Kjetils Blå Bølger

Make waves – Don’t float through life!

En lov for Pål Refsdal og en annen for Arvid Birkeland

Innen kort tid får vi vite om Sivilombudsmannen vil gripe inn i Arvid Birkelands sak og sørge for at norske myndigheter vil bistå med å få de rette dokumentene oversendt på korrekt måte til brasiliansk rett, kan Kari Sørbø i NRK fortelle meg. Vi får krysse fingrene.

Skal norske myndigheter bistå når norske borgere kommer galt ut i utlandet? Det er interessant å se på hvordan myndighetene forskjellsbehandler nordmenn i slike saker.

La oss ta journalisten pål Refsdal, frilansjournalisten som mot norske myndigheters innstendige advarsel reiste inn i et utsatt område i Afghanistan og ble kidnappet. Ikke bare satte han eget liv i fare, kan kunne også skapt problemer for dem som måtte hjelpe ham. Men norske myndigheter tok ansvar. 100 medarbeidere jobbet «dag og natt» for å finne ham og få han frigitt.

Moland & French er siktet for drap i Kongo. For oss utenforstående er det umulig å vite hva som er sannheten, men det det virker ihvertfall klart at rettsbehandlingen er en farse. Norske myndigheter stiller opp i form av ambassadepersonell som observatører under rettssakene og utenriksministeren lover at straks den juridiske prosessen er over skal norske myndigheter bistå så godt de kan. Media har fra første dag av vist en enorm interesse med aviser, ukeblader og TV-stasjoner på plass i rettssalen. Det må ha kostet mange millioner kroner.

I Colombia er tre unge norske kvinner fengslet for å ha forsøkt å smugle narkotika. Det gjenstår også i denne saken å finne ut hvem av dem som eventuelt er skyldig. Men i følge forsvarsadvokatene er de godt fornøyde med hvordan norske myndigheter stiller opp.

I Arvid Birkelands sak er det annerledes. Ikke bare nekter Økokrim og ministrene Storberget og Giske å bistå, etter all sannsynlighet er det myndighetenes handlemåte som er årsaken til Arvid Birkelands problemer. Økokrim tok med seg en haug med mediafolk til Brasil når de overleverte en rapport som senere viste seg å være ufullstendig og misvisende. Når den fullstendige rapporten tilslutt blir ferdig sørger Økokrim ved prosedyrefeil for at rapporten ikke kommer frem til retten i Brasil. Dermed forholder retten til den gamle og misvisende rapporten istedetfor den fullstendige og langt mer omfattende sluttrapporten. Både Økokrim og justisdepartementet nekter å rette opp fadesen og Økokrims Geir Kavlie nekter plutselig også å snakke med media.

Media er en egen historie. Dagens Næringsliv bidro til å skape hele saken med sine innledende reportasjer. Øvrige media viste liten interesse inntil Arvids mange og lojale venner tilslutt greide å få noen til å omtale saken. Men den eneste som virkelig har brukt tid og ressurser på å sette seg inn i saken og følge opp med kritisk journalistikk har vært NRK’s Kari Sørbø.

Selv om Sivilombudsmannen griper inn i saken vil det naturligvis være opp til retten i Brasil å avgjøre om Arvid Birkeland er skyldig. Men da vil han ihvertfall få en rettferdig behandling.

Så kan vi som observerer det som skjer lure på hvorfor det er en lov for Loke og en annen for Odin.

Reklamer

05/01/2010 Posted by | Arvid Birkeland saken, Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , , , , , , , , | 1 kommentar

Bør AP og FRP få beholde milliardærene for seg selv?

I uka som har gått kunne vi lese om de rike som ga millioner til Fremskrittspartiet, mens Stoltenberg mener at finanstoppene som gir penger til Frp burde være mer takknemlige. Pussig at han ikke nevnte Røkke, men som AP-velger mener han vel at Røkke viser tilstrekkelig takknemlighet…

Dagens Næringslivs kommentator Kjetil Wiedswang har skrevet en interessant kommentar på lørdag som igjen ble inspirert av et innlegg fra Bård Standal.. Arbeiderpartiet og LO har alltid hatt et godt forhold til milliardærene. De er ikke flere enn at man kan ha et forhold til hver enkelt av dem. Slik kan man legge opp en «aktiv næringspolitikk» ved å gi spesialbehandling til et fåtall svært store næringsaktører. Røkke-saken demonstrerer denne politikken på en god måte.

For de store kan derfor AP-styre være gunstig. Man er såpass stor at til og med statsministeren hører hva man har å si, og alle problemer kan løses ved direkte kontakt med regjeringen. Like enkelt er det ikke for de hundretusenvis av småbedrifter som danner basisen i norsk næringsliv. Det sier seg selv at alle ikke kan ringe sin personlige kontakt i regjeringen.

Når finanskrisen oppsto sist høst var telefonlinjene mellom DNB Nor sjef og AP-medlem Rune Bjerke og regjeringskontorene rødglødende. For en liten sparebank i distrikts-Norge var det nok ikke like enkelt å få tilgang til Stoltenbergs øre.

Også rederinæringen får spesialbehandling i form av tilnærmet skattefrihet. Dette er nødvendig hvis vi ønsker å beholde den sterke posisjonen innen maritime næringer, men det er ganske underlig å registrere regjeringens mobbing av matmilliardær Hagen fordi døtrene vil flytte ut av landet for å spare skatt, mens redere som vil flytte inn til Norge for å spare skatt bejubles.

Høyres politikk er helt annerledes. Ideen er at politikerne skal skape rammebetingelser for næringslivet som gir gode og likeverdige betingelser for alle. Det er ikke hvorvidt du kjenner noen i regjeringen som skal avgjøre om du lykkes eller ikke.

Det er intet feil med milliardærer. De fleste av dem har bidratt til samfunnet med skatteinntekter og arbeidsplasser, men det er det store antall små og mellomstore bedrifter som utgjør bærebjelken i norsk økonomi og arbeidsliv. Disse har må betale stadig mere skatt og avgifter under den rødgrønne regjeringen. Arbeidsløsheten i privat sektor har økt sterkt det siste året. Mens den offentlige sektoren samt noen av de store aktørene i næringslivet har fått bistand fra regjeringen under finanskrisen må regningen betales av det øvrige næringslivet.

Milliardærer er velkommen i Høyre, men langt viktigere er de hundretusener av næringsdrivende som trenger en ny regjering for å få en politikk som gir vekst og nye arbeidsplasser.

09/08/2009 Posted by | Nasjonal politikk | , , , , , , , , , , , | 3 kommentarer

De ufeilbarlige

Norsk presse gjør alldri feil. Man jager i flokk. Hvorfor skal man bruke energi på å tenke alternativt? Pressen i andre land er imidlertid ikke like ufeilbarlig. Det hender jo de kritiserer Norge. I uken som gikk var det Jerusalem Post som bommet kraftig når de anklaget blant annet Håkon Gullvåg, Rita ottervik og Kristin Halvorsen for antisemittisme. Ifølge spaltist og forfatter Bjørn Gabrielsen i Dagens Næringsliv ble riktignok denne artikkelen på Jerusalem Posts nettsider fjernet etter kort tid, men for Adresseavisen og andre media som har kommentert saken var det åpenbart ikke grunn til å nevne dette. Da blir jo ikke saken like god, og så kan jo norske lsere komme til å forvente at det samme skjer i norske media når man oppdager feil.

Jeg må innrømme at jeg ikke har besøkt Håkon Gullvågs utstilling for å studere de omtalte bildene, men ingenting av det jeg har lest og sett av Gullvåg tyder på at Jerusalem Posts journalist hadde rett i beskyldningene. Det samme gjelder ordfører Rita Ottervik og SV-leder Kristin Halvorsen.

Når det er sagt er det grunn til å være bekymret for økende antisemittisme i Norge. Mange jøder opplever ubehagelige episoder og er redde. Selv om Kristin Halvorsen ikke har ropt «Død over jødene» slik det ble hevdet i Jerusalem Post er det forståelig at en slik misforståelse kunne oppstå. I fredsdeminstrasjonen hvor hun deltok sammen med både jøder og arabere var det nemlig flere av demonstrantene som ropte «Død over jødene».

Som nevnt fjernet Jerusalem Post den feilaktige artikkelen etter noen timer og erstattet den med en annen artikkel som var langt mer postiv til Norge og som påpekte feilene i den opprinnelige artikkelen. Jerusalem Post har altså opptrådt forbilledlig i denne saken. Men finner norske media flest grunn til å skrive om det? Man tror kanskje at en slik omtale vil bidra til at leserne får et annet og mer nyansert bilde av Israel og israelsk presse?

Bjørn Gabrielsen trekker også frem et eksempel på at norsk presse ikke er like opptatt av å rette opp feil. Under Gazakrigen ble det slått stort opp at Israel hadde angrepet en FN-skole. Dette har imidlertid FN senere avkreftet. Denne avkreftelsen har imidlertid ikke vært omtalt i norske media.

Om denne historien forteller oss noe må det være at heller ikke norske media er ufeilbarlige og at man kanskje har noe å lære av israelske aviser.

05/04/2009 Posted by | Nasjonal politikk, Uncategorized, Utenrikspolitikk | , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar