Kjetils Blå Bølger

Make waves – Don’t float through life!

Skal trikketraseen utenfor Ila kirke bli den nye drosjeholdeplassen for Trondheim Monstrum?

Tirsdag 4.oktober kunne prosjektleder for utvidelsen av Trondheim Spektrum, Kjell Håvard Nilsen, og byplansjef Hilde Bøkestad fortelle medlemmene i Kultur- Idretts- og Friluftslivkomiteen og Byutviklingskomiteen i bystyret at Klostergata ville bli stengt for nesten all trafikk under store arrangementer når det utvidede Trondheim Spektrum står ferdig. Drosjene skal i stedet levere og hente passasjerer i Kongens gate ved Ilen kirke.

Opplysningene var så overraskende og så lite gjennomtenkt at jeg måtte spørre begge to på nytt om dette virkelig stemte. Og ja, slik var det.

Det er lett å forstå at man må gjøre noe med trafikkforholdene på Nidarø. Lenge før den nye monsterhallen står klar har trafikken i denne blindgata blitt langt større enn det gata og boområdet er dimensjonert for. Det gjelder både når store folkemengder skal til de store arrangementene, men også i det daglige. Problemene er både knyttet til bomiljøet, til trafikksikkerheten og til fremkommeligheten for utrykningskjøretøyer både til Spektrum og til sykehuset.

Tilhengerne av utbygging på Nidarø hevder at kollektivdekningen er god selv om fotgjengere vil bruke enten 4-5 minutter fra Ila eller 12-13 minutter fra Samfundet. Det er klart at de fleste av oss KAN gå, men de fleste av oss ØNSKER ikke å gå så langt hver vei fra nærmeste busstopp. I hvert fall ikke når været er dårlig. Skal man lykkes i å stoppe veksten i trafikken (Målet er ikke å redusere trafikken, men å holde den på nåværende nivå ifølge prosjektleder Kjell Håvard Nilsen) må man derfor sperre Klostergata under store arrangement.
Detaljene er ennå ikke klare, men sperringen vi gjelde for privatbiler med unntak av beboere i området, drosjer med unntak av handicaptransport og så vidt jeg forsto også busser. Sperringen vil skje på store konserter og store idrettsarrangement. Hvorvidt det vil gjelde messene og mellomstore publikumsarrangement var ikke klart. Sperringen vil også gjelde private besøkende til beboerne på Nidarø.

Som drosjesåfør var det flyttingen av drosjeholdeplassen fra Nidarø til Kongens gate som overrasket mest. I dag setter man opp en holdeplass ved snuplassen utenfor Trondheim Spektrum. Ved store arrangementer kan det sikkert stå mer enn 20 drosjer her for å vente på passasjerer. Til vanlig blir den ikke betjent. Det er altså denne «midlertidige» holdeplassen som skal flyttes til Kongens gate utenfor Ilenkirke under store arrangementer.

Prosjektlederen refererte flere ganger til Sverresborg med hensyn til hvordan man løste trafikksituasjonen. På Sverresborg har man hatt opptil 10.000 publikummere mot planlagt opptil 12.000 på Nidarø. Dermed er det en god sammenligning. På Sverresborg sperrer man Sverresborg Alle før, under og etter konsertene. I tillegg til den ordinære taxiholdeplassen ved Wullumsgården oppretter man en midlertidig taxiholdeplass i Roald Amundsens vei opp til krysset med Sverresborg Alle. Taxiholdeplassen består av køstativ som skal holde orden på potensielt flere hundre i taxikø. For å lette trafikkavviklingen ble det lagt opp til at drosjene skulle kjøre opp Roald Amundsens vei og ut Fridtjof Nansens vei. Dette for å unngå at mange drosjer og privatbiler skal snu og skape kaos i krysset. På det meste var det sikkert over 20 drosjer som sto og ventet på passasjer. I tillegg var det gjerne minst fem drosjer som ventet på den ordinære holdeplassen ved Wullumsgården.
Det er altså dette byplankontoret skal finne plass til uten at det skaper trafikkaos i Kongens gate utenfor Ilen kirke. I tillegg må man regne med at mange privatbiler vil benytte den samme plassen for å levere og hente folk. Her skal det være plass til at minst 20 drosjer kan vente på passasjerer, det skal være plass til folk som står i kø eller er på vei ut av eller inn i drosjer og privatbiler, det skal være plass til at mange av drosjene skal snu. Og ikke minst skal det være plass til den ordinære trafikken, inkludert trikken og den planlagte superbussen. Derfor må vi gå ut i fra at selve gaten ikke skal brukes. Uten stoppforbud vil trafikksituasjonen i Kongens gata bli uakseptabel.
Da står vi igjen med å bruke sykkelvei samt gangveien rundt kirka til drosjeholdeplass. Hvis påstigning skjer bak kirka ved enden av Elvegata og drosjene kjører inn mot kirka ved fotgjengerovergangen foran kirka får man kanskje plass til 15-20 drosjer, og så kan man supplere med drosjer som benytter sykkelveien langs Kongens gate. Det blir ingen god og praktisk løsning for drosjene, men kanskje mulig å gjennomføre.

Men hva vil Ilen menighet si om en slik løsning? Det vil neppe være hyggelig å arrangere bryllup i kirka hvis brudepar og gjester skal gå «spissrotgang» mellom drosjene og konsertgjengere. Og muligheten for å parkere for de som besøker kirka på slike tidspunkt forsvinner naturligvis. Sannsynligvis må gangveien til kirka også utvides på bekostning av grøntarealet. Med tanke på at prest Lars Sperre i Ilen menighet deltok i demonstrasjonstoget mot utbyggingen av Trondheim Spektrum for noen uker siden i full «prestemundur» har jeg en mistanke om at menigheten ikke vil se med blide øyne på at området rundt kirka skal omdannes til drosjeholdeplass.

Man skulle tro at drosjenæringen ville bli konsultert før man gikk ut med slike planer. Det kunne jo hende at næringen hadde faglige innspill å komme med. Men som så ofte før hadde man heller ikke denne gang kontaktet Trøndertaxi. Og jeg vil bli overrasket om noen av de andre og mindre sentralene var kontaktet. Slik er det dessverre ofte. Behovene til taxikundene og taxinæringen blir sjelden hørt før det er for sent. Når holdeplassen ved Spektrum ble planlagt hadde man heller ikke snakket med taxinæringen. Først etter at Trøndertaxi hadde tatt kontakt fordi man så at drosjenes behov ikke var ivaretatt gjorde man nødvendige endringer.

Det enkleste er det beste sier en lokal dagligvarekjede. Og det enkleste i dette tilfellet ville naturligvis være å bygge den store og nye byhallen vi trenger et annet sted hvor bussene stopper i nærheten, hallen ikke ødelegger bomiljøet, det er plass til utvidelser og tilbringertrafikken kan foregå uten unødige problemer.
Stenging av Klostergata vil være unødvendig hvis de store arrangementene kan forgå et annet sted. Flytting av den midlertidige taxiholdeplassen til området utenfor Ila kirke er et desperat forsøk på å finne en løsning man kan leve med. Men det er ingen god løsning. Slik det er med så mye annet i dette skandaleprosjektet.

ila-1ila-2ila-3

Advertisements

17/10/2016 Posted by | kultur, Lokal politikk, Uncategorized | , , | Legg igjen en kommentar

Egner Nidarø seg som messeanlegg?

Under selve velkomsttalen utenfor Trondheim Spektrum lovet hun (ordfører Rita Ottervik) tilhørerne fra inn- og utland at de under neste fiskerimesse om to år ville komme til helt nye, større og mer moderne lokaler, skrev Adresseavisen.

Men er egentlig Trondheim Spektrum og området rundt tilpasset fremtidens krav til messeanlegg?

I mange år arbeidet jeg i hotell- og restaurantbransjen i Trondheim. Etter en rolig juli gledet vi oss alltid til begynnelsen av august når AquaNor og Norfishing alternerte om å fylle Nidarø, hoteller og restauranter. I fjor skrev Adresseavisen at Trondheim tjente 100 millioner på messa. Derfor la vi oss alltid i selen for at alt skulle fungere optimalt. Selv tok jeg initiativet til at hotellene skulle la Tvete Reisebyrå om håndterte bestillingene få disponere 80% av alle hotellrommene i Trondheim. Messene preget byen enda mer enn i dag og de besøkende trivdes i byen.

Nidarø hadde mange fordeler som messeområde. Man kunne spasere dit fra hotellene i Midtbyen og messa lå svært idyllisk til. Altså helt annerledes enn de mange store messeanleggene Utenfor Oslo og i utlandet.

Men Nidarø har også mange svakheter som messeanlegg. Det er et anlegg som ikke er skreddersydd for messer, trafikksituasjonen i Klostergata er lite gunstig og parkeringssituasjonen dårlig. For å få nok parkeringsplasser måtte man leie Trondheim stadion.

For å bidra til et bedre bomiljø ønsker man å redusere trafikken. Hvordan det skal skje er ennå ikke klart bortsett fra at antall parkeringsplasser skal reduseres sterkt. Så kan man undre seg over hvordan trafikken skal reduseres hvis alle skal ta drosje ned til Spektrum. Drosjene må kjøre to ganger frem og tilbake. Først når de besøkende skal leveres. Deretter når de skal hentes. Så kan vi drømme om at alle besøkende skal gå eller sykle uansett vær.

Prøv å sett deg inn i hverdagen til de som deltar på messa. De har lange dager først på messa, deretter på kundetreff om kvelden og er sliten når dagen er over. Lysten til å gå er ikke til stede. Kanskje vil de stikke av fra messeområdet for å spise lunsj med kunder i Midtbyen. De går neppe.

Så har vi alle de som arbeider med å sette opp og demontere messa samt håndverkere. Skal vi forvente at de skal gå. Konsekvensen er at hvis vi skal fjerne parkeringsplassene og unngå konsekvensen av dobbeltturer med drosjer og andre må det ilegges så strenge trafikkbegrensninger at deltagerne på messa rett og slett sier at dette vil vi ikke. Vi flytter messa til Oslo eller Bergen.

Men det stopper ikke der.

Verden forandrer seg. Siden den første Nidarøhallen ble bygd på 60-tallet har anlegget blitt utvidet en rekke ganger. Messene har vokst og behovene har endret seg. Det er derfor naivt å tro, som Arbeiderpartiets Marek Jasinski, at dagens utvidelsesplaner blir de siste. En ting er at man kan trenge større arealer. Fiskeoppdrettsnæringen vokser tross alt med rekordfart og det har konsekvenser også for AquaNor. Men behovene endrer seg. Kanskje vil man om noen år forvente at vi har et hotell i umiddelbar nærhet? Eller restauranter som ligger slik til at noen bruker dem også når det ikke er messe? Da må de ligge slik til at andre brukere enn messedeltagerne vil dra dit. Og kanskje trenger man andre tjenester som vi i dag ikke kan forestille oss. Da må fasilitetene utvides. Skal vi gjøre det på Nidarø? Skal vi ekspropiere beboernes eiendommer, ta resten av parkarealet eller friidrettsstadion?

Det er rett og slett vanskelig å tilfredsstille messedeltagernes fremtidige behov samtidig som Nidarø fortsatt skal bli et godt boområde og et område for rekreasjon.

15/09/2016 Posted by | kultur, Lokal politikk, Uncategorized | , | Legg igjen en kommentar

Naturligvis kan Trondheim Spektrum bygge et annet sted

«Skal vi finne en annen tomt er det ikke Trondheim Spektrum som blir utbygger. Da må vi bruke av pengene vi skal bygge nye skoler og sykehjem for,» sier ordfører Rita Ottervik til Adresseavisen.

Det er naturligvis ikke sant.

Trondheim Spektrum AS ble stiftet 8.1.1962 og bygget det som allerede den gang var Trondheims storstue. Det var et spleiselag hvor kommunen og næringslivet gikk sammen for å skaffe byen hardt tiltrengte fasiliteter for messer, konserter og idrett. Sannsynligvis var det ingen av eierne som gikk inn i dette for å tjene penger. Dette gjorde de for byen. Og slik er det også i dag. Selv om Trondheim Spektrum AS har gått med overskudd og opparbeidet en solid egenkapital er dette ikke noe mål i seg selv.

Om vi sjekker Brønnøysundregistrene finner vi at Trondheim Spektrum har dette vedtektsfestede formålet:

«Oppføre og drive Trondheim Spektrum med dertil hørende virksomhet, samt deltagelse i andre selskap med tilknytning til denne virksomheten.»

Det står altså ingenting om at virksomheten kun skal ligge på Nidarø. Hvis selskapets eiere og styre ønsker det kan de naturligvis bygge hvor de måtte ønske. Og i den grad vedtektene ikke tillot det kan generalforsamlingen når de måtte ønske det endre vedtektene for å tillate bygging annet sted.

Ethvert styre plikter å sørge for at selskapet har en forsvarlig økonomi. I dette tilfellet har de sikret seg ved å inngå en avtale med Trondheim kommune hvor kommunen forplikter seg til å leie hallkapasitet til bortimot 30 millioner kroner pr år. Det betyr mer enn 2000 kroner pr halltime eller fire ganger så mye som leie av for eksempel hallene på Charlottenlund. Dermed er det i realiteten Trondheim kommune som betaler for utbyggingen selv om kommunen ikke tar opp lån.

Da kan man jo spørre seg om hvorfor det er så viktig om kommunen bygger ut selv eller om det overlates til et «privat» selskap som Trondheim Aktivum AS (hvor kommunen eier 78 % av aksjene.)

Svaret ligger i de såkalte handlingsreglene. Bystyret har fornuftig nok fulgt opp Høyres initiativ og vedtatt handlingsregler som begrenser hvor mye lån kommunen kan ta opp. Dette sikrer en viss selvdisiplin slik at kommunen ikke lever over evne. I praksis betyr det at når lånetaket nås må man prioritere hvilke investeringsprosjekter man skal satse på. Finansierer vi en stor hall over kommunebudsjettet kan det bety at vi ikke får råd til en nytt sykehjem.

Så langt er ordførerens uttalelse logisk.

Det som imidlertid ikke henger på greip er at i lengden blir kostnaden den samme for kommunen om man betaler leie som om man betaler renter og avdrag. Og merkelig nok sier Arbeiderpartiet nei til OPS (Offentlig Privat Samarbeid), og det er det Trondheim Spektrum AS er, når det gjelder bygging av sykehjem eller skoler.

Et slikt samarbeid skal vi benytte oss av når det er lønnsomt for kommunen. Det er det ofte fordi private aktører som Spektrum ofte kommer opp med bedre og billigere byggeløsninger.

Men så tilbake til utgangspunktet:

Naturligvis kan Trondheim Spektrum AS bygge på Sluppen, Sorgenfri eller Valøya. Med en leieavtale med Trondheim som sikkerhet er det helt uproblematisk for selskapet å bygge uansett hvor det skjer. Og hvorfor skulle eierne i selskapet ha noe i mot å bygge for eksempel på Sorgenfri slik Koteng nylig har beskrevet? Eierne har jo gått inn i dette selskapet for å gi byen noe den trenger. Og hvorfor skulle et selskap som kommunen eier mesteparten tviholde på en løsning som byens befolkning ikke ønsker?

Den eneste forklaringen jeg kan finne er at maktpartiene i Trondheim også sitter med makten i Trondheim Spektrum AS.

 

Les også dette blogginnlegget om hvordan vi kan tenke nytt om byhall.

 

 

13/09/2016 Posted by | kultur, Lokal politikk, Uncategorized | | Legg igjen en kommentar

Vi må tenke nytt om byhall

Det er naturligvis mange gode grunner for å bygge ut Trondheim Spektrum på Nidarø, men vi må spørre oss om det er det vi ønsker oss og om en giganthall på Nidarø er bærekraftig på lang sikt. Jeg mener at svaret er nei.

Det var Høyre og Yngve Brox som i 2011 startet den siste politiske runden om en ny byhall. Realinvest hadde da lansert planene om en storhall med plass til 12000 tilskuere på Brattøra i tilknytning til kongresshotellet.  Også Byåsen Håndball Elite ved styreleder Svein Berg lanserte ideen om en storbyhall på denne tiden.  For Høyres del var det delvis behovet for en arrangementshall for de store idrettsarrangementene og konsertene og behovet for å flytte Trondheim Spektrum til en mer egnet del av byen som lå bak ønsket.

Etter hvert ble det satt i gang en utredningsprosess hvor spesielt Brattøra, Leangen og Sorgenfri ble plukket ut som alternativer i tillegg til Nidarø. Denne prosessen ble aldri ordentlig fullført, sannsynligvis fordi en utvidelse av Nidarø TILSYNELATENDE ville være mye billigere. Har kunne man utvide et eksisterende anlegg og dermed slippe store investeringer.

I Høyre var vi skeptiske, og vi pekte blant annet i en merknad på trafikksituasjonen som måtte løses. Naturligvis burde vi ha stemt mot forslaget om å satse på Nidarø allerede da, men gjorde det ikke fordi vi ikke så noen annen mulighet til å få realisert behovet for en storbyhall på. Siden har prosjektet vokst i størrelse, og trafikkutfordringene har på ingen måte funnet noen tilfredsstillende løsning.

Når Høyres gruppemøte behandlet saken om den nye giganthallen føltes det som en lettelse å sette ned foten. For de fleste, kanskje alle, ble det tilslutt ingen tvil om at å bygge denne giganthallen ille være et gigantisk feilgrep. Vi visste at vi ville møte massiv motstand fra maktpartiene i Trondheim med Arbeiderpartiet og Rita Ottervik i spissen, men vi hadde egentlig ikke noe valg. Det var Høyres kommunalråd Ingrid Skjøtskift som fikk i oppdrag å ta opp kampen, noe hun har gjort på en fremragende måte.

Siden den gang har stadig flere høringsinnspill vist at planene på Nidarø har store svakheter. Kostnadsoverslaget vil neppe holde. En tilfredsstillende trafikkløsning som kan medføre kjøp og ekspropiering av eiendommer kan koste hundrevis av millioner kroner. Både St Olav, Fylkesrådmannen, NTNU, Vegvesenet, naboer og andre er kritiske.

Arbeiderpartiets kommunalråd, den tidligere kommunisten Marek Jasinski ble sendt ut i krigen av ordføreren. Han gjorde det tidlig klart at hallen skulle bygges, lenge før høringsuttalelsene hadde kommet inn. Arbeiderpartiet brukte pisken og sørget for at de samarbeidende partiene enten støttet prosjektet eller i hvert fall ikke gikk ut med kritiske synspunkter i media. Argumentene som er brukt er at det ikke finnes alternativer, og at andre løsninger blir for dyre slik at et nei til Nidarø blir farvel til håndball-EM. Fiskerimessene og store innendørskonserter.

Slik er det naturligvis ikke. Alternativene finnes hvis vi er villige til å tenke nytt. Flere har allerede bidratt med interessante innspill. Trond Åm fra Venstre har tatt et initiativ for å få utredet en hall på Sluppen og Ole Petter Bjørseth i Kjeldsberg Eiendom mener et slikt anlegg kan stå ferdig til håndball-EM. Håvard Ravn Ottesen har organisert en underskriftsaksjon for et såkalt innbyggerinitiativ for å bygge på Dragvoll. Andre har foreslått Brattøra eller Granåsen. Det finnes gode argumenter for alle disse alternativene, men når maktpartiene avkrever Høyre og andre motstandere et klart alternativ før man har gått gjennom en grundig utredningsprosess er det useriøst. De mange innspillene viser at det finnes muligheter, men dette er et prosjekt som er for viktig til en overfladisk behandling.

Det viktige nå er at vi er villige til å tenke nytt også for å få til en byhall uten at det blir for dyrt for Trondheim kommune. Men det krever naturligvis at alle parter ønsker å finne en ny løsning.  La meg ta noen eksempler på hvordan vi kan gjøre dette billigere for kommunen:

  • Når NTNU skal bygge ny campus på Øya trenger studentene treningsfasiliteter i området. I stedet for å bygge et eget anlegg kan NTNU kjøpe seg inn i Trondheim Spektrum. Disse inntektene kan plasseres i en byhall for eksempel på Sluppen.
  • Sør-Trøndelag Fylke skal bygge en ny videregående skole i Trondheim. Sorgenfri/Sluppen kan være en aktuell plassering. Denne skolen vil trenge en idrettshall. I stedet for å bygge på egenhånd kan fylkeskommunen bruke pengene på en byhall som vil gi bedre idrettsfasiliteter enn det fylket har rår til å bygge på egen hånd.
  • Trondheim kommune har planlagt 15 nye hallflater de nærmeste årene. Nidarvollområdet er et av områdene som trenger nye hallflater. Hvis det bygges en byhall på Sluppen vil dette behovet kunne dekkes.

Nå må vi åpne oss for løsninger som ingen har tenkt ennå. Rådmann Morten Wolden, som i sin posisjon skal være forsiktig med å polemisere mot oss som er kritiske til giganthallen på Nidarø, uttalte nylig til Adressa at «Så vidt jeg vet er det bare Trondheim Spektrum som er interessert i å bygge storhall i Trondheim. Ingen andre har banket på døra mi, i alle fall.» Det Wolden unngår å nevne er at Trondheim kommune eier 78 % av Trondheim Spektrum AS og dessuten finansierer halvparten av driften gjennom langt høyere halleie enn det som kreves av andre haller. Det er uansett Trondheim kommune som må ta mesteparten av regningen enten hallen bygges på Nidarø eller annet sted.

For å få frem gode tomter og nytenkning som kan gi oss en god hall med utviklingsmuligheter til en lavest mulig kostnad bør kommunen utlyse en slags anbudskonkurranse. Kommunen fastsetter rammebetingelser i form av størrelse, standard, kapasitet, kollektivtilbud, miljø osv. Utbyggere med tilgang på egnet tomt inviteres til å komme opp med den best mulige løsningen til en rimeligst mulig pris. Hvorvidt kommunen skal kjøpe et nøkkelferdig anlegg og drifte selv eller bidra til finansieringen ved å leie hallkapasitet på samme måte som man gjør i Trondheim Spektrum i dag er noe man kan ta standpunkt til senere. Gjennom en slik prosess kan vi få frem gode muligheter og alternativer vi i dag ikke ser.

Marek Jasinski (A) uttalte på folkemøtet i sommer om Nidarøutbyggingen at han ikke så noe behov for utvidelser i fremtiden etter denne utvidelsen. Er det noe vi kan vøre sikker på er det at han tar feil. Nidarøhallen er utvidet i flere runder. Også i fremtiden vil vi oppleve at det oppstår nye behov som må ivaretas hvis byhallen skal være attraktiv. Dagens prosjekt på Nidarø er i seg selv ødeleggende for området. Enda verre blir det om nye utvidelser skal få plass i fremtiden. Å velge Nidarø i dag er en lettvint, men farlig løsning som kan bli kostbar både økonomisk og miljømessig i fremtiden.

 

 

18/08/2016 Posted by | kultur, Lokal politikk, Uncategorized | 1 kommentar

Kultur for kunnskap og innovasjon

Denne kronikken min ble publisert i Adresseavisen 4.august 2016.

Når Trondheim skal utvikle bydelene Nyhavna og Øya vil kultur, mangfold og toleranse for annerledeshet være nøklene til suksess.

For en tid siden gikk jeg en runde på Dragvoll en lørdag ettermiddag og jeg telte hele tre biler på parkeringsplassen utenfor universitetet. Mye bedre er det ikke ved NTNU på Gløshaugen. Vårt universitet er i altfor stor grad uten aktivitet utenfor ordinær arbeidstid. Felles NTNU-campus rundt Gløshaugen gir oss mulighet for å gjøre noe med det.

Tre eksempler viser hvordan vi kan bruke kultur og mangfold for å skape en bedre by:

Nylig ble vi invitert til Hendelser på Nyhavna hvor bydelens store og vitale kulturliv viste seg frem. Dagens universitetscampuser og Nyhavna har det til felles at vi som bor i denne byen vet for lite om hva som skjer innenfor veggene her.

På forsommeren har bydelsfestivaler som Iladagan, Trondheim Maritime Fest på Fosenkaia, Hendelser på Nyhavna og Svartlamodagen bidratt til å skape liv i bydelene. Men viktigere er det at festivalene skaper og utvikler lokale samarbeidsrelasjoner. Dessuten demonstrerer arrangementene hvilke muligheter som eksisterer i bydelen. Det samme gjør byomfattende festivaler som Kammermusikkfestivalen og Trondheim Calling ved å ta i bruk nye arenaer. Trondheim må bruke disse festivalene og den kunnskap det gir oss når vi skal utvikle de nye bydelene. Kulturlivet, NTNU og byen gå sammen om å teste ut hvilke muligheter Øya og Gløshaugen har.

Svartlamon er både elsket og hatet. Mange er kritiske til samfunnet som har fått utvikle seg der fordi beboerne ikke alltid følger de samme regler som storsamfunnet ellers gjør. Standarden på husene er til dels dårlig og Svartlamon er på ingen måte så ryddig og strømlinjeformet som vi kunne ønske det. Men toleranse for annerledeshet er ikke bare en viktig menneskelig egenskap, det er nødvendig for å skape et bysamfunn som stimulerer til innovasjon og kunnskapsutvikling. For meg dreier ikke Svartlamon seg først og fremst om at de som bor der skal få leve som de vil, men at mennesker og miljøer som skiller seg ut fra flertallet stiller kritiske spørsmål og lanserer andre løsninger enn majoriteten. Slik skapes innovasjon og kunnskap.

Også de stadig flere innvandrerne representerer en annerledeshet som utfordrer oss og beriker oss. En sammenligning av bybildet i dag og for tyve år siden viser ikke minst butikker, kafeer og andre virksomheter med fremmede navn som aldri ville vært her uten byens nye innbyggere.

Richard Floridas bøker om den kreative klasse er velkjente. Hans påstand er enkelt beskrevet at et samfunn som tiltrekker seg kreative mennesker skaper økonomisk vekst. Skal Trondheim beholde og tiltrekke seg kreative mennesker som kan skape innovasjon og utvikle ny kunnskap må disse menneskene trives i og blomstre i byen. Det dreier seg ikke bare om å skape økonomisk vekst men om å bygge en bedre by å leve i for oss alle. Trondheim må bli byen som sprenger grenser og hvor en nobelpris ikke er en sensasjon vi opplever en gang pr århundre. Da må vi skape nye bydeler på Øya og Nyhavna som får det beste ut av alle som arbeider med kunnskap, innovasjon og gründerskap.

NTNUs rektor Gunnar Bovim har lekt med tanken om å bygge om sentralbyggene på Gløshaugen til hybelhus. Det er en interessant tanke, men uten at NTNU åpner seg og slipper byens befolkning inn forblir universitetscampusen en ghetto. I stedet kan Trondheim bli et eneste stort levende laboratorium hvor ny kunnskap, nye løsninger og nye produkter og tjenester prøves ut. Da må byen flytte inn på Gløshaugen og ytterveggene som nå holder oss ute rives ned og åpnes for butikker, kafeer, kulturelle virksomheter og alt annet vi finner i en by. Her må det skapes møteplasser for innovatører, studenter, forskere, kulturarbeidere og resten av byens befolkning.

NTNU er opptatt av å gjøre de interne avstandene på universitetsområdet kortest mulig og bruker det som argument for å ikke strekke seg inn i Midtbyen. Men samtidig kan det begrense mulighetene til samhandling med resten av byen. Selv om mesteparten av universitetet blir liggende på Øya bør NTNU også ta i bruk Midtbyen enten det gjelder å bygge på Leuthenhaven eller å bruke bryggene til lesesaler. Men dette dreier seg ikke bare om bygg. I Olavshallen samarbeider Kulturskolen med NTNU institutt for musikk til glede for alle parter. Uavhengig av hva som skjer med Olavshallen må dette tette samarbeidet i felles lokaler fortsette, og kanskje bør det utvides til å gjelde også andre institutter som for eksempel kunst.

Trondheim Havn er byens største utleier til kulturvirksomhet og det har gitt et mangfold av kultur på Nyhavna som vi må beholde og forsterke selv om bydelen skal huse tusenvis av nye boliger og arbeidsplasser.

Den amerikanske aksjemegleren og forfatteren Henry S. Haskins sa en gang at «hva som ligger bak oss og hva som ligger foran oss er ingenting i forhold til hva som ligger i oss.» Trondheims muligheter er ubegrensede hvis vi bygger på vår historie og omfavner mangfoldet, toleransen og kulturen.

 

08/08/2016 Posted by | kultur, Lokal politikk, Uncategorized | , , , , , | Legg igjen en kommentar

Forsvaret trenger Luftforsvarets Musikkorps

Etter at regjeringen foreslo å legge ned to av fem militære musikkorps i langtidsplanen for forsvaret har støttespillerne for de nedleggingstruede korpsene kommet på banen. Først og fremst argumenteres det med hvilken betydning militærkorpsene har for lokalsamfunnene. Den er naturligvis stor, men hvorfor skal Forsvaret betale for musikk og annen kultur?

«Allerede i antikken forstod soldatene at det var viktig å ha lyd og musikk som kunne både formidle ordrer og motivere egne soldater. Samtidig kunne musikk også skremme og demoralisere fienden. Fra de fløytespillende hoplitene i gamle Hellas, via germanernes bronselurer, romerske basuner og middelalderens horn har vi i dag militærmusikk som har en rekke oppgaver.»  Dette kan vi lese på Forsvarets egne nettsider.

Musikken har først og fremst hatt en militær betydning. De fem profesjonelle militære musikkorpsene er altså ikke opprettet av hensyn til sin betydning for lokalsamfunnet.

For snart 200 år siden (1817-1818) ble fem militære musikkorps etablert, blant dem korpset som nå heter Luftforsvarets Musikkorps. Disse korps representerte på mange måter starten på den norske korpsbevegelsen. Forbindelsen mellom de militære korpsene og dagens skolekorps og voksenkorps er da også sterk. Det ser vi ikke minst hver 17.mai når korpsene marsjerer disiplinert i 17.maitoget. Tidspunktet for opprettelsen av de fem militærkorpsene kan også knyttes til 1814, norsk selvstendighet og utformingen av Norges grunnlov. Etter noen år med sviktende interesse opplever korpsbevegelsen nå en renessanse med sterkt økende engasjement.

Er det nå slik at militærmusikken har utspilt sin rolle? Absolutt ikke, mener jeg. Selv i en verden hvor forsvaret blir mer og mer teknologisk avansert og antall soldater går ned er menneskene viktigere enn noen gang. Krig og fred avgjøres av mennesker og kultur er viktig for mennesker.

Kultur dreier seg ikke minst om å utvikle og forsvare vår nasjonale identitet. Forsvaret har som hovedoppgave å sørge for at vi beholder vår frihet og dermed forsvarer vår kultur og identitet. Det er derfor vanskelig å se Forsvaret, kulturen og historien løsrevet fra hverandre. I tillegg til musikken er også forsvarets museer og minnesmerker sentrale deler av Forsvarets kulturvirksomhet.

Deltagelse i Forsvarets seremonier er en viktig oppgave for militærkorpsene, og selv om det ikke alltid synes så viktig i fredstid vet jeg med min bakgrunn i FN-styrkene i Libanon at dette er viktig både mens man er ute og ikke minst for at storsamfunnet kan vise sin takknemlighet til de som har deltatt i slike utenlandsoperasjoner. Kultur og musikk er viktig for samhold og moral.

Forsvarets musikk er også brukt som brobygger når Norge har deltatt i utenlandsoperasjoner, for eksempel i Afghanistan.

Når regjeringen har valgt å opprettholde tre profesjonelle korps som en del av Forsvaret må vi tro at regjeringen dermed har akseptert at kulturen er en viktig del av Forsvaret. Et alternativ kunne vært å overføre budsjettansvaret for de militære musikkorpsene til Kulturdepartementet, men dette ville skapt avstand mellom forsvaret og korpsene. Mens korpsene opprinnelig var lokalisert for å dekke hele landet ble Forsvarets musikk for noen år siden omorganisert slik at hver forsvarsgren fikk sitt eget korps. Luftforsvarets Musikkorps i Trondheim har derfor ikke bare et ansvar for Trøndelag, men også for Luftforsvarets virksomhet i andre deler av landet.

På grunn av kjøpet av F-35-flyene er Luftforsvaret den forsvarsgrenen det satses mest på i årene som kommer. Likevel blir denne forsvarsgrenen nå den eneste som ikke får sitt eget korps.

Samtidig konsentreres Luftforsvarets virksomhet enda mer til Trøndelag med kampflybasen på Ørlandet, skolevirksomheten på Værnes og Luftkrigsskolen i Trondheim. Da virker det enda dårligere begrunnet at man legger ned Luftforsvarets Musikkorps i Trondheim.

Derfor kommer mistanken m at dette ikke er en faglig vurdering, men en geografisk kabal som skal gå opp. Trøndelag kommer svært godt ut av forslaget til langtidsplan for forsvaret med hensyn til arbeidsplasser. Når regjeringen har behov for å kutte på enkelte områder for å frigjøre kapital til den storsatsingen som langtidsplanen innebærer har det kanskje vært enkelt å kutte et korps som ligger i en landsdel som har kommet godt ut av forslaget til langtidsplan.

Men faglig der det dårlig begrunnet å nedlegge et musikkorps som i fremtiden ville fått flere soldater å tjene. Samtidig blir det feil når mange, slik som Adresseavisen på lederplass, kun fokuserer på hva en nedleggelse betyr for det lokale kulturlivet. Vi skal beholde Luftforsvarets Musikkorps først og fremst fordi korpset er viktig for Forsvaret.

 

 

 

20/06/2016 Posted by | kultur, Nasjonal politikk, Uncategorized | | Legg igjen en kommentar

Helbom fra Kroksæter – Motarbeider Idrettsrådet i Trondheim den norske idrettsmodellen?

Motarbeider Idrettsrådet i Trondheim den norske idrettsmodellen?

Naturligvis ikke, men det er faktisk det Adressas sportskommentator indirekte sier når han i Adresseavisen bruker idrettsminister Linda Hofstad Hellelands satsing på den egenorganiserte idretten som eksempel på at den blå-blå regjeringen «har startet et råkjør mot den norske idrettsmodellen».
Norske idrettslag gjør en fantastisk jobb, men ikke alle finner sin plass i den organiserte idretten. For noen er det høye treningsavgifter som holder dem unna. For lavinntektsfamilier er det vanskelig å sette av tusenvis av kroner til treningsavgifter, deltagelse i cuper, kjøp av utstyr osv.
Andre føler at det tilbudet som den organiserte idretten gir ikke passer for dem. Et typisk eksempel på det er skateboarding. Skateboardforbundet står utenfor idrettsforbundet, men de fleste som driver med skateboard er ikke organisert noe sted.
Egenorganisert idrett dreier seg om en kameratgjeng som spiller fotball på løkka i nabolaget eller tar skiene fatt for en tur i skiløypa. Når treningstid skal fordeles i fulle idrettshaller er det ikke disse som står først i køen. Men det er kanskje mange av disse som har størst behov for å komme seg i aktivitet.
Det er disse som vår idrettsminister har gjort seg til talsperson for når hun har bedt fylkene og kommunene om å prioritere den egenorganiserte idretten når de fordeler spillemidler.
Det Kroksæter åpenbart ikke har skjønt er at det ikke er noen konflikt mellom den organiserte idretten og de som driver egenorganisert idrett. Det har Idrettsrådet i Trondheim vist. De har for eksempel i plassert ny stor skatepark helt opp på 5.plass på sin prioriteringsliste for idrettsanlegg i Trondheim selv om skatingen skjer utenfor den organiserte idretten. Dette gjør de naturligvis fordi hele befolkningen har behov for fysisk aktivitet uansett om de er medlemmer i et idrettslag eller ikke.
Jeg har i 9 år som folkevalgt hatt et engasjement for idretten og spesielt for de som faller utenfor den organiserte idretten. Jeg er glad for at vi har en idrettsminister som deler dette engasjementet. Det er Adressas sportskommentator som er på kollisjonskurs med den norske idrettsmodellen, ikke Linda Hofstad Helleland.

19/05/2016 Posted by | Lokal politikk, Nasjonal politikk | , , , , | 2 kommentarer

Hijabdebatten: Gir forbud større frihet enn påbud?

På søndag vedtok Nord-Trøndelag Høyre å støtte forbud mot bruk av hijab i barneskolen. I etterkant følger Adresseavisen opp med en påstand om at Sør-Trøndelag Høyre ikke tørr ta debatten om hijab. Det siste er naturligvis ikke tilfelle. Men skal vi diskutere et slikt tema må vi ha et godt og gjennomarbeidet resolusjonsforslag som vi kan legge til grunn.

Jeg er ikke i tvil om at barns bruk av hijab kan gjøre integrering vanskeligere og gjøre det vanskeligere for jentene å bli «en del av gjengen». Jeg tror også at det er grunn til å tro at et seksualisert syn på jentene, tanken om at jentene blir sett på som sexobjekter og at man ved å bruke hijab unngår dette, ofte ligger til grunn for foreldrenes «påbud» om å bruke hijab. Det er derfor viktig å reise debatten om hvordan vi kan møte denne kulturen. Det er ikke akseptabelt at jentene ved å bruke hijab skal løse det problemet som oppstår ved at en del menn betrakter jentene som sexobjekter først og fremst.

Når Konfliktrådet blir kontaktet av jenter som føler seg tvunget til å bruke hijab mot sin vilje er det åpenbart at vi i det norske samfunnet må ta tak i denne utfordringen. Ingen skal tvinges til å bruke hijab eller andre klesplagg mot sin vilje. Det er i strid med våre verdier. Det er i strid med barnekonvensjonens bestemmelser om barns rett til å bli hørt. Og etter grunnlovsendringene i 2014 er det også i strid med grunnloven.

Men hvis det er uakseptabelt at foreldre påbyr sine barn å bruke et klesplagg, hvorfor er det da akseptabelt at staten skal forby barna å bruke det samme plagget? Det er grunn til å tro at mange jenter ønsker å bruke hijab. Hvis staten innfører et lovforbud som ikke tar hensyn til jentenes eget syn er det prinsipielt minst like uakseptabelt som at foreldrene påbyr jentene å bruke hijaben. Mange vil vel si at i den grad beslutningen skal treffes av andre enn barna selv er det riktigere at beslutningen tas av foreldrene enn av staten.

Så er det lite prinsipielt hvis vi innfører et forbud mot et konkret klesplagg, men ikke av andre klesplagg eller religiøse symboler. Hvorfor skal hijab forbys, men ikke en turban?

Og hvis det er slik at bruk av hijab vanskeliggjør integreringen, er svaret da å uniformere barn slik at alle skal være mest mulig like? Ja, barn (og voksne) som skiller seg ut fra flertallet KAN ha større vansker med å få seg venner og bli integrert i miljøet man ferdes i. Det kan skje uavhengig av religion. Men det vil være riktigere å arbeide for større toleranse for mangfold. Hvis vi aksepterer at ulikheter skal fjernes for å sikre integrering har vi gått på et nederlag.

I Høyre har vi ingen tradisjon for å løse utfordringer med forbud. Vi må være tydelige på at ingen jenter skal tvinges til å bruke hijab (eller turban, kors osv) mot sin vilje, men vi må bruke andre virkemidler. Jeg regner med at vi vil fortsette denne debatten i Høyre og andre steder for å skape nye holdninger og finne bedre løsninger.

08/03/2016 Posted by | kultur, Nasjonal politikk | , , | Legg igjen en kommentar

Skolenes julegudstjenester – hva er problemet?

Hver jul blusser debatten om skolenes deltagelse i julegudstjenester opp, denne høsten mer enn noen gang. Delvis fordi utdanningsdirektoratet har gått ut med en anbefaling til kommunene og skolene om å kreve aktiv påmelding til julegudstjenester. Og kanskje delvis fordi noen kobler dette spørsmålet til den økte flyktningestrømmen. Visstnok representerer elevenes deltagelse i julegudstjenestene mangel på respekt for det religiøse mangfold som stadig flere innvandrere bidrar til i Norge.

DSC05621[1]Siden 2009 har jeg reist til India og besøkt barnerettsorganisasjonen CWC hvert år. De legger vekt på å være uavhengig av religioner. Det kunne de ha håndtert ved å fjerne alt som er av religiøs art i organisasjonens arbeid. I stedet har de valgt å markere alle de store høytidene som tilhører de store religionene uten at dette har skapt noen som helst debatt eller uro. Barna som som får hjelp er både hinduer, muslimer, kristne og sikkert tilhørende noen andre religioner også. I jula får elevene på en skole CWC driver lære om den kristne høytiden og de setter opp juleevangeliet som skuespill.

For fire år siden var jeg invitert til en juleforestilling som Enhet for Voksenopplæring arrangerte på Lade. Opplesninger fra Juleevangeliet, Lucia-prosesjon og kristne og ikke kristne sanger sto på programmet hvor ungdom fra mange land og religioner opptrådte med stor glede. Jeg skrev dette i en blogg etter opplevelsen:
Lucia
«En musikklærer ved EVO kunne etterpå fortelle meg om en tidligere juleopptreden ved skolen hvor en imam som gikk på skolen deltok i fremføring av norske kristne julesanger før jul og gråt av glede. Jeg tror fullt og fast på at vi ved å bli kjent med andre lands kultur styrker respekten for egen kultur. Det er ingen motsetning mellom norsk kultur og de bidrag våre nye landsmenn kan gi til det norske samfunnet.»

Tidligere denne uka skriver den muslimske kvinnen Laial Ayoub dette på Facebook om å sende datteren sin til julegudstjeneste:

«Leverte Janet på skolen nå, og der la jeg en lapp i hylla hennes til læreren hvor det står at hun SKAL gå i kirka i dag. De har nemlig et opplegg på skolen til alle barna som ikke skal være med i kirka, og vi fikk beskjed om å si i fra om våre barn skal/ikke skal være med. Helt ut av det blå kommer en dame til meg (som har et barn i en annen klasse) og nærmest roper: hvordan kan du sende datteren din i kirka??? Vi er jo muslimer!»

Videre skriver hun:

«Hvem har sagt at vi muslimer ikke kan gå i kirken? For meg er det viktig at Janet lærer om alle religioner og om likhetene mellom de, i steden for om alle ulikhetene. Det er også viktig at hun lærer at vi må akseptere og vise respekt til alle religionene, for det er det islam handler om!
Jeg er vokst opp slik og har både vært i kirker og synagoger da jeg gikk på skole, og det gjorde meg ikke mindre muslim av den grunn. Tvert i mot har jeg en bred forståelse og er en av de som respekterer og aksepterer alle, uansett hva deres tro er.»

Jeg opplever det sik at for de fleste troende uavhengig av religion er det uproblematisk at barna deltar på julegudstjeneste. Det oppfattes ikke som forkynning men som læring om norske tradisjoner og et fellesskap med andre nordmenn. Naturligvis bør det være frivillig slik at man ikke tvinges med på noe man oppfatter som i strid med det man tror på. Men å byråkratisere dette med å kreve aktiv påmelding er unødvendig. Samtidig er det viktig at de som ikke ønsker å delta skal få et relevant og likeverdig tilbud mens de andre elevene er i kirka.

Skolene i Trondheim velger forskjellig tilnærming til spørsmålet. I Klassekampen kan vi blant annet lese dette:

«– Vi har hatt aktiv påmelding både til kirka og til alternativt opplegg. Vi valgte likevel å si at dersom vi ikke mottok svar, så ble elev med i kirka, sier Lars Petter Eggesbø, rektor ved Strindheim skole.

Tradisjonelt har over 95 prosent av de over 600 elevene deltatt i kirka. Antallet kirkegjengere sank i år, men ikke dramatisk. Eggesbø tror det er positivt å delta i julegudstjenesten og mener opplegget er veldig lite forkynnende.

– Jeg tror ingen tar skade av å sitte en time i en kirke. Vi må passe oss så vi ikke ender opp med en slags intoleranse mot vår egen kulturelle historie, sier han.

Ved Saupstad skole, hvor 60 prosent av elevene er minoriteter, har skole og foreldreutvalg engasjert seg aktivt for julegudstjenesten. Kontaktlærere har ringt foreldre med språkvansker for å forklare kravet om påmelding. Kun et fåtall valgte å droppe gudstjenesten.

– I dagens samfunn trenger elevene ulike perspektiver. Det kan ikke være tabu å lære om tro, sier rektor Inger Hasselø.»

Stavset skole er kanskje den skolen som lengst har praktisert aktiv påmelding:

«Stavset barneskole har praktisert aktiv påmelding til skolegudstjenesten siden 2008. Der må barna si ja, enten til julegudstjeneste eller til å være med på julemarkering på skolen. De som blir igjen på skolen, får ta del i en feiring i gymsalen med høytlesning, lystenning og julesanger. I år har rundt halvparten av elevene valgt å gå i kirka. Tidligere måtte de som ikke ville bli med i kirka, aktivt melde seg av. Det førte til at fem–seks elever satt igjen på skolen uten tilbud. Dette ville rektor Eva Elisabeth Belboe ha slutt på.

– De ble sett på som særinger. Det var uverdig, sier Belboe, som ville gi et likeverdig tilbud til alle elevene.»

Jeg oppfatter skolegudstjenesten som en del av undervisningen som det er normalt at de fleste deltar på. I den grad man frykter at den kan virke forkynnende kan dette tas opp i undervisningen slik at elevene utvikler en sunn kritisk holdning.

Hvis det å delta i en mange hundre år gammel tradisjon oppfattes som problematisk kan man like godt tenke seg at kravet om aktiv påmelding kan oppstå i andre sammenhenger. Jeg synes det vil være bra for alle elevene også å oppleve religiøse seremonier i regi av andre enn den norske kirken også. Skal man kreve aktiv påmelding til slike besøk også? Og hva om man inviterte humanetisk forbund inn for å presentere seg og sitt livssyn?

Det ville vært et problem hvis elevene ikke fikk gode alternativer og hvis skolen ikke la opp til lærdom om andre religioner, livssyn og ideologier. Men jeg greier ikke med min beste vilje å forstå hvorfor skolenes julegudstjenester er et problem.

18/12/2015 Posted by | India, kultur, Lokal politikk, Nasjonal politikk | , | Legg igjen en kommentar

Riv murene

Den 9.november, på årsdagen for Berlinmurens fall, avdukes et stykke av Berlinmuren ved Gråmølna. Det er kunstverket «Kapitalistischer Realismus» av kunstneren Lars Ø. Ramberg. Vi kunne i sommer lese i Adresseavisen at kunstneren oppfatter kunstverket som et symbolsk forsvarsverk mot kommersialiseringen på Solsiden. Ramberg er inspirert av DDR-diktator Erich Honecker som beskrev muren som en ”anti-imperialistisk forsvarsmur”. Og det virker som om kunstneren deler denne oppfatningen av Berlinmuren.

I virkeligheten var Muren et forsøk på å stenge folk inne, og gjennom dette forsvare Sovjet-regimets og kommunistenes makt og imperialisme. Hvis vi skal dømme etter oppslagene i Adressa har kunstneren altså snudd det hele på hodet.

I Berlin var det folket som rev muren. Modige politikere som forbundskansler Helmut Kohl og et åpent folk i Vest-Tyskland tok i mot den store utfordringen det representerte å ønske velkommen og integrere 16 millioner østtyskere i det moderne Tyskland. Til tross for at de alle var tyskere var kulturen, tradisjonene og systemene svært forskjellige. Det var ingen enkel oppgave, men de lykkes.

Mens enkelte land i Europa nå reiser nye ”murer” langs sine grenser for å stoppe mennesker som søker frihet og trygghet har Tyskland og Angela Merkel også denne gang valgt å ta i mot flyktningene med åpne armer.
Murer løser ingen problemer. Det viste Berlinmuren til fulle.

Selv om flyktningestrømmen synes uendelig snakker vi om et antall flyktninger i år som bare tilsvarer promiller av Europas befolkning. Hvis alle tok sin del av ansvaret burde dette være håndterbart. Når vi setter opp murer skaper vi problemer.

Vi må ikke bare rive de fysiske murene. Vi må også fjerne de menneskelige barrierene vi setter opp mot fremmede. Hver enkelt av oss må ta et ansvar i stort og smått. Hilse på fremmede på gata, invitere de nye naboene på kaffe, ta med en innvandrer på tur i marka. Arrangere språkkafe. Tilby praksisplasser på jobben. Kort sagt behandle flyktningene som medmennesker. Mye kan og skal gjøres av myndighetene. Det meste må gjøres av oss selv.
Heldigvis er det slik at kunstneren alene ikke kan definere hva som er kunstens budskap. Ramberg kan mene hva han vil. Jeg vil ikke rive denne symbolske muren, men for meg vil den være et budskap om at vi skal rive de andre murene.

09/11/2015 Posted by | kultur, Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , , | Legg igjen en kommentar