Burka, røykelov og foreldrepermisjon

Et leserinnlegg i Adresseavisen og Trønderbladet under tittelen «burkaforbud og røykeforbud» skrevet av Melhus Høyres dynamiske leder Guro Angell Gimse får meg til å stille følgende spørsmål:

En lov kan bidra til det mange mener er et bedre samfunn. Er det grunn god nok til å vedta loven?

Guro Angell Gimse henviser i sitt leserinnlegg til vedtaket i den franske nasjonalforsamlingen om å forby bruk av hodeplagg som burka og nikab på offentlige steder. Innlegget er velsignet fri for bastante konklusjoner i en sak som ikke er helt enkel. Guro Angell Gimse gjør en interessant og overraskende sammenligning med den norske røykeloven. Røykeloven var upopulær blant mange når den ble innført, men den har virket og nå betraktes den som en suksess. Jeg har tillatt meg å gjengi Guros innlegg nederst i dette blogginnlegget, men først til mine egne betraktninger:

1. Røykeloven
Dagfinn Høybråten ble av mange beskrevet som en mørkemann når han som helsestatsråd i den siste borgerlige regjeringen foreslo og fikk vedtatt en ny røykelov som blant annet innebar totalt røykeforbud på serveringssteder og andre offentlige steder. Loven ble begrunnet med at røyking var helseskadelig, ikke bare for den som røykte, men også for passive røykere som oppholdt seg i nærheten av røykere. Protestene mot forbudet var store, men nå virker det som om de fleste har innfunnet seg med forbudet. Som ikke-røyker har jeg personlig glede av at folk nå stort sett ikke røyker på offentlige steder. Likefullt stiller jeg spørsmål ved om det var riktig å forby røyking totalt. Ved å stille krav til god ventilasjon og ved annen tilrettelegging i form av egne røykerom/ikke-røykerom e.l. og ikke minst å følge opp at kravene ble etterfulgt, ville ikke-røykerne bli vernet uten at røykernes frihet ble rammet.

2.Foreldrepermisjonen
Tidlig på 90-tallet fikk far en egen «pappakvote» av foreldrepermisjonen som nå er på 10 uker. Denne kvoten har ført til at langt flere fedre har benyttet seg av permisjonsmuligheten og tilbringer mer tid sammen med sine barn. Slik sett er pappakvoten en suksess. Samfunnet oppnår noe som det er bred oppslutning om blant folk flest. Ordningen har imidlertid også sine minussider. Far har ikke selvstendig opptjeningsrett og kan familien kan derfor tape økonomisk hvis far benytter kvoten. Dessuten kan det finnes flere grunner til at fedre ikke kan benytte seg av kvoten eller hvor mor har større behov for permisjon.

3.Forbud mot burka og niqab
Først noen definisjoner i følge Wikipedia:
Burka, burkha eller burqa er en ankellang, heldekkende kvinnedrakt med heklet gitter foran øynene, slik at det er mulig å se uten selv å bli sett.
Niqāb er et hodeplagg som dekker ansiktet helt.
Mange mener at muslimske kvinner tvinges til å bruke slike hodeplagg mot sin vilje og at de derfor er undertrykkende. Mange ønsker derfor et forbud mot bruk av burka og niqab på offentlig sted. På den andre siden kan det hevdes at det bør være opp til den enkelte hvordan man kler seg i et fritt samfunn.

Røykeloven har ført til at færre røyker på offentlig sted og pappapermen har ført til at flere fedre tilbringer mer tid med sine barn. Kanskje vil et forbud mot burka og niqab på offentlig sted gjøre mange muslimske kvinner friere? Men er det nok til å forsvare et burkaforbud?

Dette dreier seg om grenser for politikk. Hva skal storsamfunnet bestemme og hva bør det overlate til enkeltmennesket? Nå er ikke disse spørsmålene alltid svart/hvite:

* Vi kan forby all røyking eller tillate røyking uten begrensninger. Men vi velger en mellomvei. Spørsmålet er hvor mye samfunnet skal regulere røykingen. Bør det ikke være nok å regulere røyking som rammer andre mot deres vilje?
* Motstanderne mot pappakvoten vil la foreldrene selv bestemme fordelingen av foreldrepermisjonen, men likefullt skal mor ha minst 9 uker. Dette begrunnes ikke minst med helsemessige årsaker og er fornuftig.
* Bruk av burka og niqab kan forbys helt eller tillates fullt og helt uten begrensinger. I Norge har vi så langt lagt oss på en mellomløsning hvor det i utgangspunktet bør være opp til den enkelte hvordan man kler seg, men hvor klesplaggene blant annet ikke tillates brukt som en del av en politiuniform.

Det vil være et paradoks hvis vi for å støtte kvinner som blir tvunget av sine menn til å bruke burka eller niqab gjennomfører et totalforbud som får den konsekvens at kvinner som selv har gjort et bevisst valg om å bruke disse klesplaggene blir fratatt den frihet som er begrunnelsen for et slikt forbud.

Kanskje vil et fransk burkaforbud bli en suksess på samme måte som røykeforbud og pappakvote har vært suksesser. Men hvis disse suksessene skjer på bekostning av hvert enkelts valgfrihet og selvbestemmelse kan prisen bli for høy.

Her følger Guro Angell Gimses innlegg under tittelen «Burkaforbud og røykeforbud:»

For noen år siden leste jeg boka:«Tusen strålende soler» av Khaled Hosseini, og var rystet. Den handlerom kvinners vanskelige kår i Afghanistan. Boka beskriver blant annet en av hovedkarakterenes møte med burka som trygg og beskyttende mot et urolig og uforutsigbart samfunn. Mariam som kvinnen heter, føler det som en lettelse å tre burkaen over hodet. Dette til tross for at hennes patriarkalske mann forordner burkabruk utenfor husets fire vegger fordi hustruens ansikt er en sak for ham alene.

Den franske nasjonalforsamlingen godkjente nettopp et forslag om å gjøre det forbudt å bruke plagg som burka og nikab på offentlige steder, tilstor furore blant muslimske og ikke-muslimske kvinner og menn. Juridiske eksperter har tidligere advart franske politikere som ønsker å innføre forbudet, mot at det kan være i strid med kvinners rettigheter.

Nicolas Sarkozy mener burka er et symbol på undertrykkelse og har ingen plass i det franske samfunnet. Hva vil egentlig disse kvinnene selv? Ønsker de å iføre seg burka for å synliggjøre ærbarhet og underkastelse, men også for å føle seg trygge? Vil vi ved å vedta et burkaforbud fjerne grunnlaget for kvinnenes følelse av trygghet? Eller vil et burkaforbud ha samme virkning som røykeloven, ett av tidenes mest utskjelte forslag, som ble til ett av tidenes mest populære vedtak straks det ble fattet? Jeg er klar over at sammenlikningen er noe lettvint, men ligger det ikke noen likhetstrekk i begge disse sakene? La oss følge beslutningen i Frankrike med stor interesse i månedene framover. Loven avventer endelig godkjenning i september.