Kjetils Blå Bølger

Make waves – Don’t float through life!

Manjula (15) vil bli dataingeniør

Hadde Manjula bodd i Norge ville det nok ikke vært så vanskelig for henne å oppfylle sin drøm om å bli dataingeniør. Hadde foreldrene hennes hatt god økonomi ville nok også drømmen vært enkel å oppnå. Men Manjulas foreldre immigrerte fra delstaten Tamil nadu til Bangalore i delstaten Karnataka i India fordi de ikke hadde noe å leve av der de reiste fra. Og i den ekspanderende storbyen Bangalore søkte de lykken med håp om jobb og et godt liv for seg og sine.

I Bangalore slo de seg ned sammen med 350 andre familier på et ca 10 mål stort område som har fått navnet Kerishnappa Garden. Ulovlig. Tomta eies av et stort industriselskap som helst ikke vil ha dem der, men hvor skulle de ellers bo? På den lille tomta har de over 1500 innbyggerne slått opp sine telt og rønner og skapt seg et liv som etter forholdene synes å være akseptabelt. Ihvertfall var det mange blide barn vi møtte, jeg og Julie Skarland, når Concerned for Working Children, tok oss med på besøk i dag.

Manjula var vårt stolte vertskap. Som leder for den lokale avdelingen av Bhima Sangha (en fagforening for barnearbeidere). En flott og sjarnerende tenåring som umiddelbart fremsto som en lederskikkelse blant barn og unge. På slutten av omvisningsrunden tok hun oss med i den ganske nybygde skolestua. Hele 20000 rupis (ca 3000 kr) hadde det kostet å sette opp murhuset som daglig underviste 15-20 barn.

Manjula var både barnearbeider og gikk på skole. Når hun ble voksen skulle hun bli dataingeniør. Det var ihvertfall hennes store drøm. Og jeg tror hun lykkes. Foreldrene hadde ikke råd til å betale utdannelsen hennes. Derfor måtte hun jobbe som hushjelp i et privat hjem. Og på den fritiden hun hadde sto hun altså i spissen for Bhima Sangha. På et lite jorde hadde de etablert et lekeareal for jentene. Andre utfordringer de slet med var tilgangen på vann. Og en av jentene kunne fortelle at et av barna på den skolen hun gikk hadde blitt kidnappet. Tiltak for å beskytte barn mot slike hendelser sto sentralt i arbeidet. Så Manjula møtte politikere og journalister for arbeide for sine saker. Og hun er ikke alene. Bhima Sagha har 13000 medlemmer. Manjulas bestevenninne heter Rajeshwari. Hun møtte jeg første gang for to år siden og et er åpenbart at Manjula har lært mye av henne. Hun, og de mange andre jentene i Bhima Sangha. For jeg legger merke til at de fleste som er tilstede er jenter og jeg spør om hvorfor det er slik. Kanskje har de større behov for den beskyttelse som Bhima Sangha representerer? Kanskje er guttene mindre interessert i slikt arbeid enn jentene? Kanskje liker jentene bedre å sette seg ned for å samtale om sine utfordringer og hvordan de kan løses.

Uansett – jeg er ganske sikker på at Manjula har kraften som skal til for å lykkes i sine drømmer. Og jeg skulle gjerne møtt henne den dagen hun er ferdig utdannet dataingeniør.

11/05/2011 Posted by | barnearbeid mm, India, kultur, Utenrikspolitikk | , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Gjensyn med Rajeshwari

For et år siden møtte jeg 17 år gamle Rajeshwari i en av de fattigste bydelene i Bangalore. I går fikk jeg møte denne flotte representanten for Bhima Sangha, barnearbeidernes ”fagforening”, på nytt.
Det er Manchu, en ac CWC’s (Concerned for Working Children) feltarbeidere som tar meg og Steve med på et besøk. Først svipper vi innom en gruppe gatefolk for å snakke med dem om hvordan de har det. Dette er mennesker som leier plass på fortauet for å sette opp noen ”teltskur” hvor de har bodd i årevis. Nå kunne de gledesstrålende fortelle at de hadde fått et nytt sted hvor de kunne bo permanent. Dette er noen av de fattigste menneskene du kan finne i Bangalore, men det er ikke det du først legger merke til når du besøker dem. Tvert i mot er det livsgleden som dominerer. Dette er ikke mennesker vi skal synes synd på, men det er mennesker som fortjener en reell sjanse til å skape seg et bedre liv.
Jeg gleder meg over at en av damene husker meg fra forrige gang jeg besøkte Bangalore. Spørsmålene om Norge er mange? Hva er det mest berømte i Norge? Hvorfor er det ikke flere enn 5 millioner som har lyst til å bo i Norge når vi er så rike? Er det fattige i Norge? Er det noen som lever på gata? En eldre dam som er overhodet for disse menneskene vil invitere meg inn i teltet/huset sitt. Det blir benyttet til førskole for små barn. Her hang det en plakat over Indias blomster, alfabetet og tallene samt en plakat om en sykdom de kalte ”chicken fever”. Det jeg tror er datteren i huset, og hun som fungerer som førskolelærer, er fortsatt svekket av denne sykdommen som i verste fall kan føre til døden.
Wahid kjører oss videre til Rajeshwaris bydel. Flere av de jeg møter der husker jeg fra forrige gang. Både Rajeshwari, hennes bestemor og et par av de andre ansiktene sitter på netthinnen fra fjorårets besøk. Under dette besøket er jeg og Steve kun tilhørere. Temaet for diskusjonen mellom Manchu og de 12-15 barna under ledelse av Rajeshwari er hovedsakelig det kommende lokalvalget i Bangalore og deltaten Karnatakas nylig foreslåtte handlingsplan mot barnearbeid for 2010-2017. Hva mener barna om disse sakene og hvordan kan de gjøre sin stemme hørt? Rajeshwari er den ubestridte lederen. Alle lytter til henne, hun vet hva hun vil og hun formulerer seg klart og med et tydelig kroppsspråk. Rett og slett en formidabel liten kvinne!
En av guttene sier at han synes handlingsplanen er bra, før han etter en stund sier at det er en spøk. Han blir irrettesatt av Rajeshwari som påpeker at hvis han sier det hvis en politiker eller journalist hører på ham kan det være at de tror det eller bruker det mot dem. De er på ingen måte mot en handlingsplan, men det må være en plan som er på barnas egne premisser, som gir dem beskyttelse og en skole som er såpass god at den er et reelt alternativ til arbeid. I et dokument jeg tidligere har fått lese ser jeg at denne handlingsplanen er lagt frem på engelsk med 10 dagers høringsfrist. Ettersom de fleste berørte barna ikke snakker engelsk (men ofte 3-4 andre språk) og ikke finnes i en barnevennlig utgave betyr dette i praksis at det aldri var hensikten at barna skulle bli hørt.
Hva vil Rajeshwari gjøre med dette? Hun er full av planer. Hun og Bhima Sangha vil snakke med statsministeren og med media for å presentere sin sak. Når de får snakke med ministeren direkte vil de raskt se om han er villig til å lytte på dem. De vil avsløre en eventuell bløff på kroppsspråket.
Forrige gang jeg møtte Rajeshwari stilte hun meg et spørsmål som jeg slet med å besvare på en god måte: ”Nå har vi brukt mye tid på å informere deg etter en lang dag med arbeid og skole. Hva vil du gjøre med det du har lært?” Spørsmålet kom på nytt denne gang. Og selv om hennes hverdag var i India la hun til: ”Jeg håper du vil gjøre hva du kan for å fortelle om vår situasjon og våre ønsker når du kommer tilbake til Norge,” Denne gangen kunne jeg uten tvil i stemmen love at jeg ville snakke om det jeg har lært i India hver eneste dag, med vanlige folk, med politikere og med næringslivsledere og andre. Et møte med Rajeshwari og de andre barna gir et varig inntrykk, og det er umulig å reise derfra uten et varig engasjement. Norsk politikk i barnearbeidersaker er fortsatt basert på ideen om at vi selv vet best og at problemet løses ved forbud. Dette må vi snu. Vi må begynne å lytte til hva barnearbeiderne selv mener.

17/03/2010 Posted by | barnearbeid mm, India, Utenrikspolitikk | , , , , , | Legg igjen en kommentar