Kjetils Blå Bølger

Make waves – Don’t float through life!

Vil fremtidens studenter stille andre krav til universitetscampus enn dagens studenter?

Utforming og plassering av den nye universitetscampusen i Trondheim skaper stor debatt. På den ene side ønsker NTNU en campus med kortest mulig gangavstand internt på campus slik at studenter og ansatte kan samarbeide på tvers av fag. På den andre side ønsker politikerne i Trondheim en campus som i større grad er integrert med byen og med en betydelig tilstedeværelse i Midtbyen. Studentene har hele tiden vært opptatt av en bynær campus, men befinner seg nok midt imellom disse to synspunktene.

Trondheim og NTNU er avhengige av hverandre. Uten NTNU «dør» Trondheim. Og uten en attraktiv by vil NTNU tape konkurransen om studentene.

Utbygging av campus er et hundreårsprosjekt. Vi må bygge en campus som er attraktiv for studenter og forskere ikke bare i dag, men også i fremtiden. Men hvem er fremtidens studenter? La meg presentere noen tanker om fremtiden.

Påstanden om at den som anser seg ferdig utlært ikke er utlært, men ferdig, vil bli enda mer treffende i fremtiden enn i dag. Teknologien og den samlede kunnskapen i verden utvikler seg stadig raskere. Problemet er at vi mennesker ikke greier å følge med. Det vi lærer på skolen må oppdateres og vi må kanskje skifte yrke oftere fordi det yrket vi har fått utdanning i forsvinner.

Samtidig opplever vi at nesten alle jobber krever kunnskap og kompetanse. Hvis vi ikke fyller på med kunnskap dropper vi ut av arbeidslivet. Manuelle jobber blir mer og mer automatisert. Det betyr ikke at det ikke er behov for arbeidskraften vår, en vi må oppdatere kompetansen vår slik at vi blir istand til å utføre de nye jobbene.

Derfor vil det være behov for at vi returnerer til skolebenken og universitetet med jevne mellomrom resten av livet. Det behøver heller ikke å stoppe når vi blir pensjonist. Vi kan jobbe lenger enn før, men vi har også lyst til å fylle pensjonistlivet med noe av verdi. Derfor vil stadig flere vende tilbake til skolebenken både som 60- 70- og kanskje etter hvert 80-åringer.

Relasjonene mellom forskning, utdanning og næringsliv vil også utvikle seg. Stadig oftere vil vitenskapelig ansatte veksle mellom universitetet og næringslivet som arbeidsgiver. Eller kombinere de to. Og det samme vil gjelde studenter. Jeg ser for meg at skillene mellom arbeid og utdanning viskes ut.

Ved mange universiteter, slik som MIT, får næringslivet lokalisere seg i tilknytning til universitetet. Den såkalte «watercooler»-effekten, at ansatte og studenter treffer hverandre i kantina eller over watercooleren fører til at ideer spres og nye samarbeid oppstår. Hvorfor ikke tenke den samme tanken for kommunale enheter. Hvis Byplankontoret og Byutvikling kan lokaliseres sammen med arkitektstudiet, Oppvekstavdelingen sammen med lærerstudiet osv kan kunnskap overføres daglig fra forskningsmiljøene til kommunens fagfolk, samtidig som kommunen i større grad blir tilgjengelig for praksis, forskningssamarbeid, jobber osv.

Naturligvis mere av utdanningen skje via internett, men fysisk tilstedeværelse mister ikke sin verdi.

Hvis vi får en slik utvikling må NTNU og andre universiteter tilpasse seg denne. Det betyr at skille mellom by og universitet må bygges ned. Mens studentene i dag i hovedsak er mellom 20 og 30 år vil vi i fremtiden få studenter i alle aldersgrupper. Flere vil kombinere studier med arbeid. Og flere vil studere uten å befinne seg hele tiden i Trondheim. Med livslang læring vil mange av studentene sannsynligvis bare bo og studere kortere perioder i Trondheim. Kanskje tar de med seg jobb og familie til Trondheim i perioder. Hva vil dette kreve av universitetet og til det kommunale tjenestetilbudet?

Når NTNU’s campus skal utformes må vi ta hensyn til denne utviklingen. Det blir enda viktigere at NTNU vokser inn i Midtbyen samtidig som byen vokser inn på Gløshaugen.

 

 

Advertisements

19/05/2017 Posted by | Lokal politikk, Nasjonal politikk, Uncategorized | , , , , | Legg igjen en kommentar

Litteraturhuset i Trondheim – hva nå?

For et par uker siden mottok jeg en uimotståelig invitasjon. «Det sakte sykkelbud» besøkte meg på Rådhuset og hadde med seg en invitasjon med tilhørende diktopplesing. Invitasjonen var fra arbeidsgruppen som jobber for å få etablert et litteraturhus i Trondheim.

Skuffelsen var stor når det rødgrønne flertallet i Trondheim sa nei til å bevilge penger til drift av et litteraturhus for et og et halvt år siden. Det var mange som hadde engasjert seg i denne saken, og slik jeg ser det er dette engasjementet den viktigste suksessfaktoren for å lykkes. Arbeidsgruppen ønsket en selvstendig litteraturhus med egen profil og sa nei til rådmannens forslag om å bli lokalisert i folkebiblioteket uten mulighet for å profilere sin egen identitet.

Til tross for bystyrets nei den gangen bevilget kommunen 300.000 kroner i tre år fra kulturfondet for å arbeide videre med litteraturhusprosjektet. Det var altså håp, men lenge så det ut til at skuffelsen og depresjonen over det negative vedtaket var såpass stor at tanken om et litteraturhus var lagt død. Dermed kunne Trondheim ikke stille seg i køen for statlige bevilgninger når staten i fjor for første gang bevilget penger til flere litteraturhus.

Når jeg i går som eneste politiker deltok på en workshop eller idedugnad for nytt litteraturhus var jeg spent på om optimismen blant initiativtagerne igjen var på plass. Og det var den! Ca 15 representanter for kulturliv, næringsliv, NTNU og kommune hadde stilt opp til en kveld som viste seg å bli både inspirerende og nyttig.

Utfordringen blir nå å utvikle et nytt konsept for litteraturhuset som både kan få med seg private støttespillere og offentlige bidragsytere. Det er fullt mulig.

Jeg tror NTNU og den nye felles campusen som et enstemmig styre ønsker på Øya representerer en mulighet for litteraturhuset. På lørdag gikk jeg en tur forbi universitetet på Dragvoll. På den store parkeringsplassen så jeg bare 5-6 biler. Universitetet på Dragvoll er åpenbart et 8-16-universitet. Og ikke står det mye bedre til på Gløshaugen. Hvis eller Når vi bygger ut den nye og samlede universitetscampusen på Øya må vi skape et 24-timers-universitet som lever i tett symbiose med byen og innbyggerne. Det må etableres møteplasser hvor kunnskap formidles, saker diskuteres og gode ideer utvikles. Døgnet rundt. Og universitetet må trekkes inn i Midtbyen hvor de trenger et ansikt utad. Et litteraturhus kan spille en stor rolle i en slik sammenheng. I tillegg må litteraturhuset utvikle en profil som er tilpasset NTNU’s nasjonale rolle som utdanningsinstitusjon og forskningsinstitusjon med teknologifokus. Lykkes vi med det vil både offentige støttespillere, kunnskapsmiljøene og næringslivet få en ekstra grunn til å støtte et litteraturhus.

Jeg tror tilhengerne av litteraturhus lykkes denne gang.

17/06/2014 Posted by | kultur, Lokal politikk | , | Legg igjen en kommentar

SVingler og SVikter NTNU i campussaken

Hva mener egentlig SV i spørsmålet om samlet campus for NTNU rundt Gløshaugen?

Forrige gang planene om felles campus var klare var Øystein Djupedal kunnskapsminister. NTNU var åpenbart begeistret for valget av ny statsråd. I en pressemelding skriver NTNU dette:

«Rektor Torbjørn Digernes ved NTNU ser positivt på at Øystein Djupedal nå overtar ansvaret for universitetene. – Han har vist engasjement og forståelse for høyere utdanning og forskning, og jeg tror han skal bli spennende å samarbeide med for NTNU.»

Det var før Djupedal og regjeringen ble kjent for hvileskjæret i forskningen.

Når ledelsen i NTNU startet arbeidet med felles campus sendte de en delegasjon til kunnskapsdepartementet for å skaffe seg ryggdekning for det store arbeidet de ønsket å sette i gang. Og signalene var klare og positive. Djupedal støttet de storslåtte tankene.

Men blant de ansatte på NTNU var det mange som var skeptiske til forandring. Det ble satt i gang kampanjer for å stoppe prosjektet. Imidlertid hadde tanken om felles campus stor støtte både blant studentene og blant politikerne i Trondheim. Det var derfor grunn til å tro at prosjektet kunne realiseres. En stor og samlet campus nært sentrum ville være attraktivt for studentene, gjøre tverrfaglig samarbeid lettere og stimulere en ønsket byutvikling.

Men åpenbart var motstanden såpass sterk blant deler av de ansatte at SV og Øystein Djupedal fikk kalde føtter. Når NTNU-styret henvendte seg til kunnskapsdepartementet for å sikre seg støtte og nødvendige garantier for å gjennomføre samlokaliseringen fikk de aldri svar fra Djupedal som tidligere hadde vært så positiv. Til slutt hadde styret ikke annet valg enn å stoppe prosjektet.

I 2012 tar imidlertid SV og varaordfører Knut Fagerbakke initiativ for å ta opp tråden igjen slik at en felles universitetscampus kan realiseres. Støtte fra departementet og statsråd Kristin Halvorsen blir sikret og det store apparatet settes i sving igjen. Et bredt politisk flertall i bystyret støtter forslaget. Det samme gjør studentene. Og selv om det er en del uro og kritikk fra deler av de ansatte ser det ut til at forholdene ligger bedre til rette denne gang. En av grunnene er at NTNU ikke får bevilgninger til sårt tiltrengt utbygging på Dragvoll. En felles campus synes å være nødvendig.

Men så skjer det igjen: I Adresseavisen 4. mars uttaler lederen i Trondheim SV at partiet vil trekke støtten til en campussamling av NTNU dersom det ikke kommer penger i revidert nasjonalbudsjett til Teknologibygget ved HiST.

På nytt sås det tvil om SV egentlig ønsker samling om en campus. Nå kan det sies at det ikke er så interessant hva et 4-prosentparti mener. Men partiet sitter fortsatt med kunnskapsministeren og kan være i stand til å skape problemer for NTNU-samlingen nok en gang.

Man kan godt diskutere hvorvidt en samling er fornuftig. Det er vinglingen som er livsfarlig for NTNU, fordi hverken NTNU eller sentrale myndigheter blir usikre på hva man skal forholde seg til.  Vi har ikke bare hatt et 8 år langt hvileskjær i forskningen; vi har stoppet den langsiktige utviklingen av Norges viktigste arbeidsplass i nesten like mange år. SV svikter NTNU, Trondheim og Norge.

 

 

11/03/2013 Posted by | Lokal politikk, Nasjonal politikk | , , , , , | Legg igjen en kommentar

S-T-U-P-I-D

La meg starte dette blogginnlegget med et sitat fra Thomas L. Friedman:«Bad signal. In an age when attracting the first-round intellectual draft choices from around the world is the most important competitive advantage a knowledge economy can have, why would we add barriers against such brainpower — anywhere? That’s called “Old Europe.” That’s spelled: S-T-U-P-I-D.»

Thomas Friedman er en amerikansk kommentator som kanskje er mest kjent for sin bok «The World is flat».

Sitatet over er hentet fra en kommentar til at senatet i USA i fjor vinter vedtok å begrense muligheten for spesialistinnvandring til USA. Friedman viser til at det er innvandringen som har ført USA dit de er idag som verdens største økonomi:

We live in a technological age where every study shows that the more knowledge you have as a worker and the more knowledge workers you have as an economy, the faster your incomes will rise. Therefore, the centerpiece of our stimulus, the core driving principle, should be to stimulate everything that makes us smarter and attracts more smart people to our shores. That is the best way to create good jobs.

According to research by Vivek Wadhwa, a senior research associate at the Labor and Worklife Program at Harvard Law School, more than half of Silicon Valley start-ups were founded by immigrants over the last decade. These immigrant-founded tech companies employed 450,000 workers and had sales of $52 billion in 2005, said Wadhwa in an essay published this week on BusinessWeek.com.

He also cited a recent study by William R. Kerr of Harvard Business School and William F. Lincoln of the University of Michigan that “found that in periods when H-1B visa numbers went down, so did patent applications filed by immigrants [in the U.S.]. And when H-1B visa numbers went up, patent applications followed suit.”

Trondheim Høyre har en visjon for byen som sier at «Norges fremtid skapes i Trondheim». Vi tenker naturligvis på de sterke kunnskapsmiljøene på NTNU, Sintef, HIST osv og de stadig flere bedriftene som etableres i Trondheim med utgangspunkt i disse miljøene. Disse arbeidsplassene er gjerne godt betalte, og godt betalte arbeidsplasser gir høyere skatteinntekter til kommunen, noe som igjen betyr at Trondheim kommune kan bruke mer penger på skole, helse, omsorg, veier og kultur.

Skal vi skape disse lønnsomme og godt betalte arbeidsplassene må vi gjøre det attraktivt å komme til Trondheim og Norge for talentfulle mennesker uansett hvor de kommer fra. Da hjelper det ikke at spesialist innvandrere og deres familier som allerede har fått jobb må vente i månedsvis på å få oppholds- og arbeidstillatelse. I noen tilfeller får de oppholdstillatelse bare for ett år i gangen. Ettersom de heller ikke kan reise ut av landet mens de søker om fornyelse av oppholdstillatelsen kan de i verste fall risikere at hele sommerferien til hjemlandet går i vasken fordi de sitter og venter på svar på søknaden.

S-T-U-P-I-D ville noen kalle det.

Det er heller ikke så enkelt å få tildelt personnummer. Ettersom det er en datamaskin som tildeler personnummer skulle man tro det ville være tilstrekkelig at man møtte opp hos folkeregisteret, fylte ut et skjema og viste frem dokumentasjon på hvem man var og på at man hadde oppholdstillatelse. Men så enkelt skal det ikke være. Skjemaet må først sendes til Finnmark og etter noen ekstra runder og flere uker i ventetid blir man tildelt personnummer. En sak er at det medfører ekstra kostnader for norske myndigheter å gjøre det slik. Men den som mangler personnummer kan heller ikke åpne bankkonto eller tegne mobiltelefonabonnement. Uten bankkonto kan du heller ikke ordne med en depositumkonto og dermed stiller du svakt på boligmarkedet. Til sammenligning kan du i andre land få tildelt personnummer ved ankomst.

S-T-U-P-I-D kaller jeg det.

Nylig annonserte engelske myndigheter at de vil begrense mulighetene for spesialistinnvandring til Storbritannia, og i Irland fører økonomiske problemer til at mange arbeidsinnvandrere mister jobben. Dette representerer en mulighet for Norge.

En fjerdedel av de vitenskapelig ansatte på NTNU kommer fra utlandet og på SINTEF har man ansatte fra over 60 land. Fortsatt har NTNU relativt få utenlandske studenter (i overkant av ett tusen), men tross alt er NTNU mer populær i utlandet enn de andre universitetene. Vi lever i en verden med stadig større internasjonal konkurranse. Hvis NTNU, SINTEF, HIST og de stadig flere kunnskapsbedriftene ikke tiltrekker seg de beste studentene, forskerne, ansatte og bedriftsgrundere i verden vil vi tape konkurransen om å skape fremtiden.

Det vil være S-T-U-P-I-D

29/11/2010 Posted by | Lokal politikk, Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Ord uten handling i klimapolitikken

Mens statsministeren skriver på sin blogg om «Join in on ambitious climate action» stemmer de rødgrønne medlemmene i Utdannings- og Forskningskomiteen ned et forslag fra Høyre som tok sikte på å redde NTNU’s og SINTEF’s satsing på 5 europeiske CO2 laboratorier.

EU har plukket ut 15 laboratorier fra hele Europa, hvorav fem i Trondheim, som skal brukes til CO2 forskning for forskere fra mange land. NTNU skal koordinere hele denne gigantiske satsingen. Gjennom bevilgninger fra tiltakspakken begynte NTNU i år å bygge og renovere bygg for å kunne ta i mot laboratoriene ca 2012/2013. Men i statsbudsjettet for 2010 ble det bråstopp i bevilgningene. Hvis dette ikke rettes opp vil laboratoriebyggene i beste fall bli forsinket. Det vil naturligvis også skade norsk anseelse i utlandet. Dette er tross alt et prosjekt som regjeringen har godkjent.

Etter et besøk på NTNU og SINTEF i oktober tok Høyres forskningspolitiske talsperson Henning Warloe initiativet til å få med en merknad i statsbudsjettet hvor man ba regjeringen komme tilbake til Stortinget med en løsning på finansieringen:

«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil vise til at NTNU er utpekt til å lede utviklingen av en paneuropeisk forskningsinfrastruktur innen CO2-fangst og lagring, ESFRI, som forutsettes klar til drift i løpet av 2012. Oppstartsmidler på 120 mill. kroner ble bevilget som ledd i Regjeringens krisepakke for oppgradering og renovering. Disse medlemmer konstaterer at det ikke er avsatt nye midler på 2010-budsjettet og at prosjektet mangler finansiering. Disse medlemmer mener det er viktig at Norge følger opp sine internasjonale forpliktelser i CO2-forskningen og ber Regjeringen avklare prosjektets videre fremdrift og komme tilbake til Stortinget på egnet måte og senest i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2010.»

Forslaget fikk støtte fra de andre borgerlige partiene, mens regjeringspartiene sa nei.

Når klimaforliket mellom regjeringspartiene, Høyre, Krf og Venstre ble vedtatt var det de tre borgerlige partiene som bidro til å presse Arbeiderpartiet til aktiv handling i klimapolitikken. Så opplever vi regjeringens besynderlige opptreden i spørsmålet om biodieselavgiften. Til tross for at et flertall i AP og alle i SP og SV var mot stemte regjeringspartiene for å innføre avgift på dette miljøvennlige drivstoffet. Resultatet vil bli at færre vil kjøre miljøvennlig samtidig som alle de som kan tenkes å investere i andre miljøvennlige kjøretøyer blir i tvil om regjeringen vil innføre avgifter på for eksempel elbil også i fremtiden. Når miljøvernminister Erik Solheim fikk spørsmål om biodieselavgiften under Stortingets klimadebatt svarte han at «dette gidder jeg ikke svare på». Mens Jens Stoltenberg nekter å møte Høyre, Krf, og Venstre for å snakke om klimapolitikken inviterer Solheim de to mellompartiene, men ikke Høyre, til et klimapolitisk samarbeid.

Med dette bakteppet reiser norske regjeringsrepresentanter til København for å forhandle om klimatiltak. Man får nesten håpe at utenlandske delegater hører mest på det den norske regjeringen sier og ikke det den gjør.

08/12/2009 Posted by | Lokal politikk, Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Kan og vil General Electric (GE) stole på Trond Giske?

Verdens største selskap, General Electric, vurderer å legge sin offshore vindsatsing til Trøndelag. Verdal er aktuell for vindturbinproduksjon og Trondheim er aktuell for forskning og utvikling. Flere hundre høykompetente og arbeidsplasser med store vekstmuligheter kan bli resultatet. Som seg hør og bør har næringsminister Trond Giske engasjert seg i saken. Skal vi tro media står han nærmest på reisefot til USA for å overbevise ledelsen i GE om Norges fortrinn.

GE’s investeringsbeslutning vil avhenge av rammebetingelsene. Vil norske myndigheter støtte et demonstrasjonsanlegg? Trond Giske kan klokelig nok ikke love noe på vegne av Enova, SIVA, Innovasjon Norge og andre som kan bidra med penger. Det er styrene i disse virksomhetene som skal treffe slike beslutninger. Men de synes å være positive. I tillegg kan Giske skryte av det sterke kunnskapsmiljøet i Norge. NTNU, Sintef og andre i Trondheim har mye kunnskap og kan levere kompetenrt arbeidskraft. Offshoremiljøet i Verdal med Aker i spissen er også viktig. Og så er tross alt den første brikken i GE’s norske vindkraftsatsing, i form av selskapet Scanwind AS, allerede på plass på Moholt i Trondheim. Det meste skulle derfor ligge til rette for et vindkrafteventyr.

Men når et internasjonalt storselskap skal bestemme seg for en etter norsk målestokk gigantisk industriell satsing er de også avhengige av forutsigbarhet. De må vite at rammebetingelsene ikke bare er der i dag, men også i overskuelig fremtid: Støtteordninger, skatter og avgifter, grønne sertifikater, satsing på energiforskning osv. er viktige elementer. Kan GE rett og slett stole på at det ikke skjer dramatiske endringer som river vekk grunnlaget under den virksomheten de satser langsiktig på?

Det er da de kanskje vil se seg rundt og sjekke hva norske myndigheter gjør på andre områder. Kanskje lurer de på om det som skjer med avgiften på biodiesel også kan skje med rammebetingelsene for vindkraftsatsing?

Så sent som i sommer var miljøvernminister Erik Solheim tilstede ved åpningen av en biodieselfabrikk som han skrøt uhemmet av. Nå innfører hans egen regjering etter forslag fra hans egen partileder Kristin Halvorsen en avgift på biodiesel. Den nyåpnede biodieselfabrikken permitterer sine ansatten og Norske Skog legger sine planer om en stor ny biodieselfabrikk basert på trevirke på is. Den nye avgiften kan svekke lønnsomheten ved slike fabrikker så mye at de vil gå med underskudd. Da vil ingen satse. Se bare på hva som skjedde i Tyskland da tyske myndigheter innførte en tilsvarende avgift i 2006.

Dermed blir spørsmålet General Electric vil stille seg: Kan vi stole på Trond Giske?

18/11/2009 Posted by | Lokal politikk, Nasjonal politikk, Uncategorized | , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Den grønne industriaksen – et valgkamputspill?

I sommer skrev Rune Olsø (AP) en interpellasjon til bystyret i Trondheim under overskriften «Den Grønne Industriaksen – som konkurransefortrinn og vekstskaper.» Kort sagt beskriver interpellasjonen at «Midt-Norge har klare konkurransefortrinn innenfor grønn teknologi og produksjon. Blant annet gjelder dette:

– Silisiumrodukter til solcelleindurstrien i Orkdal
– En rekke spin-offs på miljøteknologi (energi, avfall, med mer) og drivere for grønne bygg i Trondheim
– Bioenergi (teknologi) på Skogn
– Offshore vindmøller i Verdal

Trondheim og Midt-Norge har en unik drivkraft i forskningen og utviklingen som skjer i NTNU- og Sintef-systemene med høy internasjonal standard.» Dette er synspunkter jeg støtter fullt og helt. Med litt andre ord formulerte også Høyre lignende tanker når partiet listet opp «De 10 viktigste trønder-sakene for Høyre»:

«4. Vi vil ha slutt på at familier og industri i Trøndelag betaler mer for strømmen enn andre. Trøndelag har forutsetninger for å bli verdens laboratorium for miljøvennlig energi ved hjelp av kunnskapsmiljøene i Trondheim, grønne sertifikater, naturlige ressurser i landsdelen og økt vannkraftutbygging.»

Dette er altså et politisk område hvor alt skulle kunne ligge til rette for at trønderske politikere kan stå sammen om å skape et bærekraftig og fremtidsrettet næringsliv.

Men så er det dessverre slik at det norske folk har gjenvalgt en regjering som til tross for rekord i oljepengebruk fortsetter hvileskjæret i forskningen. For en ukes tid siden sto representanter for kunnskapsbyen Trondheim frem på rekke og rad for å klage over at deres byggeprosjekter alle var «glemt» i statsbudsjettet:

* Felles HIST campus på Kalvskinnet
* Nytt Vitensenter på Kalvskinnet
* Nytt bygg for samlokalisering av natur- og miljøforskningen ved bl.a. NINA og NTNU
* 5 CO2 laboratorier på NTNU

Ikke minst det siste er en skandale. Regjeringen har tidligere forpliktet seg til å delta i det europeiske forskningssamarbeidet innen CO2 – ESFRI. NTNU skal bygge 5 av 15 europeiske laboratorier og hele laboratoriesatsingen skal koordineres fra Trondheim. De første bevilgningene kom i forbindelse med tiltakspakken i vår. Men i 2010 er det slutt. Ingen bevilgninger over statsbudsjettet innebærer at byggene ikke står klare til å installere utstyret fra 2013 slik Norge har lovt våre europeiske partnere.

Det er nettopp kunnskapsmiljøene i Trondheim som danner fundamentet for en satsing på en grønn industriakse fra orkanger via Trondheim til Verdal. Når disse blir sulteforet og nødvendig forskningsinfrastruktur ikke blir bygget blir det langt vanskeligere å oppfylle denne flotte visjonen.

Interpellasjonen fra Rune Olsø skulle behandles i bystyret torsdag 29.oktober. Jeg så det som en mulighet for å stille et tverrpolitisk krav fra bystyret i Trondheim overfor regjeringen om igjen å satse på forskningen etter 4 års hvileskjær, og sendte derfor inn et slikt forslag.
Men så kom beskjeden: Interpellasjonen er trukket.

Jeg tror at Rune Olsø har et genuint ønske om at forskningsmiljøene i Trondheim skal styrkes slik at hans visjon om en grønn industriakse kan realiseres, og ikke minst vil han ha støtte fra partikollega og fylkesordfører Tore Sandvik. Men så ser han at han ikke får den nødvendige støtten fra partifellene i regjeringen. Fremfor å ta kampen mot de feilaktige prioriteringene i statsbudsjettet, velger han å ligge lavt. Jeg håper han ombestemmer seg.

27/10/2009 Posted by | Lokal politikk, Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Hva er galt med Birralee og Trondheim International School?

Trondheim har to gode internasjonale skoler i Trondheim. Birralee International School, som deler lokaler med Kalvskinnet skolem, var til og med Trondheims beste skole ved de nasjonale prøvene i fjor. Såvidt jeg forstår har både Birralee og Trondheim International School (THIS) ventelister. Nå vil Arbeiderpartiet og de andre rødgrønne partiene utrede etableringen av en kommunal konkurrent til disse to friskolene. Hva er galt med Birralee og THIS?

Så kan man kanskje spørre om ikke jeg som konservativ burde sette pris på konkurranse. Også private aktører har jo godt av konkurranse. Men nå har vi faktisk to aktører som konkurrerer med hverandre. For de rødgrønne politikerne som vil ha offentlig internasjonalt tilbud er det nok neppe ønsket om konkurranse som er årsaken til deres forslag…

Trondheim som by, og spesielt universitets- og forskningsmiljøet og de mange kunnskapsbaserte teknologibedriftene, har et stort behov for flere skoleplasser i de internasjonale skolene. I fjor sommer hadde jeg som oppdrag å utarbeide en håndbok på engelsk for såkalte expats (internasjonale ekspertinnvandrere) for Expat Mid-Norway.
Gjennom dette arbeidet har jeg lært nok til å skjønne at disse internasjonaloe kunnskapsarbeiderne er viktige for byen og at et internasjonalt skoletilbud er helt avgjørende for å trekke de dyktiske menneskene hit. Og bloggeren Fløyelspiken påpeker da også at mange av disse forskerne og foreleserne kun bor noen få år i Trondheim og dermed er det kanskje ikke hensiktsmessig for barna deres å gå på en norsk skole.

Hvis det er slik at de to utmerkede skolene Birralee og THIS enten ikke ønsker å utvide eller ikke har muligheter for å utvide antall elevplasser ville jeg støtte etableringen av et kommunalt internasjonalt skoletilbud. Det samme ville jeg hvis det kunne påvises at de to friskolene ikke holder mål. Men skolene er gode og såfremt de ønsker å utvide virksomheten vil det være mye bedre for det faglige miljøet ved skolene.

Forslaget om å splitte opp det internasjonale skolemiljøet ved å etablere en tredje internasjonal skole er kommet som et ledd i debatten om skolebruksplanen. Forslag om nedleggelse av Berg og Kalvskinninnet skoler, med Arbeiderpartiet som pådriver for skolenedleggelser, er en del av denne diskusjonen. Oppvekstdirektøren i Trondheim har ønsket å skape større skoler for å få større faglige miljø og lavere kostnader. Da er det ganske spesielt at man på den ene siden ønsker å legge nede Berg Skole fordi skolen bare har knappe 300 elever vil det rødgrønne flertallet konkurrere med private skoler som er halvparten så store og slik svekke det faglige miljøet og driftsøkonomien for disse skolene. Istedet burde kommunen bidra til å styrke disse miljøene ved å bistå dem til å skaffe større lokaler.

Så er det et faktum at Trondheim Kommunes økonomi er svekket etter at kommunens gjeld er doblet på fem år. De rødgeønne la frem et budsjett for 2009 som innebar en sterk nedprioritering av skolen. I tillegg må vi regne med ytterligere nedskjæringer både i 2009 og i 2010 når underskudet fra fjoråret skal dekkes inn. I denne situasjonen skal flertallspartiene bruke betydelige beløp på å opprette et nytt tilbud som skal konkurrere med to av de beste skolene i byen. Er et kommunalt monopol viktigere enn kvaliteten? Og hvilke andre skoleformål skal det kuttes på for å finansiere dette nye tilbudet? Kanskje Berg skole blir ofret til slutt for å finansiere de rødgrønne prinsippene? Eller blir det ytterligere utsettelser av nybygg for Åsveien og Spongdal skoler som skal finansiere monopoliseringen?

Les gjerne Fløyelspikens blogg for å lese et alternativt syn på den samme saken.

27/01/2009 Posted by | Uncategorized | , , , , , , , , , , , , | 2 kommentarer