Solidaritet, egoisme og den greske tragedie

La det være sagt med en gang: Grekerne har seg selv å takke for den situasjonen de har kommet i. Istedet for å rase mot EU, og spesielt Tyskland, som er villige til å hjelpe dem ut av krisen, burde de si takk! Ved å opprette et krisefornd på flere tusen milliarder kroner viser EU solidaritet med sine medborgere i Hellas og andre land som sliter etter mange års manglende styring.

Angela Merkel, verdens fremste kvinnelige politiker, har tatt den politiske belastningen ved denne solidaritetspolitikken. Velgerne i Nordrhein-Westfalen ga hennes konservative parti en skikkelig smekk i helgas delstatsvalg. Sosialdemokratene, som stemte blankt i spørsmålet om å bidra til en redningsaksjon for Hellas, unngikk en betydelig tilbakegang.

Av en eller annen merkelig grunn har sosialister og sosialdemokrater fått gjennomslag for at venstresiden er snillere, mer solidariske og mer opptatt av å hjelpe de svake enn oss på høyresiden. Slik er det naturligvis ikke i virkeligheten. Det viste sosialdemokratene i Tyskland klart og tydelig i denne saken.

Men også utviklingen i Hellas er illustrerende i så henseende. Krisen er et resultat av snillisme, sosialdemokratisk politikk, korrupsjon og byråkrati. Over alt for mange år har grekerne bevilget seg goder i form av tidlig pensjonsalder, offentlige ansettelser av alt for mange byråkrater og andre goder. Vi klager over byråkratiet i Norge, men det er ti ganger verre i Hellas. Tilslutt har det gått for langt. Det EU har gjort feil er kanskje at de ikke har satt ned foten tidligere. Men uten EU ville det vært langt verre for grekerne nå.

I Norge går EU-motstanden opp. Nordmenn liker ikke tanken på at vi som medlemmer av EU kanskje hadde måttet vise solidaritet og stille opp med lån til Hellas. Når Island opplevde noe av det samme, et vanstyre av økonomien som ikke bare rammet egne innbyggere, men også bankkunder i andre land, var imidlertid nordmenn villige til å stille opp. Solidariteten ser altså ut til å være avhengig av at vi «kjenner» dem som får hjelp.

Selv om Norge idag er i en heldig situasjon med store oljeinntekter og et oljefond som gir trygghet et godt stykke inn i fremtiden, er det ikke gitt at denne situasjonen varer evig. Faren for en «hollandsk syke» – en situasjon hvor vi venner oss til et høyt forbruk, manglende effektivitet, mange velferdsgoder og manglende satsing på infrastruktur , forskning og utdanning – kan raskt føre oss ut i en krise i fremtiden. Det som idag oppfattes som en solidarisk velferdspolitikk kan i praksis vise seg å bli en norsk tragedie. Men kanskje blir vi reddet av et solidarisk EU?