Et grenseløst vinter-OL

Søndag 28.februar 2021, på ski-VM’s siste dag, offentliggjør Trondheims ordfører Yngve Brox og fylkesordfører Torhild Aarbergsbotten i Stor-Trøndelag nyheten om at Trondheim og Trøndelag i samarbeid med Jämtland, Åre og Østersund vil søke om vinter-OL i 2030.

Tanken på at Norge igjen skal søke om å få arrangere vinter-OL er nok ikke åpenbar etter den OL-debatten vi har vært gjennom. Prosessen bak valg av norsk arrangementsby og håndteringen av søknadsprosessen har ikke vært god. Nordmenn vil ikke ha et OL med de kostnader vi har blitt forespeilet og med dagens IOC-regime.

Den viktigste forutsetningen for å få aksept for en OL-søknad er dramatiske forandringer i IOC. Den andre forutsetningen er sterkt reduserte kostnader. Men uansett må vi innse at det vil koste å arrangere et gigantarrangement med deltagelse fra hele verden. Den enkleste måten å redusere våre kostnader vil derfor være å dele på dem med våre naboer.

Trøndelag er Norges og verdens fremste vintersportregion. Jämtland er Sveriges fremste. Og vi er naboer. Hvor ellers i verden ligger forholdene like godt til rette for at et grenseløst OL kan arrangeres for første gang?

Sørgebånd under OL – VM på ski i Trondheim 2021 kan bli et forbilde

Jeg våkner opp i India til nyheter fra Norge om at IOC gir de norske skijentene reprimande for å ha gått med sørgebånd under åpningsdistansen i OL. Den internasjonale olympiske komite viser med dette nok en gang hvor langt de er fjernet fra vanlige menneskers hverdag.

IOC’s holdninger til ytringsfrihet og demokrati er velkjent. Jeg har skrevet om dette i et tidligere blogginnlegg hvor jeg oppfordret Oslo til å gå foran med et OL i ytringsfrihetens navn når de søker om vinter-OL i 2022.

Derfor er jeg glad for at Høyre og Linda Hofstad Helleland for noen dager siden gikk med et ønske om at Oslo-OL skal stille krav til IOC med hensyn til temaer som ytringsfrihet, demokrati og nøysomhet. Vi kjenner fra før diskusjonen om homofiles rettigheter i Russland. Forlengst er den første homoaktivisten arrestert til tross for lovnader fra russiske myndigheter, og uten at kny av protest fra IOC. At IOC skulle gi en reprimande for de norske skijentenes bruk av sørgebånd overgikk likevel min fantasi. Dette trodde jeg ikke var mulig.

Det er grunn til å understreke at det internasjonale skiforbundet ikke synes å væere like forhistoriske i sine holdninger som IOC, men Trondheim har likevel mulighet til å sette en ny standard når byen søker om ski-VM i 2021. Samtidig er det viktig at det er en grenseoppgang mellom idrett og politikk. Det skal mye til før man boikotter et idrettsarrangement av politiske grunner slik det skjedde med OL i Moskva i 1980. Og ingen ville likt det om Northug, Johaug eller Svindal brukte anledningen under OL eller VM til å snakke varmt for Jens, Siv eller Erna.

Samtidig vet vi at idrettsmesterskap blir brukt politisk. Arrangørlandet bruker gjerne et mesterskap til å skape større popularitet for landets ledelse. OL er et utstillingsvindu, og blir brukt til det ikke minst av totalitære regimer. Og uten sammenligning forøvrig: Daværende statsminister Jens Stoltenberg og ordfører Fabian Stang ble intervjuet nærmest daglig av NRK under VM på ski i 2011.

Selv om konkurranse mellom likemenn på like vilkår – muligheter for alle – er et ideal innen idretten, er det neppe mulig å oppfylle fullt og helt. Ulike ressurser, bruk av doping, trening av barn fra de er svært unge til å bli toppidrettsutøvere og mange andre tema innen idretten er tema det er verdt å ha en åpen diskusjon om. Hvordan kan idretten brukes til å skape utvikling gjennom organisasjoner som Right to play eller på annet vis? Kan eller bør den norske idrettsmodellen overføres til andre land?

Det er ingen grunn til at idrettsutøvere og idrettsarrangementer skal omfattes av større begrensninger for åpenhet og ytringsfrihet enn vi har i Norge i dag. Mennskerettighetene er universelle. Hvorfor skal vi akseptere at IOC og andre setter strengere grenser? Og når sovjetiske, norske, kinesiske og engelske myndigheter bruker mesterskap til å skryte av eget samfunn, hvorfor skal ikke de som har alternative meninger kunne komme til orde uten å risikere liv, helse og frihet?

Under VM-på ski i Trondheim i 2021 er det planlagt et kulturprogram som skal strekke seg over et år, fra sommeren 2020 til sommeren 2021. I VM-komiteen er det Olavsfestdagenes Petter Fiskum Myhr som har fått ansvaret for dette programmet. Olavsfestdagene har de siste årene utviklet et dialogprogram som har vært med å sette viktige spørsmål på dagsorden. Gjennom å overføre den samme ideen til kulturåret rundt VM på ski kan vi være med å skape åpenhet, ytringsfrihet og dialog også innen idretten. Samtidig må dette være verdier som også preger selve arrangementet.

I neste omgang kan Det internasjonale skiforbundet (FIS) bruke erfaringene fra Trondheim til å utvikle kravene som stilles til fremtidige VM-arrangører, og til å inspirere IOC til å modernisere de olympiske lekene.

Trondheim kan bli et forbilde for verden!

Olympiske vinterleker i ytringsfrihetens tegn

En folkeavstemning i Oslo ga et klart flertall (55%) som støttet at Oslo skal søke om å arrangere vinterlekene i 2022. Uansett hva man måtte mene om prosessen som har gått forut for denne folkeavstemningen, og uavhengig av hva man måtte mene om en slik pengebruk er det mye som tyder på at Oslo vil få politisk støtte for å søke.

Hvis Norge søker om et vinter-OL i 2022 bør vi benytte muligheten til å gjøre det til et OL i ytringsfrihetens navn.

– Det olympiske charteret har en klar regel som sier at de olympiske lekene ikke er et sted for politiske eller religiøse demonstrasjoner, sier en ikke navngitt talsmann for IOC til avisa Gaystar News ifølge Dagbladet.

Og Norges IOC-medlem Gerhard Heiberg bekrefter holdningen:

– Det er nok helt riktig, vi har det i OL-charteret og også i city host-kontrakten vi har med alle arrangørbyer, at det ikke skal finne sted noen form for diskriminering når det gjelder rase, politikk eller religion. Det kommer vi til å stå veldig sterkt på. Verken vertslandet eller utøvere skal demonstrere i noen retning under lekene.

Dette høres jo tilsynelatende fint ut. Ingen skal diskrimineres for sin politikk. Men hvilken verdi har det hvis man ikke har rett til å ytre seg om politiske spørsmål?

I denne omgang dreier det seg om de homofiles situasjon i Russland. Nasjonalforsamlingen i Russland har vedtatt en lov som forbyr «homofil propaganda». I praksis har loven vist seg å legitimere grove overgrep mot homofile, og bekymringen foran vinterens OL i Sotsji stiger for hver uke som går. Men Heiberg vil ikke tillate at utøvere markerer sitt standpunkt i denne saken på samme måte som flere friidrettsutøvere gjorde i VM som nylig ble avholdt i Moskva.

Dagbladet kan fortelle at tilskuere som viser en «utradisjonell relasjon» i nærheten av mindreårige, eller har symboler som regnbueflagg, kan straffes med fengsel i 15 dager eller bli utvist fra landet. Russlands sportsminister er ogs¨å klar på hva han mener:

– Som idrettsutøver bør man respektere lovene i det landet man konkurrerer. Kom til Sotsji, men ikke stå for noen propaganda, sa Mutko til nyhetsbyrået R-sport, melder Sportbladet.

Men dette er ikke første gang at ytringsfriheten har trange kår i den olympiske bevegelse. Under OL i Beijing for fem år siden fikk ikke journalister gode arbeidsforhold. Uten sammenligning forøvrig ble ytringer også begrenset under Londonlekene i fjor.

Verken vertslandet eller utøvere skal demonstrere i noen retning, sier Heiberg. Men slik fungerer det jo ikke i praksis. Vertslandene får demonstrere hvor flotte og perfekte de er, mens de som har alternative synspunkter ikke får komme til orde.

Går man inn på nettsidene til IOC kan vi lese om både miljøvern, kvinner og sport, utvikling og utdanning. Mer politisk korrekt går det nesten ikke an å være.

Og i de «Olympiske prinsipper» kan vi i punkt 1 lese følgende:

«Olympism is a philosophy of life, exalting and combining in a balanced whole the qualities of body, will and mind. Blending sport with culture and education, Olympism seeks to create a way of life based on the joy of effort, the educational value of good example, social responsibility and respect for universal fundamental ethical principles.»

Respekt for de universelle, fundamentale etiske prinsipper? Man skulle da tro at de universelle menneskerettighetene er en del av disse. Men åpenbart ikke, skal man tro Heiberg.

Når Norge nå kanskje skal søke om å bli vertsland for vinter-OL i 2022 bør vi benytte muligheten til å slå et slag for ytingsfriheten. På samme måte som Lillehammer-OL markerte seg som et miljøvennlig OL bør Oslo bli ytringsfrihetens OL. Dette bør være et OL hvor både utøvere og alle andre gis rett til å ytre seg uten trusler om represalier fra arrangører, IOC, vertsland eller hjemland. Et slikt OL i ytringsfrihetens tegn kan være et eksempel på hvordan det kan og bør gjøres i fremtiden.

Og hvis den internasjonale olympiske komite skulle si nei til dette?
Hva skal vi da med et OL i Oslo?