Kjetils Blå Bølger

Make waves – Don’t float through life!

Tror førstestatsadvokat Geir Kavlie at det å ha rett er det samme som å gjøre det riktige?

Førstestatsadvokat Geir Kavlie forundrer meg. Som offentlig tjenestemann burde han være opptatt av å tjene sine oppdragsgivere, innbyggerne i Norge. I Arvid Birkelands sak ser det ut som om han er langt mer opptatt av å vise at han har rett enn å gjøre det riktige.

Et kort sammendrag av bakgrunnen først for de som ikke kjenner den:

Blant flere norske forretningsfolk i brasilianske Natal ble han arrestert for noen år siden. Det som utløste arrestasjonen var en rapport fra norske Økokrim som indikerte at Arvid Birkeland ikke hadde norske midler. Dermed var konklusjonen at de pengene han overførte fra Norge til Brasil for hvitvaskede midler fra kriminell virksomhet. Rapporten ble av Økokrim oversatt til portugisisk. Men rapporten var ufullstendig. Etter press fra Arvid Birkeland ble en ny og fullstendig rapport utarbeidet. Den frikjente Arvid Birkeland fra hvistvaskingsbeskyldningene og ble oversendt brasilianske myndigheter, uten oversettelse.

«Det er brasilianske myndigheter som har plikt til å oversette dokumenter som skal benyttes i straffesaker i Brasil. Hvis Birkeland mener viktige dokumenter ikke er oversatt, må han rette sin henvendelse til domeren i Natal,» sier Geir Kavlie til Adresseavisen på julaften. Det har Kavlie naturligvis formelt rett i, men han gjør ikke det riktige ved å unndra seg ansvar i denne saken som tross alt ble startet av et dokument som han hadde oversendt til Brasil.

På spørsmål fra Adressa om hvorfor den første og feilaktige rapporten ble oversatt og ikke den andre og korrekte rapporten svarer Kavlie: «Det var for å fortgang i den koordinerte aksjonen mellom norsk politi. Nå er det dommeren som har saken, og da er politiet ute av bildet.» Det var altså viktig å få tatt Arvid Birkeland at man oversatte en feilaktig rapport som man ikke hadde ansvar for å oversette. Men når den korrekte informasjonen foreligger bruker man formalia som begrunnelse for å slippe å gjøre det riktige.

Forøvrig er det interessant å registrere at Økokrim under overlevering av den feilaktige rapporten tauet med seg norske media over til Brasil for å få mest mulig oppmerksomhet om sin innsats. Annerledes er situasjonen når media beguner å stille vanskelige spørsmål om politiets behandling av saken. Da er det ikke like lett å få Kavlie til å svare.

Aller mest sjokkerende er kanskje svaret på spørsmålet fra Adresseavisen om Økokrim i det hele tatt hadde tenkt å sende en fulstendig økonomisk rapport etter den «foreløbige» rapporten i 2007:

«Nei, vi sendte bare det vi ble bedt om av brasiliansk politi.»

Geir Kavlie har alstå formelt sitt på det tørre. Han har bare sendt den informasjonen som brasilianerne har bedt om. At en slik informasjon kunne være ufullstendig pg dermed failaktig ramme Arvid Birkeland vil han ikke ta noe ansvar for. Så igjen: Kavlie har kanskje rett, men han har ikke gjort det riktige.

Spørsmålet må stilles: Er det slik en offentlig tjenestemann, en som er ansatt for å tjene alle norske innbyggere, skal opptre?

Men til tross for Geir Kavlies manglende vilje til å gjøre det riktige kunne saken ha fått en løsning hvis tidligere justisminister Knut Storberget hadde vært villig til å ta tak i saken. Det var han ikke, og etterhvert har det sett ut som om denne saken har blitt en prestisjesak for regjeringen. Alle politikerne som har engasjert seg i saken, slik som Odd Einar Dørum, Erna Solberg, Linda Cathrine Hofstad Helleland, Kristian Dahlberg Hauge og flere har tilhørt opposisjonspartiene.

Inntil nå.

Varaordfører Knut Fagerbakke (SV) skal ha all ære og all takk for sitt engasjement. Hans brev til justisminister Faremo kan kanskje utløse et engasjement fra regjeringen som kan bidra tiol at Arvid Birkeland kan feire neste jul i visshet bom at marerittet er over. Faremo har som ny justisminister ingen prestisje i saken. Faremo kan gjøre det riktige.

25/12/2011 Posted by | Arvid Birkeland saken, Lokal politikk, Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , , , | 9 kommentarer

Petter Northug, Inger Lise Hansen og andre «mobbeofre»

Fremskrittspartiets Ole Berget uttalte forleden at «Petter Northug mobbes fordi han er annerledes». Jeg er helt enig med Adresseavisens kommentator Trygve Lundemo når han i dagens avis skriver at «Det han sa, er så på siden av vanlig av vanlig virkelighetsoppfatning at vi kunne ha lukket ørene.» I samme slengen kunne Lundemo gjerne tatt med varaordfører Knut Fagerbakke i Trondheim sitt angrep på Unge Høyre. Med henvisning til at noen på Unge Høyres kontor hadde hatt det moro med å kaste piler på bilder av Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen ble de brukt som kroneksempel på hvordan voksne ikke skulle opptre for å oppmuntre til mobbing.

Hverken Petter Northug, Jens Stoltenberg eller Kristin Halvorsen er mobbeofre. Knut Fagerbakke har fortalt en sterk historie om hvordan hans egen datter har vært mobbet i ungdommen og fortsatt sliter med ettervirkningene. Historien ville vært enda sterkere om han ikke hadde benyttet muligheten til å kritisere politiske opponenter for noe som ikke har noe som helst med mobbing å gjøre.

Selv om Ole Berget brukte et malplassert eksempel når han utnevnte Petter Northug som mobbeoffer, har han indirekte pekt på en uheldig side ved det norske samfunnet. Petter Northug er definitivt annerledes. Kanskje er det nettopp derfor han også er en vinner. Vi er alle glade når han vinner og de fleste av oss synes at det var morsomt når han kom med kommentaren om barneskirenn. Men Petter Northug er også et menneske med menneskelige svakheter. Det er ikke smart av Northug å nekte tv-intervjuer når han har tapt på grunn av dårlige ski, men også dette er en del av «pakken» Petter Northug.

Poenget mitt er at det norske samfunnet trenger et mangfold av annerledes mennesker, mennesker med forskjellig bakgrunn og andre ideer. Derfor er det bra at kvinnene inntar styrerommene i norske bedrifter og derfor er det bra at det norske samfunnet har fått et større innslag av innvandrere. Nå er jeg ikke sikker på at Ole Berget tenkte på innvandrerne når han gikk ut til forsvar for annerledesheten, men det burde han gjøre.

Hamida Nanavat Esdaile er en god venninne av meg. Hun er født i Malawi, oppvokst i Zambia, men har levd mesteparten av sitt voksne liv i Norge. Mer enn de fleste lærer hun meg noen nytt hver gang jeg treffer henne. Hun gir meg mange AHA-opplevelser som får meg til å tenke nye tanker. Dette er verdifullt for meg på samme måte som innvandrernes deltagelse i det norske samfunnet er verdifullt for Norge. Vi er bare ikke flinke nok til å dra full nytte av denne ressursen.

Mens jeg bodde et par år i Minneapolis på 90-tallet leste jeg et intervju med en lokal reklamemann som hadde skrevet lærebok i kreativitet. Han mente kreativet kunne læres og et eksempel på en teknikk var å tenke seg en ekstrem situasjon og så ta et skritt tilbake og velge en løsning som ikke var like ekstrem, men likevel inspirert av det ekstreme og annerledes. For å illustrere teknikken nevnte han at en vanlig bokhandel besto av et antall bøker i forskjellige kategorier og mange forfattere. En ekstremvariant ville være en bokhandel uten bøker, hvilket naturligvis ville være meningsløst. Men for å markedsføre boka si hadde han etablert en bokhandel i sentrum av Minneapolis som kun hadde en bok til salgs, sin egen bok om kreativitet.

Eksemplet ovenfor er definitivt ekstremt og annerledes. Likevel får slike eksempler oss til å tenke gjennom om vi kanskje kan gjøre ting annerledes enn vi gjør det i dag, annerledes enn det vi er vant til. Vi mennesker har en innebygd mot endring. Samtidig er endring nødvendig for å skape et bedre samfunn. Da må vi respektere, og kanskje dyrke annerledeshet. Ikke nødvendigvis fordi vi støtter alt Petter Northug måtte finne på å gjøre, men fordi vi trenger slike mennesker for at samfunnet skal gå fremover.

I Kristelig Folkeparti trengte de definitivt noen som kunne røske opp i tilvente forestillinger. Inger Lise Hansen tok den oppgaven og skapte oppstyr i partiet ved sin ukonvensjonelle opptreden og politiske forslag som var vanskelige å svelge for mange partimedlemmer. Måten hun er behandlet på kan nok av mange kalles for mobbing, men Inger Lise Hansen virker som en person som er i stand til å takle det. Om noen år vil kanskje partiet takke henne fordi hun gjennom sin annerledeshet fikk partiet til å ta gjennomgang av sin kultur og politikk. Når det er sagt er jeg enig med dem som mener at hun nok hører mye mer hjemme i Høyre med de politiske synspunkter hun har gitt uttrykk for. Måten hun uttaler seg på til Adresseavisen i viser vel også at den tanken ikke er helt fremmed for henne.

Morten Diesel Dahl er også en av de som ikke er akseptert av «the establishment». Den gamle rockeren med bakgrunn fra Hells Angels for noen år siden fikk i realiteten yrkesforbud av politiet og den politiske ledelsen i Trondheim kommune. Han ville bruke gamle Rosendal Kino til noe annet enn det som de rødgrønne i Trondheim hadde funnet ut at var det beste, og hans bakgrunn ble brukt mot ham. Dermed knekte kommunen et initiativ om Rosendal Kulturhus som var særdeles spennende. Morten Diesel Dahl og andre fikk et klart signal om at du ikke skal skille deg ut, annerledeshet er et drawback og ikke politisk akseptert.

Slik kan vi ikke ha det. Richard Florida er sitert i det vide og brede i norsk samfunnsdebatt. Kort sagt er hans påstand at det er de åpne og tolerante samfunnene som lykkes best. Det er byer med et stort innslag av alternative grupper, innvandrere, homofile osv som vokser og legger til rette for nyskaping.

I Høyre bruker vi ordet mangfold ganske hyppig. Mangfold er det fineste ordet jeg vet. Og jeg er glad for å tilhøre et parti hvor det er høyt under taket med respekt for andres meninger.

12/02/2011 Posted by | kultur, Lokal politikk, Nasjonal politikk | , , , , , , , , , | 2 kommentarer

Om klokker, tepper og evnen til å lytte

Når vi i forrige uke fikk høre og lese om gavene som statsrådene Gahr Støre, Navarsete og Strøm-Erichsen har mottatt siden de kom inn i regjeringen i 2005, lurte jeg på om de har oppholdt seg i den samme verden som meg. Smøring og korrupsjon har nemlig vært et hett og stadig tilbakevendende tema i media og i samtalen mellom folk siden begynnelsen på 2000-tallet. Men disse regjeringsmedlemmene har likevel mottatt gaver for titusener uten å tenke over det problematiske ved dette. Hva sier dette om deres evne til å lytte til det som rører seg blant forlk flest?

I 2002 eksploderte Statoilsaken. Dagens Næringsliv fikk et tips om at Statoil hadde en avtale med Horton Investments på skatteparadiset Turks & Caicos Islands om å betale tilsammen 115 millioner kroner i «konsulenthonorar» i forbindelse med aktiviteter i Iran. Saken endre med at Statoil innrømmet korrupsjon.

Noen år senere, i 2005, var det SINTEF’s tur. Toppsjefen for Sintef Petroleumsforskning ble tiltalt, og senere frikjent, for korrupsjon, og Sintef betalte en millionbot for forholdet.

I årene fra Statoilsaken oppsto har det i næringslivet vært stor oppmerksomhet rundt dette med smøring og gaver. Mange som før tok imot «smøreturer» til OL og andre store mesterskap sa nå nei. Myndighetene strammet inn skattereglene.

Ingen, og minst av alle vi som er aktive i det politiske liv, bør derfor kunne si at man ikke visste hvor problematisk dette var. Likevel tar utenriksminister Jonas Gahr Støre mot 5 tepper som han tar med hjem (verdi 19.000 kr), Forsvarsminister Anne Grete Strøm-Erichsen tar i mot flere tepper og en klokke (verdi 55.000 kr) og Samferdselsminister Liv Signe Naversete tar i mot et armbånd (verdi 27.000 kr). I tillegg mottok statsminister Jens Stoltenberg teppegaver (verdi kr 39.000)i sin første statsministerperiode.

Flere av statsrådene har vært skjødesløse i forhold til regelverket. Tildels er gavene ikke korrekt taksert eller de er ikke registrert i Stortingets register slik de skulle vært. Alle har imidlertid betalt skatt for gavene. Disse formalitetene burde naturligvis ha vært i orden, men de representerer likevel mindre alvorlige forhold. Jeg tror ikke regjeringsmedlemmene bevisst har unndratt seg regelverket.

Små symbolske gaver er problemfritt, men når vi snakker om verdier på flere titusener, har korrupsjonseksperten John M Andersen rett i at disse gavene er problematiske og muligens i strid med loven.

Det aller mest betenkelige er hva disse sakene sier omregjeringens evne til å lytte. VG spør Navarsete om hun ikke reagerte når hun fikk gaven. – Reagerte du ikke på verdien av gaven?

– Nei, jeg reagerte ikke da. Jeg ante ikke verdien før jeg fikk den taksert flere måneder etterpå, sier Navarsete til VG Nett.

Hverken hun eller de andre statsrådene har altså skjønt hvor alvorlig dette er. Til tross for at det har foregått en nasjonal debatt om korrupsjon og smøring. Tror de at det bare er næringslivsledere og byråkrater som kan påvirkes av gaver? At de selv er ufeilbarlige?

Kan det være at denne manglende forståelsen skyldes det nettverket de har og hvem de omgås i det daglige. Jonas Gahr Støre ble i forbindelse med sin bursdagsfeiring kritisert for at han inviterte kronspinsparet til feiringen. Jeg deler ikke den kritikken. Men det er et problem hvis alle man omgås tilhører det samme miljøet, har de samme «politisk korrekte» holdningene. Er det ingen i denne omgangskretsen som har reagert på at statsrådene har mottatt slike ekstravagante gaver og beholdt dem til privat bruk?

I Trondheim har rådmannen benholdt sin millionlønn selv om han slutter i sin gamle jobb. Det er det ingen grunn til å kritisere ham for. Men det er noen som har gitt ham denne gullkantede avtalen som folk flest reagerer sterkt på etter at han slutter frivillig. Det er grunn til å stille det samme spørsmålet i denne saken. Er det ingen i Rita Otterviks omgangskrets som forteller henne at dette er galt?

I det siste bystyremøtet sa jeg at det er grunn til bekymring når folk i Trondheim opplever at kommunens politikere ikke er i stand til å lytte. Bakgrunnen var innsnevringen av veien inn til sentrum i Ila som har ført til store køer. Politikere må innimellom ta upopulære beslutninger, men hvis folk opplever det de opplever som meningsløst, vil de miste respekten og i neste omgang blir det vanskelig å få folkets aksept for å ta tunge tak når det er nødvendig. Varaordfører Knut Fagerbakke likte ikke det jeg sa. Å lytte til folk er det samme som å være en populist og det bør man ikke være…

Jeg tror evnen, og ikke minst VILJEN, til å lytte til hvilke strømninger som beveger seg blant folk er viktige egenskaper for politikere. Det betyr ikke at alle saker skal avgjøres etter meningsmålingsmetoden. De rødgrønne partiene har mistet stor støtte både nasjonalt og lokalt i Trondheim. Jeg tror det for en stor grad skyldes en manglende åpenhet, ydmykhet og en manglende evne til å lytte. Hvis de ikke er i stand til å korrigere kursen vinner Høyre valget både i 2011 og i 2013.

06/09/2010 Posted by | Lokal politikk, Nasjonal politikk | , , , , , , , , | 5 kommentarer

Når krybben er tom, bites hestene

De siste dagers rødgrønn krangling i Adresseavisen med varaordfører Knut Fagerbakke i sentrum er et selsomt skue. Styrken i et partnerskap viser seg når tidene er vanskelige. Det var ikke så vanskelig for Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne å samarbeide når tidene var gode og pengene tilsynelatende var mange. Man trengte ikke å prioritere og alle gode formål fikk noen kroner ekstra. Tæring etter næring ble et fremmed uttrykk.

Så kom kriseåret 2008 hvor Trondheim kommune etter noens mening brukte penger som en full sjømann. I 2009 ble de rødgrønne flertallspartiene tvunget til å stramme inn og i 2010 ble det ennå tøffere. Hvert eneste år har eiendomsskatten økt, men under behandlingen av 2010-budsjettet satte til slutt Senterpartiet ned foten mot en ytterligere økning. SV har tatt det for gitt at skattene skulle fortsette å øke i det uendelige og representere en Sareptas krukke som aldri tok slutt. Når SP sa nei til den siste skatteøkningen var kom det åpenbart som en så stor overraskelse at de rødgrønne partiene ikke var forberedt på å gjøre de tøffe prioriteringene som var nødvendig for å skjerme de viktigste kommunale tjenestetilbudene. Skole har alltid vært utenfor de rødgrønnes prioriteringsliste. Denne gang ble også svake grupper som barn i barnevernet og rusmisbrukere rammet av innstramninger.

Når hjertesakene rammes setter man samarbeidsevnene på prøve. Slik var det også på brgynnelsen av 1990-tallet. Mange års sosialistisk flertall hadde ført Trondheim kommune inn på det såkalte Robeklista, der man nærmest er satt under statlig administrasjon. Høyre, Frp, Venstre, Krf og Senterpartiet (som inntil 2003 var en del av det borgerlige samarbeidet) var villige til å ta tunge tak for å rette opp økonomien til kommunen. Det var ikke populært, men partiene sto likevel sammen i tykt og tynt. I 12 år varte dette borgerlige samarbeidet, og når Anne Kathrine Slungård gikk av som ordfører i 2003 kunne hun levere fra seg en kommuneøkonomi i strålende form i følge rådmannen.

De siste dagers krangling mellom SV, SP og Arbeiderpartiet viser at samarbeidsevnene står til stryk på rødgrønn side. «Sammen er vi kaos» kunne vært slagordet. Det er disse partiene som skal lede kommunen ut av krisen. Hvordan skal de greie det når de ikke engang er i stand til å samarbeide med hverandre?

Den rødgrønne krisen kom ikke overraskende. Selv om Arbeiderpartiet og Rita Ottervik har fremstått som samarbeidsvillige, ydmyke og medgjørlige har ingen som har fulgt livet på Rådhuset vært i tvil om at Arbeiderpartiet er et kynisk maktparti som har hatt egne interesser i sentrum og som samarbeider bare når de må. Juniorpartnerne i samarbeidet, og ikke minst SV har ofte følt at ordføreren og AP tar æren for de gode sakene mens varaordføreren blir sendt ut på de mindre profilerte oppdragene. Ikke minst var skolestruktursaken med mulige skolenedleggelser vanskelige for skolepartiet SV. Senterpartiet på sin side har i flere saker vært de som har måttet gå ut og fronte upopulære saker og økonomisk måtehold.

Avstanden både i politikk og i personkjemi har rett og slett vært så stor at samarbeidet viser sprekker når man ikke lenger kan tilfredsstille alle og må gjøre vanskelige valg.

Ved siste stortingsvalg vant de rødgrønne partiene stort på at de har vist evne til å styre, mens det var usikkerhet om samarbeidsevnene på borgerlig side. Styringsdyktighet vil også være viktig for mange velgere når de skal velge hvem som skal styre byen fra 2011. De borgerlige partiene har 12 års dokumentasjon på at man kan samarbeide i gode og dårlige tider i Trondheim. Den samme styringsdyktigheten ser det ikke ut til at rødgrønn side kan tilby. Det bør velgerne merke seg.

SV er på mange måter det perfekte opposisjonsparti. De representerer ofte et kritisk korrektiv som ethvert demokrati trenger, men liker ikke like godt å ta det ansvar som et styringsdyktig parti må ta. Derfor blir kanskje resultatet denne gang at SV trekker seg fra det rødgrønne samarbeidet i sin frustrasjon. Dermed forsvinner også det rødgrønne flertallet uten at det får stor betydning i praktisk politikk.

Senterpartiet har i hele perioden vært lojal mot det rødgrønne politikken, selv om det åpenbart ofte har vært vanskelig. Derfor vil det være interessant å følge partiet fremover. Jeg har ingen tro på at SP vil kunne bli et stabilt borgerlig parti i Trondheim bystyre, men SP har alltid vært kjent som gode hestehandlere. Derfor kan det på ingen måte utelukkes at de vil skifte side etter valget i 2011.

Trondheimsmodellen, den rødgrønne samarbeidsmodellen som også har innkludert svært sterk binding til LO, har vært forherliget både i Norge, og ikke minst i Sverige hvor en egen bok tok for seg eksperimentet. Dermed blir også det som skjer i Trondheim lagt merke til utenfor byens grenser. Også den rødgrønne regjeringen sliter med samarbeidet for tiden. Derfor blir det som skjer i 2011-valget viktig.

16/01/2010 Posted by | Lokal politikk, Nasjonal politikk | , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Koste hva det koste vil – eller sykehjemsstoler til kr 22000 pr stk

Oppslaget i Adresseavisen nylig om designstolene til kr 22000 pr stykk som beboerne på Øya helsehus ikke engang kunne bruke overrasker ikke. Det ble sagt allerede dengang de rødgrønne var på vei inn i Rådhuset høsten 2003 at holdningene til pengebruk var i ferd med å forandre seg blant de ansatte. Arbeiderpartiet & co hadde som vanlig lovt gull og grønne skoger i valgkampen, og signalene ble tatt på alvor av administrasjon og saksbehandlere.Nå skulle pengepungen åpnes, og den nøysomheten som etter mange års Høyrestyre var innprentet i og gjennomsyret hele organisasjonen slapp raskt taket.

Historien om den løsslupne økonomiske politikken og hva det første til kjenner vi alle. Det er interessant å merke seg Knut Fagerbakkes kommentar til stol-saken: «Fungerende ordfører Knut Fagerbakke tror kommunen hadde vist mer nøkternhet i sine investeringer med dagens økonomi, men viser til at den økonomiske situasjonen var en helt annen da budsjettet ble vedtatt.» Riktignok er situasjonen verre nå enn i 2006, men det er nettopp den manglende nøysomheten siden høsten 2003 som har ført kommunen opp i dagens uføre.

Det er heller ikke slik at ingen var kritiske til det som skjedde på Øya Helsehus i 2006 og under byggingen. Selv jobbet jeg den gang som frilansjournalist i Byens Næringsliv og jeg fattet raskt interesse for dette prosjektet som viste seg å være langt dyrere enn et planlagt storhotell. I denne artikkelen i Byens Næringsliv fra 2006 påviser jeg at kommunen kunne spart ca 50 millioner kroner bare på byggingen ved å velge andre løsninger. Øya helsehus har blitt et praktbygg og tenkningen som ligger bak samlokaliseringen med St Olav sykepleiestudiet og legestudiet er helt riktig Men samtidig hadde man hastverk. Eksempelvis har man benyttet 13 forskjellige romløsninger i stedet for å standardisere og slik spare penger med mer effektiv produksjon. Med noen måneder ekstra til planlegging kunne man greid seg med 3-4 forskjellige romløsninger.

Åpenbart er det ikke bare byggingen som har vært dyr. Nyheten om de dyre stolene får meg til å stille spørsmålet om det er mye annet som har vært unødig dyrt også. Innkjøpsansvarlig Marit Sivertsen spør i Adresseavisen om det er noe verre at disse deisignstolene brukes på Øya helsehus enn at de brukes på Grossvold på NRK. Svaret er JA, det er verre. Og det at hun i det hele tatt stiller spørsmålet viser en mangel på forståelse for nødvendigheten av at de kommunale budsjettene blir brukt med nøysomhet. Det er faktisk slik at sparte penger på dette prosjektet kunne vært brukt på andre og langt viktigere formål.

Det tar tid å bygge opp gode holdninger, men det går fort å rive dem ned igjen. Denne stolsaken er et uttrykk for at organisasjonen ennå ikke har skjønt at Trondheim Kommune er i en alvorlig økonomisk krise. Det er på tide at den politiske ledelsen tar denne saken på alvor. Vi må få svar på om dette bare er et enkelttilfelle eller om det gjennomsyrer hele virksomheten. Da må det full åpenhet til.

11/07/2009 Posted by | Lokal politikk, Uncategorized | , , , , , , , , , , | 2 kommentarer

Best i verden

Det er herlig å oppleve mennesker som har et levende ønske om å bli best, og som gjør det som er nødvendig for å nå målet. Byåsen Elite Håndballs styreleder Svein O. Berg er en slik person. Og jeg tror laget har alle muligheter til å nå sitt mål til tross for nederlaget i helgas seriefinale.

Også denne gang vil man oppleve at noen prøver å dukke de som er gode. Typisk nok var det første leserinnlegget på Adressa.no: «Først må de bli best i Norge». Men det er slik som Desmond Tutu har sagt: «If you want to reach the mountain top, you must shoot for the moon». Naturligvis må Byåsen først bli best i Norge, og det er ikke mye som mangler på det. År for år har laget kommet nærmere og nærmere. Men hvorfor begrense seg til å være best i Norge når laget har unge spillere som kan bli blant de beste i verden? Skal Byåsen og Trondheim avle frem stortalenter og si at hvis du vil spille sammen med de beste i verden må du finne deg en annen klubb? Da kunne man like godt redusere ambisjonsnivået og si at man har mål om å være best i byen eller kanskje best på Byåsen…

Ikke alle trøndere evner å tenke de store tankene. Varaordfører Knut Fagerbakke og SV var skeptiske til å bruke penger både på Byjubileet og senere storarrangementer. I etterkant mener de fleste at byjubileet var et tidsskille for Trondheim. Det forandret byen og skapte tro blant trønderne på at vi kunne skape noe bra. Ønsket om å bidra til store visjoner for byen var bakgrunnen for at Trondheim Høyre i fjor ga ut en visjonsbok som en gave til byen i forbindelse med partiets 125 års jubileum. Nå er den gratis tilgjengelig for nedlasting på internett.

I Trondheim er vi så heldige å ha flere som har store ambisjoner og visjoner. Marinteks gigantprosjekt «Den tredje bølgen» er en slik visjon. Målet er å skape fremtidens fremste marintekniske laboratorium i Trondheim og legge til rette for ringvirkninger i form av næringsliv og arbeidsplasser på dette fagområdet. Skal vi trekke de beste fagfolkene i verden til Trondheim trenger vi også et fritidstilbud av høy klasse. Kultur, idrett og friluftsliv er viktig i denne sammenhengen. Kvalitet tiltrekker kvalitet. Gode opplevelser inspirerer. Og hvorfor skal vi i Trøndelag være fornøyd med mindre enn det beste. Svein O. Berg og Byåsen skal ha ros og støtte for sitt initiativ!

06/04/2009 Posted by | Lokal politikk, Uncategorized | , , , , , , , | Legg igjen en kommentar