Kjetils Blå Bølger

Make waves – Don’t float through life!

Kultur for kunnskap og innovasjon

Denne kronikken min ble publisert i Adresseavisen 4.august 2016.

Når Trondheim skal utvikle bydelene Nyhavna og Øya vil kultur, mangfold og toleranse for annerledeshet være nøklene til suksess.

For en tid siden gikk jeg en runde på Dragvoll en lørdag ettermiddag og jeg telte hele tre biler på parkeringsplassen utenfor universitetet. Mye bedre er det ikke ved NTNU på Gløshaugen. Vårt universitet er i altfor stor grad uten aktivitet utenfor ordinær arbeidstid. Felles NTNU-campus rundt Gløshaugen gir oss mulighet for å gjøre noe med det.

Tre eksempler viser hvordan vi kan bruke kultur og mangfold for å skape en bedre by:

Nylig ble vi invitert til Hendelser på Nyhavna hvor bydelens store og vitale kulturliv viste seg frem. Dagens universitetscampuser og Nyhavna har det til felles at vi som bor i denne byen vet for lite om hva som skjer innenfor veggene her.

På forsommeren har bydelsfestivaler som Iladagan, Trondheim Maritime Fest på Fosenkaia, Hendelser på Nyhavna og Svartlamodagen bidratt til å skape liv i bydelene. Men viktigere er det at festivalene skaper og utvikler lokale samarbeidsrelasjoner. Dessuten demonstrerer arrangementene hvilke muligheter som eksisterer i bydelen. Det samme gjør byomfattende festivaler som Kammermusikkfestivalen og Trondheim Calling ved å ta i bruk nye arenaer. Trondheim må bruke disse festivalene og den kunnskap det gir oss når vi skal utvikle de nye bydelene. Kulturlivet, NTNU og byen gå sammen om å teste ut hvilke muligheter Øya og Gløshaugen har.

Svartlamon er både elsket og hatet. Mange er kritiske til samfunnet som har fått utvikle seg der fordi beboerne ikke alltid følger de samme regler som storsamfunnet ellers gjør. Standarden på husene er til dels dårlig og Svartlamon er på ingen måte så ryddig og strømlinjeformet som vi kunne ønske det. Men toleranse for annerledeshet er ikke bare en viktig menneskelig egenskap, det er nødvendig for å skape et bysamfunn som stimulerer til innovasjon og kunnskapsutvikling. For meg dreier ikke Svartlamon seg først og fremst om at de som bor der skal få leve som de vil, men at mennesker og miljøer som skiller seg ut fra flertallet stiller kritiske spørsmål og lanserer andre løsninger enn majoriteten. Slik skapes innovasjon og kunnskap.

Også de stadig flere innvandrerne representerer en annerledeshet som utfordrer oss og beriker oss. En sammenligning av bybildet i dag og for tyve år siden viser ikke minst butikker, kafeer og andre virksomheter med fremmede navn som aldri ville vært her uten byens nye innbyggere.

Richard Floridas bøker om den kreative klasse er velkjente. Hans påstand er enkelt beskrevet at et samfunn som tiltrekker seg kreative mennesker skaper økonomisk vekst. Skal Trondheim beholde og tiltrekke seg kreative mennesker som kan skape innovasjon og utvikle ny kunnskap må disse menneskene trives i og blomstre i byen. Det dreier seg ikke bare om å skape økonomisk vekst men om å bygge en bedre by å leve i for oss alle. Trondheim må bli byen som sprenger grenser og hvor en nobelpris ikke er en sensasjon vi opplever en gang pr århundre. Da må vi skape nye bydeler på Øya og Nyhavna som får det beste ut av alle som arbeider med kunnskap, innovasjon og gründerskap.

NTNUs rektor Gunnar Bovim har lekt med tanken om å bygge om sentralbyggene på Gløshaugen til hybelhus. Det er en interessant tanke, men uten at NTNU åpner seg og slipper byens befolkning inn forblir universitetscampusen en ghetto. I stedet kan Trondheim bli et eneste stort levende laboratorium hvor ny kunnskap, nye løsninger og nye produkter og tjenester prøves ut. Da må byen flytte inn på Gløshaugen og ytterveggene som nå holder oss ute rives ned og åpnes for butikker, kafeer, kulturelle virksomheter og alt annet vi finner i en by. Her må det skapes møteplasser for innovatører, studenter, forskere, kulturarbeidere og resten av byens befolkning.

NTNU er opptatt av å gjøre de interne avstandene på universitetsområdet kortest mulig og bruker det som argument for å ikke strekke seg inn i Midtbyen. Men samtidig kan det begrense mulighetene til samhandling med resten av byen. Selv om mesteparten av universitetet blir liggende på Øya bør NTNU også ta i bruk Midtbyen enten det gjelder å bygge på Leuthenhaven eller å bruke bryggene til lesesaler. Men dette dreier seg ikke bare om bygg. I Olavshallen samarbeider Kulturskolen med NTNU institutt for musikk til glede for alle parter. Uavhengig av hva som skjer med Olavshallen må dette tette samarbeidet i felles lokaler fortsette, og kanskje bør det utvides til å gjelde også andre institutter som for eksempel kunst.

Trondheim Havn er byens største utleier til kulturvirksomhet og det har gitt et mangfold av kultur på Nyhavna som vi må beholde og forsterke selv om bydelen skal huse tusenvis av nye boliger og arbeidsplasser.

Den amerikanske aksjemegleren og forfatteren Henry S. Haskins sa en gang at «hva som ligger bak oss og hva som ligger foran oss er ingenting i forhold til hva som ligger i oss.» Trondheims muligheter er ubegrensede hvis vi bygger på vår historie og omfavner mangfoldet, toleransen og kulturen.

 

Reklamer

08/08/2016 Posted by | kultur, Lokal politikk, Uncategorized | , , , , , | Legg igjen en kommentar

Helbom fra Kroksæter – Motarbeider Idrettsrådet i Trondheim den norske idrettsmodellen?

Motarbeider Idrettsrådet i Trondheim den norske idrettsmodellen?

Naturligvis ikke, men det er faktisk det Adressas sportskommentator indirekte sier når han i Adresseavisen bruker idrettsminister Linda Hofstad Hellelands satsing på den egenorganiserte idretten som eksempel på at den blå-blå regjeringen «har startet et råkjør mot den norske idrettsmodellen».
Norske idrettslag gjør en fantastisk jobb, men ikke alle finner sin plass i den organiserte idretten. For noen er det høye treningsavgifter som holder dem unna. For lavinntektsfamilier er det vanskelig å sette av tusenvis av kroner til treningsavgifter, deltagelse i cuper, kjøp av utstyr osv.
Andre føler at det tilbudet som den organiserte idretten gir ikke passer for dem. Et typisk eksempel på det er skateboarding. Skateboardforbundet står utenfor idrettsforbundet, men de fleste som driver med skateboard er ikke organisert noe sted.
Egenorganisert idrett dreier seg om en kameratgjeng som spiller fotball på løkka i nabolaget eller tar skiene fatt for en tur i skiløypa. Når treningstid skal fordeles i fulle idrettshaller er det ikke disse som står først i køen. Men det er kanskje mange av disse som har størst behov for å komme seg i aktivitet.
Det er disse som vår idrettsminister har gjort seg til talsperson for når hun har bedt fylkene og kommunene om å prioritere den egenorganiserte idretten når de fordeler spillemidler.
Det Kroksæter åpenbart ikke har skjønt er at det ikke er noen konflikt mellom den organiserte idretten og de som driver egenorganisert idrett. Det har Idrettsrådet i Trondheim vist. De har for eksempel i plassert ny stor skatepark helt opp på 5.plass på sin prioriteringsliste for idrettsanlegg i Trondheim selv om skatingen skjer utenfor den organiserte idretten. Dette gjør de naturligvis fordi hele befolkningen har behov for fysisk aktivitet uansett om de er medlemmer i et idrettslag eller ikke.
Jeg har i 9 år som folkevalgt hatt et engasjement for idretten og spesielt for de som faller utenfor den organiserte idretten. Jeg er glad for at vi har en idrettsminister som deler dette engasjementet. Det er Adressas sportskommentator som er på kollisjonskurs med den norske idrettsmodellen, ikke Linda Hofstad Helleland.

19/05/2016 Posted by | Lokal politikk, Nasjonal politikk | , , , , | 2 kommentarer

«Can’t wait for tomorrow’s leaders! «

SAMSUNG CAMERA PICTURES

SAMSUNG CAMERA PICTURES

SAMSUNG CAMERA PICTURESSAMSUNG CAMERA PICTURESSAMSUNG CAMERA PICTURESSAMSUNG CAMERA PICTURESSAMSUNG CAMERA PICTURES

Byron (14) og Tatiana (11) hadde aldri sett havet før. De fikk også se en oppvaskmaskin for første gang. De to ungdommene fra Nicaragua er ikke rike på penger. Men når de med den største selvfølge strenet opp til talerstolen i bystyresalen i Trondheim og holdt innlegg for ordfører Rita Ottervik, leder for Stortingets familie- og kulturkomite Svein Harberg og andre øvrighetspersoner viste de at de likevel var ressurssterke.

Annapoorna (15) fra Kundapur har en gang besøkt sin delstatshovedstad Bangalore i India. Forøvrig har hun ikke vært langt fra hjemplassen før hun for første gang var ombord i et fly og reiste til Trondheim sammen med Venkatesh (18). Også disse to ungdommene bidro med sine kunnskaper og erfaringer under fem arrangeenter med «barns rett til å bli hørt» som tema. De snakket med øvrighetspersoner i bystyresalen og på Vestfrontmøtet foran Nidarosdomen med stor trygghet.

Atle (16) og Pia (16) var to av medlemmene av Ungdommens bystyre og Ungdommens fylkesutvalg som deltok. ALLE engasjerte seg i krevende samtaler med reflekterte bidrag. Alt på engelsk. Mens Atle ledet det to timer lange møtt i bystyresalen på engelsk på en måte som imponerte alle tilstedeværende var det Pia som snakket på Vestfrontplassen. Og ikke bare snakket hun. Hun fremførte også en selvskrevet sang om barns rettigheter.

Den uka som har gått har gitt meg noen av mitt livs største opplevelser. Disse arrangementene under Olavsfestdagene har vært som «a dream coming through» for meg etter at jeg første gang fikk gjennomslag i bystyret for tre år siden for ideen om å organisere en slik «konferanse». Det hele holdt på å gå i vasken fordi Trondheim kommune aldri fikk svar fra Barne- og likestillingsdepartementet om å stå ansvarlig for en slik konferanse, før de etter et og et halvt år svarte at de var feil adressat for en slik søknad! Det var da jeg tok kontakt med Olavstdagene og deres nyansatte direktør Petter Myhr. Der var resposen positiv fra første stund. Olavsfestdagene valgte å bruke både tid og ressurser på å få dette til og som prosjektleder har jeg opplevd en positiv velvilje og profesjonell gjennomføringsevne i Olavsfestdagenes organisasjon som har berørt meg sterkt.

Ungdommens bystyre i Trondheim er kanskje landets fremste ungdomsråd, men en svakhet har både Ungdommens bystyre i Trondheim og sannsynligvis de fleste tilsvarende organ i Norge og den vestlige verden forøvrig. De består nesten bare av ressurssterke ungdommer. I land som India er det motsatt. Der er det de mest marginaliserte som engasjerer seg. Dette var bakgrunnen for at vi ønsket å starte denne uken med en workshop for ungdommer om vanligvis ikke blir hørt. Under ledelse av Berit og Moa fra NTNU ble et tyvetalls innvandrerungdommer som er i Norge uten foreldre samlet. Men også fire av medlemmene av ungdommens bystyre fikk anledning til å delta. Det la mange føringer for resten av uka og Ungdommens bystyre ønsker nå å endre måten de arbeider på. For eksemel ved at Enhet for Voksenopplæring (hvor innvandrerne får sin første utdanning i Norge etter at de er blitt bosatt i Trondheim) også blir representert i Ungdommens bystyre. De ønsker også to «friplasser» som kan benyttes av andre som ikke få tilgang til UB gjennom sin skole. Det gjelder for eksempel ungdommer om dropper ut av den videregående skolen.

En annen sak som innvandrerungdommene var opptatt av var en raskere integrering. De må alt for lenge gå på sin egen skole adskilt fra vanlige norske ungdommer i den ordinære norske skolen. Som en av dem sa: «Det er ikke lett å lære norsk når dine venner snakker arabisk». Deltagerne fra India var imponerte over at medlemmene i Ungdommens bystyre engasjerte seg så sterkt på vegne av de som har det vanskeligst. Og skal vi tro signalene fra ordfører Rita Ottervik, kommunalråd Merethe Baustad Ranum og leder i oppvekstkomiteen Marte Løvik er det stor sjanse for at de endringene som UB ønsker blir gjennomført.

Vi har lett for å tro at det er vi i det rike vesten som kan lære bort til mennesker i den fattige del av verden. Dette ønsket vi å snu på denne gangen. Derfor inviterte vi organisasjonen Concerned for Working Children (CWC) i India under ledelse av Kavita Ratna til å lede to workshoper om «children and governance» og «children and information management». Det ble to tøffe dager for medlemmene av Ungdommens Bystyre som virkelig ble utfordret på sine meninger. Men det ble to dager som jeg er sikker på kommer til å skape resulater både lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Barns rett til å bli hørt handler naturligvis om å skape muligheter or barn og unge til å hevde sine meninger, men det hjelper lite hvis ingen voksne beslutningstagere er tilstede og lytter. Derfor var det viktig at både bystyre, fylkesting, storting og regjering var tilstede. I tillegg til de tidligere nevnte deltok leder for kultur- idrett- og miljøkomiteen i Fylkestinget, Kirsti Leirtrø, domprost Ragnhild Jepsen og statssekretær for Erna Solberg, Laila Bokhari under et etter flere arrangementer. Og jeg er helt sikker på at de unge gjorde inntrykk på dem alle. Jeg synes det er grunn til å sitere Laila Bokharis statusoppdatering på Facebook:

«After a trying few days for our country, getting into Trondheim and meeting those who matter the most: the next generation! This gives me hope, warms my heart. If something is worth fighting for – and with – it is them. With children like these, the future is here! Kids from among others India, Nicaragua, Norway on «The right to be heard» @Vestfrontmøtet Olavfestdagene . Can’t wait for tomorrow’s leaders! — på OLAVSFESTDAGENE.»

Er det da bare positive ting å si?

Nesten. Uken ble avsluttet med pizzaselskap på fredag før de utenlandske gjestene tok tidlig farvel ettersom de hadde et tidlig fly neste morgen. Tårene rant hos mange og de fleste hadde klump i halsen. Disse dagene har påvirket oss for livet på en måte som jeg tror vil skape positive endringer. For min egen del har jeg allerede begynt å planlegge mitt første besøk til Nicaragua. Og hvert eneste år besøker jeg India for å lære.

Men hvor var media? For en måned siden ble det arrangert et lokalt arrangement med ungdomsdemokrati som tema. Adresseavisen stilte opp og laget en sak som fokuserte på Jonas Gahr Støre som var gjest. Ungdommene ble nesten glemt. Denne gang var Adressas «Snakk Ut» på plass og lagde en flott sak sist torsdag. Byavisa hadde dessuten en forhåndsomtale på sine nettsider. Forøvrig var både Adressas, NRK’s og andre avisers nyhetsjournalister fraværende. Dette var ikke viktig nok for dem. Heller ikke «røde bånd»-seremonien på Torvet hvor ungdommene skapte en flott visuell ramme egnet for TV- og avisbilder ved å knytte fem røde bånd rundt et tre som symbol for fem krav til forbedringer av barns situasjon lokalt, nasjonalt og internasjonalt, ble verdiget oppmerksomhet. Når de kravene er oppfylt blir de røde båndene erstattet med hvite bånd. Svein Harberg, som leder Stortingets fmilie- og kulturkomite tok imidlertd imot kravene på vegne av verdens voksne beslutningstagere og var klar på at vi snarest mulig burde se et tre med kun hvite bånd.

03/08/2014 Posted by | barnearbeid mm, India, kultur, Lokal politikk, Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Bør man blande kultur inn i en debatt om Trondheim Kino?

Kan man diskutere Trondheim Kinos rammebetingelser uten at man sier et ord om kultur og kulturpolitikk? Det er kanskje vanskelig å tro, men når bystyret i Trondheim igår diskuterte rammebetingelsene for Trondheim unngikk representantene fra Arbeiderpartiet, SV og Rødt å blande kulturspørsmål inn i sine innlegg.

Hva dreide saken seg om?

Rådmannen la frem en sak om rammebetingelser for kinoen med tre forslag:

 

1. Bystyret vedtar at Trondheim Kino AS selv avgjør hvilken arbeidsgivertilknytning selskapet skal ha.

2. Bystyret opprettholder vedtak i bystyresak 216/12, gjengitt her: »

Eksisterende rente- og avdragsfrie lån fra Trondheim kommune til Trondheim Kino AS, på 21,5 millioner kroner, gjøres om til lån på ordinære vilkår fra 1.1.2013

3. Bystyret opprettholder krav til avkastning og utbytte, sist fastsatt i eierskapsmelding i sak 118/11

 

Det var punkt en som skapte debatt. I motsetning til de andre kinoselskapene i Norge er Nemlig Trondheim Kino AS medlem av Kommunenes Sentralforbund. Dermed går ansatte i kinoen på en annen tariffavtale enn andre kinoansatte i Norge, en tariffavtale som ikke er tilpasset behovene til en kinovirksomhet. På en helgekveld (tidspunktet flest er på jobb hos en kino) lønnes en kinovakt ved Trondheim Kino med noe under 300 kroner pr time mens ansatte ved andre kinoer har en timelønn på noe over 150 kr pr time.  På dagtid er forskjellene langt mindre.  Trondheim Kino ønsker naturligvis å ha de samme betingelsene som andre kinoer. Det vil medføre at nye ansatte vil få samme lønnstilbud som på andre kinoer. Nåværende ansatte beholder dagens lønnsbetingelser.

Det er ikke vanskelig å forstå at fagforeningen ønsker å beholde dagens lønnsbetingelser. Deres oppgave er jo å kjempe for egne medlemmer. Men denne ordningen koster Trondheim Kino 7,8 million kroner pr år. Det er ganske mye for et selskap som i 2011 hadde et overskudd på 6,9 millioner kroner.

Det er greit nok at AP, SV og Rødt synes det er viktigere å sikre kinovaktene bedre lønninger enn de fleste av oss andre enn å gi en av byens viktigste kulturinstitusjoner økonomiske rammebetingelser som sikrer kinoens fremtid og et bredt og godt filmtilbud, men hvordan kan man diskutere en slik sak uten å berøre de kulturpolitiske konsekvensene av at Trondheim Kommune som eier gir kinoen dårligere rammebetingelser enn andre kinoer?

Kinomarkedet i Norge er i stor forandring. Den digitale utviklingen gir kinoen nye konkurrenter i form av stadig bedre filmtilbud hjemme i egen sofa selv om film etter min mening fortsatt er best på kino. Samtidig domineres markedet nå av to store private kinokjeder som hver har 20-30 % av kinobesøket i Trondheim. Dette kan påvirke kinoenes rammebetingelser. Også i dette markedet gir størrelse innkjøpsmakt og Trondheim står alene i konkurransen. Nettopp i en slik situasjon må Trondheim Kino gis rammebetingelser og økonomi som gjør at kinoen også i fremtiden er levedyktig.

Man kan gjøre mye med 7,8 million kroner – hvert år – i form av et bredere filmtilbud,støtte til filmfestivaler, investering i filmproduksjon eller investering i nye og bedre kinosaler.  Som politikere bør vi være opptatt av Trondheim Kino og hvordan vi kan benytte kinoen som et kulturpolitisk virkemiddel. Samtidig må vi gi kinoselskapet frihet til innenfor visse rammer å styre sin egen virksomhet. Vi kan godt diskutere om Trondheim Kino drives best med Trondheim kommune som eier, om vi burde selge kinoen til andre eller om vi skal finne samarbeidspartnere som styrker kinoen. Men så lenge vi ønsker å eie kinoen (og jeg er blant de som mener at kommunen skal ha et eierforhold til kinoen, gjerne i samarbeid med andre) bør vi gi den frihet. Uten en slik frihet blir Trondheim kommune en dårlig eier.

Adresseavisen påviser i dag at Trondheim kommune bevilger angt mindre til kultur og kulturbygg enn Bergen kommune. Tidligere har kulturredaktør Stian Wallum i en stort anlagt kronikk pekt på at Trondheim taper posisjon. Det samme gjør tidsskriftet Minerva i en artikkel denne uke.  I en annen artikkel skriver de om «Trondheims kulturelle stagnasjon». Tall kan brukes på så mange måter og jeg deler ikke disse synspunktene fullt og helt. Bystyrets kulturkomite fører mange gode diskusjoner om kulturpolitikk. Dessverre ser det ut til at de rødgrønne politikerne i komiteen ikke har gjennomslag i sine partier. Derfor blir kulturen ikke prioritert i Trondheim. Diskusjonen om Trondheim Kino er et eksempel som viser at vi har et stykke å gå før vi kommer dit Bergen er i dag.

Kunstsosiolog Dag Solhjell har nok mye rett i det han uttaler til Minerva:

«Solhjell peker også på at politikerne i Bergen har større forståelse for kultur og lar institusjonene arbeide i fred.»

 

24/05/2013 Posted by | kultur, Lokal politikk | , , , , , | Legg igjen en kommentar

Drittsekkjournalistikk

Etter et døgns betenkningstid har jeg bestemt meg for å kalle en spade for en spade: Adresseavisens oppslag om «politiker henger ut kolleger på Facebook» er drittsekkjournalistikk av verste slag. Responsen fra avisas lesere viser heldigvis at avstanden mellom avisa og dets lesere er stor.

Først til saken:

Hvert fjerde år deltar formannskapet på en studietur til utlandet. Denne gangen gikk turen til Bilbao og Santiago de Compostela for å studere blant annet byutvikling og pilegrimssatsing. Som vanlig er det en kombinasjon av et tett faglig program og sosialt samvær når dagens program er over. Til tross for tilhørighet til forskjellige partier er den interne stemningen i formannskapet god. Man spøker med hverandre og har det trivelig i lag. Høyres kommunalråd Merethe Baustad Ranum tar bilder av blant annet Yngve Brox (H) og Geir Waage (A) og publiserer bildene på Facebook med noen morsomme kommentarer. Ingen tar dempå alvor. Dette er tross alt politikere som kjenner hverandre og som også tidligere har benyttet enhver mulighet til å spøke med hverandre på Facebook og andre steder. Ranum har heller ikke spurt om lov til å publisere bildene. Det har da heller ikke vært nødvendig å gjøre ved tidligere anledninger. Man stoler nok på hverandre til at slik publisering kan skje uten noe ondskapsfullt formål.

Kommentarene på Facebook fra politikerkolleger og andre viser da også at ingen tror at Ranums kommentarer er alvorlig ment.

Likefullt er det nok riktig å si at det var uklokt av Ranum å publisere noen av bildene. Ikke fordi bildene på noe som helst vis innebar uthenging av politikerkollegene, men fordi man alltid må regne med at de kan bli plukket opp av en surmaget journalist som enten ikke forstår humor eller som later som man ikke forstår humor slik at man kan lage et skandaleoppslag med god samvittighet. Denne gang var det radarparet By Rise og Ellingsen som plukket opp saken og bestemte seg for å lage en førstesidesak av noe som egentlig var en ikke-sak uten substans.

De ringte opp en humørløs ordfører som benyttet anledningen til å gå til angrep på Merethe Baustad Ranum. Ottervik kan kanskje unnskyldes med at hun er fraværende på sosiale medier som Facebook og derfor uvant med tonen på slike medier. De lykkes også å ta Geir Waage på senga. Waage er vanligvis med på en spøk men denne gang fikk radarparet ham med på å kritisere Ranum. Også Yngve Brox og Merethe Ranum selv «innrømmer» at dette var uklokt.

Merethe Baustad Ranum følger opp med å be om unnskyldning for det som har skjedd. Det er det ingen grunn til. Hvis hun kal be om unnskyldning for noe måtte det være at henns bruk av humor ga Adresseavisen mulighet til å lage en sak av noe som aldri burde vært noen sak.

Heldigvis har Adresseavisen oppegående lesere som avslører avisas uverdige opptreden. Blant kommentarene til saken på nettet finner vi disse:

* Huff,dette blir for dumt!

* Tenke seg til at politikere drikker øl og endatil sover. Skandale !!!

*  ja.. gudene forby at folk skal få se at dere bare er menesklige!

* Ottervik og Waage! Ta dere en banan. Tror dere at folk flest er dumme å ikke forstår bedre? Føler seg tråkket på ja. Uthengt som alkis også kansje. Løsne opp snippen litt å kom ned på grasrota til oss andre, så kansje dere ser litt humor i ting dere også!!!

*Det mest skremmende er vel at en slik ikke-sak faktisk blir presentert som en sensasjon av en ledende norsk avis. Tenk, en politiker som drikker øl. Skandale!

De samme holdningene gjør seg også gjeldende på Facebook og i andre media. Det store flertall synes dette er en ikke sak, man forstår humoren og mener at saken bare viser at politikere er som andre folk. Jeg tror faktisk at også Adresseavisen har nok følere ute til å forstå at de har bommet, men dessverre tror jeg ikke de har ryggrad nok til å be om unnskyldning.

Dessverre har vi heller ikke konkurrenter til Adresseavisen i Trondheim som kunne ha presentert et alternativt syn på saken. NRK Trøndelag kunne vært et slikt alternativ men opptrer i denne saken og i de fleste andre saker som et ekko av Adresseavisen. Derfor er det bra at vi har sosiale medier som Facebook og bloggsfæren som kan gi oss det mangfoldet som tradisjonelle media ikke gir oss. Blant bloggerne som har omtalt saken er Ole Asbjørn Fauske, sjefen ved Luftkrigsskolen i Trondheim:

«For slike politikere vil vi ikke ha. Tenke seg til, reise «for skattebetalernes penger» til et land der det er varmt om kvelden, og så sette seg til på en uterestaurant på sin egen fritid, og drikke øl, i full offentlighet, og til alt overmål ta bilde av hverandre. Og tenke seg til, at etter lange dager med fullt program, underveis i buss til et annet oppdrag, benytte anledningen til å slappe av på bussen. Når de kunne lest dokumenter, eller innstillinger, eller diskutert politikk, eller lest aviser, eller hva det nå er det gjør disse politikerne når de er ute og reiser.»

Adresseavisen gjør et poeng ut av at Merethe Baustad Ranum har publisert bildene på Facebook uten tillatelse fra de avbildede. Så publiserer avisen selv de samme bildene på nett og papir slik at hundre ganger så mange får tilgang til de samme bildene. By Rise og Ellingsen synes åpenbart at de og avisen skal være unntatt fra de samme regler som de kritiserer andre for ikke å følge.

Merethe Baustad Ranum og andre politikere lærer naturligvis av denne episoden. Humor er farlig. Menneskelighet er farlig. Vær alvorlig og seriøs alltid. Er det slike politikere vi ønsker?  Ved sin drittsekkjournalistikk bidrar Adresseavisen til at vi får det.

Men blant folk flest er det ingen tvil om at Merethe Baustad Ranum vant på knock out mot Adresseavisen. Heldigvis.

07/09/2012 Posted by | Lokal politikk | , , , , | Legg igjen en kommentar

Rasediskriminering?

Få ting gjør meg så forbannet og provosert som når mennesker med en annen hudfarge blir diskriminert. Men å dra «rasismekortet» i tide og utide kan være til større skade enn nytte for saken.

«Jeg følte at vi ble diskriminert på grunn av vår hudfarge, og jeg ønsker å stå frem og fortelle hva som foregår i denne byen.» Det var afrikanske Simon som sa dette til Adresseavisen etter at han og to kompiser var utvist fra to skjenkesteder i Trondheim på grunn av at de skal ha luktet sjenerende.

Hvis Simon har rett i at de ble utvist på grunn av sin hudfarge og ikke på grunn av sin lukt er det brudd på norsk lov. Hvis det viser seg at utestedene har opptrådt korrekt risikerer vi at de tre afrikanerne, Adresseavisen og Antirasistisk senter bidrar til at kampen mot rasediskriminering svekkes. De fleste av oss husker vel eventyret om gutten som ropte ulv! ulv! uten at det var noen ulv der. Hele bygda kom for å hjelpe ham flere ganger, men til slutt mistet de tiltroen til guttens advarsler. Når ulven til slutt vikelig kom var det ingen som reagerte.

Hvis vi skreller bort kommentarene har vi følgende fakta i saken om de tre afrikanerne:

De tre afrikanerne gikk inn på et utested i Midtbyen uten å bli nektet inngang, men ble etter en kort stund utvist på grunn av sjenerende lukt.Utestedet henviser til klager fra gjester og personale. Det oppstår et basketak i forbindelse med at vaktene skal føre de tre gjestene ut av restauranten. Ute i gaten ringer de tre afrikanerne til politiet som sender en patrulje. Politiet gir uttrykk for at de ikke kjenner noen lukt og foreslår at de skal finne seg et annet utested. På det nye utestedet slipper de også inn, men blir utvist etter en stund på grunn av klager fra mange gjester. Garderobepersonalet forteller også at de måtte henge klærne fra de tre afrikanerne atskilt fra andre klær på grunn av sterk lukt.

På den ene siden har vi altså utsagnene fra de tre afrikanerne som naturlig nok er misfornøyd med å ha blitt utvist. De støttes tildels av politiet som ikke kjent noen lukt. Men ettersom dette skjedde utendørs vil det heller ikke være så rart om de ikke kjente lukta. På den andre siden har flere gjester, personale og vakter på to forskjellige utesteder uavhengig av hverandre merket seg en sterk lukt.

Er det lukten eller er det hudfargen som er bakgrunnen for utvisningen? Det kan ikke jeg vite, men ettersom saken er politianmeldt vil prosessen videre forhåpentligvis vise hva som er riktig.

Det er fullt forståelig at noen som blir utvist fra et utested reagerer. Det skjer hver eneste dag gang etter gang. Og de fleste forstår ikke hvorfor. Det som skiller denne saken fra andre saker er at de utviste går til media. Og for media er jo mulig rasediskriminering godt stoff. Og Antirasistisk Senter følger opp. De tar naturligvis nødvendige forbehold ved å vise til at de ikke kjenner forholdene i Trondheim, men sier likevel at «det første jeg tenkte da jeg leste denne saken, var at det var svært grovt.» Det etterlatte inntrykket både fra Adresseavisen og fra Antirasistisk Senter er at dette var et eksempel på rasediskriminering.

Ved å dra rasismekortet på denne måten før politiet har etterforsket saken risikerer de at kampen mot diskriminering svekkes.

Adresseavisens påpekning av de tre afrikanerne var høyt utdannet virker også besynderlig. Underforstått: Lavt utdannede lukter mer. Hvorfor skulle avisen eller dra frem dette poenget? Og hvem er det da som diskriminerer?

Det er ingen tvil om at mange utesteder har diskriminert på bakgrunn av hudfarge. Mange, spesielt menn, med mørk hudfarge er nektet adgang ved utesteder både i Trondheim og andre byer. Når jeg snakker med representanter fra utebransjen forklares dette med at mange utlendinger oppfører seg på en uakseptabel måte overfor kvinnelige gjester. Men det forhold at noen mørkhudede ikke opptrer på en akseptabel måte er ingen akseptabel begrunnelse for at alle mørkhudede skal nektes adgang ved et utested. Gjestene skal behandles som enkeltindivider. Ingen skal kunne nektes adgang fordi andre som tilhører samme gruppe har opptrådt klanderverdig.

Norge er i ferd med å bli et multikulturelt samfunn, noe utelivsbransjen også stort sett lærer seg å leve med. Ikke bare kan bransjen leve med dette, det gjør utelivet langt mer spennende. Etterhvert som vi alle venner oss til de kulturelle forskjellene vil vi forhåpentligvis også oppleve mindre diskriminering på bakgrunn av hudfarge. Men hvis alle skal behandles likt forutsetter det også at også mennesker med annen hudfarge må kunne avvises eller utvises hvis de opptrer i strid med vanlig folkeskikk eller på annen måte i strid med de regler man har ved et utested.

21/05/2012 Posted by | kultur, Lokal politikk, Nasjonal politikk, skjenkepolitikk | , , , , | 2 kommentarer

Vi trenger flere som tjener godt i Trondheim – ikke færre

Adresseavisen «avslører» i dag at de ansatte i oljeselskapet Det Norske tjener 1,3 million kroner i snitt. Skal vi tro på vinklingen som journalist Bård Ove Molberg velger å bruke, er dette et stort problem. Og ikke uventet bruker han Rødt politiker og LO-leder Arne Byrkjeflot for å understreke det.
Jeg synes tvert i mot at det ville være bra hvis flere i Trondheim tjente godt. Det ville gi høyere skatteinntekter til kommunen og dermed større bevilgninger til en bedre skole en god eldreomsorg og andre kommunale tjenester.

Trondheim Høyre fikk for noen år siden Rådmannen til å beregne hvor mye kommunens skatteinntekter ville øke hvis inntektsnivået til byens innbyggere og næringsliv var like høyt som i Stavanger. Svaret var at Trondheim kommune ville øke sine skatteinntekter med ca 700 millioner kroner pr år. Vi kunne fjernet eiendomsskatten og likevel hatt flere hundre millioner kromner mer pr år å bruke på skole, kultur, helse, velferd og bedre veivedlikehold. Da trenger vi flere selskaper som Det Norske, som har råd til å betale gode lønninger.

Det er dette faktum som ligger bak Trondheim Høyres visjon: «Norges fremtid skapes i Trondheim». Trondheim er Norges kunnskapshovedstad, men vi har ikke vært flinke nok til å utnytte denne fordelen til å skape et privat, kunnskapsbasert næringsliv, som kan betale gode lønninger og flere skattemillioner. Et slikt næringsliv vil også skape ringvirkninger ved at de kjøper andre produkter og tjenester lokalt. Slik er det også med Det Norske. Selskapet bruker masse penger i Trondheim og Trøndelag på alt fra taxiturer og hotellovernattinger til forskning og petroleumsteknologi. I tillegg sponser de lokale krefter innen kultur og idrett. Ansatte som tjener godt bruker også storparten av lønningene sine lokalt, og skaper slik arbeidsplasser.

Adresseavisens avsløring er et ledd i medias fråtsing i tallene fra fjorårets selvangivelser. Som nyvalgt bystyremedlem har også min inntekt, skatt og (manglende) formue blitt interessant for Adresseavisen. Tallene ble publisert sammen med mine bystyrekollegers inntektstall, uten at jeg tror noen ble særlig overrasket over hva jeg tjente. I overskriften kunne avisen fortelle at Arbeiderpartiets Rune Olsø var den som tjente mest mens Høyre var «rikest». Et par av Høyres bystyremedlemmer er næringsdrivende og lå godt over snittet i inntekt og formue De bidro dermed til å gjøre Høyre til det «rikeste» partiet. Ibrahim Mansour var en av dem. Han kom til Norge som ung mann i 1972 og har de siste 22 årene bygget opp og drevet Sesam på Samfundet, som mange mener lager Norges beste hamburgere. Den andre var Nik Haugrønning som driver familiebedriften på Byneset. Ingen av dem har noen normal arbeidsdag. Sannsynligvis jobber hver av dem mer enn dobbelt av normal arbeidsuke. uke etter uke, måned etter måned, år etter år. Det skrev Adresseavisen ingenting om. Slik har de skapt gode arbeidsplasser, slik bidrar de til samfunnet med å betale mer i skatt enn de fleste av oss. Og i tillegg bruker de av sin begrensede frihet til å engasjere seg i politikken fordi de ønsker å bidra til et bedre samfunn.

03/11/2011 Posted by | kultur, Lokal politikk, Nasjonal politikk | , , , , , , | 1 kommentar

Har Rita Ottervik intet ansvar for tilstanden i omsorgssektoren i Trondheim?

Trondheim kommunes øverste politiske ledelse har naturligvis også ansvaret for at kommunens innbyggere får den omsorgen de har krav på og at arbeidsmiljøloven og øvrig lovverk blir fulgt. Rita Ottervik har da også brukt valgkampen for å ta æren for alt som har vært bra i Triondheim, mens hun forsøker å skyve ansvaret for alt som er galt over på andre. Det er lite verdig for en ordfører.

En kritisk presse vil vanligvis bidra til søkelys på de som har makt. I denne saken har Adresseavisen spilt rollen som en ukritisk formidler av Arbeiderpartiets og ordførerens versjon. Eller kanskje vi skal si selektivt kritisk. Fordi Adressa har vært kritisk til private tilbydere av helsetjenester. Førstesider og store oppslag med drepende kritikk av Adeccos drift av sykehjemmet i Klæbu og Helsenors utleie av vikarer til Trondheim kommune var tildels berettiget. Men når det har dreid seg om lovbruddene i Trondheim kommune har fokusen vært på de private vikarutleierne. Er det rimelig?

Adresseavisen har ved flere anledninger skrevet at de private vikatutleierne «står bak de groveste lovbruddene». Hva mener egentlig Adressa når men bruker slike ord? Når jeg leser disse ordene tolker jeg det slik at de som står bak en handling er de som aktivt har tatt initiativet til en handling? Er det det som har skjedd? Neppe.

Sykefraværet innen helse og velferd i Trondheim er på ca 13 %. Ofte blir folk syke på kort varsel. Da trenger man en vikar. Arbeidsmiljøloven sier dessuten at man bare kan jobbe hver tredje søndag og det er også andre begrensninger i hvor mye og når man kan jobbe. Derfor blir det ofte vanskelig å finne en vikar å sette inn som både vil og kan jobbe uten at man bryter loven. Og hvis valget står mellom å bryte arbeidsmiljøloven eller å la manglende bemanning gå ut over brukerne velger man heldigvis å prioritere brukerne.

I slike tilfeller er det ansvarshavende på sykehjemmet som spør vikaren om å jobbe ut over det arbeidsmiljøloven tillater. Mange av vikarene vil gjerne jobbe mer eller de stiller opp for å være «snille» mot ledelsen på sykehjemmet og sine kolleger der. Initiativet til lovbruddet kommer altså fra sykehjemmets side, og vikaren sier ja. Er det da riktig å legge ansvaret for lovbruddet på vikarens arbeidsgiver? Etter hva jeg forstår har vikarbyrået Helsenor også en rutine hvor de varsler 8 timer før lovbrudd inntreffer. Det man kan kritisere Helsenor og andre private vikarbyråer for er at de burde satt foten ned overfor Trondheim kommune og varsle om at de ikke aksepterer lovbrudd som er initiert av kommunens ansatte. Men å beskylde vikarbyråene for å stå bak lovbruddene blir helbom. Dette har kanskje også Arbeidstilsynet skjønt ettersom det foreløbig er Trondheim kommune som er anmeldt, ikke vikarbyråene.

Nå er det rådmannen som skal være lynavleder slik at oppmnerksomheten ikke rettes mot den politiske ledelsen. Kommunaldirektør Anne Behrens har ikke gjort jobben sin når hun har glemt å oversende rapporten om de mange lovbruddene til politiet. Dette er kritikkverdig, men ingen uopprettelig feil. Saken blir nå anmeldt. At ordføreren da uttaler at rådmannen har ført henne bak lyset er en overreaksjon. Uttalelsen er såpass sterk at en normal konsekvens burde være at rådmannen ble avskjediget. Men gjennom en slik skarp uttalelse leder hun oppmerksomheten bort fra det faktum at hun snakket usant i slutten av valgkampen når hun hevdet at det var ryddet opp og slutt på lovbruddene. Adresseavisen gikk da også på limpinnen og har i motsetning til NRK nesten ikke fokusert på ordførerens feilinformasjon før valget.

Det har vært konflikt mellom politikere og rådmenn før. Den forrige rådmannen i Trondheim, Snorre Glørstad, gikk av som rådmann (men beholdt lønna) etter at han fikk sterk kritikk fra Yngve Brox for ikke å ha informert politikerne om risikoen ved kraftfondets investering på 400 millioner kroner i høyrisikopapirer. Den gang syntes ikke Rita Ottervik det var grunn til å kritisere rådmannen. I stedet rettet hun kritikken mot Yngve Brox for å ha behandlet rådmannen dårlig. Og så ga hun rådmannen en millionfallskjerm. Det er grunn til å spørre om det er saamsvar i reaksjonene fra ordføreren i de to sakene.

NRK har hatt en helt annen vinkling på denne saken. I dag skriver de: «Fire dager før valget sa Rita Ottervik at kommunen hadde ryddet opp i bruddene på arbeidsmiljøloven i eldreomsorgen. Nå er det klart at kommunen har begått 1585 lovbrudd bare i sommer.» Det var også NRK som rapporterte at Trondheim kommune var anmeldt for brudd på arbeidsmiljøloven, mens Adressa istedet valgte å fokusere på insinuasjoner om at tidligere Høyretopp Frank Jenssen sto bak lekkasjene til NRK (Noe NRK senere avviste).

NRK har altså valgt å fokusere på det politiske ansvaret for det som har skjedd i omsorgssektoren i Trondheim. De fleste som kjenner situasjonen i omsorgssektoren i Trondheim har naturligvis hele tiden skjønt at det er umulig å drive denne virksomheten uten lovbrudd, ihvertfall ikke uten å øke bevilgningene dramatisk. Det kunne da også ledelsen ved Ramnheim Helse- og Velferdssenter bekrefte i Adresseavisen for noen dager siden. Jeg blogget selv om dette og fastslo at det hverken er grunn til å tro at lovbruddene startet 1.januar 2010 eller at de tok slutt når saken ble tatt opp i formannskapet i mars 2011. Når ordføreren derfor likevel valgte å si gjentagne ganger til media at Arbeiderpartiet hadde ryddet opp og at det ikke lenger foregikk lovbrudd er hun enten helt uten kontakt med virkeligheten eller hun snakket mot bedre vitende. Jeg heller til den siste forklaringen. Og når dette skjer i en valgkamp er det alvorlig.

Antall lovbrudd i sommer, 1585 mot over 5000 i fjor sommer, viser at det har vært mulig å gjøre noe med lovbruddene. Det skal admininistrasjonen og ansatte og ledelse ved de mange enhetene innen helse og velferd i Trondheim ha stor takk for. Men når vi ikke har lykkes å redusere antall lovbrudd enda mer er det hovedsakelig et politisk ansvar. Løsningen må ligge på to områder:

* Revisjon av arbeidsmiljøloven og et bedre samarbeid på den enkelte arbeidsplass. Arbeidsgiverforeningen Spekter forteller i dag til NRK om et praktisk eksempel på hvordan loven fungerer:

«Hun legger frem eksempelet om hjelpepleieren som vil delta på foreldremøte på skolen og ønsker å bytte vakt med en kollega. Men ved et slik bytte står sykehjemmet i fare for å bryte loven to uker på rad.
Én ansatt får for mye arbeidstid den ene uken, og den andre får for lang arbeidstid den neste. Slik sørger loven for at situasjonen blir ufleksibel. – Loven må moderniseres slik at vi kan få til tilrettelegging for den enkelte ansatte, sier Bratten til NRK.»

Det er slike enkle og banale forklaringer som ligger bak de fleste lovbruddene. Og slik kan vi ikke ha det. Hvis man på den enkelte arbeidsplass blir gitt støtte frihet til å finne praktiske løsninger i samarbeid mellom ansatte og ledelse vil arbeidsmiljøet for den enkelte ansatte bli bedre og ikke verre.

Men samtidig er det også grunn til å se på de økonomiske rammene som enhetene innen helse og velferd disponerer og mulighetene for å disponere friere innenfor disse rammene. Økonomi kan ikke løse alle problemer, og kommunen har heller ikke økonomi til å tilføre mere midler uten at det går ut over andre gode formål. Men det er uansett et politisk ansvar å finne gode løsninger. En ordfører som er mest opptatt av å skyve ansvaret over på andre gjør det ikke enklere å finne løsninger.

21/09/2011 Posted by | Lokal politikk, Nasjonal politikk | , , , , , | Legg igjen en kommentar

Se tegningen som Adressa makulerte

Faksimile trykket i fagbladet Journalisten.

10/10/2010 Posted by | kultur, Lokal politikk, Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , , | Legg igjen en kommentar

Når Adresseavisen svikter ytringsfriheten

NRK melder i dag at Adresseavisen for fem år siden makulerte 90000 eksemplarer av avisen fordi avistegner Jan O. Henriksen hadde tegnet den danske karikaturtegneren Kurt Westergaard. Westergaard var tegnet med en av sine karikaturtegninger i hånden. Pussig nok har ikke Adresseavisen fortalt om denne episoden – hverken den gang det skjedde eller i dag. Eller kanskje er det ikke så pussig likevel?

Historien om hvordan karikaturtegningene i Jyllandsposten ble behandlet av norske medier og regjeringen er pinlig. Man kan godt synes at det er unødvendig å provosere mennesker med en annen tro, men retten til å ytre sine meninger kan ikke svekkes. Straks vi begynner å sensurere andre eller foretar selvsur er vi på en gal vei.
I Norge var det flere aviser som trykte faksimiler av tegningene fra Danmark for å illustrere hvilken debatt som var igang. Men når opptøyene i muslimske land startet med flaggbrenning tok både regjering og store medier avstand fra trykkingen av karikaturtegningene. Jonas Gahr Støre la all skylden på den lille avisa Magazinet, mens han burde ha forsvart deres trykkefrihet uten forbehold.

For et års tid siden ble det kjent at den danske avisen Politiken sier unnskyld for krenkelsen av muslimer etter at de trykket Muhammed-tegningene, og har inngått forlik med etterfølgerne til profeten Muhammed. Dermed er det grunn til å spørre om vi heretter kan stole på det journalistiske arbeidet fra denne avisen eller er det slik at deres omtale av saker som berører islam er farget av denne avtalen?

Adresseavisen har på sin side inngått en avtale med Politiken om å trykke saker som er skrevet av deres store og gode korrespondentnettverk rundt omrking i verden. Dermed må vi kunne stille det samme spørsmålet om Adresseavisens utenriksdekning. Paradoksalt nok erstattet denne avtalen med Politiken en tidligere avtale om å benytte Jyllandspostens korrespondentnettverk. Adressa har altså byttet ut et avishus som har vist karakterfast støtte til ytringsfriheten med et avishus som gir etter for ytringsfrihetens fiender.

NRK skriver:
«Nå har debatten blusset opp igjen, etter at debattredaktør Flemming Rose i Jyllands-Posten ga ut boka «Taushetens tyranni» forrige uke, som viser de omstridte tegningene på nytt.

Samtidig ble nye terrorplaner mot Jyllands-Posten avslørt.»

Så blir vi altså gjennom NRK kjent med historien om hvordan ledelsen i Adresseavisen besluttet å makulere 90000 eksemplarer av Uke-Adressa etter at de så tegningen til Jan O. på baksiden selv om tegningen var godkjent på forhånd. Jan O. er ikke opprørt over dette selv om han mener tegningen var uskyldig. Han forstår nemlig at trykking av tegningen kan skape utrygghet for avisens ansatte. Sjefredaktøren vil ikke kommentere saken.

Dette er selvpålagt sensur. Enda verre er det at slikt skjer uten at vi som leser avisa blir gjort kjent med det.

05/10/2010 Posted by | kultur, Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , , , , , | Legg igjen en kommentar