Kjetils Blå Bølger

Make waves – Don’t float through life!

Riv murene

Den 9.november, på årsdagen for Berlinmurens fall, avdukes et stykke av Berlinmuren ved Gråmølna. Det er kunstverket «Kapitalistischer Realismus» av kunstneren Lars Ø. Ramberg. Vi kunne i sommer lese i Adresseavisen at kunstneren oppfatter kunstverket som et symbolsk forsvarsverk mot kommersialiseringen på Solsiden. Ramberg er inspirert av DDR-diktator Erich Honecker som beskrev muren som en ”anti-imperialistisk forsvarsmur”. Og det virker som om kunstneren deler denne oppfatningen av Berlinmuren.

I virkeligheten var Muren et forsøk på å stenge folk inne, og gjennom dette forsvare Sovjet-regimets og kommunistenes makt og imperialisme. Hvis vi skal dømme etter oppslagene i Adressa har kunstneren altså snudd det hele på hodet.

I Berlin var det folket som rev muren. Modige politikere som forbundskansler Helmut Kohl og et åpent folk i Vest-Tyskland tok i mot den store utfordringen det representerte å ønske velkommen og integrere 16 millioner østtyskere i det moderne Tyskland. Til tross for at de alle var tyskere var kulturen, tradisjonene og systemene svært forskjellige. Det var ingen enkel oppgave, men de lykkes.

Mens enkelte land i Europa nå reiser nye ”murer” langs sine grenser for å stoppe mennesker som søker frihet og trygghet har Tyskland og Angela Merkel også denne gang valgt å ta i mot flyktningene med åpne armer.
Murer løser ingen problemer. Det viste Berlinmuren til fulle.

Selv om flyktningestrømmen synes uendelig snakker vi om et antall flyktninger i år som bare tilsvarer promiller av Europas befolkning. Hvis alle tok sin del av ansvaret burde dette være håndterbart. Når vi setter opp murer skaper vi problemer.

Vi må ikke bare rive de fysiske murene. Vi må også fjerne de menneskelige barrierene vi setter opp mot fremmede. Hver enkelt av oss må ta et ansvar i stort og smått. Hilse på fremmede på gata, invitere de nye naboene på kaffe, ta med en innvandrer på tur i marka. Arrangere språkkafe. Tilby praksisplasser på jobben. Kort sagt behandle flyktningene som medmennesker. Mye kan og skal gjøres av myndighetene. Det meste må gjøres av oss selv.
Heldigvis er det slik at kunstneren alene ikke kan definere hva som er kunstens budskap. Ramberg kan mene hva han vil. Jeg vil ikke rive denne symbolske muren, men for meg vil den være et budskap om at vi skal rive de andre murene.

09/11/2015 Posted by | kultur, Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , , | Legg igjen en kommentar

Smålig av Bleken

«Dette er et meget gledelig utfall,» sier Håkon Bleken til Adresseavisen etter at Pontus Kyander har sagt opp sin stilling ved Trondheim Kunstmuseum. Et stort tap for kunstbyen Trondheim synes jeg.

Pontus Kyander kom ikke ubemerket til Trondheim. I løpet av sine knappe to år i byen har han på den ene side skapt et team som jobber godt sammen på Trondheim Kunstmuseum, har har oppgradert museet i Bispegata, og nettopp har også Gråmølna gjenåpnet i ny og bedre stand. Han har hatt store ambisjoner på vegne av museet og et mål om å bli blant de beste regionale kunstmuseer i Europa. Besøket er doblet.

Men Pontus Kyander er også en leder som sier hva han mener og ikke er redd for å ta en konflikt hvis det er nødvendig. Den første konflikten i offentligheten var knyttet til flagget som henger utenfor bygningen i Bispegata. Kyander mener at kunsten er internasjonal og at det ikke er naturlig med et nasjonalt flagg der. Medieoppslag ga inntrykk av at han fjernet et norsk flagg, men noe norsk flagg har aldri hengt der. Dermed var bråket i gang.

Den neste konflikten kom med Håkon Bleken som var misfornøyd med at ikke mere ble gjort for å få mer blest om kunstsamlingen som han og Inger Sitter hadde gitt til museet med utstilling på Gråmølna. I Norge er det vel sannsynligvis bare Munch som kan forsvare et eget museeum, og det var en nærmest umulig oppgave museet hadde tatt på seg når det skulle sikre godt og permanent besøk på Gråmølna med små ressurser. I en opphetet debatt mellom Kyander og Bleken beskyldte førstnevnte Bleken for å lyve. Selv om det kanskje var riktig, var det neppe diplomatisk. Likevel har Kyander tatt grep som kan vitalisere Gråmølna i tiden fremover til fordel ikke minst for Bleken og Sitter.

Håkon Bleken er selv ikke redd for å gå inn i konflikter eller for den saks skyld initiere konflikter. I sin tid malte han sammen med kunstnerkollega Håkon Gullvåg et maleri på en husvegg på Svartlamoen som et ledd i debatten om Svartlamoens fremtid. Siden har han vært i jevnlig konflikt med den samme Gullvåg. Han har gått sterkt ut mot planene for Torvet og 30.mai sa han følgende til Bergens Tidende: «Den ( Trondheim) er meget tilbakestående. Det synd å si så mye negativt om byen sin, men jeg føler nesten at jeg lever i et indre eksil i Trondheim.»

Selv om Bleken i internasjonal sammenheng ikke regnes blant de fremste nålevende trønderske kunstnere, har han en meget sterk posisjon lokalt og nasjonalt. Jeg leser alltid hans uttalelser og innlegg med interesse. Kulturlivet trenger folk med klare synspunkter som tør å si i fra for å skape en nødvendig debatt. Og ofte er jeg også enig med ham.

Derfor er det så paradoksalt at den samme Bleken ikke synes å verdsette andre som har den samme egenskapen til å formidle klare meninger. Det vil være synd om Håkon Bleken skal få ettermæle som en smålig og lite tolerant mann.

Jeg vet ikke om det er konflikten med Bleken som gjør at Pontus Kyander nå har sagt opp sin stilling. Faktisk tror jeg Bleken overvurderer sin påvirkningskraft. Men kulturbyen Trondheim trenger ressurser som Pontus Kyander, vi har behov for et kultur hvor det er høyt under taket og plass for folk som skiller seg ut. Ingen er uunnværlig, men hvis vi gir et signal til omverdenen om at enere som Pontus Kyander ikke er velkommen her, vil vi heller ikke tiltrekke oss de beste søkerne når kulturinstitusjonene skal ansette nye ledere.

Derfor var dette et skritt tilbake for kulturbyen Trondheim.

10/11/2013 Posted by | kultur, Lokal politikk | , , , , , | Legg igjen en kommentar

Er smal kunst bortkastet?

Jeg er nok i utgangspunktet som de fleste. Jeg ser de filmene, leser de bøkene og går på de konsertene som jeg tror jeg vil like. Er jeg i tvil lar jeg være. Hvorfor skal jeg kaste bort tiden min på noe jeg kanskje ikke vil like når det er så mye mer behagelig å slappe av eller kose meg med noe jeg vet jeg liker? Og hvorfor skal egentlig samfunnet bruke penger på noe som bare noen få er interessert i?

Når man er kulturpolitiker får man en del invitasjoner. Noe sier alle ja til. Nyttårskonsert med middag inkludert er det ikke mange som sier nei til. Men andre kan være så smale at man tenker dette orker jeg ikke.

Sist onsdag åpnet Ny Musikk i samarbeid med Trondheim Kunstmuseum et femdagers arrangement på Gråmølna som bar navnet Wandelweiser partiturutstilling, foredrag og konserter. Når jeg leste beskrivelsen på Facebook skjønte at dette var et arrangement som gjorde Arne Nordheim folkelig:

«Wandelweiser består av de mest kompromissløse og samtidig mest toneangivende komponistene og utøverne de siste 20 årene. Wandelweiser ble dannet i 1992 av Antoine Beuger og Burkhard Schlothauer og ble raskt utvidet til en internasjonal gruppe med en felles interesse for minimalisme og stillhet. Radu Malfatti og Michael Pisaro er blant de mest kjente komponistene og utøverne i Wandelweiserkollektivet og kommer til Trondheim for å gi foredrag, fremføre egne verker og inst…ruere lokale utøvere. En utstilling av sentrale verker vil være stilt ut og gi publikum muligheten til å se partiturer og notasjonsformer som blir brukt av gruppen. Radu Malfatti beskriver musikken til Wandelweiser som «the evaluation and integration of silence(s) rather than an ongoing carpet of never-ending sounds.» Utøvere er Michael Pisaro og Radu Malfatti i tillegg til lokale utøvere.»
Hele Kultur- Idretts-og Friluftslivskomiteen i bystyret var invitert til føråpbning og en nærmere orientering om arrangementet og dette musikkfeltet, men det viste seg at jeg var den eneste som dukket opp. Dermed fikk jeg en ganske god orientering om hva dette egentlig var av styreleder og ildsjel i Ny Musikk Trondheim, Michael Duch og de andre som sto bak arrangementet. Det er på dette punktet jeg må innrømme min manglende musikalitet. Jeg ble skrevet inn på daværende Musikkskolen av min mor, men protesterte såpass sterkt etter første dag at alle skjømte at det ikke var noen vits i å fortsette. Derfor forsto jeg da også lite av noter, partiturer og hva det nå var det hette det som ble utstilt i konsertlokalet på Gråmølna. Men jeg forsto såpass mye at dette var en verdensnyhet. At man ikke bare fremfører en konsert, men stiller ut partiturene.. Det blir på et vis femdimensjonalt med bevegelse som den fjerde domensjon og lyd som den femte dimensjon.

Når tiden var inne for konserten hadde i overkant av 20 tilhørere benket seg med store forventninger. Jeg hadde i forkant blitt fortalt at dette var minimalistisk. Og det var det. Først en svært lav lyd som man nesten ikke hørte. Lyden varte og rakk uten noen rytme. Inntil lyden ble erstattet av en annen lyd som også varte og rakk. Slik foregikk det i 40 minutter, med stillhet innimellom.

Men det var ikke bortkastet. Det har først og fremst å gjøre med at man kommer dit uten for mye fordommer, at roen fører til at man får tid til å reflektere. Det jeg fikk ut av musikken eller lyden var sannsynligvis helt forskjellig fra det andre fikk ut av det.. Kunst skal ikke bare underholde, Kunsten skal også bidra til at vi sprenger grenser og at vi begynner å reflektere. Dette arrangementet bidra til det for meg. Derfor trenger vi også de smale arrangementene.

Allerede førkonserten var ferdig dro jeg videre til et annet og svært utradisjonelt kulturarrangement i Trondheim: Popludium i den gamle postgården. Heller ikke dette arrangementet er av de bredeste Trondheim kan by på, men likevel langt mer tilgjengelig for folk flest enn Wandelweiser.

På Facebook beskriver arrangørene i Wild at Art med Ann Cathrin Hertling og Trondheim Voices dette som en musikalsk unntakstilstand:

«I ni timer hver dag skal vi forsøke å kommunisere i ren tilstedeværelse og bryte ned det tradisjonelle konsertformatet for å skape nye forbindelser og nærvær til oss selv, publikum, til hverandre og musikken.  Tid og rom viskes ut og ny musikk oppstår, en opplevelse som kan gi oss nye måter å være sammen på. Som i en park inviteres du til å komme å gå som du vil: å ligge, leke, sitte eller sove, lage bevegelser, danse eller stå. Alt i et evig øyeblikk.»

Når jeg kommer inn i det gamle postlokalet er det 50-60 mennesker der. Noen står eller sitter langs sidene, andre sitter på gulvet midt i lokalet i en haug med puter som er lagt ut. Det elektriske lyset er slukket, men overluset gjennom glasstaket gir lokalet en særegen belysning. Jeg finner meg en stolog setter meg ned og venter på noe jeg ikke helt vet hva er. Plutselig hører jeg en stemme. Jeg vet ikke hvor den kommer fra. Så kommer noen ord. Det er vakkert. Kanskje ikke så rart når det er de kvinnelige sangerne i Trondheim Voices som fremfører sangen og ordene. Etterhvert ser jeg hvem som synger. Hun står i den andre enden av lokalet. Men det veksler. Nye stemmer kommer til. Noen står gjemt bak de gamle postlukene og glasskillene, andre beveger seg rundt i lokalet blant oss. Helt annerledes enn noe jeg har opplevd før. 9 timer hver dag synger og opptrer Trondheim Voices. Som publikummere har vi kunnet komme og gå når vi vil. Det blir en helt ny måte å konsumere kunst på. Eller som Adresseavisen skriver: Så enkelt! Så genialt!

Begge disse arrangementene, som bare er to av mange kulturarrangementer som hver dag foregår i Trondheim, ga meg noe nytt og noe uventet. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg valgte å bruke tiden min på dem. Og det er ikke bortkastet for norske kulturmyndigheter å bruke penger på slike arranementer. 50 % av alle nordmenn deltok ikke på et eneste kulturaarrangement i fjor. Og av den andre halvparten er det nok få som ville ha brukt tiden sin på Wandelweiser og Popludium. Det er synd for dem.

08/06/2013 Posted by | kultur, Lokal politikk, Nasjonal politikk | , , , , , , | Legg igjen en kommentar