Den Stoltenbergske syke

Finanskrisen er på mange måter en bløff. Ikke det at vi ikke har hatt en krise i det nasjonale og internasjonale finanssystemet, men under dekke av finanskrisen har vi hatt alvorligere problemer. Regjeringen har tatt tak i finanskrisen, men samtidig latt være å gjøre noe med de viktigste problemene: konjunkturnedgangen og den nye økonomiske verdensorden. Dermed er det grunn til å frykte at Norge kan få «Den Stoltenbergske syke».

Først til finanskrisen:

Finanskrisen er først og fremst knyttet til problemer i finansnæringen. Amerikanske og andre banker har ekspandert og lånt ut penger til alt for mange som ikke har kunnet gjøre opp for seg. Banker har gått over ende som dominobrikker og tilliten har forsvunnet. Dermed strammer alle til lånetilgangen samtidig og selv gode låntagere blir nektet kreditt. Dårlig regelverk og manglende internasjonalt samarbeid har forsterket problemene. Myndighetene i de fleste land har grepet inn, reddet banker og på forskjellig vis bidratt til å få finanssystemet til å fungere igjen.

Konjunkturnedgangen:

Før finanskrisen har verdensøkonomien nådd en konjunkturtopp og økonomien var på vei ned igjen. Etter en rekordlang oppgangsperiode i verdensøkopnomien med rekordhøye råvarepriser og stor økonomisk vekst har vi startet på en konjunkturnedgang. Etterspørselen etter råvarer synker, prisene går ned, bedriftene slutter å investere og sier opp ansatte for å unngå underskudd. Folk blir mer utrygg på jobben sin, begynner å spare mer og kjøpe mindre. Så er vi inne i en ond spiral. Denne nedgangen i ferdensøkonomien ville kommet uansett, men har blitt forsterket av finanskrisen.

Hva er så Stoltenbergregjeringens svar på disse problemene? Finanskrisen angripes med enb rekke tiltak som bedrer tilgangen på kreditt og som sikrer soliditeten i bankene. Tiltakene er fornuftige og har fått tverrpolitisk støtte.

I tillegg til dette vedtas flere tiltakspakkern som har til hensikt å motvirke konjunkturnedgangen. Det er fornuftig. Problemet er at tiltakene i all hovedsakelig er rettet mot offentlig sektor. Det er de private bedriftene og deres ansatte som sliter, men det er offentlig sektor som styrkes. Dette får en dobbelt negativ virkning for det private næringslivet. For det første får de liten hjelp i form av for eksempel skattelettelser for å motstå nedgangstidene. Samtidig fører den store pengebruken i offentlig sektor til at kronekursen går opp og renta går opp. Dermed blir norske varer dyrere i utlandet.

Noen tall fra Arbeidskraftundersøkelsen (AKU) til Statistisk Sentralbyrå (SSB) viser dette. Fra tredje kvartal 2008 til tredje kvartal 2009 har totalt antall sysselsatte gått ned med 38000 i Norge. Men dette tallet er ujevnt fordelt. Industrien har tapt 18000 ansatte, varehandelen 20000 og bygg og anlegg 12000 ansatte. Samtidig er det 6000 flere ansatte i offentlig administrasjon og 8000 flere ansatte i helsevesenet.

Med dette bakteppet er det vanskelig å forstå hvorfor regjeringen ikke har vært villig til å sette inn tiltak som styrker næringslivets rammebetingelser og konkurranseevne.

Men finanskrisen og konjunkturnedgangen blekner i betydning i sammenligning med de langsiktige utfordringer Norge står overfor:

En ny verdensorden:

Verden er i dramatisk forandring. Jeg har tidligere skrevet om Thomas Friedman og hans bok «The Earth is Flat» basert på tanker fra hans besøk i Bangalore i India og Infosys.. De færreste i Norge har fått med seg at India har hatt en vellykket månelanding og har planer om Mars i fremtiden. Kina har hatt langt større oppmerksomhet. Men sin sterke øknomiske vekst og store befolkning har Asia med Kina og tildels India i førersetet fått en langt større betydning for verdensøkonomien enn tidligere.

Hovedkonklusjonen i Thomas Friedmans bok er at mange land som tidligere har vært betegnet som utviklingsland nå er i ferd med å bli reelle konkurrenter til oss i Vesten. For lengst har de overtatt store deler av markedet for masseproduserte produkter. Men selskaper som Infosys har også store fremganger innen IT- og konsulentbransjen. Siden selskapet ble etablert i 1981 har de økt til over hundretusen ansatte!

I en slik globalisert verden blir det krevende for Norge å opprettholde og sin velstand når oljealderen en gang tar slutt. Vi kan ikke konkurrere på lave lønninger. Vi kan ikke subsidiere oss bort fra dårlig konkurranseevne. Og vi kan ikke alle bli offentlig ansatte.

Skal vi beholde vår velstand må vi satse på kunnskap, forskning, god infrastruktur, jobbe smartere og bli mer effektive. Da holder det ikke med hvileskjær i forskningen. Da holder det ikke å levere middelmådige skoleresultater. Da holder det ikke å sultefore universiteter og høgskoler. Og da holder det ikke å ha dårligere veitilbud enn de fleste av våre konkurrenter. Mens Stoltenbergs regjering bruker rekordmange oljekroner får forskning og høyere utdanning lide. Hvordan skal det da gå når regjeringen neste år skal begynne å stramme inn?

I følge World Economic Forums Competetiveness Report er ikke kvaliteten på det norske utdanningssystemet så aller verst. Vi er nr 16, langt bak Singapore på første plass og også godt bak de andre nordiske landene. Innen matematikk og naturfag er vi imidlertid kun nr 59 i verden! India, Barbados og Trinidad og Tobago er blant landene som er LANGT foran oss… Nå er det slik at statistikker kan brukes til så mangt, for eksempel til å fortelle at Norge er verdens beste land å bo i, men likevel bør vi ta disse resultatene på alvor.

Lite tyder imidlertid på at regjeringen har skjønt alvoret. De har levert et statsbudsjett som gir litt til alle, men aller minst til det som er viktigst for vår fremtid: skole, utdanning og forskning. Hvorfor er det slik? Kanskje er det slik at Stoltenberg er feig og pinglete, slik Karita Bekkemellem skriver i sin bok. Har han ikke kraft nok til å prioritere det som er viktigst? Eller er det slik at han ikke forstår hvor alvorlig det er for Norge og bare utsetter problemet? Eller er det kanskje ikke kultur og tradisjon i Arbeiderpartiet for å satse på utdanning og forskning? Uansett kan konsekvensene av ikke å ta disse utfordringene på alvor store.

Jeg kaller det den Stoltenbergske syke.

Rett til arbeid – ogsaa for barnearbeidere?

– Hvis vi ikke gir barn valgmuligheter – har vi ingen rett til aa fjerne det eneste valget de har. Det er Kavita Ratna, kommunikasjonsdirektoer i Concerned for Working Children (CWC) i Bangalore, India som sier dette. Hvilken rett har vi til aa frata dem det eneste maaltidet de faar? Vi velger alle det som er best for oss. Folks levekaar er det brennende spoersmaalet, sier hun.

I Vesten er ikke barnearbeid stuerent. Vi kan da ikke stoette barnearbeid? Og saa velger vi den lette loesningen for aa faa ren samvittighet: Boikott av multinasjonale og andre selskaper som selger produkter laget av barn. Barn er ikke dumme. I de fleste tilfeller arbeider de ikke fordi de ikke ser noe bedre alternativ. Jeg har selv snakket med barn som har valgt arbeid fremfor skole fordi det er den eneste maaten familien kan overleve paa. For noen aar siden fikk Bjoern Daehlie kritikk fordi hans klesprodukter ble produsert av barn i Kina. Daehlie tok kritikken ad notam og flyttet produksjonen til en annen fabrikk. Presset fra media og andre var saa stort at han ikke hadde noe valg. Hva skjjedde saa med barna som arbeidet paa fabrikken. De mistet jobben sin og mange endte istedet i prostitusjon.

Den 9.desember 1996 var CWC og barneorganisasjonen Bhima Sangha i Karnataka, India vertskap for barnearbeidernes organisasjoner fra Asia, Afrika og Latin-Amerika. Arbeidet med aa starte etablere the International Movement of Working Children startet i paa dette moetet i Kundapur. Ingen av organisasjonene aksepterer boikott som virkemiddel. I Latin-Amerika har man mistet haapet om aa loese problemene og gaar man saa langt at de krever «rett til arbeid». I Asia og Afrika er man mer optimistiske og de har lagt seg paa linjen «rett til aa velge».

Etter 1990 har barnearbeid vaert et internasjonalt diskusjonstema, forteller Kavita. Myndighetene har gaatt inn i et «denial mode» og gjoer ingenting. Dvs det de gjoer er aa «rydde opp». Hver gang noen VIP-er kommer paa besoek fjernes barna og plasseres i «beggar homes@. For aa komme ut derfra maa barna betale… – Folk flest i India blir sinte paa barna. Hvorfor er du ikke paa skolen? Dette har foert til at barna har blitt redde for aa bli sett paa som barnearbeidere og antall medlemmer i barneorganisasjonen Bhima Sangha har blitt redusert.

Kavita forteller ogsaa at myndighetene opererer med falske og alt for lave tall paa barnearbeidere. Delstaten Karnataka hadde engang er aerlig arbeidsminister som ba om aa faa reelle tall paa bordet. Statistikken viste da langt flere barnearbeidere enn i andre stater selv om Karnataka er en av de mest velstaaende delstenene i India og derfor sannsynligvis har langt lavere antall barnearbeidere enn ellers. Ministeren fikk imidlertid saa mye kritikk at han til slutt ga opp sin aerlige linje.

– Arbeid er en del av det aa vokse opp, sier Kavita. Det er en anerkjennelse av at du blir eldre. Hvorfor blir barn i Vesten betalt for aa bidra til arbeidet i familien? Vi setter heller ikke pris paa det arbeidet barnearbeidere gjoer. Vi ser paa det som en skitting og barnaarbeiderne blir ledet til aa tenke at hva jeg gjoer er en forbrytelse. Kavita paapeker at vi istedet burde se paa hva slags arbeid barn gjoer og hvordan dette kan kombineres med skolegang. – Vi kan ikke gi noe fasitsvar («one line solution») paa hva som er rett. Naa foeler vi oss bare bra ved aa fjerne den ene muligheten barna har.. Hvert enkelt barn har forskjellige behov. Noen ser for eksempel ingen verdi i skolen fordi de blir slaatt av laererne der.

Kavita Ratna peker paa at det ikke er en eneste ting, et eneste produkt hvor barna ikke har vaert involvert paa et eller annet stadium i den lange kjeden. – Vi har ingen slagordloesning paa dette, men aerlighet et forste trinn. Vi trenger korrekte tall. For aa holde tallet paa skoleelever oppe er det mange skoler som opererer med lister overr barn som ikke gaar paa skolen. De betaler andre barn for aa levere proever og besvarelser paa vegne av disse fravaerende barna. CWC har faatt barnearbeiderne til aa lage en oversikt over hva slags arbeid som er farlig eller ufarlig for barn avhengig av alder, kjoenn osv. Listene er ogsaa forskjellig fra klandsby til landsby fordi forholdene varierer lokalt. Det viktigste kravet er at vi maa lytte til barna slik at barna faar innflytelse over eget liv, avslutter Kavita. Det siste er i grunnen hovedideen til CWC. I det internasjonale arbeidet for barn og barnearbeidere snakkes det om de tre p-er. Mye vekt har vaert lagt paa Protection og Provision, mens mange glemmer Participation. Barn skal ha en reell innflytelse over sitt eget liv.

Ukene i Soer-India har gitt meg mye aa tenke paa, og det er klart fior meg at vi maa finne andre loesninger enn boikott mot produkter laget av barn. Det vi gjoer maa foerst og fremst dreie seg om aa forbedre situasjonen for de fattigste i verden, og norske og internasjonale selskaper som er engasjert i den tredje verden boer gaa i dialog med organisasjoner som CWC for aa finne praktiske loesninger som setter barnas interesser i hoeysetet. CWC har vaert i en slik dialog med IKEA og har sammen med dem funnet frem til gode loesninger. Hvorfor kan ikke dette arbeidet utvikles til et generelt internationalt regelverk som med lokale tilpasninger kan skape gode loesninger baade for bedriftene og for barna. Telenor er i ferd med aa etablere virksomhet i India. Kanskje Telenor i samarbeid med CWC kan utvikle en pilotloesning.

Saa kan utfordringen gaa til World Economic Forum og Boerge Brende. Hvis et flertall av WEF’s medlemmer blant multinasjonale selskaper aksepterer regelverket som en internasjonal standard vil det bli stadig vanskeligere for selskaper som ikke foelger denne standarden.

Neste trinn i prosessen kan bli aa etablere et uavhengig kontrollorgan. Alle bedrifter som tilfredsstiller kravene kan merke varene sine med et godkjent-merke paa linje med miljoemerking av produkter. Brudd paa betingelsene straffes med fjerning av godkjennelsen og boeter.

Dette er et forslag som trenger mye bearbeiding, men ideen skapte begeistring hos Kavita Ratna.