Kjetils Blå Bølger

Make waves – Don’t float through life!

Global utdanning for alle

Sammen med rektor Eva Elisabeth Belboe ved Stavset skole i Trondheim har jeg skrevet denne kronikken som har kommet på trykk i Adresseavisen i dag:

Norge skal ta et globalt lederskap i arbeidet med utdanning for alle. Regjeringen har store og flotte ambisjoner, men dette krever ikke bare mer penger. Det krever en bedre og mer relevant skole i den tredje verden. Hvordan kan vi oppnå det?

12 år gamle Nandini har hjertefeil. Faren hennes er alkoholiker og voldelig. Mora hennes jobber som bygningsarbeider slik at familien kan overleve der de bor sammen med 43 andre familier i en teltleir i utanten av Bangalore i India. I Trondheim ville Nandini vært for ung til å bli medlem av ungdommens bystyre. I Bangalore er Nandini den ubestridte lederen for de unge i denne teltleiren og gjennom systematisk arbeid sørger barna for bedre forhold i leiren også for de voksne. Men Nandini ble sendt hjem fra skolen av læreren fordi klærne hennes ikke var fine nok.

Mitt i de mørkeste bakgatene i Calcuttas red light district finner vi et lite lokale hvor en gruppe barn av prostituerte hadde en trygg møteplass. Organisasjonen Hamari Muskan sørget for at barna fikk gå på en skole utenfor sitt eget nabolag. Slik oppdaget barna at det fantes en alternativ verden hvor prostitusjon ikke gikk i arv.

Den første historien illustrerer hvorfor det er så lett å droppe ut av skolen i mange utviklingsland og hvor viktig skolen kan være. På samme måte som et for stort fokus på teori bidrar til at elever dropper ut av videregående skole i Norge, bidrar en skole som ikke er relevant for elevenes hverdag til at barn velger arbeid fremfor skole i utviklingsland. Den andre historien viser hvor lite som skal til for å utgjøre en forskjell.
Mens utviklingen var positiv frem til 2004 har utviklingen stoppet opp og til dels gått tilbake de senere årene. I Afrika sør for Sahara øker nå andelen barn som ikke går på skole. I India er det mange barn som dropper ut av skolen og ender opp som barnearbeidere fordi skolen er for teoretisk og ikke tilpasset deres behov.
Utdanning for jenter har spesielt mange positive ringvirkninger som å utsette tidspunktet for første fødsel, redusere mødre- og barnedødelighet og å bidra til bedre helse for moren og bedre utdanning for barna hennes. Kvinner som får utdanning blir satt i stand til å ta vare på en hel familie.

Mange steder er det naturligvis mangel på et undervisningstilbud som er årsaken til at mange barn i utviklingsland ikke går på skole, men ofte er det skolens innhold som er årsaken til at elever dropper ut. I tilegg til de teoretiske fagene må skolen forberede barna på livet i arbeid. Evnen til kritisk tenkning, overføring av kunnskap, kreativitet, kommunikasjon, estetikk, arbeidsmoral og etikk, samarbeidsevner, entreprenørskap og sosialt ansvar er noe av det som må læres og utvikles gjennom skolegangen. Når skoler i utviklingsland ikke adresserer disse behovene fører det ofte til frustrasjon, skuffelse og opprør blant de unge.

”Målet for utviklingspolitikken er å bidra til økt demokratisering, realisering av menneskerettighetene og til at mennesker kan arbeide seg varig ut av fattigdom.”

Dette fremgår av regjeringsplattformen. Økt demokratisering og realisering av menneskerettighetene forutsetter at dette er tema som får en bred plass i skolen. Det er i ungdomsårene at man former sine holdninger til blant annet demokrati, ytringsfrihet, likestilling og likeverd.

Selv om det er mye skoleforskning tilgjengelig fra hele verden skjer erfaringsutvekslingen først og fremst nasjonalt. Våre erfaringer tilsier at vi i Norge har mye å lære bort, men vi har også mye å lære fra andre land, også i den tredje verden. Skal vi lære fra hverandre forutsetter det at både lærere, skoleledere og politikere reiser ut for å møte og utveksle erfaringer med de beste, og vi må organisere erfaringsutveksling via nettet og på internasjonale møteplasser.

På Stavset skole har vi etablert et samarbeide med den indiske eksempelskolen Namma Nalanda Vidiyapeeta. Namma Nalanda drives av den Nobelnominerte barnerettsorganisasjonen Concerned for Working Children (CWC) og har som ambisjon å bli en indisk skole hvor skolefolk kan komme både for å bidra med sin kunnskap og å ta med seg det de lærer tilbake til den skolen de kommer fra. Stavset skole bidrar gjennom inntektsskapende arrangementer til å finansiere oppbyggingen av Namma Nalanda. Viktigere er det at lærere fra Stavset har besøkt skolen i Sør-India og i mai kommer lærere fra India på gjenbesøk. I tillegg ønsker vi å kommunisere med våre indiske venner via it-plattformen It’s learning.

Vi er kjent med at regjeringen snart skal legge frem en stortingsmelding om global utdanning. Vi utfordrer utenriksminister Børge Brende til ikke bare satse på økte bevilgninger til utdanning for alle, men også ta initiativ til et internasjonalt nettverk av ”eksempelskoler”. Hensikten med et slikt nettverk må være at skoler, lærere og elever over hele verden kan lære av de gode eksemplene slik at skolen kan bidra til økt demokratisering, realisering av menneskerettighetene og til at mennesker kan arbeide seg varig ut av fattigdom.

Reklamer

20/05/2014 Posted by | barnearbeid mm, India, Lokal politikk, Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , , , , | Legg igjen en kommentar

Ansattesamling på indisk

Klokken er syv om morgenen. Fire tepper er lagt ut i bakgården på huset som ligger ”der ingen kunne tru at nokon kunne bu” opp i den bratte fjellsiden på vestkysten av Sør-India. De ansatte i CWC (Concerned for Working Children) sitter i en sirkel rundt 70 tallet. 70 indere og meg. Både tidspunkt og setting virker ganske fremmed for en som har opplevd tilsvarende ansattesamlinger i Norge.

De starter først med litt allsang. Deretter kommer noe som er ganske gjenkjennbart fra Norge. Alle presenterer seg i tur og orden. Grunnleggerne av CWC, Damo og Nandanna, som har vært i organisasjonen i over 30 år og den nyansatte sjåføren med femten dager bak seg i CWC. Han fortalte meg for øvrig at hans hobby var å fange kobraslanger! Kokkene, kunstneren som stilte det flotte huset sitt til disposisjon for samlingen og alle de andre. India er et hierarkisk samfunn med stor forskjell mellom høy og lav. Ganske stor forskjell fra Norge. Men på dette området er CWC forskjellig fra nesten alle andre arbeidsplasser i India. Alle er likeverdige, alle skal høres og alle tar sin del av jobben. Derfor var Ganapati, som er Brahmin (den høyeste kasten), bevisst på at han satte seg ved risgryta og serverte ris til de ansatte under middagen kvelden før.
Denne samlingen arrangeres en gang i året. Alle ansatte fra CWC’s tre lokasjoner samles for å evaluere fjoråret samtidig som man diskuterer planene for året som skal komme. I lys av de mange voldtektssakene var seksuell trakassering et fokusområde i året som har gått. I året som kommer vil CWC’s forhold til det kommende valget og konsekvensene av det være blant de sakene man vil diskutere.

Jeg var glad for at jeg fikk si noen ord til alle ansatte før jeg dro min vei. Jeg kjenner etter hvert mange av dem godt, men organisasjonen vokser og nye kommer til. Hver eneste en av dem kan lære meg noe nytt. Nå var tiden over for dette årets India-besøk. Nedtellingen tilneste års besøk, som jeg blant annet vil benytte til å feire 60-årsdag, har startet.

21/02/2014 Posted by | barnearbeid mm, India | | Legg igjen en kommentar

Når de unge ”kuppet” folkemøte i India

Det var merkbart hvordan stemningen endret seg på det halvårlige folkemøtet i kommunen Heklary når det endelig ble barnas og de unges tur å presentere sine krav.

I henhold til indisk lov skal alle kommuner avholde et folkemøte hver sjette måned slik at innbyggerne får svar på sine spørsmål og kan vedta krav. Bortimot to hundre av kommunens 6300 har møtt opp i varmen. På podiet sitter 17 menn og tre kvinner. Jeg blir selv presentert som en internasjonal besøkende fra bystyret i Trondheim.

I tur og orden kommer menn opp på talerstolen for å fortelle hvilke planer det er for irrigasjon, hvordan pengene er brukt det siste året og hvilke planer som foreligger for året som kommer. Folk i salen, bare menn, tar ordet for å stille kritiske spørsmål og komme med krav og forslag. Innimellom blir det nesten munnhuggeri.

Etter over en og en halv time er det de unges tur. Det er nesten rart at de har holdt ut så lenge! Ei ung  jente, jeg antar det er ordføreren i ungdommens kommunestyre, går som første kvinne opp på talerstolen.  Det blir stille i salen. Hun forteller at de unge for et år siden stilte 48 krav. Dette er markert ved at 48 røde bånd er festet rundt stammen på et tre utenfor kommunehuset. Nå er fem av kravene oppfylt. Fem røde bånd er erstattet med hvite.

I tur og orden går ungdommene opp på talerstolen for å presentere de 43 kravene som ikke er oppfylt. Og det er åpenbart at de unge har forberedt seg langt bedre enn de voksne på møtet.

40 husholdninger i kommunen er uten vann i rimelig nærhet. De unge har selv sjekket hver eneste husholdning. Dette vil de ha gjort noe med.

250 kviner og 400 barn lider under vold grunnet alkoholisme. Tallene er ikke tatt ut av luften. Hver eneste kvinne og barn som er offer for denne volden er identifisert av de unge selv. Og de krever at brennevinsbutikken , som er nærmeste nabo til skolen, blir stengt.

Og slik fortsetter det. Applausen fra hele salen er stor hver gang en av de unge er opp på talerstolen for å presentere sine saker. Dette er resultatet av ungdomsdemokrati i praksis hjulpet frem av Concerned for Working Children (CWC) som rådgivere.

18/02/2014 Posted by | India, Uncategorized | | Legg igjen en kommentar

Mønsterskolen Namma Nalanda Vidyapeta vokser

Det første året jeg besøkte India og Namma Bhoomi i 2009 ble jeg presentert for planene. Eller drømmene. Conserned for Working Children (CWC) ønsket å bygge en mønsterskole for India. Her skulle de bruke eksemplets makt for å demonstrere hvordan en skole burde være. De ønsket å samarbeide med fagfolk i og utenfor India for å utvikle en god skole for alle, ikke bare for de teoretisk interesserte og ressurssterke. Men det var avhengig av penger.

Året etter var området stukket opp og noen grunnmurer var påbegynt. Enda et år senere var lite skjedd. Og året etter der igjen. CWC manglet penger. Men i juni 2012 begynte de første elevene, og når jeg kom på besøk i januar 2013 fikk jeg besøke den første klassen og flere klasserom sto klare. I år var 4-5 klasser i gang og ytterligere 5-6 klasserom var snart ferdige.

CWC har bokstavelig talt bygd stein på stein. Ettersom pengene har kommet inn har de utvidet med et nytt klasserom eller et kontor. I inngangspartiet ser jeg en liste over viktige bidragsytere. Blant dem er Stavset skole i Trondheim. Gjennom aktivitetsdager på skolen har et betydelig beløp blitt samlet inn. En annen bidragsyter er Ungdomsbedriften Ganesha, som i fjor ble kåret til Trøndelags beste ungdomsbedrift. En gruppe på fem elever ved grunderlinjen på Thora Storms vgs, avd Adolf Øien genererte et overskudd av sin ungdomsbedrift. Deler av overskuddet gikk til Namma Nalanda. Dessuten har kundene i Sandnes Sparebank bidratt med et betydelig beløp. Er det kanskje andre bedrifter eller enkeltpersoner som vil bidra? Ta gjerne kontakt med meg, og jeg kan garantere at pengene blir brukt godt!

Namma Nalanda ser annerledes ut enn indiske skoler flest. Og annerledes enn norske skoler. Den har en arkitektur som tilpasser seg barna. Det ser jeg på måten barna bruker bygget på. Det er runde og buede former, runde vinduer hvor barna setter seg og jobber med skoleoppgavene. To og to klasserom deler et åpent uteområde. Barna siter stort sett på gulvet og jobber i grupper sammen med lærerne sine. De følger en slags tilpasset Montessorimetode med liten grad av felles undervisning.

En av lærerne jeg treffer er en pensjonert oljeingeniør. Han jobbet på plattform for Schlumberger, og bestemte seg for å ta pedagogutdanning når han gikk av med pensjon. De siste årene av sitt liv ønsker han å jobbe med barn. Denne timen var det gruppearbeid om tog. Hver gruppe skulle skrive ned tre spørsmål om tog og i morgen skulle de besøke jernbanestasjonen for å få svar på spørsmålene sine. Ideen var å lure inn mange fag. Ved å telle antall hjul på en vogn og antall vogner kunne de regne ut hvor mange hjul toget hadde totalt. Ved å se på timetabellene på stasjonen kunne de lære om geografien og stedene langs jernbanen fra for eksempel Mumbai til Bangalore. De kunne lære om miljø, fysikk og kjemi.

Namma Nalanda har også skaffet seg en egen skolebuss. De fleste elevene bor på den andre siden av veien, på den gamle yrkes- og internatskolen Namma Bhoomi. Dette er fattige barn som ofte sliter med store problemer. Men Namma Nalanda er en privat skole som er godkjent av indiske myndigheter. I tillegg til de fattige barna har CWC ønsket å tiltrekke seg foreldre som betaler for barnas skolegang. Da må de også kunne tilby skoleskyss. Derfor egen skolebuss.

CWC har ønsket å bygge en skole som skiller seg ut arkitektonisk, ikke bare fordi det gir en bedre skole, men fordi det tiltrekker seg betalende elever og skaper engasjement fra myndighetenes side. De ønsker at lokale myndigheter skal bli stolt av denne skolen.

Skolen er ikke dermed blitt noe dyrere enn andre skoler. Kanskje tvert om. Det brukes billige og lokale råmaterialer og bygget er slik at det luftes og opplyses naturlig. Dermed blir energikostnadene lave og læringsmiljøet godt.

I løpet av våren skal også dataklassen flytte fra Namma Bhoomi til Namma Nalanda. I tur og orden kommer også yrkesfagklassene. Etter hvert som flere nye klassetrinn kommer til, skolen skal tilby tolv klassetrinn, vil skolen få flere hundre elever. Den gamle skolen, som hadde 90 elever, vil i hovedsak bli brukt til boområde og gjestehus for tilreisende. Den store og falleferdige bygningen her som huser verksteder og systue vil bli revet og erstattet med en lekeplass.

Målet er at dette store senteret skal utvikles til et kompetansesenter som mange flere kan dra nytte av enn de noen hundre elevene som vil gå på skole her. Dermed mangedobles nytten av pengene som investeres.

17/02/2014 Posted by | India, Utenrikspolitikk | , , | Legg igjen en kommentar

Bhima Mai ble 9 år. Livet hennes var verdt 20.000 kroner.

Sammen med to representanter fra Conserned for Working Children (CWC) besøker jeg en av teltleirene i utkanten av Bangalore hvor fattige migranter fra Nord-Karnataka har slått leir mens de tjener til livets opphold som bygningsarbeidere. 7-8 barn har lagt ut et teppe på bakken hvor de setter seg ned for å fortelle meg om sin hverdag og de utfordringer de møter.

En av barna er ei jente på rundt ni år. Hun sier ikke så mye, men når temaet kommer inn på sikkerhet får jeg høre at hun og venninna hennes Bhima Mai var ute en tur for ikke lenge siden. En traktor med en tilhenger full av søppel som skulle tømmes rygget på Bhima Mai, kjørte over henne og hun ble drept momentant. Sjåføren hadde øretelefonene på for å høre på musikk og var lite oppmerksom på omgivelsene.

Foreldrene hennes krevde naturligvis at politiet etterforsket saken og at de mottok en rimelig erstatning, men ingenting skjedde. Etter mye press endte det med at politiet konkluderte med at livet til Bhima Mai var verdt 2 lakh rupies eller 20.000 kroner. Ingen ble straffet.

Jeg spør barna om de føler seg trygge der de bor. Nei, det gjør de ikke. De er redd for å bli kidnappet. Det har skjedd før. De er redde for trafikken. Og de er redde for naboer som truer dem med kniv for å få penger fra dem som har aller minst fra før. Hva med politiet da? Får dere ikke hjelp fra dem?

– Politiet gjør ingenting. De skal bare ha penger.

15/02/2014 Posted by | barnearbeid mm, India, Utenrikspolitikk | , | Legg igjen en kommentar

Hvorfor mangler barnearbeiderne et felles internasjonalt talerør?

Jeg stilte spørsmålet første gang til Sumnima i Child Workers in Nepal (CWIN) i forrige uke:

”Det er mange små barnerettsorganisasjoner med hovedfokus på barnearbeiderne og de mest marginaliserte barnas interesser rundt omkring i den tredje verden. Mange av dere har et uformelt nettverk, men det eksisterer ingen felles formalisert organisasjon som kan være deres talerør. Hvorfor er det slik?”

Sumnima trodde det dreide seg om mangel på ressurser, men hun så klart behovet for en slik internasjonal organisasjon. En ting var behovet for et felles talerør, men hun var vel så opptatt av  at en slik organisasjon kunne gjøre det lettere å hjelpe hverandre. Man  har mange tunge stunder og møter mye motstand i dette arbeidet. Ved å samarbeide kan man få nye ideer og inspireres til videre innsats.

Kavita Ratna og Nandanna Reddy i Concerned for Working Children (CWC) i India hadde et annet syn. De var helt enige i at det var behov for et slikt samarbeid, men problemet var ikke ressurser.  CWC har nemlig prøvd å skape et slikt internasjonalt samarbeid. Pengene kom raskt på plass, men motstanden fra mange var stor. Ikke minst representerer ILO, den internasjonale arbeidstagerorganisasjonen, en maktfaktor som motarbeider barnearbeiderne.  På samme måte blir de motarbeidet av fagorganisasjoner som LO i Norge.

På slutten av 90-tallet opplevde CWC at de ikke fikk delta på et internasjonalt arrangement i Oslo om barnearbeid. Stoltenberg I regjeringen styret landet og ville av hensyn til LO ikke tillate organisasjoner som ikke delte LO’s og ILO’s syn på barnearbeid delta. Heldigvis for CWC skiftet Norge regjering til Bondevik I med Krf, SP og Venstre i regjering og den nye utenriksministeren fra Krf var langt mer positivt innstilt til disse synspunktene. Overraskelsen i CWC var stor over at de skulle finne sine støttespillere på borgerlig side og ikke på venstresiden.

Kort tid før dette arrangementet i Oslo hadde nemlig CWC invitert til det første møte i ”verdensbevegelsen for barnearbeidere” i Kundapur i India. Kavita og Nandanna reise verden rundt og lyktes i å skape stort engasjement og økonomisk støtte for et internasjonalt samarbeid mellom barnearbeidernes egne organisasjoner. Hele 36 land ble med. Men til slutt ble motstanden så stor at arbeidet falt sammen.

Det dreier seg naturligvis om mye mer enn motstanden fra ILO.  I Latin-Amerika har barnearbeidernes organisasjoner valgt en mer aggressiv tilnærming mens organisasjonene i Afrika har blitt svekket. I India og en del andre land sliter man paradoksalt med at barnearbeid har blitt forbudt. For hvordan kan en barnearbeider fra India representere indiske barnearbeidere i et internasjonalt samarbeid når barnearbeid pr definisjon ikke skal finnes i India? Forbudet, som sikkert var godt ment, har altså bidratt til å svekke barnearbeidernes rettigheter i praksis.

Hvorfor har vi denne konflikten mellom ILO, LO og andre på den ene siden og barnearbeidernes egne grasrotorganisasjoner på den andre siden? Hovedproblemet ligger sannsynligvis i at vi ser en interessekonflikt. ILO og LO skal naturlig nok først og fremst ivareta interessene til sine medlemmer, de voksne arbeidstagerne. Barnearbeidere kan undergrave deres posisjon. Organisasjoner som CWC er helt klare på at de ønsker å unngå barnearbeid, men deres utgangspunkt er uansett hva som er barnas egne interesser. Hvis alternativet til arbeid er sult og død hjelper det lite med et forbud mot barnearbeid.

Barnekonvensjonens paragraf 12 er også klar på at vi skal lytte til barna. Voksne i ILO og andre organisasjoner mener sikkert at de har barnas beste på hjertet, men langt viktigere er det å vite hva barna selv mener er best for dem. I dette spørsmålet er det et grunnleggende forskjell i syn.

Noen vil innvende at vi har globale organisasjoner som UNICEF og Redd Barna. Dette er gode organisasjoner som gjør mye bra for barn, men med utgangspunkt i New York og London vil deres ståsted uansett en god vilje være annerledes enn det ståstedet lokale grasrotorganisasjoner  rundt omkring i den fattige delen av verden har. Derfor er det et behov for et fungerende nettverk og en felles talerstol for disse organisasjonene. Det er avgjørende for hvem som skal sette premissene for de beslutninger som treffes.

Har Nandanna og Kavita gitt opp muligheten for å skape et varig internasjonalt samarbeid?

–          Nominasjonen av CWC til Nobels fredspris i fjor kunne kanskje gitt oss det momentum som hadde vært nødvendig, men vi var ikke godt nok forberedt, sier Nandanna.

Med andre ord. Håpet må være at en ny nominasjon til Nobels Fredspris i 2013, slik stortingsrepresentant Linda Hofstad Helleland planlegger, fører til at CWC mottar årets fredspris. Det vil være fortjent og det kan sette ny fart i arbeidet for de barna som har det vanskeligst i vår verden.

 

 

25/01/2013 Posted by | barnearbeid mm, India, Utenrikspolitikk | , , , | Legg igjen en kommentar

Historier fra barnearbeid i India

Kavita, Concerned for Working Childrens fremragende informasjonssjef, forteller at hun sjelden gråter til tross for de mange triste historiene de kommer bort i daglig. Men noen ganger kan håpløsheten også overmanne de dedikerte aktivistene i denne organisasjonen i Bangalore (India) som i mer enn 25 år har arbeidet for å ivareta barns interesser.
En gripende historie gjaldt en gruppe barn som hadde jobbet i en hotellkjeller i 3 måneder uten å ha sett dagslys. Til slutt fikk de varslet om sin situasjon gjennom et av de eldre barna som arbeidet oppe i dagslys som servitør. Hva med familiene deres? Hadde de vært i kontakt med dem? Kunne ikke de gjort noe. Jo, de hadde sendt kort til familiene sine hvor de fortalte at de hadde det bra. Familien hadde det vanskelig nok fra før om ikke i tillegg skulle bekymre seg over barnas situasjon. Kavita peker på hvilken ”sense of responsibility” dette demonstrerer. Samtidig peker hun på at ingen barn velger dette frivillig hvis de har et annet og bedre alternativ.
To unge jenter på 12 og 14 år sluttet på skolen fordi de ville ta seg av sin ni måneder gamle søster. Mora deres var død, faren hadde giftet seg på nytt og flyttet. I dette matrialkalske samfunnet ønsket jentene å ta ansvaret for sin søster samtidig som de bare kunne beholde huset (som gikk i arv fra mor til datter). De ønsket ikke å adoptere bort søsteren og heller ikke flytte til et barnehjem. Så lenge de ikke ønsket å tigge som levebrød ble løsningen deres at en av dem arbeidet mens den andre passet babyen.
I stedet for at myndighetene grep inn med tvangstiltak var jentene så heldige at barnas kommunestyre i kommunen ble kjent med saken. Det hele endte i en praktisk ordning hvor emn middelaldrende enke tok seg av babyen på dagtid, familier i landsbyen ville skaffe melk til babyen på omgang og en frivillig organisasjon bidro med skolepenger og mat5. Nå er jentene tilbake på skolen, de har beholdt huset og babyen er frisk og kommunen har sørget for at faren besøker dem to ganger i uka og hjelper til økonomisk.
Dette er en prosess som tok tid for å finne sin løsning. Myndighetenes tradisjonelle løsning ”raid and rescue” kunne gjort ubotelig skade. Heldigvis skjedde ikke det.
I India gjør man til dels som man gjør i Norge, man forbyr barnearbeid og lukker øynene. Et eksempel på det er hva som skjer under Commonwealth Games som straks skal arrangeres i India. Myndighetene gjennomfører det Kavita kaller en ”clean up operation”. Barnearbeiderne samles opp og plasseres i såkalte ”beggar communities” – store slumkolonier utenfor byene. For at ingen skal se disse barna planter de bambus tett i tett, og vips så er problemet borte!
Også det norske oljefondet opererer etter de samme linjer. På den internasjonale barnearbeiderdagen i fjor (12.juni) kunne oljefondet og finansdepartementet stolt skryte av at de hadde fått en av verdens store landbrukskonglomerat, Monsanto, til å slutte med barnearbeid. Og det stemmer nok at Monsanto og de andre store landbruksgigantene har kvittet seg med sine barnearbeidere. Men det er ingen grunn til å tro at de har gitt barna noe alternativ. Hva som skulle skje med barna var da heller ikke omtalt i oljefondets og finansdepartementets pressemelding fra i fjor. De var vel fornøyd så lenge de kunne lukke øynene for problemet og late som det ikke eksisterer.
På det korte videoklippet er det Kavita Ratna som viser frem en ”hjelm” laget av blader som benyttes som vern mot fallende kokosnøtter. CWC har valgt denne enkle og tradisjonelle bruksgjenstanden til å trykke politiske budskap på.

16/03/2010 Posted by | barnearbeid mm, India, Utenrikspolitikk | , , , | Legg igjen en kommentar