Kjetils Blå Bølger

Make waves – Don’t float through life!

USA vs India – hvordan dekker media valg i andre land?

For en som er interessert i politikk og som i tillegg har bodd i USA er det interesant å følge en amerikanske valgkampen i norske medier. Det blir gjerne til at man følger amrikanske nettsteder i tillegg for å slippe det filteret norske medier repreenterer også.

Dekningen i norske medier har tildels en massiv dekning. Dagens Næringsliv har hatt en tosiders daglig oppfølging i mange uker. Alle nyhetssendinger på TV har i lang tid hatt reportasjer og nyheter fra valgkampen og alle nasjonale og regionale medier er representert med både egne reportasjeteam og kommentatorer i USA i disse dager. Og bra er det.

Det er likevel påtagelig hvor mye mindre interessen er for valg i mange andre land. Ta India for eksempel, verdens største demokrati med fire ganger såmange innbyggere som USA. Med sine 714 millioner stemmeberettigede under siste nasjonale valg i 2009 var det flere som kunne stemme enn i USA og EU tilsammen. Og valget var så komplisert å gjennomføre at det ble delt opp over flere faser  fra 16.april til 13.mai 2009 men med felles offentliggjøring av valgresultatet den 16.mai. Over en million elektroniske stemmemaskiner ble brukt.

Hva heter statsministeren i India? Vet ikke, sier du? Det er nok noen av leserne som vet at det er Manmohan Singh som er statsminister, men alle vet hvem som er president i USA. Og slik blir det når media nevner Obama hver dag, men nesten aldri nevner navnet på Indias statsminister.

Bør det være slik? I historisk sammenheng har naturligvis USA hatt langt større betydning for Norge. Nesten en million nordmenn utvandret dit og mange av oss har vært der. Men selv om India ikke har hatt den samme betydningen for oss, er det i ferd med å endre seg. Verdens største demokrati og nest største land målt i folketall vil snart bli enda flere enn kineserne. Deres økonomiske vekst fører landet stadig oppover på listen av verdens største økonoier og et vil bare bli et tidsspørsmål før india blir viktigere enn USA økonomisk. India har forlengst landet på månen og planlegger romferder til Mars. Stadig oftere spiser vi indisk mat og stadig oftere reiser indiske ingeniører og IT-elsperter til Norge for å jobbe. Boka «The Earth is flat» av Pullitzervinneren gir et godt bilde av hva som skjer.

Norske medier skrev naturligvis ingenting da India plantet sitt flagg på månen. Noe bedre var dekningen av det indiske valget i 2009, men på ingen måte en dekning som sto i samsvar med betydningen av valget. Ved neste valg, i 2014, håper jeg det blir bedre.

En av grunnene til den dårlige dekningen er kanskje at det ikke er så lett for oss å forstå det politiske systemet. Selv om mye er forskjellig mellom Noge og USA kan vi ihvertfall plassere partiene i begge land på en slags venstre-høyre-akse. Det kan vi ikke på samme måte i India. Derfor er heller ikke de to ledende partiene i India medlemmer av de store internasjonle partinettverkene, Socialist International (SI) eller International Democrat Union (IDU). I Norge er Arbeiderpartiet tilknyttet SI mens Høyre er tilknyttet IDU.

I mange år var det Indian National Congress, eller Kongresspartiet, som dominerte indisk politikk. India var nærmest en ettpartistat.  Maktmonopolet ble første gang brutt i 1977 og de siste årene har Bharatiya Janata Party (BJP) utviklet seg som er sterk konkurrent. Mens Kongresspartiet har sosialistiske aner har BJP preg av å være et konservativt religiøst parti.  Men ingen av disse partiene greier lenger å skaffe seg flertall alene. Det er derfor  store koalisjoner bestående av et utall partier som styrer landet. Et sekssifret antall partiet stiller til valg. Familiedynastier preger også  partiene og politikken i India. Mest kjent er naturlig mok Gandhidynastiet (som ikke har noen familietilknytning til Mahatma Gandhi), som har styrt India i 40 av de siste 60 årene. I dag er det Sonia Gandhi, den italienskfødte enken etter Rajiv Gandhi som leder Kongresspartiet med sin sønn Rahul som generalsekretær. Mange er spent på når og om Rahul vil gå helt til topps i indisk politikk.

Mens Norge har tre forvaltningsnivåer har India fem: Staten, delstatene, fylkene, «storkommunene» (taluk) og «primærkommunene» (panchayat). De lokale politiske nivåene har liten makt og det pågår en sterk kamp mellom lokale politikere og delstatspolitikere om makt. En primærkommune, som ofte har 5-10.000 innbyggere, må ofte greie seg med et budsjett tilsvarende mindre enn en million kroner. Skole, helsevesen og det meste styres av delstatsmyndighetene eller de nasjonale myndighetene.

Jeg har selv fått anledning til å møte både lokalpolitikere og delstatspolitikere i India for å drøfte hvilke politiske utfordringer de står overfor. Og det er ingen tvil om at de er større enn de vi møter i bystyret i Trondheim!  Mangfold i etnisitet, språk og religion gjør det nok heller ikke enklere. Men at det er et spennende land med en spennende poitisk scene som burde skape større interesse i Norge er jeg ikke i tvil om.

01/11/2012 Posted by | India, Utenrikspolitikk | , , , | Legg igjen en kommentar

Høyre gjør sitt inntog i nye bydeler i Trondheim

Noen av Høyres politiske motstandere liker å tro at den typiske Høyre-velger finnes blant villaene på Singsaker. I den grad det noen gang har vært slik, viser dette valget at denne typiske Høyre-velgeren ikke finnes. Riktignok er Singsaker fortsatt Høyres beste krets med 34,7 %, men ikke langt bak kommer Spongdal med 31,2 % – mer enn en tredobling av valgresultatet for 4 år siden!

For tallnerder som meg er det spennende å analysere valgresultatene for å avdekke trender. Ikke minst: Hvorfor er tallene som de er? Når denne tallinteressen kombineres med mitt engasjement for Høyre er det naturlig å se på hvordan Høyre har gjort det i Trondheim ved dette valget. Jeg vil trekke frem noen interessante utviklingstrekk.

1. Høyre har blitt et viktig parti i alle bydeler uavhengig av sosiodemografiske forhold. På Lademoen har Høyre fått 18,1 % oppslutning og på Kolstad 19,1 %. Det var de eneste av 36 kretser hvor Høyre lå under 20 %. I 2007 var det bare i to kretser Høyre fikk over 20 %! I 2011 var Høyres oppslutning i Romolslia og Utleira omtrent den samme som Høyre i 2007 oppnådde på Singsaker!

2. Høyre har gått frem overalt. Minst på Rosenborg med 7,3 %. Mest på Spongdal med 21,8%. Generelt er det i de tradisjonelt sterkeste Høyrekretsene i boligområdene rundt sentrum, slik som Singsaker og Åsveien, at Høyres fremgang har vært svakest.

3. I områder med hovedsakelig småhusbebyggelse lenger fra sentrum opplever Høyre nå sterk fremgang. Breidablikk, Sjetnemarka, Ranheim og Charlottenlund er eksempler på det. Spesielt er fremgangen stor i Trondheim Sør.

4. I sterke landbruksområder som Bratsberg og Byneset har Høyre svært sterk fremgang. På Byneset er Høyre nå største parti og fremgangen går ikke minst på bekostning av Senterpartiet, som er i ferd med å bli et helt perifert parti i Trondheim.

5. I boligoråder dominert av blokker og rekkehus bygd på 60-tallet(?) slik som Romolslia, Utleira (Risvollan) og Flatåsen er oppslutningen om Høyre fortsatt under snittet, men fremgangen i disse tradisjonelt AP-dominerte områdene er svært sterk.

6. Til og med i et område preget av blokkbebyggelse og mange innvandrere slik som Kolstad mer enn dobler Høyre sin oppslutning.

At Høyre har appell i brede lag av befolkningen forteller at Høyre har et potensial for videre fremgang i Trondheim. Arbeiderpartiet og venstresiden har tidligere hatt «monopol» i viktige velgergrupper. Slik er det ikke lenger. Men det stiller også nye krav til Høyre hvis vi skal følge opp årets valgsuksess.

20/09/2011 Posted by | Lokal politikk | , , | Legg igjen en kommentar

Yngve og Merethe

Høyres fremste representanter i Trondheimspolitikken har fått mye oppmerksomhet i det siste. Slik blir det gjerne når man har suksess. Ikke alle liker det og føler et behov for å balansere bildet av et Høyre på offensiven.

Yngve Brox blir sannsynligvis Høyres ordførerkandidat ved neste års kommunevalg i Trondheim. I såfall gjør nominasjonsmøtet den 18.oktober et godt valg. Likevel hadde jeg prinsipielt ønsket at Høyre hadde flere kandidater å velge mellom. Blir Yngve ordfører etter valget vil Trondheim få sin beste ordfører på åtte år, en ordfører som ikke bare er kunnskapsrik, men som også er klok, ydmyk og åpen for andres tanker og ideer. I Yngve vil byen igjen få en ordfører som er glad i mennesker, snakker med hvem som helst og ikke skiller mellom stor og liten. Yngve er rappkjeftet og rask på labben. Derfor kan de som kjenner ham kanskje mistenke ham for å mangle den tyngden man mener en ordfører bør ha. Slik er det imidlertid ikke. Yngve skiller godt mellom det å lytte og å være populist. Han har grunnleggende og prinsipielle tanker i bunn for sine synspunkter. Blir han valgt en gang tror jeg byens befolkning vil bli såpass fornøyd at han blir gjenvalgt minst en gang hvis han selv ønsker det.

Merethe Baustad Ranum er forskjellig fra Yngve Brox. Og i Høyre er forskjellighet og mangfold et kompliment. Alle kan SE at hun er en flott kvinne. Men viktigere er hennes egenskaper. Som Høyres bloggerdronning har hun satt viktige spørsmål på dagsorden. Ikke minst har hun gjort en fantastisk jobb i forhold til datalagringsdirektivet, hvor mye tyder på at hun får med seg flertallet i Høyre på sitt nei til et svekket personvern. Merethe får også mye ros for sin grundighet og løsningsorientering i behandlingen av kompliserte saker. Ikke minst gjelder dette byutviklingssaker som Nyhavna og reguleringssaker. Merethe holder den liberale Høyre-fanen høyt.

Merethe er åpenbart en sterk kandidat for en av de fremste plassene på Høyres bystyreliste. Og i skrivende øyeblikk ser jeg ingen annen kandidat som kan slå henne ut. Men jeg hadde også i hennes tilfelle ønsket meg flere gode alternativer. Heldigvis har Trondheim Høyre en erfaren og grundig nominasjonskomite under ledelse av Marvin Wiseth, og jeg er overbevist om at de er i stand til å komme frem til et godt topplag på Høyrelisten og forøvrig mange spennende navn lenger nede på listen.

Yngve og Merethe jobber usedvanlig godt sammen. De utfyller hverandre på en god måte og er vanligvis godt samkjørte. Sammenligner man med forholdene mellom toppene på rødgrønn side tror jeg nesten forholdet mellom Yngve og Merethe kan beskrives som friksjonsfritt. Men slik er naturligvis ikke virkeligheten. Selv om de to er svært enige om den politiske linjen er de også mennesker. Innimellom kan de være uenige, de kan uttrykke frustrasjon når misforståelser oppstår. Jeg har aldri opplevd dem krangle, men ser ikke bort fra at det har skjedd i et opphisset øyeblikk heller. Forholdet mellom dem er med andre ord omtrent som mellom folk flest.

Så finnes det noen (nærmere bestemt to) som mener det finnes en isfront mellom Yngve og Merethe. Det er rett og slett helbom! Og kanskje uttrykk for ønsketenkning hos politiske motstandere?

13/09/2010 Posted by | Lokal politikk | , , , , , | 2 kommentarer

2-0 Den farlige ledelsen

En av de mest latterlige utsagnene blant de som kommenterer fotball er utsagnet om at det er så farlig å lede 2-0. Resonnementet er visstnok at man da begynner å slappe av, så blir det 2-1, og vips så har det blitt 2-2 og ledelsen er tapt. Naturligvis er det «farligere» å lede bare med ett mål eller å ikke lede i det hele tatt…

Nå begynner valganalytikere å bruke det samme resonnementet:

«Høyre har nå svært høy lojalitet blant sine velgere, slik Frp hadde det i forrige periode. Dermed kan de fort få samme problem i 2013 som Frp fikk i fjor, nemlig at man mister prosent uten å egentlig miste velgere, sier professor Frank Aarebrot til Klassekampen.

Med andre ord: Det er altså et problem for Høyre at partiet har gjort det så bra de siste 12 månedene fordi det blir vanskeligere å fortsette fremgangen. Skal vi videreføre resonnementet vil det altså være slik at dess bedre Høyre gjør det på meningsmålingene dess verre er det for Høyre fordi Høyre har mindre reserver enn de andre partiene.

Jeg synes dette er å sette det hele på hodet:

* Høyres velgere er lojale og fornøyde med partiet.
* Høyre tar velgere fra alle partier, mest fra Frp. Dette er sannsynligvis i stor grad velgere som kommer tilbake til Høyre etter å ha protestert ved å velge Frp en periode.
* 7 % av AP-velgerne ved siste valg har gått over til Høyre i følge siste Norfakta måling. Det tilsvarer ca 2,5 prosentpoeng eller bortimot en tredjedel av den tilbakegangen som Arbeiderpartiet har hatt siden valget. Det er dette Klassekampen kaller «Regjeringen taper nemlig så å si ingen velgere til borgerlig side.»
* Aftenpostens omfattende velgerpanel viser dessuten at 21 % av velgerne har Høyre som 2.valg. Langt flere enn AP’s 14 %. Teoretisk har Høyre altså et totalt potensial på opp mot halvparten av norske velgere!

Frank Aarebrot har naturligvis rett i at mange av regjeringspartienes velgere har satt seg på gjerdet. HVIS de greier å mobilisere disse og beholder de velgerne de alt har vil Høyre tape opplsutning målt i prosent selv om partiet beholder alle de velgerne som i dag sier de vil stemme på Høyre.

Cup er cup og valg er valg. Det er 14 måneder til kommunevalget og mer enn tre år til neste stortingsvalg. Mye kan skje innen den tid og det vil ikke minst være opp til Høyre selv å holde trykket oppe både politisk og i organisasjonen, men mye tyder på at Høyre kan gjøre det enda bedre ved kommunevalget i september enn det dagens tall viser:

* Et parti i fremgang får gjerne medgangsvelgere, men slike medgangsbølger varer ifølge valgforskerne bare i ca 6 måneder. Høyre har nå hatt en sammenhengende fremgang i 11 måneder. Mye tyder på at fremgangen er varig.
* Mange av regjeringspartienes velgere har satt seg på gjerdet. Når de eventuelt kommer ned fra gjerdet kan mange av dem velge Høyre. Høyre er godt liket blant de fleste partiers velgere og er 2.valget for svært mange.
* Erna Solberg har «tatt en Gro». Hun er likt og respektert blant folk flest og idag enda mer populær som statsministerkandidat enn sittende statsminister. Erna har gått fra å være en belastning til å være en stemmemagnet.
* Tradisjonelt gjør Høyre det ca 3 % bedre ved kommunevalg enn ved stortingsvalg.

Det er bra at Frank Aarebrot og andre advarer oss mot å ta valgseire for gitt. Vi må være skjerpet skal vi vinne i 2011 og 2013. Men vi som har vært aktive i partiet i mange års motgang vet at det er lettere å arbeide i medgang enn motgang. 2-0 ved pause er bedre enn 0-0 eller 0-2.

12/07/2010 Posted by | Nasjonal politikk | , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Trondheimheimsvelgerne vil ha forandring

Torsdagens partimåling for Trondheim i Adresseavisen gir tydelige utslag. Velgerne er lei av Arbeiderpartiet og det rødgrønne styret og Høyre er det foretrukne alternativet. Mens Arbeiderpartiet var tre ganger så store som Høyre ved siste kommunevalg. Nå er forskjellen mellom de to partiene bare 6 prosent. Vi kan ikke se bort fra at Høyre kan ta opp kampen med Arbeiderpartiet om å bli byens største parti ved kommunevalget 12.september 2011!

I Adresseavisen er man visstnok overrasket over de store utslagene selv om de stemmer ganske godt med nasjonale tall. Det burde man ikke være. For min egen del er jeg godt fornøyd med å ha beregnet AP på 32 % og Høyre på 25 % før jeg ble kjent med resultatene. Adressas kommentator og politiske redaktør Siri Wahl-Olsen skriver at ” På den andre siden synes de sterke tallene særlig for Høyre, men også Frp, å være noe mer enn fortjent.” Eller med andre ord: Velgerne vet ikke sitt eget beste. Avisen må naturligvis gjerne få mene det, men kanskje har velgerne en annen oppfatning enn redaktøren av hvem som har gjort en god jobb.

Jeg tror at AP i dag fortsatt drar nytte av å ha den mest kjente bystyrepolitikeren i ordfører Rita Ottervik. I det øyeblikk Høyre har valgt sin ordførerkandidat og kan markedsføre denne aktivt som det vil avstanden mellom de to partiene minske ytterligere.

For øvrig er det såpass få som er spurt i denne undersøkelsen (ca 600) at feilmarginen er betydelig. For de største partiene tror jeg man har truffet godt. Derimot tror jeg SV ligger noe lavere mens Rødt og Pensjonistpartiet ligger høyere enn det denne målingen viser.

Først noen tallfakta hentet fra www.pollofpolls.no:

Oppslutning i prosent. Antall mandater i parentes. Kommunevalg Trondheim.

Valg Ap Høyre Frp SV Sp KrF V Rødt Andre
2007 43.9 (37) 15.0 (13) 14.7 (13) 8.2 (7) 2.7 (2) 3.5 (3) 4.0 (3) 3.4 (3) 4.6 (4)
2003 30.6 (26) 20.3 (18) 11.6 (10) 17.7 (15) 3.1 (3) 3.6 (3) 2.8 (2) 2.7 (2) 7.5 (6)
1999 28.5 (26) 33.4 (30) 8.6 (7) 9.4 (8) 2.2 (1) 5.3 (4) 3.7 (3) 3.9 (3) 5.1 (3)
1995 24.5 (22) 40.3 (36) 7.1 (6) 6.2 (5) 4.1 (3) 4.7 (4) 3.9 (3) 3.1 (2) 6.2 (4)
1991 25.2 (22) 32.6 (29) 5.0 (4) 13.8 (12) 6.5 (5) 5.4 (4) 2.4 (2) 3.1 (2) 6.0 (5)

Sammenligner vi dagens måling med valgresultatene på 90-tallet har Høyre fortsatt noe å gå på, mens Arbeiderpartiet på ingen måte har nådd bunnen. Men perioden på 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet med borgerlig flertall og ordførerne Marvin Wiseth og Anne Kathrine Slungård fra Høyre er i et historisk perspektiv mer unntak enn regel i Trondheim. Det vanlige har vært et klart sosialistisk flertall med et stort og dominerende Arbeiderparti. Når Senterpartiet i tillegg har sluttet seg til den sosialistiske/rødgrønne fløyen er det en sterk prestasjon for de fire ikke-sosialistiske partiene å greie flertall. Det tyder på at velgerne er svært misfornøyd med styret til Rita Ottervik og på at partiene på høyresiden med Høyre i spissen har presentert et troverdig alternativ.

Usikkerheten er imidlertid stor. Ifølge målingen blir verken Pensjonistpartiet eller Demokratene representert i bystyret. I dagens bystyre stemmer disse partiene i hovedsak borgerlig. ”Firkløverpartiene” på borgerlig side har kun et flertall på et mandat og med små forskyvninger vil partiene kunne bli avhengig av støtte fra Pensjonistpartiet eller Demokratene. Det vil gi et mer usikkert styringsgrunnlag. Hvis Rødt kommer på vippen, hvilket er svært sannsynlig basert på dagens måling vil det være enda mer usikkert hva slags styre vi får. Vil de rødgrønne partiene være villige til å basere seg på et valgteknisk samarbeid med Rødt? Eller vil kanskje Senterpartiet ta ansvar og krysse streken over på borgerlig side for å skape et styringsdyktig flertall?
En ting er i hvert fall sikkert. Vi står overfor 452 dager med spennende valgkamp før det hele er avklart.
Målingen er også interessant på en annen måte. Ved kommunevalget i 2007 ble Høyre bare marginalt større enn Fremskrittspartiet (15.0 % for H mot 14.7 % for Frp). Begge fikk 13 representanter i bystyret. Til tross for at også Frp har hatt fremgang siden den gang er Høyre nå ubestridt det største partiet på borgerlig side, ca 50 % større enn Frp. Dermed er det ingen tvil om hvem som vil lede en borgerlig koalisjon. Dette gjør det også lettere for Venstre og Krf å gå inn i et forpliktende borgerlig samarbeid.

Vi skal også være klar over at den rødgrønne siden har hatt en stor fordel i å ha den sittende ordføreren. Folk kjenner til Rita Ottervik. I 2007 var det åpenbart en stor fordel og ordføreren trakk mange ekstra stemmer til Arbeiderpartiet. Mange søker seg mot partier som kan vise at de er styringsdyktige. Men mye tyder på at Ottervik ikke er den samme velgermagneten for AP nå.

Det forhold at Høyre nå klart har tatt ledelsen på borgerlig side vil skape ekstra interesse rundt nominasjonsprosessen i Høyre. I midten av oktober skal Høyre velge sin ordførerkandidat. Mange vil peke på Yngve Brox, som har gjort en flott jobb for å markere partiet siden han overtok som gruppeleder for noe over 2 år siden. Men prosessen har bare så vidt startet, og det er først i disse dager at nominasjonskomiteen innkaller de mest aktuelle toppkandidatene til intervju.

På rødgrønn side er det i realiteten avgjort at Rita Ottervik stiller som deres ordførerkandidat. Først når Høyre har gjort sitt valg i oktober stiller de borgerlige partiene med Høyre i spissen på like linje. Det vil gi Høyre enda bedre muligheter til å markere seg. Valgene på 90-tallet viser at Høyre fortsatt har et uutnyttet potensiale blant velgerne.

Valganalytiker Svein Tore Marthinsen har gjort flere analyser av situasjonen i Trondheim siden valget i 2009. Første gang i desember i fjor. Interessant nok har han hver gang konkludert med at det ligger an til rødgrønt flertall. I desember var hans prognose slik (forutsatt 85 plasser i bystyret som i dag. Siden er bystyret vedtatt redusert til 67) :

Rødt 3,4 +0,1 3 mandater
MDG 2,1 +0,1 2 m
Ap 38,7 -5,2 33 m -4
SV 7,9 -0,3 7 m
Sp 2,4 -0,3 2 m
V 3,9 -0,3 3 m
KrF 2,7 -0,8 2 m -1
H 19,5 +4,5 16 m +4
Frp 17,6 +2,9 15 m +2
PP 1,2 -0,3 1 m
Dem 0,6 -0,3 0 m -1

I skutten av mai har han presentert korrigerte tall:

R 3,5 (+0,1)
SV 7,8 (-0,4)
Ap 39,0 (-4,9)
Sp 2,4 (-0,3)
KrF 2,7 (-0,8)
V 3,9 (-0,1)
H 21,2 (+6,2)
Frp 15,7 (+1,0)
Andre 3,8 (-0,7)

Begge ganger viser valganalytikerens beregninger et klart rødgrønt flertall. Problemet er at slike beregninger i hovedsak forutsetter at det enkelte partis fremgang og tilbakegang er den samme over hele landet. I tillegg kan det se ut som om Marthinsen tror at Rødt er en del av det rødgrønne flertallet, mens han ikke har fått med seg at Miljøpartiet De Grønne er med i denne koalisjonen. Dermed fører mangel på lokalkunnskap til feil slutninger. Men nå må det sies at det ikke er enkelt å følge utviklingen i Trondheim. Adresseavisen foretar svært sjelden slike lokale målinger sammenlignet med mange andre steder i landet. Dermed blir det vanskelig å følge utviklingen. Det øker også usikkerheten ved Adressas måling denne gang. Enkeltstående målinger kan ha stor feilmargin og tilfeldige utslag. Like fullt bekrefter målingen at valgkampen blir spennende og muligheten for et politisk skifte større enn på lenge.

Oppe i det hele er det morsomt at et Unge Høyre i voldsom fremgang arrangerer sitt landsmøte i Trondheim i helga.

17/06/2010 Posted by | Lokal politikk, Uncategorized | , , , , , , , , , | 1 kommentar

Indisk presse – på godt og vondt

Tenk deg tanken: Når valgperioden for kommunestyrene rundt omkring i Norge går ut neste høst velger regjeringen å utsette lokalvalgene, og oppnevner i mellomtiden noen byråkrater til å styre kommunene. Kanskje er det ikke alle som synes det ville være så dumt, men vi kunne i hvert fall være sikker på at det ville skape stort oppstyr og førstesideoppslag i alle landets aviser dag etter dag. Det er nettopp dette som har skjedd i delstaten Karnataka i India. Med varierende unnskyldninger har delstatsregjeringen utsatt lokalvalgene i de 5600 kommunene på nytt og på nytt. Likevel var Concerned for Working Children (CWC) og de andre organisasjonene som har etablert en allianse for styrket lokalt selvstyre ikke sikre på om media ville være så interessert når de innkalte til pressekonferanse.
– Presenter deg som utenlandsk journalist hvis du blir spurt, sier Kavita Ratna til meg på vei til pressekonferansen. Ettersom jeg har jobbet som frilansjournalist burde det være uproblematisk. Kavita er redd for at noen media skulle fremstille meg som en utenlandsk bakmann som finansierer kampanjen mot regjeringen!
Det er Bangalore Press Club som er stedet for pressekonferansen. Media her er late og møter ikke på pressekonferanser andre steder. Lokalet er etterspurt og det settes av bare en halv time til hver pressekonferanse. Og før 1100 og etter 1330 vil ingen media møte opp. Det er derfor tid til fem pressekonferanser hver dag.
Når tiden er inne for ”vår” pressekonferanse stiller vi oss i inngangen til lokalet for å styrte inn så snart de foran oss er ferdig. Oppmøtet er bra. Rundt omkring 20 pressefolk er tilstede, dog ikke så mange av de fremste. Men slik pleier det visst å være. Juniorene blir sendt på pressekonferansen. Hvis det de får vite er spennende nok for seniorene blir juniorene tatt av saken og seniorene gjør sine egne intervjuavtaler. Men denne gang er den lokale journalisten for Indias mest respekterte avis, Hindu Times, tilstede
Som frontfigur har alliansen skaffet seg et tidligere indisk regjeringsmedlem som hadde ansvaret for kommunesektoren. Han gikk av for noen måneder siden og er godt respektert. Pressekonferansen går bra, men det er først når man leser morgendagens aviser at man vet hvordan det har gått. I hvert fall er journalistene i Karnataka stort sett ikke korrupte. Verre er det i nabostaten Tamil Nadu. Der må organisasjoner som CWC stort sett bestikke journalistene hvis de ønsker pressedekning. Snakk om den fjerde statsmakt!
Neste morgen er det klart at pressekionferansen var en suksess. Både Hindu Times og den mer useriøse The Times of India bringer saken på sine førstesider. I tillegg omtaler stort sett alle lokalaviser på kannada (lokalt språk) saken. Saken har virkelig begynt å rulle. Plutselig har også den ledende nasjonale TV-kanalen, NDTV, fattet interesse for det CWC driver med og vil lage en sak.

03/04/2010 Posted by | India, kultur, Utenrikspolitikk | , , , | Legg igjen en kommentar

India – et demokrati?

India liker å kalle seg for verdens største demokrati, og sammenlignet med mange andre land er det nok riktig å bruke demokrati-betegnelsen om verdens nest mest folkerike land. Noen ganger kan man imidlertid stille spørsmål ved hvor demokratisk landet i virkeligheten er.

I Bangalore arrangerte man lokalvalg på søndag, tre og et halvt år etter det tidspunkt valget skulle vært avholdt. Hvor demokratisk er det? Kanskje er derfor ikke så vanskelig å forstå at folk i frustrasjon lar være å stemme. Ikke minst gjelder det middelklassen som føler at deres stemme ikke er viktig. Ikke trenger de sosialhjelp som de fattige og ikke trenger de politikernes godvilje for å få kontrakter fra myndighetene. Derfor stemte bare 44 % av de ca 6,6 millioner stemmeberettigede.

I tillegg er det slettes ikke alle som har lyktes i å skaffe seg velger-bevis. Det gjelder først og fremst fattige tilflyttere. Dette skriver jeg om i en egen blogg om vanskelighetene ved og viktigheten av å bli registrert hos myndighetene.

Delstatsregjeringen i Karnataka, som har utgått fra det nasjonalistiske og religiøst pregede BJP-partiet, liker ikke at lokale politikere skal ha særlig innflytelse (hvis noen mener at den norske rødgrønne regjeringen er inne på en lignende linje har de kanskje t poeng…). De skylder på at de lokale politikerne er lite effektive, men kanskje er det nærheten til velgerne og dermed lokale politikeres vilje til å lytte til disse som delstatspolitikerne ikke liker.

I hvert fall skulle det vært lokalvalg i Karnatakas 5600 primærkommuner (Panchayat) i januar. Dette utsatte man til februar og skyldte på at det nasjonale budsjettet måtte på plass først (valgmedarbeiderne skal jo lønnes). Så utsatte man det til mars fordi delstatsbudsjettet måtte vedtas først. Og slik fortsetter man. I mellomtiden har delstatsregjeringen benyttet en nødparagraf i loven til å utnevne lokale byråkrater til å styre. Dette er en paragraf som ble vedtatt for å ha en midlertidig løsning i tilfelle flom eller andre forhold gjorde vanskelig å avvikle valget i enkelte kommuner på en forsvarlig måte. Loven hadde naturligvis ikke til hensikt å brukes for en langvarig utsettelse av valg i alle kommunene. Hvor demokratisk er dette?

CWC har sammen med andre organisasjoner stevnet regjeringen for høyesterett for å sikre en snarlig avvikling av valgene. Dette har skapt hektisk aktivitet på kontorene til CWC og stor oppmerksomhet. I morgen er det innkalt til en større pressekonferanse i forbindelse med stevningen. Selv om det hele vil foregå på det lokale språket kannada vil det bli spennende å være tilstede under pressekonferansen. Det er god grunn til å tro at Høyesterett vil gi ”protestantene” medhold. Så kanskje er India demokratisk likevel?

31/03/2010 Posted by | India, Utenrikspolitikk | , , , , | Legg igjen en kommentar

Rødt eller blått Trondheim i 2011?

Den første valganalysen for Trondheimsvalget i 2011 har kommet. Valganalytiker Svein Tore Martinsen har gjort en grundig jobb i å analysere situasjonen i Trondheim i sin blogg..

Hovedkonklusjonen hans er at forskjellen mellom de rødgrønne og den borgerlige blokken er halvert, men de rødgrønne er fortsatt storfavoritter til å vinne. Slik er hans prognose for Trondheimsvalget i 2011 basert på valgresultatene i 2007 og 2009 samt gjennomsnittet av de siste meningsmålingene:

Rødt 3,4 +0,1 3 mandater
MDG 2,1 +0,1 2 m
Ap 38,7 -5,2 33 m -4
SV 7,9 -0,3 7 m
Sp 2,4 -0,3 2 m
V 3,9 -0,3 3 m
KrF 2,7 -0,8 2 m -1
H 19,5 +4,5 16 m +4
Frp 17,6 +2,9 15 m +2
PP 1,2 -0,3 1 m
Dem 0,6 -0,3 0 m -1

Videre skriver han:

Gir denne prognosen et OK bilde av Trondheims velgerpreferanser pt., så betyr det at det rødgrønne forspranget er om lag halvert. Ift. mandatfordlingen innebærer det en reduksjon fra dagens rødgrønne 51-34 dominans til 47-38.

Selv om Svein Tore Martinsen gir en grei gjennomgang av historien og dagens situasjon lider analysen av at den ikke tar hensyn til lokale utslag.

Arbeiderpartiet har en svært sterk lokal organisasjon og gjorde usedvanlig gode valg både i 2007 og i 2009. Også tradisjonelt har Trondheim vært en rød by. Det er perioden under Marvin Wiseth og Anne Kathrine Slungård med oppslutning på ca 40 % for Høyre som er unntaket og ikke regelen.

I sin første fireårsperiode satset det rødgrønne ved å bruke mye penger på gode formål. De overtok en økonomi under god styring og gikk inn i en periode som har vært en historisk sterk vekstperiode for norsk økonomi. Når de i tillegg fikk Adresseavisens bekreftelse på at «Rita hadde holdt sine løfter» og opposisjonen ikke gjorde noen god jobb gjorde Arbeiderpartiet et rekordvalg i 2007.

På dette tidspunktet var ikke kommunens økonomiske vanstyre kommet til syne, selv om overforbruket forlengst var igang. Ordfører Rita Ottervik som frontfigur var også populær med rekordmange kummuleringer på toppen av AP’s liste.

Siden 2007 har det vært en eneste stor nedtur for det rødgrønne styret i Trondheim. Underskuddet i 2008 var på 208 millioner, men samtidig har man lånefinansiert drift gjennom bl a momskompensasjon på investeringer slik at det reelle underskuddet var både 2, 3 og 4 ganger så høyt. Likefullt gjorde Arbeiderpartiet et svært godt stortingsvalg i 2009. Ved første øyekast skulle man derfor tro at partiet ikke har vært rammet av kommunens økonomiske krise. Det er imidlertid større grunn til å tro at det gode valgresultatet hadde sammenheng med nasjonale forhold samt det forhold at Arbeiderpartiet lykkes godt med å få velgerne til å skille stortingsvalg fra lokale forhold.
Slik har det også vært tidligere i Trondheim. To år etter Marvins rekordvalg på ca 40 % fikk Høyre bare halvparten så stor oppslutning ved stortingsvalget. Velgerne i Trondheim skiller mellom lokalvalg og stortingsvalg i svært høy grad.

I tillegg var det grunn til å merke seg at ordfører Rita Ottervik, som var så populær ved 2007-valget fikk hele 1400 strykninger ved Stortingsvalget på sin plass midt på lista. Det er et usedvanlig og klart signal fra Arbeiderpartiets egne velgere.

For Høyres del var valget i 2007 nærmest et katastrofevalg. Partiet opplevde heller ingen stor fremgang ved stortingsvalget i 2009, men det var grunn til å merke seg at mens Høyre på landsplan til tross for et godt valg likevel oppnådde ca 2 % dårligere resultater enn ved kommunevalget i 2007. I Trondheim gikk derimot Høyre svakt frem fra 2007 til 2009 og fremgangen ble forsterket i løpet av valgkampen.

Trondheim har nå en opposisjon som markerer seg langt sterkere enn tidligere, og Høyre har tatt lederrollen på borgerlig side. Det vil derfor være grunn til å tro at de rødgrønne vil oppleve sterkere tilbakegang i Trondheim enn på nasjonalt plan, mens de borgerlige og spesielt Høyre vil oppleve en sterkere fremgang i 2011-valget. Så spørs det om det er nok.

Et usikkerhetsmoment vil være Senterpartiets valg. Personkjemien på rødgrønn side er ikke god og de politiske konfliktene betydelige. Derfor er det ikke utenkelig at Senterpartiet igjen bytter side i 2011. De dårlige samarbeidsforholdene har også gitt seg politiske utslag. Senterpartiets beundringsverdig sterke motstand mot økt eiendomsskatt satte de rødgrønne i en knipe. Fra før har de frasagt seg muligheten til å fremskaffe mer penger ved å si nei til konkurranseutsetting og andre verktøy som borgerlige partier gjerne vil bruke. Når økt eiendomsskatt heller ikke ble tilgjengelig som finansieringskilde for gode tiltak måtte alle budsjettendringer skje i form av omdisponeringer mellom gode formål. Det har ført til et budsjett som delvis er full av urealistiske innsparingstiltak samtidig som svake grupper som barnevernsbarn, psykisk utviklingshemmede og rusmisbrukere rammes spesielt sterkt. I dette vil det ligge en kime til mye uro i året som kommer.

Konklusjonen er at de rødgrønne fortsatt er svake favoritter ved valget i 2011, men det blir spennende og intet vil være avgjort før på valgdagen.

18/12/2009 Posted by | Lokal politikk | , , , , , , , | 1 kommentar

Hastverk er lastverk – også i politikken

Rockheim, det spennende nye pop- og rockemuseet som bygges i Trondheim, skulle åpnes den i august 2009. Godt timet til å passe inn i Trond Giskes og Arbeiderpartiets valgkamp. Tidspunktet var planlagt allerede året før. Men så viser det seg at det blir forsinkelser. Men Arbeiderpartiets valgkamp må gå sin gang, så torsdag den 20. august overleverer kulturminister Trond Giske nøklene til Rockheim til direktør Suzette Paasche i Museene i Sør-Trøndelag samtig som et kobbel av artister er engasjert for å markere åpningen. Dagen etter er det ny åpning: Da er det statsminister Jens Stoltenberg som skal åpne den virtuelle delen av Rockheim.

Men så viser det seg at hastverk ofte er lastverk. Den 25. september har Dagbladets anmelder Martin Bergesen prøvd det virtuelle Rockheim, og : – Føles som en dårlig coverversjon av «Second Life». Virtuelle Rockheim er utålelig.

Adresseavisen er mer lojal mot det som mange av oss håper skal bli Trondheims stolthet. De venter et par måneder med sin anmeldelse for å se an om Beta-versjonen av virtuelle Rockheim vil bli forbedret. De skal få en ekstra sjanse. Men anmelder Frode Singsaas er ikke mye mer positiv. Under overskriften «Virtuell Tåkeheim» skriver han at «Rockheims «virtuelle» museum er så elendig at en ikke vet om en skal le eller gråte.»

Jeg har ikke kompetanse til å vurdere kvaliteten på Virtuelle Rockheim, og jeg er heller ikke den rette til å vurdere hvorvidt andre, for eksempel fagfolg ved NTNU, kunne gjort dette bedre. Jeg har også stor tiltro til at Arvid Esperø, som er prosjektleder for Rockheim, er en dyktig mann som vil være i stand til å skape en museumsopplevelse av de sjeldne. Ideen om Rockheim er god, det var riktig å legge museet til Trondheim og Trond Giske har gjort en uvurdelig jobb for å få realisert prosjektet.

Men hastverk er lastverk. Ved å åpne den virtuelle delen av museet for tidlig, bare for å bidra i Arbeiderpartiets valgkamp, kan museets renomme ha fått en ubotelig skade. Flere kan tenke som Dagbladets anmelder: «Faktisk utsletter Virtuelle Rockheim all lyst til å besøke det ferdige museet.»

Det er flere trønderske statsråder som har hatt hastverk for å skaffe seg en god valgkampsak. Bjarne Håkon Hanssen har annet å tenke på nå, men på Stortingets siste dag før sommerferie og valg den 19.juni la helseministeren frem «samhandlingsreformen». En gigantisk og viktig reform av et norsk helsevesen hvor utgiftene løp løpsk samtidig som køene økte. Etter at den siste borgerlige regjeringen ahdde gjort forarbeidet lå alt til rette for at Stoltenberg-regjeringen kunne videreføre arbeidet med en stor helsereform. Men det tok tre år før regjeringen tok tak i saken. Da fikk den hastverk og det avspeiles også i de mange kritiske synspunktene fra fagfolk etter at saken ble lagt frem.

Nå ligger saken til behandling i komiteen i Stortinget. Men kommunalminister og SP-leder Liv Signe Navarsete vil åpenbart ta omkamp i regjeringen. Hun er redd for at reformen forutsetter kommunesammenslåinger, større og mer kompetente kommuner. Riktignok var hun med på behandlingen av reformen i juni, men nå har hun fått kalde føtter. Og paradoksalt nok: Samtidig som regjeringen inviterer til et bredt forlik om helsereformen ønsker hun en ny behandling i regjeringen. Hva skal opposisjonspartiene forholde seg til?

Spørsmålet dukker også opp i denne saken: Burde regjeringen brukt mere tid på å legge frem en god og gjennomarbeidet sak fremfor å rushe saken slik at de kunne bruke den i valgkampen. Er valgkamp viktigere for Arbeiderpartiet enn et godt helsevesen for folk?

Konklusjonen synes å være at hastverk er lastverk – også i politikken.

10/11/2009 Posted by | Lokal politikk, Nasjonal politikk | , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Linda og Lars

I skrivende stund står det om få stemmer hvorvidt Lars Tvete blir innvalgt på Stortinget for neste periode. Enten han lykkes eller ikke er tiden inne til å skrive noen ord om hvordan jeg har opplevd Linda og Lars i valgkampen. Som politisk rådgiver for de to i noen hektiske måneder har jeg fått anledning til å bli godt kjent med dem.

Linda Cathrine Hofstad Helleland kan ofte bli undervurdert av de som ikke kjenner henne. Kanskje er det alderen og kanskje er det utseendet? Linda er ung og hun er vakker. Men Linda har også en jernvilje, hun er flink til å søke råd og hun forbereder seg alltid godt. Fotografiet som Adresseavisen tok av Linda med Lars i bakgrunnen under et intervju om Vitalsaken viser denne jernviljen på en utmerket måte. Med lysende øyne full av vilje og ubevisst en knyttet neve kunne ingen være i tvil om hennes engasjement for de ansatte i Vital i Trondheim. Så har det da også strømmet inn med meldinger fra de Vital-ansatte hvor de har uttrykt glede over Høyres og Lindas engasjement i saken. Når Linda ønsker å få noe gjort er det rett og slett vanskelig eller umulig å si nei!

Med et mulig unntak for Adresseavisen ser det ut som om media er begeistret for Linda. Hun har en egen evne til å formulere budskapet kort og forståelig på en måte som folk forstår, og hun har teft for hva som er viktig for folk. Sist torsdag før valget fikk jeg se hvordan dette kunne slå ut i media. I løpet av dagen hadde hun hele 10 intervjuer og debatter om vidt forskjellige tema som veibygging, skole, kommunesammenslåing og Trondheims transport- og miljøpakke. Innimellom slagene var det full konsentrasjon for å forberede seg til neste intervju.

Det å være stortingsrepresentant kan være tøft og krevende for de fleste. Det blir ikke enklere når man er småbarnsmor og har en mann som også er stortingsrepresentant. Du skal delta på hektisk møtevirksomhet på Stortinget, ta deg av familien og samtidig pleie kontakter med hjemfylket. Linda har greid dette på en særdeles god måte. Da er det skuffende når en politisk motstander som Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Eva Kristin Hansen bevisst spiller på at Linda bor i Drammen mens hun er på Stortinget. Hun er imidlertid folkeregistrert i hjemkommunen Klæbu og pendler jevnlig mellom Stortinget og Trøndelag. Heldigvis er det såpass mye rettferdighetssans i det politiske miljøet at Eva Kristin Hansens ufine kommentar i Midtnytt ble satt på plass av Senterpartiets Tone Sofie Aglen. Linda kunne naturligvis ha kontret med at blant annet Trond Giske og Gunn Karin Gjul har bodd langt lengre i Oslo enn det Linda Har gjort i Drammen, men viselig holdt hun seg for god til å senke seg til det samme lave nivået.

Linda har også kommet godt ut av de TV-debattene hun har deltatt i denne valgkampen. Så hardt ble Arbeiderpartiets kommunalråd Geir Waage kjørt i en debatt om veibygging og avgifter at han beskyldte henne for å lyve når hun viste til at Arbeiderpartiet ønsket parkeringsavgifter på kjøpesentrene utenfor sentrum i Trondheim. Denne informasjonen finnes tilgjengelig på Trondheim Arbeiderpartis hjemmesider og Linda kunne også gå ut av denne debatten rakrygget.

Lars Tvete er nesten dobbelt så gammel som Linda, og ville vært den eneste på Tinget fra Sør-Trøndelag over 48 år hvis han hadde kommet inn. Lars er unik i politikken. Ser man på hvem som er innvalgt fra Sør-Trøndelag er det mange som er profesjonelle politikere som har hatt politikk som yrke i store deler av livet sitt. Vi snakker om dyktige politikere som representerer sine partier på en utmerket måte, men samtidig er det problematisk hvis Stortinget i hovedsak skal bestå av offentlige ansatte og politiske «broilere». Lars kunne for noen dager siden fortelle at han hadde vært i et selskap og kom i prat med en mann som ikke var så kjent med det politiske liv i Sør-Trøndelag. Mannen forteller Lars hva slags jobb og yrke han har og på spørsmål om hva Lars driver med forteller Lars at han er arbeidsledig! Denne spøken har Lars siden moret seg stort over. Når Lars etter nøye betenkning bestemte seg for å si ja til å stå på kampplass på Sør-Trøndelag Høyres liste var han på ingen måte arbeidsledig. Etter å ha solgt sitt livsverk Basale (en av Norges største firmaer innen eiendomsforvaltning) kunne han godt pensjonert seg. Istedet har han bygget opp en ny virksomhet som næringsdrivende, rådgiver og profesjonelt styremedlem i selskaper i Norge og utlandet. For å få tid til å satse ordentlig på en stortingsplass har han sagt fra seg mange av styrevervene og betydelige inntekter. Lars har rett og slett jobbet fulltid det siste året uten betaling for noe han har hatt tro på.

Lars Tvete er klar i sine meldinger både innad i Høyre og overfor politiske motstandere. Få pådrar seg så mange replikker i bystyret som Lars. Likefullt blir han respektert og likt. Etter at han ble nominert på andreplass fikk jeg høre fra mange i andre partier at de var glade for at Lars hadde fått denne plassen. Skulle han tilslutt få denne stortingsplassen vil han representere Trøndelag og våre interesser bedre enn noen annen. Og mens de fleste politikere tilpasser seg partilinja, er Lars mer opptatt av å kjempe landsdelens sak, også om det skulle være i strid med flertallet i partiet.

Lars er en klar ledertype som er flink til å motivere folk og vet hva han vil. Stort sett når han sine mål, så når stortingsplassen ser ut til å glippe denne gangen er han ekstra skuffet.

Sammen har Linda og Lars vært et unikt radarpar, som utfyller hverandre på en spesiell måte. I valgkampen har de jobbet så tett på hverandre at de beskriver samarbeidet som et gammelt ektepar som tutrer og kjefter på hverandre, men som samtidig stoler fullt og helt på hverandre og bidrar til å utfylle den andres sterke og svake sider. Det har vært krevende, morsomt, spennende og lærerikt å jobbe sammen med dem og for dem. Og dette er bare begynnelsen.

15/09/2009 Posted by | Lokal politikk, Nasjonal politikk, Uncategorized | , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar