Kjetils Blå Bølger

Make waves – Don’t float through life!

Hijabdebatten: Gir forbud større frihet enn påbud?

På søndag vedtok Nord-Trøndelag Høyre å støtte forbud mot bruk av hijab i barneskolen. I etterkant følger Adresseavisen opp med en påstand om at Sør-Trøndelag Høyre ikke tørr ta debatten om hijab. Det siste er naturligvis ikke tilfelle. Men skal vi diskutere et slikt tema må vi ha et godt og gjennomarbeidet resolusjonsforslag som vi kan legge til grunn.

Jeg er ikke i tvil om at barns bruk av hijab kan gjøre integrering vanskeligere og gjøre det vanskeligere for jentene å bli «en del av gjengen». Jeg tror også at det er grunn til å tro at et seksualisert syn på jentene, tanken om at jentene blir sett på som sexobjekter og at man ved å bruke hijab unngår dette, ofte ligger til grunn for foreldrenes «påbud» om å bruke hijab. Det er derfor viktig å reise debatten om hvordan vi kan møte denne kulturen. Det er ikke akseptabelt at jentene ved å bruke hijab skal løse det problemet som oppstår ved at en del menn betrakter jentene som sexobjekter først og fremst.

Når Konfliktrådet blir kontaktet av jenter som føler seg tvunget til å bruke hijab mot sin vilje er det åpenbart at vi i det norske samfunnet må ta tak i denne utfordringen. Ingen skal tvinges til å bruke hijab eller andre klesplagg mot sin vilje. Det er i strid med våre verdier. Det er i strid med barnekonvensjonens bestemmelser om barns rett til å bli hørt. Og etter grunnlovsendringene i 2014 er det også i strid med grunnloven.

Men hvis det er uakseptabelt at foreldre påbyr sine barn å bruke et klesplagg, hvorfor er det da akseptabelt at staten skal forby barna å bruke det samme plagget? Det er grunn til å tro at mange jenter ønsker å bruke hijab. Hvis staten innfører et lovforbud som ikke tar hensyn til jentenes eget syn er det prinsipielt minst like uakseptabelt som at foreldrene påbyr jentene å bruke hijaben. Mange vil vel si at i den grad beslutningen skal treffes av andre enn barna selv er det riktigere at beslutningen tas av foreldrene enn av staten.

Så er det lite prinsipielt hvis vi innfører et forbud mot et konkret klesplagg, men ikke av andre klesplagg eller religiøse symboler. Hvorfor skal hijab forbys, men ikke en turban?

Og hvis det er slik at bruk av hijab vanskeliggjør integreringen, er svaret da å uniformere barn slik at alle skal være mest mulig like? Ja, barn (og voksne) som skiller seg ut fra flertallet KAN ha større vansker med å få seg venner og bli integrert i miljøet man ferdes i. Det kan skje uavhengig av religion. Men det vil være riktigere å arbeide for større toleranse for mangfold. Hvis vi aksepterer at ulikheter skal fjernes for å sikre integrering har vi gått på et nederlag.

I Høyre har vi ingen tradisjon for å løse utfordringer med forbud. Vi må være tydelige på at ingen jenter skal tvinges til å bruke hijab (eller turban, kors osv) mot sin vilje, men vi må bruke andre virkemidler. Jeg regner med at vi vil fortsette denne debatten i Høyre og andre steder for å skape nye holdninger og finne bedre løsninger.

Reklamer

08/03/2016 Posted by | kultur, Nasjonal politikk | , , | Legg igjen en kommentar

Sunt med maktskifte, mener Rita Ottervik…

«Når mange har sittet i posisjon over lang tid, blir det gjerne sånn. Vi har veldig godt av å være ute av regjering nå.» Det er Trondheims ordfører, Rita ottervik, som siteres slik i Adresseavisen i dag. For noen dager siden sa Trond Giske noe av det samme.

Og Ottervik har naturligvis rett. Arbeiderpartiet har ikke hatt noen tradisjon for åpenhet og lytting. Partiet har tviholdt på gamle løsninger. I helga har de vedtatt mye ny politikk. Så kan vi være enige eller uenige i de endringene som har skjedd.

I Rita Otterviks egen hjemby, Trondheim, er situasjonen den samme. Partiet har sittet ved makten i 12 år. Både partiet og byen vil ha godt av et bytte. Jeg får håpe at velgerne lytter til det ordføreren sier.

Opposisjonen med Høyre i spissen fremmer stadig forslag til forbedringer, men blir ofte nedstemt nærmest av prinsipp. Et godt eksempel er forslaget om lese- og skrivegaranti som Arbeiderpartiet nå har vedtatt på sitt landsmøte. En av seks skoleelever går ut av skolen uten å kunne lese og skrive godt nok. Det får store konsekvenser for ungdommenes fremtid. En lese- og skrivegaranti vil være en garanti for at kommunen setter inn de tiltak som er nødvendig for at alle skal kunne lese og skrive godt nok. I bystyret i Trondheim foreslo Høyre en slik garantin for flere år siden. Arbeiderpartiet stemte det ned. På nasjonalt plan har valgnederlaget i 2013 bidratt til nødvendig nytenkning i Trondheim.

Et annet eklsempel er Offentlig Privat Samarbeid (OPS). I praksis går det ut på at private aktører inngår en avtale med kommunen hvor de bygger for eksempel en skole, barmehage eller en vei, og de tar også ansvaret for å drifte og vedlikeholde bygget eller veien i for eksempel 25 år. Når du selv skal vedlikeholde et bygg vet du at du må bygge slik at vedlikeholdet blir billigst mulig. Dermed blir det billigere for kommunen i det lange løp. I vrt eget område ble E39 fra Øysand til Thamshavn bygget på denne måten. Slik sto veien ferdig lenge før tiden med god kvalitet og på budsjett. I Trondheim sier Arbeiderpartiet at de er positive til OPS der det er lønnsomt for kommunen, men i praksis stemmer de nei hver gang det er aktuelt. Regningen må byens innbyggere betale gjennom dyrere bygg, dårligere tjenester og mindre penger til gode formål.

Et tredje eksempel er satsingen på de gruppene som har det aller vanskeligst. Et eksempel er aktivitetstilbudet for psykisk utviklingshemmede. I fjor sommer viste en rekke avisoppslag at dette var altfor dårlig i Trondheim. Studerer vi budsjettforslagene fra de rødgrønne partiene og fra Høyre og samarbeidende partiet fra 2008 og fremover ser vi en systematisk forskjell i hvordan områder som barnevern, rus og utviklingshemmede er nedprioritert av Arbeiderpartiet, mens de borgerlige partiene har satset konsekvent på de svakeste i budsjett etter budsjett.

Trondheim trenger nye ideer og bedre løsninger. Da bør velgerne lytte til ordføreren. Arbeiderpartiet vil ha godt av å flytte ut av ordførerkontoret ved valget i høst.

20/04/2015 Posted by | Lokal politikk, Nasjonal politikk | , , , , | Legg igjen en kommentar

Lindas store seier

«Det tok 30 år å bli enig om hvor en ny godsterminal skal ligge. Vi har ikke råd til å bruke like mye tid på å få den realisert.» Adresseavisen skriver dette på lederplass i dag. Det går ikke an å være mer enig. Det avisen ikke skriver noe om er at den raske bhandlingen av denne saken etter regjeringsskiftet i stor grad er Linda Hofstad Hellelands fortjeneste. Æres den som æres bør.

Vi har i mange år sett en rødgrønn beslutningskrise i denne saken. Mens de rødgrønne partiene i fylkestingene i Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag ønsket seg et logistikknutepunkt på grensen mellom Stjørdal og Malvik fikk de liten lokal støtte for det samme forslaget.Når bystyret i Trondheim skulle uttale seg greide ikke flertallet å bestemme seg for et alternativ.

Høyre i Trondheim og Sør-Trøndelag har de siste årene vært helt klare på at vi måtte velge en lokalisering sør for byen. Når Adresseavisen skriver at det er liten tvil om at en samlet terminal for vei, sjø og bane vile være den beste tar de feil. En slik felles løsning ville nemlig bare være mulig i Stjørdal/Mlvik. Det ville medføre at mesteparten av godset først måtte fraktes sørfra forbi Trondheim og til Stjørdal for deretter å bli transportert tilbake igjen. Det er dårlig miljøpolitikk. Dessuten er det lite behov for lasting av gods mellom sjø og bane. Lastingen skjer mellom sjø og vei eller bane og vei. Da er noen få mil mellom den nye godsterminalen og ei ny containerhavn uproblematisk.

Også i forrige stortingsperiode var det trøndere som satt ved roret transportkomiteen på Stortinget og i samferdselsdepartementet uten at det hjalp oss til en beslutning i denne saken. Det var nok fordi daværende samferdselsminister Marit Arnstadvisste at det var uenighet blant de rødgrønne om lokaliseringen og da var det mest behagelig å la saken ligge.

Først etter valget og utnevnelsen av Linda Hofstad Helleland som leder for Stortingets transportkomite ble det fart i saken. Linda er kjent som en handlekraftig dame som ikke tar nei for et nei når hun har bestemt seg for noe. Med en velvillig statsråd i samferdselsdepartementet var det duket for en rask beslutning om at godsterminalen skulle ligge sør for Trondheim og deretter en rekordrask utredning i regi av Jernbaneverket. Duoen Solvik Olsen/Helleland har vært gull verdt for Trøndelag så langt.

Det settes også trykk på den videre saksbehandlingen. En grundig høringsprosess skal være avsluttet innen 1.mars og det kan være grunn til å håpe på en regjeringsbeslutning innen sommeren.

Prosjektet er likevel ikke endelig i havn. Etter en regjeringsbeslutning skal en reguleringsplan behandles i den aktuelle kommunen. Hvis beslutningen i regjeringen blir i tråd med Jernbaneverkets anbefaling blir det Trondheim. Da påligger det administrasjonen og politikerne i Trondheim et stort ansvar for å holde trykket oppe. Og det er viktig at berørte parter og myndigheter legger godviljen til.

I neste runde står kampen for å få prosjektet inn på den neste Nasjonal Transportplan som vedtas av Stortinget i juni 2017. Da må prosjektet være kommet så langt at det er mulig. Og selv om det er grunn til å ha større forventninger til dagens regjeringspartier enn til de rødgrønne med hensyn til samferdselsbevilgninger vil det hjelpe godt på om også Arbeiderpartiet denne gang stiller opp for Trøndelag.

Det jeg er helt sikker på er at Linda Helleland vil legge all sin kraft i dette arbeidet. Trøndelag skal være takknemlige for at hun leder Transportkomiteen på Stortinget.

16/01/2015 Posted by | Lokal politikk, Nasjonal politikk, Uncategorized | , , , , | Legg igjen en kommentar

Rita Ottervik må ta ansvar for egen politikk

«Alt gikk galt da håndballen skulle få ny plasthall på Leangen» skriver Adresseavisen i dagens største sak.

I ingressen gir de et raskt og greit sammendrag av hva det dreier seg om:

«Tidlig julaften for idretten» het det da sentrum-venstrealliansen i Trondheim slapp nyheten om en ny, stor plasthall i desember 2010. Nå viser en revisjonsrapport om prosjektet at omtrent alt som kunne gå galt, har gått galt.»

Men ordfører Rita Ottervik vil ikke ta noe ansvar på vegne av de rødgrønne partiene:

«Dette er slepphendt arbeid», sier hun og skylder på de ansatte.

Men la oss starte med begynnelsen.

I desember 2010 la Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne frem sitt felles budsjettforslag for 2011. Et sentralt element var forslaget om å bygge en plasthall. I budsjettdokumentet kan vi lese dette:

«Det bygges storhall med fire flater som settes i drift innen 1.september 2011. Rådmannen bes om å utrede lokalisering som er rimelig og enkel å ta i bruk. 3,7 millioner kr fra tidligere bevilget beløp til haller omdisponeres til dette formålet. I tillegg bevilges 15 millioner kroner.»

Dette var altså et initiativ som ikke kom fra rådmannen, men fra det politiske flertallet i Trondheim. Og det var satt en tidsfrist for å få prosjektet ferdig som passet godt inn i valgkampen foran valget i 2011. Med valgdg mandag den 12.september passset det godt med en offisiell åpning innen 1.september. Kommandoen fra det politiske flertallet var klar. Dette skulle realiseres til fastsatt tid.

Det normale hvis man ønsket å bygge en idrettshall ville være å sette av et beløp på budsjettet og be rådmannen komme tilbake med en sak som ikke bare omfattet lokalisering, men også kostnader og byggemåte. En slik stor plasthall for idrettsformål har ikke vært bygget før i Trondheim (bortsett fra ABRAhallen i Malvik som også har hatt sine problemer), og det sier seg selv at prosjektet ville være befengt med stor usikkerhet.

Hvorfor hastet det slik for Arbeiderpartiet å vise handlekraft når det gjelder bygging av idrettshaller?

En forklaring kan være at Håndballregion Midt-Norge hadde dokumentert et etterslep tilsvarende 15 hallflater. Tidligere samme høst hadde de borgerlige partiene under ledelse av Høyre lansert «Idrettsløftet», en gjennomarbeidet og langsiktig plan for å bygge rimelige idrettshaller i samarbeide mellom idretten, næringslivet og kommunen med sikte på å fjerne etterslepet. Trondheim bygde alt for dyre haller. Mens hallene på Munkvoll og Rosenborg hadde kostet 60-70 million kroner for en spilleflate hadde man nettopp bygd en dobbelt så stor hall på Røros for samme prisen. Derfor måtte Arbeiderpartiet demonstrere at de var bedre enn Høyre for idretten. Ellers kunne de risikere å tape valget.

Men vi vet alle at hastverk kan være lastverk.

Hallen som til slutt ble bygget på Leangen ble halvparten så stor og dobbelt så dyr som De rødgrønne partiene hadde budsjettert, er allerede sterkt nedslitt etter tre års bruk og bruker mye mer strøm enn forutsatt. Det er ingen tvil om at planlegging og gjennomføring har vært dårlig fra administrativt nivå, men de politikerne som har presset gjennom dette hallprosjektet må også ta ansvar for prosessen. Det gjør ikke de rødgrønne.

Og det er ikke eneste gang.

I denne ukens møte i Kultur- Idretts- og Friluftslivkomiteen ble vi presentert for det arbeidet som skjer med oppgradering av idrettsanlegget på Dalgård. Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet tok i vår et initiativ for et krafttak for flere kunstgressbaner. Som et svar på dette fulgte også de rødgrønne partiene opp med å bruke noen millioner kroner som ekstraordinær støtte til flere kunstgressbaner. Det er bra. Problemet er at partiene pekte ut hvilke baner som skulle få disse millionene uten først å få en utredning fra rådmannen. Det førte til at arbeidet med å bygge om den eksisterende kombinerte naturgressbanen/friidrettsanlegget på Dalgård til en kunstgressbane ble igangsatt umiddelbart. Det gir en flott kunstgressbane som kan brukes av langt flere enn i dag, men det begrenser mulighetene til å trene på kastøvelser. Derfor har det vært en viss kritikk fra friidrettsmiljøet mot det som har skjedd. Dette fulgte både Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne opp i komitemøtet med en sterk kritikk mot rådmannen som ikke hadde informert dem om disse konsekvensene. Rådmannen kan alltids kritiseres for at denne informasjonen ikke ble formidlet, men det var tross alt det rødgrønne flertallet som hadde foreslått dette uten å spørre rådmannen før man gjorde vedtaket. Da må man også kunne ta ansvar for beslutningen. Men det er alltid lettere å ta æren for offensive forslag enn å ta ansvaret for negative konsekvenser. Etter min oppfatning var det likevel en riktig beslutning. For en beskjeden pengesum har vi fått et anlegg som kan brukes av langt flere, mens bare et lite antall utøvere (mindre enn 10) må finne seg i å øve et annet sted.

Nå blir sannsynligvis sluttresultatet av plasthallskandalen på Leangen at vi mister to spilleflater og har kastet bort 30-40 millioner kroner. Og vi har en ordfører som ikke har ryggrad til å ta ansvar for beslutninger hun har tatt.

NB. Og hvor har Adresseavisen vært? Jeg tok opp denne saken med en sportsjournalist i Adressa for snart et år siden uten at vedkommende syntes det var særlig interessant. Det var Kontrollkomiteen under ledelse av Høyres Rolf Jarle Brøske og kommunerevisjonen som gjorde denne jobben.

28/11/2014 Posted by | Lokal politikk, Uncategorized | , , , , , | Legg igjen en kommentar

Kulturen mot ragnarokk?

Jeg må innrømme at jeg var litt usikker, til og med litt bekymret før fremleggelsen av Høyre/Fpr-regjeringens politiske plattform. Det kunne jo tenkes at spådommene om et Frp-preget kulturbudsjett ble til virkelighet, selv om jeg egentlig ikke trodde det.

I valgkampen tok kulturlivets eddekoppp Arnfinn Bjerkestrand initiativet til Kulturkampen, et opprop for å beholde den rødgrønne regjeringen. I tradisjonelle og i enda større grad i sosiale media ble det fortalt hvor ille det kunne gå hvis en borgerlig regjering kom til makten.

Det er ikke til å underslå at det er en betydelig forskjell mellom Høyres kulturpolitikk og Frp’s kulturpolitikk. Men kanskje er ikke forskjellen så stor som man ledes til å tro. En rask titt på Frp’s program viser at det ikke står så ille til som det påstås.

I går ble regjeringserklæringen fremlagt. Den hadde et klart Høyrestempel og sporene av Stortingets fremste kulturpolitiker de siste 12 årene, Olemic Thommessen, var tydelige. Det blir endringer. En frihetsreform med maktspredning står sentralt. Kulturrådets organisering og arbeidsform skal gjennomgås. Kanskje er det derfor Bjerkestrand engasjerte seg så sterkt for å slippe en ny sjef?

I plattformen kan vi også lese at bokloven skal reverseres i strid med ønsket til de store forlagene. For regjeringen er nemlig hensynet til de små forlagene og de nye og ukjente forfatterne viktigere enn hensynet til de etablerte.

En gaveforsterkningsordning som skal utløse større private bidrag til kunsten og kulturen, en større satsing på det frie kunstfeltet og redusert byråkrati for kunstnere er blant de andre punktene.

I det store og hele er det liten grunn for kulturlivet til å være skremt av regjeringserklæringen.

Kanskje er det slik at noen kulturaktører har gjort seg avhengige av den hånden som gir dem mat og derfor er redde for forandring? Kanskje er det derfor så få tør å gi uttrykk for kritikk mot de som har styrt kultur-Norge de siste årene? Jeg håper det endrer seg under den nye regjeringen. Vi trenger debatt og kritikk, ikke fordi man skal være redd for endring, men kanskje nettopp fordi vi trenger mer dynamikk og forandring.

Kulturkapitlet i regjeringserklæringen forteller ikke alt. De relativt få linjene sier for eksempel lite om bevilgninger. Når kulturbudsjettet skal vedtas i Stortinget er regjeringen avhengig av støtte fra andre partier. Ansvaret for et godt kulturbudsjett må derfor deles på flere.

De rødgrønne partiene og folkene bak Kulturkampen ga i valgkampen inntrykk av at en fortsatt rødgrønn regjering ville sikre en fortsatt kraftig vekst i kulturbevilgningene. Slik er det imidlertid ikke. I Kulturløft 3 lover den gamle regjeringen fortsatt at en prosent av brutto nasjonalprodukt skal gå til kultur, men når vi allerede har nådd 0,96 % er det ikke så mye mer å forvente fra de rødgrønne partiene. Derfor er det så viktig å styrke andre inntekter og her kommer den nye regjeringens forslag om en gaveforsterkningsordning inn.

Men kultur dreier seg ikke bare om penger. Selv om man skulle tro det når man hører på enkelte kunstnere. Og alle detaljene i kulturpolitikken, som i sum betyr mye mer enn de få hovedpunktene i regjeringserklæringen, blir utmeislet i det daglige arbeidet i kulturdepartementet i årene fremover. Derfor er jeg spent på utnevnelsen av ny kulturminister. Vi trenger en kulturminister som først og fremst har evne og vilje til å lytte, som ikke er redd for å la kulturen vokse nedenfra og opp og som har gjennomføringskraft.

08/10/2013 Posted by | kultur, Nasjonal politikk | , , , , | Legg igjen en kommentar

Høyres columbiegg – og Gahr Støres systemtro

I helga kunne TV2 fortelle om Drude Yttrehus fra Ørland som har ventet i seks måneder på en enkelt operasjon som kunne få henne tilbake i arbeid. Rosenborgklinikken ville gjerne operere, men kvoten var brukt opp og dermed måtte Drude Yttrehus vente.

Dette er naturligvis meningeløst, ikke minst all den stund operasjonen faktisk koster mindre enn en måneds sykepengeutbetaling fra NAV, men det interessante er helseministerens svar. Jonas Gahr Støre peker, som Helse Midt-Norge, på at denne saken kunne vært løst innenfor det offentlige helsesystemet. Han mener det finnes ledig behandlingskapasitet der.

Dette får meg til å tenke på historien om columbiegget.

Christofer Columbus hadde mange kritikere som påsto at de også kunne ha oppdaget Amerika. Han svarte dem ved å spørre om de kunne få et egg til å stå på høykant. Da ingen av de tilstedeværende klarte dette, banket han det litt flatt i den ene enden, og fikk derved egget til å stå. Dette kunne vi også gjort sa kritikerne. Men det var jeg som gjorde det, sa Columbus.

Ja, det kan hende at Drude Yttrehus kunne fått hjelp av det frie sykehusvalget til å få en operasjon på et offentlig sykehus, slik Gahr Støre sier. Men hun fikk det ikke fordi vi har et system som ikke fungerer for de 270.000 som står i sykehuskø. Jeg vil tro at hverken Drude Yttrehus eller andre som står i denne køen får noen trøst av at de kunne fått hjelp hvis systemet hadde fungert.

Paradoksalt viser Gahr Støre til det frie sykehusvalget. Denne ordningen ble innført etter forslag fra Høyre mot Arbeiderpartiets stemmer. Nå fremmer Høyre forslag om å gå et skritt videre i form av fritt behandlingsvalg. Det vil innebære at alle som har fått en diagnose har rett til å velge å bli behandlet hos en privat og godkjent klinikk såfremt offentlige sykehus ikke har kapasitet. Og det systemtro Arbeiderpartiet sier på nytt nei.

Dette columbiegget av en løsning har flere fordeler. Først og fremst ville pasientene få behandling raskere og dermed slippe smerte, usikkerhet og sykemelding. Men samfunnet vil også spare penger fordi dette er pasienter som uansett har rett på behandling og lang tids sykemelding er kostbart. I tillegg er det grunn til å tro at de offentlige sykehusene ville anstrenge seg mere for å redusere køene eller finne ledig plass på et annet sykehus hvis de vet at pasienten ellers har rett til å velge en privat klinikk.

Høyres frie behandlingsvalg er med andre ord et columbiegg. Om fire år vil nok Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet også støtte dette initiativet, men skal det bli gjennomført trenger vi en ny regjering.

24/06/2013 Posted by | Nasjonal politikk, Uncategorized | , , , , , | Legg igjen en kommentar

De gode konfliktene på Høyres landsmøte

Media leter etter konflikter. Før Høyres landsmøte har media ikke minst fokusert på de sakene hvor meningene var delte blant delegatene på landsmøtet. Det er bra. For naturligvis er det uenighet i et parti. Ikke minst i et parti som har blitt så stort som Høyre er nå.

Men viktigere er det å se på hva slags saker vi er uenige om i Høyre og hvordan vi håndterer uenigheten.

Aller størst debatt skapte abortsaken. Skulle Høyre fortsatt kjempe for en innstramming av abortloven eller beholde loven slik den er nå? Andre viktige debatter gjaldt eggdonasjon, kjønnsnøytral verneplikt og vigselsordningen. Det som er felles for alle disse sakene er at de ikke dreier seg om penger, men om verdier og prinsipper.

Ofte er det kampen for den lokale veistumpen og ekstra millioner til egne hjertesaker som dominerer politiske debatter.

Derfor er det så deilig å være til stede på et landsmøte hvor det er verdidebatter og prinsippspørsmål som er viktigst. For et samfunnsengasjert menneske var det fantastisk å lytte til abortdebatten. En rekke engasjerte og reflekterte innlegg  bidro til større forståelse uavhengig av konklusjonen i saken. Media gjorde et poeng av at Erna Solberg «tapte» abortsaken. Erna markerte sine synspunkter på en god måte, men sa også klart fra at Høyre er et åpet parti hvor uenighet ikke bare er akseptert men en fri debatt oppmuntret. 

Det er disse debattene som styrker partiets grunnmur og samhold når vi kommer til vanskeligere tider for partiet. Vi ikke bare tåler uenighet, vi elsker mangfoldet av meninger. Jeg blir rett og slett glad inni meg ved å overvære debatter om de mest grunnleggende spørsmålene.

Uenighet er ikke en svakhet, men en styrke for Høyre.

05/05/2013 Posted by | Nasjonal politikk | , , , , , | Legg igjen en kommentar

Vet ikke fylkesordføreren hva han snakker om…

… eller sprer han bevisst feilinformasjon?

Nasjonal Transportplan (NTP) er nettopp lagt frem til glede for noen og til skuffelse for andre. Høyre er spesielt opptatt av at det viktige er hvor mange meter vei og jernbane vi får, ikke hvor mye penger vi bruker. Et av fem jernbaneprosjekter er forsinket. Erna Solberg har påpekt at en huseier ikke vill være særlig fornøyd hvis byggmesteren kunne fortelle at han hadde brukt mer enn avtalen på å bygge huset men det var bare 80 % ferdig. Men regjeringen er fornøyd med at de har brukt mer penger enn planlagt uten at de har bygget like mye vei og jernbane som lovt.

Derfor vil vi ta i bruk nye ideer og bedre løsninger for å bygge flere meter vei raskere og billigere. Vi er derfor tilhengere av Offentlig privat samarbeid (OPS) som ble brukt med stor suksess på E39 fra Øysand til Thamshavn.

I et leserinnlegg i Avisa Sør-Trøndelag hvor han gir uttrykk for at Høyre ikke skjønner noe skriver fylkesordfører Tore Sandvik blant annet følgende:

«OPS er først og fremst en finansieringsform, ikke et byggeprosjekt. Et privat selskap tar opp lån og finansierer vegen med sikte på å tjene penger på finansieringen når Staten senere betaler. Det er finansieringsselskapet som tar ut utbytte som isteden burde ha finansiert andre veger.»

Fylkesordføreren tar feil…eller sprer han bevisst feilinformasjon?

Slår vi opp på OPS-Portalen Norge finner vi følgende definisjon på OPS:

«Offentlig Privat Samarbeid (OPS) er et samarbeid mellom offentlig og privat sektor om et prosjekt eller en tjeneste, der privat sektor tar en større del av ansvaret knyttet til utvikling og/eller drift av prosjektet/tjenesten.»

Her er finansiering faktisk ikke nevnt med et ord. Finansiering inngår ofte i et OPS-prosjekt, på samme måte som offentlige bompengeselskaper ofte tar opp lån for å finansiere og bygge veier raskere, men det er ikke en nødvendig del av OPS, og langt fra den viktigste delen av et Offentlig Privat Samarbeid.

Når Tore Sandvik trekker frem dette med finansiering er det nok fordi privat finansiering ofte er marginalt dyrere enn offentlig finansiering og dermed bidrar til å gjøre et prosjekt noe dyrere.

Men det er så mange andre fordeler med OPS at det gjør en slik samarbeidsmodell attraktiv. For Høyre er OPS intet mål men en god og praktisk løsning på et virkelig problem.

Hvorfor er bruk av OPS fornuftig?

* Ved å overlate et større utbyggingsprosjekt til en entreprenør og la denne entreprenøren styre byggingen av for eksempel en vei som E39 kan man planlegge og bygge langt mer effektivt. Et konkret eksempel som er brukt er at istedet for å sprenge ut tunellene og kjøre bort steinen til et mellomlager kan man kjøre steinen direkte til andre steder på det samme veiprosjektet hvor man har bruk for steinen. Dette sparte man mange turer og store kostnader på når E39 ble bygd.

* Mange offentlige veiprosjekter opplever budsjettsprekk. Det må betales av offentlige penger. I et OPS-prosjekt tar entreprenøren ansvaret. Overskridelser må entreprenøren selv dekke og gjør derfor alt som er mulig for å unngå det.

* Det er vanlig med livsløpskontrakter i et OPS-samarbeid. Det betyr at den samme entreprenøren som bygger en vei også skal vedlikeholde den samme veien i for eksempel 25 år. Det gir entreprenøren et incitament for å bygge veien slik at vedlikeholdskostnadene blir lavest mulig.

* Vedlikeholdet blir langt bedre med livsløpskontrakter. På E39 skal de nå bytte ut lysarmaturene i tunellene. De velger å skifte til LED-lys som gir langt lavere energiforbruk og driftskostnader. For bilistene blir lyset bedre og trafikksikkerheten bedre. Slike kontrakter gjør det lønnsomt for entreprenørene å velge nyskapende og gode løsninger. I tuneller som driftes av det offentlige skjer det lite. Lyset forfaller og fartsgrensene reduseres for å unngå for stor ulykkesrisiko.

Det er helt greit at Arbeiderpartiet ikke ønsker å ta i bruk slike nye løsninger, men når fylkesordføreren gir uttrykk for at OPS først og fremst dreier seg om en finansieringsløsning snakker han enten mot bedre vitende eller så har han ikke forstått hva OPS er.

17/04/2013 Posted by | Lokal politikk, Nasjonal politikk | , , , , | Legg igjen en kommentar

Rock City – et nederlag for Trond Giskes kulturpolitikk

Avisene er fulle av stoff om skandalen ved Rock City i Namsos. Titalls millioner kroner er gått tapt. Det er nok mange i Oslo som sier «hva sa vi». Dette skriver Aftenpostens kommentator Joacim Lund:

«Den virkelig store feilen ble begått allerede for åtte år siden – da Trond Giske, den gang kulturminister, insisterte på å legge et nasjonalt ressurssenter for musikkbransjen til Namsos. Den gangen, i 2005, var Kulturløftet på alles lepper.

Den rødgrønne regjeringen klippet snorer og skålte alt de kunne for satsningen på rytmisk musikk og etableringen av ressurssentre både her og der. Men politikerne gjorde en gigantisk tabbe.

Politikerne lyttet ikke til bransjen i spørsmålet om hva det var behov for og hvor det eventuelt kunne passe å etablere et nasjonalt ressurssenter. Om noe, ville nok bransjen ønsket seg en lokalisering i Oslo, både på grunn av publikumspotensial og nærhet til hovedtyngden i norsk musikkliv.

Men Giske presset på, og så fikk vi Rock City i Namsos. Et kostnadskrevende ressurssenter ingen i musikkbransjen forstår hva de skal med, plassert utenfor rekkevidde for alle som mot formodning skulle forstå det. Det er kulturpolitikk på sitt verste.»
 
For oss som mener at ikke alt må ligge i Oslo for å bli en suksess er fiaskoen for Rock City et tilbakeslag. Hvis Lund skulle ha rett må jo alt legges til Oslo. Det er jo der flest bor.
 
Resultatene for Rockheim i Trondheim og Popsenteret i Oslo viser at det ikke behøver å være slik. Mens Popsenteret passerte 35000 besøkende i november 2012 og håper på 45.000 i 2013 kan Rockheim vise til godt over 100.000 besøkende pr år.
 
Derfor er det synd at vanstyret i Namsos skal gi de som vil sentralisere alt til Oslo nye argumenter.
 
Men Lund har noen poenger.
 
Et ressurssenter for pop og rock må forankres blant aktørene i bransjen på lik linje med andre satsinger innen kulturen. I dag må vi nok passere Steinkjer før vi finner særlig mange som har merket at dette ressursenteret i Namsos finnes. Og mange spør seg om hva det er de kan tilby som man ikke allerede har fra før.
 
I Ytring på nrk.no kan vi blant annet lese:
 

«Er det naivt å tro at politikere satser på kultur fordi de vil utvikle feltet? Eller bunner alt i maktspill? Line Endresen savner ryggrad hos de politikerne som er ansvarlige for fadesen Namsos Rock City.»

Lise Endresen er daglig leder i Norsk Rockforbund.

Heller ikke Rockheim hadde sitt utspring i pop-og rockmiljøet, men etter beslutningen er det gjort et helhjertet arbeid for å forankre  det spennende rockemuseet både i musikkmiljøet og blant publikum Det har man lykkes med, selv om det er grunn til å kritisere måten Rockheim ble brukt i valgkampen. Åpningsseremonien, som ble holdt et år før Rockheim var ferdig midt i valgkampen før stortingsvalget i 2009, kostet millionbeløp og ga Trond Giske og Jens Stoltenberg den tilsiktede publisiteten.

Rotet rundt Rock City har man greid å skape på egen hånd i Namsos, men Trond Giske er ikke uten skyld. Ønsket om politisk styring med kulturlivet har vært en rødgrønn ledetråd i kulturpolitikken, ikke minst i Trond Giskes tid som kulturminister. Dette ga seg blant annet utslag i at han utnevnte kulturrådets Arnfinn Bjerkestrand til styreleder ved Rock City fra starten.  I musikkmiljøet  er det mange som betrakter Bjerkestrand som Arbeiderpartiets utsendte som sitter rundt alle bord, trekker i mange tråder og drikker kaffe med kulturministeren daglig. Kontroll.

Det er troen på at kultursuksess skapes av politikere og kulturbyråkrater som har spilt fallitt ved Rock City.

Jeg merker meg et av Line Endresens hjertesukk:

«Det gjør meg trist at jeg, i forkant av Norsk Rockforbunds debatt om Rock City Namsos, fikk råd fra en klok mann i musikkbransjen om at «nå må dere passe på å ikke stille spørsmål ved de midler som spyttes inn i denne bransjen. Vi skal være glad for alle små kulturkroner som brukes».» Med andre ord: Hold kjeft, så beholder du pengene dine.  Er det virkelig slik at den frie debatt blir kvalt av redselen for å gjøre seg til uvenner med de mektige innen kulturpolitikken og slik miste livsviktige tilskudd?

Det er ikke første gang jeg hører dette. Etter et intervju i Adresseavisen vinteren 2011 hvor jeg ga uttrykk for et ønske om et friere kulturliv uten politisk overstyring ble jeg fortalt at mange var enige i mine synspunkter, men de ønsket ikke å gi uttrykk for sine meninger av redsel for å miste økonomisk støtte.

Høyre i Trondheim og Sør-Trøndelag har lansert flere forslag for å få denne maktkonsentrasjonen i kulturlivet til livs. Et av dem går ut på å flytte kulturrådet ut av Oslo. Hensikten har vært å bryte opp det sterke beslutningsmiljøet i Oslo hvor alle kjenner alle og drikker kaffe med hverandre i lunsjpausen. Vi trenger folk som har en annen bakgrunn for sine ideer og tanker og derfor er villige til å tenke annerledes. Da kan en utflytting av kulturrådet være et virkemiddel.

Et annet forslag er å utvikle en slags «kulturplakat» etter mønster av redaktørplakaten i pressen. Kulturplakaten skal forankre felles spilleregler for rollefordelingen mellom politikere, byråktater og utøvere/bransjefolk. Målet er å oppnå en felles aksept for at politikere og byråktarer skal holde armlengdes avstand fra kunst- og  kulturlivet.

Hvis vi får en ny regjering fra høsten bør en annen holdning til styringen av kulturliuvet være den første og viktigste endringen vi opplever.

04/03/2013 Posted by | kultur, Lokal politikk, Nasjonal politikk, Uncategorized | , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Where’s the beef (litteraturhuset)?

Alle som hadde ordet i bystyrets debatt om litteraturhus i Trondheim talte varmt for et litteraturhus og for det engasjementet som var vist av styringsgruppen bak et litteraturhus i Huitfeldtgården. Men bare Høyre og Venstre stemte for at kommunen skulle bevilge penger til litteraturhus.

Det er derfor jeg spør: Where’s the beef?  Disse ordene har blitt en populær frase i USA og Kanada og har blitt en populær måte å stille spørsmål om substansen i det noen sier eller lover.

For hva mener egentlig representantene for Arbeiderpartiet, SV, Miljøpartiet De Grønne, Rødt og Krf når de bruker så fine ord om ideen om å etablere et litteraturhus i Trondheim. Også Frp talte varmt for litteraturhus, men de hadde ihvertfall et konkret forslag. Nemlig å  bruke biblioteket, som rådmannen og styringsgruppen har konkludert med at ikke egner seg som litteraturhus. Biblioteket vil også koste mer i form av gratis husleie og millioninvesteringer enn det kommunen måtte ha betalt for litteraturhus i Huitfeldtgården.

Men de andre partiene som sier nei til Huitfeldtgården har foreløbig ikke noe alternativ. Ikke støttet de et forslag fra Høyre og Venstre om å stille seg positive til støtte fra Kulturfondet heller. De bare oppfordret til å søke støtte fra Kulturfondet og andre fond.

Det er verdt å påpeke at et litteraturhus er mer enn en betegnelse på et hus som inneholder bokrelaterte aktiviteter. Noen har i debatten sagt at biblioteket er vårt litteraturhus. Andre, som Arbeiderpartiets Jo Stein Moen, mente at vi har mange litteraturhus i Trondheim i form av biblioteket, bokhandler og scener hvor litteratur blir presentert. Men litteraturhusbegrepet har sin opprinnelse i Literaturhaus Berlin som ble etablert på 80-tallet. Slik beskriver Wikipedia dette første litteraturhuset:

«Das Literaturhaus Berlin in der Fasanenstraße 23 ist eine öffentliche Institution der Kulturförderung des Landes Berlin und bietet dem Publikum Informations- und Austauschmöglichkeiten durch Lesungen, Buchpräsentationen, Symposien, Diskussionen, Vorträge, Tagungen, Aufführungen und Ausstellungen.»

Siden har det poppet opp en rekke litteraturhus, spesielt i de tyskspråklige delene av Europa, men etterhvert også i Norge.

Vi snakker altså om et helt eget konsept hvor ideen er at alle som er interessert i litteratur i bred forstand (fra lyrikk og skjønnlitterære romaner til filmmanus, kokebøker og sangtekster) har et fast samlingssted for alle slags litteraturrelaterte arrangementer, et hus som er en uformell møteplass for samtaler og debatt og et sted hvor forfattere og bokverdenens organisasjoner kan ha sine arbeidsplasser. Mat og drikke er også et viktig element for å skape den rette atmosfære.

Selv om det kan være lokale variasjoner er det derfor et slikt konsept vi snakker om når vi diskuterer litteraturhus i Trondheim. Løsninger som innebærer at litteraturhuset drukner i bibliotekets tilbud eller blir spredt på mange forskjellige hus og scener blir ikke noe litteraturhus. Et hus som bare gir muligheten for debatt, men ikke for arbeidsplasser eller heller ikke noe litteraturhus. Videre er litteraturhusets uavhengighet og selvstendige profil en forutsetning. Dette var forøvrig de fleste i bystyret enige om.

Hva er det så de mange som stemte nei til litteraturhus i Huitfeldtgården tenker seg. Jeg er redd for at de vet hva de har stemt mot, men ikke hva de har stemt for. Ikke tror jeg de har de samme forestillingene om hva de ønsker seg heller. Kanskje litt som med debatten om det nye Munchmuseet i Oslo. Arbeiderpartiet, SV og MDG slo slo seg sammen med Frp og fikk stoppet Lambda, men var ikke enige om hva de ville ha i stedet.

Jeg har også vanskelig for å forstå hvordan det skal være mulig å få til et litteraturhus andre steder enn i Huitfeldtgården med et mindre bidrag fra kommunen enn en million kr pr å. Det måtte da være hvis private aktører påtar seg å dekke alle kostnader. Men hvis kommunen ikke har til hensikt å bidra til finansieringen forstår jeg ikke vitsen med at bystyret skal behandle saken. Dessuten har jeg liten tro på at det er mulig å få til et litteraturhus i bTrondheim uten noe kommunalt bidrag. Kommunen må vse andre aktører at kommunen har tro på prosjektet. Det er kun litteraturhuset i Oslo som har greid seg uten offentlige bidrag, men deres støtte fra Fritt Ord tar slutt om et par år. Deretter er nok også de avhengige av at det offentlige deltar i spleiselaget.

Men spørsmålet er fortsatt: Where’s the beef?

De partiene som har tatt liet av drømmen om et litteraturhus i Huitfeldtgården har nå påtatt seg et stort ansvar. De har gått høyt på banen og nærmest lovt at et litteraturhus skal på plass i 2013 og ihvertfall senest i 2016. Så får vi se om det bare er store ord eller om det faktisk er noe kjøtt i denne hamburgeren. (Uttrykket Where’s the beef skriver seg fra en reklamekampanje for hamburgerkjeden Wendys hvor hovedpersonen i TV-reklamen var misfornøyd med at en hamburger hadde lite kjøtt og mye brød).

 

07/12/2012 Posted by | kultur, Lokal politikk | , , , | Legg igjen en kommentar