Kjetils Blå Bølger

Make waves – Don’t float through life!

Makt korrumperer

«Power tends to corrupt, and absolute power corrupts absolutely.» Det er den engelske historikeren, politikeren og skribenten John Emerich Edward Dalberg-Acton som en gang sa dette. Sitatet passer godt til disse dagers diskusjon om hvordan Arbeiderpartiet styrer Trondheim.

Adresseavisen har avdekket at Arbeiderpartiets bystyremedlem Rune Olsø har hatt en opsjonsavtale på ei tomt på Være som potensielt kan gi ham store inntekter hvis den kan bygges ut samtidig som han har argumentert mot å begrense den grønne streken slik at denne tomta ikke ble omfattet av den.

Både Rune Olsø og hans gode venn og gruppeleder i Arbeiderpartiet, Geir Waage, ser ut til å ha formalitetene i orden.

– Jeg deltok derfor ikke i behandlingen av saken i partiet, og forlot alltid rommet når saken ble diskutert. Da saken ble behandlet i bystyret var jeg på jobbreise i utlandet og meldte forfall til møtet. Jeg deltok altså ikke i behandlingen av saken verken i partiet eller i bystyret, skriver Olsø i en epost til Adresseavisen.

Geir Waage sier dette:

– Vedtak i kommuneplanens arealdel er juridisk bindende, grønn strek er ikke det. I rulleringen av kommuneplanens arealdel vurderer bystyret hva hver enkelt eiendom kan benyttes til. Enkelteiendommer ble ikke vurdert eller diskutert i saken om grønn strek.

I følge Wikipedia kan inhabilitet beskrives slik:

Inhabilitet (av nektende -in og habil) eller ugildhet (det motsatte av uhildet) vil si at det foreligger omstendigheter som gir grunn til å svekke tilliten til at en saksbehandler er upartisk.

I praksis er det ikke alltid like enkelt å vurdere hva som er inhabilitet. Når bystyret i sin tid diskuterte en prøveordning med miljøgate i Innherredsveien ba flere representanter om å få sin habilitet vurdert fordi de bodde i området og kunne tjene på verdistigning på sine boliger. Da kom spørsmålet om hvor langt unna veien man måtte bo for ikke å være inhabile.

I stedet for å diskutere jus bør vi derfor spørre om denne opptredenen fra Arbeiderpartiets representanter er god etikk og tillitvekkende politikk.

Høyres bystyremedlem og tidligere eiendomsutvikler er inne på dette i en kommentar i Adresseavisen. Her skriver han blant annet at «Når velgerne begynner å stille spørsmål ved politikernes integritet, og om alt går skikkelig for seg, er det på høy tid at politikerne går i seg selv.»

Og han avslutter slik:

«Det er tilsynelatende stadig økende strekk i den store sentrum/venstre-koalisjonen, og det er nok noen saftige diskusjoner på kammerset som tidligere gikk for åpen scene i formannskap og bystyre. Også de politiske prosessene preges av dette. I Candy-saken forsøkte ordføreren å tåkelegge sakens realiteter. Og i Nidarø-saken forsøkte hun å stoppe en gryende opposisjon mot plassering av den nye storhallen, da hun på kommunens vegne, lovet Nor Fishing-deltakerne å ha ny hall på Nidarø klar neste gang de kommer til byen. Så må man spørre: Skal de politiske prosesser være slik?»

Selv tok jeg opp problemstillingen i siste bystyremøte under debatten om eierskapsmeldingen. Rådmannen foreslo at både rådmannen selv og bystyrerepresentantene som hovedregel ikke skal være styremedlemmer i selskaper hvor kommunen er majoritetseier. Dette ble delvis begrunnet slik:

«I henhold til forvaltningsloven blir folkevalgte som er styremedlemmer inhabile ved behandling av saker i kommunale organ der selskapet er part. Det kan være uheldig at politikere er inhabile i saker der selskapene er part.»

Candy Peonple-saken, hvor Rune Olsø blandet sitt styreverv i kommunale Trondheim Kino med egne forretningsmessige interesser viser hvor uheldig dette kan være.

Arbeiderpartiet ville imidlertid fortsatt sikre bystyrets medlemmer styreverv i disse selskapene, og fikk flertall for det med 34 mot 33 stemmer. Når saken ble behandlet var ironisk nok 9 av bystyrets medlemmer inhabile og kunne ikke delta i saksbehandlingen.

Internasjonalt har både presidentvalget i USA og brexit-avstemningen i Storbritannia vist en økende avstand mellom folk og politikk.

Vi er i ferd med å oppleve det samme i Trondheim. Tema som arroganse, politikere som fjerner seg fra folket, rolleblanding, avgjørelser tatt i de lukkede rom og mangel på åpenhet har vært tema i den offentlige debatten, i media og folk i mellom.

Professor Linda Lay ved BI skriver dette om makt:

«Makt påvirker både hvordan vi tenker og føler, og hvilke valg vi tar. Forskning viser at personer som får makt, har en tendens til å endre måten de ser på seg selv og andre. Makt gjør at de fleste begynner å se seg selv som mer ansvarsfulle og kompetente enn før. Makt gjør de fleste mer selvsentrerte og mindre medfølende med andre. Makt fører også med seg mer uetisk og kritikkverdig atferd, beleilig nok kombinert med mindre mottakelighet for råd og kritikk fra andre.»

Arbeiderpartiets og ordførerens opptreden i Nidarøsaken  passer godt inn i denne beskrivelsen:

….makt gjør de fleste mer selvsentrerte og mindre medfølende med andre…mindre mottakelighet for råd og kritikk fra andre…

Arbeiderpartiet påberoper seg å ha gjort alt riktig, men har de dermed gjort det rette?

25/11/2016 Posted by | Uncategorized, Lokal politikk, kultur | , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Sunt med maktskifte, mener Rita Ottervik…

«Når mange har sittet i posisjon over lang tid, blir det gjerne sånn. Vi har veldig godt av å være ute av regjering nå.» Det er Trondheims ordfører, Rita ottervik, som siteres slik i Adresseavisen i dag. For noen dager siden sa Trond Giske noe av det samme.

Og Ottervik har naturligvis rett. Arbeiderpartiet har ikke hatt noen tradisjon for åpenhet og lytting. Partiet har tviholdt på gamle løsninger. I helga har de vedtatt mye ny politikk. Så kan vi være enige eller uenige i de endringene som har skjedd.

I Rita Otterviks egen hjemby, Trondheim, er situasjonen den samme. Partiet har sittet ved makten i 12 år. Både partiet og byen vil ha godt av et bytte. Jeg får håpe at velgerne lytter til det ordføreren sier.

Opposisjonen med Høyre i spissen fremmer stadig forslag til forbedringer, men blir ofte nedstemt nærmest av prinsipp. Et godt eksempel er forslaget om lese- og skrivegaranti som Arbeiderpartiet nå har vedtatt på sitt landsmøte. En av seks skoleelever går ut av skolen uten å kunne lese og skrive godt nok. Det får store konsekvenser for ungdommenes fremtid. En lese- og skrivegaranti vil være en garanti for at kommunen setter inn de tiltak som er nødvendig for at alle skal kunne lese og skrive godt nok. I bystyret i Trondheim foreslo Høyre en slik garantin for flere år siden. Arbeiderpartiet stemte det ned. På nasjonalt plan har valgnederlaget i 2013 bidratt til nødvendig nytenkning i Trondheim.

Et annet eklsempel er Offentlig Privat Samarbeid (OPS). I praksis går det ut på at private aktører inngår en avtale med kommunen hvor de bygger for eksempel en skole, barmehage eller en vei, og de tar også ansvaret for å drifte og vedlikeholde bygget eller veien i for eksempel 25 år. Når du selv skal vedlikeholde et bygg vet du at du må bygge slik at vedlikeholdet blir billigst mulig. Dermed blir det billigere for kommunen i det lange løp. I vrt eget område ble E39 fra Øysand til Thamshavn bygget på denne måten. Slik sto veien ferdig lenge før tiden med god kvalitet og på budsjett. I Trondheim sier Arbeiderpartiet at de er positive til OPS der det er lønnsomt for kommunen, men i praksis stemmer de nei hver gang det er aktuelt. Regningen må byens innbyggere betale gjennom dyrere bygg, dårligere tjenester og mindre penger til gode formål.

Et tredje eksempel er satsingen på de gruppene som har det aller vanskeligst. Et eksempel er aktivitetstilbudet for psykisk utviklingshemmede. I fjor sommer viste en rekke avisoppslag at dette var altfor dårlig i Trondheim. Studerer vi budsjettforslagene fra de rødgrønne partiene og fra Høyre og samarbeidende partiet fra 2008 og fremover ser vi en systematisk forskjell i hvordan områder som barnevern, rus og utviklingshemmede er nedprioritert av Arbeiderpartiet, mens de borgerlige partiene har satset konsekvent på de svakeste i budsjett etter budsjett.

Trondheim trenger nye ideer og bedre løsninger. Da bør velgerne lytte til ordføreren. Arbeiderpartiet vil ha godt av å flytte ut av ordførerkontoret ved valget i høst.

20/04/2015 Posted by | Lokal politikk, Nasjonal politikk | , , , , | Legg igjen en kommentar

Rita Ottervik må ta ansvar for egen politikk

«Alt gikk galt da håndballen skulle få ny plasthall på Leangen» skriver Adresseavisen i dagens største sak.

I ingressen gir de et raskt og greit sammendrag av hva det dreier seg om:

«Tidlig julaften for idretten» het det da sentrum-venstrealliansen i Trondheim slapp nyheten om en ny, stor plasthall i desember 2010. Nå viser en revisjonsrapport om prosjektet at omtrent alt som kunne gå galt, har gått galt.»

Men ordfører Rita Ottervik vil ikke ta noe ansvar på vegne av de rødgrønne partiene:

«Dette er slepphendt arbeid», sier hun og skylder på de ansatte.

Men la oss starte med begynnelsen.

I desember 2010 la Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne frem sitt felles budsjettforslag for 2011. Et sentralt element var forslaget om å bygge en plasthall. I budsjettdokumentet kan vi lese dette:

«Det bygges storhall med fire flater som settes i drift innen 1.september 2011. Rådmannen bes om å utrede lokalisering som er rimelig og enkel å ta i bruk. 3,7 millioner kr fra tidligere bevilget beløp til haller omdisponeres til dette formålet. I tillegg bevilges 15 millioner kroner.»

Dette var altså et initiativ som ikke kom fra rådmannen, men fra det politiske flertallet i Trondheim. Og det var satt en tidsfrist for å få prosjektet ferdig som passet godt inn i valgkampen foran valget i 2011. Med valgdg mandag den 12.september passset det godt med en offisiell åpning innen 1.september. Kommandoen fra det politiske flertallet var klar. Dette skulle realiseres til fastsatt tid.

Det normale hvis man ønsket å bygge en idrettshall ville være å sette av et beløp på budsjettet og be rådmannen komme tilbake med en sak som ikke bare omfattet lokalisering, men også kostnader og byggemåte. En slik stor plasthall for idrettsformål har ikke vært bygget før i Trondheim (bortsett fra ABRAhallen i Malvik som også har hatt sine problemer), og det sier seg selv at prosjektet ville være befengt med stor usikkerhet.

Hvorfor hastet det slik for Arbeiderpartiet å vise handlekraft når det gjelder bygging av idrettshaller?

En forklaring kan være at Håndballregion Midt-Norge hadde dokumentert et etterslep tilsvarende 15 hallflater. Tidligere samme høst hadde de borgerlige partiene under ledelse av Høyre lansert «Idrettsløftet», en gjennomarbeidet og langsiktig plan for å bygge rimelige idrettshaller i samarbeide mellom idretten, næringslivet og kommunen med sikte på å fjerne etterslepet. Trondheim bygde alt for dyre haller. Mens hallene på Munkvoll og Rosenborg hadde kostet 60-70 million kroner for en spilleflate hadde man nettopp bygd en dobbelt så stor hall på Røros for samme prisen. Derfor måtte Arbeiderpartiet demonstrere at de var bedre enn Høyre for idretten. Ellers kunne de risikere å tape valget.

Men vi vet alle at hastverk kan være lastverk.

Hallen som til slutt ble bygget på Leangen ble halvparten så stor og dobbelt så dyr som De rødgrønne partiene hadde budsjettert, er allerede sterkt nedslitt etter tre års bruk og bruker mye mer strøm enn forutsatt. Det er ingen tvil om at planlegging og gjennomføring har vært dårlig fra administrativt nivå, men de politikerne som har presset gjennom dette hallprosjektet må også ta ansvar for prosessen. Det gjør ikke de rødgrønne.

Og det er ikke eneste gang.

I denne ukens møte i Kultur- Idretts- og Friluftslivkomiteen ble vi presentert for det arbeidet som skjer med oppgradering av idrettsanlegget på Dalgård. Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet tok i vår et initiativ for et krafttak for flere kunstgressbaner. Som et svar på dette fulgte også de rødgrønne partiene opp med å bruke noen millioner kroner som ekstraordinær støtte til flere kunstgressbaner. Det er bra. Problemet er at partiene pekte ut hvilke baner som skulle få disse millionene uten først å få en utredning fra rådmannen. Det førte til at arbeidet med å bygge om den eksisterende kombinerte naturgressbanen/friidrettsanlegget på Dalgård til en kunstgressbane ble igangsatt umiddelbart. Det gir en flott kunstgressbane som kan brukes av langt flere enn i dag, men det begrenser mulighetene til å trene på kastøvelser. Derfor har det vært en viss kritikk fra friidrettsmiljøet mot det som har skjedd. Dette fulgte både Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne opp i komitemøtet med en sterk kritikk mot rådmannen som ikke hadde informert dem om disse konsekvensene. Rådmannen kan alltids kritiseres for at denne informasjonen ikke ble formidlet, men det var tross alt det rødgrønne flertallet som hadde foreslått dette uten å spørre rådmannen før man gjorde vedtaket. Da må man også kunne ta ansvar for beslutningen. Men det er alltid lettere å ta æren for offensive forslag enn å ta ansvaret for negative konsekvenser. Etter min oppfatning var det likevel en riktig beslutning. For en beskjeden pengesum har vi fått et anlegg som kan brukes av langt flere, mens bare et lite antall utøvere (mindre enn 10) må finne seg i å øve et annet sted.

Nå blir sannsynligvis sluttresultatet av plasthallskandalen på Leangen at vi mister to spilleflater og har kastet bort 30-40 millioner kroner. Og vi har en ordfører som ikke har ryggrad til å ta ansvar for beslutninger hun har tatt.

NB. Og hvor har Adresseavisen vært? Jeg tok opp denne saken med en sportsjournalist i Adressa for snart et år siden uten at vedkommende syntes det var særlig interessant. Det var Kontrollkomiteen under ledelse av Høyres Rolf Jarle Brøske og kommunerevisjonen som gjorde denne jobben.

28/11/2014 Posted by | Lokal politikk, Uncategorized | , , , , , | Legg igjen en kommentar

Høyres columbiegg – og Gahr Støres systemtro

I helga kunne TV2 fortelle om Drude Yttrehus fra Ørland som har ventet i seks måneder på en enkelt operasjon som kunne få henne tilbake i arbeid. Rosenborgklinikken ville gjerne operere, men kvoten var brukt opp og dermed måtte Drude Yttrehus vente.

Dette er naturligvis meningeløst, ikke minst all den stund operasjonen faktisk koster mindre enn en måneds sykepengeutbetaling fra NAV, men det interessante er helseministerens svar. Jonas Gahr Støre peker, som Helse Midt-Norge, på at denne saken kunne vært løst innenfor det offentlige helsesystemet. Han mener det finnes ledig behandlingskapasitet der.

Dette får meg til å tenke på historien om columbiegget.

Christofer Columbus hadde mange kritikere som påsto at de også kunne ha oppdaget Amerika. Han svarte dem ved å spørre om de kunne få et egg til å stå på høykant. Da ingen av de tilstedeværende klarte dette, banket han det litt flatt i den ene enden, og fikk derved egget til å stå. Dette kunne vi også gjort sa kritikerne. Men det var jeg som gjorde det, sa Columbus.

Ja, det kan hende at Drude Yttrehus kunne fått hjelp av det frie sykehusvalget til å få en operasjon på et offentlig sykehus, slik Gahr Støre sier. Men hun fikk det ikke fordi vi har et system som ikke fungerer for de 270.000 som står i sykehuskø. Jeg vil tro at hverken Drude Yttrehus eller andre som står i denne køen får noen trøst av at de kunne fått hjelp hvis systemet hadde fungert.

Paradoksalt viser Gahr Støre til det frie sykehusvalget. Denne ordningen ble innført etter forslag fra Høyre mot Arbeiderpartiets stemmer. Nå fremmer Høyre forslag om å gå et skritt videre i form av fritt behandlingsvalg. Det vil innebære at alle som har fått en diagnose har rett til å velge å bli behandlet hos en privat og godkjent klinikk såfremt offentlige sykehus ikke har kapasitet. Og det systemtro Arbeiderpartiet sier på nytt nei.

Dette columbiegget av en løsning har flere fordeler. Først og fremst ville pasientene få behandling raskere og dermed slippe smerte, usikkerhet og sykemelding. Men samfunnet vil også spare penger fordi dette er pasienter som uansett har rett på behandling og lang tids sykemelding er kostbart. I tillegg er det grunn til å tro at de offentlige sykehusene ville anstrenge seg mere for å redusere køene eller finne ledig plass på et annet sykehus hvis de vet at pasienten ellers har rett til å velge en privat klinikk.

Høyres frie behandlingsvalg er med andre ord et columbiegg. Om fire år vil nok Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet også støtte dette initiativet, men skal det bli gjennomført trenger vi en ny regjering.

24/06/2013 Posted by | Nasjonal politikk, Uncategorized | , , , , , | Legg igjen en kommentar

Vet ikke fylkesordføreren hva han snakker om…

… eller sprer han bevisst feilinformasjon?

Nasjonal Transportplan (NTP) er nettopp lagt frem til glede for noen og til skuffelse for andre. Høyre er spesielt opptatt av at det viktige er hvor mange meter vei og jernbane vi får, ikke hvor mye penger vi bruker. Et av fem jernbaneprosjekter er forsinket. Erna Solberg har påpekt at en huseier ikke vill være særlig fornøyd hvis byggmesteren kunne fortelle at han hadde brukt mer enn avtalen på å bygge huset men det var bare 80 % ferdig. Men regjeringen er fornøyd med at de har brukt mer penger enn planlagt uten at de har bygget like mye vei og jernbane som lovt.

Derfor vil vi ta i bruk nye ideer og bedre løsninger for å bygge flere meter vei raskere og billigere. Vi er derfor tilhengere av Offentlig privat samarbeid (OPS) som ble brukt med stor suksess på E39 fra Øysand til Thamshavn.

I et leserinnlegg i Avisa Sør-Trøndelag hvor han gir uttrykk for at Høyre ikke skjønner noe skriver fylkesordfører Tore Sandvik blant annet følgende:

«OPS er først og fremst en finansieringsform, ikke et byggeprosjekt. Et privat selskap tar opp lån og finansierer vegen med sikte på å tjene penger på finansieringen når Staten senere betaler. Det er finansieringsselskapet som tar ut utbytte som isteden burde ha finansiert andre veger.»

Fylkesordføreren tar feil…eller sprer han bevisst feilinformasjon?

Slår vi opp på OPS-Portalen Norge finner vi følgende definisjon på OPS:

«Offentlig Privat Samarbeid (OPS) er et samarbeid mellom offentlig og privat sektor om et prosjekt eller en tjeneste, der privat sektor tar en større del av ansvaret knyttet til utvikling og/eller drift av prosjektet/tjenesten.»

Her er finansiering faktisk ikke nevnt med et ord. Finansiering inngår ofte i et OPS-prosjekt, på samme måte som offentlige bompengeselskaper ofte tar opp lån for å finansiere og bygge veier raskere, men det er ikke en nødvendig del av OPS, og langt fra den viktigste delen av et Offentlig Privat Samarbeid.

Når Tore Sandvik trekker frem dette med finansiering er det nok fordi privat finansiering ofte er marginalt dyrere enn offentlig finansiering og dermed bidrar til å gjøre et prosjekt noe dyrere.

Men det er så mange andre fordeler med OPS at det gjør en slik samarbeidsmodell attraktiv. For Høyre er OPS intet mål men en god og praktisk løsning på et virkelig problem.

Hvorfor er bruk av OPS fornuftig?

* Ved å overlate et større utbyggingsprosjekt til en entreprenør og la denne entreprenøren styre byggingen av for eksempel en vei som E39 kan man planlegge og bygge langt mer effektivt. Et konkret eksempel som er brukt er at istedet for å sprenge ut tunellene og kjøre bort steinen til et mellomlager kan man kjøre steinen direkte til andre steder på det samme veiprosjektet hvor man har bruk for steinen. Dette sparte man mange turer og store kostnader på når E39 ble bygd.

* Mange offentlige veiprosjekter opplever budsjettsprekk. Det må betales av offentlige penger. I et OPS-prosjekt tar entreprenøren ansvaret. Overskridelser må entreprenøren selv dekke og gjør derfor alt som er mulig for å unngå det.

* Det er vanlig med livsløpskontrakter i et OPS-samarbeid. Det betyr at den samme entreprenøren som bygger en vei også skal vedlikeholde den samme veien i for eksempel 25 år. Det gir entreprenøren et incitament for å bygge veien slik at vedlikeholdskostnadene blir lavest mulig.

* Vedlikeholdet blir langt bedre med livsløpskontrakter. På E39 skal de nå bytte ut lysarmaturene i tunellene. De velger å skifte til LED-lys som gir langt lavere energiforbruk og driftskostnader. For bilistene blir lyset bedre og trafikksikkerheten bedre. Slike kontrakter gjør det lønnsomt for entreprenørene å velge nyskapende og gode løsninger. I tuneller som driftes av det offentlige skjer det lite. Lyset forfaller og fartsgrensene reduseres for å unngå for stor ulykkesrisiko.

Det er helt greit at Arbeiderpartiet ikke ønsker å ta i bruk slike nye løsninger, men når fylkesordføreren gir uttrykk for at OPS først og fremst dreier seg om en finansieringsløsning snakker han enten mot bedre vitende eller så har han ikke forstått hva OPS er.

17/04/2013 Posted by | Lokal politikk, Nasjonal politikk | , , , , | Legg igjen en kommentar

Rock City – et nederlag for Trond Giskes kulturpolitikk

Avisene er fulle av stoff om skandalen ved Rock City i Namsos. Titalls millioner kroner er gått tapt. Det er nok mange i Oslo som sier «hva sa vi». Dette skriver Aftenpostens kommentator Joacim Lund:

«Den virkelig store feilen ble begått allerede for åtte år siden – da Trond Giske, den gang kulturminister, insisterte på å legge et nasjonalt ressurssenter for musikkbransjen til Namsos. Den gangen, i 2005, var Kulturløftet på alles lepper.

Den rødgrønne regjeringen klippet snorer og skålte alt de kunne for satsningen på rytmisk musikk og etableringen av ressurssentre både her og der. Men politikerne gjorde en gigantisk tabbe.

Politikerne lyttet ikke til bransjen i spørsmålet om hva det var behov for og hvor det eventuelt kunne passe å etablere et nasjonalt ressurssenter. Om noe, ville nok bransjen ønsket seg en lokalisering i Oslo, både på grunn av publikumspotensial og nærhet til hovedtyngden i norsk musikkliv.

Men Giske presset på, og så fikk vi Rock City i Namsos. Et kostnadskrevende ressurssenter ingen i musikkbransjen forstår hva de skal med, plassert utenfor rekkevidde for alle som mot formodning skulle forstå det. Det er kulturpolitikk på sitt verste.»
 
For oss som mener at ikke alt må ligge i Oslo for å bli en suksess er fiaskoen for Rock City et tilbakeslag. Hvis Lund skulle ha rett må jo alt legges til Oslo. Det er jo der flest bor.
 
Resultatene for Rockheim i Trondheim og Popsenteret i Oslo viser at det ikke behøver å være slik. Mens Popsenteret passerte 35000 besøkende i november 2012 og håper på 45.000 i 2013 kan Rockheim vise til godt over 100.000 besøkende pr år.
 
Derfor er det synd at vanstyret i Namsos skal gi de som vil sentralisere alt til Oslo nye argumenter.
 
Men Lund har noen poenger.
 
Et ressurssenter for pop og rock må forankres blant aktørene i bransjen på lik linje med andre satsinger innen kulturen. I dag må vi nok passere Steinkjer før vi finner særlig mange som har merket at dette ressursenteret i Namsos finnes. Og mange spør seg om hva det er de kan tilby som man ikke allerede har fra før.
 
I Ytring på nrk.no kan vi blant annet lese:
 

«Er det naivt å tro at politikere satser på kultur fordi de vil utvikle feltet? Eller bunner alt i maktspill? Line Endresen savner ryggrad hos de politikerne som er ansvarlige for fadesen Namsos Rock City.»

Lise Endresen er daglig leder i Norsk Rockforbund.

Heller ikke Rockheim hadde sitt utspring i pop-og rockmiljøet, men etter beslutningen er det gjort et helhjertet arbeid for å forankre  det spennende rockemuseet både i musikkmiljøet og blant publikum Det har man lykkes med, selv om det er grunn til å kritisere måten Rockheim ble brukt i valgkampen. Åpningsseremonien, som ble holdt et år før Rockheim var ferdig midt i valgkampen før stortingsvalget i 2009, kostet millionbeløp og ga Trond Giske og Jens Stoltenberg den tilsiktede publisiteten.

Rotet rundt Rock City har man greid å skape på egen hånd i Namsos, men Trond Giske er ikke uten skyld. Ønsket om politisk styring med kulturlivet har vært en rødgrønn ledetråd i kulturpolitikken, ikke minst i Trond Giskes tid som kulturminister. Dette ga seg blant annet utslag i at han utnevnte kulturrådets Arnfinn Bjerkestrand til styreleder ved Rock City fra starten.  I musikkmiljøet  er det mange som betrakter Bjerkestrand som Arbeiderpartiets utsendte som sitter rundt alle bord, trekker i mange tråder og drikker kaffe med kulturministeren daglig. Kontroll.

Det er troen på at kultursuksess skapes av politikere og kulturbyråkrater som har spilt fallitt ved Rock City.

Jeg merker meg et av Line Endresens hjertesukk:

«Det gjør meg trist at jeg, i forkant av Norsk Rockforbunds debatt om Rock City Namsos, fikk råd fra en klok mann i musikkbransjen om at «nå må dere passe på å ikke stille spørsmål ved de midler som spyttes inn i denne bransjen. Vi skal være glad for alle små kulturkroner som brukes».» Med andre ord: Hold kjeft, så beholder du pengene dine.  Er det virkelig slik at den frie debatt blir kvalt av redselen for å gjøre seg til uvenner med de mektige innen kulturpolitikken og slik miste livsviktige tilskudd?

Det er ikke første gang jeg hører dette. Etter et intervju i Adresseavisen vinteren 2011 hvor jeg ga uttrykk for et ønske om et friere kulturliv uten politisk overstyring ble jeg fortalt at mange var enige i mine synspunkter, men de ønsket ikke å gi uttrykk for sine meninger av redsel for å miste økonomisk støtte.

Høyre i Trondheim og Sør-Trøndelag har lansert flere forslag for å få denne maktkonsentrasjonen i kulturlivet til livs. Et av dem går ut på å flytte kulturrådet ut av Oslo. Hensikten har vært å bryte opp det sterke beslutningsmiljøet i Oslo hvor alle kjenner alle og drikker kaffe med hverandre i lunsjpausen. Vi trenger folk som har en annen bakgrunn for sine ideer og tanker og derfor er villige til å tenke annerledes. Da kan en utflytting av kulturrådet være et virkemiddel.

Et annet forslag er å utvikle en slags «kulturplakat» etter mønster av redaktørplakaten i pressen. Kulturplakaten skal forankre felles spilleregler for rollefordelingen mellom politikere, byråktater og utøvere/bransjefolk. Målet er å oppnå en felles aksept for at politikere og byråktarer skal holde armlengdes avstand fra kunst- og  kulturlivet.

Hvis vi får en ny regjering fra høsten bør en annen holdning til styringen av kulturliuvet være den første og viktigste endringen vi opplever.

04/03/2013 Posted by | kultur, Lokal politikk, Nasjonal politikk, Uncategorized | , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Arbeiderpartiet kan bruke kopimaskin

Stortingsrepresentant Eva Kristin Hansen er flink med kopimaskinen. Det viste hun ihvertfall i sitt leserinnlegg før helga i Adresseavisen under overskriften kollapsen. Hun viser til at Høyre gikk tilbake sist partiet satt i regjering: «Sist Høyre satt i regjering gikk de fra 26 418 til 19 518 stemmer i Sør-Trøndelag. På landsplan forlot nær en av tre velgere partiet fra 2001 til 2005.»

Innlegget bruker forøvrig Eva Kristin Hansen til å fortelle hva Høyre ikke fikk til for ti år siden og alt hennes eget parti har fått til siden. Alt er tilsynelatende bra i dag. Derfor skriver stortingsrepresentanten heller ikke et ord om hva Arbeiderpartiet vil gjøre i årene fremover.

Pussig nok har stortingsrepresentant Lise Christoffersen fra AP i Buskerud hatt akkurat de samme tanker som Hansen. I et leserinnlegg skriver hun:

«Sist Høyre satt i regjering, gikk de fra 32.975 til 21.106 stemmer i Buskerud. På landsplan forlot nær en av tre velgere partiet fra 2001 til 2005.»

Sannsynligvis finnes det mange flere slike leserinnlegg landet rundt fra Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter hvor den eneste forskjellen er fylket og Høyres stemmetall. Arbeiderpartiet har ihvertfall vist en ting gjennom disse innleggene: De er kompetente brukere av kopimaskinen.

I Høyre er vi midt inne i en spennende programprosess hvor vi hever blikket til 2030. Skal vi være i stand til å finne svar på fremtidens utfordringer nytter det ikke bare å fokusere på neste års budsjett for ikke å snakke om politiske beslutninger som skjedde for fem og ti år siden. Det nytter heller ikke å være dyktig til å bruke kopimaskinen. Konservatismens far, David Hume, snakket om å forandre for å bevare. Skal vi skape en politikk for fremtiden må vi heve blikket og vi må lytte til folk som har spenstige og nyskapende ideer.

Som medlem av en programgruppe som arbeider med blant annet kultur, idrett og frivillighet i Sør-Trøndelag har jeg hatt gleden av å være med på en rekke høringer hvor et stort antall mennesker i og utenfor partiet har presentert spennende løsninger og nyskapende politikk. Eva Kristin Hansen skriver at et argument for regjeringsskifte er at forandring fryder. Hun undervurderer dermed de mange som ser behov for nye løsninger.

04/06/2012 Posted by | Lokal politikk, Nasjonal politikk | , , | Legg igjen en kommentar

26100 lovbrudd – Hva gjør vi med det?

Arbeidstilsynet har anmeldt Trondheim kommune for 26100 lovbrudd som kommunenes enheter innen helse og velferd begikk i 2010. Man skulle tro fagbevegelsen ville være i opprør over hvordan en kommune kan ha et slikt skjødesløst forhold til arbeidsmiljøloven. Og helt rett. Fagbevegelsen er opprørt. Over at saken er anmeldt mens det er valgkamp. Det hadde passet mye bedre om man gjorde det før valgkampen startet. Eller kanskje aller helst etter at valget var over. At Arbeidstilsynet kan fortelle at det var nå deres rapport var ferdig og at de ikke kunne ta hensyn til at det var valgkamp synes ikke å affisere fagbevegelsen eller partiene på venstresiden.

Adresseavisen viser til at det blir stilt spørsmål ved rollen til tidligere ordførerkandidat for Høyre, Frank Jensen. Han er nå kommunikasjonsdirektør i Arbeidstilsynet. Man mer enn antyder at det er han som er NRK’s kilde. Adresseavisen kunne naturligvis tatt en telefon til NRK, som naturligvis ikke kunne oppgi kilden, men som kunne ha avklart at det ikke var Frank Jensen. Avisen gjorde ikke det. Kanskje var det bare dårlig journalistikk. Eller så tror man at saken blir mer spennende og konspiratorisk hvis man lar være.

Det som er trist er at Adresseavisen på denne måten leder oppmerksomheten bort fra sakens realiteter. Det er mange andre vinklinger avisen kunne valgt.

For eksempel: Er det slik Arbeiderpartiet påstår, at man nå har ryddet opp? Når media spør svarer administrasjonen at datasystemene er nede så det er umulig å svare på om det fortsatt skjer. Men naturligvis har kommunaldirektør Helge Garåsen rett i at det med dagens rammebetingelser er umulig å unngå lovbrudd. En ledende ansatt ved en av kommunens sykehjem kunne da også fortelle meg at bare ved denne enheten hadde men hatt 30-35 lovbrudd i sommer. Og det er ingen grunn til å tro at situasjonen er annerledes ved de andre enhetene. Dette kan Adresseavisen lett avdekke ved å ta en telefonrunde til byens sykehjem. Et par timers arbeid ville være nok. Og det ville være interessant for leserne å få vite om Arbeiderpartiet bløffer. Istedet velger avisen å fokusere på hvorvidt Arbeidstilsynet er brukt i et politisk spill.

Et annet relevant spørsmål: Det er ingen grunn til å tro atbruddene på arbeidsmiljøloven startet 1.januar 2010. Sannsynligvis har vi hatt tusenvis om ikke titusenvis av brudd på loven også årene før 2010. Både Arbeiderpartiet og Fagforbundet skryter av hvor god kontakrt de har. AP sier at det var derfor de ble tipset om bruddene og begynte å undersøke det. Men hvis det er slik at bruddene har foregått i mange år, hvorfor har ikke Fagforbundet varslet før? Eller hvorfor har ikke Arbeiderpartiet gjort noe før hvis Fagforbundet har varslet tidligere?

Fagforbundet har brukt 16 millioner kroner på valgkampen for de rødgrønne, noen av disse millionene er sannsynligvis brukt i Trondheim. Blant annet på en annonse i dagens avis hvor man skryter av Rita Ottervik og kritiserer Høyre og Frp. Det skal være trygt å bli gammel i Trondheim, skriver de i annonsen, som sikkert ble laget før Arbeidstilsynet anmeldte kommunen. Så kan vi spørre oss om det er så trygt når ansatte jobber 50 dager i strekk og arbeidsmiljøloven brytes 26100 ganger. Men for Fagforbundet er det viktigste nå at vi beholder Rita Ottervik ved roret. Derfor er både LO og Fagforbundet mer opptatt av å kritisere at anmeldelsen ble lekket til pressen, enn å diskutere hva vi kan gjøre for å skape en bedre situasjon. Er det slik man arbeider for medlemmenes interesser. Dette spørsmålet kunne kanskje Adresseavisen stilt.

Lover er til for å følges, men noen ganger står ledelsen ved sykehjemmene mellom et vanskelig valg: Skal vi bryte arbeidsmiljøloven eller skal vi la mangel på personell gå ut over brukerne? Da er i grunnen valget enkelt: Brukernes interesser må komme først.

Skal vi unngå eller begrense antall brudd på arbeidsmiljøloven er det to veier å gå. Den ene er å sette inn mer personell. Men for å komme helt i mål på denne metoden vil det koste så mye for kommunen at det er helt urealistisk å få det til uten at det går utover andre kommunale oppgaver.Da må vi se på hvordan vi innenfor arbeidsmiljølovens bestemmelser kan finne fleksible og kreative turnuser som gjør det mulig å bemanne alle vakter uten at ansatte må jobbe for eksempel annenhvert helg. Hvis vi gir ledelse og de ansatte større frihet til å finne lokale ordninger er jeg overbevist om at dette lar seg gjøre. Problemet er at slike ordninger må godkjennes av fagbevegelsen i Oslo, og de gjelder bare for ett år av gangen. Det er lite tilfredsstillende for alle parter. Vi burde ha den tillit til ansatte og ledelse ved den enkelte enhet at de finner frem til ordninger som passer dem best.

Derfor er det også behov for å gjøre endringer i arbeidsmiljøloven som gir de lokale partene den nødvendige frihet. Såfremt turnusene ikke strider mot det regelverket som Arbeidstilsynet skal håndheve burde det være problemfritt. Der hvor slike ordninger er utprøvd viser det seg også at de ansatte er fornøyde, sykefraværet går ned og brukerne og de pårørende liker det. De eneste som ikke liker det er LO og Fagforbundet. Derfor er det forståelig at de bruker rekordsummer for å hindre Trondheim i å få en ny ledelse som tar situasjonen i helse- og omsorgssektoren i Trondheim på alvor.

10/09/2011 Posted by | Lokal politikk, Nasjonal politikk | , , , , , , | Legg igjen en kommentar

10 millioner til Arbeiderpartiet fra Fagforbundet

Det ble i dag kjent at Fagforbundet – LO’s største organisasjon i kommunesektoren – bruker over 6 millioner kroner på en valgkampturne med Åge Aleksandersen og lokale rødgrønne politikere. I tillegg må vi regne med at Fagforbundet vil bevilge 3-4 millioner kroner i kontanter til de samme partiene. Hvorav mesteparten går til Arbeiderpartiet. Lokale bevilgninger rundt omkring i landet og verdien av at lokale ansatte i Forbundet bistår AP i valgkamparbeidet kommer i tillegg. Dette forbundet alene brulker altså godt over 10 millioner kroner for å sørge for rødgrønt styre i landets kommuner.

Er det problematisk?

For å slå det fast først. Dette dreier seg ikke om Åge Aleksandersen. At Åge Aleksandersen tjener penger på å gjøre en jobb i valgkampen for Fagforbundet og de rødgrønne partiene er hans valg. Som musiker og menneske vil jeg uansett sette stor pris på Åge. Det er kanskje litt pussig at han som kulturutøver og kunstner er så opptatt av å kjempe for det fremste maktpartiet, men det er hans valg.

Fagforbundet er Norges største fagforbund med sine 315.000 medlemmer. Disse medlemmene fordeler nok sine stemmer på alle politiske partier selv om det er grunn til å tro at de rødgrønne partiene har flest sympatisører. Hvis vi tar hensyn til de som ikke avgir stemme ved valg er det likevel sannsynligvis mindre enn halvparten av medlemmene som stemmer rødgrønt. Den andre halvparten må likevel finansiere Arbeiderpartiets valgkamp. Det burde bekymre dem. Hvert eneste medlem av Fagforbundet, også de som stemmer Høyre, bidrar med minst 30 kroner til de rødgrønnes valgkamp.

I Arbeiderpartiets landsstyre er blant annet Jan Davidsen (Fagforbundet), Arve Bakke (Fellesforbundet) og Roar Flåthen (LO) medlemmer. Landssttyremøtene er naturligvis lukkede. Ingen utenforstående får tilgang til samtalene der, såfremt det ikke passer Arbeiderpartiet. Alle de andre medlemmene av landsstyret ved naturligvis godt at de tre LO-pampene sitter på pengesekken. Deres innflytelse over vedtakene i Arbeiderpartiet er nok større enn de tre stemmene skulle tilsi.

Når de rødgrønne partiene overtok makten i Trondheim i 2003 fulgte de opp med å vedta en samarbeidsmodell med fagbevegelsen som ga fagbevegelsen, i praksis Fagforbundet, vetorett i viktige saker. En svensk forfatter beskrev ordningen i ei bok og kalte den Trondheimsmodellen. Ordningen gir en makt for fagbevegelsen som er unik. Det er ikke elevene, pasientene på sykehjemmene, barnehjemsbarna og andre brukere av kommunale tjenester som står først. Det er de ansattes organisasjoner.

Man kan lett forstå at Fagforbundet og LO blir desperate når de ser at slike privilegier kan stå på spill. Ferske meningsmålinger viser at Trondheim og andre rødgrønne byer kan bli overtatt av de borgerlige med Høyre i spissen.

Det er også problematisk at de store pengeoverføringene til de rødgrønne partiene skaper en ubalanse mellom partiene. NHO og Rederforbundet sluttet, fornuftig nok, å bevilge penger til politiske partier for mange år siden. Partier som Høyre får fortsatt bidrag fra private aktører, men det er langt mindre penger enn det Arbeiderpartiet får. Til gjengjeld er det langt flere enkeltpersoner som gir støtte til Høyre. Når pengene kommer fra så mange kilder vil de heller ikke representere noe stort politisk press. Dessuten skal alle bidrag over 20000 kroner publiseres, slik at det blir åpenhet om hvem som bidrar. Fagforbundets valgkampturne og mange andre valgkampaktiviteter i regi av fagbevegelsen vil imidlertid aldri dukke opp på slike oversikter. Pengene blir jo aldri overført til Arbeiderpartiet, men pengene blir brukt slik at partiet drar nytte av dem. Slik unngår man rapporteringsplikten.

Ja, xdet er problematisk.

28/06/2011 Posted by | kultur, Lokal politikk, Nasjonal politikk | , , , , | 1 kommentar

Generasjonstyveriet

Adresseavisen har i dag et større oppslag som viser hvordan kommunene i Midt-Norge øker sin gjeldsbelastning. Ved siste budsjettbehandling i Trondheim kommune vedtok de rødgrønne partiene at nedbetalingstiden for kommunale lån skulle økes fra 30 til 35 år, og dette er ikke første gang at regimet i Trondheim har økt nedbetalingstiden. Så har da også kommunens gjeld økt fra ca 5 milliard kroner når de rødgrønne overtok i 2003 til snart 12 milliard kroner nå.

Dagens rentenivå er lavt. Dermed koster det ikke så mye å betale rentene på de voksende lånene. Men dette vil ikke vare evig. Norges Bank og Statistisk Sentralbyrå antyder at vi innen kort tid kan oppleve at rentene stiger med 3-4 %. Dette vil gå ut over kommunenes satsing på velferd.

Kommunenes Sentralforbund anbefaler at kommunene ikke tar opp mer gjeld enn det de har i årlig driftsbudsjett. I Trondheim utgjør gjelda nå 118 % av driftsbudsjettet, eller 18 % mer enn den maksgrensen som anbefales.

Pengene som kommunene tar opp i lån brukes til gode formål, i hovdsak skole, helse og omsorg. Men lånene må før eller siden betales tilbake. I praksis blir det dagens unge som må betale for at dagens politikere skal finansiere sine valgløfter. Dermed blir det et generasjonstyveri.

Men det er verre enn som så. I Trondheim har vi et etterslep på veivedlikeholdet på 565 millioner kroner. Hvert eneste år synker verdien på våre veier. I Høyres ideologi er det et grunnleggende prinsipp at vi skal overlate den verden vi arver i bedre stand til neste generasjon enn den var da vi overtok. Hvis våre etterkommere overtar nedslitte veier gjør vi det motsatte.

Dette skjer i en periode hvor Norge har rekordinntekter fra petroleumsvirksomheten. Det vil ikke vare evig. Om 10 år må vi regne med at oljefondet vil slutte å vokse. Da bør vi benytte denne perioden til å betale ned på vår kommunale gjeld og vedlikeholde våre verdier slik at dagens unge slipper å betale for kommunenes dårlige økonomistyring.

24/03/2011 Posted by | Uncategorized | , , , , | Legg igjen en kommentar