Kjetils Blå Bølger

Make waves – Don’t float through life!

Bør man blande kultur inn i en debatt om Trondheim Kino?

Kan man diskutere Trondheim Kinos rammebetingelser uten at man sier et ord om kultur og kulturpolitikk? Det er kanskje vanskelig å tro, men når bystyret i Trondheim igår diskuterte rammebetingelsene for Trondheim unngikk representantene fra Arbeiderpartiet, SV og Rødt å blande kulturspørsmål inn i sine innlegg.

Hva dreide saken seg om?

Rådmannen la frem en sak om rammebetingelser for kinoen med tre forslag:

 

1. Bystyret vedtar at Trondheim Kino AS selv avgjør hvilken arbeidsgivertilknytning selskapet skal ha.

2. Bystyret opprettholder vedtak i bystyresak 216/12, gjengitt her: »

Eksisterende rente- og avdragsfrie lån fra Trondheim kommune til Trondheim Kino AS, på 21,5 millioner kroner, gjøres om til lån på ordinære vilkår fra 1.1.2013

3. Bystyret opprettholder krav til avkastning og utbytte, sist fastsatt i eierskapsmelding i sak 118/11

 

Det var punkt en som skapte debatt. I motsetning til de andre kinoselskapene i Norge er Nemlig Trondheim Kino AS medlem av Kommunenes Sentralforbund. Dermed går ansatte i kinoen på en annen tariffavtale enn andre kinoansatte i Norge, en tariffavtale som ikke er tilpasset behovene til en kinovirksomhet. På en helgekveld (tidspunktet flest er på jobb hos en kino) lønnes en kinovakt ved Trondheim Kino med noe under 300 kroner pr time mens ansatte ved andre kinoer har en timelønn på noe over 150 kr pr time.  På dagtid er forskjellene langt mindre.  Trondheim Kino ønsker naturligvis å ha de samme betingelsene som andre kinoer. Det vil medføre at nye ansatte vil få samme lønnstilbud som på andre kinoer. Nåværende ansatte beholder dagens lønnsbetingelser.

Det er ikke vanskelig å forstå at fagforeningen ønsker å beholde dagens lønnsbetingelser. Deres oppgave er jo å kjempe for egne medlemmer. Men denne ordningen koster Trondheim Kino 7,8 million kroner pr år. Det er ganske mye for et selskap som i 2011 hadde et overskudd på 6,9 millioner kroner.

Det er greit nok at AP, SV og Rødt synes det er viktigere å sikre kinovaktene bedre lønninger enn de fleste av oss andre enn å gi en av byens viktigste kulturinstitusjoner økonomiske rammebetingelser som sikrer kinoens fremtid og et bredt og godt filmtilbud, men hvordan kan man diskutere en slik sak uten å berøre de kulturpolitiske konsekvensene av at Trondheim Kommune som eier gir kinoen dårligere rammebetingelser enn andre kinoer?

Kinomarkedet i Norge er i stor forandring. Den digitale utviklingen gir kinoen nye konkurrenter i form av stadig bedre filmtilbud hjemme i egen sofa selv om film etter min mening fortsatt er best på kino. Samtidig domineres markedet nå av to store private kinokjeder som hver har 20-30 % av kinobesøket i Trondheim. Dette kan påvirke kinoenes rammebetingelser. Også i dette markedet gir størrelse innkjøpsmakt og Trondheim står alene i konkurransen. Nettopp i en slik situasjon må Trondheim Kino gis rammebetingelser og økonomi som gjør at kinoen også i fremtiden er levedyktig.

Man kan gjøre mye med 7,8 million kroner – hvert år – i form av et bredere filmtilbud,støtte til filmfestivaler, investering i filmproduksjon eller investering i nye og bedre kinosaler.  Som politikere bør vi være opptatt av Trondheim Kino og hvordan vi kan benytte kinoen som et kulturpolitisk virkemiddel. Samtidig må vi gi kinoselskapet frihet til innenfor visse rammer å styre sin egen virksomhet. Vi kan godt diskutere om Trondheim Kino drives best med Trondheim kommune som eier, om vi burde selge kinoen til andre eller om vi skal finne samarbeidspartnere som styrker kinoen. Men så lenge vi ønsker å eie kinoen (og jeg er blant de som mener at kommunen skal ha et eierforhold til kinoen, gjerne i samarbeid med andre) bør vi gi den frihet. Uten en slik frihet blir Trondheim kommune en dårlig eier.

Adresseavisen påviser i dag at Trondheim kommune bevilger angt mindre til kultur og kulturbygg enn Bergen kommune. Tidligere har kulturredaktør Stian Wallum i en stort anlagt kronikk pekt på at Trondheim taper posisjon. Det samme gjør tidsskriftet Minerva i en artikkel denne uke.  I en annen artikkel skriver de om «Trondheims kulturelle stagnasjon». Tall kan brukes på så mange måter og jeg deler ikke disse synspunktene fullt og helt. Bystyrets kulturkomite fører mange gode diskusjoner om kulturpolitikk. Dessverre ser det ut til at de rødgrønne politikerne i komiteen ikke har gjennomslag i sine partier. Derfor blir kulturen ikke prioritert i Trondheim. Diskusjonen om Trondheim Kino er et eksempel som viser at vi har et stykke å gå før vi kommer dit Bergen er i dag.

Kunstsosiolog Dag Solhjell har nok mye rett i det han uttaler til Minerva:

«Solhjell peker også på at politikerne i Bergen har større forståelse for kultur og lar institusjonene arbeide i fred.»

 

Reklamer

24/05/2013 Posted by | kultur, Lokal politikk | , , , , , | Legg igjen en kommentar

Hva skjedde i Honduras?

I forrige uke kom nyheten om militærkuppet i Honduras. Den sittende og demokratisk valgte president Zelaya ble avsatt av militæret og utvist fra landet. Eller er dette den fulle historien bak det som skjedde? Har norske medier gitt oss en balansert dekning av saken?

I perioder har man hatt inntrykk av at noen av landene i Mellom- og Sør-Amerika skifter regjering like ofte som vi andre skifter skjorte. Når nyheten om militærkuppet kom var det ikke vanskelig å tro på denne versjonen av det som har skjedd: En populær, folkevalgt og venstreorientert president blir avsatt av udemokratiske krefter i hæren. Alle media er samstemte i sin beskrivelse av hva som har skjedd og hele verden protesterer. Inntil jeg i dag kom over en henvisning på Twitter til en artikkel av Einar Bjørshol i tidsskriftet Minerva under tittelen «Hvem gjorde egentlig statskupp i Honduras» har jeg også gått ut fra at saken var så enkel.

Einar Bjørshol (f. 1978) har mastergrad i sammenliknende politikk fra Universitetet i Bergen med spansk språk og latinamerikastudier i fagkretsen. Han arbeider som prosjektleder i Statistisk sentralbyrå. I følge Bjørshol var det presidenten som i virkeligeteh hadde forsøkt seg på et de facto statskupp. Derfor var det Høyesterett i Honduras som avsatte en president som hadde et selektivt forhold til de demokratiske spillereglene og som gjennom sin regjeringstid hadde vist at han ikke lot seg hindre, stoppe eller instruere av noe eller noen innenfor den demokratiske forfatningen. Hendelsene i forkant av denne avsettelsen er i detalj beskrevet i artikkelen.

Jeg har ingen forutsetninger for å vurdere hvem som har rett og feil i denne saken, bortsett fra at det åpenbart ikke er så svart-hvitt som det er beskrevet i norske media. Det forunderlige er at vi som lesere av norske aviser og seere av norsk TV bare skal bli presentert for den ene partens versjon. Skyldes denne ensidigheten at det finnes bare «en sannhet»? Er det mangel på kunnskap i norske media? Får alle journalister informasjonen fra de samme kildene? Har journalistene en politisk agenda? Ikke vet jeg, men jeg blir skeptisk når slik «alternativ» informasjon blir holdt tilbake fra meg slik at jeg ikke på eget grunnlag kan vurdere sannhetsgehalten i informasjone. Og så stiller man seg lett spørsmålet: Er all annen informasjon like ensidig?

På den annen side viser dette eksemplet at internett kan bidra til å formidle alternativ informasjon og alternative synspunkter. Når tradisjonelle media ikke ønsker eller ikke er istand til å formidle slik informasjon er det godt vi har andre kanaler. På internett kan hvem som helst ytre sine meninger og formidle informasjon man sitter på. Her er det ingen nyhetsdesk som siler hva som er interessant for leserne eller leserbrevredaktør som velger ut hvilke leserbrev som skal få spalteplass. Her kan til og med de som ikke følger saueflokken nå frem.

06/07/2009 Posted by | Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , , , , , | Legg igjen en kommentar

La oss lytte til barnearbeiderne

I vår del av verden har vi ofte enkle svar på vanskelige problemer. Barnearbeid er en uting. Vi ønsker å bli kvitt det og bruker forbud og boikott som virkemiddel for å få det som vi vil. Men hva gjør vi dersom dette gjør livet vanskeligere for barnearbeiderne? Dette er innledningen til min kronikk om barnearbeid i det ideologiske tidsskriftet Minerva i dag. Jeg håper jeg får med meg flere på denne viktige debatten. En mulighet for å engasjere seg har man også på Facebook hvor jeg har etablert en egen gruppe under navnet La oss lytte til barnearbeiderne.. Og i tiden fremover vil det komme flere utspill, kronikker, intervju og reportasjer som tar opp dette viktige temaet. På bloggen min finner du også mer informasjon ved å klikke på kategori for India eller kategori for barnearbeid.

17/04/2009 Posted by | barnearbeid mm, India | , , , | 1 kommentar