Bård

Gårsdagen ble en trist dag etter at meldingen kom om at min gode venn Bård Andreas Schjølberg hadde gått bort bare 53år gammel. Et vennskap som har vart i 34 år tok brått slutt.

Jeg traff Bård første gang i Namsos i august 1978. Bård var leder for Nord-Trøndelag Unge Høyre. Jeg var nyansatt reisesekretær i Unge Høyre. Kjemien mellom oss var der fra første dag. Snart viste det seg at vi valgte samme utdanning (Reiseliv ved Oppland Distriktshøgskole på Lillehammer) og vi ble også hybelnaboer. Sammen startet vi Oppland Konservative Studentforening med stor suksess på denne rødeste av alle distriktshøgskoler i Norge. Bård var et sosialt midtpunkt blant oss som studerte reiseliv, et menneske som alle likte og alle hadde tillit til.

Bård søkte videreutdanning i USA og har siden levd og jobbet i steder som New York, Brussel og Paris. Det ble ikke like enkelt å holde kontakten, men når muligheten var tilstede tok jeg turen til New York eller til Paris for å besøke Bård og hans livsledsager, German. Den siste gangen, for to år siden, fikk jeg anledning til å delta i seremonien når Bård ble døpt som katolikk. Bård hadde meldt seg ut av den norske statskirken som 16-åring men hadde nå kommet til den erkjennelse at han søkte Gud igjen som katolikk. Dåpsseremonien foregikk på tagalo (språket som brukes på Fillippinene) og var svært gripende.

Til tross for at det gikk mange år mellom hver gang vi traff hverandre var kjemien alltid tilstede når vi møttes. Bård var klok og omtenksom, ingen samtale med ham var kjedelig. Og han tiltrakk seg alltid andre unike mennesker som jeg også fikk gleden av treffe. Aller viktigst var naturligvis German – en snillere mann tror jeg ikke finnes. For German var Bård «my comrade, friend, lover, spouse, accomplice and overall my other half for 24 years.» Colomianeren German som vokste opp i New York drev sammen med Namsosingen Bård et reisebyrå i Paris som arrangerte reiser for blant annet russere og japanere til Mexico. Finnes det noen mer internasjonale mennesker enn Bård og German? Men til tross for sin globetrottertilværelse beholdt de sin tilknytning til sine hjemland.

I Paris fikk jeg også treffe Bårds og Germans «filippinske familie». Disse filippinerne som drev kiosken i nabolaget hadde utviklet et forhold som var minst like tette som i en vanlig norsk familie. Det var også et filippinsk ektepar som var Bårds faddere da han ble døpt i den filippinsk-katolske menigheten i Paris.

Så har vi den eldre damen som bodde på den andre siden av gaten i denne godt etablerte og sentrale bydelen i Paris. Hun var enke etter en redaktør i Le Monde og hadde mange historier å fortelle om markante personligheter og mektige mennesker som var hyppige gjester i hennes hjem.

Bård var et menneske som tiltrakk seg andre mennesker, ikke minst mennesker som ikke passer inn i et A4.format. Bård er også lett å be om råd, slik jeg gjorde før jeg besøkte India første gang. Og jeg fikk svar:

«Hei Kjetil, India vil endre noe i deg, du vil for alltid sterkt elske eller hate landet. Kanskje begge deler, ingen er upåvirket av et besøk. Jeg skulle dit som en del av en sosialantropologisk undersøkelse, to skarve uker. Det ble til fire, ble helt hekta.»

Og Bård hadde rett.

Bård slet med helsen, men var likevel opptatt av andres ve og vel. For mindre enn en uke siden fikk jeg denne meldingen på Facebook etter at jeg hadde fortalt at jeg skulle til kreftbehandling på St Olavs Hospital: Bli frisk – nuh – det er en ordre. Din venn Bård.

Kort tid etterpå døde Bård – Jeg vil aldri glemme deg og det vennskapet vi har hatt.