Sjøbygda Kunstnarhus og gjestekunstnerordningen

Hvis kulturadministrasjonen og det politiske flertallet i Sør-Trøndelag fylkeskommune har ønsket å demonstrere hvordan man kan kvele gode intiativ ved sin opptreden har de lykkes til fulle i sin behandling av Sjøbygda Kunstnarhus. Jeg tror imidlertid at kulturbyråkratene har forregnet seg. Eldbjørg Raknes, som står bak prosjektet, lar seg ikke stoppe av slett saksbehandling.

Kort om bakgrunnen:og ordningen:

I fylkets strategiplan for 2007-2010 ble det vedtatt at fylket skal prøve ut en ordning med gjestearbeidsplasser for kunstnere. Ordningen skal utprøves allerede i 2007. En gjestekunstnerordning (artist in residence) innebærer at det etableres et program hvor det legges til rette for at gjestekunstnere fra inn og utland kan komme for en kortere og lengre periode for å arbeide med sin kunst. Slike ordninger finnes over store deler av verden, og bidrar til at kunstnerne kan utvikle seg som kunstnere samtidig som de kan inspirere kunstnere i den regionen de besøker.

I Trondheim finnes en slik ordning på gamle Lademoen skole. Vedtaket i fylkeskommunen innebar at man ønsket en lignende ordning i distriktet utenfor Trondheim. Når jazz-vokalisten Eldbjørg Raknes tok kontakt med Sør-Trøndelag Fylkeskommune i mars 2007 for å utvikle en eiendom hun hadde kjøpt i Selbu til et hus for tilreisende kunstnere ble hun tatt godt i mot fordi hennes planer passet så godt med fylkeskommunens ønske om å etablere en gjestekunstnerordning. Derfor gikk da også fylkeskommunen inn med økononisk støtte til restaureringen av den gamle gården. Hennes prosjekt ble kalt en gavepakke av administrasjonen i fylket.

Raknes tar også opp lån for å finansiere oppussingen og sommeren 2010 ferdigstiller hun et konkret forslag til hvordan en gjestekunstnerordning ved Sjøbygda Kunstnarhus skal utformes og alt er klart for en politisk sluttbehandling.

Det er nå historien tar en merkverdig vending. Til tross for gjentagne henvendelser til sine kontakter i kulturadministrasjonen i fylket får hun ingen respons. Først i februar 2011 oppnår hun å få istand et møte. Det er da sjokket kommer. Forslaget som politikerne skal ta standpunkt til er ikke ja eller nei til prosjektet i Selbu, men ja eller nei til en gjestekunstnerordning som kan havne hvor som helst. Mistanken om at saksbehandleren har en egen agenda med hensyn til hvor fylket skal bruke sine penger på en gjestekunstnerordning kommer snikende.

Etter å ha brukt fire år på prosjektet og investert både egne og offentlige penger på å pusse opp gården i Selbu i tillit til at administrasjonen i fylkeskommunen mente noe med alle de fine ordene, får altså Eldbjørg Raknes beskjed om at hun må finne seg i å konkurrere med andre om å få penger til drift av en gjestekunstnerordning. Det ville vært helt riktig å stille alle likt i 2007, men å holde folk for narr i fire år før man viser kortene er dårlig kulturpolitikk, og det er ikke slik man skal behandle mennesker.

Men saken skulle tross alt til politisk behandling før beslutningen skulle tas. Politikerne i KIV-komiteen (kultur, idrett og velferd) kunne skjære gjennom og beslutte at Sjøbygda Kunstnarhus velges som plass for gjestekunstnerordningen. Raskt blir det klart at de borgerlige partiene ønsker å støtte Elbjørg Raknes. Ikke minst velger Høyres Torhild Aarbergsbotten og Krf’s Geirmund Lykke å engasjere seg i hennes sak. Men dessverre viser det seg at de rødgrønne partiene med komiteleder Stig Klomsten fra Arbeiderpartiet ikke er av samme mening.

Jeg tror at Eldbjørg Raknes vinner frem til slutt. En gjestekunstnerordning dreier seg ikke først og fremst om å ha noen ledige lokaler. Det dreier seg om mennesker, ikke minst om mennesker med et bredt internasjonalt kontaktnett som kan trekke de rette kunstnerne til stedet. Raknes har et slikt nettverk, på tvers av sektor og sjanger. Når fylkeskommunen til slutt skal ta beslutningen kan de ikke la være å ta hensyn til det.

Som kulturpolitikere bør vi være bevisste på hva som er vår rolle. Politikere kan vanne blomstene, men vi kan ikke bstemme hvilke blomster som skal vokse opp. Vi er avhengig av at gode initiativer kommer nedenfra, fra engasjerte mennesker med en vilje til å skape noe nytt. Kunstnere er først og fremst kunstnere. Noen av dem, som Elbjørg Raknes, viser også en evne til å engasjere seg utenom sin egen kunst. Men hvis man møter for stor motstand, hvis det gjøres vanskeligere enn nødvendig, gir man kanskje opp. Signalet som administrasjonen og det politiske flertallet i Sør-Trøndelag fylkeskommune nå gir til alle de som ønsker å gjøre en ekstra innsats bidrar ikke å oppmuntre dem. Det taper vi alle på.

Min kulturelle selvangivelse

Mens jeg gikk på barneskolen sendte min mor meg på musikkskolen. Min musikalske karriere varte en dag. I dag skriver jeg leserinnlegg og undertegner innleggene med «Kjetil Utne, kulturpolitiker (H)». Henger det på greip? Må man ha talent for å utøve kultur for å kalle seg kulturpolitiker? Ikke nødvendigvis.

Jeg fikk S (beste karakter – for de som er for unge til å huske annet enn tallkarakterer) som karakter i tegning på ungdomsskolen av min lærer Carl Johan Flåte. Flåte var en av de mest kjente kunstnerne i Trondheim på den tiden, så han burde vite hva han gjorde. Kanskje var det min tegning i forskjellige grønne nyanser av langrennsløperen Harald Grønningen som gjorde utslaget? Tegningen ble til på fem minutter og jeg ga den tittelen «Gusjegrønningen». Eller var det det faktum at han visste at min bestefar også var en kjent kunstmaler som gjorde at han så med positive øyne på det jeg produserte? Bestefar var æresmedlem i Trondheim Kunstforening, og kanskje hadde jeg arvet et talent fra ham?

Flåte så nok et betydelig innslag av kreativitet hos meg, men forøvrig er de kunstnerlige talentene godt skjult. Jeg spiller ikke noe instrument, er ikke musikalsk, kan knapt danse og er ganske klossete hvis jeg skal forsøke å tegne eller forme noe.

Men kreativiteten og nysgjerrigheten er der i fullt monn. En gang rundt 1990 sto jeg i kø for å komme inn på en heavy metal konsert på Skansen. De andre i køen var rundt 20 år og betydelig yngre enn meg. Det fikk jeg da også høre: «Hei, du har gått feil. Vikingarne spiller på Royal Garden!» Så har jeg da også vært på dansegalla sammen med ti tusen andre og hørt på Vikingarne, jeg har vært i Olavshallen og hørt på tyske lieder, på konsert med Jaga Jazzist i Edinburgh og på ballett i Amsterdam. I Beirut har jeg sett magedans i en godt gjemt privat klubb.

Jeg må innrømme at jeg ikke likte alt like godt, og jeg har ikke forstått alt like godt heller. Noe er mindre tilgjengelig enn annet. Det betyr ikke at det er mindre verdifullt. Og opplevelsene har vært flotte!

Min tegnelærer Carl Johan Flåte deltok i en utstilling i Kunstforeningen (nåværende Trondheim Kunstmuseum) mens jeg gikk på ungdomsskolen. Han hadde bygd en konstruksjon av sponflater som var delt i flere rom. En stålskinne var lagt ved siden av ytterveggen, sannsynligvis for å støtte opp konstruksjonen. Ettersom den stakk litt ut skjedde det rett som det er at folk snublet i skinnen. Dette hadde han gjort helt bevisst fordi folk skulle begynne å tenke. Jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor, men han oppnådde ihvertfall at jeg fortsatt husker denne kunstinstallasjonen 40 år etterpå.

I fjor høst foregikk en teaterfestival i Avant Gardens lokaler. En av de besøkende kunstnerne dreit på scenen som en del av det stykket hun førte opp. Ufyselig! Og ikke skjønner jeg hvorfor. Er dette kunst?

Uansett om de siste to eksemplene er god kunst eller ikke, tror jeg at kunstens evne til å provosere, til å tenke utenfor konvensjonelle rammer, er viktig for samfunnet som helhet og for hver enkelt av oss. Mens jeg bodde i Minneapolis på 90-tallet leste jeg om en reklamemann som nettopp hadde utgitt en lærebok i kreativitet. Hans påstand var at alle kunne lære kreativitet. En teknikk han beskrev var å tenke seg en ytterlighet, for så å ta et skritt tilbake. En vanlig bokhandel består for eksempel av mange bøker av mange forfattere og i mange kategorier. En tenkt ytterlighet vil være en bokhandel uten bøker. Naturligvis er dette meningsløst. Men forfatteren av læreboka i kreativitet tok et skritt tilbake fra denne ytterligheten og valgte å markedsføre boka si ved å etablere en bokhandel med en bok, sin egen.

Utøvelse av kunst og kultur kan ha mange formål. Aktiviteten i seg selv kan være positiv både for de som utøver den og de som «konsumerer» den. Det kan dreie seg om estetikk. Mennesker setter pris på det vakre. Men jeg tror at i tillegg til dette spiller kunsten en rolle ved å sprenge grenser. I renessansetiden viser Leonardo da Vinci at avstanden mellom kunst og vitenskap er kort. Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnsom er gode eksempler på sammenhengen mellom kunst og politikk.

«Norges fremtid skapes i Trondheim» er Trondheim Høyres visjon for byen. Visjonen forutsetter både en vilje og en evne til å sprenge grenser. Jeg tror at det vil være umulig å oppfylle en slik visjon uten at kunsten og kulturen spiller en stor rolle. Men vi kan ikke vedta god kunst. Kulturen utvikler seg best når den er fri. Dyktige administratorer og positive politikere er bra. Men rollefordelingen mellom politikere, administratorer og kunstnere må være slik at initiativene kommer nedenfra, fra kunstnerne. Som politikere må vi ha toleranse og åpenhet til å akseptere at kunsten kan være verdifull selv om vi ikke alltid liker den, forstår den eller synes den er vakker. Vi må være nysgjerrige nok til å slippe til nyskapende uttrykk som kanskje trenger tid og modning før mange av oss setter pris på det.

Ifjor sommer fikk jeg ansvaret for å lede arbeidet med å formulere Trondheim Høyres kulturpolitikk for årene som kommer. Vi valgte å bruke svært mye tid til å lytte og lære. Gjennom høringer, besøk, reiser og skriftlige tilbakemeldinger har det satt igang tankeprosesser som ligger til grunn for mye av det jeg har skrevet i dette blogginnlegget. Det førte også til et oppslag i Adressa og til en begynnende debatt i Artscene Trondheim om kulturpolitikken i Trondheim. Selv ble jeg intervjuet av Kenneth Nygård under tittelen «Høyre om! En ny kulturpolitikk?»

Trond Giske beskrives som en av de største kulturministrene Norge har hatt. Og Giske har vært viktig, ikke minst fordi han har hatt styrke til å øke bevilgningene til kultur vesentlig. I Trondheim er etableringen av det nasjonale pop og rockmuseet, Rockheim, et synlig bevis på at han har lykkes. Men Giske som kulturminister har også hatt en annen, og ikke så positiv side. «Kulturbudsjettet viser at forskjellen på høyre- og venstresiden er hvem som skal bestemme – politiker og byråkrat eller kunstner, bruker og sponsor.» Det var tidsskriftet Minerva som skrev dette i en lederartikkel etter at statsbudsjettet ble lagt frem høsten 2009. Minerva påpeker at Giskes politikk la opp til at kunstnere og andre kulturutøvere gjerne ville være venner med de som bevilget pengene.

Skaper et slikt system den beste kunsten? Etter mitt syn er svaret NEI!

Generasjonstyveriet

Adresseavisen har i dag et større oppslag som viser hvordan kommunene i Midt-Norge øker sin gjeldsbelastning. Ved siste budsjettbehandling i Trondheim kommune vedtok de rødgrønne partiene at nedbetalingstiden for kommunale lån skulle økes fra 30 til 35 år, og dette er ikke første gang at regimet i Trondheim har økt nedbetalingstiden. Så har da også kommunens gjeld økt fra ca 5 milliard kroner når de rødgrønne overtok i 2003 til snart 12 milliard kroner nå.

Dagens rentenivå er lavt. Dermed koster det ikke så mye å betale rentene på de voksende lånene. Men dette vil ikke vare evig. Norges Bank og Statistisk Sentralbyrå antyder at vi innen kort tid kan oppleve at rentene stiger med 3-4 %. Dette vil gå ut over kommunenes satsing på velferd.

Kommunenes Sentralforbund anbefaler at kommunene ikke tar opp mer gjeld enn det de har i årlig driftsbudsjett. I Trondheim utgjør gjelda nå 118 % av driftsbudsjettet, eller 18 % mer enn den maksgrensen som anbefales.

Pengene som kommunene tar opp i lån brukes til gode formål, i hovdsak skole, helse og omsorg. Men lånene må før eller siden betales tilbake. I praksis blir det dagens unge som må betale for at dagens politikere skal finansiere sine valgløfter. Dermed blir det et generasjonstyveri.

Men det er verre enn som så. I Trondheim har vi et etterslep på veivedlikeholdet på 565 millioner kroner. Hvert eneste år synker verdien på våre veier. I Høyres ideologi er det et grunnleggende prinsipp at vi skal overlate den verden vi arver i bedre stand til neste generasjon enn den var da vi overtok. Hvis våre etterkommere overtar nedslitte veier gjør vi det motsatte.

Dette skjer i en periode hvor Norge har rekordinntekter fra petroleumsvirksomheten. Det vil ikke vare evig. Om 10 år må vi regne med at oljefondet vil slutte å vokse. Da bør vi benytte denne perioden til å betale ned på vår kommunale gjeld og vedlikeholde våre verdier slik at dagens unge slipper å betale for kommunenes dårlige økonomistyring.

Norwegians manglende service

Jeg har vært en stor fan av flyselskapet Norwegian, men idag fikk selskapets image et skudd for baugen i mine øyne.

Det startet med at jeg i går fikk en tekstmelding som fortalte at en av mine bestilte reiser ble forandret. Når jeg sjekker e-posten viser det seg at jeg må vente 70 minutter lengre i Oslo på vei fra London til Trondheim fordi en flyavgang har blitt kansellert. Dette er siste strekning etter en reise fra Bangalore i India. Enhver ekstra venting etter en slik lang reise er uønsket.

Men slikt skjer.

Flyselskapet opplyser at jeg kan ombestille reisen uten kostnad eller jeg kan avbestille reisen og få den refundert. Det de ikke opplyser er at det nye reiseopplegget er rimeligere enn det opprinnelige reiseopplegget. Jeg ringte derfor Norwegian for å spørre om prisdifferansen ble refundert. Etter å ha ventet i mer enn et kvarter fikk jeg til slutt til svar at prisdifferansen ikke ble refundert. Jeg kunne imidlertid selv avbestille reisen og bestille den samme reisen på nytt med samme flightnummer og setenummer. Da ville jeg spare noen kroner. Ettersom det var Norwegian som var skyld i forandringen var jeg naiv nok til å tro at kundesenteret kunne ordne med ombookingen. Det kunne de – forutsatt at jeg betalte et telefongebyr.

Norwegians servicepolicy går altså ut på at de ikke informerer om at kunden kan spare penger ved en ombooking som skyldes selskapet og at du må vente 15 minutter i telefonen på å bli fortalt at de ikke selv vil hjelpe deg med en ombooking som skyldes dem selv uten at du betaler et ekstra gebyr.

Egentlig er dette småtteri. Jeg kan både vente en time ekstra og betale de få ekstra kronene. Men neste gang jeg skal bestille fly vil jeg tenke meg godt om før jeg velger Norwegian.

Trondheim bør søke OL – sammen med Åre og Østersund

Vi har vært gjennom et fantastisk VM på ski i Oslo. På mange måter har mesterskapet vært nesten like vellykket som Trondheims-VM i 1997. De som har hovedæren for det heter sannsynligvis Marit Bjørgen og Petter Northug. Uten de to trøndernes suksess i skiløypa ville det vært vanskelig å skape den samme stemningen rundt løypa. Åpenbart var suksessen så stor at arrangørene ikke hadde forberedt seg godt nok ved å sette opp tilstrekkelig transportkapasitet. Selv om VM i Trondheim solgte flere billetter til færre øvelser enn VM i Oslo opplevde vi aldri slike tabber i 1997.

Såvidt jeg forstår har ikke Oslo vært særlig interessert i å lære fra erfaringene fra Trondheim. Det burde de nok ha gjort. Men på ett område kopierte de Trondheims suksessformel. Rammen rundt medaljeutdelingen på Torget i Trondheim var en nyskaping i VM-sammenheng som skapte en unik stemning og en folkefest utenom det vanlige. Oslo gjorde som Trondheim, og gledet titusener av tilsuere på Universitetsplassen hver kveld.

Oslos største utfordring er hoppkonkurransene i Holmenkollbakken og Midtstubakken. De individuelle storbakkerennene i Holmenkollen foregikk med tett tåke både i 1966, 1982 og i 2011. VG’s sportsredaktør brukte førstesiden i avisa til å proklamere at tåkeproblemene bør gjøre det uaktuelt å arrangere OL i hovedstaden. Det er jeg ikke enig i, men at tåka svekker Oslos kandidatur kan det ikke være tvil om.

Når kampen sto mellom Oslo, Trondheim og Tromsø om å arrangere Vinter-OL i 2018 hadde både Trondheim og Oslo laget gode søknader. Selv om det ville være spektakulært å arrangere OL i Tromsø er byen rett og slett for liten. Både på gjenbruk av anlegg og trasnport var det store svakheter ved Tromsøs søknad. Trondheim tapte først og fremst på grunn av manglende oppslutning i regionen. Og skal vi arrangere et OL trengs det en bred oppslutning.

Oslo har forlengst blitt nevnt som en kandidat for OL i 2022 eller 2026. Men erfaringene fra 1997 og 2011 viser at Trondheim vil være et minst like godt alternativ. Men for å skape en sterk søknad bør vi gå sammen med Åre og Østersund. Overnattingskapasiteten på strekningen Trondheim-østersund er enorm. Gjenbruken vil også være enklere når vi sprer anleggene. For eksempel kan Østersund få skiskyting, Åre alpin og Trondheim de nordiske grenene. Ishockey bør fordeles på flere anlegg og de øvrige grenene spres mellom de tre stedene.

Det er bare en stor ulempe med et slikt konsept. Dagens OL-regler hindrer et samarbeid over landegrensene såfremt ikke arrangørlandet av praktiske årsaker må samarbeide med et annet land. For eksempel har Finland ingen bakker som er store nok for utfor. Men regler kan endres og med felles innsats fra Norge og Sverige må det være mulig å fjerne regler som hindrer OL i tilstøtende grenseregioner. Mange reagerer etterhvert på at OL har blitt så stort og ressurskrevende. Ved å samarbeide over landegrensene kan man greie seg med færre nye anlegg og arrangere OL til en lavere kostnad.

Åre/Østersund har søkt om OL før og tapt. På mange vis kan vi si at det snart er Sveriges tur. Sammen med Trondheim kan Åre og Østersund skape et arrangement som overgår alt verden har sett før av et vinter-OL. Det fortjener verden!