Kjetils Blå Bølger

Make waves – Don’t float through life!

CWC’s nye feltarbeidere

De er unge og ivrige, nylig utdannet fra universitetet. De fire mennene og den ene damen i første halvdel av 20-årene utgjør det nye felt-teamet for Concerned for Working Children i Bangalore. 3-4 måneder er brukt til intervjue barn og voksne i 8 distrikter i utkanten av  Bangalore. Det er her Bangalore vokser og det er her immigrantene fra landdistriktene og fra andre delstater har flyttet for å finne jobb i byggeindustrien. Noen av dem har flyttet permanent mens andre bare har kommet for noen måneder i en tørre sesongen. Når regnet kommer tar de turen hjem igjen for å jobbe i landbruket. Denne gruppen er kanskje den mest utsatte av alle.

Når de kommer til Bangalore har de ingen rettigheter, de må selv skaffe seg et sted å bo i form av presseningtelt. Det er lokaliseringen av byggeplassen som avgjør hvor de slår seg ned, ikke tilgangen på vann, helsetilbud, skolegang og annet. Lønningene er langt høyere enn i hjemdistriktet, gjerne 200-500 rupier (20-50 kr) pr dag mot bare 100 rupier på hjemplassen, men mange arbeidsgivere er også useriøse.  Mange bryter loven ved å trekke dem i lønn for ting som de ikke har lov å trekke for eller de tilbyr en farlig arbeidsplass.

Men verst er situasjonen ofte for barna.

De unge sosialarbeiderne har gjennom intervju av flere tusen barn og voksne skaffet seg en unik kunnskap om disse menneskene. Hvem er de,? hvor kommer de fra?  alder og kjønn? Går de på skole? Evt hvorfor ikke? Har de tilgang på vann? Hvem er arbeidsgiveren? Hvordan er arbeidsforholdene? Helsetilbud? Hva tjener de? Kjenner de sine rettigheter?

Bare en fjerdedel av barna går på skolen. I noen tilfeller er det barna selv som ikke vil, andre ganger er det foreldrene. Årsakene kan være mange og nettopp derfor er det viktig med individuelle løsninger. Noen ganger må de større barna passe de mindre barna mens foreldrene er på jobb, noen ganger er det språkproblemer (skolen underviser ikke på det språket disse immigrantene bruker) og noen ganger er det for langt (og dyrt) å reise til skolen. Det var også eksempler på at lærere sendte elevene hjem fra skolen fordi de ikke hadde fine nok klær.

På møtet jeg deltar skal de fem presentere resultatet av undersøkelsene sine for ledelsen i CWC. Dette er på mange måter deres eksamen. Og basert på denne diskusjonen skal det besluttes hvordan de skal gå videre i arbeidet sitt. De har forberedt seg godt, har fordelt presentasjonen sin og svarer ivrig, ofte i munnen på hverandre, når de blir stilt spørsmål.

Etter presentasjonen er Nandanna, en av CWC’s grunnleggere, klar på at dette bare er begynnelsen.

– Vi vet nå mye om disse menneskene som gruppe, men vi vet alt for lite om behovene til hver enkelt. Neste trinn må være å fokusere på kun et distrikt og på barna, mener Nandanna.

Det er slik CWC arbeider. CWC skaffer ikke arbeid, skolegang eller helsetilbud til disse menneskene. CWC har vært klare fra første øyeblikk på at de ikke kan hjelpe dem med disse materielle tingene, men de kan legge til rette for at de selv kan løse sine utfordringer. Og alt de gjør skal baseres på kunnskap og dokumentasjon.

Det blir spennende å følge dette arbeidet fremover.

 

 

Reklamer

25/01/2013 Posted by | barnearbeid mm, India | , | Legg igjen en kommentar

Jorden er ikke alltid deilig – heller ikke i jula

Det var en av de første turene mine på lille julaften. Han var vel ca 25 år og ikke særlig glad. Han var kastet ut av leiligheten av kjæresten og skulle flytte til nytt husvære. Noe senere på kvelden er taxipassasjeren min en 80 år gammel dame som skal kjøres hjem. «Du holder deg nå godt» sier vertskapet der hun har vært på besøk. Det er ikke sant. Underveis snakker hun nesten uavbrutt. Jeg tror ikke hun forventer svar, men kanskje en som vil lytte. Hun har så mange «innbrudd» i leiligheten sin. Sist var det noen tusen hun fikk tilbake i for mye betalt husleie som forsvant. Trygghetsalarmen sier det er sønnen som besøker leiligheten hennes mens hun sover tungt om natta. Sønnen sier det er folkene i Trygghetsalarmen som stjeler. Hun vet nok hvem som har rett. «Du har da alltid vært så snill mot ham» sier venninnene som ikke kan skjønne at han vil gjøre noe slikt mot henne. Men de skjønner ikke hva narkotikabruk gjør med folk, sier hun Det har ikke vært enkelt å leve med en narkoman sønn i 30 år…

Når man driver med politikk kan det være greit å ha tilgang til en «reality check». Å kjøre taxi er kanskje den beste realitetssjekk du kan ha. Du møter både «vellykkede» og «mislykkede» passasjerer i alle slags situasjoner og i alle faser av livet. Og de forteller hvis du er en god lytter.

Mitt besøk til India i februar og samtaler med noen av Indias over 50 millioner barnearbeidere er også en god realitetssjekk. Unger som blir satt i fengsel fordi de plukker rask for å overleve, unger som blir banket opp i fengsel av politiet inntil de betaler seg ut, er dagligdags. Og ettersom barnearbeid er forbudt i India viser jo myndighetene på denne måten at de gjør noe med problemet! Men mitt møte med barnearbeiderne var ikke først og frenst trist. Det er barn som ofte er sterke, som har drømmer og som noen ganger får hjelp til å komme seg ut av problemene. Jeg fikk et nyttårskort fra mine venner i Concerned for Working Children (CWC) for noen dager siden med et fantastisk sitat fra Anatole France.

Det gir grunn til litt ettertanke. Jorden er ikke alltid deilig – heller ikke i jula. Men jeg tror at hver enkelt av oss kan bidra til å gjøre den bedre.

27/12/2009 Posted by | barnearbeid mm, India, Lokal politikk, Nasjonal politikk | , , , , , | Legg igjen en kommentar