Kjetils Blå Bølger

Make waves – Don’t float through life!

Manjula (15) vil bli dataingeniør

Hadde Manjula bodd i Norge ville det nok ikke vært så vanskelig for henne å oppfylle sin drøm om å bli dataingeniør. Hadde foreldrene hennes hatt god økonomi ville nok også drømmen vært enkel å oppnå. Men Manjulas foreldre immigrerte fra delstaten Tamil nadu til Bangalore i delstaten Karnataka i India fordi de ikke hadde noe å leve av der de reiste fra. Og i den ekspanderende storbyen Bangalore søkte de lykken med håp om jobb og et godt liv for seg og sine.

I Bangalore slo de seg ned sammen med 350 andre familier på et ca 10 mål stort område som har fått navnet Kerishnappa Garden. Ulovlig. Tomta eies av et stort industriselskap som helst ikke vil ha dem der, men hvor skulle de ellers bo? På den lille tomta har de over 1500 innbyggerne slått opp sine telt og rønner og skapt seg et liv som etter forholdene synes å være akseptabelt. Ihvertfall var det mange blide barn vi møtte, jeg og Julie Skarland, når Concerned for Working Children, tok oss med på besøk i dag.

Manjula var vårt stolte vertskap. Som leder for den lokale avdelingen av Bhima Sangha (en fagforening for barnearbeidere). En flott og sjarnerende tenåring som umiddelbart fremsto som en lederskikkelse blant barn og unge. På slutten av omvisningsrunden tok hun oss med i den ganske nybygde skolestua. Hele 20000 rupis (ca 3000 kr) hadde det kostet å sette opp murhuset som daglig underviste 15-20 barn.

Manjula var både barnearbeider og gikk på skole. Når hun ble voksen skulle hun bli dataingeniør. Det var ihvertfall hennes store drøm. Og jeg tror hun lykkes. Foreldrene hadde ikke råd til å betale utdannelsen hennes. Derfor måtte hun jobbe som hushjelp i et privat hjem. Og på den fritiden hun hadde sto hun altså i spissen for Bhima Sangha. På et lite jorde hadde de etablert et lekeareal for jentene. Andre utfordringer de slet med var tilgangen på vann. Og en av jentene kunne fortelle at et av barna på den skolen hun gikk hadde blitt kidnappet. Tiltak for å beskytte barn mot slike hendelser sto sentralt i arbeidet. Så Manjula møtte politikere og journalister for arbeide for sine saker. Og hun er ikke alene. Bhima Sagha har 13000 medlemmer. Manjulas bestevenninne heter Rajeshwari. Hun møtte jeg første gang for to år siden og et er åpenbart at Manjula har lært mye av henne. Hun, og de mange andre jentene i Bhima Sangha. For jeg legger merke til at de fleste som er tilstede er jenter og jeg spør om hvorfor det er slik. Kanskje har de større behov for den beskyttelse som Bhima Sangha representerer? Kanskje er guttene mindre interessert i slikt arbeid enn jentene? Kanskje liker jentene bedre å sette seg ned for å samtale om sine utfordringer og hvordan de kan løses.

Uansett – jeg er ganske sikker på at Manjula har kraften som skal til for å lykkes i sine drømmer. Og jeg skulle gjerne møtt henne den dagen hun er ferdig utdannet dataingeniør.

11/05/2011 Posted by | barnearbeid mm, India, kultur, Utenrikspolitikk | , , , , , , | Legg igjen en kommentar

India – et demokrati?

India liker å kalle seg for verdens største demokrati, og sammenlignet med mange andre land er det nok riktig å bruke demokrati-betegnelsen om verdens nest mest folkerike land. Noen ganger kan man imidlertid stille spørsmål ved hvor demokratisk landet i virkeligheten er.

I Bangalore arrangerte man lokalvalg på søndag, tre og et halvt år etter det tidspunkt valget skulle vært avholdt. Hvor demokratisk er det? Kanskje er derfor ikke så vanskelig å forstå at folk i frustrasjon lar være å stemme. Ikke minst gjelder det middelklassen som føler at deres stemme ikke er viktig. Ikke trenger de sosialhjelp som de fattige og ikke trenger de politikernes godvilje for å få kontrakter fra myndighetene. Derfor stemte bare 44 % av de ca 6,6 millioner stemmeberettigede.

I tillegg er det slettes ikke alle som har lyktes i å skaffe seg velger-bevis. Det gjelder først og fremst fattige tilflyttere. Dette skriver jeg om i en egen blogg om vanskelighetene ved og viktigheten av å bli registrert hos myndighetene.

Delstatsregjeringen i Karnataka, som har utgått fra det nasjonalistiske og religiøst pregede BJP-partiet, liker ikke at lokale politikere skal ha særlig innflytelse (hvis noen mener at den norske rødgrønne regjeringen er inne på en lignende linje har de kanskje t poeng…). De skylder på at de lokale politikerne er lite effektive, men kanskje er det nærheten til velgerne og dermed lokale politikeres vilje til å lytte til disse som delstatspolitikerne ikke liker.

I hvert fall skulle det vært lokalvalg i Karnatakas 5600 primærkommuner (Panchayat) i januar. Dette utsatte man til februar og skyldte på at det nasjonale budsjettet måtte på plass først (valgmedarbeiderne skal jo lønnes). Så utsatte man det til mars fordi delstatsbudsjettet måtte vedtas først. Og slik fortsetter man. I mellomtiden har delstatsregjeringen benyttet en nødparagraf i loven til å utnevne lokale byråkrater til å styre. Dette er en paragraf som ble vedtatt for å ha en midlertidig løsning i tilfelle flom eller andre forhold gjorde vanskelig å avvikle valget i enkelte kommuner på en forsvarlig måte. Loven hadde naturligvis ikke til hensikt å brukes for en langvarig utsettelse av valg i alle kommunene. Hvor demokratisk er dette?

CWC har sammen med andre organisasjoner stevnet regjeringen for høyesterett for å sikre en snarlig avvikling av valgene. Dette har skapt hektisk aktivitet på kontorene til CWC og stor oppmerksomhet. I morgen er det innkalt til en større pressekonferanse i forbindelse med stevningen. Selv om det hele vil foregå på det lokale språket kannada vil det bli spennende å være tilstede under pressekonferansen. Det er god grunn til å tro at Høyesterett vil gi ”protestantene” medhold. Så kanskje er India demokratisk likevel?

31/03/2010 Posted by | India, Utenrikspolitikk | , , , , | Legg igjen en kommentar

Når barn blir business

De 15 jentene fra 14 år og oppover hadde reist den lange veien fra landsbyen sin i nabostaten Andra Pradesh for å jobbe på en konfeksjonsfabrikk i Bangalore. Når de ankom jernbanestasjonen i Bangalore ble de møtt av politiet som (feilaktig) hadde blitt tipset om at de var offer for trafficking. På politistasjonen ble de forhørt og fotografert før politiet tilkalte en frivillig organisasjon som påtok seg å ta seg av barna. Denne organisasjonen tok med seg barna (hvorav mange var over 18 år) til sitt eget senter, forhørte dem på nytt og tilkalte media.

En rekke TV-kanaler, aviser og andre trykte media dukket opp og ble briefet om ”redningsoperasjonen”. Historien om hvordan barna ble reddet fra prostitusjon dukket ikke bare opp i alle lokale Bangalore media, men også i mange media i jentenes hjemstat. Dette førte til mange rykter i jentenes landsbyer og stor bekymring blant deres familier. Jentenes egen versjon av hva som hadde skjedd var naturligvis ikke interessant for media og ettersom den eneste mobiltelefonen jentenene disponerte var fratatt dem fikk de ingen mulighet til å informere sin familie om hva som hadde skjedd.
En sak er at jentene ble behandlet på en uakseptabel måte av myndigheter og denne frivillige organisasjonen som påberopte seg å gjøre dette av hensyn til barna. Dette kommer jeg tilbake til. Vel så interessant er det å se på hvordan barn blir brukt for å fremme interessene til voksnes organisasjoner.

Kavita og Ganaptit i Concerned for Working Children (CWC) forteller at dette har vært en trend i 3-4 år nå. Mange organisasjoner mener nok at de gjør dette av hensyn til barna. Men når de tilkaller media for å få oppmerksomhet er det grunn til å tro at dette gjøres for å gjøre det lettere å samle inn penger til drift av organisasjonen, mens barna blir tatt bilde av som en del av registreringen og rapporteringen. Det påstås til og med at enkelte organisasjoner opererer med kvoter for hvor mange de skal ”redde”, og da kan de dokumentere at målene er nådd gjennom fotos og forhør. Noen av disse organisasjonene sier rett ut at de gjerne lyver til barna når de henter dem inn for å unngå motstand. Dette gjør de bevisst fordi de mener det er til det beste for barna, men hvor er barnas rettigheter opp i dette.

Men det finnes verre eksempler. I Nord-øst India er leveforholdene ekstremt vanskelige hvor mange sliter for å overleve og hvor vold og manglende sikkerhet setter liv og helse i fare. Denne situasjonen benytter noen til å overtale foreldrene til å gi fra seg barna til en ”organisasjon” som lover å ta seg av dem bedre enn det foreldrene kan greie. Så fraktes barna ned til det rikere Sør-India hvor de settes i arbeid, til tigging og prostitusjon. Uten noen som helst kontakt med foreldrene med lite mat, overnatting på gata under en presenning blir barna gitt få muligheter til å endre sin situasjon. I de fleste tilfeller blir denne aktiviteten derfor ikke oppdaget. I ett tilfelle var det imidlertid en journalist som så en gruppe nord-indiske barn og lurte på hva de hadde i Sør-India å gjøre. Han fulgte etter dem og fant ca 50 barn samlet tett i tett under en presenning.

De 15 jentene som ble ”reddet” av den frivillige organisasjonen i Bangalore ble reddet mot sin vilje. De var alle gamle nok til lovlig arbeid, de hadde fått arbeid ved en fabrikk i Bangalore under ordnede forhold og akseptabel lønn. Etter kort tid ble det dokumentert at dette var tilfelle, men ble likevel ikke sluppet fri. Jentene over og under 18 år ble holdt atskilt fra hverandre og ble fratatt muligheten for å kommunisere med familiene sine og de ble behandlet på en uakseptabel måte av media. Heldigvis så CWC mediaomtalen av saken og tok umiddelbart affære. De kontaktet barna, fikk etter hvert opparbeidet tillit hos barna, hjalp til med å varsle familiene og informerte barna om deres rettigheter. Barna slapp etter hvert fri, men valgte å dra hjem til landsbyene sine fremfor å begynne i jobb etter den frustrerende opplevelsen.

Den frivillige organisasjonen benekter nå at de varslet media om saken, selv om barna uavhengig av hverandre har fortalt at dette skjedde. CWC har derfor tatt ut stevning mot media for deres behandling av barna. Media vil sannsynligvis fortelle i retten at de ble varslet av den frivillige organisasjonen, og da får CWC rettslig grunnlag for å ta ut stevning også mot dem. Kavita og Ganaptit innrømmer at det er frustrerende at det skal være nødvendig å bruke tid og penger på å slåss i retten mot organisasjoner som selv påberoper seg å kjempe for barnas interesser. Men de mener det må statueres et eksempel for å stoppe både media og organisasjoner i å opptre på denne måten i fremtiden. Etter at denne saken fikk oppmerksomhet har de også fått mange støtte-erklæringer fra andre barne-arbeider organisasjoner rundt omkring i India. De opplever alle det samme.

31/03/2010 Posted by | barnearbeid mm, India, Utenrikspolitikk | , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Gjensyn med Rajeshwari

For et år siden møtte jeg 17 år gamle Rajeshwari i en av de fattigste bydelene i Bangalore. I går fikk jeg møte denne flotte representanten for Bhima Sangha, barnearbeidernes ”fagforening”, på nytt.
Det er Manchu, en ac CWC’s (Concerned for Working Children) feltarbeidere som tar meg og Steve med på et besøk. Først svipper vi innom en gruppe gatefolk for å snakke med dem om hvordan de har det. Dette er mennesker som leier plass på fortauet for å sette opp noen ”teltskur” hvor de har bodd i årevis. Nå kunne de gledesstrålende fortelle at de hadde fått et nytt sted hvor de kunne bo permanent. Dette er noen av de fattigste menneskene du kan finne i Bangalore, men det er ikke det du først legger merke til når du besøker dem. Tvert i mot er det livsgleden som dominerer. Dette er ikke mennesker vi skal synes synd på, men det er mennesker som fortjener en reell sjanse til å skape seg et bedre liv.
Jeg gleder meg over at en av damene husker meg fra forrige gang jeg besøkte Bangalore. Spørsmålene om Norge er mange? Hva er det mest berømte i Norge? Hvorfor er det ikke flere enn 5 millioner som har lyst til å bo i Norge når vi er så rike? Er det fattige i Norge? Er det noen som lever på gata? En eldre dam som er overhodet for disse menneskene vil invitere meg inn i teltet/huset sitt. Det blir benyttet til førskole for små barn. Her hang det en plakat over Indias blomster, alfabetet og tallene samt en plakat om en sykdom de kalte ”chicken fever”. Det jeg tror er datteren i huset, og hun som fungerer som førskolelærer, er fortsatt svekket av denne sykdommen som i verste fall kan føre til døden.
Wahid kjører oss videre til Rajeshwaris bydel. Flere av de jeg møter der husker jeg fra forrige gang. Både Rajeshwari, hennes bestemor og et par av de andre ansiktene sitter på netthinnen fra fjorårets besøk. Under dette besøket er jeg og Steve kun tilhørere. Temaet for diskusjonen mellom Manchu og de 12-15 barna under ledelse av Rajeshwari er hovedsakelig det kommende lokalvalget i Bangalore og deltaten Karnatakas nylig foreslåtte handlingsplan mot barnearbeid for 2010-2017. Hva mener barna om disse sakene og hvordan kan de gjøre sin stemme hørt? Rajeshwari er den ubestridte lederen. Alle lytter til henne, hun vet hva hun vil og hun formulerer seg klart og med et tydelig kroppsspråk. Rett og slett en formidabel liten kvinne!
En av guttene sier at han synes handlingsplanen er bra, før han etter en stund sier at det er en spøk. Han blir irrettesatt av Rajeshwari som påpeker at hvis han sier det hvis en politiker eller journalist hører på ham kan det være at de tror det eller bruker det mot dem. De er på ingen måte mot en handlingsplan, men det må være en plan som er på barnas egne premisser, som gir dem beskyttelse og en skole som er såpass god at den er et reelt alternativ til arbeid. I et dokument jeg tidligere har fått lese ser jeg at denne handlingsplanen er lagt frem på engelsk med 10 dagers høringsfrist. Ettersom de fleste berørte barna ikke snakker engelsk (men ofte 3-4 andre språk) og ikke finnes i en barnevennlig utgave betyr dette i praksis at det aldri var hensikten at barna skulle bli hørt.
Hva vil Rajeshwari gjøre med dette? Hun er full av planer. Hun og Bhima Sangha vil snakke med statsministeren og med media for å presentere sin sak. Når de får snakke med ministeren direkte vil de raskt se om han er villig til å lytte på dem. De vil avsløre en eventuell bløff på kroppsspråket.
Forrige gang jeg møtte Rajeshwari stilte hun meg et spørsmål som jeg slet med å besvare på en god måte: ”Nå har vi brukt mye tid på å informere deg etter en lang dag med arbeid og skole. Hva vil du gjøre med det du har lært?” Spørsmålet kom på nytt denne gang. Og selv om hennes hverdag var i India la hun til: ”Jeg håper du vil gjøre hva du kan for å fortelle om vår situasjon og våre ønsker når du kommer tilbake til Norge,” Denne gangen kunne jeg uten tvil i stemmen love at jeg ville snakke om det jeg har lært i India hver eneste dag, med vanlige folk, med politikere og med næringslivsledere og andre. Et møte med Rajeshwari og de andre barna gir et varig inntrykk, og det er umulig å reise derfra uten et varig engasjement. Norsk politikk i barnearbeidersaker er fortsatt basert på ideen om at vi selv vet best og at problemet løses ved forbud. Dette må vi snu. Vi må begynne å lytte til hva barnearbeiderne selv mener.

17/03/2010 Posted by | barnearbeid mm, India, Utenrikspolitikk | , , , , , | Legg igjen en kommentar

Rett til arbeid – ogsaa for barnearbeidere?

– Hvis vi ikke gir barn valgmuligheter – har vi ingen rett til aa fjerne det eneste valget de har. Det er Kavita Ratna, kommunikasjonsdirektoer i Concerned for Working Children (CWC) i Bangalore, India som sier dette. Hvilken rett har vi til aa frata dem det eneste maaltidet de faar? Vi velger alle det som er best for oss. Folks levekaar er det brennende spoersmaalet, sier hun.

I Vesten er ikke barnearbeid stuerent. Vi kan da ikke stoette barnearbeid? Og saa velger vi den lette loesningen for aa faa ren samvittighet: Boikott av multinasjonale og andre selskaper som selger produkter laget av barn. Barn er ikke dumme. I de fleste tilfeller arbeider de ikke fordi de ikke ser noe bedre alternativ. Jeg har selv snakket med barn som har valgt arbeid fremfor skole fordi det er den eneste maaten familien kan overleve paa. For noen aar siden fikk Bjoern Daehlie kritikk fordi hans klesprodukter ble produsert av barn i Kina. Daehlie tok kritikken ad notam og flyttet produksjonen til en annen fabrikk. Presset fra media og andre var saa stort at han ikke hadde noe valg. Hva skjjedde saa med barna som arbeidet paa fabrikken. De mistet jobben sin og mange endte istedet i prostitusjon.

Den 9.desember 1996 var CWC og barneorganisasjonen Bhima Sangha i Karnataka, India vertskap for barnearbeidernes organisasjoner fra Asia, Afrika og Latin-Amerika. Arbeidet med aa starte etablere the International Movement of Working Children startet i paa dette moetet i Kundapur. Ingen av organisasjonene aksepterer boikott som virkemiddel. I Latin-Amerika har man mistet haapet om aa loese problemene og gaar man saa langt at de krever «rett til arbeid». I Asia og Afrika er man mer optimistiske og de har lagt seg paa linjen «rett til aa velge».

Etter 1990 har barnearbeid vaert et internasjonalt diskusjonstema, forteller Kavita. Myndighetene har gaatt inn i et «denial mode» og gjoer ingenting. Dvs det de gjoer er aa «rydde opp». Hver gang noen VIP-er kommer paa besoek fjernes barna og plasseres i «beggar homes@. For aa komme ut derfra maa barna betale… – Folk flest i India blir sinte paa barna. Hvorfor er du ikke paa skolen? Dette har foert til at barna har blitt redde for aa bli sett paa som barnearbeidere og antall medlemmer i barneorganisasjonen Bhima Sangha har blitt redusert.

Kavita forteller ogsaa at myndighetene opererer med falske og alt for lave tall paa barnearbeidere. Delstaten Karnataka hadde engang er aerlig arbeidsminister som ba om aa faa reelle tall paa bordet. Statistikken viste da langt flere barnearbeidere enn i andre stater selv om Karnataka er en av de mest velstaaende delstenene i India og derfor sannsynligvis har langt lavere antall barnearbeidere enn ellers. Ministeren fikk imidlertid saa mye kritikk at han til slutt ga opp sin aerlige linje.

– Arbeid er en del av det aa vokse opp, sier Kavita. Det er en anerkjennelse av at du blir eldre. Hvorfor blir barn i Vesten betalt for aa bidra til arbeidet i familien? Vi setter heller ikke pris paa det arbeidet barnearbeidere gjoer. Vi ser paa det som en skitting og barnaarbeiderne blir ledet til aa tenke at hva jeg gjoer er en forbrytelse. Kavita paapeker at vi istedet burde se paa hva slags arbeid barn gjoer og hvordan dette kan kombineres med skolegang. – Vi kan ikke gi noe fasitsvar («one line solution») paa hva som er rett. Naa foeler vi oss bare bra ved aa fjerne den ene muligheten barna har.. Hvert enkelt barn har forskjellige behov. Noen ser for eksempel ingen verdi i skolen fordi de blir slaatt av laererne der.

Kavita Ratna peker paa at det ikke er en eneste ting, et eneste produkt hvor barna ikke har vaert involvert paa et eller annet stadium i den lange kjeden. – Vi har ingen slagordloesning paa dette, men aerlighet et forste trinn. Vi trenger korrekte tall. For aa holde tallet paa skoleelever oppe er det mange skoler som opererer med lister overr barn som ikke gaar paa skolen. De betaler andre barn for aa levere proever og besvarelser paa vegne av disse fravaerende barna. CWC har faatt barnearbeiderne til aa lage en oversikt over hva slags arbeid som er farlig eller ufarlig for barn avhengig av alder, kjoenn osv. Listene er ogsaa forskjellig fra klandsby til landsby fordi forholdene varierer lokalt. Det viktigste kravet er at vi maa lytte til barna slik at barna faar innflytelse over eget liv, avslutter Kavita. Det siste er i grunnen hovedideen til CWC. I det internasjonale arbeidet for barn og barnearbeidere snakkes det om de tre p-er. Mye vekt har vaert lagt paa Protection og Provision, mens mange glemmer Participation. Barn skal ha en reell innflytelse over sitt eget liv.

Ukene i Soer-India har gitt meg mye aa tenke paa, og det er klart fior meg at vi maa finne andre loesninger enn boikott mot produkter laget av barn. Det vi gjoer maa foerst og fremst dreie seg om aa forbedre situasjonen for de fattigste i verden, og norske og internasjonale selskaper som er engasjert i den tredje verden boer gaa i dialog med organisasjoner som CWC for aa finne praktiske loesninger som setter barnas interesser i hoeysetet. CWC har vaert i en slik dialog med IKEA og har sammen med dem funnet frem til gode loesninger. Hvorfor kan ikke dette arbeidet utvikles til et generelt internationalt regelverk som med lokale tilpasninger kan skape gode loesninger baade for bedriftene og for barna. Telenor er i ferd med aa etablere virksomhet i India. Kanskje Telenor i samarbeid med CWC kan utvikle en pilotloesning.

Saa kan utfordringen gaa til World Economic Forum og Boerge Brende. Hvis et flertall av WEF’s medlemmer blant multinasjonale selskaper aksepterer regelverket som en internasjonal standard vil det bli stadig vanskeligere for selskaper som ikke foelger denne standarden.

Neste trinn i prosessen kan bli aa etablere et uavhengig kontrollorgan. Alle bedrifter som tilfredsstiller kravene kan merke varene sine med et godkjent-merke paa linje med miljoemerking av produkter. Brudd paa betingelsene straffes med fjerning av godkjennelsen og boeter.

Dette er et forslag som trenger mye bearbeiding, men ideen skapte begeistring hos Kavita Ratna.

17/02/2009 Posted by | India, Uncategorized | , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Makkala Panchayat – ungdommens kommunestyre: Har Trondheim noe aa laere?

Namma Bhoomi, Kundapur, 8. februar 09

Jeg maa innroemme at jeg ikke kjenner for godt til hvordan Ungdommens Bystyre i Trondheim fungerer, men har registrert at Elevraadet ved Adolf Oiens skole har kommet med sterk kritikk. Etter et moete med Makkala Panchayat (barnas kommunestyre) i Molahalli kommune utenfor Kundapur i India foeler jeg meg overbevist om at vi har mye aa laere i Trondheim.

I delstaten Karnataka er barnas kommunestyret lovbestemt etter initiativ fra Concerned for Working Children (CWC). Opplegget, som er bestemt av barna selv innebaerer at alle barn mellom 6 og 18 aar har stemmerett mens alle mellom 12 og 18 aar kan stille til valg. Kommunene deles opp i valgkretser hvor det velges en representant fra hver krets. Kandidatene i hver krets gaar sammen paa «doerbankaksjon» og besoeker alle barn i kretsen for aa presentere seg og faa forslag paa hva de skal ta opp hvis de blir valgt.

Det som saerpreger ordningen i Karnataka er at den bidrar til aa laere opp alle barn til aa ta aktivt del i de demokratiske prosessene.
Paa moetet er blant annet president Shelita, visepresident Venkatesh og sekretaer Povitra. Det kan se ut som om de er i alderen 14-16 aar. De forklarer at Makkala Panchayat er en plattform som barn og unge kan benytte for aa reise sine saker. Barnas kommunestyre er delt i flere komiteer, og ogsaa de barna som tapte valgene er medlemmer av disse komiteene.

Sakene kommer gjerne fra en barneorganisasjon foerst, men saker kan ogsaa tas opp direkte i barnas kommunestyre. Paa moetene kan hvem som helst baade moete opp og delta i diskusjonen, men bare de valgte medlemmene har stemmerett. Barnas kommunestyre moeter voksen-kommunestyret for aa presentere sakene sine og faar umiddelbar respons fra dem. – Naar vi staar samlet blir vi hoert paa mener de. Hele verden burde se hvordan vi organiserer dette. Vi har vaert baade i New Delhi, Bangalore og Luxembourg for aa fortelle om oss.

CWC har i tillegg til aa initiere dette opplegget ogsaa fungert som en tilrettelegger med opplaering og trening. – Vi laerer oss aa prioritere, og en lang liste med krav tar tid aa realisere.

I tillegg til 2-3 timer paa selve moetet i kommunestyret bruker medlemmene tid hver uke paa holde kontakten med velgerne sine, barna, for aa diskutere saker med dem.

For jentene ser barnas kommunestyrer ut til aa ha vaert spesielt viktig. Foreldrene har vaert forsiktige med aa slippe jentene bort fra nabolaget, men etter en innkjoeringsperiode faar jentene ogsaa dra paa moetene. Det viser seg at jentene vinner de fleste valgene naar de stiller mot gutter.

16/02/2009 Posted by | India, Uncategorized | , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Elevkrav i India: Privatskoler maa likebehandles!

En gutt paa 17-18 aar reiser seg og tar ordet. «Private skoler diskrimineres. Vi maa faa likebehandling!» Applausen fra de mer enn 500 tilstedevaerende barn i Basrur kommunes Gram Sabha var stor. En gang i aaret samles alle kommunens barn til et stoermoete sammen med medlemmene i kommunestyret og ungdommens kommunestyre (Makkala Panchayat). Etter et initiativ fra Concerned for Working Children (CWC) ble en ordning med barns og ungdoms deltagelse i de lokale beslutningsprosessene proevd ut i Kundapur regionen for noen ar siden. I dag har delstatsmyndighetene besluttet at denne ordningen skal innfoeres i alle kommuner i delstaten.

Gram Sabha er en viktig begivenhet. I forkant har alle elevene laget sine lister over hva de mener boer gjoeres i kommunen. Listene blir samordnet fra klassene og skolene. Jeg besoeker en ungdommskole med nesten 400 elever og blir vist rundt av en stolt rektor. Hver klasse har mellom 65 og 85 elever. Under ledelse av flere elevledere marsjerer elevene til samlingsplassen i kommunen. De synger, roper i kor og baerer plakater med krav. En av elevene har faatt den aerefulle oppgave aa baere en kasse med kravene.

Underveis moeter vi flere andre skoler som er pa vei til Gram Sabha. Pa samlingsplassen er det lagt ut mattrer under noen store og skyggefulle traer hvor elevene kan sitte ned. Foran dem sitter kommunestyremedlemmene og medlemmene av ungdommens kommunestyre.

Det hele skal skje paa ungdommens premisser, men noen laerere har nok ikke laert seg dette ennaa og blander seg litt inn. Foerst far vi hoere litt om hva som har skjedd siden i fjor. Moetet blir ledet av den kvinnelige presidenten i ungdommens bystyre og den kvinnelige sekretaeren. Venkatesh fra CWC forteller meg at der en gutt og ei jente stiller til valg som president vinner vanligvis jenta!

Deretter er det tid for aa fremme kravene fra hver enkelt skole. Kassen med forsl;ag blir bragt frem og en representant fra hver skole forteller om kravene:

– Vi mangler vann til toalettene.
Manglende sykkelskur foerer til at dennene punkterer i varmen.
– Privatskolene blir diskriminert. Vi faar ikke gratis boeker slik som paa de offentlige skolene.
– Ingen gatelys i vaar landsby.
– Det mangler avfallsbokser paa vaar skole.
– Vi har en broenn, men den er ofte tom.
– Flere av elevene er fattige, men har ikke faatt rasjoneringskort.

Det er de viktigste sakene som blir presentert fra scenen. Stoerst applaus far kravet om likebehandliung av privatskolene. – Vi er alle barn og bryr oss ikke om skolen er privat eller offentlig, sier han. Derfor tar Venkatesh fra CWC ordet og foreslaar at elevene vedtar en uttalelse til hoyere myndigheter om likebehandling. Det ble vedtatt med applaus.

Formelt har ikke Gram Sabha eller Makkala Panchayat vedtaksmyndighet. Kravene blir oversendt til det ordinaere kommunestyret. Hvis kommunestyremedlemmene lover noe under Gram Sabha blir det ogsaa vanskelig aa gaa tilbake paa dette.

Etter at samlingen er over blir de to kommunestyrene (voksen og ungdom) samlet. En gruppe med ungdommer fra nabostaten Tamil Nadu vil gjerne gjennomfoere noe lignende og har mange spoersmaal aa stille. Det tar tid. De snakker nemlig ikke samme spraak. Med voksne som tolker blir spoersmalene paa tamil oversatt fra tamil til kannada (spraaket i delstaten Karnataka) via engelsk. Voksenordfoeren mener at det ikke er konflikter og uenighet mellom ungdommens kommunestyre og det vanlige kommunestyret sa langt. Barna reiser i virkeligheten saker paa vegne av lokalsamfunnet og vi stoetter dette. Men ofte har kommunen ikke ressurser til aa gjennomfoere tiltakene og er avhengig av stoette fra hoyere myndigheter.

Hvorfor er det bare skoleelever her og ingen arbeidende barn? Det er en av ungdommene fra Tamil Nadu som spoer om dette. – I denne kommunen er det ingen arbeidende barn svarer presidenten i ungdommens kommunestyre. Hvis vi skulle komme over noen vil de ogsaa bhli invitert.

16/02/2009 Posted by | India, Uncategorized | , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Moetet med kommunestyret i Yedthave

Namma Bhoomi, Kundapur, 6.feb 09

Med et kommunebudsjett paa 20-25 lachs pr aar har ikke ordfoerer Ganesh Poojavi, ex-ordfoerer Giviesh Poyndoor og de andre kommunestyremedlemmene i Yedthave kommune i Kundapurregionen i Soer-India mye aa rutte med sammenlignet med Trondheim Kommunes 10 milliarder! Lachs er foroevrig ikke en fisk! Inderne har en spesiell maate aa oppgi tall paa. I tillegg til det vanlige tallsystemet opererer de med lach (en lach er 100.000) og crore (en crore er 10.000.000). Ettersom en krone er ca 7 rupee tilsvarer altsaa et kommunebudsjett paa noen og tyve lachs ca 6-700.000 kroner.

Det er Venkatash, CWC’s direktoer for feltprogrammer som tar meg med paa besoeket.
Det er ikke hver dag at kommunen faar besoek fra et varamedlem i et bystyre paa den andre siden av kloden. Derfor har baade ordfoerer, exordfoerer og to andre kommunestyremedlemmer moett opp for aa fortelle om kommunen sin naar jeg kommer paa besoek! Kommunen har 9170 innbyggere, den nest hoyeste inntekt i distriktet, bestaar av en kystlinje, skogsomrader og hoyereliggende aaser. Kommunestyret bestaar av 10 kvinner og 13 menn. De to ordforerne tilhoerer forskjellige partier, men velges fra enmannskretser foerst og fremst for sine personlige egenskaper. De to ordfoererne representerer forskjellige partier og samarbeider godt. Valgkretsene har ca 3-400 innbyggere hver og flere av kretsene er reservert for spesielle grupper som kaste eller stamme slik at alle grupper er sikret representasjon i kommunestyret.

Det er vannforsyning og veier som er de sentrale politiske spoermaal i Yedthave. Paa en omvisning i kommunen faar jeg se store broenner og vannreservooar som kommunen har bygget. De ca 10-15 meter brede og 15-20 meter dype broennene er vanligvis fulle opptil bakkenivaa naar regntiden er over mot slutten av sommeren, mens de er naermest tomme i mai. Hovedproblemet er at jorda ikke absorberer vann og vannet ikke blir magasinert for senere bruk. For aa loese vannproblemet har kommunen lagt fram en plan om aa demme opp et magasin i en elv. Men dette vil koste 2 crore (ca 3 milloner kroner) og trenger oekonimisk stoette fra hoyere myndigheter. I India har man fem forvaltningsnivaer. Det foederale nivaaet, delstaten, distriktet (fylket), talluk(«storkommunen») og panchayat (kommunen). En talluk bestaar av flere panchayats.

Under omvisningen faar jeg ogsaa se veier de har bygd og veier de skal bygge eller legge fast dekke paa. Sosial boligbygging hoerer ogsaa med. Innbyggere med under minsteloenn paa 11000 rupee (ca 1600 kr) pr aar faar gratis hus. De fleste barna gaar pa skole her og barnearbeid er sjelden. Blant ca 300 stammefamilier er det imidlertid 70 analfabeter. Kommunen organiserer derfor omreisende skole. Laerere drar fra hus til hus og bedriver opplaering!

Naar jeg spoer om Makkala Panchayat (barnas kommunestyre) er begeistringen lett aa merke. Ordningen med barnas kommunestyre ble initiert av Concerned for Working Children (CWC) og Namma Bhoomi, men har vaert saa vellykket at delstaten Karnataka har bestemt at alle kommuner skal ha en slik ordning (les mer om dette i et eget innlegg om en dag eller to). Exordfoerer Giviesh Byndoor legger frrem et tykt plan hvor det er listet opp en rekke prosjekter som er fremmet av barnas kommunestyre. Her fremgaar prosjektforslag, kostnad for gjenomfoering og hva man skal oppnaa med prosjektet. Blant barnas forslag var aa merke de 200 lysstolpene i kommunen med nummer slik at den som ville rapportere at lyset var i uorden kunne oppgi nummer pa det aktuelle gatelyset og dermed faa det fikset raskere. Kanskje en god ide for Trondheim Kommune ogsaa hvor det enkelte ganger tar uker foer et defekt lys er fikset? Barna soerger ogsa for aa slaa av og paa det enkelte gatelyset slik at kommunen sparer stroemutgifter. Kommunens stroemutgifter har etter dette gaat ned fra 50000 rupees til 32000 rupees pr aar.

15/02/2009 Posted by | India, Uncategorized | , , , , , , , , , , | 1 kommentar

India forandres – sykkel for sykkel

Namma Bhoomi, Kundapur, 6. februar

– I landsbyen er det bare guttene som faar sykle, forteller Shinavand. – Men her i Namma Bhoomi faar baade gutter og jenter sykle. Naar de kommer tilbake til landsbyen synes innbyggerne at det er rart aa se jenter sykle, men de blir vant til det og etterhvert begynner andre jenter aa sykle ogsaa, forteller han.

Shinavand er «rektor» for Namma Bhoomi, en slags internatskole med yrkesutdanning i Kundapuromraadet i delstaten Karnataka i India. Namma Bhoomi ble etablert midt paa 90-tallet av organisasjonen Concerned for Working Children (CWC).

Kavita Ratna i CWC kan fortelle at de soerger for at jentene paa enkelte skoler faar gratis sykler. – Dette er veldig symbolsk. Det dreier seg blant annet om bevegelsesfrihet for jenter, forteller Kavita.

Paa denne maaten kan vi si at India forandres – sykkel for sykkel. Tradisjonelt faar gutter stoerre frihet, de faar gaa paa skole, mens jentene ofte maa holde seg hjemme.
Men dette forandres naa sakte men sikkert. Likevel er det store deler av India hvor jentene fortsatt diskrimineres.

13/02/2009 Posted by | barnearbeid mm, India, Uncategorized | , , , , , , , , | 1 kommentar

Kokte boenners land

    Bengaluru, 4.februar 2009

    Pleier du alltid aa invitere taxisjaafoeren til aa besoeke deg i India?
    Nei, Kavita Ratna maatte leende innroemme at det var foerste gang naar hun under en taxitur i Trondheim hoesten 2007 inviterte meg til aa besoeke Bangalore og organisasjonen Concerned for Working Children (CWC). Jeg sitter og lytter til Kavita paa CWC»s kontor. Hun er en flott dame i 40-aarene med klare og overbevisende meninger om barn, barnearbeid og hva som skal til for aa loese de store utfordringene som India og andre fattige land har.

    Det dreier seg ikke om aa gi milde gaver, men om aa lytte til barna paa deres egne premisser og saa legge alt til rette slik at de skaffer seg den kunnskap og de ressurser de trenger for aa loese sine problemer. – Vaart bidrag kan vaere aa laere dem om hvilke rettigheter de har, hvordan de kan finne og bruke informasjon og lovverket, sier Kavita. – Vi forteller dem at de ikke maa tro paa alt vi sier. De maa laere seg aa stille spoersmaal. Det er ikke alltid like enkelt. Hverken foreldre eller laerere er vant til det. Vi opplevd at laerere har latt elever stryke til eksamen fordi de stiller for mange spoersmaal.

    – Vi har ogsaa hatt en velferdsmodell hvor stater og frivillige organisasjoner gir mat og andre ting og faar kreditt for sin virksomhet. Organisasjonene gaar paa siden av de lokale myndighetene. Dette paavirker mottagernes tenkemaate, paapeker Kavita. CWC’s virksomhet ga ingen slike umiddelbart synlige effekter, men naa ser baade barna, foreldrene og myndighetene at det virker. Kavita nevner et eksempel: I India er det vanskelig aa skaffe et foedselssertikat pga byraakratiet. Ei jente som greier aa skaffe et slkikt sertifikat til lillebroren sin faar respekt hos foreldrene.

    Blant initiativene CWC har tatt er etableringen av «barnas fagforening», Bhima Sangha og barnas kommunestyre, Makkala Panchayat.

    Dagene i delstaten Karnataka skal brukes til aa moete barn og unge som er engasjert i dette arbeidet for aa hoere om deres hverdag og hvordan de loeser sine problemer ved hjelp av disse organisasjonen og den stoette de faar fra CWC.

    Og «kokte boenners land» hva betyr det?

    For ca 500 aar siden var kongen fra Mysore (en by soer for Bengaluru) paa besoek. Han var sulten og fikk kokte boenner servert av en gammel dame. Derfor ga han omraadet navn etter denne hendelsen. Den foerste del av navnet betyr kokte boenner og den andre delen betyr land.

    Foelg med i hva jeg skriver fra India i dagene som kommer!

    04/02/2009 Posted by | barnearbeid mm, India, Uncategorized | , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar