vitale kulturliv viste seg frem. Dagens universitetscampuser og Nyhavna har det til felles at vi som bor i denne byen vet for lite om hva som skjer innenfor veggene her.

På forsommeren har bydelsfestivaler som Iladagan, Trondheim Maritime Fest på Fosenkaia, Hendelser på Nyhavna og Svartlamodagen bidratt til å skape liv i bydelene. Men viktigere er det at festivalene skaper og utvikler lokale samarbeidsrelasjoner. Dessuten demonstrerer arrangementene hvilke muligheter som eksisterer i bydelen. Det samme gjør byomfattende festivaler som Kammermusikkfestivalen og Trondheim Calling ved å ta i bruk nye arenaer. Trondheim må bruke disse festivalene og den kunnskap det gir oss når vi skal utvikle de nye bydelene. Kulturlivet, NTNU og byen gå sammen om å teste ut hvilke muligheter Øya og Gløshaugen har.

Svartlamon er både elsket og hatet. Mange er kritiske til samfunnet som har fått utvikle seg der fordi beboerne ikke alltid følger de samme regler som storsamfunnet ellers gjør. Standarden på husene er til dels dårlig og Svartlamon er på ingen måte så ryddig og strømlinjeformet som vi kunne ønske det. Men toleranse for annerledeshet er ikke bare en viktig menneskelig egenskap, det er nødvendig for å skape et bysamfunn som stimulerer til innovasjon og kunnskapsutvikling. For meg dreier ikke Svartlamon seg først og fremst om at de som bor der skal få leve som de vil, men at mennesker og miljøer som skiller seg ut fra flertallet stiller kritiske spørsmål og lanserer andre løsninger enn majoriteten. Slik skapes innovasjon og kunnskap.

Også de stadig flere innvandrerne representerer en annerledeshet som utfordrer oss og beriker oss. En sammenligning av bybildet i dag og for tyve år siden viser ikke minst butikker, kafeer og andre virksomheter med fremmede navn som aldri ville vært her uten byens nye innbyggere.

Richard Floridas bøker om den kreative klasse er velkjente. Hans påstand er enkelt beskrevet at et samfunn som tiltrekker seg kreative mennesker skaper økonomisk vekst. Skal Trondheim beholde og tiltrekke seg kreative mennesker som kan skape innovasjon og utvikle ny kunnskap må disse menneskene trives i og blomstre i byen. Det dreier seg ikke bare om å skape økonomisk vekst men om å bygge en bedre by å leve i for oss alle. Trondheim må bli byen som sprenger grenser og hvor en nobelpris ikke er en sensasjon vi opplever en gang pr århundre. Da må vi skape nye bydeler på Øya og Nyhavna som får det beste ut av alle som arbeider med kunnskap, innovasjon og gründerskap.

NTNUs rektor Gunnar Bovim har lekt med tanken om å bygge om sentralbyggene på Gløshaugen til hybelhus. Det er en interessant tanke, men uten at NTNU åpner seg og slipper byens befolkning inn forblir universitetscampusen en ghetto. I stedet kan Trondheim bli et eneste stort levende laboratorium hvor ny kunnskap, nye løsninger og nye produkter og tjenester prøves ut. Da må byen flytte inn på Gløshaugen og ytterveggene som nå holder oss ute rives ned og åpnes for butikker, kafeer, kulturelle virksomheter og alt annet vi finner i en by. Her må det skapes møteplasser for innovatører, studenter, forskere, kulturarbeidere og resten av byens befolkning.

NTNU er opptatt av å gjøre de interne avstandene på universitetsområdet kortest mulig og bruker det som argument for å ikke strekke seg inn i Midtbyen. Men samtidig kan det begrense mulighetene til samhandling med resten av byen. Selv om mesteparten av universitetet blir liggende på Øya bør NTNU også ta i bruk Midtbyen enten det gjelder å bygge på Leuthenhaven eller å bruke bryggene til lesesaler. Men dette dreier seg ikke bare om bygg. I Olavshallen samarbeider Kulturskolen med NTNU institutt for musikk til glede for alle parter. Uavhengig av hva som skjer med Olavshallen må dette tette samarbeidet i felles lokaler fortsette, og kanskje bør det utvides til å gjelde også andre institutter som for eksempel kunst.

Trondheim Havn er byens største utleier til kulturvirksomhet og det har gitt et mangfold av kultur på Nyhavna som vi må beholde og forsterke selv om bydelen skal huse tusenvis av nye boliger og arbeidsplasser.

Den amerikanske aksjemegleren og forfatteren Henry S. Haskins sa en gang at «hva som ligger bak oss og hva som ligger foran oss er ingenting i forhold til hva som ligger i oss.» Trondheims muligheter er ubegrensede hvis vi bygger på vår historie og omfavner mangfoldet, toleransen og kulturen.

 

08/08/2016 Posted by | kultur, Lokal politikk, Uncategorized | , , , , , | Legg igjen en kommentar

5000 asylsøkere pr uke?

TV2-Nyhetene kunne i går fortelle at vi enkelte uker kan tenkes å få 5000 nye asylsøkere til Norge. I forrige uke kom det 1400 nye. Tallene viser at vårens debatt om opptil 10000 kvoteflyktninger i løpet av 2-3 år blir litt meningsløs. Og tallet viser at tidligere Høyre-statsråd Victor Norman var inne på noe når han for en tid siden skrev i Dagens Næringsliv at Norge burde ta i mot 100.000 flyktninger.

Den norske forfatteren Ingvar Ambjørnsen som bor i Tyskland har et reflektert og interessant syn på hvordan vi håndterer denne flyktningekrisen. I et stort intervju i Adresseavisen er han tydelig på at at vi må stille opp for flyktningene, men han advarer også:

«Ambjørnsen har i alle år irritert seg over bezzerwizzere og salongradikalere. Han raljerer litt over «svermerne» som nå oppfatter flyktningkrisen som en slags folkefest.

Utsiktene er ikke bare rosenrøde og i Ambjørnsens mer analyserende hjernehalvdel murrer bekymringene. Hvordan skal de nye flyktningene behandles i forhold til de som er her allerede og ikke har bosted? Hvordan vil de 4,5 millioner fattigtyskerne reagere på en million flyktninger? Hva med uro flyktningene i mellom når noen etniske grupper får bli og andre blir sendt ut? Vil nazi-partiene vokse på uroen? Sånne ting plager Ambjørnsen.

– «Folkefestfolket» tenker ikke på at det er problematisk at så mange er her uten å være registrert. Oversikten er jo helt borte akkurat nå. Det er ingenting med denne krisa som er uproblematisk.»

Nei, dette blir ikke uproblematisk. Det vil sette oss på store prøver, og det vil kreve at vi tenker helt nytt på mange områder slik som Victor Norman beskriver i sin kronikk. Men vi er forpliktet etter internasjonale avtaler til å stille opp for flyktninger. Og enda viktigere. Vi er moralsk forpliktet. Dessuten. Hvis vi gjør dette riktig kan vi få mye igjen for innsatsen.

Adresseavisen skrev nylig om at presset øker på de som jobber med integrering. Hver enkelt ansatt må håndtere flere flyktninger og nye folk må ansettes. Og Hero som driver flyktningemottak har planlagt 20 nye mottak. Og dette er nok bare starten.

Aftenposten skriver i dag at Sverige er proppfullt. Et og et halvt Stockholm må bygges for å gi plass til de som har kommet og vil komme til Sverige.

1400 flyktninger pr uke gir 70.000 pr år. I tillegg kommer kvoteflyktninger og familiegjenforening. Så skal naturligvis en del returneres fordi de blir vurdert å ikke ha beskyttelsesbehov. Det vil likevel ikke overraske om vi vil se 50.000 nye landsmenn som en følge av flyktningekrisen de neste 12 månedene. På 24 måneder tilsvarer det Victor Normans tall på 100.000. Dette tallet utgjør likevel ikke mer enn de innvandringstallene vi har sett de siste årene. En stor arbeidsinnvandring har ført innvandringen opp til ca 50.000 pr år. For Trondheims del tilsvarer det ca 3500 nye innbyggere på to år. De siste årene har folketallet økt med 2500-3000 hvert år.

Men det vil kreve mye av oss. Vi mangler asylmottak, tolker, helsepersonell, boliger, praksisplasser osv osv Derfor må vi tenke nytt. Denne oppgaven kan ikke overlates til offentlige myndigheter. Bedrifter, frivillige organisasjoner, utdanningsinstitusjoner, menigheter og hver enkelt av oss må stille opp. Og vi må tenke nytt. Finne nye løsninger. Løsne opp på den måten vi gjør ting på i dag. Det engasjementet vi ser fra folk i dagens akutte flyktningekatastrofe må vi sørge for å bevare på permanent basis slik at vi alle også bidrar når flyktningene skal bosettes og integrereres.

Dette var bakgrunnen for at jeg i mitt siste formannskapsmøte foreslo at kommunen arrangerer en stor idedugnad hvor alle som er interessert kan delta for å komme med sine gode ideer og løsninger. Forslaget ble enstemmig vedtatt.

Nei, dette blir ikke enkelt. Men vi greier det.

01/10/2015 Posted by | Lokal politikk, Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , , , | 1 kommentar

Den neste Morten Wolden

Morten Wolden har vært en strålende kommunaldirektør i Trondheim kommune med ansvar for et bredt fagfelt som blant annet inkluderer idrett, kultur, friluftsliv og næring. Det var ikke gitt at det skulle blir slik da han rundt årsskiftet 2009/20110 begynte i jobben. Da kom han fra en direktørstilling i Sør-Trøndelag fylke. Min og flere andres skepsis gikk på at han hadde bakgrunn i Arbeiderpartiet og vi var redde for at han ville være for lite uavhengig i forhold til det politiske flertallet i kommunen.

Men Morten Wolden gjorde skepsisen til skamme. Det har blant annet materialisert seg i form av Adressas kåring av de mektigste innen trøndersk idrett der Wolden ble kåret som nummer to etter Petter Northug men foran mange andre høyt profilerte personer.

Noen i kulturlivet mener da også at Morten Wolden først og fremst har vært idrettens mann. Som medlem eller varamedlem i Kultur- Idretts- og Friluftslivkomiteen i hele den perioden Wolden har vært kommunaldirektør har jeg fulgt ham tett. Mitt inntrykk har vært at han har vært sterkt engasjert i alle deler av det arbeidsfeltet han har ansvaret for. I den grad kulturlivet ikke har har vært høyt nok prioritert ligger nok ansvaret på politisk nivå. For ordføreren har idretten vært viktigere enn kulturen.

Morten Wolden har vært engasjert og stiller alltid opp. Denne stillingen er på ingen måte en 8-4-jobb og det er mange som gjør krav på kommunaldirektørens oppmerksomhet. Etter min oppfatning har han vært en klar ener blant kommunaldirektørene.

Søkerlisten for de som ønsker å overta etter Morten Wolden er lang og har mange gode navn selv om ikke alle søkerne er like kvalifiserte til en såpass krevende jobb. I dag ble det kjent at Ola By Rise er blant søkerne. Ellers er det søkere med betydelig ledererfaring både fra næringslivet, kulturlivet og offentlig sektor. Jeg ønsker meg en kommunaldirektør som er like selvstendig i forhold til den politiske ledelsen som Wolden og jeg ønsker gjerne noen som har en bredere yrkesbakgrunn enn det offentlig sektor alene representerer. Det beste er naturligvis at man har bakgrunn både fra næringsliv, kultur og idrett hvis det er mulig. Men det viktigste er at man er sterk nok til å gjøre det man mener er riktig uavhengig av politisk press. De politiske beslutningene skal treffes i politiske organer. Sakene skal ikke være avgjort før de kommer så langt fordi noen har snakket sammen.

30/09/2015 Posted by | kultur, Lokal politikk | , , , , | Legg igjen en kommentar

Kultursatsing eller kultur som salderingspost?

Jeg vil ikke legge skjul på at jeg har vært skeptisk til hva det betyr for satsingen på kultur i Trondheim at sentrum-venstre-partiene har valgt en leder i KIF-komiteen (kultur, idrett og friluftsliv) som ikke akkurat har markert seg i den kulturpolitiske debatten. Men kanskje er det større grunn til å være bekymret for at Arbeiderpartiet sikrer seg full kontroll i komiteen med fem av ni medlemmer. Spørsmålet er hvordan partiet vil bruke denne makten. Et signal får vi når vi får hvite hvem partiet peker ut som nestleder i komiteen.

Har det egentlig så mye å si hvem som bekler vervene i KIF-komiteen? Sitter ikke makten uansett i bystyresalen og ikke minst på ordførerkontoret? I siste instans treffes beslutningene i bystyret, og hvis Arbeiderpartiets gruppeledelse setter ned foten blir det ikke enkelt å få gjennomslag for noe som helst. Men tanken er at komiteene skal fungere som politiske verksteder hvor man om mulig kan komme frem til løsninger på tvers av partipolitiske skillelinjer. I noen komiteer fungerer det slik, i andre ikke. Det avgjørende er hvem som sitter i komiteen, disses personlige egenskaper og vilje og interesse til å inngå kompromisser og tenke nytt.

I den valgperioden som nå går mot slutten (KIF-komiteens siste møte er den 29.september) har sammensetningen av komiteen vært slik at det har vært moro å delta i komiteens arbeid. Vi har hatt en leder i Erling Moe som både har ønsket og evnet å legge til rette for et godt samarbeid. Ikke minst Arbeiderpartiets fraksjonsleder Turid Stenseth har vært en fantastisk bidragsyter til denne samarbeidskulturen. Det samme har komiteens nestleder Hilde Opoku vært. Jeg har kanskje vært den som har tatt flest initiativ i komiteen. Vi har ikke alltid vært enige, men der hvor vi har sett mulighet til å arbeide oss frem til enighet har alle partier strukket seg for å finne frem til felles løsninger. Og det har vært i de fleste saker.

Hvis Arbeiderpartiet peker ut Turid Stenseth som nestleder i komiteen tar jeg det som et positivt tegn for kulturlivet. Et tegn på at det er rom for en KIF-komite som tar egne initiativ og som viser en offensiv holdning. Hvis partiet derimot skulle peke på noen som er mer opptatt av å følge signalene fra Arbeiderpartiets gruppeledelse frykter jeg at det kan bli noen tunge år for kulturlivet.
Svein Otto Nilsen har vært tilstede som tilhører på flere møter i KIF-komiteen i det siste og har merket seg den gode tonen i komiteen. Og han har gledeligvis gitt klar beskjed om at han ønsker å fortsette denne linjen. Det er bra for kulturlivet.

Pensjonistpartiet har kun et punkt om kultur i sitt lokale program:

• arbeide for å styrke kunst og kulturelle aktiviteter

Og tre punkter i sitt nasjonale program:

9.1
Pensjonistpartiet vil arbeide for å styrke alle kulturtilbud. Vi vil støtte tiltak som sikrer
personer med nedsatt funksjonsevne og eldre samme tilgang til gode kulturopplevelser,
slik det er mulig for de yngre og funksjonsfriske.
9.2
Pensjonistpartiet vil arbeide for gode kulturelle aktiviteter i vårt nærmiljø, herunder
utbygging av kulturtilbud ved våre eldresentre, samt vise respekt, støtte og forståelse for
flerkulturell aktivitet.
9.3
Pensjonistpartiet vil støtte nødvendige tilskudd til både profesjonelle kunstnere og
amatørkunstnere, forfattere m. fl., uavhengig av om de retter sin produksjon og tilbud til
barn, unge eller voksne.

Basert på disse punktene er det ikke så godt å vite hvilken kulturpolitikk Svein Otto Nilsen og Pensjonistpartiet vil føre i KIF-komiteen og bystyret. Men slik jeg kjenner Svein Otto viser han et stort engasjement i de sakene han engasjerer seg. Det tror jeg han vil videreføre i komiteen også. Spørsmålet er hvordan både han, Pensjonistpartiet og ”spagatkameratene” vil prioritere. I Granåsenerklæringen har de samarbeidende partiene varslet at de ikke åpner for nye og private løsninger i for eksempel eldreomsorgen. Da står de igjen med økte bevilgninger som det eneste verktøyet de disponerer og det er grunn til å frykte at kulturen ikke står først i rekka når Pensjonistpartiet, Arbeiderpartiet og de andre skal utarbeide kommunens budsjetter.

I KIF-komiteens arbeidsområde har sentrum-venstrepartiene tallfestet sine lovnader overfor idretten. 15 nye spilleflater i idrettshaller og 20 nye kunstgressbaner i kommende periode. Selv om de på dette feltet mer enn gjerne overlater anleggsutbyggingen til private er det et svært ambisiøst mål. Tilsvarende konkrete er ikke målene i kultursektoren. Og det er grunn til å merke seg at Litteraturhus ikke en gang er nevnt.

Slik KIF-komiteen fungerte forrige periode ga det gode muligheter også for et opposisjonsparti som Høyre å bidra til en offensiv kulturpolitikk. I den kommende fireårsperioden blir Høyre det eneste opposisjonspartiet som er representert i KIF-komiteen. Det gir oss et ansvar og det gir oss muligheter. Men hvis Arbeiderpartiet ønsker at kultur skal bli en salderingspost for å finansiere ”viktigere”løfter kan de sette inn folk i komiteen som gjør som ordføreren sier. I løpet av to-tre uker vet vi mer.

27/09/2015 Posted by | kultur, Lokal politikk | , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Valg 2015 – 10 saker jeg brenner for

Valgkampen dreier seg om skole og eldre. Og det er naturligvis de største sakene.

Men mitt engasjement er større for saker som mange glemmer eller ikke tenker så mye på. Her er noen av dem:

FIRE – Foreningen Ett skritt videre er en ideell organisasjon som gir et sosialt og sportslig tilbud til folk som ønsker et trygt, rusfritt miljø. Jeg har personlig hørt historiene til mange av medlemmene. Og jeg blir sterkt berørt hver gang. Ildsjelene i FIRE gjør rett og slett en fantastisk innsats. Men Trondheim kommune synes ikke de fortjener mer enn 25000 kroner i støtte, selv om de sparer kommunen for millioner av kroner. Og FIRE er ikke de eneste som forandrer folks liv uten å få nødvendig oppbacking av Trondheim kommune. Vi må snu måten kommunen tenker på.
Sosialt entreprenørskap dreier seg om folk som tar i bruk forretningsmessige metoder for å løse samfunnsmessige utfordringer. De er flinke til å tenke nytt og løser derfor ofte samfunnets utfordringer både bedre og rimeligere enn det kommune og stat er i stand til på egen hånd. Et eksempel på det er den sosiale entreprenøren NOEN som ansetter folk som har falt utenfor arbeidslivet til personlig tilpasset aktivitet for demente og slik bidrar til et mer meningsfylt liv samtidig som behovet for sykehjemsplass utsettes ett til to år. Men det kommunale systemet er ikke tilpasset utradisjonelle løsninger. Dette vil jeg gjøre noe med.
• Kultur kan trekke turister, bidra til integrering, skape gode lokalmiljø og mye annet. Men det viktigste er å skape god kunst. Jeg kan like eller mislike kulturuttrykk, men det er kvaliteten og ikke hva vi politikere liker som bør ligge til grunn for hva vi støtter. Kulturen vokser best nedenfra. Vi kan ikke planlegge og vedta oss frem til god kunst uten at det har rot i initiativ fra kulturens egne folk. Enten kulturen finansieres av det offentlige eller av private kilder skal finansieringskildene ikke styre de kunstnerlige valgene. Derfor er mangfold viktig. Og derfor er regjeringens frihetsreform viktig.
• Jeg elsker Olavsfestdagene. Etter å ha vært involvert i Olavsfestdagene og miljøet blant ansatte og frivillige som prosjektleder for ”Barns rett til å bli hørt” i 2014 ser jeg hvor viktig denne årlige festivalen er for byen og distriktet. Ikke minst viktig er Olavsfestdagene som arena for dialog og samtale. Derfor er det viktig at festivalen får beholde sine offentlige bevilgninger selv om det ikke behøver å være i form av knutepunktstatusen, som på mange måter er en kunstig konstruksjon.
• Trondheim kommune er dårlig på lokaler til kulturen. Olavshallen holder ikke lenger tritt med dagens behov, vi taper i konkurransen om gode konsertlokaler, Trondheim Kunstmuseum og Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum er nedslitte, har dårlige magasiner, mangler fungerende heis og feiler mye mer. Sammen med en kirkekunstsamling som ikke vises frem trenger vi et nytt felles museumsbygg (ikke en felles institusjon) som kan huse de tre samlingene og deres utstillinger. Det kan gjerne skje som en utvidelse av Trondheim Kunstmuseum hvor inngangspartiet flyttes mot Vestfrontplassen. I tillegg mangler vi fortsatt litteraturhus og flere bydeler, slik som Tiller, mangler kulturlokaler. Dette vil koste store penger og vil ta tid å få på plass. Derfor må vi begynne nå.
• Siden jeg besøkte India første gang i 2009 har jeg vært engasjert i kampen mot barnearbeid og som en avledning av det: Barns rett til å bli hørt. Og det beste av alt barn og unge har ofte friske perspektiver og gode løsninger på våre utfordringer. Ungdommens bystyre er en flott gjeng med engasjerte ungdommer som det er verdt å lytte til.
• Jeg har en grunnleggende tro på at mangfold ikke bare er bra, men en grunnleggende forutsetning for at Trondheim skal vokse og utvikle seg til en bedre og mer interessant by å bo, arbeide og leve i. Byen huser nå godt over 20.000 innvandrere fra ca 170 forskjellige nasjoner. Bybildet forandrer seg dag for dag. Disse endringene skjer ikke uten problemer og konflikter, men de kan vi håndtere. Det viktigste er at vi slutter å se på innvandrere som klienter, men som mennesker vi trenger og som kan bidra i denne byen. Å flytte til et nytt land med en helt annen kultur er vanskelig, hver enkelt av oss må stille opp for å gjøre denne reisen enklere. Samtidig skal vi stille krav til de som kommer hit. Det fortjener de.
• Den historiske trehusbyen med bryggene og bakgårdene er Trondheims sjel og det som skiller Trondheim fra andre byer i Midt-Norge. Jeg har tro på at det er både lønnsomt og riktig å ta vare på denne bebyggelsen og det gjør vi best ved å ta den i bruk til næringsaktivitet, boliger og offentlige kontorer. Det er mye bedre å flytte en rekke offentlige kontorer inn i bryggene slik at eierne får bærekraftig økonomi enn å bygge en gigantblokk for kommunale kontorer på Leuthenhaven. Langs bryggerekka i Kjøpmannsgata må vi legge til rette for utservering og folkeliv. Og kanskje er det noen brygger som kan brukes til lesesaler for NTNU?
Navn på byens gater og veier er tilsynelatende en liten sak, men en sak som opptar mange. Jeg har engasjert meg mye i navnesaker, ikke fordi jeg er så opptatt av å bestemme hvilke navn vi skal bruke og hvilken skrivemåte som er riktig, men fordi jeg er opptatt av at vi skal lytte til de som er oppvokst og bor i området og som kjenner historien. Veinavn er knyttet til identitet og er derfor viktig for mange.
• Etter å ha vandret alle byens gater har jeg lært at man både tenker og samtaler så mye bedre når man er ute og går. Og som politiker er det mest spennende du kan gjøre å lytte til andre. Skulle jeg bli gjenvalgt til bystyret vil jeg derfor lage en fast rutine hvor jeg inviterer alle som ønsker det til en vandring i Midtbyen den første onsdag hver måned kl 1800 med start på Rådhuset. Da kan vi snakke om hva som helst.

Ta også gjerne en titt på denne oversikten over noen av mine politiske seire i tiden som har gått.

11/09/2015 Posted by | barnearbeid mm, India, kultur, Lokal politikk | , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Tom for ideer?

Etter gårsdagens bystyrebehandling av årsrapporten fra Ombudet for helse, omsorg og oppvekst er det grunn til å spørre om Arbeiderpartiet har gått tom for ideer.

I løpet av vinteren og våren har det vært mye fokus på krisen i eldreomsorgen i Trondheim. «Forskrift om en verdig eldreomsorg brytes hver dag i Trondheim kommune. Det mener ombudet for helse, omsorg og oppvekst – Hanne May Bruheim,» skriver Adresseavisen.

Ombudet tar imot henvendelser fra brukere av kommunale tjenester som er misfornøyde og vil klage. Det er klager fra hjemmehjelpsmottagere som har harr 30 forskjellige brukere på en måned. Det dreier seg om saksbehandlere som bruker feil fakta og det dreier seg om dårlig informasjon og misforståelser. Totalt over 600 klager det siste året. Dette betyr naturligvis ikke at alle er misfornøyde. Mange dyktige og pliktoppfyllenmde ansatte sørger for at de fleste kan være godt fornøyde med tjenestene fra kommunen. Men mørketallene er sannsynligvis også høye. Mange kjenner ikke til Ombudet og muligheten til å klage.

For de som rammes er uansett forholdene alvorlige.

Da er det desto mer forunderlig at Arbeiderpartiet kun fremmer forslag hvor de enten kritiserer Ombudet eller de skryter av egen innsats. Ikke et ord om hva de selv vil gjøre for å forbedre tjenestene.

Her er de to merknadene Arbeiderpartiet fremmet:

FLERTALLSMERKNAD 1 – Ap, R:
Merknadsstillerne mener bystyreflertallets satsing på flere ansatte og hele stillinger må videreføres og styrkes, og deler ombudets oppfatning av at det er behov for å ansette flere i eldreomsorgen. Merknadsstillerne viser til at vedtatt budsjett for 2015 ga 23-24 mill mer til eldreomsorg enn høyre med fleres alternative forslag. Rapporten viser at det også i årene som kommer vil kreve en tydelig politisk prioritering av eldreomsorg i Trondheim.
Merknadsstillerne mener det bør vurderes om barnevernet har tilstrekkelig jusskompetanse til å forebygge saksbehandlingsfeil.

FLERTALLSMERKNAD 2 – Ap, R:
Merknadsstillerne mener det er beklagelig at det ikke kom en årsrapport for 2013, det er viktig at politisk nivå får årsrapporter hvert år uavhengig av hvor lenge sittende ombud har vært i ansettelsesforholdet til kommunen.

Den første merknaden er et forsøk på å forbedre sitt ettermæle gjennom å skrive sin versjon av historien. Det er naturligvis ikke sant at bystyreflertallet ville bruke 23-24 mill kr mer til eldreomsorgen enn opposisjonen, men de tror vel at hvis en usannhet gjentas ofte nok blir den sann. Og nå har altså flertallet vedtatt at de har prioritert eldreomsorgen.

Men først og fremst er det grunn til å spørre om Arbeiderpartiet har gått tom for ideer. Selv om regjeringen har styrket kommuneøkonomien er det ikke til å komme bort fra at det alltid vil være behov for mer. Som lokalpolitikere må vi derfor være nytenkende for å få mest og best mulig tjenester ut av de pengene vi har. Da hjelper det ikke at Trondheim kommune må betale 27 mill kroner til St Olav fordi vi ikke har funnet sykehjemsplass til utskrivingsklare pasienter. Oslo greide seg med en knapp million. Det er penger som kunne styrket grunnbemanningen på sykehjemmene. Høyre advarte mot det som har skjedd allerede i februar i fjor og foreslo at kommunen skulle kjøpe sykehjemsplasser og rehablitering på Selli i Klæbu. Det ville gitt et bedre tilbud til langt under halve prisen. Men vi ble stemt ned.

Vi må gi makt til brukerne slik Høyre i regjering har gjort i form av Fritt behandlingsvalg. Det gir oss et helsevesen på pasientenes premisser. Får du ikke plass på ditt nærmeste offentlige sykehus kan du selv velge å få behandling fra et annet offentlig eller privat sykehus. Høyre ønsker en eldreomsorg på de eldres premisser. Hvis du må finne deg i å få 30 forskjellige hjemmehjelpere i løpet av en måned trenger du fritt valg av hjemmetjenester. Du må kunne bestemme selv hvem som skal hjelpe deg, og ikke være avhengig av flaks for å få gode tjenester. Men vi blir nedstemt.

Høyre har også foreslått økt bruk av sosiale entreprenører i kommunale tjenester og fikk flertallets støtte for det. Men ingenting skjer.
I rådmannens budsjett for 2015 er ikke sosialt entreprenørskap nevnt med et ord. Uten at det synes å bekymre de rødgrønne partiene.

Er det slik at Arbeiderpartiet har gått tom for ideer etter 12 år ved makta. Er partiet mer opptatt av å forsvare hva de har gjort enn å finne løsninger på dagens og fremtidens utfordringer? Er de egentlig litt sliten og mangler den energien og pågangsmotet som skal til?

Jeg mener byen trenger et maktskifte.

22/05/2015 Posted by | Lokal politikk | , , , , | Legg igjen en kommentar

Sunt med maktskifte, mener Rita Ottervik…

«Når mange har sittet i posisjon over lang tid, blir det gjerne sånn. Vi har veldig godt av å være ute av regjering nå.» Det er Trondheims ordfører, Rita ottervik, som siteres slik i Adresseavisen i dag. For noen dager siden sa Trond Giske noe av det samme.

Og Ottervik har naturligvis rett. Arbeiderpartiet har ikke hatt noen tradisjon for åpenhet og lytting. Partiet har tviholdt på gamle løsninger. I helga har de vedtatt mye ny politikk. Så kan vi være enige eller uenige i de endringene som har skjedd.

I Rita Otterviks egen hjemby, Trondheim, er situasjonen den samme. Partiet har sittet ved makten i 12 år. Både partiet og byen vil ha godt av et bytte. Jeg får håpe at velgerne lytter til det ordføreren sier.

Opposisjonen med Høyre i spissen fremmer stadig forslag til forbedringer, men blir ofte nedstemt nærmest av prinsipp. Et godt eksempel er forslaget om lese- og skrivegaranti som Arbeiderpartiet nå har vedtatt på sitt landsmøte. En av seks skoleelever går ut av skolen uten å kunne lese og skrive godt nok. Det får store konsekvenser for ungdommenes fremtid. En lese- og skrivegaranti vil være en garanti for at kommunen setter inn de tiltak som er nødvendig for at alle skal kunne lese og skrive godt nok. I bystyret i Trondheim foreslo Høyre en slik garantin for flere år siden. Arbeiderpartiet stemte det ned. På nasjonalt plan har valgnederlaget i 2013 bidratt til nødvendig nytenkning i Trondheim.

Et annet eklsempel er Offentlig Privat Samarbeid (OPS). I praksis går det ut på at private aktører inngår en avtale med kommunen hvor de bygger for eksempel en skole, barmehage eller en vei, og de tar også ansvaret for å drifte og vedlikeholde bygget eller veien i for eksempel 25 år. Når du selv skal vedlikeholde et bygg vet du at du må bygge slik at vedlikeholdet blir billigst mulig. Dermed blir det billigere for kommunen i det lange løp. I vrt eget område ble E39 fra Øysand til Thamshavn bygget på denne måten. Slik sto veien ferdig lenge før tiden med god kvalitet og på budsjett. I Trondheim sier Arbeiderpartiet at de er positive til OPS der det er lønnsomt for kommunen, men i praksis stemmer de nei hver gang det er aktuelt. Regningen må byens innbyggere betale gjennom dyrere bygg, dårligere tjenester og mindre penger til gode formål.

Et tredje eksempel er satsingen på de gruppene som har det aller vanskeligst. Et eksempel er aktivitetstilbudet for psykisk utviklingshemmede. I fjor sommer viste en rekke avisoppslag at dette var altfor dårlig i Trondheim. Studerer vi budsjettforslagene fra de rødgrønne partiene og fra Høyre og samarbeidende partiet fra 2008 og fremover ser vi en systematisk forskjell i hvordan områder som barnevern, rus og utviklingshemmede er nedprioritert av Arbeiderpartiet, mens de borgerlige partiene har satset konsekvent på de svakeste i budsjett etter budsjett.

Trondheim trenger nye ideer og bedre løsninger. Da bør velgerne lytte til ordføreren. Arbeiderpartiet vil ha godt av å flytte ut av ordførerkontoret ved valget i høst.

20/04/2015 Posted by | Lokal politikk, Nasjonal politikk | , , , , | Legg igjen en kommentar

Et grenseløst vinter-OL

Søndag 28.februar 2021, på ski-VM’s siste dag, offentliggjør Trondheims ordfører Yngve Brox og fylkesordfører Torhild Aarbergsbotten i Stor-Trøndelag nyheten om at Trondheim og Trøndelag i samarbeid med Jämtland, Åre og Østersund vil søke om vinter-OL i 2030.

Tanken på at Norge igjen skal søke om å få arrangere vinter-OL er nok ikke åpenbar etter den OL-debatten vi har vært gjennom. Prosessen bak valg av norsk arrangementsby og håndteringen av søknadsprosessen har ikke vært god. Nordmenn vil ikke ha et OL med de kostnader vi har blitt forespeilet og med dagens IOC-regime.

Den viktigste forutsetningen for å få aksept for en OL-søknad er dramatiske forandringer i IOC. Den andre forutsetningen er sterkt reduserte kostnader. Men uansett må vi innse at det vil koste å arrangere et gigantarrangement med deltagelse fra hele verden. Den enkleste måten å redusere våre kostnader vil derfor være å dele på dem med våre naboer.

Trøndelag er Norges og verdens fremste vintersportregion. Jämtland er Sveriges fremste. Og vi er naboer. Hvor ellers i verden ligger forholdene like godt til rette for at et grenseløst OL kan arrangeres for første gang?

02/10/2014 Posted by | kultur, Lokal politikk, Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , , , , | 1 kommentar