Hva vil vi ofre for å få VM på ski?

Er vi villige til å bruke en milliard kroner på Granåsen hvis det rammer breddeidretten i bydelene?

Jeg har vært en entusiastisk tilhenger av VM på ski i Trondheim. Men kanskje bør vi gi opp VM-drømmen?

Trondheim kommune har brukt ca fem millioner kroner på to søknadsrunder som til sammen har kostet ca 10 millioner. Det har vært riktig. Og kostnaden ved å søke en eller to ganger til (Nord-Amerika har ikke hatt VM siden 1995 og vil nok få arrangementet om de søker) er ikke større enn at vi tåler det.

De store kostnadene er knyttet til investeringene i VM-anlegget, anslått til ca en milliard kroner, hvorav halvparten til hoppbakken. Riktignok uttaler flere politikere at de ikke aksepterer at det skal være nødvendig å bruke mer enn 300 mill til hoppbakken, men samtidig vet vi at usikkerheten er stor og at kravene til hoppanlegg som skal brukes til mesterskap øker.

Ingenting av dette er nytt. Det som er nytt er at Rådmannen i Trondheim har lagt frem en sak for bystyret som viser at summen av alle planlagte investeringer i regi av Trondheim kommune er langt større enn det kommunen har råd til. Blir planene realisert blir kommunens gjeld mer enn doblet til over 30 milliarder kroner frem til 2031, og sannsynligvis er dette tallet for lavt fordi det ennå ikke er lagt planer for de siste årene i denne langtidsperioden. I sum må kommunen kutte mer enn ti milliarder på sine investeringsplaner. Kanskje mye mer.

Så kan man naturligvis spare en del ved å tenke nytt i hvordan man bygger. For eksempel gjennom Offentlig Privat Samarbeid (OPS). Det handler om å involvere entreprenører, utbyggere og leveranderer tidlig i planleggingsprosessen slik at man kan finne billigere måter å bygge på. Men så langt har Arbeiderpartiet vært lite villige til å prøve det.

Bystyret vedtok i sin tid at man skulle forske å få private med på laget i utviklingen av Granåsen-anlegget. Rådmannen har imidlertid valgt å tolke dette vedtaket som om man skulle begrense seg til å be om at næringslivet skulle betale en del av regningen. Det har det vært liten interesse for, i hvert fall før Trondheim har fått VM. Det rådmannen burde gjort var å involvere private utbyggere, entreprenører og leverandører tidlig i prosessen. Erfaringsmessig kan det gi store besparelser i bygge- og driftskostnader.

Da står vi tilbake med å prioritere det som er viktigst først. Ordføreren har uttalt at hun vil prioritere skole og helse foran kultur og idrett selv om hun i den samme artikkelen sier at hun samtidig skal satse på idrett og kultur. Det er å lure velgerne å late som om man ikke må ta noen tøffe valg.

Det er et slikt valg ja eller nei til en ny VM-søknad er. For en søknad betyr en forpliktelse til å bruke en milliard pluss minus i Granåsen. Mye av det er breddeanlegg. Men en halv milliard til en hoppbakke er det ikke mange i breddeidretten som får nytte av uansett hvor fantastisk det ville vært med et nytt VM i Trondheim.

Lettere har det ikke vært etter at flertallet i bystyret har vedtatt at kommunen skal bruke 28  millioner kroner på leie av nye Trondheim Spektrum. Hvert år. Det som blir igjen til andre idrettsformål har blitt mindre.

Det er klart Trondheim kan bruke en milliard på Granåsen. Men vi må være oppmerksomme på at konsekvensen er mindre penger til investeringer i anlegg til breddeidretten rundt omkring i byen. Vi kan bygge en del spilleflater for håndball, ishockey og fotball for en slik sum. Eller vi kan utsette byggingen av skoler og sykehjem. Eller vi kan låne mer penger og i stedet kutte i bevilgningene til drift av eldreomsorgen, skolene, rusomsorgen eller annet.

VM på ski og byjubileet i 1997 var en stor opplevelse, og mange mener at Trondheim ble en annen by med tro på seg selv og hvilke muligheter byen hadde etter 1997. Det er vanskelig å sette en pris på slikt. Et nytt VM vil sikkert også være en opplevelse for livet, og en anledning til å arrangere VM slik vi mener det bør gjøres, med nøysomhet, høye etiske standarder, ytringsfrihet og etisk refleksjon.

Men skal vi søke om VM en gang til må vi vite at det koster. Og at det vil gå ut over noe annet.  Vi har ikke en utømmelig Sareptas krukke.

 

Sørgebånd under OL – VM på ski i Trondheim 2021 kan bli et forbilde

Jeg våkner opp i India til nyheter fra Norge om at IOC gir de norske skijentene reprimande for å ha gått med sørgebånd under åpningsdistansen i OL. Den internasjonale olympiske komite viser med dette nok en gang hvor langt de er fjernet fra vanlige menneskers hverdag.

IOC’s holdninger til ytringsfrihet og demokrati er velkjent. Jeg har skrevet om dette i et tidligere blogginnlegg hvor jeg oppfordret Oslo til å gå foran med et OL i ytringsfrihetens navn når de søker om vinter-OL i 2022.

Derfor er jeg glad for at Høyre og Linda Hofstad Helleland for noen dager siden gikk med et ønske om at Oslo-OL skal stille krav til IOC med hensyn til temaer som ytringsfrihet, demokrati og nøysomhet. Vi kjenner fra før diskusjonen om homofiles rettigheter i Russland. Forlengst er den første homoaktivisten arrestert til tross for lovnader fra russiske myndigheter, og uten at kny av protest fra IOC. At IOC skulle gi en reprimande for de norske skijentenes bruk av sørgebånd overgikk likevel min fantasi. Dette trodde jeg ikke var mulig.

Det er grunn til å understreke at det internasjonale skiforbundet ikke synes å væere like forhistoriske i sine holdninger som IOC, men Trondheim har likevel mulighet til å sette en ny standard når byen søker om ski-VM i 2021. Samtidig er det viktig at det er en grenseoppgang mellom idrett og politikk. Det skal mye til før man boikotter et idrettsarrangement av politiske grunner slik det skjedde med OL i Moskva i 1980. Og ingen ville likt det om Northug, Johaug eller Svindal brukte anledningen under OL eller VM til å snakke varmt for Jens, Siv eller Erna.

Samtidig vet vi at idrettsmesterskap blir brukt politisk. Arrangørlandet bruker gjerne et mesterskap til å skape større popularitet for landets ledelse. OL er et utstillingsvindu, og blir brukt til det ikke minst av totalitære regimer. Og uten sammenligning forøvrig: Daværende statsminister Jens Stoltenberg og ordfører Fabian Stang ble intervjuet nærmest daglig av NRK under VM på ski i 2011.

Selv om konkurranse mellom likemenn på like vilkår – muligheter for alle – er et ideal innen idretten, er det neppe mulig å oppfylle fullt og helt. Ulike ressurser, bruk av doping, trening av barn fra de er svært unge til å bli toppidrettsutøvere og mange andre tema innen idretten er tema det er verdt å ha en åpen diskusjon om. Hvordan kan idretten brukes til å skape utvikling gjennom organisasjoner som Right to play eller på annet vis? Kan eller bør den norske idrettsmodellen overføres til andre land?

Det er ingen grunn til at idrettsutøvere og idrettsarrangementer skal omfattes av større begrensninger for åpenhet og ytringsfrihet enn vi har i Norge i dag. Mennskerettighetene er universelle. Hvorfor skal vi akseptere at IOC og andre setter strengere grenser? Og når sovjetiske, norske, kinesiske og engelske myndigheter bruker mesterskap til å skryte av eget samfunn, hvorfor skal ikke de som har alternative meninger kunne komme til orde uten å risikere liv, helse og frihet?

Under VM-på ski i Trondheim i 2021 er det planlagt et kulturprogram som skal strekke seg over et år, fra sommeren 2020 til sommeren 2021. I VM-komiteen er det Olavsfestdagenes Petter Fiskum Myhr som har fått ansvaret for dette programmet. Olavsfestdagene har de siste årene utviklet et dialogprogram som har vært med å sette viktige spørsmål på dagsorden. Gjennom å overføre den samme ideen til kulturåret rundt VM på ski kan vi være med å skape åpenhet, ytringsfrihet og dialog også innen idretten. Samtidig må dette være verdier som også preger selve arrangementet.

I neste omgang kan Det internasjonale skiforbundet (FIS) bruke erfaringene fra Trondheim til å utvikle kravene som stilles til fremtidige VM-arrangører, og til å inspirere IOC til å modernisere de olympiske lekene.

Trondheim kan bli et forbilde for verden!

Trondheim bør søke OL – sammen med Åre og Østersund

Vi har vært gjennom et fantastisk VM på ski i Oslo. På mange måter har mesterskapet vært nesten like vellykket som Trondheims-VM i 1997. De som har hovedæren for det heter sannsynligvis Marit Bjørgen og Petter Northug. Uten de to trøndernes suksess i skiløypa ville det vært vanskelig å skape den samme stemningen rundt løypa. Åpenbart var suksessen så stor at arrangørene ikke hadde forberedt seg godt nok ved å sette opp tilstrekkelig transportkapasitet. Selv om VM i Trondheim solgte flere billetter til færre øvelser enn VM i Oslo opplevde vi aldri slike tabber i 1997.

Såvidt jeg forstår har ikke Oslo vært særlig interessert i å lære fra erfaringene fra Trondheim. Det burde de nok ha gjort. Men på ett område kopierte de Trondheims suksessformel. Rammen rundt medaljeutdelingen på Torget i Trondheim var en nyskaping i VM-sammenheng som skapte en unik stemning og en folkefest utenom det vanlige. Oslo gjorde som Trondheim, og gledet titusener av tilsuere på Universitetsplassen hver kveld.

Oslos største utfordring er hoppkonkurransene i Holmenkollbakken og Midtstubakken. De individuelle storbakkerennene i Holmenkollen foregikk med tett tåke både i 1966, 1982 og i 2011. VG’s sportsredaktør brukte førstesiden i avisa til å proklamere at tåkeproblemene bør gjøre det uaktuelt å arrangere OL i hovedstaden. Det er jeg ikke enig i, men at tåka svekker Oslos kandidatur kan det ikke være tvil om.

Når kampen sto mellom Oslo, Trondheim og Tromsø om å arrangere Vinter-OL i 2018 hadde både Trondheim og Oslo laget gode søknader. Selv om det ville være spektakulært å arrangere OL i Tromsø er byen rett og slett for liten. Både på gjenbruk av anlegg og trasnport var det store svakheter ved Tromsøs søknad. Trondheim tapte først og fremst på grunn av manglende oppslutning i regionen. Og skal vi arrangere et OL trengs det en bred oppslutning.

Oslo har forlengst blitt nevnt som en kandidat for OL i 2022 eller 2026. Men erfaringene fra 1997 og 2011 viser at Trondheim vil være et minst like godt alternativ. Men for å skape en sterk søknad bør vi gå sammen med Åre og Østersund. Overnattingskapasiteten på strekningen Trondheim-østersund er enorm. Gjenbruken vil også være enklere når vi sprer anleggene. For eksempel kan Østersund få skiskyting, Åre alpin og Trondheim de nordiske grenene. Ishockey bør fordeles på flere anlegg og de øvrige grenene spres mellom de tre stedene.

Det er bare en stor ulempe med et slikt konsept. Dagens OL-regler hindrer et samarbeid over landegrensene såfremt ikke arrangørlandet av praktiske årsaker må samarbeide med et annet land. For eksempel har Finland ingen bakker som er store nok for utfor. Men regler kan endres og med felles innsats fra Norge og Sverige må det være mulig å fjerne regler som hindrer OL i tilstøtende grenseregioner. Mange reagerer etterhvert på at OL har blitt så stort og ressurskrevende. Ved å samarbeide over landegrensene kan man greie seg med færre nye anlegg og arrangere OL til en lavere kostnad.

Åre/Østersund har søkt om OL før og tapt. På mange vis kan vi si at det snart er Sveriges tur. Sammen med Trondheim kan Åre og Østersund skape et arrangement som overgår alt verden har sett før av et vinter-OL. Det fortjener verden!