Min kulturelle selvangivelse

Mens jeg gikk på barneskolen sendte min mor meg på musikkskolen. Min musikalske karriere varte en dag. I dag skriver jeg leserinnlegg og undertegner innleggene med «Kjetil Utne, kulturpolitiker (H)». Henger det på greip? Må man ha talent for å utøve kultur for å kalle seg kulturpolitiker? Ikke nødvendigvis.

Jeg fikk S (beste karakter – for de som er for unge til å huske annet enn tallkarakterer) som karakter i tegning på ungdomsskolen av min lærer Carl Johan Flåte. Flåte var en av de mest kjente kunstnerne i Trondheim på den tiden, så han burde vite hva han gjorde. Kanskje var det min tegning i forskjellige grønne nyanser av langrennsløperen Harald Grønningen som gjorde utslaget? Tegningen ble til på fem minutter og jeg ga den tittelen «Gusjegrønningen». Eller var det det faktum at han visste at min bestefar også var en kjent kunstmaler som gjorde at han så med positive øyne på det jeg produserte? Bestefar var æresmedlem i Trondheim Kunstforening, og kanskje hadde jeg arvet et talent fra ham?

Flåte så nok et betydelig innslag av kreativitet hos meg, men forøvrig er de kunstnerlige talentene godt skjult. Jeg spiller ikke noe instrument, er ikke musikalsk, kan knapt danse og er ganske klossete hvis jeg skal forsøke å tegne eller forme noe.

Men kreativiteten og nysgjerrigheten er der i fullt monn. En gang rundt 1990 sto jeg i kø for å komme inn på en heavy metal konsert på Skansen. De andre i køen var rundt 20 år og betydelig yngre enn meg. Det fikk jeg da også høre: «Hei, du har gått feil. Vikingarne spiller på Royal Garden!» Så har jeg da også vært på dansegalla sammen med ti tusen andre og hørt på Vikingarne, jeg har vært i Olavshallen og hørt på tyske lieder, på konsert med Jaga Jazzist i Edinburgh og på ballett i Amsterdam. I Beirut har jeg sett magedans i en godt gjemt privat klubb.

Jeg må innrømme at jeg ikke likte alt like godt, og jeg har ikke forstått alt like godt heller. Noe er mindre tilgjengelig enn annet. Det betyr ikke at det er mindre verdifullt. Og opplevelsene har vært flotte!

Min tegnelærer Carl Johan Flåte deltok i en utstilling i Kunstforeningen (nåværende Trondheim Kunstmuseum) mens jeg gikk på ungdomsskolen. Han hadde bygd en konstruksjon av sponflater som var delt i flere rom. En stålskinne var lagt ved siden av ytterveggen, sannsynligvis for å støtte opp konstruksjonen. Ettersom den stakk litt ut skjedde det rett som det er at folk snublet i skinnen. Dette hadde han gjort helt bevisst fordi folk skulle begynne å tenke. Jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor, men han oppnådde ihvertfall at jeg fortsatt husker denne kunstinstallasjonen 40 år etterpå.

I fjor høst foregikk en teaterfestival i Avant Gardens lokaler. En av de besøkende kunstnerne dreit på scenen som en del av det stykket hun førte opp. Ufyselig! Og ikke skjønner jeg hvorfor. Er dette kunst?

Uansett om de siste to eksemplene er god kunst eller ikke, tror jeg at kunstens evne til å provosere, til å tenke utenfor konvensjonelle rammer, er viktig for samfunnet som helhet og for hver enkelt av oss. Mens jeg bodde i Minneapolis på 90-tallet leste jeg om en reklamemann som nettopp hadde utgitt en lærebok i kreativitet. Hans påstand var at alle kunne lære kreativitet. En teknikk han beskrev var å tenke seg en ytterlighet, for så å ta et skritt tilbake. En vanlig bokhandel består for eksempel av mange bøker av mange forfattere og i mange kategorier. En tenkt ytterlighet vil være en bokhandel uten bøker. Naturligvis er dette meningsløst. Men forfatteren av læreboka i kreativitet tok et skritt tilbake fra denne ytterligheten og valgte å markedsføre boka si ved å etablere en bokhandel med en bok, sin egen.

Utøvelse av kunst og kultur kan ha mange formål. Aktiviteten i seg selv kan være positiv både for de som utøver den og de som «konsumerer» den. Det kan dreie seg om estetikk. Mennesker setter pris på det vakre. Men jeg tror at i tillegg til dette spiller kunsten en rolle ved å sprenge grenser. I renessansetiden viser Leonardo da Vinci at avstanden mellom kunst og vitenskap er kort. Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnsom er gode eksempler på sammenhengen mellom kunst og politikk.

«Norges fremtid skapes i Trondheim» er Trondheim Høyres visjon for byen. Visjonen forutsetter både en vilje og en evne til å sprenge grenser. Jeg tror at det vil være umulig å oppfylle en slik visjon uten at kunsten og kulturen spiller en stor rolle. Men vi kan ikke vedta god kunst. Kulturen utvikler seg best når den er fri. Dyktige administratorer og positive politikere er bra. Men rollefordelingen mellom politikere, administratorer og kunstnere må være slik at initiativene kommer nedenfra, fra kunstnerne. Som politikere må vi ha toleranse og åpenhet til å akseptere at kunsten kan være verdifull selv om vi ikke alltid liker den, forstår den eller synes den er vakker. Vi må være nysgjerrige nok til å slippe til nyskapende uttrykk som kanskje trenger tid og modning før mange av oss setter pris på det.

Ifjor sommer fikk jeg ansvaret for å lede arbeidet med å formulere Trondheim Høyres kulturpolitikk for årene som kommer. Vi valgte å bruke svært mye tid til å lytte og lære. Gjennom høringer, besøk, reiser og skriftlige tilbakemeldinger har det satt igang tankeprosesser som ligger til grunn for mye av det jeg har skrevet i dette blogginnlegget. Det førte også til et oppslag i Adressa og til en begynnende debatt i Artscene Trondheim om kulturpolitikken i Trondheim. Selv ble jeg intervjuet av Kenneth Nygård under tittelen «Høyre om! En ny kulturpolitikk?»

Trond Giske beskrives som en av de største kulturministrene Norge har hatt. Og Giske har vært viktig, ikke minst fordi han har hatt styrke til å øke bevilgningene til kultur vesentlig. I Trondheim er etableringen av det nasjonale pop og rockmuseet, Rockheim, et synlig bevis på at han har lykkes. Men Giske som kulturminister har også hatt en annen, og ikke så positiv side. «Kulturbudsjettet viser at forskjellen på høyre- og venstresiden er hvem som skal bestemme – politiker og byråkrat eller kunstner, bruker og sponsor.» Det var tidsskriftet Minerva som skrev dette i en lederartikkel etter at statsbudsjettet ble lagt frem høsten 2009. Minerva påpeker at Giskes politikk la opp til at kunstnere og andre kulturutøvere gjerne ville være venner med de som bevilget pengene.

Skaper et slikt system den beste kunsten? Etter mitt syn er svaret NEI!