Kjetils Blå Bølger

Make waves – Don’t float through life!

Kultursatsing eller kultur som salderingspost?

Jeg vil ikke legge skjul på at jeg har vært skeptisk til hva det betyr for satsingen på kultur i Trondheim at sentrum-venstre-partiene har valgt en leder i KIF-komiteen (kultur, idrett og friluftsliv) som ikke akkurat har markert seg i den kulturpolitiske debatten. Men kanskje er det større grunn til å være bekymret for at Arbeiderpartiet sikrer seg full kontroll i komiteen med fem av ni medlemmer. Spørsmålet er hvordan partiet vil bruke denne makten. Et signal får vi når vi får hvite hvem partiet peker ut som nestleder i komiteen.

Har det egentlig så mye å si hvem som bekler vervene i KIF-komiteen? Sitter ikke makten uansett i bystyresalen og ikke minst på ordførerkontoret? I siste instans treffes beslutningene i bystyret, og hvis Arbeiderpartiets gruppeledelse setter ned foten blir det ikke enkelt å få gjennomslag for noe som helst. Men tanken er at komiteene skal fungere som politiske verksteder hvor man om mulig kan komme frem til løsninger på tvers av partipolitiske skillelinjer. I noen komiteer fungerer det slik, i andre ikke. Det avgjørende er hvem som sitter i komiteen, disses personlige egenskaper og vilje og interesse til å inngå kompromisser og tenke nytt.

I den valgperioden som nå går mot slutten (KIF-komiteens siste møte er den 29.september) har sammensetningen av komiteen vært slik at det har vært moro å delta i komiteens arbeid. Vi har hatt en leder i Erling Moe som både har ønsket og evnet å legge til rette for et godt samarbeid. Ikke minst Arbeiderpartiets fraksjonsleder Turid Stenseth har vært en fantastisk bidragsyter til denne samarbeidskulturen. Det samme har komiteens nestleder Hilde Opoku vært. Jeg har kanskje vært den som har tatt flest initiativ i komiteen. Vi har ikke alltid vært enige, men der hvor vi har sett mulighet til å arbeide oss frem til enighet har alle partier strukket seg for å finne frem til felles løsninger. Og det har vært i de fleste saker.

Hvis Arbeiderpartiet peker ut Turid Stenseth som nestleder i komiteen tar jeg det som et positivt tegn for kulturlivet. Et tegn på at det er rom for en KIF-komite som tar egne initiativ og som viser en offensiv holdning. Hvis partiet derimot skulle peke på noen som er mer opptatt av å følge signalene fra Arbeiderpartiets gruppeledelse frykter jeg at det kan bli noen tunge år for kulturlivet.
Svein Otto Nilsen har vært tilstede som tilhører på flere møter i KIF-komiteen i det siste og har merket seg den gode tonen i komiteen. Og han har gledeligvis gitt klar beskjed om at han ønsker å fortsette denne linjen. Det er bra for kulturlivet.

Pensjonistpartiet har kun et punkt om kultur i sitt lokale program:

• arbeide for å styrke kunst og kulturelle aktiviteter

Og tre punkter i sitt nasjonale program:

9.1
Pensjonistpartiet vil arbeide for å styrke alle kulturtilbud. Vi vil støtte tiltak som sikrer
personer med nedsatt funksjonsevne og eldre samme tilgang til gode kulturopplevelser,
slik det er mulig for de yngre og funksjonsfriske.
9.2
Pensjonistpartiet vil arbeide for gode kulturelle aktiviteter i vårt nærmiljø, herunder
utbygging av kulturtilbud ved våre eldresentre, samt vise respekt, støtte og forståelse for
flerkulturell aktivitet.
9.3
Pensjonistpartiet vil støtte nødvendige tilskudd til både profesjonelle kunstnere og
amatørkunstnere, forfattere m. fl., uavhengig av om de retter sin produksjon og tilbud til
barn, unge eller voksne.

Basert på disse punktene er det ikke så godt å vite hvilken kulturpolitikk Svein Otto Nilsen og Pensjonistpartiet vil føre i KIF-komiteen og bystyret. Men slik jeg kjenner Svein Otto viser han et stort engasjement i de sakene han engasjerer seg. Det tror jeg han vil videreføre i komiteen også. Spørsmålet er hvordan både han, Pensjonistpartiet og ”spagatkameratene” vil prioritere. I Granåsenerklæringen har de samarbeidende partiene varslet at de ikke åpner for nye og private løsninger i for eksempel eldreomsorgen. Da står de igjen med økte bevilgninger som det eneste verktøyet de disponerer og det er grunn til å frykte at kulturen ikke står først i rekka når Pensjonistpartiet, Arbeiderpartiet og de andre skal utarbeide kommunens budsjetter.

I KIF-komiteens arbeidsområde har sentrum-venstrepartiene tallfestet sine lovnader overfor idretten. 15 nye spilleflater i idrettshaller og 20 nye kunstgressbaner i kommende periode. Selv om de på dette feltet mer enn gjerne overlater anleggsutbyggingen til private er det et svært ambisiøst mål. Tilsvarende konkrete er ikke målene i kultursektoren. Og det er grunn til å merke seg at Litteraturhus ikke en gang er nevnt.

Slik KIF-komiteen fungerte forrige periode ga det gode muligheter også for et opposisjonsparti som Høyre å bidra til en offensiv kulturpolitikk. I den kommende fireårsperioden blir Høyre det eneste opposisjonspartiet som er representert i KIF-komiteen. Det gir oss et ansvar og det gir oss muligheter. Men hvis Arbeiderpartiet ønsker at kultur skal bli en salderingspost for å finansiere ”viktigere”løfter kan de sette inn folk i komiteen som gjør som ordføreren sier. I løpet av to-tre uker vet vi mer.

Reklamer

27/09/2015 Posted by | kultur, Lokal politikk | , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Applaus til Snorre, Tore, Bengt og Knut

SV-topp Snorre Valen ga i dagens Adressa klart uttrykk for at han var opprørt over at åsveien skole hadde avlyst synagogebesøket. På samme måte har fylkesordfører Tore Sandvik (A) gått sterkt ut mot de motdemonstrerende pøblene i Oslo på Facebook. Dette avtvinger respekt. Denne uken har også Bengt Eidem og Knut Røe i Røe Kommunikasjon stilt spørsmål ved media håndtering av Gaza-konflikten. Dette er en diskusjon media burde initiert selv, men det måtte noen PR-rådgivere til når media sviktet.

Både Snorre Valen og Tore Sandvik har plassert seg klart på palestinernes side i Gaza-krigen. Likevel ser de klart at nettopp når en slik konflikt er på sitt «varmeste» er det viktig å holde hodet kaldt. Vi skal ha respekt for andres meninger og en virkelig demokrat er den som er villig til å kjempe for ytringsfriheten til sine bitreste fiender.

Det er også ganske spesielt når rektor på åsveien skole Turid Stenseth avlyser et toleransebyggende tiltak som et synagogebesøk vil være fordi elevene er aggressive. Når vi i dagens Adressa også kan lese at elevene ikke visste om denne avlysningen på forhånd. Rektor (og lærerne?) skyver altså elevene foran seg som en unnskyldning for denne feige og meningsløse beslutningen.

Mads Gilbert er en dyktig lege, og en minst like dyktig politisk strateg på ytterste venstre side. Mens han forsvarte terrorhandlingene mot nærmere 2000 sivile i New York for 7-8 år siden sender han en SMS som blir formidlet til de fleste nordmenn direkte og gjennom media hvor han beskriver krigshandlingene på Gaza som de verste han har opplevd. Gilbert har naturligvis all mulig rett til å bruke sin posisjon til å fortelle verden om på konflikten ut fra sitt ståsted, og gjør det med stor dyktighet. Men det betyr ikke at media skal opptre som ukritiske mikrofonstativ. Gilbert har gjort en stor som innsats som lege de få dagene han var i Gaza, men jeg tror nok han selv er mer fornøyd med sin innsats som Rødt-politiker.

Media har en viktig oppgave i å være kritiske formidlere av informasjon. I Gilbert-saken har de sviktet denne oppgaven. Dette påpekes på en god måte i kronikken som kommunikasjonsrådgiverne Knut Røe og Bengt Eidem (også kjent som Høyrepolitiker) påpeker i sin kronikk i Adressa. I denne saken, som i mange andre saker, har media en tendens til å opptre i flokk. Det er jo media seom selv burde startet debatten om hvordan man håndterer konflikten på Gaza, men i media har en slik debatt vært fraværende. Da er det bra at vi har noen som står utenfor med kunnskap og innsikt.

Hvorfor er det slik at media jager i flokk, og ofte litt ubalansert? På Adressa.no kunne man for noen dager siden lese at «Israel sendte raketter mot Libanon». I teksten kunne man imidlertid lese at det var Israel som først var angrepet med raketter FRA Libanon og at Israel så hadde svart. Hadde det ikke da vært naturlig med overskrift som sa at «Israel angrepet med raketter fra Libanon» eller kanskje den nøytrale «Rakettkamper mellom Libanon og Israel». Men nei, journalisten valgte en overskrift som indirekte la skylden på Israel. Hvorfor gjør en avis som skal være nøytral og objektiv det? Etter noen kritiske debattinnlegg ble overskriften endret, men noen forklaring på hvorfor det skjedde kom aldri. Ganske raskt passet Adressa også på å fjerne hele saken og debatten fra nettsidene sine slik at færrest mulig skulle oppdage det.

Jeg regner meg selv som en venn av Israel. Når man har satt seg inn i jødenes vanskelige historie med forfølgelser over hele verden i mange hundre år og når man har lest om hvordan arabiske naboer i de første kritiske årene av staten Israel gjorde hva de kunne for å utslette landet er det vanskelig å være noe annet. Men å være Israelvenn betyr ikke at man er fiende av palestinerne. Jeg har reist og arbeidet nok i Midt-Østen til å ha et mer nyansert syn enn som så. Og også som venn må man kunne være kritisk til mye av det Israel foretar seg, ikke minst i disse dager.

Ønsker du å bli varslet om nye innlegg på Kjetils Blå Bølger? Klikk her.

10/01/2009 Posted by | Uncategorized | , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar